– Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter

Injuria.no • 21. januar 2021

Siden 2017 har Mino.Jur Bergen jobbet for mangfold og mot diskriminering fra jussen i Bergen. De har klart å lokke store navn som Abid Raja og Geir Lippestad til Dragefjellet. De fleste studentene her har nok hørt om organisasjonen eller fått med seg noen av arrangementene deres. Til denne utgaven har Injuria tatt en prat med dem for å få et dypere innblikk i det arbeidet Mino.Jur gjør og hvorfor det er viktig.

Tekst: Inga Marie Tronsaune

Mino.Jur er en av studentorganisasjonene her på jussen i Bergen. Konseptet ble først startet ved det juridiske fakultet i Oslo i 2008, og ideen ble tatt med videre til Bergen i 2017. I dag har organisasjonen 7 medlemmer i styret og omtrent 20 sosiale medlemmer her i Bergen.

– På deres instagram står det at formålet deres er «å fremme minoritetskompetanse». Hva legger dere i dette?

­– Det overordnede formålet vårt er å jobbe for mangfold og mot diskriminering, noe som rommer ganske mye, svarer leder Sarah Zahid. – For det første har Europa lenge stått overfor en høyrepopulistisk bevegelse, og man har sett at både politikere og medier omtaler muslimer og innvandrere på en negativ måte, noe som også påvirker holdningene folk har overfor disse gruppene. Jobben vår har vært å endre det. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre – vi er jo en liten organisasjon – men vi vil i alle fall bidra til å skape mer forståelse, og redusere de stereotypene og fordommene folk har mot minoriteter.

Mino.Jur Bergen har også nylig utvidet minoritetsbegrepet sitt til å gjelde alle minoriteter, og er det første Mino.Jur-styret noensinne til å gjøre det.

– Minoritet betyr jo egentlig bare mindretall, og nå som vi omfatter alle minoriteter så kan vi fokusere på å øke kunnskap om både funksjonshemmede, rusmisbrukere og egentlig hvem som helst som er i et mindretall i samfunnet.

For å fremme dette formålet skriver Mino.Jur mye debattinnlegg, men mest av alt arrangerer de ulike typer arrangementer.

Gruppen har blant annet en «Late Night»-serie hvor de inviterer en person med minoritetskompetanse, til å prate om seg selv og engasjementet sitt. Til nå har Mino.Jur arrangert slike Late Nights med store navn som Abid Raja og Geir Lippestad. De arrangerer også foredrag, panelsamtaler, og debatter.

– Vi er jo veldig glade i debatter, smiler Sarah.

– Vi har hatt en nå nylig om rasismeparagrafen. Vi arrangerte også en type panelsamtale hvor problemstillingen var hvorvidt det er enklere å menneskeliggjøre hvite terrorister.  

Det nyligste Mino.Jur arrangerte var et live foredrag med Rune Berglund Steen, som er leder for Antirasistisk Senter, hvor han snakket om BLM og rasismens historie.

I tillegg til å sette opp arrangementer, jobber Mino.Jur også aktivt på sosiale medier. På Instagram har de bl.a. nylig startet en serie ved navn «Mino.Jur forklarer», hvor en representant fra en minoritetsorganisasjon snakker om sitt engasjement i små videosnutter på appen.

– På steder som Jodel, kan man få inntrykk av at ikke alle mener at det dere arbeider med er nødvendig i 2020. Hvorfor mener dere at det arbeidet dere gjør er viktig og nødvendig?

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig å misforstå, sier Sarah. Hvis vi tar utgangspunkt i jussmiljøet først, så er det jo slik at når vi skal ut å søke jobb, så vil vi kunne gå til en trygg arbeidsplass hvor vi føler oss velkomne. Sånn som det er nå, er det 25 % mindre sannsynlighet for å få jobb med et utenlandsk etternavn, ifølge Institutt for Samfunnsforskning. Det tror jeg illustrerer problemet ganske godt. Det er veldig trist at disse holdningene eksisterer i 2020, og at folk fremdeles ikke forstår hvorfor Mino.Jur er viktig.

En annen oppfatning Mino.Jur har møtt flere ganger, er at organisasjonen kun er for folk som selv har minoritetsbakgrunn.

– Vi har hele veien vært veldig klare på at Mino.Jur er for alle. Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter. Mangfold inkluderer jo alle, så det sier seg egentlig selv.

– Man har jo tidligere sett en tendens til at det har vært få i Mino.Jur med majoritetsbakgrunn, fortsetter Sarah, – og jeg synes det er veldig kult at nesten halvparten av styret vårt har majoritetsbakgrunn. Det spiller jo i utgangspunktet ingen rolle, og det er jo litt det Mino.Jur vil frem til. Vi kunne alle hatt pakistansk bakgrunn uten at det hadde hatt noen betydning, så lenge vi interesserte oss for minoriteters rettigheter.

– Det koker jo ned til at alle er mennesker, legger styremedlem Marikken Solheim til. – Det er ingenting som tilsier at man skal gå inn med en negativ innstilling i møte med et annet menneske fra en annen kultur, og det er det dessverre mange som gjør i dag. Det er så sykt viktig at de som er en del av majoriteten er med på å løfte frem minoritetene.

Da de ble spurt om hvorfor de valgte å engasjere seg i Mino.Jur, svarte flere av medlemmene i styret at de først og fremst ønsket å lære mer.

– Jeg er på ingen måte ekspert på området, jeg ville bare lære veldig masse, sier nestleder Vani Khandelwal. – Jeg har allerede lært mye mer enn det jeg kunne fra før, og jeg føler det er viktig at folk vet at du ikke trenger masse kunnskap for å engasjere deg. Så lenge du bryr deg, er det alt som trengs.

– Man spør jo ofte om hva terskelen er for å være med i forskjellige grupper, men vi operer ikke med noen terskel, legger Sarah til. – Noe av det fineste folk kan skrive i søknaden sin er at de vil lære mer. Det er jo egentlig det som er formålet med Mino.Jur.

– Når man kan mer, så kan man gjøre mer, sier styremedlem Manar Balqis.  

Sarah forteller også at arbeidet med Mino.Jur gjør at man blir kjent med samfunnet på en annen måte. Hun har selv fått en større innsikt i bl.a. temaet om funksjonshemmedes rettigheter etter å ha jobbet med Mino.Jur i år.

– Det er mye man ikke ser eller legger merke til når det ikke gjelder deg. Da får jeg kanskje litt større forståelse for at noen folk ikke forstår debatten om islam og innvandrere. Så man blir absolutt bedre kjent med samfunnet.

Fremover har Mino.Jur store planer om å fortsette å engasjere seg for å øke kunnskap og forståelse omkring minoriteters rettigheter.

– Vi har satt opp noen debatter. Forhåpentligvis får vi til en om legalisering, litt lik den vi hadde om rasismeparagrafen. Vi skal også prøve å få til noen Late Nights med noen kjente, kule folk. Også skal vi fortsette å skrive debattinnlegg, og engasjere oss og forhåpentligvis stå på stand etter hvert. Så veldig mye av det vi har gjort før, sier Sarah.

– Hva gjør man hvis man ønsker å engasjere seg i Mino.Jur?

– Da er det bare å ta kontakt, smiler Sarah. Du kan sende en melding til hvem som helst fra Mino.Jur, ta kontakt med oss på sosiale medier, eller bare huke tak i en av oss i gangen. Det finnes masse informasjon om oss på Facebook og Instagram, så det er bare å scrolle! Vi setter alltid pris på at folk spør om formålet vårt, hva vi gjør og er nysgjerrige på hvem vi er.  

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.