Et tilsvar til tilsvaret «Å begrunne svaret sitt»

Injuria.no • 29. mai 2017

Skrevet av Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg

Teksten er ment å være et tilsvar til kritikken som fremgår av Røsvolls tekst ”Å begrunne svaret sitt”. Hensikten med artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” var å skape en debatt rundt den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode, en tilnærming som etter vår mening til tider fremstilles for rosenrødt innenfor fakultetets fire vegger. Det er derfor svært gledelig at flere har kastet seg inn i debatten og at tematikken engasjerer.

Innledningsvis vil vi fremheve at vi finner det beklagelig at deler av debatten i ettertid har dreiet mot Røsvolls noe krasse tone og manglende respekt for medstudenters arbeid. Det er viktig at argumentene i en akademisk debatt kan stå på egne ben, uten krass ordbruk eller andre hersketeknikker. Når dette er sagt er det ikke dette debatten skal eller bør handle om, men derimot om mulige konsekvenser og utfordringer for Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol dersom domstolen velger å følge den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode.

Hva gjelder Jøsendals tilsvar fremhever han innledningsvis at Røsvoll svar er godt. Det følgende vil derfor til en viss grad også være et tilsvar til Jøsendal.

Identifikasjonsproblemet og kommunikasjonsvanskeligheter

Røsvoll motsier for det første vårt ”banale” poeng om at omfanget på dommer fra Høyesterett vil gjøre det vanskeligere å vite hvilke deler av domspremisset som er inkludert fordi dommeren ønsker at det skal formidles og hvilke deler som inkluderes som følge av et ønske om å oppfylle de vitenskapelige idealene. Røsvolls poeng er at gamle dommer er tunge å lese og de sier veldig mye rart, men at de like fullt er korte. Nyere dommer, som gjerne er mer omfattende, er visstnok mer behagelig å lese. At eldre og korte dommer kan være lite tilgjengelige skal ikke benektes, men å benytte dette som et sammenligningsgrunnlag i den aktuelle sammenhengen er etter vår mening ikke helt heldig.

Årsaken er for det første skriftspråkets utvikling der dette gradvis har beveget seg bort fra dansk-norsk, noe som tydelig illustreres i eldre versus nyere høysterettsdommer. At denne utviklingen gjør avgjørelsene lettere å lese med moderne øyne er utvilsomt.

For det andre, og desto viktigere, er det faktum at det først er i de siste tiårene at utviklingen av Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol virkelig har skutt fart. I denne sammenhengen er Carsten Smiths tale til dommermøte i Tromsø i 1974 av flere sett på som skjellsettende. Som en naturlig konsekvens av dette hadde Høyesterett i tidligere tider ikke et like stort fokus på sin rolle som prejudikatdomstol og det tilhørende kommunikasjonsansvaret som det domstolen har i dag. Med dette kommunikasjonsansvaret følger et større krav til klarhet, noe som kan forklare forskjellen mellom eldre og yngre dommer når det kommer til hvor uoversiktlige og lettleste dommene er.

Røsvoll runder av kritikken på dette punktet med å si at han ikke benekter at det er en sammenheng mellom omfanget til en dom og hvor komplisert den er å forstå, men at det på ingen måte er den eneste faktoren. Vårt poeng var heller ikke at dommenes omfang er den eneste faktoren. Derimot ønsket vi å fremheve at mer omfattende dommer er en konsekvens av den vitenskapelige tilnærmingen og at dette vil være en utfordring sett i et prejudikatsperspektiv.

At denne utfordringen og de problemene som oppstår kan avbøtes er heller ikke noe vi benekter i artikkelen. Vårt poeng var derimot å vise hvilke mulige konsekvenser det ville medføre for dagens Høyesterett og domstolens rolle som prejudikatdomstol dersom den vitenskapelige tilnærmingen ble anvendt.

Det poeng at problemene til en viss grad kan avbøtes og at dette i følge Røsvoll kun vil gjøre det mer behagelige å være ung jusstudent er derimot et poeng vi ikke stiller oss bak. Også en jurist, med sin hektiske arbeidshverdag med tids- og ressursmessige begrensninger, vil klart dra nytte av dette. For at Høyesteretts prejudikatsrolle skal bli en realitet er domstolen helt avhengig av at rettsanvenderne evner å identifisere dommens rettsetning(er).

Røsvoll uttaler videre at ”Å argumentere med Høyesteretts kommunikasjonsansvar blir smått paradoksalt når dette nettopp belager seg på transparens”. I artikkelen argumenterer vi med at Høyesterett er seg bevisst sitt kommunikasjonsansvar under dagens metodiske tilnærming, noe som nettopp kan være kan være årsaken bak den store tilliten Høyesterett i dag opplever. Dette mener vi at Høyesterett har klart å oppnå uten det økte fokuset på transparens som Tande argumenterer for. Ved at et sentralt poeng med den vitenskapelige tilnærmingen er manglende fokus på transparens, vil det å mene at Høyesterett i dag er kommuniserende som følge av transparens vil paradoksalt nok motsi kritikken som den vitenskapelige tilnærmingen fremsetter.

Videre vil vi påpeke at vår kritikk ikke går på at man retter fokuset på en økt indre bevissthet rundt verdivalg. Dersom man har flere ulike alternative slutninger fra en rettskilde og en søker veiledning i verdigrunnlaget som autoriserer denne rettskilden så er det vel og bra. Vår kritikk retter seg derimot mot mulige konsekvenser og utfordringer dersom disse prosessene representeres utad i Høyesteretts avgjørelser.

Røsvoll skriver videre:

«Hver eneste gang Høyesterett avsier en dom danner de ny rett. Hver eneste gang Høyesterett sier at x tilfelle skal behandles slik, må alle fremtidige tilfeller som har likhetspunkter med x tilfelle behandles likt på de like punktene. Dersom Høyesterett ikke sier hvorfor de mener punkt A i dommen er relevant, så vil det jo være vilkårlig hvordan punkt A benyttes i en fremtidig dom.»

Vårt fokus i argumentasjonen er at den nåværende metodiske tilnærmingen Høyesterett anlegger er mest heldig for å komme i mål med de ulike oppgavene Høyesterett har. Vi er fullt enige i at Høyesterett skal begrunne slutningene sine – i den utstrekning de i dag gjør dette. Kritikken ovenfor hadde gitt mening dersom vår opprinnelige kritikk hadde vært rettet imot at Høyesterett overhodet ikke ga en begrunnelse, noe vi absolutt er glad for at de gjør.

Videre:

”Kompliserte metodiske drøftelser er som artikkelforfatterne sier akademiske og utilgjengelige, «for folk flest». Dette er riktignok sant for de drøftelsene som Høyesterett foretar i dag og, uten at man anser dette som det største problemet i verden, men det er et poeng. Det er imidlertid – som de andre argumentene i deres tekst – ikke en nødvendig konsekvens av økt vitenskapelig bevissthet. En kan eksempelvis tenke seg at Høyesterett strukturerer dommene annerledes, eller skriver kortfattelige sammendrag der de uthever det de selv mener er viktig.

Igjen vil vi understreke at vi erkjenner at det finnes andre måter dommer kan bli mer, eller mindre, kommuniserende på. Vårt fokus er som nevnt tidligere rettet mot mulige konsekvenser av et inntog av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett. En domsslutning hvor harmonisering på slutningsstadiet ikke lenger ville vært akseptabelt vil kunne skape unødvendige drøftelser med utelukkende akademisk og teoretisk preg – i den forstand at de ikke har en innvirkning på resultatet. Videre er vi enige i at under dagens metodiske tilnærming er ikke dette «det største problemet i verden», noe som er en medvirkende årsak til at vi argumenterer for status quo.


Retorikk som grunnlag for rettsstatens tillit

Røsvoll fortsetter sin kritikk med å uttale at en advokat skal være retorisk flink, mens en dommer skal være objektiv og balansert og at en sammenblanding av disse rollene vil ”unektelig medføre at vi får mindre tillit til domstolene”. I valget mellom en dommer som kan være objektiv og balansert og samtidig retorisk dyktig versus en dommer som kun er objektiv og balansert mener i alle fall vi at Høyesterett som prejudikatdomstol og domstolens tillit er best tjent med en dommer av den førstnevnte typen. Vårt poeng i denne sammenhengen er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen vil stikke kjepper i hjulene for at en slik dommer skal kunne utøve sitt virke grunnet de kravene som den vitenskapelige tilnærmingen setter. Dersom en dom skal være ”god nok” bør den være både retorisk overbevisende og godt juridisk håndverk, noe som den tradisjonelle metodiske tilnærmingen i større grad åpner for enn den vitenskapelige tilnærmingen.

Ikke kun er det lettere for partene å akseptere resultatet dersom dommens konklusjon og fremstilling er mer retorisk overbevisende. Det blir også desto mer naturlig å bruke dommen i fremtiden som et prejudikat, noe som er en sentral hensikt bak avgjørelsene Høyesterett produserer.

For øvrig er vårt ”skremmende poeng” at det å ha et ensidig fokus på å være helhetlig og balansert i sin rettsanvendelse ikke alltid vil være synonymt med det å skrive en retorisk overbevisende domsslutning.

«Dersom rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, så vet jeg ikke om vi har en rettsstat verdt å skryte av.»

I artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” argumenterer vi for Høyesterett skal fortsette å anvende den tradisjonelle juridiske metoden. Det å påstå på bakgrunn av dette at vi argumenterer for at rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, vil være å påstå at dagens metodiske tilnærming medfører at vi ikke har en rettsstat verdt å skryte av. En slik beskrivelse av dagens metodiske tilnærming er en beskrivelse vi stiller oss spørrende til.


Obiter dictum og konstruert kritikk

Ett av våre sentrale poenger i artikkelen var dessuten å vise at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett ville medføre vanskeligheter med å identifisere eventuelle obiter dictum siden resultatet av en vitenskapelig tilnærming som nevnt er at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens, grundighet og balanse. I relasjon til dette påstår Røsvoll at vi misforstår Høyesteretts rolle. I følge ham dømmer Høyesterett i siste instans, men de kommer ikke med «synspunkter som kan være nyttige i senere saker i siste instans». Hvem som misforstår får være opp til andre å avgjøre, men at det som en følge av Høyesteretts klare rolle som prejudikatdomstol er mindre grunn til å skille mellom obiter dictum og ratio decidendi er etter vår mening utvilsomt. Der er også etter vår mening utvilsomt at Høyesteretts økte bevissthet rundt prejudikatsrollen har medført en hyppigere bruk av obiter-uttalelser, se også Kst. førstestatsadvokat Thomas Frøberg, 2013 s.5.

Røsvoll skriver videre:

«Problemet som løftes frem i relasjon til «tilsynelatende dissens» er for det første helt konstruert; at dommere er uenige på enkelte punkter, men enige i konklusjonen gjør det ikke vanskeligere å forstå. Tvert imot, da kan heller partene se at det faktisk var noen som hadde sett deres perspektiv på en god måte, og i så måte forsone seg med at det beste argumentet tross alt vant frem.»

All kritikk i vår artikkel er konstruert, ettersom den vitenskapelige tilnærmingen ikke benyttes aktivt i den rettslige argumentasjonen til Høyesterett – derfor er det uvisst hvilke konsekvenser en slik praksis ville medført. Poenget vårt faller for øvrig tilbake på at det ikke er mer retorisk overbevisende å alltid snu hver eneste stein. Antagelsen om at en lang, akademisk, utpreget drøftelse vil gi en god følelse hos den tapende part kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert imot kan manglende klart svar, og følelsen av at dommerne er uenig få de involverte til å føle at resultatet var vilkårlig og kunne gått begge veier. Selv i tilfeller hvor dommerne er helt enige i resultatet.

Så hva med verdiene? Vel, én ting er sikkert. Å si at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks basert på demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rimelighet og rettferdighet, men heller på retorikk og simplifiserte domspremisser, kan vanskelig sies å ivareta særlig andre verdier enn advokatenes egeninteresse i å opprettholde et rettssystem der de beste retorikerne er de som vinner frem.

Vi har aldri sagt at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks. Det vi har sagt er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett vil medføre ulike utfordringer for domstolens rolle som prejudikatdomstol. Utfordringer som etter vår mening ikke er ønskelige. Igjen finner vi grunn til å fremheve at vår argumentasjon taler for å bevare status quo, altså at Høyesterett fortsetter å anvende den tradisjonelle metodiske tilnærmingen – en tilnærming som ikke stenger for grundighet, men som i større grad harmonerer med Høyesteretts rolle som rettsskapende organ. Røsvolls kritikk blir dermed til syvende og sist også en kritikk mot denne tilnærmingen. Å i denne sammenhengen påstå at Høyesterett ikke går grundig til verks, men heller bygger på retorikk og simplifiserte domspremisser vitner om lite heldig forståelse av det som tross alt er juristens viktigste arbeidsverktøy; nemlig den tradisjonelle metodiske tilnærmingen.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.