Næringslivet og menneskerettigheter

Injuria.no • 14. februar 2020

Tekst: Laxshitha Arumugadas, Sara Brede Mosand  og Ingrid Skahjem

Nytt forslag om etikkinformasjonslov

Bakgrunnen for lovforslaget
Etter en rekke avsløringer om menneskerettighetsbrudd begått av ulike virksomheter, har det blitt snakk om å innføre en norsk lov om aktsomhet i næringslivet. I Norge har det blant annet blitt rapportert om tvangsarbeid på et bilvaskeri i Oslo, på en indisk restaurant i Stavanger og på et gartneri i Buskerud, for å nevne noe 1 . Det har skapt økt bevissthet rundt næringslivets menneskerettighetsansvar. 

Bakgrunnen for at mange mener det er behov for en lovregulering av næringslivets forpliktelser på dette området, er at den eksisterende lovgivningen er spredt og uoversiktlig. De nevnte avsløringene viser også at vi ikke har et fungerende system til å holde næringslivet ansvarlig. Problemet er at menneskerettighetsbrudd ofte holdes skjult, ved at de skjer som ledd i en lengre leverandørkjede. Manglende sanksjonsmuligheter gjør det også mulig for næringslivet å komme unna med menneskerettighetsbrudd og fortsette på samme vis 2 .

Et samfunnsproblem som har fått særlig mye oppmerksomhet i denne forbindelse er moderne slaveri. Ifølge Rafto- stiftelsen er moderne slaveri en paraplybetegnelse for ulike situasjoner hvor mennesker blir utnyttet til å arbeide under dårlige forhold, uten at de er frie til å forlate situasjonen 3 .

Som følge av dette har en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og næringsaktører presset på for en lov mot moderne slaveri. Forbrukere og investorer har på sin side uttalt at de ønsker å vite om bedrifter opptrer rimelig eller ikke, for å kunne handle etisk 4 . Det har resultert i et lovforslag fra Etikkinformasjonsutvalget om virksomheters forhold til grunnleggende menneskerettigheter og anstendig næringsliv. Foreløpig er loven om etikkinformasjon til komitébehandling og det antas at den vil være klar våren 2021.

Lovforslaget
Ifølge Etikkinformasjonsutvalget er formålet med loven å fremme et næringsliv der arbeiderne i globale leverandørkjeder har anstendige arbeidsforhold og ikke blir utsatt for menneskerettighetskrenkelser. For å oppnå dette oppstiller lovforslaget tre plikter: en kunnskapsplikt, en plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger og en informasjonsplikt 5 .

 

Informasjonsplikten skal gjøre det mulig for forbrukere å ta et bevisst kjøpsvalg. Lovforslaget foreslår at Forbrukertilsynet skal fungere som et håndhevingsorgan, som vil ha muligheten til å gi dagbøter til virksomheter som bryter informasjonsplikten. Dette sanksjonsmiddelet er imidlertid begrenset til brudd på informasjonsplikten, og Forbrukertilsynet vil ikke ha sanksjonsmuligheter for mangelfulle aktsomhetsvurderinger eller brudd på kunnskapsplikten 6 .

Konsekvenser og utfordringer 
Fordelen med  pliktene tilknyttet kunnskap, aktsomhet og informasjon er at bedriftene lettere vil kunne henge med på den internasjonale utviklingen for næringslivets ansvar, i tillegg til at det fører med seg større sikkerhet for investorer 7 .

Det er derimot to større utfordringer som dagens lovutkast vil kunne møte på:

1. For det første foreslår lovutkastet kun et tilsynsorgan og sanksjonsmuligheter for brudd på informasjonsplikten. Dermed vil ikke de bedriftene som leverer produkter eller tjenester til forbrukere, være underlagt et tilsynsorgan eller sanksjonsmuligheter ved brudd på kunnskapsplikten og plikten til å foreta aktsomhetsvurderinger.

2. Lovutkastet pålegger heller ikke bedriftene til en aktiv samhandling med leverandørene. Dette kan medføre at leverandørene ender opp med å måtte sikre etterlevelse av menneskerettighetene på egen hånd. Undersøkelser av den britiske rapporteringsplikten etter seksjon 54, som har store likhetstrekk med den norske informasjonsplikten, viser at når dette ansvaret i mer eller mindre grad dumpes ned på leverandørene, kan det medføre usikre arbeidsforhold. Det er dokumentert tilfeller der leverandøren er usikker på om arbeidstakeren jobber som prostituert, og i stedet for å undersøke dette og av frykt for å miste kontrakten med kjøper av produktet, så ble arbeidstakeren sagt opp uten videre. For å unngå at leverandørene foretar slike valg som kan medføre en usikker arbeidshverdag for arbeidstakerne, kan det være en løsning at bedriftene også pålegges en større plikt til å samhandle med bedriftene lenger ned i leverandørkjeden 8 .

Innføringen  av en etikkinformasjonslov som stiller krav til kunnskap, informasjon og aktsomhet vil være et viktig steg for å sikre menneskerettighetene i næringslivet. Utfordringene står likevel for tur. Siden bedriftene ikke pålegges å samarbeide med underleverandørene og Forbrukertilsynet har begrenset med sanksjonsmidler, legges mye av ansvaret på forbrukeren. Lovforslagets suksess avhenger dermed av hvorvidt næringslivet føler seg forpliktet til å sikre menneskerettighetene i leverandørkjeden, og om vi som forbrukere vil kreve og benytte informasjonen de pålegges å gi.

Dersom du ønsker å lære med om dette temaet kan du ta turen innom studiesirkelen som avholdes i løpet av vårsemesteret. Følg med på ICJs Facebook-side «ICJ-studentnettverk Bergen».

 

 

1. Rafto- stiftelsen: «Kampanje for en moderne slaverilov i Norge», rapporten «En ny moderne slaverilov», https://www.rafto.no/no/nyheter/campaigning-for-a-norwegian-modern-slavery-law, s. 6-9

2. Amnesty International: «En menneskerettighetslov for næringslivet- hvilken forskjell vil det gjøre?», Notat til Amnesty fra Advokatfirmaet Hjort: «Næringslivets menneskerettighetsansvar», publisert 15.08.2019, https://amnesty.no/en-menneskerettighetslov-naeringslivet-hvilken-forskjell-vil-det-gjore, s. 1

3. Rafto- stiftelsen: «Kampanje for en moderne slaverilov i Norge», rapporten «En ny moderne slaverilov», https://www.rafto.no/no/nyheter/campaigning-for-a-norwegian-modern-slavery-law, s. 2

4. Amnesty International: «JEG VIL HANDLE ETISK!», publisert 12. september 2019,  https://amnesty.no/aksjon/jeg-vil-handle-etisk

5. Utredning fra etikkinformasjonsutvalget: «Åpenhet om leverandørkjeder» fra 28. november 2019, s. 69

6. Etikkinformasjonsutvalget «Forslag til lov om virksomheters åpenhet om leverandørkjeder, kunnskapsplikt og aktsomhetsvurderinger». https://nettsteder.regjeringen.no/etikkinformasjonsutvalget/2019/11/29/forslag-til-lov-om-virksomheters-apenhet-om-leverandorkjeder-kunnskapsplikt-og-aktsomhetsvurderinger/

7. Utredning fra etikkinformasjonsutvalget: «Åpenhet om leverandørkjeder» fra 28. november 2019, s. 51

8.  Utredning fra etikkinformasjonsutvalget: «Åpenhet om leverandørkjeder» fra 28. november 2019, s. 69

9. The Conversation: ” Modern Slavery Act is having unintended consequences for women’s freedom in Sri Lanka” av Sandya Hewamanne, publisert 11.07.2019,  https://theconversation.com/modern-slavery-act-is-having-unintended-consequences-for-womens-freedom-in-sri-lanka-112258


 

 

 

 

 



 

 

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.