– Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter

Injuria.no • 21. januar 2021

Siden 2017 har Mino.Jur Bergen jobbet for mangfold og mot diskriminering fra jussen i Bergen. De har klart å lokke store navn som Abid Raja og Geir Lippestad til Dragefjellet. De fleste studentene her har nok hørt om organisasjonen eller fått med seg noen av arrangementene deres. Til denne utgaven har Injuria tatt en prat med dem for å få et dypere innblikk i det arbeidet Mino.Jur gjør og hvorfor det er viktig.

Tekst: Inga Marie Tronsaune

Mino.Jur er en av studentorganisasjonene her på jussen i Bergen. Konseptet ble først startet ved det juridiske fakultet i Oslo i 2008, og ideen ble tatt med videre til Bergen i 2017. I dag har organisasjonen 7 medlemmer i styret og omtrent 20 sosiale medlemmer her i Bergen.

– På deres instagram står det at formålet deres er «å fremme minoritetskompetanse». Hva legger dere i dette?

­– Det overordnede formålet vårt er å jobbe for mangfold og mot diskriminering, noe som rommer ganske mye, svarer leder Sarah Zahid. – For det første har Europa lenge stått overfor en høyrepopulistisk bevegelse, og man har sett at både politikere og medier omtaler muslimer og innvandrere på en negativ måte, noe som også påvirker holdningene folk har overfor disse gruppene. Jobben vår har vært å endre det. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre – vi er jo en liten organisasjon – men vi vil i alle fall bidra til å skape mer forståelse, og redusere de stereotypene og fordommene folk har mot minoriteter.

Mino.Jur Bergen har også nylig utvidet minoritetsbegrepet sitt til å gjelde alle minoriteter, og er det første Mino.Jur-styret noensinne til å gjøre det.

– Minoritet betyr jo egentlig bare mindretall, og nå som vi omfatter alle minoriteter så kan vi fokusere på å øke kunnskap om både funksjonshemmede, rusmisbrukere og egentlig hvem som helst som er i et mindretall i samfunnet.

For å fremme dette formålet skriver Mino.Jur mye debattinnlegg, men mest av alt arrangerer de ulike typer arrangementer.

Gruppen har blant annet en «Late Night»-serie hvor de inviterer en person med minoritetskompetanse, til å prate om seg selv og engasjementet sitt. Til nå har Mino.Jur arrangert slike Late Nights med store navn som Abid Raja og Geir Lippestad. De arrangerer også foredrag, panelsamtaler, og debatter.

– Vi er jo veldig glade i debatter, smiler Sarah.

– Vi har hatt en nå nylig om rasismeparagrafen. Vi arrangerte også en type panelsamtale hvor problemstillingen var hvorvidt det er enklere å menneskeliggjøre hvite terrorister.  

Det nyligste Mino.Jur arrangerte var et live foredrag med Rune Berglund Steen, som er leder for Antirasistisk Senter, hvor han snakket om BLM og rasismens historie.

I tillegg til å sette opp arrangementer, jobber Mino.Jur også aktivt på sosiale medier. På Instagram har de bl.a. nylig startet en serie ved navn «Mino.Jur forklarer», hvor en representant fra en minoritetsorganisasjon snakker om sitt engasjement i små videosnutter på appen.

– På steder som Jodel, kan man få inntrykk av at ikke alle mener at det dere arbeider med er nødvendig i 2020. Hvorfor mener dere at det arbeidet dere gjør er viktig og nødvendig?

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig å misforstå, sier Sarah. Hvis vi tar utgangspunkt i jussmiljøet først, så er det jo slik at når vi skal ut å søke jobb, så vil vi kunne gå til en trygg arbeidsplass hvor vi føler oss velkomne. Sånn som det er nå, er det 25 % mindre sannsynlighet for å få jobb med et utenlandsk etternavn, ifølge Institutt for Samfunnsforskning. Det tror jeg illustrerer problemet ganske godt. Det er veldig trist at disse holdningene eksisterer i 2020, og at folk fremdeles ikke forstår hvorfor Mino.Jur er viktig.

En annen oppfatning Mino.Jur har møtt flere ganger, er at organisasjonen kun er for folk som selv har minoritetsbakgrunn.

– Vi har hele veien vært veldig klare på at Mino.Jur er for alle. Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter. Mangfold inkluderer jo alle, så det sier seg egentlig selv.

– Man har jo tidligere sett en tendens til at det har vært få i Mino.Jur med majoritetsbakgrunn, fortsetter Sarah, – og jeg synes det er veldig kult at nesten halvparten av styret vårt har majoritetsbakgrunn. Det spiller jo i utgangspunktet ingen rolle, og det er jo litt det Mino.Jur vil frem til. Vi kunne alle hatt pakistansk bakgrunn uten at det hadde hatt noen betydning, så lenge vi interesserte oss for minoriteters rettigheter.

– Det koker jo ned til at alle er mennesker, legger styremedlem Marikken Solheim til. – Det er ingenting som tilsier at man skal gå inn med en negativ innstilling i møte med et annet menneske fra en annen kultur, og det er det dessverre mange som gjør i dag. Det er så sykt viktig at de som er en del av majoriteten er med på å løfte frem minoritetene.

Da de ble spurt om hvorfor de valgte å engasjere seg i Mino.Jur, svarte flere av medlemmene i styret at de først og fremst ønsket å lære mer.

– Jeg er på ingen måte ekspert på området, jeg ville bare lære veldig masse, sier nestleder Vani Khandelwal. – Jeg har allerede lært mye mer enn det jeg kunne fra før, og jeg føler det er viktig at folk vet at du ikke trenger masse kunnskap for å engasjere deg. Så lenge du bryr deg, er det alt som trengs.

– Man spør jo ofte om hva terskelen er for å være med i forskjellige grupper, men vi operer ikke med noen terskel, legger Sarah til. – Noe av det fineste folk kan skrive i søknaden sin er at de vil lære mer. Det er jo egentlig det som er formålet med Mino.Jur.

– Når man kan mer, så kan man gjøre mer, sier styremedlem Manar Balqis.  

Sarah forteller også at arbeidet med Mino.Jur gjør at man blir kjent med samfunnet på en annen måte. Hun har selv fått en større innsikt i bl.a. temaet om funksjonshemmedes rettigheter etter å ha jobbet med Mino.Jur i år.

– Det er mye man ikke ser eller legger merke til når det ikke gjelder deg. Da får jeg kanskje litt større forståelse for at noen folk ikke forstår debatten om islam og innvandrere. Så man blir absolutt bedre kjent med samfunnet.

Fremover har Mino.Jur store planer om å fortsette å engasjere seg for å øke kunnskap og forståelse omkring minoriteters rettigheter.

– Vi har satt opp noen debatter. Forhåpentligvis får vi til en om legalisering, litt lik den vi hadde om rasismeparagrafen. Vi skal også prøve å få til noen Late Nights med noen kjente, kule folk. Også skal vi fortsette å skrive debattinnlegg, og engasjere oss og forhåpentligvis stå på stand etter hvert. Så veldig mye av det vi har gjort før, sier Sarah.

– Hva gjør man hvis man ønsker å engasjere seg i Mino.Jur?

– Da er det bare å ta kontakt, smiler Sarah. Du kan sende en melding til hvem som helst fra Mino.Jur, ta kontakt med oss på sosiale medier, eller bare huke tak i en av oss i gangen. Det finnes masse informasjon om oss på Facebook og Instagram, så det er bare å scrolle! Vi setter alltid pris på at folk spør om formålet vårt, hva vi gjør og er nysgjerrige på hvem vi er.  

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.