Nest verst sosialt miljø på jussen

Injuria.no • 26. april 2018

Skrevet av André Habbestad

I følge tal i frå årets Studiebarometer er studentane på Dragefjellet mindre fornøgde med det sosiale miljøet på studieprogrammet sitt enn studentar på dei fleste andre samanliknbare studieprogram. Blant dei ti mest populære studiane i Bergen hamnar jussen nest sist.

Nest dårlegast blant dei mest populære Bergen-studiane

Det var i februar i år at NOKUT publiserte resultatet av si årlege spørjeundersøking, som er den mest omfattande av sitt slag. Eitt av mange områder studentane vart spurde om å vurdera på ein skala frå 1 til 5, var ‘’det sosiale miljøet blant studentene på studieprogrammet’’. Injuria har samanlikna tala med dei tilsvarande tala i frå andre studieprogram.
 

Studieprogram

Poeng

Juss (master; UiB)

3,6

Siviløkonomi (master; NHH)

4,0

Sjukepleie (bachelor; HVL)

3,8

Psykologi (profesjonsstudium; UiB)

4,0

Medisin (profesjonsstudium; UiB)

4,1

Sjukepleie (bachelor; VID)

4,0

Fysioterapi (bachelor; HVL)

4,5

Økonomi og adm. (bachelor; HVL)

4,0

Sosialt arbeid (bachelor; HVL)

3,1

Vernepleie (bachelor; HVL)

4,0


Statistikken viser at jussen er nest dårlegast av dei ti mest populære studiane i byen, slått berre av bachelorstudiet i sosialt arbeid på HVL. Satt opp mot dei andre profesjonsstudiane medisin, psykologi, og samfunnsøkonomi, kjem jussen aller dårlegast ut.
 

JSU: - Kjent problematikk

Problematikken er ikkje JSU ukjent, i følgje leiar Sausan Hussein. Dei har den siste tida lagt vekk arbeidet med Jusspust-kampanjen til fordel for eit fokus på nettopp jusstudentane sitt sosiale liv.

- Det starta med at me i begynninga av haustsemesteret la merke til at temaet vart hyppig diskutert på Jodel, spesielt av førsteklassingar. Ein er kanskje ikkje så klar over at det er eit problem, så Jodel har hjelpt oss med å sjå kva som er problematisk og ikkje for tida. Eg skulle jo ønska at folk heller hadde komme til oss direkte, og då kanskje ha vore litt meir saklege, men samtidig får ein gjennom Jodel sjekka korleis stemninga eigentleg er. Det var då Jodel var på sitt mest aktive at me begynte å tenka at dette kunne vera eit ganske stort problem, og at dette var noko å jobba med for JSU.

Enkelte tiltak har allereie blitt prøvd ut, slik som JSU si eksperimentelle kollokvieordning.

- Problemet med desse gruppene var at aktiviteten fort kunne ebba ut, og at ein gjerne hadde ei lita kjerne med studentar som var meir interesserte enn dei andre. Me har likevel fått tilbakemelding frå enkelte som har trivest godt i sine grupper, og funne venner her.

Som ledd i arbeidet med temaet har JSU nyleg hatt ute ei nettbasert spørjeundersøking med det formål å finna ut om, og eventuelt i kor stor grad, einsemd er eit problem på jussen.  

- JSU var i samband med dette arbeidet på eit møte med Sammen, der me fekk litt tips og innspel omhandlande temaet. Det psykososiale miljøet på eit fakultet er vanskeleg å påverka, og det å utforma denne undersøkinga var også vanskeleg nettopp fordi det handla om ei side av studiet som me eigentleg ikkje har nok kjennskap til. Samtidig har me fått inn 146 svar, med ei relativt representativ fordeling kva kjønn, årstrinn, og fødestad angår.

Tala frå undersøkinga stadfester at einsemd førekjem på jussen. 10% seier at dei fekk seg venner i løpet av andre klasse, medan like mange svarer ‘’ingen av delene’’ – altså at dei ikkje har fått seg venner på studiet.

- Det er ikkje veldig høge tal, noko som er positivt. Samtidig betyr dette at det er folk på fakultetet som enten har komme seint inn i det sosiale miljøet, eller som framleis ikkje har gjort det. Det er i seg sjølv veldig synd, og det er eit problem det må gjerast noko med.


‘’Klikkete’’

Av spørjeundersøkinga JSU står bak, kjem det fram at mange har nemnt konkret eit ‘’klikk’’-basert sosialt miljø som problematisk. Det er ein karakteristikk også Hussein kan stilla seg bak.

- Det største problemet på jussen er kanskje at det er ganske ‘’klikk’’-baserte miljø. Ein del kjem i frå dei same områdane, kjenner kvarandre i frå før, eller har felles bekjente og finn tonen med kvarandre tidleg. Slik oppstår sosiale gjengar som ikkje er enkle å komma inn i, og som det samtidig kjennest vanskeleg å vera utanfor.

Som mogleg årsak til klikkfaktoren på studiet peiker JSU-leiaren på den geografiske skeivdelinga blant studentmassen, med uproporsjonalt mange i frå same stadene på austlandet. Samtidig som dei fleste svarer ‘’nei’’ på spørsmål om dei kjente nokon på jussen frå før dei begynte på studiet, seier heile 31% at dei kjente nokon, og 8% at dei kjente mange.

Dette får konsekvensar også for undergruppene, meiner ho.

- Det ein ser ein del eksempel på, er at eksisterande vennegjengar kjem inn i styret til ei undergruppe, og at det deretter, sjølv om arrangement blir reklamerte for som opne og utan terskel for å møta opp, først og fremst er venner av desse igjen som kjem til undergruppa. Dette er vanskeleg å gjera noko med; vennegjengane som etablerer seg i styra gjer jo ingenting gale – tvert i mot gjer dei ofte det dei kan for å skapa eit inkluderande miljø – men likevel ser ein at dette utgjer eit negativt moment for det sosiale miljøet.
 

Sprik jussstudiane i mellom – Tromsø-studentane mest fornøgde

Jusstudentane i mellom dei sju fjell er likevel betrakteleg meir fornøgde med det sosiale miljøet på studieprogrammet sitt enn dei i Oslo. Oslo-studentane har rangert det sosiale miljøet på studiet sitt til 3,2 av 5.

På den andre sida har ein dei i Tromsø, som latar til å ha lite å utsetja på stemninga i nord. Her hamnar nemleg skåren på 4,1 av 5 – nesten et heilt poeng over Oslo.

Hussein har bitt seg merke i forskjellane, og trur den låge skåren dels kan ha med dei praktiske delane av studieprogrammet å gjera: Størrelsen på studentmassen, byane studieprogramma ligg til, og korleis fakultetsbygga er lagt opp.

- Eg trur det sosiale miljøet i Tromsø er tettare, både fordi dei er færre studentar der og fordi byen er mindre. Omvendt trur eg at ein i Oslo lettare kan hamna utanfor. Mangelen på obligatorisk undervisningsopplegg i Oslo kan også ha noko å seia. Når ein omtrent ikkje har obligatorisk undervisning samanlikna med Tromsø og Bergen, blir ein heller ikkje kjent med folk utan at ein prøver veldig hardt sjølv. Eg trur også sjølve fakulteta kan ha ganske mykje å sei. Medan fakultetet i Oslo er spreidd utover ulike bygg, er ein her i Bergen samla på Dragefjellet, noko som bidrar til ein meir konsentrert studentmasse.

Injurias utsendte har tatt kontakt med Patrick Oware, leiar i JSU Tromsø, for å finna ut av hemmelegheita bak Tromsø-harmonien.  

- Eg trur spørsmålet om det sosiale miljøet må sjåast i samanheng med dei andre parametrane som har blitt vurderte. I Tromsø er ein i følge Studiebarometeret på topp også på dei andre områdane som har blitt målt. Dei faglege rammene fakultetet stil opp, har stor betydning også for det sosiale miljøet på studieprogrammet. Dersom studentane opplever læringsutbytte, at dei har moglegheit for å påverka, og synast studiet er utfordrande og engasjerande, vil dette også bidra til eit betre sosialt studiemiljø.

Oware peiker på ein open og inkluderande kultur blant studentane som avgjerande for trivselsnivået.

- Me er ganske mange færre enn i Oslo og Bergen, med om lag 850 studentar. Dette gjer at me også har færre per undervisningsgruppe, noko som gjer det enklare å halda styr på kven du eigentleg studerer med. Trass i at me er færre på studiet, er det mange aktive studentorganisasjonar i byen, noko som bidrar til ein sosial arena der det er låg terskel for å bli kjent med medstudentane sine.

Oware trur også tillitsvaltordninga ein har i Tromsø bidrar til eit godt sosialt miljø.

- Kvar avdeling vel to tillitsvalte. Desse tar ansvar sosialt så vel som fagleg, og arrangerer med jamne mellomrom ulike typar sosiale arrangement, slik som julebord. Desse er ikkje knytt til noko undergruppe, men heller eit fritt og opent tilbod til alle studentane frå det kullet.
 

Juristforeningen: - Motivasjon

Bak alle undergruppene, og med det også dei sosiale arrangementa på jussen, står Juristforeningen.

Sondre Lid Riise, leiar i Juristforeningen, seier at tala er motivasjon for å fortsetta organisasjonen sitt arbeid på ein enno betre måte.

- Slike tal gir oss motivasjon til å gjera våre bidrag til studentane mykje betre. Det burde ikkje vera noko grunn til at studentar skal synes at miljøet på jussen ikkje er bra nok. Då er det gylne spørsmålet kva me kan gjera for å betre miljøet, og då må ein snakka litt om kva som skaper det miljøet ein faktisk vil ha. I og med at jussstudiet er prega av hardt arbeid og like hard konkurranse, trur eg det er spesielt viktig å skape sosiale arenaer der folk kjenner seg velkomne og frigjort frå press.

I følge Riise er det først og fremst når det kjem til kommunikasjonen med studentane at Juristforeningen har forbetringspotensiale.

- Me har ikkje vore gode nok på å kommunisera det tilbodet me faktisk har, som famnar både idrett, kultur, og reint sosiale underorganisasjonar. Heller ikkje har me fått fram godt nok at ein gjerne må komma til oss med forslag til nye undergrupper, eller frittståande arrangement for den del. Tidlegare har det vore veldig fokus på undergruppene, men me har prøvd å heva blikket litt og få fram at ein like gjerne kan arrangera ting som er uavhengige, som alle kan vera med på. Difor har me det siste året hyppigare tatt i bruk Straffbar meir aktivt, der har me arrangert Champions League- og OL-visningar, og meir generelt prøvd å skapa ein ‘’low-key’’ sosial arena.
 

Krevjande problemstilling

- JSU består av berre 12 personar. Me har difor ikkje tilstrekkeleg kunnskap eller kapasitet til å handtera ei slik problemstilling på eiga hand. Neste steg for oss er å ha ein samtale med både fakultetet og Juristforeningen. Alle sosiale evenement på fakultetet skjer i regi av Juristforeningen, så om det er nokon som har størst moglegheit til å påverka – ikkje nødvendigvis ansvar, men moglegheit – er det eigentleg dei. Fakultetet kan og bør ha eit ansvar, men har ikkje same moglegheita; det blir litt som om mamma kjem inn og skal fiksa venner. Me tenker å snakka med begge partane, og finna ut av kva tiltak me skal setja i gang for å få retta fokuset mot problematikken, seier Hussein.

JSU-leiaren seier at det kan vera verdt å få ei breidde i det sosiale miljøet utover dei klassiske undergruppefestane.

- Det er ikkje slik at festane er problematiske i seg sjølv, men desse er ikkje nødvendigvis den beste arenaen for å skape det sosiale miljøet ein prøver å skapa.

Ho nemner quizar der ein like gjerne kan komme aleine som med venner som eit konkret eksempel på arrangement JSU kunne tenkt seg å samarbeide med Juristforeningen om.

Lid Riise seier at det på eit overordna plan handlar om ei kulturell omstilling som ikkje enkelt kan påtvingast, men som krev vedvarande og aktivt arbeid frå studentorganisasjonane. Han stiller seg positiv til samarbeid med JSU.

- Dersom JSU er interesserte i å få på plass arrangement som rører ved denne problematikken, så er me veldig opne for å samarbeida om det.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.