Med isen brutt og stemningen satt, var det på tide å gå dypere enn capser, fotballdrakter og
lacrosse-sticks, og spørre hvem de egentlig er som ledere, medstudenter og mennesker.
Først: Hvem er de?
Det er fire personligheter som stiller til valg i år, men de deler alle et tydelig engasjement.
Først har de fått i oppgave å svare på hvordan de tror vennene deres ville beskrevet dem med
tre ord.
For Eirik falt valget på åpen, ordentlig og selvironisk. Han ønsker å være en leder som møter
folk med et smil og skaper trygghet. Derfor passet jussen «like a glove» for ham. Det var/er
en perfekt arena for å bli kjent med nye mennesker og bygge relasjoner.
Elise innrømmer ærlig at hun kan være en sosial «yapper» med kronisk FOMO – en farlig
kombo. Hun er også et fullblods konkurransemenneske som virkelig hater å tape. «Etter
første tapet med fotballklubben måtte jeg bare gå rett til bussen å sette meg. Prøve å ikke la
det gå utover andre», ler hun.
Petra blir omtalt som utadvendt, aktiv og strukturert, men med et overraskende forhold til
fredager. Da velger hun heller en rolig kveld hjemme i sofaen med roomie. «Shoutout til
Synnøve», sier hun latterfullt. Sofaen og Synnøve komplementeres med en flaske p-max,
snacks og TV-underholdning – Forræder og Skal Vi Danse pekes frem som eksempler.
Peder er sosial og engasjert, alltid med flere baller i lufta. «Jeg hilser på folk hele tiden, og
jeg elsker å ta pauser bare for å prate», forteller han. I tillegg er han hardtarbeidende. Han
liker å gjøre ting ordentlig og nøyaktig, og jobber hardt for å få til det han ønsker. Det
kommer imidlertid an på hvordan du møter han. «De som blir kjent med meg i sosiale
settinger, har kanskje vanskelig for å se for seg at jeg kan være faglig/seriøs. På
arbeidsgrupper er det motsatt: der fremstår jeg langt mer seriøs», forklarer han.
Utenfor jussen
Når de ikke lever og ånder JF, finner vi kandidatene i ganske ulike settinger:
Først og fremst liker Eirik å bli «smitta» av andres engasjement og lidenskap, også utenfor
jussen. Han siterer sjefen sin: «det lureste du kan gjøre for å bli bedre selv, er å omgi deg med
folk som er flinkere enn deg selv». Dersom Eirik skal ta et avbrekk fra jussen mer konkret, så
søker han ofte til stillhet og natur. Gjerne randonee-ski hjemme i «Sunnmørsalpene» med
kompisgjengen for å «glemme jussen et øyeblikk».
Petra finner glede i trening og lagidrett, særlig lacrosse (BSI). Den uventede forelskelsen i
lacrosse oppstod da hun var på utveksling «over dammen» til Minnesota. For henne er
trening et kjærkomment avbrekk fra alt, ikke bare jussen, og aller helst gjøres det i godt lag.
Lagfølelsen kommer først, og hun vil mye heller trene sammen med andre enn å trene alene.
Peder henter også energi i idretten, men oftere fra supporter-perspektivet. I tillegg finner han
pauser hos vennene utenfor jussen, men Peder innrømmer at han egentlig aldri helt tar fri fra
JF. «Det er så mange forskjellige folk og arenaer i JF at jeg gjerne tar med meg JF hjem om
kvelden og opp igjen om morgenen», sier han med et lurt smil.
«Utenfor jussbobla? Er det en ting det også?», sier Elise spøkefullt. Men fra spøk til revolver
så lever hun fint i jussbobla, samtidig som roomien hjemme sørger for å «poppe den»
innimellom.
Hvorfor JF-leder?
Felles for alle fire er at de allerede har funnet et hjem i Juristforeningen – og nå vil de gi noe
tilbake.
Eirik beskriver ønsket sitt som å «skape et samlet JF, et styre og en forening der alle føler seg
inkludert og sett.» Han har erfaring fra både JURAK og Forsvaret, og er opptatt av å bygge
fellesskap som gir eierskap, ikke bare medlemskap.
Elise smiler når hun får spørsmålet: «JF er såpass bra at jeg får lyst til å være med å
videreutvikle det.» Hun trekker også frem at det er på tide med en kvinnelig leder, og at hun
(som økonomiansvarlig for fotballen) har innsikt i hvordan økonomien til JF fungerer + har
kurs i styrearbeid og økonomi.
For Petra handler motivasjonen om takknemlighet. Hun forteller at JF hjalp henne å finne sin
plass i et stort studentmiljø. «Jeg har lyst til å bruke kapasiteten og overskuddet mitt til å
hjelpe andre», sier hun, og trekker paralleller til jobben som BPA, der målet nettopp er å løfte
andre.
Peder er på sin side drevet av en genuin kjærlighet til foreningen. «JF er helt særegen. Det
gjør tilværelsen på jussen mye bedre», sier han, og ønsker å bevare og videreutvikle det som
fungerer.
Hva vil de få til?
Når samtalen dreier seg mot mål og visjoner, viser kandidatene ulike styrker.
Eirik drømmer om et JF som alle føler eierskap til, ikke bare gjennom undergrupper, men
som ett samlet fellesskap.
Elise vil bruke økonomikompetansen sin til å sørge for bærekraftig drift. Hun ser for seg å
forbedre avtaler og å sikre midler til nye initiativ – både for eksisterende klubber og
potensielt nye undergrupper.
Petra vil sikre at alle føler de har et sted å høre til, og hun brenner for å gjøre foreningen
tilgjengelig og trygg for alle.
Peder fokuserer på struktur og samarbeid: bedre relasjon til fakultetsstyret og
eiendomsavdelingen, og en sterkere kultur for tradisjoner – både gamle og nye. «Ølen i
Straffbar bør være billigere», legger han til med et smil. I tillegg synes Peder det hadde vært
kult å prøve å erstatte noen av de «gamle og utdaterte» bildene på veggen i straffbar, med nye
bilder av hva som skjer der nå.
Hvis de fikk frie tøyler
Hva om de fikk mulighet til å lage et helt nytt arrangement?
Eirik ser for seg et stort fellesarrangement der hele jussen kan samles – et lavterskel og
inkluderende møtepunkt.
Elise tar oss med ut av byen. Hun har sett på hvordan NHH gjør det, og drømmer om et
vinterarrangement der man kan stå på ski, grille og samles uten at det koster mer enn en
femtilapp.
Petra er mer opptatt av det nære og sosiale, og sier at «hytteturer er dritkoselig» - men
kanskje kunne man gjort mer for å åpne for slike turer for flere.
Peder vil feire både JF sin bursdag (26. januar) og idretten på jussen. Han foreslår en egen
idrettsgalla for å hedre alt det bra som skjer i idrettsundergruppene, både enkelt- og
lagprestasjoner.
Musikk og dyreverden
Noen spørsmål krever mer kreativitet, og la oss være ærlige: en 4x repetisjon av «dette er
hvorfor dere bør stemme på meg» er ikke interessant. Derfor har vi tydd til en mer uortodoks
fremgangsmåte. Forhåpentligvis mer vellykket enn hva enn NRK prøver å gjøre med
debatten for tiden. Kandidatene ble utfordret til å beskrive seg selv som leder, først som
dyreart, deretter gjennom en låt.
Eirik ser for seg lederstilen sin som en ulv i en ulveflokk. Han er tydelig på at man ikke er
sterkere enn «the weakest link», og at en god leder er klar over dette (han prøver altså ikke å
fremme seg selv som en «alpha wolf»).
Elise synes det er viktig å jobbe i team, være tydelig og å tørre å si fra. Hun peker derfor på
løvinnen. I den sammenhengen fremhever hun at det er løvinnen som er sjefen i løveflokken,
og trekker paralleller til hennes ønske om å endelig ha en kvinne bak rattet i JF.
Med fokus på struktur og organisering, selvinnsikt og begrensninger, ser Petra på seg selv
som en elefant. Elefantflokken samarbeider om omsorg, beskyttelse og navigering, og følger
faste migrasjonsruter. De vet også når de skal trekke seg tilbake eller søke støtte fra flokken.
Peder går for hund. Hunden er menneskets venn. Den er sosial og vanskelig å holde styr på.
Alltid glad, men når det gjelder så er den 100% lojal til der han kommer fra. Dog kan den
være litt vilter (hvis den er uoppdragen).
Over til musikkverden, synes Eirik det er viktig at de andre i gruppa kan «Lean on Me» (Bill
Withers). For å jobbe godt som et team, er det viktig at man støtter hverandre der man kan.
«Lederskap kommer i mange stiler, men lederen kommer ikke alene. Det er et hav av ting
som spiller rundt», avslutter han.
Om JF plutselig får problemer, så vil Elise minne oss på at «We’re All In This Together»
(High School Musical). Hun vil fremme godt samarbeid og tilbakemeldingskultur. I denne
sammenheng fremhever Petra at «What Doesn’t Kill You Makes You Stronger» (Kelly
Clarkson). Hun er ikke redd for å prøve nye ting og hente nye erfaringer. Og om det blir
skikkelig krise? Da er heldigvis Peder bare «One Call Away» (Charlie Puth).
Guilty pleasures
Kandidatene ble også bedt om å komme med en «guilty pleasure»-sang og en «guilty
pleasure»-aktivitet de gjør i stedet for å locke in på sal. Her var gjengen ærlige.
Eirik har daglig «silent disco» inne på salen og lager «smooth transitions» på Spotify med
den nye «Mix-funksjonen». Om ikke det er nok, så kan det fort svi av litt tid på Reels. Petra
foretrekker å være et steg foran, i alle fall når det kommer til helgens antrekk. For det er et
gjennomgående tema i meldingene til venninnegjengen hennes mens de sitter på sal. Peder
spiller bordtennis i Straffbar og sjekker Aftenposten omtrent 20 ganger om dagen – det er jo
viktig å være oppdatert. Elise doomscroller på tiktok, men bruker også tid på ting inne på pc-
en. Hun sjekker mail, lager sangdrikkelek til julebord og liknende. Du vet, ting som føles
produktivt ut, men som egentlig ikke er det.
«Guilty pleasure»-sangene skiller virkelig kandidatene fra hverandre. For guttene er det
følelser som gjelder. Alexis Jordan får Eirik til å føle på ekte «Happiness» og Peder er også
«Hooked on a feeling» (Blue Swede).
Kvinnene er mer seriøse. Petra hører på Dragefjellet-sangen (ryktene sier hun kan hele
teksten ordrett) og Elise hører på Flåklypa. Sistnevnte startet (visstnok) som en joke, med å
høre på «Building Il Tempo Gigante» i immaterialrett (dsvdv). Dette endte naturligvis med å
høre gjennom hele Flåklypa-albumet, og Elise forelsket seg spesielt i «Reodors Ballade».
Hvis de vinner valget ...
Til slutt ble alle kandidatene bedt om å fullføre setningen «Hvis jeg blir valgt så ...»:
- Eirik: «[...] skal foreningsstyret være et organ som ivaretar og bygger opp
engasjementet som er, samtidig som man aktivt gir rom og løfter opp nye initiativ og
nye engasjement på jussen.»
- Elise: «[...] skal vi få bergens beste studenttilbud.»
- Petra: «[...] får JF en engasjert leder som vil bidra til at alle føler på at de har et sted
de hører til.»
- Peder: «[...] er alle jusstudenter involvert i en særegen JF-tradisjon.»
Én forening, fire veier videre
De fire kandidatene representerer det fine med JF: jovialt fellesskap og kultur, som er unikt
og allsidig (JF-KUA forkortet ). Til tross for sine forskjeller, deler alle den samme
grunnleggende kjærligheten for foreningen. Uansett hvem som blir valgt, er det tydelig at JF-
lederrollen havner i trygge og engasjerte hender. Enten det er en JF-leder som kan hilse i
gangen eller scrolle litt på tiktok, men mest av alt: bygge videre på det fellesskapet som gjør
Dragefjellet til noe helt eget – for nye kull, gamle travere og alle oss midt imellom.
