Professoren som aldri gav seg

Injuria.no • 16. desember 2019

Tekst og foto: Theodor Karlsen 

Da jusstudiet ble opprettet i 1969, ble Jan Fridthjof Bernt tilsatt som universitetslektor. 50 år har gått siden den gang, men han har fortsatt samme kjærlighet for professoryrket.

 

Kontoret til Bernt er fra gulv til tak fylt med en rekke juridiske bøker. De fleste omhandler hva ulike teoretikere mener om forvaltningsrett og tilgrensede områder, men også egne verk og artikler har det blitt en del av gjennom 50 år.

- Jeg er fortsatt i utpakkingsfasen etter at jeg flyttet ut av mitt gamle kontor da jeg ble formelt pensjonert for fem år siden. Det har rett og slett ikke blitt tid til en nødvendig opprydding og sanering. En stor del av bøkene mine har jeg allerede gitt bort, men det er fortsatt mange som må få et nytt hjem. Dette er litt for mange bøker å ta med seg hjem, sier han muntert.

En del år har gått siden Bernt gikk av med pensjon, men han har likevel ikke tenkt å gi seg med det første. Etter at han ble professor har han aldri tenkt at det har vært aktuelt å bytte jobb.

- Da jeg gikk av med pensjon, var jeg så heldig at jeg fikk beholde arbeidsplassen min her på fakultetet. Jeg har hatt et fantastisk godt liv her. Jeg trives godt, både faglig og kollegialt. Jeg føler det stadig er mye i jussen jeg har lyst til å undersøke og lære mer om. Jeg er nysgjerrig og synes det er et stort privilegium å få mulighet til å sette meg inn i og grave dypere i en rekke faglige problemstillinger, sier han.

Siden 1972 har Bernt gitt ut en rekke artikler og bøker, først og fremst om offentlig rett og kommunalrett. Hans forskningsprofil har over tiden utvidet seg til også å omfatte helse- og sosialrett, rettskildelære, generell rettsteori og rettsfilosofi, internasjonal rett, forskningsrett, EØS-rett, menneskerettigheter og god forvaltningsskikk.

Kjærlighet for yrket

Året er 1969, og Bernt starter i sin første jobb etter å ha blitt uteksaminert fra Oslo. Stillingen er dommerfullmektig i Nordhordland sorenskriverembete, men bare åtte måneder går før han fikk et jobbtilbud han ikke klarte å si nei til. To nye juridiske institutter skulle opprettes i Bergen, og det skulle samtidig undervises i juridiske fag.

- Jeg er bergenser inn til margen og reiste rett hjem umiddelbart etter eksamen. Et helt klart bilde over hva jeg ville jobbe med hadde jeg ikke. Jeg startet som dommerfullmektig og tenkte kanskje at jeg kunne bli advokat også. Tanken om jobb på universitetet hadde riktignok ikke streifet meg før jeg mottok en telefon med tilbud om å arbeide som universitetslektor ved Universitetet i Bergen.   

I begynnelsen var det rundt 70 studenter i Bergen, og jussutdanningen holdt til i bygget hvor Fagforbundet har kontorer i dag. Det tok ikke lang tid før Bernt fant ut det var riktig å gå fra dommerfullmektig til professor. Bernt fremhever særlig muligheten til å dykke dypt i og arbeide langsiktig med større problemstillinger.

- Det er viktig for meg å få bestemme over min egen tid, og jeg er glad i å få lov til å følge opp tema som jeg finner viktige og interessante. Som advokat er det ofte et omfattende sakskompleks som skal gjennomgås på begrenset tid frem til en eventuell rettssak. Selv den flinkeste advokat får ikke fred og ro til å arbeide videre med et konkret tema når oppdraget for klienten er avsluttet. Som professor har man muligheten til å sette et mer langsiktig perspektiv på enkelttemaer og overordnede problemstillinger. Livet som universitetsprofessor gir deg også gode mulighet til i perioder variere hva man ønsker å arbeide med. I noen perioder har jeg brukt mye tid på å undervise og skrive, mens i andre tidsrom har jeg arbeidet mer administrativt, sier han.

Betydelig utvikling

Mye har skjedd på 50 år. Fra en liten stab med to professorer, én stipendiat og to kontordamer, har det i dag utviklet seg til flere titalls lærere ved det juridiske fakultet, samt to tusen studenter. Bernt har dermed fulgt utviklingen av jusstudiet i Bergen fra den beskjedne opprettelsen av juridiske institutter i 1968 til det vel etablerte fakultetet som i dag er Norges mest populære studium i antall søkere.

I 1979 fikk Universitetet i Bergen rett til å arrangere juridisk embetseksamen. Før den tid hadde Bernt hatt et ett års opphold i USA hvor han studerte forskjellene og likhetene mellom den amerikanske og den norske forvaltningsretten. Oppholdet resulterte i en mastergrad i emnet. Ellers har Bernt holdt seg til fakultetet i Bergen.

- Det har vært et eventyr å følge fakultetets historie, og det har spesielt vært givende å være med i arbeidet med å skape fakultetet slik det er i dag, både med tanke på forsknings- og undervisningsdelen, sier han.

I 1980 ble Bernt tilsatt som professor ved Universitetet etter ni år som amanuensis og førsteamanuensis. I 1995 flyttet han sammen med ansatte og studenter inn på Dragefjellet.

- Jeg husker at det var stilt opp 100 forskjellige forslag fra arkitekter til hvordan det nye juridiske fakultetet skulle bygges. En arkitektvenn av meg gråt over de 99 gode forslagene – hvor timevis av arbeid lå bak – som skulle vise seg å være bortkastet. Valget fant til slutt på Lille Frøen i Oslo. De har gjort en god jobb, og Dragefjellet må sies å være et unikt og fint bygg. Egentlig skulle det være én etasje høyere, men da kom vi i konflikt med naboene. Vi fikk bare budsjettert penger fra år til år, og på grunn av usikkerhet rundt senere års bevilginger hadde vi ikke råd til den ekstra tiden en rettssak ville utsette prosessen. Interessant er det, forteller han.

Klarer ikke å holde seg unna

I syvende etasje i nybygget på Dragefjellet har han et kontor hvor han fortsatt tilbringer utallige timer. Han underviser også i spesialemnet «God forvaltningsskikk» sammen med sin datter Camilla Bernt, og er fortsatt en aktiv deltaker på fakultetets seminarer. Da han i 2013 ble spurt av Universitetet i Bergen om han hadde en hobby, svarte at han ikke trengte det, for «alt med jussen er jo så kjekt».

‑ Hvis jeg har et råd til unge jurister, så er det å prøve å komme seg inn på et sted hvor folk er flinkere enn deg selv. På universitetet er det ikke mangel på folk som jeg kan lære noe av. Den dag i dag synes jeg fortsatt at noe av det kjekkeste jeg gjør er å delta på et seminar hvor personer som planlegger eller har skrevet en doktorgrad, gjør rede for sitt prosjekt. Det å stadig møte nye dyktige folk og få ny kunnskap er uvurderlig, sier han.

- Før jeg ble pensjonist, reiste jeg også mye rundt i statlige og kommunale etater, klagenemda, kontrollorganer med videre og holdt foredrag. Det tvang meg til å sette meg inn i hvordan forvaltnings- og kommunalretten fungerte i det praktiske liv, og det har jeg fortsatt med. I denne uken skal jeg ha foredrag for to av våre nye fylkesting, sier han.

­Hva var det med jussen som tiltrakk en ungt Bernt? Han holder det ikke skjult at spørsmålet har blitt stilt en rekke ganger tidligere. I løpet av 50 år som professor på det juridiske fakultetet har det nærmest blitt et klisjéspørsmål.

 

- Jeg var en diskusjonsglad person, og mange mente jeg var glad i å krangle. Da måtte jeg nesten bli jurist. Matematikk var heller ikke min ting. Jeg skrev heller gode norske stiler og diskuterte godt. Det viste seg at jeg tok riktig valg, forteller han.

Frihagen og første artikkel

For de mange studenter som har lest Frihagens forvaltningsrett av Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen kommer det kanskje ikke som en stor overraskelse at Arvid Frihagen hadde stor betydning for Bernt.

- Den første stillingen jeg fikk på det juridiske fakultetet var en stilling som vikar. Vi var tre lektorer som ble tatt under vingene til Frihagen. Jeg gikk da en faglig interessant tid i møte. Forvaltningsloven hadde blitt vedtatt i 1967, og det var et nasjonalt opplegg med fokus om å lære folk opp i denne. Frihagen skrev lærebøker i rekordtempo, nesten én hver sommer. Fra første stund hadde han fokus på at man både måtte høre om og undervise i hvordan lovene og reglene fungerte i det virkelig liv. Frihagen satt meg til å holde foredrag og gav meg også inngående veiledning da jeg skrev min første artikkel. Det var krevende, men også veldig lærerikt, sier han.

Den første artikkelen Bernt fikk på trykk var i 1972 i Juristkontakt og handlet om reglene om organinterne dokumenter i Forvaltningsloven. 

- Jeg jobbet lenge med den problemstillingen. Jeg var fersk, og på den tiden skrev man heller ikke master. Den grundige tilbakemeldingen jeg da fikk fra Frihagen er vel den eneste skriveveiledningen jeg har fått. På den tiden var det litt mer hver mann for seg selv. I tiden fremover ble det en rekke flere artikler og senere også en doktorgradsavhandling om avtaler med stat og kommune, sier han. 

- Vi så tidlig at kommunalrett ble viktig etter hvert som samfunnet utviklet seg. Vi så at flere og flere avgjørelser ble tatt på lokalt plan. Vi begynte med undervisning i faget, og det ble en viktig og god utvidelse av min og fakultets fagkrets. Etter hvert ble det også undervisning i helse- og sosialrett, som vi dessverre så oss nødt til å kutte som obligatorisk fag ved studiereformen, forteller han. 

Faglig tyngde

I tillegg til Bernts mange publikasjoner om brede og forskjellige fagfelt har han ledet arbeidet i fem forskjellige lovutvalg, i tillegg til å ha vært medlem av to utvalg. Universitets- og høyskolelovutvalget, kommunelovutvalget og lovutvalget for psykisk helsevern er bare noen av prosjektene Bernt har ledet.

Hans arbeid har ikke gått ubemerket hen. Han har blant annet blitt utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden i 2000, en ordenen som tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». I 1997 ble han æresdoktor ved Københavns Universitet. Og det er ikke sjelden at Bernt dukker opp i nasjonale medier for å svare på dagsaktuelle juridiske spørsmål, sist i VG om NAV-skandalen.

Samarbeid med datter

Bernt trekker selv fram prosjektet «God forvaltningsskikk», som han hatt sammen med sin datter Camilla Bernt, som et særlig høydepunkt i løpet av hans 50 år som professor. Prosjektet resulterte med bokutgivelse i fjor, samt et eget spesialemne på universitetet.

- Camilla hadde allerede arbeidet mye med alternativ konfliktløsning med utgangspunkt i de nye reglene i Tvisteloven om rettsmekling. Det store spørsmålet er hvordan man skal klare å løse rettslige konflikter uten å gå til domstolene. I utlandet er det ofte omtalt som «alternative dispute resolution». Camilla hadde reist til både USA og Australia og fått innsikt i forskning der om vilkårene for gode meklingsprosesser. Det jeg da tenkte var at slikt kunnskap om kommunikasjon og konfliktløsning er like viktig i forvaltningen. Vi utdanner dyktige jurister, men de som kommer ut herfra, har sjelden kunnskaper om eller erfaring om utfordringene ved å være myndighetsperson og beslutningstaker overfor enkeltpersoner for eksempel i saker om sosiale ytelser og eller byggetillatelse, sier Jan Fridthjof Bernt.

Studiereformen i 2003

Administrative oppgaver har det vært flere av opp gjennom årene. Det har altså ikke bare vært forskning som har vært i fokus for Bernt. Han har vært både rektor og prodekan i løpet sin tid på universitetet. Han ledet også utvalget som i 2003 fikk gjennomført den omfattende studiereformen som i dag er styrende ved fakultet.

- Hvis det er ett arbeid jeg personlig ønsket å trekke fram – og det er det sikkert delte meninger om – synes jeg vi gjorde et smart og godt grep med den nye studieordningen. Tidligere hadde vi høy strykeprosent ved alle avdelinger, opp mot 50 prosent på én avdeling. De store avdelingene gjorde også at man måtte avsette opptil et halvt år uten undervisning, slik at studentene kunne repetere og pugge det de hadde begynt på for opptil to år siden. Mange vil mene at den oppdeling av studiet i enkeltfag vi har nå har gjør at studentene ikke ser oversikten og sammenhengen, men jeg er ikke overbevist av dette argumentet. Oversikt og blikk for sammenheng skal komme når man har gått igjennom de aktuelle fagene, og det er ikke nødvendig at man skal bære med seg alt frem til eksamensbordet ved hver eksamen, sier han.

- Vi fant raskt ut at det var viktig at studentene på de første studieårene får faste rammer for studieopplegget og vet hva de skal gjøre. Den nye modellen hvor man leser samtidig som man har mange obligatoriske kurs, lærer man mer av. Det gjør det også mulig å gi eksamensoppgaver som ikke for enhver pris skal dekke alle hjørner av pensum. Mye stoff kan studentene bli gjort fortrolige med under undervisningen uten at det gjøres til eksamenstema. Jeg synes også det er svært viktig at man har to metodefag, ett som gir studentene enn innføring i de grunnleggende metodiske prinsippene, og ett mer teoretisk og prinsipielt rettet i slutten av studiet, legger han til.

Bernt har likevel ikke vunnet fram med alle forslagene sine.

- Jeg mener at vi skulle fått til en tredeling av mastergradsdelen av studiet, hvor man kan velge mellom et opplegg med hovedvekt på privatrettslige, straffe- og statsrettslige, og forvaltningsrettslige problemstillinger. Et slikt opplegg kunne gitt et faglig høyere nivå på alle de store linjene enn det vi kan makte i dag. Jeg tror det først og fremst skyldes ressursgrunner at vi ikke har fått dette til. Det er heller ikke en hemmelighet at jusstudiet generelt er sterkt underfinansiert, sier han.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Jusrevyen 2026 - Helt perfekt, nesten

Av Liam Folmann Østvik • 20. januar 2026
Helt perfekt, nesten - Terningkast: 6 Jusrevyen 2026 med tittelen Helt sant, nesten leverer varene fra øverste hylle og omgjør Straffbar til et resonansrom av sprudlende og lattermild energi. Skuespillerne er tidlig ute med å sette listen, energinivået og ikke minst temaet for kvelden, der det viser seg at det er grensen mellom sannhet og løgn som skal utforskes. Publikum blir umiddelbart trukket inn, og gjennom hele første akt kom jeg til å glemme at jeg befant meg i en litt klaustrofobisk Straffbar hvor sketsjene løftet musikken frem, og musikken løftet sketsjene frem. Høydepunkt i første akt var sketsjen om brennmanetene som ikke bare er skrevet på nærmest profesjonelt nivå, men med sylskarpe rekvisitter og kostymer som hever sketsjen til en ny liga. I tillegg blir man mellom sketsjene tatt godt vare på av et band som alene hadde vært en grunn for å se revyen. Bandet er rett og slett fantastisk med et spekter av instrumenter som viser en enorm beherskelse av ulike sjangre. Frem til pausen spares det ikke på kruttet og det blir levert sterke sketsjer som er konseptuelt og dramaturgisk på svært høyt nivå, som for eksempel sketsjen om russens irritasjon over Jonas Gahr Støres russebuss-reglement. Det er imidlertid ikke alle sketsjene som treffer. Sketsjen med Sylvi Listhaug i et multi-vers er original og har ekstremt potensial, men mangler litt finpuss. Da andre akt begynte, var jeg ikke forberedt på at vi skulle bli “flekset på” på den måten bandet og sangerne gjorde. Med fire-fem sanger på rappen, holdt de ikke tilbake og presterer å øke nivået fra første akt, om det i det hele tatt er mulig. De utfyller hverandre svært godt og man gleder seg til neste gang de holder mikrofonen. Revyen kan for enkelte oppleves som noe på kanten, men hvis en revy ikke nærmer seg grensen forsvinner litt av poenget i mine øyne. Helt sant, nesten nærmer seg noen ganger grensen, men utfører dette på en behersket og gøyal måte. Det tar noen runder i tenkeboksen før man forstår den konseptuelle forbindelsen mellom tittelen på revyen og det som skjer på scenen i enkelte sketsjer. Revyens tematikk omkring hvite løgner følges ikke alltid rigid, men kommer subtilt til uttrykk og åpner for er en mer fri utforskning. Løsningen vil mulig appellere ulikt, men i dette tilfelle oppleves den som vellykket. Etter pausen virker det som at skuespillerne har blitt varmere i trøyen (og det var publikum i varme Straffbar også) og det skinner virkelig gjennom. Spesielt sketsjene om en ambisiøs porno-direktør og om en Trump som ønsker å kapre andre lands fotballspillere for å vinne VM, leverer godt dialog og skuespill. Kjemien mellom dem som gruppe er ikke til å tvile på, og når akt to nærmet seg slutten ønsket jeg meg mer. Hvis det er noe som må påpekes, gjelder det ikke hva som skjer på scenen, men heller i lokalet. Det kan være noe anstrengende å sitte trangt og hardt, som senker helhetsinntrykket noe. Så formidabel som Straffbar er, så er det synd at det ikke er bedre plass til publikum. Dette er ikke bare for at det blir mer komfortabelt for publikum, men også slik at flere får sett den fantastiske revyen. Jusrevyen 2026, Helt sant, nesten, er en revy med et gjennomgående, subtilt konsept, som tar akkurat den plassen det skal. Revyen balanserer dagsaktuelle temaer med de klassiske elementene som gjør en revy til en revy på en lekefull måte. Likevel strekker ikke alltid sketsjene til, noe som heldigvis blir overskygget av skuespillernes sjarm. Det er tydelig at det ligger mye entusiasme og hardt arbeid bak dette prosjektet, og vi er heldige som har så flinke, engasjerte og morsomme mennesker på Dragefjellet. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at revyen er skapt av genuint talentfulle medstudenter, med skuespillere som øser over av glede, og et band som bidrar enormt til å løfte publikumsopplevelsen. Jeg tror ikke jeg kunne ordlagt meg bedre enn Giertsen med «FABELAKTIG! FABELAKTIG! FABELAKTIG!»

Vær en rockestJørne!

Av Mikal Litland Eckblad og Nikolai Lexau Overland • 18. januar 2026
I anledning utgavetemaet «Lex, drugs and rock n´roll» har Injuria snakket med husets egne, men også en av landets fremste, professor på området, Jørn Jacobsen. Mange studenter kjenner ham som en aldri så liten juridisk rockestJørne. Andre kjenner ham først og fremst som en prinsipiell og teoretisk orientert fagperson, men er han selv enig i denne beskrivelsen? – Målet er helt klart et godt samvirke mellom teori og praksis, men det praktiske og pragmatiske tar gjerne hånd om seg selv på noe vis. Da blir det vår jobb å bidra med det som gjerne forsvinner i det daglige. Jeg tenker ikke at teori er viktigere enn praksis, men vi som er her på huset får et eget ansvar for at de større perspektivene blir ivaretatt. Desto mer interessant å grave litt i det underliggende premisset for denne Injuria-utgaven – opprør og rebelskhet! Hva tenker egentlig den prinsipielle teoretikeren om rebelske jurister – kan og bør vi gjøre «opprør» mot lovgiver og den positive retten? Hvilket ansvar har vi personlig for den retten vi håndhever? Vel, premisset er kanskje for snevert, mener han. En god jurist er tro mot jussen, men da «jussen» i en videre forstand enn vi kanskje tenker: – Vi tenker lett at jussen er det Høyesterett sier, men jussen er en samfunnsform som har flere lag enn den konkrete rettsanvendelsen. Jeg er mer opptatt av at vi har et ansvar for å ivareta jussen slik den mer grunnleggende sett er. Det krever jo at vi noen ganger er «rebelske» mot dårlige avgjørelser og ideer, og praksiser som er skadelig for rettsstaten. Det handler ikke nødvendigvis om å være rebelsk mot jussen, men derimot om å utøve god juristvirksomhet. Men tenderer vi mot å være for lojale mot lovgiver og andre institusjoner? – I et demokratisk samfunnssystem er det i stor utstrekning lovgiver som bestemmer, og det skal vi i utgangspunktet ha stor respekt for, men det er ikke ensbetydende med å la være å kritisere eller utfordre. Og, blir det for ille, krever den samme lojaliteten at man rett og slett stopper opp og gir uttrykk for at «dette går ikke». Blind systemlojalitet der vi slutter å stile spørsmål er ikke noe vi bør streve etter – det minner mer om umyndighet enn lojalitet. Han utdyper; – Jeg har stor respekt for Høyesterett som institusjon, men når man har arbeidet med juss en tid, ser man etter hvert at også juss er en menneskelig praksis. Dommere er mennesker, og dommen preges av deres forståelse. Høyesterett sine avgjørelser står, men noen ganger var det kanskje ikke så godt tenkt? Og hvordan reagerer vi best på slike dårlige beslutninger, regler og ideer? Skal man for eksempel dele ut usladdede pornoblader1 og drive cannabiscafé2 for å endre jussen, eller er det best å skrive fagbøker, artikler og høringssvar? – Vel, sivil ulydighet kan per definisjon aldri være juridisk riktig, så i det juridiske perspektivet er det sånn sett tryggere å skrive fagbøker, artikler og drive annen form for reformorientert virksomhet. Samtidig kan jussen aldri definere hva som er etisk riktig å gjøre. Som kantianer har jeg tro på den moralsk autonome borgeren som har en plikt til å lyde egen fornuft og etiske refleksjon. Underkaster man seg Stortingets politiske beslutninger blindt, blir man heteronom og oppgir både selvstendig tenkning om, og ansvar for, din egen oppfatning av hva som er det riktige å gjøre. Men hvor går den nedre grensen? – Det må jo bli opp til den enkelte å ta stilling til. Det er vel der det blir vanskelig, da? – Ja, og det er en grense vi ikke kan regelfeste på noe vis. Du må gjøre opp din egen mening om når situasjonen blir utålelig for deg som etisk individ – og den beslutningen er et selvstendig ansvar du har som tenkende, fritt menneske. Vi vil heller ha et samfunn med litt for mange tar slike beslutninger, enn et samfunn med servile, ikke-tenkende individer, mener han. Drugs I tråd med Injurias tema for denne utgaven er det spesielt aktuelt å diskutere de mange problemstillingene som har oppstått innenfor jussen på rusområdet. Det finnes dermed ingen bedre innledning til en slik samtale enn å trekke frem den beryktede mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett for 3 år siden. I HR-2022-731-A gjorde nettopp Høyesterett noen litt kontroversielle og uklare steg mot en ny rettstilstand på rusområdet. Jørn var heldigvis villig til å gi oss en gjennomgang av endringene som fulgte med dommen. Hva slags endringer fulgte egentlig av denne såkalte mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett i 2022? Jørn er skeptisk til den rusreformen som først ble foreslått. Den tok generelt sett sikte på å skifte spor i rusreguleringen fra et straffespor til et helsespor. Denne tanken forstår han isolert sett godt. Samtidig ville en slik omlegging hatt andre konsekvenser som ikke er like gode, mener han; – Jeg er litt redd for en modell der man i praksis ikke tar tak i markedet som bygger seg opp, eller allerede har bygd seg opp i tilknytning til salg av rus. Man kan godt si at det er ulovlig å være i besittelse av rus, men hvis det ikke har konsekvenser, er det i realiteten en godkjennelse av markedet, og den effekten er jeg veldig redd for. Jørn påpeker at pengene fra narkotikaindustrien uansett vil gå til kriminelle miljøer som vil bruke pengene på andre tvilsomme aktiviteter. Derfor mener han at verken et straffespor eller et helsespor for bruk i seg selv vil løse de større problemene. I juni 2025 ble det enighet om en rusreform fra Stortinget. Denne reformen dempet bruken av straff ved at forenklet forelegg ble hovedregelen for bruk og besittelse. Jørn tenker det er et steg i riktig retning, men at denne reformen likevel ikke innebærer noe mer gjennomgripende endring sammenlignet med den underliggende jussen som allerede eksisterte etter høyesterettsdommen fra 2022. Reformen fra Stortinget og Høyesterett ville ikke egentlig ta tak i det underliggende problemet bak rusmisbruk, mener Jørn. På spørsmål om hva man burde gjøre, var er klinkende klar; – Hvis dette skulle være gjort forsvarlig måtte vi egentlig ha hatt en modell à la det vi har for alkohol. Rusproblemet må løses gjennom en eller annen form for statlig legalisering, forklarer han; – Det må finnes lovlige måter å anskaffe seg på, typisk et monopol, og så må du ha sanksjoner for å gå utenfor det lovlige markedet. Hvis du først skal gjøre disse grepene så må du gjøre det mer helhetlig. Jørn påpeker at hvis staten legaliserer rus på en forsvarlig måte har staten i stor grad “satt spillereglene”. Det vil da bli lettere å regulere det å ta i bruk de illegitime markedene. Han er likevel tydelig på at en eventuell legalisering må gjøres kontrollert, og betrakter utviklingen i norsk rett som gradvise steg i så måte. – Det er i politikkens natur å behandle krevende spørsmål gradvis og stegvis. Jørn avslutter om rus med en enkel beskjed; – Jeg tror ikke man er ferdig med reguleringen på rusfeltet. Sex Den nye samtykkeloven – og da særlig «bare ja er ja»-modellen i strl. § 291 (1) – har vært og er et hett diskusjonstema. Vi ber Jørn gi oss problemstillingene med teskje. Hva er egentlig bakgrunnen for diskusjonen? Jørn forklarer at seksuallovbruddene tidligere vernet allmennheten og ærbarheten, mens selvbestemmelsesretten i større og større grad har kommet i fokus. Nyere lovreformer har endret seksualstraffebudene i denne retningen, og de fleste har handlet om å utvide voldtektsstraffebudet – det har «vokst». – Sammen med fremveksten av selvbestemmelsestankegangen, har man i økende grad sett behov for å markere krenkelser av denne selvbestemmelsesretten med bruk av voldtektsbegrepet. Utviklingen har gått mot å anse all seksuell omgang med noen som ikke har sagt ja som voldtekt. Straffelovens kapittel om seksuallovbrudd er imidlertid et system av ulike straffebud mot ulike seksuelle krenkelser, alt etter hvor alvorlige de regnes for å være. Juridisk sett er voldtekt bare en av mange seksualforbrytelser. At selvbestemmelsesretten er viktig, er alle enige om. Men, spør han; – Hvor mange tilfeller som innebærer brudd på denne selvbestemmelsen skal regnes som voldtekt? Her er det ulike syn. Noen vil ha en modell som vi nå har fått [«bare ja er ja»-modellen, red.anm]. Andre – inkludert meg – har vært skeptiske til dette. Jeg, på samme måte som Straffelovrådet, har foreslått å sette innslagspunktet for voldtekt ved seksuell omgang ved noen som har motsatt seg det [«nei er nei»-modellen, red.anm.]. Der er det ulike syn, avhengig av hvordan man ser på de prinsipielle spørsmålene og hva som er god juridisk regulering. Den loven vi nå har fått synes ikke jeg er så god. Hvilke effekter ønsket man og hvilke effekter, tilsiktede og utilsiktede, tror du samtykkeloven kommer loven til å få? – Dette blir nødvendigvis spekulativt. Loven vil etter alt å dømme ha en sterk symboleffekt. Alle er enige i at seksuelle krenkelser er et alvorlig problem, og at tiltak som reduserer slike er bra. Jørn er mer bekymret for hvilke effekter loven vil ha for strafferettens håndtering av problemstillingen. – Det er nå mer utydelig hva som skal regnes som en voldtekt, og jo mer utydelig dette er fra lovgivers side, jo større ansvar får påtalemyndigheten og domstolene for å regulere dette selv fra sak til sak. Hvorfor blir det vanskeligere å definere voldtekt nå enn tidligere? – Seksualitet er et felt der folk normalt sett interagerer på mer subtile måter – mye kan være underforstått og handle om relasjonens karakter og dynamikk. Den seksuelle interaksjonen er gjerne «diffus» og kan bestå av en kompleks og ustrukturert samhandling med større rom for utydelig kommunikasjon og feiloppfatninger. Hvor skal man da sette målepunktet for når situasjonen går fra bra til dårlig sex, og videre derfra til et straffbart overgrep som gir mange års fengsel? Mange kan ha en intuitiv oppfatning av hva som er god og dårlig sex, men grensen mot en straffbar voldtekt må ha et tydelig målepunkt som vi mangler i dag. Dette avspeiler seg i at ren passivitet etter en skjønnsmessig vurdering noen ganger kan utgjøre et samtykke, men andre ganger ikke. Han følger opp: – Jo mer utydelig definisjonen blir, jo mer faller ansvaret på påtalemyndigheten for å plukke ut de riktige sakene. Litt tabloid, men kan vi få «two stars and a wish/two wishes and a star» for samtykkeloven? – Jeg tror påtalemyndigheten og domstolen vil gi loven et forholdsvis fornuftig nedslagsfelt, men det er jo ikke egentlig deres oppgave. Det er lovgivers ansvar å avgrense de viktigste forbrytelsene klart og tydelig – det følger også av lovskravet at man i de fleste tilfeller kan avgjøre selv om handlingen er straffbar. Det synes jeg ikke denne loven lever opp til. Nå ligger ballen hos Høyesterett, og de får en viktig jobb med å trekke de nærmere grensene, mener Jørn. Foruten manglende forutberegnelighet er Jørn bekymret for en backlash-effekt der en utydelighet i loven virker kontraproduktivt ved at rettsvesenet blir utydelige i sin praktisering og store ressurser i strafferettsapparatet bindes opp i lange prosesser og ankesaker. Han viser til backlash-effekten ved innføringen av minstestraff, som mange mener fikk urimelige utslag og virket mot sin hensikt. – Et rettsapparat som er både ryddig, konsistent, forutsigbart og har rimelige og proporsjonale reaksjoner er det beste systemet for å motvirke seksuelle krenkelser. Desto mindre tvil det er om regelen, og desto tydeligere og tryggere rettssystemet er, desto sterkere vil det virke i denne sammenhengen. Han runder av: – Det er jeg mest redd for nå; at man får masse kontroverser og diskusjoner om loven som gjør kampen mot seksuelle krenkelser en bjørnetjeneste. Det er ikke alltid at det sterke symbolske uttrykket styrker en på sikt. I det personlige Jørnet I tråd med utgavetemaet følte vi oss nesten forpliktet til å stille Jørn et par tematiske og personlige spørsmål. På spørsmål om favorittrusmiddel – i vid forstand – svarer han kontant; – Det er Brannkamp, et par timer på stadion. I likhet med mange på fakultetet både i studentmassen og blant professorene (ja, vi ser på deg, Giertsen), håper også Jørn på bergensk seriegull hvert år. Er det en forbindelse mellom professoregenskaper og entusiasme for Brann fotballklubb, hvem vet? Injuria tar imot bidrag fra skribenter som ønsker å gjøre en empirisk studie av spørsmålet. Utgavetamet spiller på uttrykket “Sex, Drugs and Rock & Roll” som symboliserer ungdomsopprør. Har Jørn hatt en fase med rebelsk oppførsel i sine yngre år? Jørn måtte innrømme at han selv ikke var særlig opprørsk i sin ungdomstid, men; – Jeg er vesentlig mer opprørsk i dag enn da jeg var ung. Altså, jeg er mer forbanna nå enn jeg var da. Jeg reagerer mer mot en god del av de tingene som skjer i vår samtid, og har ganske sterke meninger om det. Da han var ung, så verden ut som den var på vei mot et bra sted. Det var kanskje ikke så stort, eller den gang synlig behov for ungdomsopprør på den tiden. Han mener likevel at dette har endret seg i nyere tid; – Nå er det skikkelig mange ting vi bør reagere mot. Det finnes både udemokratisk oppførsel og urettferdig ulikhet i verden, som man på en måte nesten aksepterer. Burde vi som jusstudenter være mer kritiske, mer opprørske? Rett og slett litt surere? – For det første syns jeg at studiet vårt skulle vært mer opprørsk. Den type jurister vi trenger i dag, er jo jurister med integritet, som står for noe. Jørn ble værende som professor på jussen etter utdanningen sin. Som professor og teoretiker er man gjerne av de mer opprørske personlighetene innenfor jussen. Mange på jusstudiet er gjerne mer interessert i å bli advokater i store firmaer eller anerkjente dommere. Syns du flere jusstudenter burde se andre veier innenfor jussen enn bare advokat og dommer? Det er jo en veldig personlig ting. Det fantastiske med jussutdannelsen er at den kan brukes på så mye forskjellig. Men hvis man har lyst til å påvirke verden der ute, så er det definitivt mange andre spor som er verdt å følge. Jørn påpeker at det ofte er de vågale og litt opprørske juristene som er med på å forme fremtidens rett og rettssystem. Denne oppgaven er ekstremt viktig, mener han. Jørns største rettspolitiske kjepphest er nemlig nettopp det at man aldri skal “underskatte verdien av systematisk, teoretisk tenking for jussen”. Det er, forklarer han, det som har formet jussen vi kjenner i dag. Helt til slutt ba vi Jørn om å gi oss sine beste studietips; – Det beste studietipset, det er et ganske kjipt tips, men ganske enkelt. Når du skal begynne å jobbe med et nytt fag, les jævlig mye. Til de av våre lesere som forventet en magisk trylleformel som skulle fikse alle studieproblemene, må vi dessverre beklage. Jørn forklarer at det viktigste i starten av et nytt fag er å absorbere informasjonen, plukk opp boka og sett på kaffetrakteren. – Folk er så imponert over kunstig intelligens. Men hva er kunstig intelligens? Jo, det er jo et forsøk på å designe noen maskiner som avspeiler vår intelligens! Se på det som hjernen din gjør hvis du mater den med store mengder data. De prosessene som skjer da er helt fantastiske! Det fins ingen annen måte å bli skikkelig bra på et fag, tror jeg, enn å bare jobbe og lese masse. Hva er ditt beste tips til eksamen da? Hvis du i første del av studiet bruker masse tid på å mate hjernen informasjon, så er det andre steget, når man nærmer seg eksamen, å slutte og mate og heller få distanse og perspektiv. Klapp igjen boka og alt sånt. Sørg for å ha gjort den tunge jobben lenge før. Gå en tur på Ulriken og se utover byen, og så få dette store perspektivet på ting. Organiser tankene dine. Da er du klar til eksamen! Vi runder av med en siste oppfordring fra en av jussens mer opprørske professorer. – Det ligger litt i jussens natur at vi skal tenke likt og alt mulig sånt. Men et sunt rettsfellesskap er noe mer. Det nærer av en mengde av litt forskjellige personligheter, med litt forskjellige bakgrunner, litt forskjellige syn på ting, litt forskjellige væremåter. Sånn får vi et mangfold i jussen òg. Når alle blir for ensrettede og opptatt av å være lik alle andre, så slutter vi å tenke kreativt, vi slutter å utfordre ting. Så om jeg skal oppfordre til noe, så er det: tør å være deg sjøl. Til alle førsteårsstudentene som for ikke så lenge siden ble fortalt at målet med jusstudiet er å sørge for at alle tenker helt likt om juss; hør på Jørn!