– Jusstudenter i Bergen har fått andre perspektiver enn de som kommer fra maktens høyborg i hovedstaden

Injuria.no • 16. desember 2019

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Carl Victor Waldenstrøm 

På Nygårdshøyden reiser det seg et høyt, praktfullt bygg som er egnet til å gi et Galtvort-preg over Magnus Lagabøtes Plass. Det har nå vært utdannet jurister i byen mellom de syv fjell i 50 år, hvor det høsten 1969 ble tatt inn 272 studenter. Et eget juridisk fakultet åpnet imidlertid ikke dørene før i 1980. Siden den gang har fakultetet vokst til å huse over 100 ansatte og rundt 2500 studenter. 1855 håpefulle søkere hadde jusstudiet i Bergen som sitt førstevalg i 2019 etter tall fra Samordna opptak.

 
Johan Giertsen mener mange studenter tilstrekkes av Bergensmodellen fremfor den litt konservative studieordningen i Oslo. 

Det juridiske fakultet fikk navnet Dragefjellet ettersom det var et utmerket sted for værforhold som tillot at barn kunne sende opp buedragene sine. Fakultetet har på mange måter blitt et samlingspunkt, hvor det nesten til enhver tid bugner over av jusstudenter i Audun Hugleikssons hall, på folkemunne kalt Vrimle. Når det kommer til å gjøre et dypdykk i fakultetets utvikling opp gjennom tidene, er det nok få som kjenner bedre til Dragefjellets historikk de siste 50 årene enn Johan Giertsen. Selv avla Giertsen embetseksamen i 1983 og har blitt en markant skikkelse på fakultetet siden. 

Giertsen kan fra sin egen tid som student ved fakultetet mimre om et ganske annerledes studieløp enn hva studenter nå er kjent med, hvor eksamen var en sjelden vare sammenliknet med dagens ordning.

– Studiet var lenger enn hva det er i dag. Jeg studerte med forberedende i seks og et halvt år. Det fantes ingen obligatoriske innslag. Vi hadde første eksamen etter ett år, vår andre eksamen etter tre og et halvt år og den siste eksamen etter seks år. Utenlandsopphold var ikke organisert slik som det er i dag. Veldig få, om noen, tok fag i utlandet, forteller Giertsen.

Prosessen frem mot et eget juridisk fakultet i Bergen
Selve etableringen av fakultetet skulle vise seg å gå langt tilbake
– Egentlig strekker historien seg helt tilbake til 40-tallet, da de første studentene begynte å studere juss i byen. Da foregikk undervisningen på kontoret til advokat Emil Eriksen. Selv om studentene satt i Bergen og leste, tok de eksamen i Oslo, meddeler Giertsen.
En tidligere barneskole, og deretter ungdomsskole, utgjorde det som i dag omtales som Gamlebygget og ble kjøpt av universitetet på slutten av 70-tallet. Deretter begynte studentene å strømme til Dragefjellet på begynnelsen av 80-tallet, etter å i noen tid ha vært en liten avdeling på det humanistiske fakultet og det samfunnsvitenskapelige fakultet. JUS 1, Nybygget, stod ikke ferdig før i 1995. Oppføringen forflyttet de ansatte til denne delen av fakultetet, og det ble satt til liv auditorier og flere lesesaler enn de som allerede fantes i Gamlebygget. JUS 2 er en relativt ny utbyggelse som så dagens lys i 2009.
Det var flere grunner til at universitetet så seg nødt til å opprette et juridisk fakultet i byen.
– Dels skyldtes det at behovet for jurister steg, men det ble også viktig å se andre deler av landet utenfor Oslo, forteller Giertsen. 

Bergensmodellen snudde det akademiske ideal på hodet
Ved innføringen av den studieordningen vi har i dag, Bergensmodellen, ble det opprettet et system som fokuserte på obligatoriske kursoppgaver, arbeids- og storgrupper, samt kortere tidsintervall mellom hver eksamen. Giertsen er klar på at han ikke savner den gamle ordningen og at det er nettopp det løpet studentene kjører på Dragefjellet som gjør at fakultetet trekker mennesker fra fjern og nær.

– Det er flere «utenlandsstudenter», altså ikke-bergensere, nå enn før. Tidligere var det mer vestlandsdominert. Mange tiltrekkes av vår studieordning. Den gjør at man ikke kan ta for mye hvile, samtidig som man blir ledet gjennom de første tre årene med obligatoriske krav.
Utviklingen av Bergensmodellen gikk likevel ikke knirkefritt.
– Undervisningsopplegget var omstridt da det kom. Det gamle akademiske idealet er at man får en bok og at man i prinsippet kan sitte på Nordpolen og lese, så lenge man møter opp til eksamen. Deretter kan man reise vekk igjen. Dette urgamle ideal ble etter hvert litt umoderne. Mitt inntrykk er at studentene i Bergen trives godt med vår studieordning, sier Giertsen.
Selv om spesielt arbeidsgrupper og tilhørende oppgaver kan være tidkrevende og slitsomt, har de obligatoriske kravene gode grunner for seg utover det faglige utbyttet de medfører.
– At man kommer inn i arbeidsgrupper tidlig i studiet er også sosialt viktig. Det er lettere å bli kjent med medstudenter og man slipper å gå isolert i flere uker eller måneder som ny student. På denne måten etableres det også kontakt mellom de nye studentene og de eldre studentene i form av arbeidsgruppeledere. Dette er faglig nyttig, sier Giertsen.  
 

Et kortere og mer intensivt studieløp
At studieløpet ble kortet ned og fikk et mer intensivt preg, er noe Giertsen anser som et stort fremskritt.

– I min tid tok det mellom seks og syv år for mange å fullføre studiet, men man vil aldri kunne lære alt. Du kan ha studier med varighet i 10, 20 og 30 år, men likevel vil det være livslang læring etterpå i arbeidslivet. Du kommer ut i stillinger du ikke hadde forespeilet. Det er veldig få som begynner på første studieår som vet hvilken jobb de har om 10 år. Man må lære i jobben, og da kan ikke universitetene ta sikte på at man skal lære alt. I dag er studentene her i fem år, og vi har klart å fylle de fem årene med kvalitet i betydningen intensivt arbeid fra dag én med obligatoriske krav.
Videre mener Giertsen vår studieordning også gir gunstige utslag for det sosiale miljøet på fakultetet.
– Hadde vi ikke hatt så mye obligatorisk, hadde Dragefjellet vært mindre befolket. Nå «må» studentene være på Dragefjellet. Dette befrukter alle mulige undergrupper i Juristforeningen og skaper et sosialt liv som er viktig for studentene, konkluderer han.

Fra 50% stryk til utdanningskvalitetspris
Studieordningen ble uten tvil en suksess. Ikke bare mottok fakultetet departementets utdanningskvalitetspris i 2004, Dragefjellet kan også vise til UiBs Uglepris fra 2006 på bakgrunn av det pedagogiske opplegget i dagens integrerte masterstudium.
– Med Bergensmodellen ble det foretatt et helt nytt grep istedenfor å gå i de gamle sporene som Oslo fremdeles i noen grad gjør. Fakultetet tok en total omstart med flere eksamener i kortere intervaller og obligatoriske krav som ga tettere oppfølgning. Ved skriving av oppgaver jevnt og trutt fikk man trening og tilbakemeldinger. Vi stod for en total fornyelse av jusstudiet.
Mye tyder på at de pedagogiske grepene ga positive ringvirkninger.
– På 70- og 80-tallet var strykprosenten på 50% til tider. Sånn kunne det ikke fortsette. I dag er strykprosenten så lav at den anses marginal, forteller Giertsen.

Karakterjaget ikke et moderne fenomen
Gjennom årenes løp har tusenvis av studenter entret og forlatt Dragefjellet. Selv om fagsammensetninger, eksamensformer og stilen på studentene har endret seg, er det likevel fremdeles én ting som jusstudentene har til felles, enten de studerte på Høyden i 1989 eller 2019.
– Karakterjaget har vært en svøpe. Av en eller annen grunn har jurister siden tidenes morgen vært ekstremt opptatt av karakterer. Det setter folk i bås, meddeler Giertsen.
Professoren har en oppfatning om at innføringen av godkjent/ikke godkjent i samtlige fag på førsteåret foruten arve- og familierett vil kunne bidra positivt til å lette på presset. Ved å fjerne karakterer i fag på førsteåret, mener Giertsen at ferske studenter vil få litt erfaring med studiet før man begynner med karakterfokuset. Likevel har karakterene også hatt sine positive virkninger.
– Selv om mange arbeidsgivere kunne vært litt mindre opptatt av karakterer og mer opptatt av hele mennesket, er det mange som mener at kvinnenes inntog i juriststillinger ikke ville skjedd slik det gjorde hvis det ikke hadde vært for karakterer. Uten karakterer ville det vært mye enklere å fortsette i den gamle retningen av at «menn fra Oslo ansetter menn fra Oslo». Karakterene ga et mer objektivt mål som stilte alle likt uansett hvor i landet man kom fra, forteller han.
Giertsen legger samtidig ikke skjul på at karakterpresset er noe han har dårlig samvittighet for.
– Kunne man ved et trylleslag kvittet seg med karakterhysteriet, ville jeg vært veldig glad.

Digitaliseringen av studiet: Fra arkeologi til Inspera
En nokså fersk utvikling på fakultetet er overgangen til digitalisering, hvor eksamen på PC har vært en hovedregel siden 2015. Giertsen mener digitaliseringen ikke kom én dag for tidlig.
– Jeg synes det er rart at det tok så lang tid. På slutten av studenters eksamener var jo skrifttydingen som arkeologiske utgravninger. Jeg måtte ofte kjempe for å lese hva studentene hadde skrevet, humrer Giertsen.
Å gå fra penn og papir til tastetrykk på PC var noe som ble godt mottatt av studentene.
– Eksamen på PC var mye nærmere den hverdagen studenter flest har, ettersom de bruker PC så mye ellers. Nå står Lovdata på eksamen for dør. Utviklingen vil gå i retning av at flere og flere kilder vil bli tilgjengelig som lovlige hjelpemidler på eksamen. Sånn sett vil eksamensdagene fremover bli mer virkelighetsnære, sier han.

Større fokus på spesialisering som svarer til samfunnsbehov
Muligheten til å spesialisere seg underveis i studiet har også gjennomgått en utvikling i retningen større valgfrihet fra da Giertsen selv studerte på Dragefjellet.
– Vi hadde ett spesialfag. På denne tiden hadde vi ikke studiepoeng, men i dag ville faget kanskje svart til 10 studiepoeng. Nå gjennomgår studentene fire år hvor alle gjør det samme, før man på siste året tar valgfag enten i Norge eller utlandet og skriver master, forteller han.
Den kommende studiereformen ser ut til å åpne opp for flere valgfag, også tidligere i studiet. Det er flere grunner til at valgfag er viktige og må bevares, om ikke gjennomføres i større grad, mener Giertsen.
– Man kunne nok hatt et studium hvor alle gjorde det samme alle årene, men valgfag gjør at man sikrer kompetanse på flere områder. Dersom vi ikke hadde hatt valgfag og de obligatoriske fagene vi har i dag, ville det vært mangel på kompetanse i samfunnet på disse områdene. Skatterett er ikke lenger obligatorisk i Bergen. Hadde vi ikke tilbudt faget som valgfag, ville kompetansen vært betydelig mindre i samfunnet. Slik er det også med selskapsrett. Fakultetet svarer på samfunnets behov for kompetanse på et bredere felt enn hva vi kunne tilby på fem år, sier han.

Et større og internasjonalt rettskildebilde
At fakultetet har blitt påvirket av og tilpasset seg de internasjonale impulsene, er det heller ingen tvil om.
– Utenlandsoppholdene gjenspeiler dette. I min tid var det så godt som ingen som reiste ut for å studere juss som en del av studiet. Nå er dette blitt mye mer vanlig. Vi har også internasjonale rettskilder på en helt annen måte enn før, hvor rettskildeproduksjonen kommer fra flere avsendere enn bare Stortinget og Høyesterett. Fakultetet har også hatt et sterkt menneskerettighetsmiljø og solid EØS-miljø i mange år.
På spørsmålet om de ulike læringsstedene klarer å videreføre samspillet mellom de internasjonale rettskildene og de norske rettskildene til studentene, mener Giertsen at det alltid kan gjøres mer.
– NAV-saken viser jo kanskje at et eller annet sted har noe sviktet. Samtidig er studiet i dag et annet enn før, hvor det var de norske kildene som gjaldt og de andre kildene var veldig perifere, sier han.

«Bergens-briller» ble øyeåpner
Konkret kan det vanskelig sies nøyaktig hvor jusutdanningen i Bergen har vært inne og hatt betydning for rettsutviklingen. Giertsen mener likevel at å se jussen med «Bergens-briller» har gitt andre perspektiver enn hos jusstudentene i Oslo.
– Jeg tror mange av de vi har utdannet her, fordi de har studert i Bergen, har fått andre perspektiver enn de som kommer fra maktens høyborg i hovedstaden. Når man ser jussen fra utsiden av maktapparatet, får man i stor grad øye på forskjellige sider av faget. Vi har i tillegg hatt mange profilerte kollegaer på huset som på sine fagfelt har påvirket lovgivning og domstolpraksis, forteller han.

283 år med jusutdanning, få endringer
Fra jusutdanningens krybbe i København i 1736 og frem til 2019 har samfunnsstruktur, holdninger og organisering av jusstudiet endret seg markant. Likevel kan Giertsen meddele at det er overraskende mye av studiet som har tålt tidens tann og som fremdeles henger igjen den dag i dag.
– Jussen er veldig mye det samme. Det er noe av det spesielle med faget vårt. Dersom man studerer eksamensoppgavene man fikk på 1700-tallet med dem vi gir studentene i 2019, er det ganske utrolig hvor like de er. Selv om lovgivningen er noe endret og man har fått nyere dommer og lærebøker, er de grunnleggende problemene i fagene i stor grad de samme. Hva som er god juss i kontraktsrett, strafferett eller hva det måtte være er ikke så forskjellig fra jussens begynnelse, smiler Giertsen.
Slik sett mener professoren at studenter før hadde noen fortrinn vi kanskje mangler i dag.
– Kildemengden er mye større i dag enn før. Fordelen de hadde i gamledager var at studentene var kanskje mer oppmerksomme på det grunnleggende. I dag er det litt farlig å gå seg vill i x antall dommer og y antall lovtekster. Rent pedagogisk ville det derfor vært smart å studere de gamle eksamensoppgavene for å innse at man ikke trenger å huske alle slags dommer i et fag, så lenge man har det juridiske skjelettet under kontroll.

Veien videre
I anledning den kommende studiereformen er det naturlig å rette fokuset fremover mot fakultetets fremtid, hvor Giertsen stiller seg positiv til endringene som er i spill.
– Reformen som er i arbeid nå vil ikke endre noe grunnleggende. Den vil gjøre en del ting bedre, tror jeg, men Bergensmodellen vil bestå. Det internasjonale vil sige mer inn i fagene enn hva det gjør på nåværende tidspunkt. NAV-saken viser jo viktigheten av å erkjenne at eksempelvis EØS-rett er norsk rett. Man kan ikke ha noen i ett hjørne som jobber med EØS-rett og noen som arbeider med norsk rett i det andre hjørnet. På 2020-tallet her på studiet vil nok en større prosentandel av kildene det foreleses over være EØS-stoff, nettopp fordi det er norsk rett, sier han.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.