Storebror ser deg ikke, professor!

Injuria.no • 2. mai 2018

- Et leserinnlegg om UiBs (mangel på) verdistandpunkt ved det omfattende Kina-samarbeidet.

Av: David Marinius Frivold
Foto: Privat

Dette leserinnlegget skjer på bakgrunn av Universitetsstyrets nylig vedtatte 'Handlingsplanen for UiB og Kina i perioden 2018-2022' [1]. Som del av denne handlingsplanen, har UiB  de neste fire år en rekke ulike tilbud på tvers av fakultetene [2]. Disse tilbudene innebærer blant annet tilrettelagte utvekslingstilbud, semesterpakker, stipendiatordninger og kinesisk sommerskole. Ikke minst står faget ved det juridiske fakultet 'Rettshistorie og komparativ rett med særskild fokus på kinesisk rettskultur (JUS134-KINA)' sentralt. Her reiser en gruppe studenter på tur til Kina, hvor man får et tilrettelagt studieprogram ved Renmin University Law School i Beijing. [3]

 

I handlingsplanen, som skal oversettes til kinesisk, står det blant annet at 'For at handlingsplanen skal fungere må den forankres i aktivitet på forsker- og studentnivå. I perioden handlingsplanen skal virke, vil derfor alle initiativ som kan bidra til å nå målene bli vurdert løpende. Planen vil bli vurdert og oppdatert årlig i Forskningsutvalget og Utdanningsutvalget i lys av en slik inviterende og åpen prosess.'

 

Det er i lys av denne inviterende og åpne prosessen, hvor aktivitet skal forankres også på studentnivå, at jeg tar et slikt initiativ;

 

Jeg har spørsmål knyttet til formuleringer og mål i handlingsplanen, og hvordan disse målene kan og skal realiseres konkret. Nærmere bestemt er mine bekymringer rettet mot ivaretakelsen og utviklingen av demokratiske verdier, herunder verdien om akademisk frihet.

 

Akademisk frihet henger nøye sammen med og er langt på vei et utslag av ytringsfriheten. Det er et generelt trekk at autoritære land som har en mer begrenset ytringsfrihet, også har en begrenset akademisk frihet. Kina er et eksempel på en stat hvor ytringsfriheten er sterkt begrenset og kontrollert [4]. Som del av begrensningen av ytringsfriheten, blir den akademiske friheten strengt overvåket, blant annet på den måten at ytringer som går utenfor rammene av kommunistpartiets ideologi sanksjoneres [5].

 

Men det er ikke bare internt i Kina hvor slike sanksjoner kommer til uttrykk - også vårt lille land har fått kjenne på det, blant annet i form av at journalister i Aftenposten får innreiseforbud for å besøke høyere utdanningsinstitusjoner i Beijing og Shanghai for å dekke et forskningsprosjekt bestående av over 200 forskere [6]. Dette innreiseforbudet - som var rettet mot en konkret journalist - kom i kjølvannet av journalistens lengre artikkel som inneholdt uttalelser om at ' I Kina råder det ikke akademisk frihet ' med mer [7]. Imidlertid får innreiseforbudet lite presseoppslag i media, med noen få unntak i form av internettpubliseringer i mindre og uavhengige aviser [8].

 

Det er i lys av den åpenbart anspente situasjonen mellom Norge og Kina at forholdet bør settes mer i søkelyset også på et norsk internliggende plan. Her vil det særlig være UiB - som er det eneste universitetet med en så omfattende kinasatsing som nevnt innledningsvis - som er søkeobjektet for leserinnlegget. [9]

 

For det første vises det i fortalen til handlingsplanen at ' UiBs kjerneverdi knyttet til akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen '. Det er altså 'akademisk frihet' jeg stusser over. Nærmere bestemt er spørsmålet mitt hvor det blir av 'akademisk frihet' når det kommer til de konkrete målene som handlingsplanen tar for seg.

 

Under 'målene og hovedaktivitetene' i handlingsplanen [10], er ikke akademisk frihet nevnt overhodet. At akademisk frihet er utelatt fra de konkrete målene som settes opp, er i seg selv problematisk når akademisk frihet som nevnt hevdes å være et 'grunnleggende premiss for denne handlingsplanen'.

 

Det nærmeste en kommer akademisk frihet eller noe som helst annet verdistandpunkt når det gjelder disse målene, er en generell henvisning om at UiB skal 'Synliggjøre UiBs aktivitet på FNs bærekraftmål i relasjon til forhold i Kina." [11]   [12]. Det avgjørende blir dermed hva som ligger i begrepet 'synliggjøring'.

 

Ordet 'synliggjøring' er for det første vagt. Antageligvis så vagt at det i praksis er intetsigende. En kunne i hvert fall ha 'dristet' på seg formuleringer i retningen 'konstatere' eller 'belyse', men heller ikke dette er ord som synes beroligende. Et poeng ved selve synliggjøringen, konstateringen eller belysningen av et problem, må jo nettopp være å komme med en nærmere konkret løsning, eller et forsøk på å reparere det som er problematisk. Ellers blir ord som 'synliggjøring' bare et flott honnørord på overflaten, men som i realiteten ikke får noen praktisk betydning overhodet.

 

I det hele tatt er det usikkert om hensynet til akademisk frihet er ment å være ivaretatt ved formuleringer som 'synliggjøring av FNs bærekraftmål'. Hvis det virkelig er dette punktet som er ment å ivareta verdien om akademisk frihet [13], hvorfor er det ikke beskrevet noen konkrete måter for hvordan dette målet skal realiseres? Målet om å 'synliggjøre' en liste bestående av en rekke ulike overordnede mål synes å være lite konkret i dette henseende. Det er særlig grunn til å stusse over ordet 'synliggjøre' når dette begrepet avviker såpass mye fra formuleringer i de andre målene hvor det listes opp tiltak som har langt mer konkrete virkemidler. For eksempel er det et mål om å gi 'God administrativ støtte for utdanningssamarbeid med Kina'. Spørsmålet er så hvordan det målet kan realiseres ved konkrete virkemidler. Her fastslår handlingsplanen at en skal utarbeide nye systemer bestående av en studieadministrasjon som kan hjelpe de som trenger det, og å styrke Norwegian China Law Center [14]. Det er her tale om langt mer konkrete og etterprøvbare virkemidler, enn virkemidler hvor man prater om 'synliggjøring av FNs bærekraftmål'.

 

Og hva innebærer det egentlig at denne listen 'synliggjøres' ? Har man ikke allerede i og med oversettelsen til kinesisk, og mottakelsen av denne – 'synliggjort' listen når den kinesiske mottakeren leser dette? Problemet med en så svak formulering er at UiB kan nøye seg med nettopp det – at handlingsplanen oversettes til kinesisk, slik at det kan leses av noen i administrasjonen ved universitetet i Kina. Og så er man ferdig med den saken.

 

Mitt spørsmål er dernest hvordan UiB kan hevde at 'akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen' når ikke det vises til konkrete mål eller måter å realisere dette på, annet enn en generell henvisning til å 'synliggjøre' FNs bærekraftmål ?

 

Jeg erkjenner og forstår at dialog og samarbeid er viktige punkter når det gjelder forholdet til en stormakt som har mer eller mindre sterke autoritære elementer. Særlig blir det å trå forsiktig på tynn is et sentralt poeng i kjølvannet av en iskald og til dels ganske skummel stillhet da Nobels fredspris gikk til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 [15], og som gjorde at norsk-kinesisk dialog stilnet til i flere år. I lys av denne historikken kommer en selvfølge at staten Norge, herunder også UiB, forholder seg til Kina på en måte som ikke risikerer å ødelegge for økonomisk samarbeid, og også samarbeid på en forsknings- og universitetslinje. Men til hvilken pris, og på hvilke (kinesiske) premisser? Skal man forholde seg så pragmatisk og vennlig til denne supermakten, med de nedtoninger av demokratiske verdier som akademisk frihet utgjør og som kjennetegner Norge? Eller finnes det et svar imellom, hvor fokus på forskningsmessig dialog og samarbeid samtidig balanseres med at det kritikkverdige identifiseres, konkretiseres og forsøkes å repareres?

 

Mine kritiske spørsmål setter imidlertid ikke dialog og samarbeid under søkelupen - men heller spørsmålet om hvordan den akademiske friheten, sammenholdt med andre demokratiske verdier, blir ivaretatt eller forsøkes fremmet ved dette samarbeidet. I tillegg settes spørsmål til hvordan påstanden om at "akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen" ikke bare er uriktig, men til og med misvisende ettersom dette idealet ikke får nærmere konkretiseringer i handlingsplanen.

 

Når det så har blitt stilt disse spørsmålene til UiB på et generelt plan, er en mer spesialisert rettet problemstilling hvordan det juridiske fakultet stiller seg til lignende målsetninger ved sitt unike fag, Rettshistorie og komparativ rett med fokus på kinesisk rettskultur - JUS 135 KINA. Nærmere bestemt hvordan det juridiske fakultet forsøker å ivareta eller fremme akademisk frihet ved dette faget som foregår i en sterkt autoritær stat. Det juridiske fakultet, og rettsvitenskapen generelt, må sette kritisk tenkning og ytringsfrihet som en av de viktigste grunnsteiner i samfunnet for at universitetet skal kunne sies å ha vitenskapsidealene som sitt øverste mål. Og det juridiske fakultet har et særlig ansvar for å håndheve disse verdiene på et særlig strengt nivå. I dette ligger et ansvar ikke bare med hensyn til hvilke samarbeidspartnere man velger, men også på hvilke premisser slike samarbeid eventuelt skjer på. Og det er disse premissene som ser ut til å drukne i en handlingsplan som skal gjøres så Kina-vennlig som mulig, samtidig som man har denne henvisningen til FNs bærekraftmål som man kan vise reservasjonsløst til i møte med de kritiske og bekymrede menneskerettighetsaktivister som ønsker mer enn bare en 'synliggjøring' av denne og andre verdier.

 

Denne altfor forsiktige linjen som UiB sentralt og det juridiske fakultet lokalt stiller seg bak i form av handlingsplanen,  er dermed egnet til å de facto undergrave de demokratiske verdier som vi i norsk tradisjon etterstreber, som er de samme verdiene som Norge bør forsøke å internasjonalisere. Disse verdiene kommer til uttrykk i ytringsfriheten ved Grunnlovens § 100 første og sjette ledd, hvor det heter at «ytringsfrihet bør finne sted» , og at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale ». I tillegg har universitetene den mer spesielt rettede plikten om å fremme og verne om hensynet til akademisk frihet både nasjonalt og internasjonalt: I Universitets- og høyskolelovens § 1 – 5 første ledd jf. § 1 - 1 heter det at «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet » og at universitetet «utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå » og at universitetet «formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet » (mine uthevninger).

 

Det får være opp til Universitetsstyret selv å avgjøre hvordan man kan innta et klarere verdistandpunkt. Om en erstatter ord som 'synliggjøring' med mer dristige formuleringer hva gjelder henvisningen til FNs bærekraftmål, lar jeg de selv finne ut av. Men som et minstekrav bør handlingsplanen ta for seg konkrete mål og virkemidler, og det kan da neppe hevdes – slik universitetet gjør – at 'akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen', med mindre dette fremgår eksplisitt av de målene som er listet opp. Som er de samme målene som skal oversettes til kinesisk.

 

Dette innebærer konkret at en oppstiller nærmere og mer håndfaste virkemidler for hvordan FNs bærekraftmål skal synliggjøres. I tillegg innebærer det at det tilføyes et eget punkt om akademisk frihet, med tilsvarende mer håndfaste virkemidler for hvordan en slik akademisk frihet faktisk skal være et 'grunnleggende premiss for denne handlingsplanen' - ikke bare formelt på papirets fortale, men også i realiteten.

 

 

Mvh

David Marinius Frivold

Student ved det juridiske fakultet, UiB.

 

 

 

 


[3]                  Jeg ønsker for øvrig en veldig god tur til alle dere studenter på tredjeåret som har fått plass dette året :)

[9]                I handlingsplanen uttales for øvrig at '(…) For det første er det stilt spørsmål ved hva som er bakgrunnen for at UiB vil samarbeide med Konfutse. Dette er et kontroversielt virkemiddel som andre universitet har valgt å avstå fra' )

[10]             På s. 3 Under punkt D herunder 'INNSATSOMRÅDER FOR KOMPETANSEBYGGING OG SAMARBEID MED KINA, 2018–2022'.

[11]             (side 3 under bokstav D, UIB SKAL BIDRA TIL KUNNSKAPSBASERT SAMFUNNSUTVIKLING, GOD FORMIDLING OG DIALOG OM KINA, DELMÅL 2: Heve UiBs synlighet i Kina relatert formidling og samfunnsdebatt)

[12]             ( http://pahoyden.no/2017/11/hvordan-samarbeide-med-kina) . Det var for øvrig på studenten Vegard Fosso Smievoll sitt initiativ at denne henvisningen til FNs bærekraftsmål ble inntatt – noe som ble møtt med uenighet og misnøye hos administrasjonens side

[13]             (og legges godviljen til må det jo være slik ettersom det under målene  ikke nevnes akademisk frihet, samtidig som det påstås å være er et 'grunnleggende premiss' for samarbeidet.

[14]   Handlingsplanen punkt. B, delmål 3

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.