Fire kandidater, én forening

Oliver Wibe Øvereng • 17. november 2025

Fire engasjerte andrekullister stiller til valg som JF-leder. Hva driver dem, hva brenner de for,

og hvem er de egentlig? Injuria har møtt Eirik, Elise, Petra og Peder til en prat om

ambisjoner, fellesskap, foreningslivet, dårlige unnskyldninger for ikke å lese på sal, og hva

som får Dragefjellet til å føles som mer enn bare et fakultet.


Tingeling: fire kandidater, fire ting

Før vi gikk inn i selve intervjuet, tok vi et lite steg tilbake og ba kandidatene vise oss hvem de

er, ikke gjennom ord, men gjennom én gjenstand. Et minne, en vane, en lidenskap. Noe som

sier mer enn 1000 ord. Resultatet ble en blanding av nostalgi, konkurranseinstinkt,

supporterhjerte og ekte lagånd. Med andre ord: fire kandidater, fire ting vi ikke visste vi

trengte å vite.


Straight Outta Volda: «Ei lita homage til bygdegutten

i mæ», sier Eirik Sjøhelle Eiksund (25) om Esso-

capsen fra nabobygda Ørsta og rapduoen Side Brok

(«saggebukse» på dialekt). Han anbefaler særlig

sangene «Ein likandes kar», «Anne Liane» og «1,2,3

fyre».


Brexit baller: Elise Stokke Tronsrud (22) har

spilt fotball hele livet, så JFC var en skikkelig

«no-brainer». Det var her hun (som en litt

uvitende førstekullist) tok på seg sitt aller første

verv. Du trudde kanskje du var sta, men Elise

måtte faktisk krangle med både leverandør og inkassobyrå i et halvt år for å få drakta si – hun blør for drakta både av og på banen. «Et levende bevis på at verv tar og verv gir», sier hun.



Prøvde å gjøre det «on a cold, rainy night» i

Bergen: «Hva er vel mer spesielt enn å være Stoke-

supporter?» spør Peder Sletteberg Sørensen (23),

som stilte med drakta og et bredt smil. Han har også

spilt for JFC, og debuterte, passende nok, med et

solid 9-1 tap mot NHH.


Lacrosse the pond»: Petra Grønneberg

Hagen (22) fikk virkelig øynene opp for

lacrosse da hun var på utveksling i USA. «I

Norge er det et ganske lite, men inkluderende

miljø, og jeg møter mange hyggelige og flinke

folk gjennom sporten!» sier hun. Petra har spilt

i snart fem år nå, og har vært med å ta to NM-

gull og ett sølv.


Med isen brutt og stemningen satt, var det på tide å gå dypere enn capser, fotballdrakter og

lacrosse-sticks, og spørre hvem de egentlig er som ledere, medstudenter og mennesker.


Først: Hvem er de?


Det er fire personligheter som stiller til valg i år, men de deler alle et tydelig engasjement.

Først har de fått i oppgave å svare på hvordan de tror vennene deres ville beskrevet dem med

tre ord.


For Eirik falt valget på åpen, ordentlig og selvironisk. Han ønsker å være en leder som møter

folk med et smil og skaper trygghet. Derfor passet jussen «like a glove» for ham. Det var/er

en perfekt arena for å bli kjent med nye mennesker og bygge relasjoner.


Elise innrømmer ærlig at hun kan være en sosial «yapper» med kronisk FOMO – en farlig

kombo. Hun er også et fullblods konkurransemenneske som virkelig hater å tape. «Etter

første tapet med fotballklubben måtte jeg bare gå rett til bussen å sette meg. Prøve å ikke la

det gå utover andre», ler hun.


Petra blir omtalt som utadvendt, aktiv og strukturert, men med et overraskende forhold til

fredager. Da velger hun heller en rolig kveld hjemme i sofaen med roomie. «Shoutout til

Synnøve», sier hun latterfullt. Sofaen og Synnøve komplementeres med en flaske p-max,

snacks og TV-underholdning – Forræder og Skal Vi Danse pekes frem som eksempler.


Peder er sosial og engasjert, alltid med flere baller i lufta. «Jeg hilser på folk hele tiden, og

jeg elsker å ta pauser bare for å prate», forteller han. I tillegg er han hardtarbeidende. Han

liker å gjøre ting ordentlig og nøyaktig, og jobber hardt for å få til det han ønsker. Det

kommer imidlertid an på hvordan du møter han. «De som blir kjent med meg i sosiale

settinger, har kanskje vanskelig for å se for seg at jeg kan være faglig/seriøs. På

arbeidsgrupper er det motsatt: der fremstår jeg langt mer seriøs», forklarer han.


Utenfor jussen

Når de ikke lever og ånder JF, finner vi kandidatene i ganske ulike settinger:


Først og fremst liker Eirik å bli «smitta» av andres engasjement og lidenskap, også utenfor

jussen. Han siterer sjefen sin: «det lureste du kan gjøre for å bli bedre selv, er å omgi deg med

folk som er flinkere enn deg selv». Dersom Eirik skal ta et avbrekk fra jussen mer konkret, så

søker han ofte til stillhet og natur. Gjerne randonee-ski hjemme i «Sunnmørsalpene» med

kompisgjengen for å «glemme jussen et øyeblikk».


Petra finner glede i trening og lagidrett, særlig lacrosse (BSI). Den uventede forelskelsen i

lacrosse oppstod da hun var på utveksling «over dammen» til Minnesota. For henne er

trening et kjærkomment avbrekk fra alt, ikke bare jussen, og aller helst gjøres det i godt lag.

Lagfølelsen kommer først, og hun vil mye heller trene sammen med andre enn å trene alene.


Peder henter også energi i idretten, men oftere fra supporter-perspektivet. I tillegg finner han

pauser hos vennene utenfor jussen, men Peder innrømmer at han egentlig aldri helt tar fri fra

JF. «Det er så mange forskjellige folk og arenaer i JF at jeg gjerne tar med meg JF hjem om

kvelden og opp igjen om morgenen», sier han med et lurt smil.


«Utenfor jussbobla? Er det en ting det også?», sier Elise spøkefullt. Men fra spøk til revolver

så lever hun fint i jussbobla, samtidig som roomien hjemme sørger for å «poppe den»

innimellom.


Hvorfor JF-leder?

Felles for alle fire er at de allerede har funnet et hjem i Juristforeningen – og nå vil de gi noe

tilbake.


Eirik beskriver ønsket sitt som å «skape et samlet JF, et styre og en forening der alle føler seg

inkludert og sett.» Han har erfaring fra både JURAK og Forsvaret, og er opptatt av å bygge

fellesskap som gir eierskap, ikke bare medlemskap.


Elise smiler når hun får spørsmålet: «JF er såpass bra at jeg får lyst til å være med å

videreutvikle det.» Hun trekker også frem at det er på tide med en kvinnelig leder, og at hun

(som økonomiansvarlig for fotballen) har innsikt i hvordan økonomien til JF fungerer + har

kurs i styrearbeid og økonomi.


For Petra handler motivasjonen om takknemlighet. Hun forteller at JF hjalp henne å finne sin

plass i et stort studentmiljø. «Jeg har lyst til å bruke kapasiteten og overskuddet mitt til å

hjelpe andre», sier hun, og trekker paralleller til jobben som BPA, der målet nettopp er å løfte

andre.


Peder er på sin side drevet av en genuin kjærlighet til foreningen. «JF er helt særegen. Det

gjør tilværelsen på jussen mye bedre», sier han, og ønsker å bevare og videreutvikle det som

fungerer.


Hva vil de få til?

Når samtalen dreier seg mot mål og visjoner, viser kandidatene ulike styrker.


Eirik drømmer om et JF som alle føler eierskap til, ikke bare gjennom undergrupper, men

som ett samlet fellesskap.


Elise vil bruke økonomikompetansen sin til å sørge for bærekraftig drift. Hun ser for seg å

forbedre avtaler og å sikre midler til nye initiativ – både for eksisterende klubber og

potensielt nye undergrupper.


Petra vil sikre at alle føler de har et sted å høre til, og hun brenner for å gjøre foreningen

tilgjengelig og trygg for alle.


Peder fokuserer på struktur og samarbeid: bedre relasjon til fakultetsstyret og

eiendomsavdelingen, og en sterkere kultur for tradisjoner – både gamle og nye. «Ølen i

Straffbar bør være billigere», legger han til med et smil. I tillegg synes Peder det hadde vært

kult å prøve å erstatte noen av de «gamle og utdaterte» bildene på veggen i straffbar, med nye

bilder av hva som skjer der nå.


Hvis de fikk frie tøyler

Hva om de fikk mulighet til å lage et helt nytt arrangement?


Eirik ser for seg et stort fellesarrangement der hele jussen kan samles – et lavterskel og

inkluderende møtepunkt.


Elise tar oss med ut av byen. Hun har sett på hvordan NHH gjør det, og drømmer om et

vinterarrangement der man kan stå på ski, grille og samles uten at det koster mer enn en

femtilapp.


Petra er mer opptatt av det nære og sosiale, og sier at «hytteturer er dritkoselig» - men

kanskje kunne man gjort mer for å åpne for slike turer for flere.


Peder vil feire både JF sin bursdag (26. januar) og idretten på jussen. Han foreslår en egen

idrettsgalla for å hedre alt det bra som skjer i idrettsundergruppene, både enkelt- og

lagprestasjoner.


Musikk og dyreverden

Noen spørsmål krever mer kreativitet, og la oss være ærlige: en 4x repetisjon av «dette er

hvorfor dere bør stemme på meg» er ikke interessant. Derfor har vi tydd til en mer uortodoks

fremgangsmåte. Forhåpentligvis mer vellykket enn hva enn NRK prøver å gjøre med

debatten for tiden. Kandidatene ble utfordret til å beskrive seg selv som leder, først som

dyreart, deretter gjennom en låt.


Eirik ser for seg lederstilen sin som en ulv i en ulveflokk. Han er tydelig på at man ikke er

sterkere enn «the weakest link», og at en god leder er klar over dette (han prøver altså ikke å

fremme seg selv som en «alpha wolf»).


Elise synes det er viktig å jobbe i team, være tydelig og å tørre å si fra. Hun peker derfor på

løvinnen. I den sammenhengen fremhever hun at det er løvinnen som er sjefen i løveflokken,

og trekker paralleller til hennes ønske om å endelig ha en kvinne bak rattet i JF.


Med fokus på struktur og organisering, selvinnsikt og begrensninger, ser Petra på seg selv

som en elefant. Elefantflokken samarbeider om omsorg, beskyttelse og navigering, og følger

faste migrasjonsruter. De vet også når de skal trekke seg tilbake eller søke støtte fra flokken.


Peder går for hund. Hunden er menneskets venn. Den er sosial og vanskelig å holde styr på.

Alltid glad, men når det gjelder så er den 100% lojal til der han kommer fra. Dog kan den

være litt vilter (hvis den er uoppdragen).


Over til musikkverden, synes Eirik det er viktig at de andre i gruppa kan «Lean on Me» (Bill

Withers). For å jobbe godt som et team, er det viktig at man støtter hverandre der man kan.

«Lederskap kommer i mange stiler, men lederen kommer ikke alene. Det er et hav av ting

som spiller rundt», avslutter han.


Om JF plutselig får problemer, så vil Elise minne oss på at «We’re All In This Together»

(High School Musical). Hun vil fremme godt samarbeid og tilbakemeldingskultur. I denne

sammenheng fremhever Petra at «What Doesn’t Kill You Makes You Stronger» (Kelly

Clarkson). Hun er ikke redd for å prøve nye ting og hente nye erfaringer. Og om det blir

skikkelig krise? Da er heldigvis Peder bare «One Call Away» (Charlie Puth).


Guilty pleasures

Kandidatene ble også bedt om å komme med en «guilty pleasure»-sang og en «guilty

pleasure»-aktivitet de gjør i stedet for å locke in på sal. Her var gjengen ærlige.


Eirik har daglig «silent disco» inne på salen og lager «smooth transitions» på Spotify med

den nye «Mix-funksjonen». Om ikke det er nok, så kan det fort svi av litt tid på Reels. Petra

foretrekker å være et steg foran, i alle fall når det kommer til helgens antrekk. For det er et

gjennomgående tema i meldingene til venninnegjengen hennes mens de sitter på sal. Peder

spiller bordtennis i Straffbar og sjekker Aftenposten omtrent 20 ganger om dagen – det er jo

viktig å være oppdatert. Elise doomscroller på tiktok, men bruker også tid på ting inne på pc-

en. Hun sjekker mail, lager sangdrikkelek til julebord og liknende. Du vet, ting som føles

produktivt ut, men som egentlig ikke er det.


«Guilty pleasure»-sangene skiller virkelig kandidatene fra hverandre. For guttene er det

følelser som gjelder. Alexis Jordan får Eirik til å føle på ekte «Happiness» og Peder er også

«Hooked on a feeling» (Blue Swede).


Kvinnene er mer seriøse. Petra hører på Dragefjellet-sangen (ryktene sier hun kan hele

teksten ordrett) og Elise hører på Flåklypa. Sistnevnte startet (visstnok) som en joke, med å

høre på «Building Il Tempo Gigante» i immaterialrett (dsvdv). Dette endte naturligvis med å

høre gjennom hele Flåklypa-albumet, og Elise forelsket seg spesielt i «Reodors Ballade».


Hvis de vinner valget ...

Til slutt ble alle kandidatene bedt om å fullføre setningen «Hvis jeg blir valgt så ...»:


- Eirik: «[...] skal foreningsstyret være et organ som ivaretar og bygger opp

engasjementet som er, samtidig som man aktivt gir rom og løfter opp nye initiativ og

nye engasjement på jussen.»

- Elise: «[...] skal vi få bergens beste studenttilbud.»

- Petra: «[...] får JF en engasjert leder som vil bidra til at alle føler på at de har et sted

de hører til.»

- Peder: «[...] er alle jusstudenter involvert i en særegen JF-tradisjon.»


Én forening, fire veier videre

De fire kandidatene representerer det fine med JF: jovialt fellesskap og kultur, som er unikt

og allsidig (JF-KUA forkortet ). Til tross for sine forskjeller, deler alle den samme

grunnleggende kjærligheten for foreningen. Uansett hvem som blir valgt, er det tydelig at JF-

lederrollen havner i trygge og engasjerte hender. Enten det er en JF-leder som kan hilse i

gangen eller scrolle litt på tiktok, men mest av alt: bygge videre på det fellesskapet som gjør

Dragefjellet til noe helt eget – for nye kull, gamle travere og alle oss midt imellom.


Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.