Lavterskel 3: Ro, ro, ro din båt
Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Carl Victor Waldenstrøm
Det har gått for lenge siden jeg har vært støl i fem dager på rad, så redaktøren min tenkte det var på tide å sende meg på en ny lavterskeljakt. Etter en liten tenkepause kom vi fram til at neste naturlige stoppested i min jakt på den beryktede lavterskelen var Justitia Roklubb. Om jeg skulle søkt på ALD basert på erfaringen min i robåt, hadde jeg nok ikke en gang fått et frivillig verv. Men med optimisme og skrekkblandet fryd avtalte jeg et besøk til roklubben. Så forsov jeg meg til den treningen, skammet meg, og avtalte å dra på en ny trening uka etter.
Få undergrupper har en så sterk aura av mystikk som Justitia Roklubb. Ryktene verserer rundt hva som egentlig foregår på treningene til undergruppen, som ifølge jungeltelegrafen er blant de tøffeste på Dragefjellet. Er det sant at alle guttene trener i baris? Er treningene så utmattende at alle ligger langflate etter hver økt? Hvordan fungerer egentlig en romaskin? Og viktigst: Er de lavterskel?
Injuria har sendt sin mann på trening med roklubben for å komme til bunns i spørsmålene. På vei til Studentsenteret herjer ekstremværet Elsa på Høyden – er det et frampek mot hva som er i vente? (Det herjet strengt tatt ikke. Det var litt hagl, men det er viktig å bruke levende bildespråk i teksten sin). Jeg møter fotografen min utenfor studentsenteret. Han gliser selvgodt fra øre til øre – det hadde jeg også gjort om jeg fikk lov til å ta bilder av meg som skulle på trening med roklubben.
Formen min er litt som kaffen på fakultetet – den er like jævlig som den alltid har vært, og viser ingen tegn på å forbedre seg med det første. Etter å ha gått på en liten smell da jeg var på trening med Lovstafetten, må jeg innrømme at jeg var litt redd for hva som var i vente. Ville kroppen holde ut hele treningsøkten? De intense videoene roklubben legger ut på instastoryen sin med jevne mellomrom surret i bakhodet mens jeg skiftet og gikk opp til romaskinsalen på Studentsenteret.
Når jeg kommer inn i romaskinsalen, er roklubben allerede i gang. Åtte gutter sitter og varmer opp på hver sin romaskin. Det sitter et par folk jeg ikke har sett før, men også en håndfull med gutter fra mitt eget kull. Du vet hvem de er – gutta som dukker opp på lesesal med treningsbag hver dag, hele uka. Formen deres er nok litt mer som Tandes formidlerevne – i øvre sjiktet, og beryktet på Dragefjellet.
Jeg blir fort møtt av Olav, som er treningsansvarlig for herrene i roklubben. Han peker til den ledige romaskinen, og vi er gang.
-- Har du brukt en romaskin før, spør han meg.
-- Øøh. Nei, jeg har nok ikke det, svarer jeg stressa tilbake.
Jeg tror ikke jeg har sett en romaskin før. Er dette noe man må kunne før man er med på trening? Er eventyret over før det en gang har begynt? Olav tar det hele med knusende ro, og begynner å forklare den grunnleggende teknikken. Rotaket er tredelt – du begynner med å bruke beina, så overkroppen, og til slutt armtak. Jeg kjører på og prøver meg frem et par tak mens Olav følger med og retter på teknikken min. Opplæringen var i hvert fall lavterskel – Olav tar skikkelig hensyn og sørger for at jeg i det minste har litt peiling før vi går i gang.
Etter oppvarming tar Olav en gjennomgang av dagens plan. 25 minutter hvor salen deles i to. Den ene halvdelen skal ro 500 meter på romaskin, mens den andre halvdelen skal bytte på å ta squats, armhevinger og russian twists (du må gjerne google hva russian twists er, jeg hadde i hvert fall ikke peiling på hva det var). Olav sier at jeg skal starte på romaskinen. Kjør da.
Teknikken sitter sånn passe, og etter 500 meter er det tid for squats. Det kommer nok ikke som en overraskelse for denne spaltens faste lesere, men jeg tar ikke mange squats i hverdagen. Etter squat nummer fem begynner det å bli seigere. Av erfaring er det gjerne her lavterskelen virkelig settes på prøve – hva skjer i det øyeblikket du merker at det går saktere i svingene, og du er redd for å falle bak?
I det jeg runder av squatsene og går løs på andre runde på romaskinen begynner jeg virkelig å kjenne melkesyra. Og nå trår gutta til. Det er heiarop og oppfordringer, det ropes på tvers av salen, og musikken er høy. Jeg får beskjed om å stå på, gutta roper at teknikken sitter godt og at jeg må gi jernet de siste hundre meterne. Ja visst faen skal jeg gi jernet, tenker jeg mens jeg trekker meg nærmere og nærmere det magiske 500-tallet. Jeg glemmer at jeg er her for å skrive spalte. Nå er jeg roklubb-gutt. Og en roklubb-gutt gir seg ikke før økten er over. 25 minutter med pinsom roing begynner å gå mot slutten, og på siste runde må jeg løfte beina mine opp på romaskinen. De er så slitne at de ikke klarer å løfte seg selv.
Et av ryktene om roklubben er at øktene visstnok er så utmattende at alle ligger langflate etter trening. Denne treningen var det kun én som lå slengt over romaskinen og higet etter pusten. Mens jeg prøver å komme meg og innse at økta endelig er over, kommer alle gutta én etter én og gir meg en high-five. Det stemmer i roklubben som det stemmer i de andre undergruppene jeg har besøkt: Lavterskel handler ikke om hvor tøff økta er, det handler om hvor godt man blir tatt imot, og at det er et miljø som både støtter og pusher de som er på trening. Det er ingen tvil om at det er en lav terskel for å være fersking på roklubbens treninger.
Jeg slet litt med å komme meg opp trappa til leiligheten etter trening. Jeg kommer nok til å slite enda mer med å komme meg opp til seminarrom F når jeg skal ha storgruppe i morgen. Til tross for det kan Injurias korrespondent si følgende om Justitia Roklubb: Treningene er tøffe, intensiteten høy, stemninga god og terskelen lav.
Jeg tror nesten jeg skal skaffe meg medlemskap.
