Nest verst sosialt miljø på jussen

Injuria.no • 26. april 2018

Skrevet av André Habbestad

I følge tal i frå årets Studiebarometer er studentane på Dragefjellet mindre fornøgde med det sosiale miljøet på studieprogrammet sitt enn studentar på dei fleste andre samanliknbare studieprogram. Blant dei ti mest populære studiane i Bergen hamnar jussen nest sist.

Nest dårlegast blant dei mest populære Bergen-studiane

Det var i februar i år at NOKUT publiserte resultatet av si årlege spørjeundersøking, som er den mest omfattande av sitt slag. Eitt av mange områder studentane vart spurde om å vurdera på ein skala frå 1 til 5, var ‘’det sosiale miljøet blant studentene på studieprogrammet’’. Injuria har samanlikna tala med dei tilsvarande tala i frå andre studieprogram.
 

Studieprogram

Poeng

Juss (master; UiB)

3,6

Siviløkonomi (master; NHH)

4,0

Sjukepleie (bachelor; HVL)

3,8

Psykologi (profesjonsstudium; UiB)

4,0

Medisin (profesjonsstudium; UiB)

4,1

Sjukepleie (bachelor; VID)

4,0

Fysioterapi (bachelor; HVL)

4,5

Økonomi og adm. (bachelor; HVL)

4,0

Sosialt arbeid (bachelor; HVL)

3,1

Vernepleie (bachelor; HVL)

4,0


Statistikken viser at jussen er nest dårlegast av dei ti mest populære studiane i byen, slått berre av bachelorstudiet i sosialt arbeid på HVL. Satt opp mot dei andre profesjonsstudiane medisin, psykologi, og samfunnsøkonomi, kjem jussen aller dårlegast ut.
 

JSU: - Kjent problematikk

Problematikken er ikkje JSU ukjent, i følgje leiar Sausan Hussein. Dei har den siste tida lagt vekk arbeidet med Jusspust-kampanjen til fordel for eit fokus på nettopp jusstudentane sitt sosiale liv.

- Det starta med at me i begynninga av haustsemesteret la merke til at temaet vart hyppig diskutert på Jodel, spesielt av førsteklassingar. Ein er kanskje ikkje så klar over at det er eit problem, så Jodel har hjelpt oss med å sjå kva som er problematisk og ikkje for tida. Eg skulle jo ønska at folk heller hadde komme til oss direkte, og då kanskje ha vore litt meir saklege, men samtidig får ein gjennom Jodel sjekka korleis stemninga eigentleg er. Det var då Jodel var på sitt mest aktive at me begynte å tenka at dette kunne vera eit ganske stort problem, og at dette var noko å jobba med for JSU.

Enkelte tiltak har allereie blitt prøvd ut, slik som JSU si eksperimentelle kollokvieordning.

- Problemet med desse gruppene var at aktiviteten fort kunne ebba ut, og at ein gjerne hadde ei lita kjerne med studentar som var meir interesserte enn dei andre. Me har likevel fått tilbakemelding frå enkelte som har trivest godt i sine grupper, og funne venner her.

Som ledd i arbeidet med temaet har JSU nyleg hatt ute ei nettbasert spørjeundersøking med det formål å finna ut om, og eventuelt i kor stor grad, einsemd er eit problem på jussen.  

- JSU var i samband med dette arbeidet på eit møte med Sammen, der me fekk litt tips og innspel omhandlande temaet. Det psykososiale miljøet på eit fakultet er vanskeleg å påverka, og det å utforma denne undersøkinga var også vanskeleg nettopp fordi det handla om ei side av studiet som me eigentleg ikkje har nok kjennskap til. Samtidig har me fått inn 146 svar, med ei relativt representativ fordeling kva kjønn, årstrinn, og fødestad angår.

Tala frå undersøkinga stadfester at einsemd førekjem på jussen. 10% seier at dei fekk seg venner i løpet av andre klasse, medan like mange svarer ‘’ingen av delene’’ – altså at dei ikkje har fått seg venner på studiet.

- Det er ikkje veldig høge tal, noko som er positivt. Samtidig betyr dette at det er folk på fakultetet som enten har komme seint inn i det sosiale miljøet, eller som framleis ikkje har gjort det. Det er i seg sjølv veldig synd, og det er eit problem det må gjerast noko med.


‘’Klikkete’’

Av spørjeundersøkinga JSU står bak, kjem det fram at mange har nemnt konkret eit ‘’klikk’’-basert sosialt miljø som problematisk. Det er ein karakteristikk også Hussein kan stilla seg bak.

- Det største problemet på jussen er kanskje at det er ganske ‘’klikk’’-baserte miljø. Ein del kjem i frå dei same områdane, kjenner kvarandre i frå før, eller har felles bekjente og finn tonen med kvarandre tidleg. Slik oppstår sosiale gjengar som ikkje er enkle å komma inn i, og som det samtidig kjennest vanskeleg å vera utanfor.

Som mogleg årsak til klikkfaktoren på studiet peiker JSU-leiaren på den geografiske skeivdelinga blant studentmassen, med uproporsjonalt mange i frå same stadene på austlandet. Samtidig som dei fleste svarer ‘’nei’’ på spørsmål om dei kjente nokon på jussen frå før dei begynte på studiet, seier heile 31% at dei kjente nokon, og 8% at dei kjente mange.

Dette får konsekvensar også for undergruppene, meiner ho.

- Det ein ser ein del eksempel på, er at eksisterande vennegjengar kjem inn i styret til ei undergruppe, og at det deretter, sjølv om arrangement blir reklamerte for som opne og utan terskel for å møta opp, først og fremst er venner av desse igjen som kjem til undergruppa. Dette er vanskeleg å gjera noko med; vennegjengane som etablerer seg i styra gjer jo ingenting gale – tvert i mot gjer dei ofte det dei kan for å skapa eit inkluderande miljø – men likevel ser ein at dette utgjer eit negativt moment for det sosiale miljøet.
 

Sprik jussstudiane i mellom – Tromsø-studentane mest fornøgde

Jusstudentane i mellom dei sju fjell er likevel betrakteleg meir fornøgde med det sosiale miljøet på studieprogrammet sitt enn dei i Oslo. Oslo-studentane har rangert det sosiale miljøet på studiet sitt til 3,2 av 5.

På den andre sida har ein dei i Tromsø, som latar til å ha lite å utsetja på stemninga i nord. Her hamnar nemleg skåren på 4,1 av 5 – nesten et heilt poeng over Oslo.

Hussein har bitt seg merke i forskjellane, og trur den låge skåren dels kan ha med dei praktiske delane av studieprogrammet å gjera: Størrelsen på studentmassen, byane studieprogramma ligg til, og korleis fakultetsbygga er lagt opp.

- Eg trur det sosiale miljøet i Tromsø er tettare, både fordi dei er færre studentar der og fordi byen er mindre. Omvendt trur eg at ein i Oslo lettare kan hamna utanfor. Mangelen på obligatorisk undervisningsopplegg i Oslo kan også ha noko å seia. Når ein omtrent ikkje har obligatorisk undervisning samanlikna med Tromsø og Bergen, blir ein heller ikkje kjent med folk utan at ein prøver veldig hardt sjølv. Eg trur også sjølve fakulteta kan ha ganske mykje å sei. Medan fakultetet i Oslo er spreidd utover ulike bygg, er ein her i Bergen samla på Dragefjellet, noko som bidrar til ein meir konsentrert studentmasse.

Injurias utsendte har tatt kontakt med Patrick Oware, leiar i JSU Tromsø, for å finna ut av hemmelegheita bak Tromsø-harmonien.  

- Eg trur spørsmålet om det sosiale miljøet må sjåast i samanheng med dei andre parametrane som har blitt vurderte. I Tromsø er ein i følge Studiebarometeret på topp også på dei andre områdane som har blitt målt. Dei faglege rammene fakultetet stil opp, har stor betydning også for det sosiale miljøet på studieprogrammet. Dersom studentane opplever læringsutbytte, at dei har moglegheit for å påverka, og synast studiet er utfordrande og engasjerande, vil dette også bidra til eit betre sosialt studiemiljø.

Oware peiker på ein open og inkluderande kultur blant studentane som avgjerande for trivselsnivået.

- Me er ganske mange færre enn i Oslo og Bergen, med om lag 850 studentar. Dette gjer at me også har færre per undervisningsgruppe, noko som gjer det enklare å halda styr på kven du eigentleg studerer med. Trass i at me er færre på studiet, er det mange aktive studentorganisasjonar i byen, noko som bidrar til ein sosial arena der det er låg terskel for å bli kjent med medstudentane sine.

Oware trur også tillitsvaltordninga ein har i Tromsø bidrar til eit godt sosialt miljø.

- Kvar avdeling vel to tillitsvalte. Desse tar ansvar sosialt så vel som fagleg, og arrangerer med jamne mellomrom ulike typar sosiale arrangement, slik som julebord. Desse er ikkje knytt til noko undergruppe, men heller eit fritt og opent tilbod til alle studentane frå det kullet.
 

Juristforeningen: - Motivasjon

Bak alle undergruppene, og med det også dei sosiale arrangementa på jussen, står Juristforeningen.

Sondre Lid Riise, leiar i Juristforeningen, seier at tala er motivasjon for å fortsetta organisasjonen sitt arbeid på ein enno betre måte.

- Slike tal gir oss motivasjon til å gjera våre bidrag til studentane mykje betre. Det burde ikkje vera noko grunn til at studentar skal synes at miljøet på jussen ikkje er bra nok. Då er det gylne spørsmålet kva me kan gjera for å betre miljøet, og då må ein snakka litt om kva som skaper det miljøet ein faktisk vil ha. I og med at jussstudiet er prega av hardt arbeid og like hard konkurranse, trur eg det er spesielt viktig å skape sosiale arenaer der folk kjenner seg velkomne og frigjort frå press.

I følge Riise er det først og fremst når det kjem til kommunikasjonen med studentane at Juristforeningen har forbetringspotensiale.

- Me har ikkje vore gode nok på å kommunisera det tilbodet me faktisk har, som famnar både idrett, kultur, og reint sosiale underorganisasjonar. Heller ikkje har me fått fram godt nok at ein gjerne må komma til oss med forslag til nye undergrupper, eller frittståande arrangement for den del. Tidlegare har det vore veldig fokus på undergruppene, men me har prøvd å heva blikket litt og få fram at ein like gjerne kan arrangera ting som er uavhengige, som alle kan vera med på. Difor har me det siste året hyppigare tatt i bruk Straffbar meir aktivt, der har me arrangert Champions League- og OL-visningar, og meir generelt prøvd å skapa ein ‘’low-key’’ sosial arena.
 

Krevjande problemstilling

- JSU består av berre 12 personar. Me har difor ikkje tilstrekkeleg kunnskap eller kapasitet til å handtera ei slik problemstilling på eiga hand. Neste steg for oss er å ha ein samtale med både fakultetet og Juristforeningen. Alle sosiale evenement på fakultetet skjer i regi av Juristforeningen, så om det er nokon som har størst moglegheit til å påverka – ikkje nødvendigvis ansvar, men moglegheit – er det eigentleg dei. Fakultetet kan og bør ha eit ansvar, men har ikkje same moglegheita; det blir litt som om mamma kjem inn og skal fiksa venner. Me tenker å snakka med begge partane, og finna ut av kva tiltak me skal setja i gang for å få retta fokuset mot problematikken, seier Hussein.

JSU-leiaren seier at det kan vera verdt å få ei breidde i det sosiale miljøet utover dei klassiske undergruppefestane.

- Det er ikkje slik at festane er problematiske i seg sjølv, men desse er ikkje nødvendigvis den beste arenaen for å skape det sosiale miljøet ein prøver å skapa.

Ho nemner quizar der ein like gjerne kan komme aleine som med venner som eit konkret eksempel på arrangement JSU kunne tenkt seg å samarbeide med Juristforeningen om.

Lid Riise seier at det på eit overordna plan handlar om ei kulturell omstilling som ikkje enkelt kan påtvingast, men som krev vedvarande og aktivt arbeid frå studentorganisasjonane. Han stiller seg positiv til samarbeid med JSU.

- Dersom JSU er interesserte i å få på plass arrangement som rører ved denne problematikken, så er me veldig opne for å samarbeida om det.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.