– Studenttilværelsen har for mange blitt snudd på hodet

Injuria.no • 10. mars 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Intervju med psykologspesialist i Sammen Psykisk Helse om studentlivet i pandemien

Digitale forelesninger, karantene, smittevernrestriksjoner, organisert idrett på pause og isolasjon i ny by. Det nærmer seg ett år siden regjeringen fremla de mest inngripende tiltakene i fredstid, noe mange studenter har følt tett på kroppen.

I en undersøkelse gjort av Tekna om studenters psykiske helse i 2020, fremkommer det at de negative konsekvensene av koronaviruset har vært store. Hele 59 prosent av studentene svarer at de føler seg mer isolert enn før, og 49 prosent kan melde om at de har slitt med å henge med på studiet. 43 prosent kan rapportere om at de savner familie og venner [1]. Det er derfor ikke til å stikke under en stol at pandemien har tæret på studentenes mentale helse, hvor stadig flere føler på ensomhet i studenthverdagen.

Sammens pratelinje for studenter
I et samfunn som ellers har stoppet opp, har Sammen opprettet en pratelinje for studenter. Injuria tok derfor kontakt med Øystein Sandven, psykologspesialist og leder for Sammen Psykisk Helse, for å skape et innblikk i hvordan pandemien har påvirket studentenes mentale helse, og hvordan deres pratelinje kan være med på å motvirke ensomheten stadig flere føler på.
– Pratelinjen er et tilbud til studenter som savner noen å slå av en prat med. Dette kan være spesielt aktuelt i perioder med mange smitteverntiltak som reduserer vanlig sosial omgang, forteller Sandven.

 Foto: privat

– Vi tror en del studenter kjenner på mer ensomhet under pandemien, forteller psykologspesialist Øystein Sandven i Sammen Psykisk Helse.

Pratelinjen betjenes av personell ved Sammens sentralbord, og kan ved behov videreformidle kontakt til andre avdelinger i Sammen. Initiativet oppstod i forlengelsen av den første nedstengningen i mars 2020.
– Det var ønskelig å sikre at studenter ikke ble sittende alene uten noen å prate med når mye av vanlig aktivitet ble satt på vent, meddeler Sandven.
– Sosial kontakt og det å ha noen å prate med er viktig for vår mentale helse. Pratelinjen kan derfor være et bidrag for dem som ikke har dette.

Pågangen av studenter som generelt henvender seg til Sammen nå har variert sammenlignet med tiden før korona.
– Under første nedstengning i mars og i april 2020 hadde vi en reduksjon i antall henvendelser. Dette tok seg opp igjen de påfølgende månedene. Vi opplevde svært stor pågang de første månedene av høstsemesteret, men etter nyttår har situasjonen vært mer normal.

Pandemiens pris

Sandven er klar på at pandemien har rammet studentenes mentale helse.

– Studenttilværelsen har for mange blitt snudd på hodet. Endrede rutiner og færre møtepunkter er kanskje det som har vært mest fremtredende. Mange kjenner nok at dette kan påvirke psykisk helse negativt.

Videre kan Sandven fortelle at noen studenter kjenner spesielt på at de strever med å ha struktur i hverdagen som følge av nedstengningen av samfunnet.
– Fravær av sosiale møtepunkter og aktiviteter som må settes på vent over lengre tid er utfordrende. Vi tror at en del studenter kjenner på mer ensomhet nå. Manglende struktur i hverdagen på toppen av dette gir gjerne en opplevelse av at en ikke får gjort det en skal, noe som igjen gir grunnlag for negativ selvevaluering. Over tid kan dette påvirke måten vi ser oss selv på, forteller han.
Sandven viser til flere eksempler på faktorer som gjør at særlig studenter rammes av ensomhet.
– Kontakt med andre gjennom faglige og sosiale aktiviteter er en helt sentral del av studenttilværelsen. Mye av læringen foregår nettopp på denne måten. Når dette uteblir, mangler en vesentlig del i studiehverdagen. Mange studenter har også familie som bor langt vekke og kan ikke støtte seg på dem i like stor grad.

Negativ mental helses påvirkning på studiehverdagen  
Konsekvensene av samfunnets nedstengning har gitt grobunn til nye bekymringer for mange studenter. Sammen Psykisk Helse opplever likevel at mange studenter håndterer den sosiale distanseringen over lengre tid på en god måte, forholdene tatt i betraktning.
– Samtidig er ikke dette uten omkostninger. Det er krevende å leve med inngripende tiltak i hverdagen over så lang tid, og hyppige omstillinger med mye uforutsigbarhet er noe vi vet tar mye krefter og kan gi utfordringer knyttet til eksempelvis studiemotivasjon, forteller Sandven.
Han har oppfattet en rekke konkrete utfordringer og bekymringer flere studenter møter på i denne krevende tiden.
– Enkelte blir usikker på om de klarer gjennomføre studier som planlagt, hva som vil skje dersom de ikke klarer det og hvordan dette vil slå negativt ut på økonomien deres. God mental helse er viktig for å fungere på de fleste områder i livet. Det handler blant annet om selvbilde, følelsesregulering, relasjonelle ferdigheter og fortolkningspraksis, for å nevne noe. Strever en med sin mentale helse, vil det ofte redusere kapasiteten til å fungere godt i mange sammenhenger, og studiehverdagen blir mer krevende, informerer han.

Viktigheten av tilhørighet
Tine Øverseth Blomfeldt er karriereveileder og ansvarlig for «Studentliv» ved Sammen Karriere. Ifølge henne er en viktig faktor for å motvirke ensomhet å bygge en følelse av tilhørighet, mening og fellesskap.
– En ting vi vet er viktig er noe vi kaller «mattering», altså kombinasjonen av å føle seg betydningsfull og å bety noe fra andre. Et annet viktig moment er bevegelsen fra å være mottaker til å være deltaker. Derfor ser jeg på arbeidet samskipnaden gjør med å støtte opp under studentorganisasjoner og studentfrivilligheten som noe av det viktigste samskipnaden gjør nå under koronapandemien, forteller hun.  
Studentskipnaden jobber for å støtte opp under studentmiljøene så de selv kan skape aktivitetene og arrangementene, fremfor å tenke at det er studentskipnaden selv som skal tilby alle sosiale lavterskeltilbud til studentene.
–  Vi har jobbet med å kartlegge hva som gjør det vanskelig for organisasjonene nå, og har fulgt opp med en tiltakspakke som skal møte nettopp disse utfordringene. Vi hører at mange kjenner seg demotiverte og er lei av å planlegge ting som må avlyses. Samtidig ser vi mange som får til imponerende mye, og disse tenker vi det er viktig å løfte frem til inspirasjon og lærdom for oss andre, meddeler Blomfeldt.  
Karriereveilederen mener noe av det viktigste for vår psykososiale helse er det å få lov til å være en som gir eller bidrar.
– Dermed jobber vi også for at alle studenter på Vestlandet skal kjenne til muligheten for å engasjere seg, og mangfoldet de kan velge blant. Jeg pleier å si at «felleskapene står der og venter», avslutter hun.

Sammens råd til studentene
Foruten arbeidet studentskipnaden yter ovenfor de ulike studentmiljøene, har Sandven noen konkrete råd til hvordan studenter individuelt kan bøte på den tunge hverdagen mange står i.
– Hold deg i aktivitet innenfor det smittevern tillater. Det er også viktig å etablere rutiner i hverdagen. Struktur er spesielt viktig når de vanlige faste holdepunkter i hverdag er fraværende. Ha noen rimelige målsettinger for hva en ønsker å få gjort, og ikke legg listen for høyt. Hold kontakt med studenter du vanligvis jobber mye sammen med. Del erfaringer med hverandre, dette kan være viktig for å holde motivasjonen oppe. Oppretthold sosial kontakt over nett, og avtal gjerne faste møtepunkter.
Videre er Sandven klar på at studenter ikke må bruke for mye tid på korona-oppdateringer, da dette kan trekke oppmerksomheten vekk fra andre planlagte gjøremål.
– Ha fokus på ting du kan gjøre noe med og jobb aktivt med å la det som ligger utenfor din påvirkningsmulighet ligge, avslutter han.

Trenger du noen å snakke med?
Sammens pratelinje er åpen hver dag 14.00-16.00. Du når dem på tlf.nr.: 908 49 989.

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.