Storebror ser deg ikke, professor!

Injuria.no • 2. mai 2018

- Et leserinnlegg om UiBs (mangel på) verdistandpunkt ved det omfattende Kina-samarbeidet.

Av: David Marinius Frivold
Foto: Privat

Dette leserinnlegget skjer på bakgrunn av Universitetsstyrets nylig vedtatte 'Handlingsplanen for UiB og Kina i perioden 2018-2022' [1]. Som del av denne handlingsplanen, har UiB  de neste fire år en rekke ulike tilbud på tvers av fakultetene [2]. Disse tilbudene innebærer blant annet tilrettelagte utvekslingstilbud, semesterpakker, stipendiatordninger og kinesisk sommerskole. Ikke minst står faget ved det juridiske fakultet 'Rettshistorie og komparativ rett med særskild fokus på kinesisk rettskultur (JUS134-KINA)' sentralt. Her reiser en gruppe studenter på tur til Kina, hvor man får et tilrettelagt studieprogram ved Renmin University Law School i Beijing. [3]

 

I handlingsplanen, som skal oversettes til kinesisk, står det blant annet at 'For at handlingsplanen skal fungere må den forankres i aktivitet på forsker- og studentnivå. I perioden handlingsplanen skal virke, vil derfor alle initiativ som kan bidra til å nå målene bli vurdert løpende. Planen vil bli vurdert og oppdatert årlig i Forskningsutvalget og Utdanningsutvalget i lys av en slik inviterende og åpen prosess.'

 

Det er i lys av denne inviterende og åpne prosessen, hvor aktivitet skal forankres også på studentnivå, at jeg tar et slikt initiativ;

 

Jeg har spørsmål knyttet til formuleringer og mål i handlingsplanen, og hvordan disse målene kan og skal realiseres konkret. Nærmere bestemt er mine bekymringer rettet mot ivaretakelsen og utviklingen av demokratiske verdier, herunder verdien om akademisk frihet.

 

Akademisk frihet henger nøye sammen med og er langt på vei et utslag av ytringsfriheten. Det er et generelt trekk at autoritære land som har en mer begrenset ytringsfrihet, også har en begrenset akademisk frihet. Kina er et eksempel på en stat hvor ytringsfriheten er sterkt begrenset og kontrollert [4]. Som del av begrensningen av ytringsfriheten, blir den akademiske friheten strengt overvåket, blant annet på den måten at ytringer som går utenfor rammene av kommunistpartiets ideologi sanksjoneres [5].

 

Men det er ikke bare internt i Kina hvor slike sanksjoner kommer til uttrykk - også vårt lille land har fått kjenne på det, blant annet i form av at journalister i Aftenposten får innreiseforbud for å besøke høyere utdanningsinstitusjoner i Beijing og Shanghai for å dekke et forskningsprosjekt bestående av over 200 forskere [6]. Dette innreiseforbudet - som var rettet mot en konkret journalist - kom i kjølvannet av journalistens lengre artikkel som inneholdt uttalelser om at ' I Kina råder det ikke akademisk frihet ' med mer [7]. Imidlertid får innreiseforbudet lite presseoppslag i media, med noen få unntak i form av internettpubliseringer i mindre og uavhengige aviser [8].

 

Det er i lys av den åpenbart anspente situasjonen mellom Norge og Kina at forholdet bør settes mer i søkelyset også på et norsk internliggende plan. Her vil det særlig være UiB - som er det eneste universitetet med en så omfattende kinasatsing som nevnt innledningsvis - som er søkeobjektet for leserinnlegget. [9]

 

For det første vises det i fortalen til handlingsplanen at ' UiBs kjerneverdi knyttet til akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen '. Det er altså 'akademisk frihet' jeg stusser over. Nærmere bestemt er spørsmålet mitt hvor det blir av 'akademisk frihet' når det kommer til de konkrete målene som handlingsplanen tar for seg.

 

Under 'målene og hovedaktivitetene' i handlingsplanen [10], er ikke akademisk frihet nevnt overhodet. At akademisk frihet er utelatt fra de konkrete målene som settes opp, er i seg selv problematisk når akademisk frihet som nevnt hevdes å være et 'grunnleggende premiss for denne handlingsplanen'.

 

Det nærmeste en kommer akademisk frihet eller noe som helst annet verdistandpunkt når det gjelder disse målene, er en generell henvisning om at UiB skal 'Synliggjøre UiBs aktivitet på FNs bærekraftmål i relasjon til forhold i Kina." [11]   [12]. Det avgjørende blir dermed hva som ligger i begrepet 'synliggjøring'.

 

Ordet 'synliggjøring' er for det første vagt. Antageligvis så vagt at det i praksis er intetsigende. En kunne i hvert fall ha 'dristet' på seg formuleringer i retningen 'konstatere' eller 'belyse', men heller ikke dette er ord som synes beroligende. Et poeng ved selve synliggjøringen, konstateringen eller belysningen av et problem, må jo nettopp være å komme med en nærmere konkret løsning, eller et forsøk på å reparere det som er problematisk. Ellers blir ord som 'synliggjøring' bare et flott honnørord på overflaten, men som i realiteten ikke får noen praktisk betydning overhodet.

 

I det hele tatt er det usikkert om hensynet til akademisk frihet er ment å være ivaretatt ved formuleringer som 'synliggjøring av FNs bærekraftmål'. Hvis det virkelig er dette punktet som er ment å ivareta verdien om akademisk frihet [13], hvorfor er det ikke beskrevet noen konkrete måter for hvordan dette målet skal realiseres? Målet om å 'synliggjøre' en liste bestående av en rekke ulike overordnede mål synes å være lite konkret i dette henseende. Det er særlig grunn til å stusse over ordet 'synliggjøre' når dette begrepet avviker såpass mye fra formuleringer i de andre målene hvor det listes opp tiltak som har langt mer konkrete virkemidler. For eksempel er det et mål om å gi 'God administrativ støtte for utdanningssamarbeid med Kina'. Spørsmålet er så hvordan det målet kan realiseres ved konkrete virkemidler. Her fastslår handlingsplanen at en skal utarbeide nye systemer bestående av en studieadministrasjon som kan hjelpe de som trenger det, og å styrke Norwegian China Law Center [14]. Det er her tale om langt mer konkrete og etterprøvbare virkemidler, enn virkemidler hvor man prater om 'synliggjøring av FNs bærekraftmål'.

 

Og hva innebærer det egentlig at denne listen 'synliggjøres' ? Har man ikke allerede i og med oversettelsen til kinesisk, og mottakelsen av denne – 'synliggjort' listen når den kinesiske mottakeren leser dette? Problemet med en så svak formulering er at UiB kan nøye seg med nettopp det – at handlingsplanen oversettes til kinesisk, slik at det kan leses av noen i administrasjonen ved universitetet i Kina. Og så er man ferdig med den saken.

 

Mitt spørsmål er dernest hvordan UiB kan hevde at 'akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen' når ikke det vises til konkrete mål eller måter å realisere dette på, annet enn en generell henvisning til å 'synliggjøre' FNs bærekraftmål ?

 

Jeg erkjenner og forstår at dialog og samarbeid er viktige punkter når det gjelder forholdet til en stormakt som har mer eller mindre sterke autoritære elementer. Særlig blir det å trå forsiktig på tynn is et sentralt poeng i kjølvannet av en iskald og til dels ganske skummel stillhet da Nobels fredspris gikk til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 [15], og som gjorde at norsk-kinesisk dialog stilnet til i flere år. I lys av denne historikken kommer en selvfølge at staten Norge, herunder også UiB, forholder seg til Kina på en måte som ikke risikerer å ødelegge for økonomisk samarbeid, og også samarbeid på en forsknings- og universitetslinje. Men til hvilken pris, og på hvilke (kinesiske) premisser? Skal man forholde seg så pragmatisk og vennlig til denne supermakten, med de nedtoninger av demokratiske verdier som akademisk frihet utgjør og som kjennetegner Norge? Eller finnes det et svar imellom, hvor fokus på forskningsmessig dialog og samarbeid samtidig balanseres med at det kritikkverdige identifiseres, konkretiseres og forsøkes å repareres?

 

Mine kritiske spørsmål setter imidlertid ikke dialog og samarbeid under søkelupen - men heller spørsmålet om hvordan den akademiske friheten, sammenholdt med andre demokratiske verdier, blir ivaretatt eller forsøkes fremmet ved dette samarbeidet. I tillegg settes spørsmål til hvordan påstanden om at "akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen" ikke bare er uriktig, men til og med misvisende ettersom dette idealet ikke får nærmere konkretiseringer i handlingsplanen.

 

Når det så har blitt stilt disse spørsmålene til UiB på et generelt plan, er en mer spesialisert rettet problemstilling hvordan det juridiske fakultet stiller seg til lignende målsetninger ved sitt unike fag, Rettshistorie og komparativ rett med fokus på kinesisk rettskultur - JUS 135 KINA. Nærmere bestemt hvordan det juridiske fakultet forsøker å ivareta eller fremme akademisk frihet ved dette faget som foregår i en sterkt autoritær stat. Det juridiske fakultet, og rettsvitenskapen generelt, må sette kritisk tenkning og ytringsfrihet som en av de viktigste grunnsteiner i samfunnet for at universitetet skal kunne sies å ha vitenskapsidealene som sitt øverste mål. Og det juridiske fakultet har et særlig ansvar for å håndheve disse verdiene på et særlig strengt nivå. I dette ligger et ansvar ikke bare med hensyn til hvilke samarbeidspartnere man velger, men også på hvilke premisser slike samarbeid eventuelt skjer på. Og det er disse premissene som ser ut til å drukne i en handlingsplan som skal gjøres så Kina-vennlig som mulig, samtidig som man har denne henvisningen til FNs bærekraftmål som man kan vise reservasjonsløst til i møte med de kritiske og bekymrede menneskerettighetsaktivister som ønsker mer enn bare en 'synliggjøring' av denne og andre verdier.

 

Denne altfor forsiktige linjen som UiB sentralt og det juridiske fakultet lokalt stiller seg bak i form av handlingsplanen,  er dermed egnet til å de facto undergrave de demokratiske verdier som vi i norsk tradisjon etterstreber, som er de samme verdiene som Norge bør forsøke å internasjonalisere. Disse verdiene kommer til uttrykk i ytringsfriheten ved Grunnlovens § 100 første og sjette ledd, hvor det heter at «ytringsfrihet bør finne sted» , og at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale ». I tillegg har universitetene den mer spesielt rettede plikten om å fremme og verne om hensynet til akademisk frihet både nasjonalt og internasjonalt: I Universitets- og høyskolelovens § 1 – 5 første ledd jf. § 1 - 1 heter det at «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet » og at universitetet «utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå » og at universitetet «formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet » (mine uthevninger).

 

Det får være opp til Universitetsstyret selv å avgjøre hvordan man kan innta et klarere verdistandpunkt. Om en erstatter ord som 'synliggjøring' med mer dristige formuleringer hva gjelder henvisningen til FNs bærekraftmål, lar jeg de selv finne ut av. Men som et minstekrav bør handlingsplanen ta for seg konkrete mål og virkemidler, og det kan da neppe hevdes – slik universitetet gjør – at 'akademisk frihet er et grunnleggende premiss for denne handlingsplanen', med mindre dette fremgår eksplisitt av de målene som er listet opp. Som er de samme målene som skal oversettes til kinesisk.

 

Dette innebærer konkret at en oppstiller nærmere og mer håndfaste virkemidler for hvordan FNs bærekraftmål skal synliggjøres. I tillegg innebærer det at det tilføyes et eget punkt om akademisk frihet, med tilsvarende mer håndfaste virkemidler for hvordan en slik akademisk frihet faktisk skal være et 'grunnleggende premiss for denne handlingsplanen' - ikke bare formelt på papirets fortale, men også i realiteten.

 

 

Mvh

David Marinius Frivold

Student ved det juridiske fakultet, UiB.

 

 

 

 



[3]                  Jeg ønsker for øvrig en veldig god tur til alle dere studenter på tredjeåret som har fått plass dette året :)

[9]                I handlingsplanen uttales for øvrig at '(…) For det første er det stilt spørsmål ved hva som er bakgrunnen for at UiB vil samarbeide med Konfutse. Dette er et kontroversielt virkemiddel som andre universitet har valgt å avstå fra' )

[10]             På s. 3 Under punkt D herunder 'INNSATSOMRÅDER FOR KOMPETANSEBYGGING OG SAMARBEID MED KINA, 2018–2022'.

[11]             (side 3 under bokstav D, UIB SKAL BIDRA TIL KUNNSKAPSBASERT SAMFUNNSUTVIKLING, GOD FORMIDLING OG DIALOG OM KINA, DELMÅL 2: Heve UiBs synlighet i Kina relatert formidling og samfunnsdebatt)

[12]             ( http://pahoyden.no/2017/11/hvordan-samarbeide-med-kina) . Det var for øvrig på studenten Vegard Fosso Smievoll sitt initiativ at denne henvisningen til FNs bærekraftsmål ble inntatt – noe som ble møtt med uenighet og misnøye hos administrasjonens side

[13]             (og legges godviljen til må det jo være slik ettersom det under målene  ikke nevnes akademisk frihet, samtidig som det påstås å være er et 'grunnleggende premiss' for samarbeidet.

[14]   Handlingsplanen punkt. B, delmål 3

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.