Nest verst sosialt miljø på jussen

Injuria.no • 26. april 2018

Skrevet av André Habbestad

I følge tal i frå årets Studiebarometer er studentane på Dragefjellet mindre fornøgde med det sosiale miljøet på studieprogrammet sitt enn studentar på dei fleste andre samanliknbare studieprogram. Blant dei ti mest populære studiane i Bergen hamnar jussen nest sist.

Nest dårlegast blant dei mest populære Bergen-studiane

Det var i februar i år at NOKUT publiserte resultatet av si årlege spørjeundersøking, som er den mest omfattande av sitt slag. Eitt av mange områder studentane vart spurde om å vurdera på ein skala frå 1 til 5, var ‘’det sosiale miljøet blant studentene på studieprogrammet’’. Injuria har samanlikna tala med dei tilsvarande tala i frå andre studieprogram.
 

Studieprogram

Poeng

Juss (master; UiB)

3,6

Siviløkonomi (master; NHH)

4,0

Sjukepleie (bachelor; HVL)

3,8

Psykologi (profesjonsstudium; UiB)

4,0

Medisin (profesjonsstudium; UiB)

4,1

Sjukepleie (bachelor; VID)

4,0

Fysioterapi (bachelor; HVL)

4,5

Økonomi og adm. (bachelor; HVL)

4,0

Sosialt arbeid (bachelor; HVL)

3,1

Vernepleie (bachelor; HVL)

4,0


Statistikken viser at jussen er nest dårlegast av dei ti mest populære studiane i byen, slått berre av bachelorstudiet i sosialt arbeid på HVL. Satt opp mot dei andre profesjonsstudiane medisin, psykologi, og samfunnsøkonomi, kjem jussen aller dårlegast ut.
 

JSU: - Kjent problematikk

Problematikken er ikkje JSU ukjent, i følgje leiar Sausan Hussein. Dei har den siste tida lagt vekk arbeidet med Jusspust-kampanjen til fordel for eit fokus på nettopp jusstudentane sitt sosiale liv.

- Det starta med at me i begynninga av haustsemesteret la merke til at temaet vart hyppig diskutert på Jodel, spesielt av førsteklassingar. Ein er kanskje ikkje så klar over at det er eit problem, så Jodel har hjelpt oss med å sjå kva som er problematisk og ikkje for tida. Eg skulle jo ønska at folk heller hadde komme til oss direkte, og då kanskje ha vore litt meir saklege, men samtidig får ein gjennom Jodel sjekka korleis stemninga eigentleg er. Det var då Jodel var på sitt mest aktive at me begynte å tenka at dette kunne vera eit ganske stort problem, og at dette var noko å jobba med for JSU.

Enkelte tiltak har allereie blitt prøvd ut, slik som JSU si eksperimentelle kollokvieordning.

- Problemet med desse gruppene var at aktiviteten fort kunne ebba ut, og at ein gjerne hadde ei lita kjerne med studentar som var meir interesserte enn dei andre. Me har likevel fått tilbakemelding frå enkelte som har trivest godt i sine grupper, og funne venner her.

Som ledd i arbeidet med temaet har JSU nyleg hatt ute ei nettbasert spørjeundersøking med det formål å finna ut om, og eventuelt i kor stor grad, einsemd er eit problem på jussen.  

- JSU var i samband med dette arbeidet på eit møte med Sammen, der me fekk litt tips og innspel omhandlande temaet. Det psykososiale miljøet på eit fakultet er vanskeleg å påverka, og det å utforma denne undersøkinga var også vanskeleg nettopp fordi det handla om ei side av studiet som me eigentleg ikkje har nok kjennskap til. Samtidig har me fått inn 146 svar, med ei relativt representativ fordeling kva kjønn, årstrinn, og fødestad angår.

Tala frå undersøkinga stadfester at einsemd førekjem på jussen. 10% seier at dei fekk seg venner i løpet av andre klasse, medan like mange svarer ‘’ingen av delene’’ – altså at dei ikkje har fått seg venner på studiet.

- Det er ikkje veldig høge tal, noko som er positivt. Samtidig betyr dette at det er folk på fakultetet som enten har komme seint inn i det sosiale miljøet, eller som framleis ikkje har gjort det. Det er i seg sjølv veldig synd, og det er eit problem det må gjerast noko med.


‘’Klikkete’’

Av spørjeundersøkinga JSU står bak, kjem det fram at mange har nemnt konkret eit ‘’klikk’’-basert sosialt miljø som problematisk. Det er ein karakteristikk også Hussein kan stilla seg bak.

- Det største problemet på jussen er kanskje at det er ganske ‘’klikk’’-baserte miljø. Ein del kjem i frå dei same områdane, kjenner kvarandre i frå før, eller har felles bekjente og finn tonen med kvarandre tidleg. Slik oppstår sosiale gjengar som ikkje er enkle å komma inn i, og som det samtidig kjennest vanskeleg å vera utanfor.

Som mogleg årsak til klikkfaktoren på studiet peiker JSU-leiaren på den geografiske skeivdelinga blant studentmassen, med uproporsjonalt mange i frå same stadene på austlandet. Samtidig som dei fleste svarer ‘’nei’’ på spørsmål om dei kjente nokon på jussen frå før dei begynte på studiet, seier heile 31% at dei kjente nokon, og 8% at dei kjente mange.

Dette får konsekvensar også for undergruppene, meiner ho.

- Det ein ser ein del eksempel på, er at eksisterande vennegjengar kjem inn i styret til ei undergruppe, og at det deretter, sjølv om arrangement blir reklamerte for som opne og utan terskel for å møta opp, først og fremst er venner av desse igjen som kjem til undergruppa. Dette er vanskeleg å gjera noko med; vennegjengane som etablerer seg i styra gjer jo ingenting gale – tvert i mot gjer dei ofte det dei kan for å skapa eit inkluderande miljø – men likevel ser ein at dette utgjer eit negativt moment for det sosiale miljøet.
 

Sprik jussstudiane i mellom – Tromsø-studentane mest fornøgde

Jusstudentane i mellom dei sju fjell er likevel betrakteleg meir fornøgde med det sosiale miljøet på studieprogrammet sitt enn dei i Oslo. Oslo-studentane har rangert det sosiale miljøet på studiet sitt til 3,2 av 5.

På den andre sida har ein dei i Tromsø, som latar til å ha lite å utsetja på stemninga i nord. Her hamnar nemleg skåren på 4,1 av 5 – nesten et heilt poeng over Oslo.

Hussein har bitt seg merke i forskjellane, og trur den låge skåren dels kan ha med dei praktiske delane av studieprogrammet å gjera: Størrelsen på studentmassen, byane studieprogramma ligg til, og korleis fakultetsbygga er lagt opp.

- Eg trur det sosiale miljøet i Tromsø er tettare, både fordi dei er færre studentar der og fordi byen er mindre. Omvendt trur eg at ein i Oslo lettare kan hamna utanfor. Mangelen på obligatorisk undervisningsopplegg i Oslo kan også ha noko å seia. Når ein omtrent ikkje har obligatorisk undervisning samanlikna med Tromsø og Bergen, blir ein heller ikkje kjent med folk utan at ein prøver veldig hardt sjølv. Eg trur også sjølve fakulteta kan ha ganske mykje å sei. Medan fakultetet i Oslo er spreidd utover ulike bygg, er ein her i Bergen samla på Dragefjellet, noko som bidrar til ein meir konsentrert studentmasse.

Injurias utsendte har tatt kontakt med Patrick Oware, leiar i JSU Tromsø, for å finna ut av hemmelegheita bak Tromsø-harmonien.  

- Eg trur spørsmålet om det sosiale miljøet må sjåast i samanheng med dei andre parametrane som har blitt vurderte. I Tromsø er ein i følge Studiebarometeret på topp også på dei andre områdane som har blitt målt. Dei faglege rammene fakultetet stil opp, har stor betydning også for det sosiale miljøet på studieprogrammet. Dersom studentane opplever læringsutbytte, at dei har moglegheit for å påverka, og synast studiet er utfordrande og engasjerande, vil dette også bidra til eit betre sosialt studiemiljø.

Oware peiker på ein open og inkluderande kultur blant studentane som avgjerande for trivselsnivået.

- Me er ganske mange færre enn i Oslo og Bergen, med om lag 850 studentar. Dette gjer at me også har færre per undervisningsgruppe, noko som gjer det enklare å halda styr på kven du eigentleg studerer med. Trass i at me er færre på studiet, er det mange aktive studentorganisasjonar i byen, noko som bidrar til ein sosial arena der det er låg terskel for å bli kjent med medstudentane sine.

Oware trur også tillitsvaltordninga ein har i Tromsø bidrar til eit godt sosialt miljø.

- Kvar avdeling vel to tillitsvalte. Desse tar ansvar sosialt så vel som fagleg, og arrangerer med jamne mellomrom ulike typar sosiale arrangement, slik som julebord. Desse er ikkje knytt til noko undergruppe, men heller eit fritt og opent tilbod til alle studentane frå det kullet.
 

Juristforeningen: - Motivasjon

Bak alle undergruppene, og med det også dei sosiale arrangementa på jussen, står Juristforeningen.

Sondre Lid Riise, leiar i Juristforeningen, seier at tala er motivasjon for å fortsetta organisasjonen sitt arbeid på ein enno betre måte.

- Slike tal gir oss motivasjon til å gjera våre bidrag til studentane mykje betre. Det burde ikkje vera noko grunn til at studentar skal synes at miljøet på jussen ikkje er bra nok. Då er det gylne spørsmålet kva me kan gjera for å betre miljøet, og då må ein snakka litt om kva som skaper det miljøet ein faktisk vil ha. I og med at jussstudiet er prega av hardt arbeid og like hard konkurranse, trur eg det er spesielt viktig å skape sosiale arenaer der folk kjenner seg velkomne og frigjort frå press.

I følge Riise er det først og fremst når det kjem til kommunikasjonen med studentane at Juristforeningen har forbetringspotensiale.

- Me har ikkje vore gode nok på å kommunisera det tilbodet me faktisk har, som famnar både idrett, kultur, og reint sosiale underorganisasjonar. Heller ikkje har me fått fram godt nok at ein gjerne må komma til oss med forslag til nye undergrupper, eller frittståande arrangement for den del. Tidlegare har det vore veldig fokus på undergruppene, men me har prøvd å heva blikket litt og få fram at ein like gjerne kan arrangera ting som er uavhengige, som alle kan vera med på. Difor har me det siste året hyppigare tatt i bruk Straffbar meir aktivt, der har me arrangert Champions League- og OL-visningar, og meir generelt prøvd å skapa ein ‘’low-key’’ sosial arena.
 

Krevjande problemstilling

- JSU består av berre 12 personar. Me har difor ikkje tilstrekkeleg kunnskap eller kapasitet til å handtera ei slik problemstilling på eiga hand. Neste steg for oss er å ha ein samtale med både fakultetet og Juristforeningen. Alle sosiale evenement på fakultetet skjer i regi av Juristforeningen, så om det er nokon som har størst moglegheit til å påverka – ikkje nødvendigvis ansvar, men moglegheit – er det eigentleg dei. Fakultetet kan og bør ha eit ansvar, men har ikkje same moglegheita; det blir litt som om mamma kjem inn og skal fiksa venner. Me tenker å snakka med begge partane, og finna ut av kva tiltak me skal setja i gang for å få retta fokuset mot problematikken, seier Hussein.

JSU-leiaren seier at det kan vera verdt å få ei breidde i det sosiale miljøet utover dei klassiske undergruppefestane.

- Det er ikkje slik at festane er problematiske i seg sjølv, men desse er ikkje nødvendigvis den beste arenaen for å skape det sosiale miljøet ein prøver å skapa.

Ho nemner quizar der ein like gjerne kan komme aleine som med venner som eit konkret eksempel på arrangement JSU kunne tenkt seg å samarbeide med Juristforeningen om.

Lid Riise seier at det på eit overordna plan handlar om ei kulturell omstilling som ikkje enkelt kan påtvingast, men som krev vedvarande og aktivt arbeid frå studentorganisasjonane. Han stiller seg positiv til samarbeid med JSU.

- Dersom JSU er interesserte i å få på plass arrangement som rører ved denne problematikken, så er me veldig opne for å samarbeida om det.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982