– Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter

Injuria.no • 21. januar 2021

Siden 2017 har Mino.Jur Bergen jobbet for mangfold og mot diskriminering fra jussen i Bergen. De har klart å lokke store navn som Abid Raja og Geir Lippestad til Dragefjellet. De fleste studentene her har nok hørt om organisasjonen eller fått med seg noen av arrangementene deres. Til denne utgaven har Injuria tatt en prat med dem for å få et dypere innblikk i det arbeidet Mino.Jur gjør og hvorfor det er viktig.

Tekst: Inga Marie Tronsaune

Mino.Jur er en av studentorganisasjonene her på jussen i Bergen. Konseptet ble først startet ved det juridiske fakultet i Oslo i 2008, og ideen ble tatt med videre til Bergen i 2017. I dag har organisasjonen 7 medlemmer i styret og omtrent 20 sosiale medlemmer her i Bergen.

– På deres instagram står det at formålet deres er «å fremme minoritetskompetanse». Hva legger dere i dette?

­– Det overordnede formålet vårt er å jobbe for mangfold og mot diskriminering, noe som rommer ganske mye, svarer leder Sarah Zahid. – For det første har Europa lenge stått overfor en høyrepopulistisk bevegelse, og man har sett at både politikere og medier omtaler muslimer og innvandrere på en negativ måte, noe som også påvirker holdningene folk har overfor disse gruppene. Jobben vår har vært å endre det. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre – vi er jo en liten organisasjon – men vi vil i alle fall bidra til å skape mer forståelse, og redusere de stereotypene og fordommene folk har mot minoriteter.

Mino.Jur Bergen har også nylig utvidet minoritetsbegrepet sitt til å gjelde alle minoriteter, og er det første Mino.Jur-styret noensinne til å gjøre det.

– Minoritet betyr jo egentlig bare mindretall, og nå som vi omfatter alle minoriteter så kan vi fokusere på å øke kunnskap om både funksjonshemmede, rusmisbrukere og egentlig hvem som helst som er i et mindretall i samfunnet.

For å fremme dette formålet skriver Mino.Jur mye debattinnlegg, men mest av alt arrangerer de ulike typer arrangementer.

Gruppen har blant annet en «Late Night»-serie hvor de inviterer en person med minoritetskompetanse, til å prate om seg selv og engasjementet sitt. Til nå har Mino.Jur arrangert slike Late Nights med store navn som Abid Raja og Geir Lippestad. De arrangerer også foredrag, panelsamtaler, og debatter.

– Vi er jo veldig glade i debatter, smiler Sarah.

– Vi har hatt en nå nylig om rasismeparagrafen. Vi arrangerte også en type panelsamtale hvor problemstillingen var hvorvidt det er enklere å menneskeliggjøre hvite terrorister.  

Det nyligste Mino.Jur arrangerte var et live foredrag med Rune Berglund Steen, som er leder for Antirasistisk Senter, hvor han snakket om BLM og rasismens historie.

I tillegg til å sette opp arrangementer, jobber Mino.Jur også aktivt på sosiale medier. På Instagram har de bl.a. nylig startet en serie ved navn «Mino.Jur forklarer», hvor en representant fra en minoritetsorganisasjon snakker om sitt engasjement i små videosnutter på appen.

– På steder som Jodel, kan man få inntrykk av at ikke alle mener at det dere arbeider med er nødvendig i 2020. Hvorfor mener dere at det arbeidet dere gjør er viktig og nødvendig?

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig å misforstå, sier Sarah. Hvis vi tar utgangspunkt i jussmiljøet først, så er det jo slik at når vi skal ut å søke jobb, så vil vi kunne gå til en trygg arbeidsplass hvor vi føler oss velkomne. Sånn som det er nå, er det 25 % mindre sannsynlighet for å få jobb med et utenlandsk etternavn, ifølge Institutt for Samfunnsforskning. Det tror jeg illustrerer problemet ganske godt. Det er veldig trist at disse holdningene eksisterer i 2020, og at folk fremdeles ikke forstår hvorfor Mino.Jur er viktig.

En annen oppfatning Mino.Jur har møtt flere ganger, er at organisasjonen kun er for folk som selv har minoritetsbakgrunn.

– Vi har hele veien vært veldig klare på at Mino.Jur er for alle. Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter. Mangfold inkluderer jo alle, så det sier seg egentlig selv.

– Man har jo tidligere sett en tendens til at det har vært få i Mino.Jur med majoritetsbakgrunn, fortsetter Sarah, – og jeg synes det er veldig kult at nesten halvparten av styret vårt har majoritetsbakgrunn. Det spiller jo i utgangspunktet ingen rolle, og det er jo litt det Mino.Jur vil frem til. Vi kunne alle hatt pakistansk bakgrunn uten at det hadde hatt noen betydning, så lenge vi interesserte oss for minoriteters rettigheter.

– Det koker jo ned til at alle er mennesker, legger styremedlem Marikken Solheim til. – Det er ingenting som tilsier at man skal gå inn med en negativ innstilling i møte med et annet menneske fra en annen kultur, og det er det dessverre mange som gjør i dag. Det er så sykt viktig at de som er en del av majoriteten er med på å løfte frem minoritetene.

Da de ble spurt om hvorfor de valgte å engasjere seg i Mino.Jur, svarte flere av medlemmene i styret at de først og fremst ønsket å lære mer.

– Jeg er på ingen måte ekspert på området, jeg ville bare lære veldig masse, sier nestleder Vani Khandelwal. – Jeg har allerede lært mye mer enn det jeg kunne fra før, og jeg føler det er viktig at folk vet at du ikke trenger masse kunnskap for å engasjere deg. Så lenge du bryr deg, er det alt som trengs.

– Man spør jo ofte om hva terskelen er for å være med i forskjellige grupper, men vi operer ikke med noen terskel, legger Sarah til. – Noe av det fineste folk kan skrive i søknaden sin er at de vil lære mer. Det er jo egentlig det som er formålet med Mino.Jur.

– Når man kan mer, så kan man gjøre mer, sier styremedlem Manar Balqis.  

Sarah forteller også at arbeidet med Mino.Jur gjør at man blir kjent med samfunnet på en annen måte. Hun har selv fått en større innsikt i bl.a. temaet om funksjonshemmedes rettigheter etter å ha jobbet med Mino.Jur i år.

– Det er mye man ikke ser eller legger merke til når det ikke gjelder deg. Da får jeg kanskje litt større forståelse for at noen folk ikke forstår debatten om islam og innvandrere. Så man blir absolutt bedre kjent med samfunnet.

Fremover har Mino.Jur store planer om å fortsette å engasjere seg for å øke kunnskap og forståelse omkring minoriteters rettigheter.

– Vi har satt opp noen debatter. Forhåpentligvis får vi til en om legalisering, litt lik den vi hadde om rasismeparagrafen. Vi skal også prøve å få til noen Late Nights med noen kjente, kule folk. Også skal vi fortsette å skrive debattinnlegg, og engasjere oss og forhåpentligvis stå på stand etter hvert. Så veldig mye av det vi har gjort før, sier Sarah.

– Hva gjør man hvis man ønsker å engasjere seg i Mino.Jur?

– Da er det bare å ta kontakt, smiler Sarah. Du kan sende en melding til hvem som helst fra Mino.Jur, ta kontakt med oss på sosiale medier, eller bare huke tak i en av oss i gangen. Det finnes masse informasjon om oss på Facebook og Instagram, så det er bare å scrolle! Vi setter alltid pris på at folk spør om formålet vårt, hva vi gjør og er nysgjerrige på hvem vi er.  

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.