Professoren som aldri gav seg

Tekst og foto: Theodor Karlsen 

Da jusstudiet ble opprettet i 1969, ble Jan Fridthjof Bernt tilsatt som universitetslektor. 50 år har gått siden den gang, men han har fortsatt samme kjærlighet for professoryrket.

Kontoret til Bernt er fra gulv til tak fylt med en rekke juridiske bøker. De fleste omhandler hva ulike teoretikere mener om forvaltningsrett og tilgrensede områder, men også egne verk og artikler har det blitt en del av gjennom 50 år.

- Jeg er fortsatt i utpakkingsfasen etter at jeg flyttet ut av mitt gamle kontor da jeg ble formelt pensjonert for fem år siden. Det har rett og slett ikke blitt tid til en nødvendig opprydding og sanering. En stor del av bøkene mine har jeg allerede gitt bort, men det er fortsatt mange som må få et nytt hjem. Dette er litt for mange bøker å ta med seg hjem, sier han muntert.

En del år har gått siden Bernt gikk av med pensjon, men han har likevel ikke tenkt å gi seg med det første. Etter at han ble professor har han aldri tenkt at det har vært aktuelt å bytte jobb.

- Da jeg gikk av med pensjon, var jeg så heldig at jeg fikk beholde arbeidsplassen min her på fakultetet. Jeg har hatt et fantastisk godt liv her. Jeg trives godt, både faglig og kollegialt. Jeg føler det stadig er mye i jussen jeg har lyst til å undersøke og lære mer om. Jeg er nysgjerrig og synes det er et stort privilegium å få mulighet til å sette meg inn i og grave dypere i en rekke faglige problemstillinger, sier han.

Siden 1972 har Bernt gitt ut en rekke artikler og bøker, først og fremst om offentlig rett og kommunalrett. Hans forskningsprofil har over tiden utvidet seg til også å omfatte helse- og sosialrett, rettskildelære, generell rettsteori og rettsfilosofi, internasjonal rett, forskningsrett, EØS-rett, menneskerettigheter og god forvaltningsskikk.

Kjærlighet for yrket

Året er 1969, og Bernt starter i sin første jobb etter å ha blitt uteksaminert fra Oslo. Stillingen er dommerfullmektig i Nordhordland sorenskriverembete, men bare åtte måneder går før han fikk et jobbtilbud han ikke klarte å si nei til. To nye juridiske institutter skulle opprettes i Bergen, og det skulle samtidig undervises i juridiske fag.

- Jeg er bergenser inn til margen og reiste rett hjem umiddelbart etter eksamen. Et helt klart bilde over hva jeg ville jobbe med hadde jeg ikke. Jeg startet som dommerfullmektig og tenkte kanskje at jeg kunne bli advokat også. Tanken om jobb på universitetet hadde riktignok ikke streifet meg før jeg mottok en telefon med tilbud om å arbeide som universitetslektor ved Universitetet i Bergen.   

I begynnelsen var det rundt 70 studenter i Bergen, og jussutdanningen holdt til i bygget hvor Fagforbundet har kontorer i dag. Det tok ikke lang tid før Bernt fant ut det var riktig å gå fra dommerfullmektig til professor. Bernt fremhever særlig muligheten til å dykke dypt i og arbeide langsiktig med større problemstillinger.

- Det er viktig for meg å få bestemme over min egen tid, og jeg er glad i å få lov til å følge opp tema som jeg finner viktige og interessante. Som advokat er det ofte et omfattende sakskompleks som skal gjennomgås på begrenset tid frem til en eventuell rettssak. Selv den flinkeste advokat får ikke fred og ro til å arbeide videre med et konkret tema når oppdraget for klienten er avsluttet. Som professor har man muligheten til å sette et mer langsiktig perspektiv på enkelttemaer og overordnede problemstillinger. Livet som universitetsprofessor gir deg også gode mulighet til i perioder variere hva man ønsker å arbeide med. I noen perioder har jeg brukt mye tid på å undervise og skrive, mens i andre tidsrom har jeg arbeidet mer administrativt, sier han.

Betydelig utvikling

Mye har skjedd på 50 år. Fra en liten stab med to professorer, én stipendiat og to kontordamer, har det i dag utviklet seg til flere titalls lærere ved det juridiske fakultet, samt to tusen studenter. Bernt har dermed fulgt utviklingen av jusstudiet i Bergen fra den beskjedne opprettelsen av juridiske institutter i 1968 til det vel etablerte fakultetet som i dag er Norges mest populære studium i antall søkere.

I 1979 fikk Universitetet i Bergen rett til å arrangere juridisk embetseksamen. Før den tid hadde Bernt hatt et ett års opphold i USA hvor han studerte forskjellene og likhetene mellom den amerikanske og den norske forvaltningsretten. Oppholdet resulterte i en mastergrad i emnet. Ellers har Bernt holdt seg til fakultetet i Bergen.

- Det har vært et eventyr å følge fakultetets historie, og det har spesielt vært givende å være med i arbeidet med å skape fakultetet slik det er i dag, både med tanke på forsknings- og undervisningsdelen, sier han.

I 1980 ble Bernt tilsatt som professor ved Universitetet etter ni år som amanuensis og førsteamanuensis. I 1995 flyttet han sammen med ansatte og studenter inn på Dragefjellet.

- Jeg husker at det var stilt opp 100 forskjellige forslag fra arkitekter til hvordan det nye juridiske fakultetet skulle bygges. En arkitektvenn av meg gråt over de 99 gode forslagene – hvor timevis av arbeid lå bak – som skulle vise seg å være bortkastet. Valget fant til slutt på Lille Frøen i Oslo. De har gjort en god jobb, og Dragefjellet må sies å være et unikt og fint bygg. Egentlig skulle det være én etasje høyere, men da kom vi i konflikt med naboene. Vi fikk bare budsjettert penger fra år til år, og på grunn av usikkerhet rundt senere års bevilginger hadde vi ikke råd til den ekstra tiden en rettssak ville utsette prosessen. Interessant er det, forteller han.

Klarer ikke å holde seg unna

I syvende etasje i nybygget på Dragefjellet har han et kontor hvor han fortsatt tilbringer utallige timer. Han underviser også i spesialemnet «God forvaltningsskikk» sammen med sin datter Camilla Bernt, og er fortsatt en aktiv deltaker på fakultetets seminarer. Da han i 2013 ble spurt av Universitetet i Bergen om han hadde en hobby, svarte at han ikke trengte det, for «alt med jussen er jo så kjekt».

‑ Hvis jeg har et råd til unge jurister, så er det å prøve å komme seg inn på et sted hvor folk er flinkere enn deg selv. På universitetet er det ikke mangel på folk som jeg kan lære noe av. Den dag i dag synes jeg fortsatt at noe av det kjekkeste jeg gjør er å delta på et seminar hvor personer som planlegger eller har skrevet en doktorgrad, gjør rede for sitt prosjekt. Det å stadig møte nye dyktige folk og få ny kunnskap er uvurderlig, sier han.

- Før jeg ble pensjonist, reiste jeg også mye rundt i statlige og kommunale etater, klagenemda, kontrollorganer med videre og holdt foredrag. Det tvang meg til å sette meg inn i hvordan forvaltnings- og kommunalretten fungerte i det praktiske liv, og det har jeg fortsatt med. I denne uken skal jeg ha foredrag for to av våre nye fylkesting, sier han.

­Hva var det med jussen som tiltrakk en ungt Bernt? Han holder det ikke skjult at spørsmålet har blitt stilt en rekke ganger tidligere. I løpet av 50 år som professor på det juridiske fakultetet har det nærmest blitt et klisjéspørsmål.

- Jeg var en diskusjonsglad person, og mange mente jeg var glad i å krangle. Da måtte jeg nesten bli jurist. Matematikk var heller ikke min ting. Jeg skrev heller gode norske stiler og diskuterte godt. Det viste seg at jeg tok riktig valg, forteller han.

Frihagen og første artikkel

For de mange studenter som har lest Frihagens forvaltningsrett av Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen kommer det kanskje ikke som en stor overraskelse at Arvid Frihagen hadde stor betydning for Bernt.

- Den første stillingen jeg fikk på det juridiske fakultetet var en stilling som vikar. Vi var tre lektorer som ble tatt under vingene til Frihagen. Jeg gikk da en faglig interessant tid i møte. Forvaltningsloven hadde blitt vedtatt i 1967, og det var et nasjonalt opplegg med fokus om å lære folk opp i denne. Frihagen skrev lærebøker i rekordtempo, nesten én hver sommer. Fra første stund hadde han fokus på at man både måtte høre om og undervise i hvordan lovene og reglene fungerte i det virkelig liv. Frihagen satt meg til å holde foredrag og gav meg også inngående veiledning da jeg skrev min første artikkel. Det var krevende, men også veldig lærerikt, sier han.

Den første artikkelen Bernt fikk på trykk var i 1972 i Juristkontakt og handlet om reglene om organinterne dokumenter i Forvaltningsloven. 

- Jeg jobbet lenge med den problemstillingen. Jeg var fersk, og på den tiden skrev man heller ikke master. Den grundige tilbakemeldingen jeg da fikk fra Frihagen er vel den eneste skriveveiledningen jeg har fått. På den tiden var det litt mer hver mann for seg selv. I tiden fremover ble det en rekke flere artikler og senere også en doktorgradsavhandling om avtaler med stat og kommune, sier han. 

- Vi så tidlig at kommunalrett ble viktig etter hvert som samfunnet utviklet seg. Vi så at flere og flere avgjørelser ble tatt på lokalt plan. Vi begynte med undervisning i faget, og det ble en viktig og god utvidelse av min og fakultets fagkrets. Etter hvert ble det også undervisning i helse- og sosialrett, som vi dessverre så oss nødt til å kutte som obligatorisk fag ved studiereformen, forteller han. 

Faglig tyngde

I tillegg til Bernts mange publikasjoner om brede og forskjellige fagfelt har han ledet arbeidet i fem forskjellige lovutvalg, i tillegg til å ha vært medlem av to utvalg. Universitets- og høyskolelovutvalget, kommunelovutvalget og lovutvalget for psykisk helsevern er bare noen av prosjektene Bernt har ledet.

Hans arbeid har ikke gått ubemerket hen. Han har blant annet blitt utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden i 2000, en ordenen som tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». I 1997 ble han æresdoktor ved Københavns Universitet. Og det er ikke sjelden at Bernt dukker opp i nasjonale medier for å svare på dagsaktuelle juridiske spørsmål, sist i VG om NAV-skandalen.

Samarbeid med datter

Bernt trekker selv fram prosjektet «God forvaltningsskikk», som han hatt sammen med sin datter Camilla Bernt, som et særlig høydepunkt i løpet av hans 50 år som professor. Prosjektet resulterte med bokutgivelse i fjor, samt et eget spesialemne på universitetet.

- Camilla hadde allerede arbeidet mye med alternativ konfliktløsning med utgangspunkt i de nye reglene i Tvisteloven om rettsmekling. Det store spørsmålet er hvordan man skal klare å løse rettslige konflikter uten å gå til domstolene. I utlandet er det ofte omtalt som «alternative dispute resolution». Camilla hadde reist til både USA og Australia og fått innsikt i forskning der om vilkårene for gode meklingsprosesser. Det jeg da tenkte var at slikt kunnskap om kommunikasjon og konfliktløsning er like viktig i forvaltningen. Vi utdanner dyktige jurister, men de som kommer ut herfra, har sjelden kunnskaper om eller erfaring om utfordringene ved å være myndighetsperson og beslutningstaker overfor enkeltpersoner for eksempel i saker om sosiale ytelser og eller byggetillatelse, sier Jan Fridthjof Bernt.

Studiereformen i 2003

Administrative oppgaver har det vært flere av opp gjennom årene. Det har altså ikke bare vært forskning som har vært i fokus for Bernt. Han har vært både rektor og prodekan i løpet sin tid på universitetet. Han ledet også utvalget som i 2003 fikk gjennomført den omfattende studiereformen som i dag er styrende ved fakultet.

- Hvis det er ett arbeid jeg personlig ønsket å trekke fram – og det er det sikkert delte meninger om – synes jeg vi gjorde et smart og godt grep med den nye studieordningen. Tidligere hadde vi høy strykeprosent ved alle avdelinger, opp mot 50 prosent på én avdeling. De store avdelingene gjorde også at man måtte avsette opptil et halvt år uten undervisning, slik at studentene kunne repetere og pugge det de hadde begynt på for opptil to år siden. Mange vil mene at den oppdeling av studiet i enkeltfag vi har nå har gjør at studentene ikke ser oversikten og sammenhengen, men jeg er ikke overbevist av dette argumentet. Oversikt og blikk for sammenheng skal komme når man har gått igjennom de aktuelle fagene, og det er ikke nødvendig at man skal bære med seg alt frem til eksamensbordet ved hver eksamen, sier han.

- Vi fant raskt ut at det var viktig at studentene på de første studieårene får faste rammer for studieopplegget og vet hva de skal gjøre. Den nye modellen hvor man leser samtidig som man har mange obligatoriske kurs, lærer man mer av. Det gjør det også mulig å gi eksamensoppgaver som ikke for enhver pris skal dekke alle hjørner av pensum. Mye stoff kan studentene bli gjort fortrolige med under undervisningen uten at det gjøres til eksamenstema. Jeg synes også det er svært viktig at man har to metodefag, ett som gir studentene enn innføring i de grunnleggende metodiske prinsippene, og ett mer teoretisk og prinsipielt rettet i slutten av studiet, legger han til.

Bernt har likevel ikke vunnet fram med alle forslagene sine.

- Jeg mener at vi skulle fått til en tredeling av mastergradsdelen av studiet, hvor man kan velge mellom et opplegg med hovedvekt på privatrettslige, straffe- og statsrettslige, og forvaltningsrettslige problemstillinger. Et slikt opplegg kunne gitt et faglig høyere nivå på alle de store linjene enn det vi kan makte i dag. Jeg tror det først og fremst skyldes ressursgrunner at vi ikke har fått dette til. Det er heller ikke en hemmelighet at jusstudiet generelt er sterkt underfinansiert, sier han.