– Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter

Injuria.no • 21. januar 2021

Siden 2017 har Mino.Jur Bergen jobbet for mangfold og mot diskriminering fra jussen i Bergen. De har klart å lokke store navn som Abid Raja og Geir Lippestad til Dragefjellet. De fleste studentene her har nok hørt om organisasjonen eller fått med seg noen av arrangementene deres. Til denne utgaven har Injuria tatt en prat med dem for å få et dypere innblikk i det arbeidet Mino.Jur gjør og hvorfor det er viktig.

Tekst: Inga Marie Tronsaune

Mino.Jur er en av studentorganisasjonene her på jussen i Bergen. Konseptet ble først startet ved det juridiske fakultet i Oslo i 2008, og ideen ble tatt med videre til Bergen i 2017. I dag har organisasjonen 7 medlemmer i styret og omtrent 20 sosiale medlemmer her i Bergen.

– På deres instagram står det at formålet deres er «å fremme minoritetskompetanse». Hva legger dere i dette?

­– Det overordnede formålet vårt er å jobbe for mangfold og mot diskriminering, noe som rommer ganske mye, svarer leder Sarah Zahid. – For det første har Europa lenge stått overfor en høyrepopulistisk bevegelse, og man har sett at både politikere og medier omtaler muslimer og innvandrere på en negativ måte, noe som også påvirker holdningene folk har overfor disse gruppene. Jobben vår har vært å endre det. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre – vi er jo en liten organisasjon – men vi vil i alle fall bidra til å skape mer forståelse, og redusere de stereotypene og fordommene folk har mot minoriteter.

Mino.Jur Bergen har også nylig utvidet minoritetsbegrepet sitt til å gjelde alle minoriteter, og er det første Mino.Jur-styret noensinne til å gjøre det.

– Minoritet betyr jo egentlig bare mindretall, og nå som vi omfatter alle minoriteter så kan vi fokusere på å øke kunnskap om både funksjonshemmede, rusmisbrukere og egentlig hvem som helst som er i et mindretall i samfunnet.

For å fremme dette formålet skriver Mino.Jur mye debattinnlegg, men mest av alt arrangerer de ulike typer arrangementer.

Gruppen har blant annet en «Late Night»-serie hvor de inviterer en person med minoritetskompetanse, til å prate om seg selv og engasjementet sitt. Til nå har Mino.Jur arrangert slike Late Nights med store navn som Abid Raja og Geir Lippestad. De arrangerer også foredrag, panelsamtaler, og debatter.

– Vi er jo veldig glade i debatter, smiler Sarah.

– Vi har hatt en nå nylig om rasismeparagrafen. Vi arrangerte også en type panelsamtale hvor problemstillingen var hvorvidt det er enklere å menneskeliggjøre hvite terrorister.  

Det nyligste Mino.Jur arrangerte var et live foredrag med Rune Berglund Steen, som er leder for Antirasistisk Senter, hvor han snakket om BLM og rasismens historie.

I tillegg til å sette opp arrangementer, jobber Mino.Jur også aktivt på sosiale medier. På Instagram har de bl.a. nylig startet en serie ved navn «Mino.Jur forklarer», hvor en representant fra en minoritetsorganisasjon snakker om sitt engasjement i små videosnutter på appen.

– På steder som Jodel, kan man få inntrykk av at ikke alle mener at det dere arbeider med er nødvendig i 2020. Hvorfor mener dere at det arbeidet dere gjør er viktig og nødvendig?

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig å misforstå, sier Sarah. Hvis vi tar utgangspunkt i jussmiljøet først, så er det jo slik at når vi skal ut å søke jobb, så vil vi kunne gå til en trygg arbeidsplass hvor vi føler oss velkomne. Sånn som det er nå, er det 25 % mindre sannsynlighet for å få jobb med et utenlandsk etternavn, ifølge Institutt for Samfunnsforskning. Det tror jeg illustrerer problemet ganske godt. Det er veldig trist at disse holdningene eksisterer i 2020, og at folk fremdeles ikke forstår hvorfor Mino.Jur er viktig.

En annen oppfatning Mino.Jur har møtt flere ganger, er at organisasjonen kun er for folk som selv har minoritetsbakgrunn.

– Vi har hele veien vært veldig klare på at Mino.Jur er for alle. Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter. Mangfold inkluderer jo alle, så det sier seg egentlig selv.

– Man har jo tidligere sett en tendens til at det har vært få i Mino.Jur med majoritetsbakgrunn, fortsetter Sarah, – og jeg synes det er veldig kult at nesten halvparten av styret vårt har majoritetsbakgrunn. Det spiller jo i utgangspunktet ingen rolle, og det er jo litt det Mino.Jur vil frem til. Vi kunne alle hatt pakistansk bakgrunn uten at det hadde hatt noen betydning, så lenge vi interesserte oss for minoriteters rettigheter.

– Det koker jo ned til at alle er mennesker, legger styremedlem Marikken Solheim til. – Det er ingenting som tilsier at man skal gå inn med en negativ innstilling i møte med et annet menneske fra en annen kultur, og det er det dessverre mange som gjør i dag. Det er så sykt viktig at de som er en del av majoriteten er med på å løfte frem minoritetene.

Da de ble spurt om hvorfor de valgte å engasjere seg i Mino.Jur, svarte flere av medlemmene i styret at de først og fremst ønsket å lære mer.

– Jeg er på ingen måte ekspert på området, jeg ville bare lære veldig masse, sier nestleder Vani Khandelwal. – Jeg har allerede lært mye mer enn det jeg kunne fra før, og jeg føler det er viktig at folk vet at du ikke trenger masse kunnskap for å engasjere deg. Så lenge du bryr deg, er det alt som trengs.

– Man spør jo ofte om hva terskelen er for å være med i forskjellige grupper, men vi operer ikke med noen terskel, legger Sarah til. – Noe av det fineste folk kan skrive i søknaden sin er at de vil lære mer. Det er jo egentlig det som er formålet med Mino.Jur.

– Når man kan mer, så kan man gjøre mer, sier styremedlem Manar Balqis.  

Sarah forteller også at arbeidet med Mino.Jur gjør at man blir kjent med samfunnet på en annen måte. Hun har selv fått en større innsikt i bl.a. temaet om funksjonshemmedes rettigheter etter å ha jobbet med Mino.Jur i år.

– Det er mye man ikke ser eller legger merke til når det ikke gjelder deg. Da får jeg kanskje litt større forståelse for at noen folk ikke forstår debatten om islam og innvandrere. Så man blir absolutt bedre kjent med samfunnet.

Fremover har Mino.Jur store planer om å fortsette å engasjere seg for å øke kunnskap og forståelse omkring minoriteters rettigheter.

– Vi har satt opp noen debatter. Forhåpentligvis får vi til en om legalisering, litt lik den vi hadde om rasismeparagrafen. Vi skal også prøve å få til noen Late Nights med noen kjente, kule folk. Også skal vi fortsette å skrive debattinnlegg, og engasjere oss og forhåpentligvis stå på stand etter hvert. Så veldig mye av det vi har gjort før, sier Sarah.

– Hva gjør man hvis man ønsker å engasjere seg i Mino.Jur?

– Da er det bare å ta kontakt, smiler Sarah. Du kan sende en melding til hvem som helst fra Mino.Jur, ta kontakt med oss på sosiale medier, eller bare huke tak i en av oss i gangen. Det finnes masse informasjon om oss på Facebook og Instagram, så det er bare å scrolle! Vi setter alltid pris på at folk spør om formålet vårt, hva vi gjør og er nysgjerrige på hvem vi er.  

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982