Næringslivet og menneskerettigheter

Injuria.no • 14. februar 2020

Tekst: Laxshitha Arumugadas, Sara Brede Mosand  og Ingrid Skahjem

Nytt forslag om etikkinformasjonslov

Bakgrunnen for lovforslaget
Etter en rekke avsløringer om menneskerettighetsbrudd begått av ulike virksomheter, har det blitt snakk om å innføre en norsk lov om aktsomhet i næringslivet. I Norge har det blant annet blitt rapportert om tvangsarbeid på et bilvaskeri i Oslo, på en indisk restaurant i Stavanger og på et gartneri i Buskerud, for å nevne noe 1 . Det har skapt økt bevissthet rundt næringslivets menneskerettighetsansvar. 

Bakgrunnen for at mange mener det er behov for en lovregulering av næringslivets forpliktelser på dette området, er at den eksisterende lovgivningen er spredt og uoversiktlig. De nevnte avsløringene viser også at vi ikke har et fungerende system til å holde næringslivet ansvarlig. Problemet er at menneskerettighetsbrudd ofte holdes skjult, ved at de skjer som ledd i en lengre leverandørkjede. Manglende sanksjonsmuligheter gjør det også mulig for næringslivet å komme unna med menneskerettighetsbrudd og fortsette på samme vis 2 .

Et samfunnsproblem som har fått særlig mye oppmerksomhet i denne forbindelse er moderne slaveri. Ifølge Rafto- stiftelsen er moderne slaveri en paraplybetegnelse for ulike situasjoner hvor mennesker blir utnyttet til å arbeide under dårlige forhold, uten at de er frie til å forlate situasjonen 3 .

Som følge av dette har en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og næringsaktører presset på for en lov mot moderne slaveri. Forbrukere og investorer har på sin side uttalt at de ønsker å vite om bedrifter opptrer rimelig eller ikke, for å kunne handle etisk 4 . Det har resultert i et lovforslag fra Etikkinformasjonsutvalget om virksomheters forhold til grunnleggende menneskerettigheter og anstendig næringsliv. Foreløpig er loven om etikkinformasjon til komitébehandling og det antas at den vil være klar våren 2021.

Lovforslaget
Ifølge Etikkinformasjonsutvalget er formålet med loven å fremme et næringsliv der arbeiderne i globale leverandørkjeder har anstendige arbeidsforhold og ikke blir utsatt for menneskerettighetskrenkelser. For å oppnå dette oppstiller lovforslaget tre plikter: en kunnskapsplikt, en plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger og en informasjonsplikt 5 .

 

Informasjonsplikten skal gjøre det mulig for forbrukere å ta et bevisst kjøpsvalg. Lovforslaget foreslår at Forbrukertilsynet skal fungere som et håndhevingsorgan, som vil ha muligheten til å gi dagbøter til virksomheter som bryter informasjonsplikten. Dette sanksjonsmiddelet er imidlertid begrenset til brudd på informasjonsplikten, og Forbrukertilsynet vil ikke ha sanksjonsmuligheter for mangelfulle aktsomhetsvurderinger eller brudd på kunnskapsplikten 6 .

Konsekvenser og utfordringer 
Fordelen med  pliktene tilknyttet kunnskap, aktsomhet og informasjon er at bedriftene lettere vil kunne henge med på den internasjonale utviklingen for næringslivets ansvar, i tillegg til at det fører med seg større sikkerhet for investorer 7 .

Det er derimot to større utfordringer som dagens lovutkast vil kunne møte på:

1. For det første foreslår lovutkastet kun et tilsynsorgan og sanksjonsmuligheter for brudd på informasjonsplikten. Dermed vil ikke de bedriftene som leverer produkter eller tjenester til forbrukere, være underlagt et tilsynsorgan eller sanksjonsmuligheter ved brudd på kunnskapsplikten og plikten til å foreta aktsomhetsvurderinger.

2. Lovutkastet pålegger heller ikke bedriftene til en aktiv samhandling med leverandørene. Dette kan medføre at leverandørene ender opp med å måtte sikre etterlevelse av menneskerettighetene på egen hånd. Undersøkelser av den britiske rapporteringsplikten etter seksjon 54, som har store likhetstrekk med den norske informasjonsplikten, viser at når dette ansvaret i mer eller mindre grad dumpes ned på leverandørene, kan det medføre usikre arbeidsforhold. Det er dokumentert tilfeller der leverandøren er usikker på om arbeidstakeren jobber som prostituert, og i stedet for å undersøke dette og av frykt for å miste kontrakten med kjøper av produktet, så ble arbeidstakeren sagt opp uten videre. For å unngå at leverandørene foretar slike valg som kan medføre en usikker arbeidshverdag for arbeidstakerne, kan det være en løsning at bedriftene også pålegges en større plikt til å samhandle med bedriftene lenger ned i leverandørkjeden 8 .

Innføringen  av en etikkinformasjonslov som stiller krav til kunnskap, informasjon og aktsomhet vil være et viktig steg for å sikre menneskerettighetene i næringslivet. Utfordringene står likevel for tur. Siden bedriftene ikke pålegges å samarbeide med underleverandørene og Forbrukertilsynet har begrenset med sanksjonsmidler, legges mye av ansvaret på forbrukeren. Lovforslagets suksess avhenger dermed av hvorvidt næringslivet føler seg forpliktet til å sikre menneskerettighetene i leverandørkjeden, og om vi som forbrukere vil kreve og benytte informasjonen de pålegges å gi.

Dersom du ønsker å lære med om dette temaet kan du ta turen innom studiesirkelen som avholdes i løpet av vårsemesteret. Følg med på ICJs Facebook-side «ICJ-studentnettverk Bergen».

 

 

1. Rafto- stiftelsen: «Kampanje for en moderne slaverilov i Norge», rapporten «En ny moderne slaverilov», https://www.rafto.no/no/nyheter/campaigning-for-a-norwegian-modern-slavery-law , s. 6-9

2. Amnesty International: «En menneskerettighetslov for næringslivet- hvilken forskjell vil det gjøre?», Notat til Amnesty fra Advokatfirmaet Hjort: «Næringslivets menneskerettighetsansvar», publisert 15.08.2019, https://amnesty.no/en-menneskerettighetslov-naeringslivet-hvilken-forskjell-vil-det-gjore , s. 1

3. Rafto- stiftelsen: «Kampanje for en moderne slaverilov i Norge», rapporten «En ny moderne slaverilov», https://www.rafto.no/no/nyheter/campaigning-for-a-norwegian-modern-slavery-law , s. 2

4. Amnesty International: «JEG VIL HANDLE ETISK!», publisert 12. september 2019,  https://amnesty.no/aksjon/jeg-vil-handle-etisk

5. Utredning fra etikkinformasjonsutvalget: «Åpenhet om leverandørkjeder» fra 28. november 2019, s. 69

6. Etikkinformasjonsutvalget «Forslag til lov om virksomheters åpenhet om leverandørkjeder, kunnskapsplikt og aktsomhetsvurderinger». https://nettsteder.regjeringen.no/etikkinformasjonsutvalget/2019/11/29/forslag-til-lov-om-virksomheters-apenhet-om-leverandorkjeder-kunnskapsplikt-og-aktsomhetsvurderinger/

7. Utredning fra etikkinformasjonsutvalget: «Åpenhet om leverandørkjeder» fra 28. november 2019, s. 51

8.  Utredning fra etikkinformasjonsutvalget: «Åpenhet om leverandørkjeder» fra 28. november 2019, s. 69

9. The Conversation: ” Modern Slavery Act is having unintended consequences for women’s freedom in Sri Lanka” av Sandya Hewamanne, publisert 11.07.2019,  https://theconversation.com/modern-slavery-act-is-having-unintended-consequences-for-womens-freedom-in-sri-lanka-112258


 

 

 

 

 



 

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982