Storebror ser deg ikke, professor!

- Et leserinnlegg om UiBs (mangel på) verdistandpunkt ved det omfattende Kina-samarbeidet.

Av: David Marinius Frivold
Foto: Privat

Dette leserinnlegget skjer på bakgrunn av Universitetsstyrets nylig vedtatte 'Handlingsplanen for UiB og Kina i perioden 2018-2022' [1]. Som del av denne handlingsplanen, har UiB  de neste fire år en rekke ulike tilbud på tvers av fakultetene [2]. Disse tilbudene innebærer blant annet tilrettelagte utvekslingstilbud, semesterpakker, stipendiatordninger og kinesisk sommerskole. Ikke minst står faget ved det juridiske fakultet 'Rettshistorie og komparativ rett med særskild fokus på kinesisk rettskultur (JUS134-KINA)' sentralt. Her reiser en gruppe studenter på tur til Kina, hvor man får et tilrettelagt studieprogram ved Renmin University Law School i Beijing. [3]

I handlingsplanen, som skal oversettes til kinesisk, står det blant annet at 'For at handlingsplanen skal fungere må den forankres i aktivitet på forsker- og studentnivå. I perioden handlingsplanen skal virke, vil derfor alle initiativ som kan bidra til å nå målene bli vurdert løpende. Planen vil bli vurdert og oppdatert årlig i Forskningsutvalget og Utdanningsutvalget i lys av en slik inviterende og åpen prosess.'

Det er i lys av denne inviterende og åpne prosessen, hvor aktivitet skal forankres også på studentnivå, at jeg tar et slikt initiativ;

Jeg har spørsmål knyttet til formuleringer og mål i handlingsplanen, og hvordan disse målene kan og skal realiseres konkret. Nærmere bestemt er mine bekymringer rettet mot ivaretakelsen og utviklingen av demokratiske verdier, herunder verdien om akademisk frihet.

Akademisk frihet henger nøye sammen med og er langt på vei et utslag av ytringsfriheten. Det er et generelt trekk at autoritære land som har en mer begrenset ytringsfrihet, også har en begrenset akademisk frihet. Kina er et eksempel på en stat hvor ytringsfriheten er sterkt begrenset og kontrollert [4]. Som del av begrensningen av ytringsfriheten, blir den akademiske friheten strengt overvåket, blant annet på den måten at ytringer som går utenfor rammene av kommunistpartiets ideologi sanksjoneres [5].

Men det er ikke bare internt i Kina hvor slike sanksjoner kommer til uttrykk - også vårt lille land har fått kjenne på det, blant annet i form av at journalister i Aftenposten får innreiseforbud for å besøke høyere utdanningsinstitusjoner i Beijing og Shanghai for å dekke et forskningsprosjekt bestående av over 200 forskere [6]. Dette innreiseforbudet - som var rettet mot en konkret journalist - kom i kjølvannet av journalistens lengre artikkel som inneholdt uttalelser om at ' I Kina råder det ikke akademisk frihet ' med mer [7]. Imidlertid får innreiseforbudet lite presseoppslag i media, med noen få unntak i form av internettpubliseringer i mindre og uavhengige aviser [8].

Det er i lys av den åpenbart anspente situasjonen mellom Norge og Kina at forholdet bør settes mer i søkelyset også på et norsk internliggende plan. Her vil det særlig være UiB - som er det eneste universitetet med en så omfattende kinasatsing som nevnt innledningsvis - som er søkeobjektet for leserinnlegget. [9]

For det første vises det i fortalen til handlingsplanen at ' UiBs kjerneverdi knyttet til akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen '. Det er altså 'akademisk frihet' jeg stusser over. Nærmere bestemt er spørsmålet mitt hvor det blir av 'akademisk frihet' når det kommer til de konkrete målene som handlingsplanen tar for seg.

Under 'målene og hovedaktivitetene' i handlingsplanen [10] , er ikke akademisk frihet nevnt overhodet. At akademisk frihet er utelatt fra de konkrete målene som settes opp, er i seg selv problematisk når akademisk frihet som nevnt hevdes å være et 'grunnleggende premiss for denne handlingsplanen'.

Det nærmeste en kommer akademisk frihet eller noe som helst annet verdistandpunkt når det gjelder disse målene, er en generell henvisning om at UiB skal 'Synliggjøre UiBs aktivitet på FNs bærekraftmål i relasjon til forhold i Kina." [11]   [12]. Det avgjørende blir dermed hva som ligger i begrepet 'synliggjøring'.

Ordet 'synliggjøring' er for det første vagt. Antageligvis så vagt at det i praksis er intetsigende. En kunne i hvert fall ha 'dristet' på seg formuleringer i retningen 'konstatere' eller 'belyse', men heller ikke dette er ord som synes beroligende. Et poeng ved selve synliggjøringen, konstateringen eller belysningen av et problem, må jo nettopp være å komme med en nærmere konkret løsning, eller et forsøk på å reparere det som er problematisk. Ellers blir ord som 'synliggjøring' bare et flott honnørord på overflaten, men som i realiteten ikke får noen praktisk betydning overhodet.

I det hele tatt er det usikkert om hensynet til akademisk frihet er ment å være ivaretatt ved formuleringer som 'synliggjøring av FNs bærekraftmål'. Hvis det virkelig er dette punktet som er ment å ivareta verdien om akademisk frihet [13] , hvorfor er det ikke beskrevet noen konkrete måter for hvordan dette målet skal realiseres? Målet om å 'synliggjøre' en liste bestående av en rekke ulike overordnede mål synes å være lite konkret i dette henseende. Det er særlig grunn til å stusse over ordet 'synliggjøre' når dette begrepet avviker såpass mye fra formuleringer i de andre målene hvor det listes opp tiltak som har langt mer konkrete virkemidler. For eksempel er det et mål om å gi 'God administrativ støtte for utdanningssamarbeid med Kina'. Spørsmålet er så hvordan det målet kan realiseres ved konkrete virkemidler. Her fastslår handlingsplanen at en skal utarbeide nye systemer bestående av en studieadministrasjon som kan hjelpe de som trenger det, og å styrke Norwegian China Law Center [14]. Det er her tale om langt mer konkrete og etterprøvbare virkemidler, enn virkemidler hvor man prater om 'synliggjøring av FNs bærekraftmål'.

Og hva innebærer det egentlig at denne listen 'synliggjøres' ? Har man ikke allerede i og med oversettelsen til kinesisk, og mottakelsen av denne – 'synliggjort' listen når den kinesiske mottakeren leser dette? Problemet med en så svak formulering er at UiB kan nøye seg med nettopp det – at handlingsplanen oversettes til kinesisk, slik at det kan leses av noen i administrasjonen ved universitetet i Kina. Og så er man ferdig med den saken.

Mitt spørsmål er dernest hvordan UiB kan hevde at 'akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen' når ikke det vises til konkrete mål eller måter å realisere dette på, annet enn en generell henvisning til å 'synliggjøre' FNs bærekraftmål ?

Jeg erkjenner og forstår at dialog og samarbeid er viktige punkter når det gjelder forholdet til en stormakt som har mer eller mindre sterke autoritære elementer. Særlig blir det å trå forsiktig på tynn is et sentralt poeng i kjølvannet av en iskald og til dels ganske skummel stillhet da Nobels fredspris gikk til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 [15] , og som gjorde at norsk-kinesisk dialog stilnet til i flere år. I lys av denne historikken kommer en selvfølge at staten Norge, herunder også UiB, forholder seg til Kina på en måte som ikke risikerer å ødelegge for økonomisk samarbeid, og også samarbeid på en forsknings- og universitetslinje. Men til hvilken pris, og på hvilke (kinesiske) premisser? Skal man forholde seg så pragmatisk og vennlig til denne supermakten, med de nedtoninger av demokratiske verdier som akademisk frihet utgjør og som kjennetegner Norge? Eller finnes det et svar imellom, hvor fokus på forskningsmessig dialog og samarbeid samtidig balanseres med at det kritikkverdige identifiseres, konkretiseres og forsøkes å repareres?

Mine kritiske spørsmål setter imidlertid ikke dialog og samarbeid under søkelupen - men heller spørsmålet om hvordan den akademiske friheten, sammenholdt med andre demokratiske verdier, blir ivaretatt eller forsøkes fremmet ved dette samarbeidet. I tillegg settes spørsmål til hvordan påstanden om at "akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen" ikke bare er uriktig, men til og med misvisende ettersom dette idealet ikke får nærmere konkretiseringer i handlingsplanen.

Når det så har blitt stilt disse spørsmålene til UiB på et generelt plan, er en mer spesialisert rettet problemstilling hvordan det juridiske fakultet stiller seg til lignende målsetninger ved sitt unike fag, Rettshistorie og komparativ rett med fokus på kinesisk rettskultur - JUS 135 KINA. Nærmere bestemt hvordan det juridiske fakultet forsøker å ivareta eller fremme akademisk frihet ved dette faget som foregår i en sterkt autoritær stat. Det juridiske fakultet, og rettsvitenskapen generelt, må sette kritisk tenkning og ytringsfrihet som en av de viktigste grunnsteiner i samfunnet for at universitetet skal kunne sies å ha vitenskapsidealene som sitt øverste mål. Og det juridiske fakultet har et særlig ansvar for å håndheve disse verdiene på et særlig strengt nivå. I dette ligger et ansvar ikke bare med hensyn til hvilke samarbeidspartnere man velger, men også på hvilke premisser slike samarbeid eventuelt skjer på. Og det er disse premissene som ser ut til å drukne i en handlingsplan som skal gjøres så Kina-vennlig som mulig, samtidig som man har denne henvisningen til FNs bærekraftmål som man kan vise reservasjonsløst til i møte med de kritiske og bekymrede menneskerettighetsaktivister som ønsker mer enn bare en 'synliggjøring' av denne og andre verdier.

Denne altfor forsiktige linjen som UiB sentralt og det juridiske fakultet lokalt stiller seg bak i form av handlingsplanen,  er dermed egnet til å de facto undergrave de demokratiske verdier som vi i norsk tradisjon etterstreber, som er de samme verdiene som Norge bør forsøke å internasjonalisere. Disse verdiene kommer til uttrykk i ytringsfriheten ved Grunnlovens § 100 første og sjette ledd, hvor det heter at «ytringsfrihet bør finne sted» , og at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale ». I tillegg har universitetene den mer spesielt rettede plikten om å fremme og verne om hensynet til akademisk frihet både nasjonalt og internasjonalt: I Universitets- og høyskolelovens § 1 – 5 første ledd jf. § 1 - 1 heter det at «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet » og at universitetet «utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå » og at universitetet «formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet » (mine uthevninger).

Det får være opp til Universitetsstyret selv å avgjøre hvordan man kan innta et klarere verdistandpunkt. Om en erstatter ord som 'synliggjøring' med mer dristige formuleringer hva gjelder henvisningen til FNs bærekraftmål, lar jeg de selv finne ut av. Men som et minstekrav bør handlingsplanen ta for seg konkrete mål og virkemidler, og det kan da neppe hevdes – slik universitetet gjør – at 'akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen', med mindre dette fremgår eksplisitt av de målene som er listet opp. Som er de samme målene som skal oversettes til kinesisk.

Dette innebærer konkret at en oppstiller nærmere og mer håndfaste virkemidler for hvordan FNs bærekraftmål skal synliggjøres. I tillegg innebærer det at det tilføyes et eget punkt om akademisk frihet, med tilsvarende mer håndfaste virkemidler for hvordan en slik akademisk frihet faktisk skal være et 'grunnleggende premiss for denne handlingsplanen' - ikke bare formelt på papirets fortale, men også i realiteten.

Mvh

David Marinius Frivold

Student ved det juridiske fakultet, UiB.