Et tilsvar til tilsvaret «Å begrunne svaret sitt»

Injuria.no • 29. mai 2017

Skrevet av Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg

Teksten er ment å være et tilsvar til kritikken som fremgår av Røsvolls tekst ”Å begrunne svaret sitt”. Hensikten med artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” var å skape en debatt rundt den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode, en tilnærming som etter vår mening til tider fremstilles for rosenrødt innenfor fakultetets fire vegger. Det er derfor svært gledelig at flere har kastet seg inn i debatten og at tematikken engasjerer.

Innledningsvis vil vi fremheve at vi finner det beklagelig at deler av debatten i ettertid har dreiet mot Røsvolls noe krasse tone og manglende respekt for medstudenters arbeid. Det er viktig at argumentene i en akademisk debatt kan stå på egne ben, uten krass ordbruk eller andre hersketeknikker. Når dette er sagt er det ikke dette debatten skal eller bør handle om, men derimot om mulige konsekvenser og utfordringer for Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol dersom domstolen velger å følge den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode.

Hva gjelder Jøsendals tilsvar fremhever han innledningsvis at Røsvoll svar er godt. Det følgende vil derfor til en viss grad også være et tilsvar til Jøsendal.

Identifikasjonsproblemet og kommunikasjonsvanskeligheter

Røsvoll motsier for det første vårt ”banale” poeng om at omfanget på dommer fra Høyesterett vil gjøre det vanskeligere å vite hvilke deler av domspremisset som er inkludert fordi dommeren ønsker at det skal formidles og hvilke deler som inkluderes som følge av et ønske om å oppfylle de vitenskapelige idealene. Røsvolls poeng er at gamle dommer er tunge å lese og de sier veldig mye rart, men at de like fullt er korte. Nyere dommer, som gjerne er mer omfattende, er visstnok mer behagelig å lese. At eldre og korte dommer kan være lite tilgjengelige skal ikke benektes, men å benytte dette som et sammenligningsgrunnlag i den aktuelle sammenhengen er etter vår mening ikke helt heldig.

Årsaken er for det første skriftspråkets utvikling der dette gradvis har beveget seg bort fra dansk-norsk, noe som tydelig illustreres i eldre versus nyere høysterettsdommer. At denne utviklingen gjør avgjørelsene lettere å lese med moderne øyne er utvilsomt.

For det andre, og desto viktigere, er det faktum at det først er i de siste tiårene at utviklingen av Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol virkelig har skutt fart. I denne sammenhengen er Carsten Smiths tale til dommermøte i Tromsø i 1974 av flere sett på som skjellsettende. Som en naturlig konsekvens av dette hadde Høyesterett i tidligere tider ikke et like stort fokus på sin rolle som prejudikatdomstol og det tilhørende kommunikasjonsansvaret som det domstolen har i dag. Med dette kommunikasjonsansvaret følger et større krav til klarhet, noe som kan forklare forskjellen mellom eldre og yngre dommer når det kommer til hvor uoversiktlige og lettleste dommene er.

Røsvoll runder av kritikken på dette punktet med å si at han ikke benekter at det er en sammenheng mellom omfanget til en dom og hvor komplisert den er å forstå, men at det på ingen måte er den eneste faktoren. Vårt poeng var heller ikke at dommenes omfang er den eneste faktoren. Derimot ønsket vi å fremheve at mer omfattende dommer er en konsekvens av den vitenskapelige tilnærmingen og at dette vil være en utfordring sett i et prejudikatsperspektiv.

At denne utfordringen og de problemene som oppstår kan avbøtes er heller ikke noe vi benekter i artikkelen. Vårt poeng var derimot å vise hvilke mulige konsekvenser det ville medføre for dagens Høyesterett og domstolens rolle som prejudikatdomstol dersom den vitenskapelige tilnærmingen ble anvendt.

Det poeng at problemene til en viss grad kan avbøtes og at dette i følge Røsvoll kun vil gjøre det mer behagelige å være ung jusstudent er derimot et poeng vi ikke stiller oss bak. Også en jurist, med sin hektiske arbeidshverdag med tids- og ressursmessige begrensninger, vil klart dra nytte av dette. For at Høyesteretts prejudikatsrolle skal bli en realitet er domstolen helt avhengig av at rettsanvenderne evner å identifisere dommens rettsetning(er).

Røsvoll uttaler videre at ”Å argumentere med Høyesteretts kommunikasjonsansvar blir smått paradoksalt når dette nettopp belager seg på transparens”. I artikkelen argumenterer vi med at Høyesterett er seg bevisst sitt kommunikasjonsansvar under dagens metodiske tilnærming, noe som nettopp kan være kan være årsaken bak den store tilliten Høyesterett i dag opplever. Dette mener vi at Høyesterett har klart å oppnå uten det økte fokuset på transparens som Tande argumenterer for. Ved at et sentralt poeng med den vitenskapelige tilnærmingen er manglende fokus på transparens, vil det å mene at Høyesterett i dag er kommuniserende som følge av transparens vil paradoksalt nok motsi kritikken som den vitenskapelige tilnærmingen fremsetter.

Videre vil vi påpeke at vår kritikk ikke går på at man retter fokuset på en økt indre bevissthet rundt verdivalg. Dersom man har flere ulike alternative slutninger fra en rettskilde og en søker veiledning i verdigrunnlaget som autoriserer denne rettskilden så er det vel og bra. Vår kritikk retter seg derimot mot mulige konsekvenser og utfordringer dersom disse prosessene representeres utad i Høyesteretts avgjørelser.

Røsvoll skriver videre:

«Hver eneste gang Høyesterett avsier en dom danner de ny rett. Hver eneste gang Høyesterett sier at x tilfelle skal behandles slik, må alle fremtidige tilfeller som har likhetspunkter med x tilfelle behandles likt på de like punktene. Dersom Høyesterett ikke sier hvorfor de mener punkt A i dommen er relevant, så vil det jo være vilkårlig hvordan punkt A benyttes i en fremtidig dom.»

Vårt fokus i argumentasjonen er at den nåværende metodiske tilnærmingen Høyesterett anlegger er mest heldig for å komme i mål med de ulike oppgavene Høyesterett har. Vi er fullt enige i at Høyesterett skal begrunne slutningene sine – i den utstrekning de i dag gjør dette. Kritikken ovenfor hadde gitt mening dersom vår opprinnelige kritikk hadde vært rettet imot at Høyesterett overhodet ikke ga en begrunnelse, noe vi absolutt er glad for at de gjør.

Videre:

”Kompliserte metodiske drøftelser er som artikkelforfatterne sier akademiske og utilgjengelige, «for folk flest». Dette er riktignok sant for de drøftelsene som Høyesterett foretar i dag og, uten at man anser dette som det største problemet i verden, men det er et poeng. Det er imidlertid – som de andre argumentene i deres tekst – ikke en nødvendig konsekvens av økt vitenskapelig bevissthet. En kan eksempelvis tenke seg at Høyesterett strukturerer dommene annerledes, eller skriver kortfattelige sammendrag der de uthever det de selv mener er viktig.

Igjen vil vi understreke at vi erkjenner at det finnes andre måter dommer kan bli mer, eller mindre, kommuniserende på. Vårt fokus er som nevnt tidligere rettet mot mulige konsekvenser av et inntog av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett. En domsslutning hvor harmonisering på slutningsstadiet ikke lenger ville vært akseptabelt vil kunne skape unødvendige drøftelser med utelukkende akademisk og teoretisk preg – i den forstand at de ikke har en innvirkning på resultatet. Videre er vi enige i at under dagens metodiske tilnærming er ikke dette «det største problemet i verden», noe som er en medvirkende årsak til at vi argumenterer for status quo.


Retorikk som grunnlag for rettsstatens tillit

Røsvoll fortsetter sin kritikk med å uttale at en advokat skal være retorisk flink, mens en dommer skal være objektiv og balansert og at en sammenblanding av disse rollene vil ”unektelig medføre at vi får mindre tillit til domstolene”. I valget mellom en dommer som kan være objektiv og balansert og samtidig retorisk dyktig versus en dommer som kun er objektiv og balansert mener i alle fall vi at Høyesterett som prejudikatdomstol og domstolens tillit er best tjent med en dommer av den førstnevnte typen. Vårt poeng i denne sammenhengen er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen vil stikke kjepper i hjulene for at en slik dommer skal kunne utøve sitt virke grunnet de kravene som den vitenskapelige tilnærmingen setter. Dersom en dom skal være ”god nok” bør den være både retorisk overbevisende og godt juridisk håndverk, noe som den tradisjonelle metodiske tilnærmingen i større grad åpner for enn den vitenskapelige tilnærmingen.

Ikke kun er det lettere for partene å akseptere resultatet dersom dommens konklusjon og fremstilling er mer retorisk overbevisende. Det blir også desto mer naturlig å bruke dommen i fremtiden som et prejudikat, noe som er en sentral hensikt bak avgjørelsene Høyesterett produserer.

For øvrig er vårt ”skremmende poeng” at det å ha et ensidig fokus på å være helhetlig og balansert i sin rettsanvendelse ikke alltid vil være synonymt med det å skrive en retorisk overbevisende domsslutning.

«Dersom rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, så vet jeg ikke om vi har en rettsstat verdt å skryte av.»

I artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” argumenterer vi for Høyesterett skal fortsette å anvende den tradisjonelle juridiske metoden. Det å påstå på bakgrunn av dette at vi argumenterer for at rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, vil være å påstå at dagens metodiske tilnærming medfører at vi ikke har en rettsstat verdt å skryte av. En slik beskrivelse av dagens metodiske tilnærming er en beskrivelse vi stiller oss spørrende til.


Obiter dictum og konstruert kritikk

Ett av våre sentrale poenger i artikkelen var dessuten å vise at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett ville medføre vanskeligheter med å identifisere eventuelle obiter dictum siden resultatet av en vitenskapelig tilnærming som nevnt er at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens, grundighet og balanse. I relasjon til dette påstår Røsvoll at vi misforstår Høyesteretts rolle. I følge ham dømmer Høyesterett i siste instans, men de kommer ikke med «synspunkter som kan være nyttige i senere saker i siste instans». Hvem som misforstår får være opp til andre å avgjøre, men at det som en følge av Høyesteretts klare rolle som prejudikatdomstol er mindre grunn til å skille mellom obiter dictum og ratio decidendi er etter vår mening utvilsomt. Der er også etter vår mening utvilsomt at Høyesteretts økte bevissthet rundt prejudikatsrollen har medført en hyppigere bruk av obiter-uttalelser, se også Kst. førstestatsadvokat Thomas Frøberg, 2013 s.5.

Røsvoll skriver videre:

«Problemet som løftes frem i relasjon til «tilsynelatende dissens» er for det første helt konstruert; at dommere er uenige på enkelte punkter, men enige i konklusjonen gjør det ikke vanskeligere å forstå. Tvert imot, da kan heller partene se at det faktisk var noen som hadde sett deres perspektiv på en god måte, og i så måte forsone seg med at det beste argumentet tross alt vant frem.»

All kritikk i vår artikkel er konstruert, ettersom den vitenskapelige tilnærmingen ikke benyttes aktivt i den rettslige argumentasjonen til Høyesterett – derfor er det uvisst hvilke konsekvenser en slik praksis ville medført. Poenget vårt faller for øvrig tilbake på at det ikke er mer retorisk overbevisende å alltid snu hver eneste stein. Antagelsen om at en lang, akademisk, utpreget drøftelse vil gi en god følelse hos den tapende part kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert imot kan manglende klart svar, og følelsen av at dommerne er uenig få de involverte til å føle at resultatet var vilkårlig og kunne gått begge veier. Selv i tilfeller hvor dommerne er helt enige i resultatet.

Så hva med verdiene? Vel, én ting er sikkert. Å si at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks basert på demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rimelighet og rettferdighet, men heller på retorikk og simplifiserte domspremisser, kan vanskelig sies å ivareta særlig andre verdier enn advokatenes egeninteresse i å opprettholde et rettssystem der de beste retorikerne er de som vinner frem.

Vi har aldri sagt at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks. Det vi har sagt er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett vil medføre ulike utfordringer for domstolens rolle som prejudikatdomstol. Utfordringer som etter vår mening ikke er ønskelige. Igjen finner vi grunn til å fremheve at vår argumentasjon taler for å bevare status quo, altså at Høyesterett fortsetter å anvende den tradisjonelle metodiske tilnærmingen – en tilnærming som ikke stenger for grundighet, men som i større grad harmonerer med Høyesteretts rolle som rettsskapende organ. Røsvolls kritikk blir dermed til syvende og sist også en kritikk mot denne tilnærmingen. Å i denne sammenhengen påstå at Høyesterett ikke går grundig til verks, men heller bygger på retorikk og simplifiserte domspremisser vitner om lite heldig forståelse av det som tross alt er juristens viktigste arbeidsverktøy; nemlig den tradisjonelle metodiske tilnærmingen.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.