Lavterskel 3: Ro, ro, ro din båt

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Carl Victor Waldenstrøm

Det har gått for lenge siden jeg har vært støl i fem dager på rad, så redaktøren min tenkte det var på tide å sende meg på en ny lavterskeljakt. Etter en liten tenkepause kom vi fram til at neste naturlige stoppested i min jakt på den beryktede lavterskelen var Justitia Roklubb. Om jeg skulle søkt på ALD basert på erfaringen min i robåt, hadde jeg nok ikke en gang fått et frivillig verv. Men med optimisme og skrekkblandet fryd avtalte jeg et besøk til roklubben. Så forsov jeg meg til den treningen, skammet meg, og avtalte å dra på en ny trening uka etter. 

Få undergrupper har en så sterk aura av mystikk som Justitia Roklubb. Ryktene verserer rundt hva som egentlig foregår på treningene til undergruppen, som ifølge jungeltelegrafen er blant de tøffeste på Dragefjellet. Er det sant at alle guttene trener i baris? Er treningene så utmattende at alle ligger langflate etter hver økt? Hvordan fungerer egentlig en romaskin? Og viktigst: Er de lavterskel? 

Injuria har sendt sin mann på trening med roklubben for å komme til bunns i spørsmålene. På vei til Studentsenteret herjer ekstremværet Elsa på Høyden – er det et frampek mot hva som er i vente? (Det herjet strengt tatt ikke. Det var litt hagl, men det er viktig å bruke levende bildespråk i teksten sin). Jeg møter fotografen min utenfor studentsenteret. Han gliser selvgodt fra øre til øre – det hadde jeg også gjort om jeg fikk lov til å ta bilder av meg som skulle på trening med roklubben. 

Formen min er litt som kaffen på fakultetet – den er like jævlig som den alltid har vært, og viser ingen tegn på å forbedre seg med det første. Etter å ha gått på en liten smell da jeg var på trening med Lovstafetten, må jeg innrømme at jeg var litt redd for hva som var i vente. Ville kroppen holde ut hele treningsøkten? De intense videoene roklubben legger ut på instastoryen sin med jevne mellomrom surret i bakhodet mens jeg skiftet og gikk opp til romaskinsalen på Studentsenteret.

Når jeg kommer inn i romaskinsalen, er roklubben allerede i gang. Åtte gutter sitter og varmer opp på hver sin romaskin. Det sitter et par folk jeg ikke har sett før, men også en håndfull med gutter fra mitt eget kull. Du vet hvem de er – gutta som dukker opp på lesesal med treningsbag hver dag, hele uka. Formen deres er nok litt mer som Tandes formidlerevne – i øvre sjiktet, og beryktet på Dragefjellet. 

Jeg blir fort møtt av Olav, som er treningsansvarlig for herrene i roklubben. Han peker til den ledige romaskinen, og vi er gang. 

-- Har du brukt en romaskin før, spør han meg. 

-- Øøh. Nei, jeg har nok ikke det, svarer jeg stressa tilbake. 

Jeg tror ikke jeg har sett en romaskin før. Er dette noe man må kunne før man er med på trening? Er eventyret over før det en gang har begynt? Olav tar det hele med knusende ro, og begynner å forklare den grunnleggende teknikken. Rotaket er tredelt – du begynner med å bruke beina, så overkroppen, og til slutt armtak. Jeg kjører på og prøver meg frem et par tak mens Olav følger med og retter på teknikken min. Opplæringen var i hvert fall lavterskel – Olav tar skikkelig hensyn og sørger for at jeg i det minste har litt peiling før vi går i gang. 

Etter oppvarming tar Olav en gjennomgang av dagens plan. 25 minutter hvor salen deles i to. Den ene halvdelen skal ro 500 meter på romaskin, mens den andre halvdelen skal bytte på å ta squats, armhevinger og russian twists (du må gjerne google hva russian twists er, jeg hadde i hvert fall ikke peiling på hva det var). Olav sier at jeg skal starte på romaskinen. Kjør da. 

Teknikken sitter sånn passe, og etter 500 meter er det tid for squats. Det kommer nok ikke som en overraskelse for denne spaltens faste lesere, men jeg tar ikke mange squats i hverdagen. Etter squat nummer fem begynner det å bli seigere. Av erfaring er det gjerne her lavterskelen virkelig settes på prøve – hva skjer i det øyeblikket du merker at det går saktere i svingene, og du er redd for å falle bak? 

I det jeg runder av squatsene og går løs på andre runde på romaskinen begynner jeg virkelig å kjenne melkesyra. Og nå trår gutta til. Det er heiarop og oppfordringer, det ropes på tvers av salen, og musikken er høy. Jeg får beskjed om å stå på, gutta roper at teknikken sitter godt og at jeg må gi jernet de siste hundre meterne. Ja visst faen skal jeg gi jernet, tenker jeg mens jeg trekker meg nærmere og nærmere det magiske 500-tallet. Jeg glemmer at jeg er her for å skrive spalte. Nå er jeg roklubb-gutt. Og en roklubb-gutt gir seg ikke før økten er over. 25 minutter med pinsom roing begynner å gå mot slutten, og på siste runde må jeg løfte beina mine opp på romaskinen. De er så slitne at de ikke klarer å løfte seg selv.

Et av ryktene om roklubben er at øktene visstnok er så utmattende at alle ligger langflate etter trening. Denne treningen var det kun én som lå slengt over romaskinen og higet etter pusten. Mens jeg prøver å komme meg og innse at økta endelig er over, kommer alle gutta én etter én og gir meg en high-five. Det stemmer i roklubben som det stemmer i de andre undergruppene jeg har besøkt: Lavterskel handler ikke om hvor tøff økta er, det handler om hvor godt man blir tatt imot, og at det er et miljø som både støtter og pusher de som er på trening. Det er ingen tvil om at det er en lav terskel for å være fersking på roklubbens treninger. 

Jeg slet litt med å komme meg opp trappa til leiligheten etter trening. Jeg kommer nok til å slite enda mer med å komme meg opp til seminarrom F når jeg skal ha storgruppe i morgen. Til tross for det kan Injurias korrespondent si følgende om Justitia Roklubb: Treningene er tøffe, intensiteten høy, stemninga god og terskelen lav. 

Jeg tror nesten jeg skal skaffe meg medlemskap. 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.