– Studenttilværelsen har for mange blitt snudd på hodet

Injuria.no • 10. mars 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Intervju med psykologspesialist i Sammen Psykisk Helse om studentlivet i pandemien

Digitale forelesninger, karantene, smittevernrestriksjoner, organisert idrett på pause og isolasjon i ny by. Det nærmer seg ett år siden regjeringen fremla de mest inngripende tiltakene i fredstid, noe mange studenter har følt tett på kroppen.

I en undersøkelse gjort av Tekna om studenters psykiske helse i 2020, fremkommer det at de negative konsekvensene av koronaviruset har vært store. Hele 59 prosent av studentene svarer at de føler seg mer isolert enn før, og 49 prosent kan melde om at de har slitt med å henge med på studiet. 43 prosent kan rapportere om at de savner familie og venner [1]. Det er derfor ikke til å stikke under en stol at pandemien har tæret på studentenes mentale helse, hvor stadig flere føler på ensomhet i studenthverdagen.

Sammens pratelinje for studenter
I et samfunn som ellers har stoppet opp, har Sammen opprettet en pratelinje for studenter. Injuria tok derfor kontakt med Øystein Sandven, psykologspesialist og leder for Sammen Psykisk Helse, for å skape et innblikk i hvordan pandemien har påvirket studentenes mentale helse, og hvordan deres pratelinje kan være med på å motvirke ensomheten stadig flere føler på.
– Pratelinjen er et tilbud til studenter som savner noen å slå av en prat med. Dette kan være spesielt aktuelt i perioder med mange smitteverntiltak som reduserer vanlig sosial omgang, forteller Sandven.

 Foto: privat

– Vi tror en del studenter kjenner på mer ensomhet under pandemien, forteller psykologspesialist Øystein Sandven i Sammen Psykisk Helse.

Pratelinjen betjenes av personell ved Sammens sentralbord, og kan ved behov videreformidle kontakt til andre avdelinger i Sammen. Initiativet oppstod i forlengelsen av den første nedstengningen i mars 2020.
– Det var ønskelig å sikre at studenter ikke ble sittende alene uten noen å prate med når mye av vanlig aktivitet ble satt på vent, meddeler Sandven.
– Sosial kontakt og det å ha noen å prate med er viktig for vår mentale helse. Pratelinjen kan derfor være et bidrag for dem som ikke har dette.

Pågangen av studenter som generelt henvender seg til Sammen nå har variert sammenlignet med tiden før korona.
– Under første nedstengning i mars og i april 2020 hadde vi en reduksjon i antall henvendelser. Dette tok seg opp igjen de påfølgende månedene. Vi opplevde svært stor pågang de første månedene av høstsemesteret, men etter nyttår har situasjonen vært mer normal.

Pandemiens pris

Sandven er klar på at pandemien har rammet studentenes mentale helse.

– Studenttilværelsen har for mange blitt snudd på hodet. Endrede rutiner og færre møtepunkter er kanskje det som har vært mest fremtredende. Mange kjenner nok at dette kan påvirke psykisk helse negativt.

Videre kan Sandven fortelle at noen studenter kjenner spesielt på at de strever med å ha struktur i hverdagen som følge av nedstengningen av samfunnet.
– Fravær av sosiale møtepunkter og aktiviteter som må settes på vent over lengre tid er utfordrende. Vi tror at en del studenter kjenner på mer ensomhet nå. Manglende struktur i hverdagen på toppen av dette gir gjerne en opplevelse av at en ikke får gjort det en skal, noe som igjen gir grunnlag for negativ selvevaluering. Over tid kan dette påvirke måten vi ser oss selv på, forteller han.
Sandven viser til flere eksempler på faktorer som gjør at særlig studenter rammes av ensomhet.
– Kontakt med andre gjennom faglige og sosiale aktiviteter er en helt sentral del av studenttilværelsen. Mye av læringen foregår nettopp på denne måten. Når dette uteblir, mangler en vesentlig del i studiehverdagen. Mange studenter har også familie som bor langt vekke og kan ikke støtte seg på dem i like stor grad.

Negativ mental helses påvirkning på studiehverdagen  
Konsekvensene av samfunnets nedstengning har gitt grobunn til nye bekymringer for mange studenter. Sammen Psykisk Helse opplever likevel at mange studenter håndterer den sosiale distanseringen over lengre tid på en god måte, forholdene tatt i betraktning.
– Samtidig er ikke dette uten omkostninger. Det er krevende å leve med inngripende tiltak i hverdagen over så lang tid, og hyppige omstillinger med mye uforutsigbarhet er noe vi vet tar mye krefter og kan gi utfordringer knyttet til eksempelvis studiemotivasjon, forteller Sandven.
Han har oppfattet en rekke konkrete utfordringer og bekymringer flere studenter møter på i denne krevende tiden.
– Enkelte blir usikker på om de klarer gjennomføre studier som planlagt, hva som vil skje dersom de ikke klarer det og hvordan dette vil slå negativt ut på økonomien deres. God mental helse er viktig for å fungere på de fleste områder i livet. Det handler blant annet om selvbilde, følelsesregulering, relasjonelle ferdigheter og fortolkningspraksis, for å nevne noe. Strever en med sin mentale helse, vil det ofte redusere kapasiteten til å fungere godt i mange sammenhenger, og studiehverdagen blir mer krevende, informerer han.

Viktigheten av tilhørighet
Tine Øverseth Blomfeldt er karriereveileder og ansvarlig for «Studentliv» ved Sammen Karriere. Ifølge henne er en viktig faktor for å motvirke ensomhet å bygge en følelse av tilhørighet, mening og fellesskap.
– En ting vi vet er viktig er noe vi kaller «mattering», altså kombinasjonen av å føle seg betydningsfull og å bety noe fra andre. Et annet viktig moment er bevegelsen fra å være mottaker til å være deltaker. Derfor ser jeg på arbeidet samskipnaden gjør med å støtte opp under studentorganisasjoner og studentfrivilligheten som noe av det viktigste samskipnaden gjør nå under koronapandemien, forteller hun.  
Studentskipnaden jobber for å støtte opp under studentmiljøene så de selv kan skape aktivitetene og arrangementene, fremfor å tenke at det er studentskipnaden selv som skal tilby alle sosiale lavterskeltilbud til studentene.
–  Vi har jobbet med å kartlegge hva som gjør det vanskelig for organisasjonene nå, og har fulgt opp med en tiltakspakke som skal møte nettopp disse utfordringene. Vi hører at mange kjenner seg demotiverte og er lei av å planlegge ting som må avlyses. Samtidig ser vi mange som får til imponerende mye, og disse tenker vi det er viktig å løfte frem til inspirasjon og lærdom for oss andre, meddeler Blomfeldt.  
Karriereveilederen mener noe av det viktigste for vår psykososiale helse er det å få lov til å være en som gir eller bidrar.
– Dermed jobber vi også for at alle studenter på Vestlandet skal kjenne til muligheten for å engasjere seg, og mangfoldet de kan velge blant. Jeg pleier å si at «felleskapene står der og venter», avslutter hun.

Sammens råd til studentene
Foruten arbeidet studentskipnaden yter ovenfor de ulike studentmiljøene, har Sandven noen konkrete råd til hvordan studenter individuelt kan bøte på den tunge hverdagen mange står i.
– Hold deg i aktivitet innenfor det smittevern tillater. Det er også viktig å etablere rutiner i hverdagen. Struktur er spesielt viktig når de vanlige faste holdepunkter i hverdag er fraværende. Ha noen rimelige målsettinger for hva en ønsker å få gjort, og ikke legg listen for høyt. Hold kontakt med studenter du vanligvis jobber mye sammen med. Del erfaringer med hverandre, dette kan være viktig for å holde motivasjonen oppe. Oppretthold sosial kontakt over nett, og avtal gjerne faste møtepunkter.
Videre er Sandven klar på at studenter ikke må bruke for mye tid på korona-oppdateringer, da dette kan trekke oppmerksomheten vekk fra andre planlagte gjøremål.
– Ha fokus på ting du kan gjøre noe med og jobb aktivt med å la det som ligger utenfor din påvirkningsmulighet ligge, avslutter han.

Trenger du noen å snakke med?
Sammens pratelinje er åpen hver dag 14.00-16.00. Du når dem på tlf.nr.: 908 49 989.

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982