Transparensens vilkårlighet

Injuria.no • 29. mai 2017

Av Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg

1. Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol

Artikkelen er ment å rette et kritisk søkelys mot mulige konsekvenser og utfordringer for Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol dersom domstolen velger å følge den vitenskapelige tilnærmingen som er beskrevet i Knut Martin Tande sin artikkel ”Individuelle valg og vurderinger i rettsanvendelsesprosessen” fra 2011.

At en av hovedoppgavene til Høyesterett er i dag å være en prejudikatsdomstol er utvilsomt, noe som blant annet kommer til uttrykk i prosesslovgivningen som setter en ramme for hvilke saker som kan ankes inn for Høyesterett. I tvisteloven § 30-4 og straffeprosessloven § 323 kommer det frem at samtykke til anke ”skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett”. Tydeliggjøringen av rollen som prejudikatsdomstol har også gitt seg utslag i at antallet saker som hvert år blir behandlet av Høyesterett har blitt sterkt redusert de siste tiårene.

Det må i denne sammenhengen erkjennes at når Høyesterett opptrer som prejudikatsdomstol er kommunikasjon et særlig sentralt hensyn som må ivaretas. Kommunikasjonen er ikke kun rettet mot sakens parter, men mot enhver rettsanvender og borger som ønsker klarhet i rettstilstanden samt utviklingen på det aktuelle området. Skal Høyesterett være en effektiv prejudikatsdomstol må domstolen være en effektiv formidler, hvorav tydelig kommunikasjon er svært sentralt. De utfordringene som artikkelen vil belyse knytter seg nettopp til forholdet mellom anvendelsen av den vitenskapelige tilnærmingen og Høyesteretts behov for en effektiv og tydelig kommunikasjon for å slik kunne oppfylle rollen som prejudikatdomstol.

2. Identifikasjonsproblemet

2.1 Vilkårlighet skapt gjennom transparens 

Et problem som kan oppstå som et resultat av en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett er det vi kaller ”identifikasjonsproblemet”.

Et sentralt poeng ved den vitenskapelige tilnærmingen er å gi retningslinjer som rettsanvenderen kan benytte når han/hun skal foreta individuelle valg og vurderinger. Grunnleggende i denne sammenhengen er blant annet at rettsanvenderen skal opptre transparent og helhetlig i sin rettslige argumentasjon. I forlengelsen av dette kritiserer blant annet Tande hvordan Eckhoffs avveiningsmodell åpner opp for en harmonisering på slutningsstadiet, herunder at rettsanvenderen har identifisert rettslige relevante argumenter, og tatt valg og vurderinger i den anledning, som ikke blir eksplisitt inkludert i den rettslige argumentasjonen. Dette til tross for dens deltagelse i rettsanvenderens tankeprosess.

Selv om det riktig nok er kritikkverdig å utelate slutninger eller relevante problemstillinger vil en endring på dette punktet kunne medføre at Høyesteretts avgjørelser blir mer omfattende og mer uoversiktlige. Påstanden bygger på erkjennelsen av at tankeprosessen som leder frem til svaret på et rettsspørsmål ikke uttømmende blir representert i det formelle resultatet. Denne prosessen kan nemlig inneholde mange individuelle valg og vurderinger, uten at det formelle resultatet overhodet eksplisitt bærer preg av dette. Årsaken er ikke kun praktiske eller tidsmessige begrensninger, men også fordi rettsanvenderen ønsker å kommunisere effektivt og tydelig. Det vil nemlig kunne virke retorisk mindre overbevisende om rettsanvenderen for eksempel oppstiller et mangfold av problemformuleringer og i tillegg drar med seg alle slutningene inn i harmoniseringsprosessen. En retorisk mindre overbevisende argumentasjon vil i neste omgang kunne svekke tilliten til domstolene og i ytterste konsekvens tilliten til hele rettssystemet.

Særlig for en prejudikatdomstol vil eksistensen av tillit være en grunnleggende premiss for å kunne oppfylle sin funksjon. For at Høyesterett skal oppfylle denne funksjonen er domstolen derfor avhengig av en viss frihet med tanke på hvilke prioriteringer den kan ta når det kommer til hva den vil utelate i domspremissene. En endring på dette området vil kunne lede til to problemer.

For det første vil det bli vanskeligere å vite hvilke deler av domspremisset som er inkludert fordi dommeren ønsker at det skal formidles, og hvilke deler som inkluderes som følge av et ønske om å oppfylle de vitenskapelige idealene. Altså vil det bli mer utfordrende å identifisere de aspektene som dommeren genuint ønsket å inkludere. Samtidig er disse aspektene helt sentrale å identifisere på grunn av betydningen disse har for det aktuelle rettsspørsmålet og for det aktuelle rettsområdet i fremtidige tvister.

En slik situasjon, hvorav det sentrale blir å identifisere det dommeren genuint ønsker å formidle, vil by på mange ulike tolkningstilnærminger som vil kunne medføre en viss vilkårlighet. Ikke bare vil dette føre til utfordringer for den alminnelige rettsanvenderen som kan mistolke prejudikatets kjerne, men også for andre høyesterettsdommere eller dommere i lavere instanser vil dette bli en utfordring. Selv om en slik risiko allerede eksisterer vil den bli ytterligere forsterket av den nevnte utfordringen. Et fokus på transparens gjort i kvalitetssikringsøyemed for å hindre vilkårlighet vil da kunne medføre det motsatte – en vilkårlighet skapt gjennom transparens.

Det andre problemet i denne sammenhengen er at analysearbeidet selvsagt vil bli mindre tilgjengelig for ikke-akademikere. Årsaken til dette er domspremissene blir mer omfattende og tekniske, noe som vil føre til et mer utfordrende identifikasjonsarbeid for å få klarhet i domspremissenes sentrale aspekter.

Problemet med lengre og mer uoversiktlige avgjørelser som følge av etterlevelse av de vitenskapelige idealene har heller aldri vært mer relevant. I de siste tiårene er norsk rett blitt gjenstand for omfattende internasjonalisering og de færreste rettsområder er uberørt av internasjonale rettsregler. Årsaken til dette er den teknologiske utviklingen som har gitt tilgang til et enormt kildetilfang samtidig som den globalrettslige utviklingen også har introdusert det komparative perspektivet i større grad. Kombinert med at samfunnet er mer gjennomregulert enn noen gang er tankeprosessen som leder frem til besvarelsen av et rettsspørsmål blitt langt mer komplisert og omfattende. Sett i lys av dette vil det å kombinere den vitenskapelige tilnærmingen med Høyesteretts forsterkede rolle som prejudikatsdomstol, og de kravene dette setter til kommunikasjon, være lite heldig.

2.2 Identifikasjonsproblemet illustrert ved ratio decidendi, konstruert ratio decidendi og parallelltolkning

Det vil nedenfor gås nærmere inn på de konkrete måtene å anvende et prejudikat på for å illustrere hvordan identifikasjonsproblemet mer konkret kan utarte seg. Det må presiseres at problemet ikke slår inn med lik tyngde ved alle måtene som prejudikat kan anvendes på. Utfordringen slår sterkest inn ved anført og konstruert ratio decidendi. Ved parallelltolkning vil problemet være mindre siden likhet i faktum er det som legitimerer prejudikatsvirkningen. Likevel vil det også her oppstå en ulempe.

Parallelltolkning tar utgangspunkt i at likheter i faktum mellom tidligere avgjort sak A og pågående sak B, tilsier at samme løsning X bør anlegges. Som sagt fremstår denne prejudikatsformen som upåvirket av identifikasjonsproblemet – det er nemlig faktum som står i fokus. Men når formidlingsevnen til Høyesterett blir svekket blir det vanskeligere å vite hvilke deler av faktum – med tilhørende rettslige argumenter – som har vært avgjørende. Forutsatt at sak A og B ikke er helt identiske vil det være mer utfordrende å vite om det var sak A sine likheter med sak B som var sentralt for løsning X, eller om det var rettslige argumenter som tilhørte en av ulikhetene mellom A og B som gav løsning X. Dette er selvsagt en tematikk som alltid er relevant, men jo lengre og mer uoversiktlig avgjørelsene blir, jo mer utfordrende blir det å identifisere de avgjørende aspektene, med den konsekvens dette medbringer for identifikasjon av faktumsparalleler som kan representere et argument for samme løsning i en senere sak.

Dersom man forsøker å bygge på de rettssetningene i dommen som var nødvendige for å begrunne resultatet, altså ratio decidendi, vil det oppstå utfordringer med å identifisere de nevnte rettssetningene. Utfordringen kan føre til at den enkelte rettsanvender overhodet ikke evner å identifisere de nødvendige rettssetningene eller utfordringen kan føre til at rettsanvender A og rettsanvender B identifiserer ulike nødvendige rettssetninger. Dette er riktig nok en fare som eksisterer allerede i dag, men med en vitenskapelig tilnærming vil faren øke. For en tilnærming som tar sikte på å redusere vilkårligheten i rettsanvendelsesprosessen er dette et paradoks.

En utfordring i forlengelsen av dette er at siden Høyesterett er en prejudikatdomstol som skal gi signaler for fremtiden er det mindre grunn til å skille mellom obiter dictum, uttalelser som ikke er nødvendig for å begrunne resultatet, og ratio decidendi. Om man i tillegg til denne allerede eksisterende utfordringen skal anvende den vitenskapelige tilnærmingen vil rettsanvenderen få en enda vanskeligere jobb med å identifisere dommens obiter dictum. En ytterligere konsekvens er at den pågående utviklingen der Høyesterett driver mer rettsavklaring og rettsutvikling gjennom økt bruk av obiter dictum kan bli reversert.

Årsaken er at deler av legitimeringsgrunnlaget til eksistensen av obiter dictum er at når Høyesterett først velger å komme med en slik tilleggsbemerkning uten at den har relevans for resultatet så antas dette å være nøye gjennomtenkt. Resultatet av en vitenskapelig tilnærming er som nevnt at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens. Selv om Høyesterett har et svært bevisst forhold til sine valg og vurderinger vil den nåværende presumsjonen om at slengbemerkninger utgjør et obiter dictum i ytterste konsekvens kunne stå for fall. Begrunnelsen for dette er at den virkelige slengbemerkningen som utgjør obiter dictumet kun vil bli en del av mengden av andre uttalelser og slengbemerkninger som reelt sett blir introdusert gjennom anvendelsen av den vitenskapelige tilnærmingen. Det å identifisere obiter dictumet vil i verste fall bli som å lete etter nålen i høystakken.

Når det gjelder konstruert ratio decidendi konstruerer rettsanvenderen en rettssetning ut fra Høyesteretts uttalelser. Det sier seg selv at en slik konstruering blir mer krevende jo flere kommunikasjonsforstyrende elementer den aktuelle dommen har. I en rettsanvenders hverdag med høyt arbeidspress og begrenset tid vil en slik utvikling ikke være ønskelig.

3. Tilsynelatende dissens

Tematikken som har blitt beskrevet ovenfor vil også skape et annet problem – en oppfattelse av dissens. En tilsynelatende rettslig uenighet vil nemlig kunne oppstå ved etterlevelse av de vitenskapelige idealene. En kan forestille seg en uenighet mellom dommer A og dommer B om tolkning av en rettskilde. Begge tilnærmingene befinner seg innenfor legitimitetsintervallet som det aktuelle rettskildematerialet statuerer. I dagens metodiske tilværelse vil det kunne hende at dommer A og dommer B ser hen til harmoniseringsprosessen før de eksplisitt begir seg ut i en rettslig diskurs rundt uenigheten i deres tolkning av rettskilden. Dersom de betrakter diskursen til å ikke ha betydning for harmoniseringen vil de kunne «harmonisere på slutningsstadiet».

Som nevnt under punkt 2 er dette noe Tande retter sterk kritikk mot. Ikke bare bryter dette med målet om transparens og idealet om en helhetlig tilnærming, men det vil heller ikke tilstrekkelig ivareta det verdimessige grunnlaget som autoriserer rettskilden. Videre kan det tenkes at det vil bryte med den eksplisitte oppfordringen til å ivareta koherens på rettsområdet og i rettssystemet. Årsaken til dette er at manglende adressering av tekniske og relevante spenninger, til tross for deres «unødvendige» karakter, lite trolig vil tilfredsstille kravet til koherens, ei heller den etiske oppfordringen til grundighet i den juridiske analysen. Den manglende tillatelsen til å harmonisere på slutningsstadiet vil kunne hemme anvenderen av den vitenskapelige tilnærmingen ved at en ikke kan spare mottakeren for unødvendige drøftelser. En legger slik opp til domspremisser som hverken representerer elementer av betydning for den konkrete konfliktløsningen eller elementer som betraktes som interessant i et prejudikatsperspektiv, men drøftelser som i mange tilfeller utelukkende vil ha akademisk interesse. En slik utpreget teknisk og til dels akademisk drøftelse vil fremstille dommer A og dommer B mer uenige enn det de under dagens metode fremstår til å være – en tilsynelatende dissens. Å fremheve tekniske uenigheter kan være positivt i et akademisk miljø, men all den tid effektiv kommunikasjon er et hensyn som må ivaretas dersom rollen som prejudikatsdomstol effektivt skal bekles er dette langt mer problematisk.


4. Men hva med verdiene?

Den ovennevnte kritikken har særlig tatt utgangspunkt i de vitenskapelige idealene, men for øvrig har den ikke i særlig stor grad adressert det mest sentrale aspektet som trekkes frem i Tandes artikkel; nemlig den verdipregede tilnærmingen i den rettslige argumentasjonen.

I denne sammenhengen må det pekes tilbake på hva som ble skrevet innledningsvis; nemlig at Høyesteretts mandat som prejudikatsdomstol ikke ene og alene er et resultat av en selvdefinert prosess, men derimot som et resultat av en prosess som i dag har forankring i blant annet tvisteloven § 30-4 samt straffeprosessloven § 323. Å slutte at mandatet har sterk demokratisk legitimitet må derfor anses som lite kontroversielt.

Dersom Høyesterett skal ivareta de grunnleggende rettsstatlige verdiene som autoriserer de ulike rettskildefaktorene, og slik følge den vitenskapelige tilnærmingen, vil dette nødvendigvis medføre en helhetlig og transparent opptreden. Om ikke vil det være umulig å etterprøve om Høyesterett faktisk har balansert verdiene. Imidlertid vil en slik transparens som nevnt ikke harmonere overens med Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol og de nevnte kravene som på grunn av dette stilles til kommunikasjon. Sett i lys av at Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol har demokratisk legitimitet vil det å benytte den vitenskapelige tilnærmingen, satt på spissen, være å sette seg opp mot landets lovgivende organ; Stortinget. For en metodisk tilnærming som bygger på å ivareta de grunnleggende rettsstatlige verdiene, herunder demokratisk legitimitet, vil dette være et paradoks.


5. Mulige innvendinger mot artikkelforfatternes kritikk

Det er på det rene at den vitenskapelige tilnærmingen erkjenner at dens prinsipper ikke kan etterleves fullt ut, men at man er nødt til å inngå kompromisser med den praktiske realiteten. Dette kan ved første øyekast virke å være et mulig svar til deler av kritikken; nemlig at den vitenskapelige tilnærmingen tar et tilsiktet forbehold om mulige ulemper ved tilnærmingen ved å akseptere behovet for pragmatisme i rettsanvendelsen og slik åpner opp for at den enkelte rettsanvender kan inngå ulike kompromisser. En slik mulighet vil kunne sikre en balanse mellom anvendelsen av den vitenskapelige tilnærmingen og behovet for en effektiv kommunikasjon i rettsanvendelsesprosessen.

Det første problemet med denne aksepten av pragmatisme er begrunnelsen. Begrunnelsen er ikke gitt som følge av en erkjennelse av at de grunnleggende prinsippene ved den vitenskapelige tilnærmingen kan ha visse ulemper og at disse ulempene kan avbøtes ved en viss pragmatisme. Derimot virker hovedbegrunnelsen å være gitt som en følge av de ressurs- og tidsmessige begrensningene som eksisterer i en jurists arbeidshverdag:

” Det er nesten ingen grenser for hvor mange spenninger og problemstillinger en kan avdekke med utgangspunkt i rettskilde- materialet, dersom det dreier seg om mer komplekse problemstillinger. Særlig tatt i betraktning de tidsmessige begrensninger en rettsanvender er undergitt i det praktiske rettsliv, kan en ikke forvente at alle disse sammenhengene klarlegges optimalt, slik at de vitenskapelige idealene etterleves fullt ut.” Tande s.19.

Den pragmatismen som den vitenskapelige tilnærmingen legger opp til kan på bakgrunn av dette naturligvis ikke være en tilsiktet imøtegåelse av potensielle ulemper ved tilnærmingen.

Det andre problemet med aksepten av pragmatisme i rettsanvendelsesprosessen er at den vitenskapelige tilnærmingen i stor grad ble introdusert som en kritikk av den tradisjonelle juridiske metodens manglende veiledning ved rettsanvenderens individuelle valg og vurderinger, hvorav denne manglende veiledningen skaper en mulighet for snarveier og fleksibilitet. Dette medfører at jo mer pragmatisme man tillater og fortsatt betrakter som en legitim anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen, jo lengre vekk flytter man seg fra kritikken som på mange vis bygger fundamentet for den vitenskapelige tilnærmingen. Fundamentet for tilnærmingen virker dermed å stå utstøtt som følge av arkitektens erkjennelse av at det å lage en skisse over et byggverk versus det å rent praktisk reise et byggverk er to forskjellige ting.

Det tredje problemet er at den vitenskapelige tilnærmingen ikke gir noen retningslinjer for hvordan man skal balansere de grunnleggende prinsippene som representerer det ideelle mot de praktiske realitetene som rettsanvenderen må inngå forlik med:

”Men avviket fra det ideelle kan ikke være for stort før det blir betenkelig med tanke på vurderingens eller avgjørelsens rettslige holdbarhet eller legitimitet. Det vil ofte være slike avvik som gjør at andre i ettertid kan påvise valg og vurderinger som ikke er foretatt eller synliggjort i tilstrekkelig grad, og som danner grunnlaget for kritikk eller innvendinger mot den rettslige argumentasjonen.” Tande s.20.

Med andre ord overlates den enkelte rettsanvender i stor grad til seg selv og man er på mange måter tilbake til problemet som den vitenskapelige tilnærmingen tok sikte på å redusere; vilkårlighet ved rettsanvenderens individuelle valg og vurderinger. Når Tande påpeker at den enkelte rettsanvender gjennom hele rettsanvendelsesprosessen må foreta individuelle valg og vurderinger, og balanseringen mellom det ideelle og det praktiske således til stadighet vil oppstå, må det anses kritikkverdig at rettsanvenderen ikke gis nærmere veiledning.

Kritikken i artikkelen vil dermed bli svekket eller styrket alt etter hvor mye pragmatisme rettsanvenderen tillater seg som følge av ressurs- og tidsmessige begrensninger. Ettersom den vitenskapelige tilnærmingen gir manglende veiledning for balansegangen vil det være vanskelig å bastant uttale seg om hvor sterke problemene vil bli i praksis. Kritikken vil imidlertid alltid være av relevans, såfremt en iverksetter de vitenskapelige idealene om etterprøvbarhet gjennom synliggjørelse av tankeprosessen og de individuelle valg og vurderinger.

Kilder:

Knut Martin Tande, Individuelle valg og vurderinger i rettsanvendelsesprosessen

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.