Et tilsvar til tilsvaret «Å begrunne svaret sitt»

Injuria.no • 29. mai 2017

Skrevet av Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg

Teksten er ment å være et tilsvar til kritikken som fremgår av Røsvolls tekst ”Å begrunne svaret sitt”. Hensikten med artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” var å skape en debatt rundt den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode, en tilnærming som etter vår mening til tider fremstilles for rosenrødt innenfor fakultetets fire vegger. Det er derfor svært gledelig at flere har kastet seg inn i debatten og at tematikken engasjerer.

Innledningsvis vil vi fremheve at vi finner det beklagelig at deler av debatten i ettertid har dreiet mot Røsvolls noe krasse tone og manglende respekt for medstudenters arbeid. Det er viktig at argumentene i en akademisk debatt kan stå på egne ben, uten krass ordbruk eller andre hersketeknikker. Når dette er sagt er det ikke dette debatten skal eller bør handle om, men derimot om mulige konsekvenser og utfordringer for Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol dersom domstolen velger å følge den vitenskapelige tilnærmingen til kvalitetssikring av juridisk metode.

Hva gjelder Jøsendals tilsvar fremhever han innledningsvis at Røsvoll svar er godt. Det følgende vil derfor til en viss grad også være et tilsvar til Jøsendal.

Identifikasjonsproblemet og kommunikasjonsvanskeligheter

Røsvoll motsier for det første vårt ”banale” poeng om at omfanget på dommer fra Høyesterett vil gjøre det vanskeligere å vite hvilke deler av domspremisset som er inkludert fordi dommeren ønsker at det skal formidles og hvilke deler som inkluderes som følge av et ønske om å oppfylle de vitenskapelige idealene. Røsvolls poeng er at gamle dommer er tunge å lese og de sier veldig mye rart, men at de like fullt er korte. Nyere dommer, som gjerne er mer omfattende, er visstnok mer behagelig å lese. At eldre og korte dommer kan være lite tilgjengelige skal ikke benektes, men å benytte dette som et sammenligningsgrunnlag i den aktuelle sammenhengen er etter vår mening ikke helt heldig.

Årsaken er for det første skriftspråkets utvikling der dette gradvis har beveget seg bort fra dansk-norsk, noe som tydelig illustreres i eldre versus nyere høysterettsdommer. At denne utviklingen gjør avgjørelsene lettere å lese med moderne øyne er utvilsomt.

For det andre, og desto viktigere, er det faktum at det først er i de siste tiårene at utviklingen av Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol virkelig har skutt fart. I denne sammenhengen er Carsten Smiths tale til dommermøte i Tromsø i 1974 av flere sett på som skjellsettende. Som en naturlig konsekvens av dette hadde Høyesterett i tidligere tider ikke et like stort fokus på sin rolle som prejudikatdomstol og det tilhørende kommunikasjonsansvaret som det domstolen har i dag. Med dette kommunikasjonsansvaret følger et større krav til klarhet, noe som kan forklare forskjellen mellom eldre og yngre dommer når det kommer til hvor uoversiktlige og lettleste dommene er.

Røsvoll runder av kritikken på dette punktet med å si at han ikke benekter at det er en sammenheng mellom omfanget til en dom og hvor komplisert den er å forstå, men at det på ingen måte er den eneste faktoren. Vårt poeng var heller ikke at dommenes omfang er den eneste faktoren. Derimot ønsket vi å fremheve at mer omfattende dommer er en konsekvens av den vitenskapelige tilnærmingen og at dette vil være en utfordring sett i et prejudikatsperspektiv.

At denne utfordringen og de problemene som oppstår kan avbøtes er heller ikke noe vi benekter i artikkelen. Vårt poeng var derimot å vise hvilke mulige konsekvenser det ville medføre for dagens Høyesterett og domstolens rolle som prejudikatdomstol dersom den vitenskapelige tilnærmingen ble anvendt.

Det poeng at problemene til en viss grad kan avbøtes og at dette i følge Røsvoll kun vil gjøre det mer behagelige å være ung jusstudent er derimot et poeng vi ikke stiller oss bak. Også en jurist, med sin hektiske arbeidshverdag med tids- og ressursmessige begrensninger, vil klart dra nytte av dette. For at Høyesteretts prejudikatsrolle skal bli en realitet er domstolen helt avhengig av at rettsanvenderne evner å identifisere dommens rettsetning(er).

Røsvoll uttaler videre at ”Å argumentere med Høyesteretts kommunikasjonsansvar blir smått paradoksalt når dette nettopp belager seg på transparens”. I artikkelen argumenterer vi med at Høyesterett er seg bevisst sitt kommunikasjonsansvar under dagens metodiske tilnærming, noe som nettopp kan være kan være årsaken bak den store tilliten Høyesterett i dag opplever. Dette mener vi at Høyesterett har klart å oppnå uten det økte fokuset på transparens som Tande argumenterer for. Ved at et sentralt poeng med den vitenskapelige tilnærmingen er manglende fokus på transparens, vil det å mene at Høyesterett i dag er kommuniserende som følge av transparens vil paradoksalt nok motsi kritikken som den vitenskapelige tilnærmingen fremsetter.

Videre vil vi påpeke at vår kritikk ikke går på at man retter fokuset på en økt indre bevissthet rundt verdivalg. Dersom man har flere ulike alternative slutninger fra en rettskilde og en søker veiledning i verdigrunnlaget som autoriserer denne rettskilden så er det vel og bra. Vår kritikk retter seg derimot mot mulige konsekvenser og utfordringer dersom disse prosessene representeres utad i Høyesteretts avgjørelser.

Røsvoll skriver videre:

«Hver eneste gang Høyesterett avsier en dom danner de ny rett. Hver eneste gang Høyesterett sier at x tilfelle skal behandles slik, må alle fremtidige tilfeller som har likhetspunkter med x tilfelle behandles likt på de like punktene. Dersom Høyesterett ikke sier hvorfor de mener punkt A i dommen er relevant, så vil det jo være vilkårlig hvordan punkt A benyttes i en fremtidig dom.»

Vårt fokus i argumentasjonen er at den nåværende metodiske tilnærmingen Høyesterett anlegger er mest heldig for å komme i mål med de ulike oppgavene Høyesterett har. Vi er fullt enige i at Høyesterett skal begrunne slutningene sine – i den utstrekning de i dag gjør dette. Kritikken ovenfor hadde gitt mening dersom vår opprinnelige kritikk hadde vært rettet imot at Høyesterett overhodet ikke ga en begrunnelse, noe vi absolutt er glad for at de gjør.

Videre:

”Kompliserte metodiske drøftelser er som artikkelforfatterne sier akademiske og utilgjengelige, «for folk flest». Dette er riktignok sant for de drøftelsene som Høyesterett foretar i dag og, uten at man anser dette som det største problemet i verden, men det er et poeng. Det er imidlertid – som de andre argumentene i deres tekst – ikke en nødvendig konsekvens av økt vitenskapelig bevissthet. En kan eksempelvis tenke seg at Høyesterett strukturerer dommene annerledes, eller skriver kortfattelige sammendrag der de uthever det de selv mener er viktig.

Igjen vil vi understreke at vi erkjenner at det finnes andre måter dommer kan bli mer, eller mindre, kommuniserende på. Vårt fokus er som nevnt tidligere rettet mot mulige konsekvenser av et inntog av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett. En domsslutning hvor harmonisering på slutningsstadiet ikke lenger ville vært akseptabelt vil kunne skape unødvendige drøftelser med utelukkende akademisk og teoretisk preg – i den forstand at de ikke har en innvirkning på resultatet. Videre er vi enige i at under dagens metodiske tilnærming er ikke dette «det største problemet i verden», noe som er en medvirkende årsak til at vi argumenterer for status quo.


Retorikk som grunnlag for rettsstatens tillit

Røsvoll fortsetter sin kritikk med å uttale at en advokat skal være retorisk flink, mens en dommer skal være objektiv og balansert og at en sammenblanding av disse rollene vil ”unektelig medføre at vi får mindre tillit til domstolene”. I valget mellom en dommer som kan være objektiv og balansert og samtidig retorisk dyktig versus en dommer som kun er objektiv og balansert mener i alle fall vi at Høyesterett som prejudikatdomstol og domstolens tillit er best tjent med en dommer av den førstnevnte typen. Vårt poeng i denne sammenhengen er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen vil stikke kjepper i hjulene for at en slik dommer skal kunne utøve sitt virke grunnet de kravene som den vitenskapelige tilnærmingen setter. Dersom en dom skal være ”god nok” bør den være både retorisk overbevisende og godt juridisk håndverk, noe som den tradisjonelle metodiske tilnærmingen i større grad åpner for enn den vitenskapelige tilnærmingen.

Ikke kun er det lettere for partene å akseptere resultatet dersom dommens konklusjon og fremstilling er mer retorisk overbevisende. Det blir også desto mer naturlig å bruke dommen i fremtiden som et prejudikat, noe som er en sentral hensikt bak avgjørelsene Høyesterett produserer.

For øvrig er vårt ”skremmende poeng” at det å ha et ensidig fokus på å være helhetlig og balansert i sin rettsanvendelse ikke alltid vil være synonymt med det å skrive en retorisk overbevisende domsslutning.

«Dersom rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, så vet jeg ikke om vi har en rettsstat verdt å skryte av.»

I artikkelen ”Transparensens vilkårlighet” argumenterer vi for Høyesterett skal fortsette å anvende den tradisjonelle juridiske metoden. Det å påstå på bakgrunn av dette at vi argumenterer for at rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, vil være å påstå at dagens metodiske tilnærming medfører at vi ikke har en rettsstat verdt å skryte av. En slik beskrivelse av dagens metodiske tilnærming er en beskrivelse vi stiller oss spørrende til.


Obiter dictum og konstruert kritikk

Ett av våre sentrale poenger i artikkelen var dessuten å vise at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett ville medføre vanskeligheter med å identifisere eventuelle obiter dictum siden resultatet av en vitenskapelig tilnærming som nevnt er at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens, grundighet og balanse. I relasjon til dette påstår Røsvoll at vi misforstår Høyesteretts rolle. I følge ham dømmer Høyesterett i siste instans, men de kommer ikke med «synspunkter som kan være nyttige i senere saker i siste instans». Hvem som misforstår får være opp til andre å avgjøre, men at det som en følge av Høyesteretts klare rolle som prejudikatdomstol er mindre grunn til å skille mellom obiter dictum og ratio decidendi er etter vår mening utvilsomt. Der er også etter vår mening utvilsomt at Høyesteretts økte bevissthet rundt prejudikatsrollen har medført en hyppigere bruk av obiter-uttalelser, se også Kst. førstestatsadvokat Thomas Frøberg, 2013 s.5.

Røsvoll skriver videre:

«Problemet som løftes frem i relasjon til «tilsynelatende dissens» er for det første helt konstruert; at dommere er uenige på enkelte punkter, men enige i konklusjonen gjør det ikke vanskeligere å forstå. Tvert imot, da kan heller partene se at det faktisk var noen som hadde sett deres perspektiv på en god måte, og i så måte forsone seg med at det beste argumentet tross alt vant frem.»

All kritikk i vår artikkel er konstruert, ettersom den vitenskapelige tilnærmingen ikke benyttes aktivt i den rettslige argumentasjonen til Høyesterett – derfor er det uvisst hvilke konsekvenser en slik praksis ville medført. Poenget vårt faller for øvrig tilbake på at det ikke er mer retorisk overbevisende å alltid snu hver eneste stein. Antagelsen om at en lang, akademisk, utpreget drøftelse vil gi en god følelse hos den tapende part kjenner vi oss ikke igjen i. Tvert imot kan manglende klart svar, og følelsen av at dommerne er uenig få de involverte til å føle at resultatet var vilkårlig og kunne gått begge veier. Selv i tilfeller hvor dommerne er helt enige i resultatet.

Så hva med verdiene? Vel, én ting er sikkert. Å si at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks basert på demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rimelighet og rettferdighet, men heller på retorikk og simplifiserte domspremisser, kan vanskelig sies å ivareta særlig andre verdier enn advokatenes egeninteresse i å opprettholde et rettssystem der de beste retorikerne er de som vinner frem.

Vi har aldri sagt at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks. Det vi har sagt er at en anvendelse av den vitenskapelige tilnærmingen i Høyesterett vil medføre ulike utfordringer for domstolens rolle som prejudikatdomstol. Utfordringer som etter vår mening ikke er ønskelige. Igjen finner vi grunn til å fremheve at vår argumentasjon taler for å bevare status quo, altså at Høyesterett fortsetter å anvende den tradisjonelle metodiske tilnærmingen – en tilnærming som ikke stenger for grundighet, men som i større grad harmonerer med Høyesteretts rolle som rettsskapende organ. Røsvolls kritikk blir dermed til syvende og sist også en kritikk mot denne tilnærmingen. Å i denne sammenhengen påstå at Høyesterett ikke går grundig til verks, men heller bygger på retorikk og simplifiserte domspremisser vitner om lite heldig forståelse av det som tross alt er juristens viktigste arbeidsverktøy; nemlig den tradisjonelle metodiske tilnærmingen.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.