Professoren som aldri gav seg

Injuria.no • 16. desember 2019

Tekst og foto: Theodor Karlsen 

Da jusstudiet ble opprettet i 1969, ble Jan Fridthjof Bernt tilsatt som universitetslektor. 50 år har gått siden den gang, men han har fortsatt samme kjærlighet for professoryrket.

 

Kontoret til Bernt er fra gulv til tak fylt med en rekke juridiske bøker. De fleste omhandler hva ulike teoretikere mener om forvaltningsrett og tilgrensede områder, men også egne verk og artikler har det blitt en del av gjennom 50 år.

- Jeg er fortsatt i utpakkingsfasen etter at jeg flyttet ut av mitt gamle kontor da jeg ble formelt pensjonert for fem år siden. Det har rett og slett ikke blitt tid til en nødvendig opprydding og sanering. En stor del av bøkene mine har jeg allerede gitt bort, men det er fortsatt mange som må få et nytt hjem. Dette er litt for mange bøker å ta med seg hjem, sier han muntert.

En del år har gått siden Bernt gikk av med pensjon, men han har likevel ikke tenkt å gi seg med det første. Etter at han ble professor har han aldri tenkt at det har vært aktuelt å bytte jobb.

- Da jeg gikk av med pensjon, var jeg så heldig at jeg fikk beholde arbeidsplassen min her på fakultetet. Jeg har hatt et fantastisk godt liv her. Jeg trives godt, både faglig og kollegialt. Jeg føler det stadig er mye i jussen jeg har lyst til å undersøke og lære mer om. Jeg er nysgjerrig og synes det er et stort privilegium å få mulighet til å sette meg inn i og grave dypere i en rekke faglige problemstillinger, sier han.

Siden 1972 har Bernt gitt ut en rekke artikler og bøker, først og fremst om offentlig rett og kommunalrett. Hans forskningsprofil har over tiden utvidet seg til også å omfatte helse- og sosialrett, rettskildelære, generell rettsteori og rettsfilosofi, internasjonal rett, forskningsrett, EØS-rett, menneskerettigheter og god forvaltningsskikk.

Kjærlighet for yrket

Året er 1969, og Bernt starter i sin første jobb etter å ha blitt uteksaminert fra Oslo. Stillingen er dommerfullmektig i Nordhordland sorenskriverembete, men bare åtte måneder går før han fikk et jobbtilbud han ikke klarte å si nei til. To nye juridiske institutter skulle opprettes i Bergen, og det skulle samtidig undervises i juridiske fag.

- Jeg er bergenser inn til margen og reiste rett hjem umiddelbart etter eksamen. Et helt klart bilde over hva jeg ville jobbe med hadde jeg ikke. Jeg startet som dommerfullmektig og tenkte kanskje at jeg kunne bli advokat også. Tanken om jobb på universitetet hadde riktignok ikke streifet meg før jeg mottok en telefon med tilbud om å arbeide som universitetslektor ved Universitetet i Bergen.   

I begynnelsen var det rundt 70 studenter i Bergen, og jussutdanningen holdt til i bygget hvor Fagforbundet har kontorer i dag. Det tok ikke lang tid før Bernt fant ut det var riktig å gå fra dommerfullmektig til professor. Bernt fremhever særlig muligheten til å dykke dypt i og arbeide langsiktig med større problemstillinger.

- Det er viktig for meg å få bestemme over min egen tid, og jeg er glad i å få lov til å følge opp tema som jeg finner viktige og interessante. Som advokat er det ofte et omfattende sakskompleks som skal gjennomgås på begrenset tid frem til en eventuell rettssak. Selv den flinkeste advokat får ikke fred og ro til å arbeide videre med et konkret tema når oppdraget for klienten er avsluttet. Som professor har man muligheten til å sette et mer langsiktig perspektiv på enkelttemaer og overordnede problemstillinger. Livet som universitetsprofessor gir deg også gode mulighet til i perioder variere hva man ønsker å arbeide med. I noen perioder har jeg brukt mye tid på å undervise og skrive, mens i andre tidsrom har jeg arbeidet mer administrativt, sier han.

Betydelig utvikling

Mye har skjedd på 50 år. Fra en liten stab med to professorer, én stipendiat og to kontordamer, har det i dag utviklet seg til flere titalls lærere ved det juridiske fakultet, samt to tusen studenter. Bernt har dermed fulgt utviklingen av jusstudiet i Bergen fra den beskjedne opprettelsen av juridiske institutter i 1968 til det vel etablerte fakultetet som i dag er Norges mest populære studium i antall søkere.

I 1979 fikk Universitetet i Bergen rett til å arrangere juridisk embetseksamen. Før den tid hadde Bernt hatt et ett års opphold i USA hvor han studerte forskjellene og likhetene mellom den amerikanske og den norske forvaltningsretten. Oppholdet resulterte i en mastergrad i emnet. Ellers har Bernt holdt seg til fakultetet i Bergen.

- Det har vært et eventyr å følge fakultetets historie, og det har spesielt vært givende å være med i arbeidet med å skape fakultetet slik det er i dag, både med tanke på forsknings- og undervisningsdelen, sier han.

I 1980 ble Bernt tilsatt som professor ved Universitetet etter ni år som amanuensis og førsteamanuensis. I 1995 flyttet han sammen med ansatte og studenter inn på Dragefjellet.

- Jeg husker at det var stilt opp 100 forskjellige forslag fra arkitekter til hvordan det nye juridiske fakultetet skulle bygges. En arkitektvenn av meg gråt over de 99 gode forslagene – hvor timevis av arbeid lå bak – som skulle vise seg å være bortkastet. Valget fant til slutt på Lille Frøen i Oslo. De har gjort en god jobb, og Dragefjellet må sies å være et unikt og fint bygg. Egentlig skulle det være én etasje høyere, men da kom vi i konflikt med naboene. Vi fikk bare budsjettert penger fra år til år, og på grunn av usikkerhet rundt senere års bevilginger hadde vi ikke råd til den ekstra tiden en rettssak ville utsette prosessen. Interessant er det, forteller han.

Klarer ikke å holde seg unna

I syvende etasje i nybygget på Dragefjellet har han et kontor hvor han fortsatt tilbringer utallige timer. Han underviser også i spesialemnet «God forvaltningsskikk» sammen med sin datter Camilla Bernt, og er fortsatt en aktiv deltaker på fakultetets seminarer. Da han i 2013 ble spurt av Universitetet i Bergen om han hadde en hobby, svarte at han ikke trengte det, for «alt med jussen er jo så kjekt».

‑ Hvis jeg har et råd til unge jurister, så er det å prøve å komme seg inn på et sted hvor folk er flinkere enn deg selv. På universitetet er det ikke mangel på folk som jeg kan lære noe av. Den dag i dag synes jeg fortsatt at noe av det kjekkeste jeg gjør er å delta på et seminar hvor personer som planlegger eller har skrevet en doktorgrad, gjør rede for sitt prosjekt. Det å stadig møte nye dyktige folk og få ny kunnskap er uvurderlig, sier han.

- Før jeg ble pensjonist, reiste jeg også mye rundt i statlige og kommunale etater, klagenemda, kontrollorganer med videre og holdt foredrag. Det tvang meg til å sette meg inn i hvordan forvaltnings- og kommunalretten fungerte i det praktiske liv, og det har jeg fortsatt med. I denne uken skal jeg ha foredrag for to av våre nye fylkesting, sier han.

­Hva var det med jussen som tiltrakk en ungt Bernt? Han holder det ikke skjult at spørsmålet har blitt stilt en rekke ganger tidligere. I løpet av 50 år som professor på det juridiske fakultetet har det nærmest blitt et klisjéspørsmål.

 

- Jeg var en diskusjonsglad person, og mange mente jeg var glad i å krangle. Da måtte jeg nesten bli jurist. Matematikk var heller ikke min ting. Jeg skrev heller gode norske stiler og diskuterte godt. Det viste seg at jeg tok riktig valg, forteller han.

Frihagen og første artikkel

For de mange studenter som har lest Frihagens forvaltningsrett av Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen kommer det kanskje ikke som en stor overraskelse at Arvid Frihagen hadde stor betydning for Bernt.

- Den første stillingen jeg fikk på det juridiske fakultetet var en stilling som vikar. Vi var tre lektorer som ble tatt under vingene til Frihagen. Jeg gikk da en faglig interessant tid i møte. Forvaltningsloven hadde blitt vedtatt i 1967, og det var et nasjonalt opplegg med fokus om å lære folk opp i denne. Frihagen skrev lærebøker i rekordtempo, nesten én hver sommer. Fra første stund hadde han fokus på at man både måtte høre om og undervise i hvordan lovene og reglene fungerte i det virkelig liv. Frihagen satt meg til å holde foredrag og gav meg også inngående veiledning da jeg skrev min første artikkel. Det var krevende, men også veldig lærerikt, sier han.

Den første artikkelen Bernt fikk på trykk var i 1972 i Juristkontakt og handlet om reglene om organinterne dokumenter i Forvaltningsloven. 

- Jeg jobbet lenge med den problemstillingen. Jeg var fersk, og på den tiden skrev man heller ikke master. Den grundige tilbakemeldingen jeg da fikk fra Frihagen er vel den eneste skriveveiledningen jeg har fått. På den tiden var det litt mer hver mann for seg selv. I tiden fremover ble det en rekke flere artikler og senere også en doktorgradsavhandling om avtaler med stat og kommune, sier han. 

- Vi så tidlig at kommunalrett ble viktig etter hvert som samfunnet utviklet seg. Vi så at flere og flere avgjørelser ble tatt på lokalt plan. Vi begynte med undervisning i faget, og det ble en viktig og god utvidelse av min og fakultets fagkrets. Etter hvert ble det også undervisning i helse- og sosialrett, som vi dessverre så oss nødt til å kutte som obligatorisk fag ved studiereformen, forteller han. 

Faglig tyngde

I tillegg til Bernts mange publikasjoner om brede og forskjellige fagfelt har han ledet arbeidet i fem forskjellige lovutvalg, i tillegg til å ha vært medlem av to utvalg. Universitets- og høyskolelovutvalget, kommunelovutvalget og lovutvalget for psykisk helsevern er bare noen av prosjektene Bernt har ledet.

Hans arbeid har ikke gått ubemerket hen. Han har blant annet blitt utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden i 2000, en ordenen som tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». I 1997 ble han æresdoktor ved Københavns Universitet. Og det er ikke sjelden at Bernt dukker opp i nasjonale medier for å svare på dagsaktuelle juridiske spørsmål, sist i VG om NAV-skandalen.

Samarbeid med datter

Bernt trekker selv fram prosjektet «God forvaltningsskikk», som han hatt sammen med sin datter Camilla Bernt, som et særlig høydepunkt i løpet av hans 50 år som professor. Prosjektet resulterte med bokutgivelse i fjor, samt et eget spesialemne på universitetet.

- Camilla hadde allerede arbeidet mye med alternativ konfliktløsning med utgangspunkt i de nye reglene i Tvisteloven om rettsmekling. Det store spørsmålet er hvordan man skal klare å løse rettslige konflikter uten å gå til domstolene. I utlandet er det ofte omtalt som «alternative dispute resolution». Camilla hadde reist til både USA og Australia og fått innsikt i forskning der om vilkårene for gode meklingsprosesser. Det jeg da tenkte var at slikt kunnskap om kommunikasjon og konfliktløsning er like viktig i forvaltningen. Vi utdanner dyktige jurister, men de som kommer ut herfra, har sjelden kunnskaper om eller erfaring om utfordringene ved å være myndighetsperson og beslutningstaker overfor enkeltpersoner for eksempel i saker om sosiale ytelser og eller byggetillatelse, sier Jan Fridthjof Bernt.

Studiereformen i 2003

Administrative oppgaver har det vært flere av opp gjennom årene. Det har altså ikke bare vært forskning som har vært i fokus for Bernt. Han har vært både rektor og prodekan i løpet sin tid på universitetet. Han ledet også utvalget som i 2003 fikk gjennomført den omfattende studiereformen som i dag er styrende ved fakultet.

- Hvis det er ett arbeid jeg personlig ønsket å trekke fram – og det er det sikkert delte meninger om – synes jeg vi gjorde et smart og godt grep med den nye studieordningen. Tidligere hadde vi høy strykeprosent ved alle avdelinger, opp mot 50 prosent på én avdeling. De store avdelingene gjorde også at man måtte avsette opptil et halvt år uten undervisning, slik at studentene kunne repetere og pugge det de hadde begynt på for opptil to år siden. Mange vil mene at den oppdeling av studiet i enkeltfag vi har nå har gjør at studentene ikke ser oversikten og sammenhengen, men jeg er ikke overbevist av dette argumentet. Oversikt og blikk for sammenheng skal komme når man har gått igjennom de aktuelle fagene, og det er ikke nødvendig at man skal bære med seg alt frem til eksamensbordet ved hver eksamen, sier han.

- Vi fant raskt ut at det var viktig at studentene på de første studieårene får faste rammer for studieopplegget og vet hva de skal gjøre. Den nye modellen hvor man leser samtidig som man har mange obligatoriske kurs, lærer man mer av. Det gjør det også mulig å gi eksamensoppgaver som ikke for enhver pris skal dekke alle hjørner av pensum. Mye stoff kan studentene bli gjort fortrolige med under undervisningen uten at det gjøres til eksamenstema. Jeg synes også det er svært viktig at man har to metodefag, ett som gir studentene enn innføring i de grunnleggende metodiske prinsippene, og ett mer teoretisk og prinsipielt rettet i slutten av studiet, legger han til.

Bernt har likevel ikke vunnet fram med alle forslagene sine.

- Jeg mener at vi skulle fått til en tredeling av mastergradsdelen av studiet, hvor man kan velge mellom et opplegg med hovedvekt på privatrettslige, straffe- og statsrettslige, og forvaltningsrettslige problemstillinger. Et slikt opplegg kunne gitt et faglig høyere nivå på alle de store linjene enn det vi kan makte i dag. Jeg tror det først og fremst skyldes ressursgrunner at vi ikke har fått dette til. Det er heller ikke en hemmelighet at jusstudiet generelt er sterkt underfinansiert, sier han.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.