Professorenes hilsen til studentene

Injuria.no • 10. mars 2021

Tekst: Haldis Ulsund og Louise Zijdeman

I perioden dette styrets aller første utgave skulle ferdigstilles endte hele Bergen i lockdown. Dette preger studentene og studiehverdagen negativt i en større grad enn ellers, og utfordrer vår mentale helse. Som et forsøk på å lysne opp den mørke og digitale hverdagen har noen av våre kjente og kjære professorer tatt seg tid til å svare på et knippe utvalgte spørsmål. Uavhengig av om Bergen fremdeles er i unntakstilstand når du sitter med utgaven i hendene, håper vi at svarene vil gi deg et smil om munnen, litt motivasjon og en god dose latter.

Christian Franklin

(Foto: Privat)

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Akkurat nå merker nok de aller fleste av oss at vi ikke helt klarer å leve livet som vi er vant til. Men livet er jo til for å leves! Gå en (ski)tur på Fløyen, fordyp deg i studiene, les en god bok (ikke juss!), ta noen «daily challenges», spill brettspill online, ring noen du kjenner hver dag. Legger man opp en plan for dagen er det utrolig hvor mye man faktisk får utrettet. Og hvis det av og til føles litt tungt, husk at vi har det ufattelig mye bedre enn i mange andre land. 

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

På den positive siden: Utelivet, og konsertene – i Manchester, Stockholm og London fikk jeg sett nesten alle artistene jeg kunne tenke meg å oppleve live, og pub-life er et stort savn. For en magisk tid! På den negative siden: Å gå fra «big fish, small pond» til «small fish, huge ocean» i det store utland. Jeg hadde mange gode venner i Manchester, men det tok faktisk flere år før jeg fant min plass på jusstudiet. Når ting endelig klikket og begynte å falle på plass kom også endelig følelsen om at de første 2-3 årene ikke hadde vært helt forgjeves. Det var en stor lettelse. Jussmodningen tar nok litt forskjellig tid for de fleste av oss. Det kan være tøft, men det trenger ikke nødvendigvis være negativt at den kommer litt senere i studiene.     

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg har 11 tær. Neida ? Tja, hva skulle det ha vært? En god del har sikkert fått med seg at jeg spiller i band, men det er kanskje ikke så mange som vet at jeg har varmet opp for Turboneger? Backstage-historiene tar jeg derimot med meg i graven.

Johan Giertsen

Bilde: uib.no

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Gå ut, og nyt på dagtid lyset og byen og naturen ! Fra februar til juni er den vakreste tiden i Bergen. Det blir lysere for hver dag, sneklokkene er her allerede (under sneen !), fra april blir det en eksplosjon i grønt. Vi er inne i den mest fabelaktige vinterperioden på årevis. Innenfor byens grenser har vi strålende forhold for alle skityper; langrenn skøyting, langrenn klassisk, fjellski, randonnee. Høyeste topp i Bergen er Gulfjellet 989 moh. Men også spaserturer i stille bygater i helgene, vandre i stille ettertanke på byens mest omsungete vei, Fjellveien, med vakker utsikt til byen og Byfjorden.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Et flott miljø på gamle lesesal C den gangen vi hadde lesesaler i Nygårdsgaten, før Dragefjellet var blitt jusbygg.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg sover med åpent vindu. Om vinteren har jeg da ofte lue på hodet om natten !

Hans Fredrik Marthinussen

(Foto: privat)

Beskrev bildet slik: «slenger med et bilde fra Tsjernobyl, det passer godt til studentenes syn på meg ...» - kan være kjekt å få med under bildet

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Jeg er ikke helt typen til å si "alt blir bra". En av de tingene jeg har vært opptatt av underveis i denne pandemien er nettopp at alt ikke blir bra. Skadevirkningene av det vi har vært gjennom ligger der, det blir ikke bare borte. Noen har mistet kjære, andre har mistet jobb, sosialt studieliv, studiemotivasjon eller fått andre plager. Jeg tror vel det mest motiverende jeg har å si er at tenk så mye mer pris vi kommer til å sette på mange hverdagslige ting når dette er over. Om det bare er samvær med familie og venner i store grupper, klemmer, en stappfull konsert, en god fest, å kunne reise igjen. Vi får håpe det blir de glade 2020-årene, litt som den verste pandemien forrige århundre ble etterfulgt av de glade 1920-årene. Vi er tross alt ekstremt heldige som bor i et land der vi blir tatt vare på, der vi har et sosialt sikkerhetsnett, og der landet har solid økonomi slik at vi kan få fart på næringslivet. Vi har en stor diamantskje i munnen, tross alt, her i Norge.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

 Jeg levde et litt spesielt studentliv som følge av at jeg var småbarns pappa i studietiden. Men i hvert fall nå i pandemitidene husker jeg best eksamensperiodene med kollokviegruppa. Vi hadde bare fire eksamener, og jo lenger ut i studiet, jo større ble de. Jeg husker godt at jeg feiret bursdagen min før 3. avdeling i seminarrom 2 med kollokviegruppe fra 18-20 med pepperkaker og julebrus. Det er kanskje i overkant nerdy. Ellers hadde vi helt en helt fantastisk forelesningsrekke i familierett med Inge Unneberg på 1. avdeling. Det var rene stand up-showet, og det var en bra start på jusstudiet. Jeg har aldri vært med på maken siden.

3. Har du en fun fact om deg selv?

 Jeg har masse fun facts, men få som egner seg på trykk. Jeg har unndratt meg et italiensk forelegg siden 2013, kan vi bruke det? Eller, jeg har vært på fylla med både Erling Havnå, det er jo en solid fun fact. Ragna Aarli

(Foto: privat)

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Vær stolt av å være jusstudent. Det er en god utdannelse til interessante jobber som du kan løse fra hjemmekontoret ditt når smittevern krever det. Om du føler det blir vel mye alenetid for tiden, så kan jeg anbefale å lete etter faglige forbilder i bøker og populærkultur. Forsvarsadvokaten Atticus Finch som forsvarer mørkhudete i Harper Lees roman «To kill a Mockingbird» fra 1960 er et tidlig black life matter manifest som fortsatt er vel verdt å lese. For den som liker krim, vil jeg anbefale Chris Tvedts bøker. Han er utdannet jurist hos oss og jobbet som advokat før han ble krimforfatter på heltid. Du merker at han kan jussen i det han skriver. Og så burde jo serien «Heksejakt» nærmest vært pensum på etikk-kurset på studiet. Det er drivende godt fortalt om hvordan advokatvirksomhet ikke skal være.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Jeg var småbarnsmor og ble smittet med vannkopper av mine barn. Jeg husker veldig godt at det var pinlig å møte på seminar med tydelige spor etter vannkopper. Den faglige fremgangen gikk ellers litt i rykk og napp. Jeg husker spesielt godt en aha-opplevelse under en forelesning holdt av professor Bjarte Askeland som nå er dommer i Gulating. På den tiden ble det undervist både i erstatningsrett og trygderett på andre studieår. Askeland holdt en forelesning der han tok for seg arbeidstakerbegrepet i begge emnene. Forelesningen ryddet opp i den juridiske metodelæren i mitt hode. I sånne øyeblikk er det utrolig gøy å være student.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg kan røpe at jeg er en refusert brettspillmaker. Da jeg var 13-14 år brukte min eldste bror og jeg en vinterferie på å utvikle et spill som vi kalte for «Storbyhai». Damm syntes ikke noe om det, og begrunnet refusjonen med at de så det som umoralsk at vinneren i spillet ble rik på andres bekostning. Jeg tok poenget og vil vel i ettertid konkludere med at alle erfaringer har sin verdi.

Eirik Holmøyvik

Foto/ill.: Veronica Ljosheim

hentet fra uib.no

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Hald ut! Det kjem ein dag utan smitteverntiltak som innskrenkar liva våre. Når vi startar opp neste semester i august, håpar og trur eg det vil syde av liv i gangane på Dragefjellet. Til den tida kjem: Ta vare på kvarandre og vis omtanke for kvarandre. Lag digitale kollokviegrupper. Veit du om nokon som ikkje har kollokviegruppe? Inviter vedkomande inn i di gruppe. 

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Studentlivet. Venskap og volleyball. Vasking av spy og andre kroppsvesker etter festane på Frokostkjelleren i Oslo. Kjensla av å våkne midt i ei førelesing. Eller på lesesalen, med avtrykket frå lovsamlinga pressa inn i panna resten av dagen. Gleda av å finne ut at formuerett jo eigentleg er ganske lett.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Eg gifta meg med læraren min.

Karl Harald Søvig

(Foto: privat) Fra studietidene.

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Pandemien legger mange begrensninger på oss. Den kjipeste for de fleste er restriksjonene på sosial kontakt. Jeg oppfordrer likevel til å bruke de mulighetene som finnes, og gjør gjerne noe som du ellers ikke ville gjort! Delta på de litt kleine digitale arrangementene, benytt deg av friluftslivet i Bergen og undersøk om ikke nå er tidspunktet for å melde deg inn i en studentorganisasjon.  Jeg vet at det kanskje ikke er mye til trøst, men når jeg snakker med kollegaer rundt i Europa innser jeg at vi tross alt har færre restriksjoner enn de aller fleste land. Så jeg oppfordrer til å holde ut! Det kan være tøft å være student nå, men vi vet at dette går over til slutt. Jeg unner alle studenter å snart få et aktivt og innholdsrikt studentliv igjen! 

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Faglig: Undervisere som formidlet faget på en måte som ga inspirasjon til å lære mer.

Bortsett fra forelskelsene: Pausene, og diskusjonene om både fag og alt mulig annet. Mange av de som jeg møtte i studietiden er fremdeles mine nærmeste venner.

Gangavstanden: Vi hadde lesesaler på Høyteknologisenteret, undervisning på Dragefjellet og lærerne satt i Allégaten.

3. Har du en funfact om deg selv?

På mitt siste studieår var lesesal 6 min favorittlesesal. Da var Jussbygget helt nytt!

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.