Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Christine Egebakken • 26. juni 2025

Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. 

 

Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. 

 

Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? 

 

Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. 

Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. 

 

Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. 

 

Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. 

 

Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort? 


< Eldre innlegg

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.

Betraktninger rundt fenomenet CV-krydder; samt tips til hvordan øke engasjementet rundt studentdemokratiet.

Av Injuria • 26. juni 2025
I VG1 var jeg engasjert i et halvt års tid i et ungdomsparti på den politiske venstresiden, et engasjement som ene og alene bunnet i at jeg var interessert i Line i B-klassen. Dessverre ble det ikke noen romantisk gevinst - kanskje skjønte hun at mitt engasjement ikke var 100 % ektefølt. (Det landsmøte som kan få meg til å stå over rypejakten, er ennå ikke oppfunnet) Men romantisk gevinst eller ikke – jeg er glad for dette engasjementet. For det første var det en utmerket sjanse til å observere arbeiderklassen i sitt naturlige habitat. Men viktigst av alt: jeg sanket verdifullt CV-krydder. Det er et velkjent faktum at ingenting booster veien til rikdom, prestisje og lykke (les: trainee) som frivillige verv og politisk engasjement. Slikt engasjement er som et afrodisiakum på den potensielle arbeidsgiver, selv om det ikke fungerte slik på nevnte Line. (Hvis du ser henne, vennligst meddel at jeg fortsatt elsker henne.) Men på tross av at ingenting booster ferden gjennom hamsterhjulet som politisk engasjement, har det vært lite engasjement å spore fra den jevne Stud. Jur rundt valg av studentparlament og av ny rektor. Dette bunner først og fremst i et markedsføringsproblem: begge valgene har vært dørgende kjedelige. Her er noen forslag til hvordan vi kan gjøre studentdemokrati sexy again : Spice opp plattformene Rektorteamene sto henholdsvis for et «utadvendt og bærekraftig» eller «langsiktig, sterkt og samhandlende» universitet. Videre står alle studentparlamentlistene for «inkludering» eller «tilgjengelighet» i en eller annen form. For variasjonens skyld vil jeg ha et rektorteam som står for et «kortsiktig, innadvendt og ineffektivt» universitet, og en studentparlamentliste som står for eksklusjon og færre leseplasser. Spice opp karakterene Denne går spesielt til rektorkandidatene. Jeg var til stede på den famøse rektordebatten på Kvarteret. Det var halvannen time jeg aldri får tilbake (stikkord: gjennomgang av sakslista har vært mer underholdende på samtlige GF jeg har vært til stede på). Hvorfor er det sånn? Akademia er Norges vakreste freak show, en evig variasjon av eksentrisitet og stormannsgalskap, et menasjeri med mer eller mindre pedagogisk begavede personligheter som like gjerne kunne ha havnet i den tyngste psykiatrien. Til neste valgsesong: få inn den mest eksentriske løse HF-kanonen man kan finne. Alternativt kan man i mangel av passende kandidat fra akademia overtale Stian Blipp til å stille. Skape kontrovers Mens dette skrives, ser det ut til at statsrettmiljøene i Oslo og Bergen har klart å temme de verste eksesser i endringer til ny sivilbeskyttelseslov. Nå trenger disse miljøene nye kontroverser å bryne seg på. Et forslag kan være å få studentparlamentet til virkelig å tøye strikken for egen kompetanse, for slik å mobilisere akademia til å diskutere hvor grensene går. I hvilken grad er egentlig universitetet bundet av studentparlamentets uttalelser – er det et rent rådgivende organ, eller er det et rent rådgivende organ? Finnes det studentparlamentarisk konstitusjonell sedvanerett? Her må Holmøyvik på banen.