Ti måter å engasjere seg på for andre

Injuria.no • 28. februar 2020

Spre glede på kreftavdelingene på Haukeland

Tekst: Eline Sandnes Fosse

Det er mange måter å engasjere seg på. Én av disse er å engasjere seg for at andre skal få det bedre. I Bergen finnes en rekke ulike organisasjoner som tilrettelegger for slikt engasjement, setter det i system og gjør det mulig for alle å gjøre noe. Vi har samlet ti ulike forslag til hvordan du som student kan bruke litt av din tid på å gjøre noen andres hverdag litt bedre. 

Gjør en forskjell for minoritetsungdom som Catalyst-mentor

Catalysts er en frivillig organisasjon som ønsker å skape tilhørighet og inkludering, én relasjon av gangen. Vi jobber med å øke selvfølelsen hos flerkulturell ungdom gjennom seks måneders styrkebaserte mentorprogram forankret i positiv psykologi. Den styrkebaserte tilnærmingen hjelper ungdommene å identifisere egne styrker og ressurser, sette mål og delmål for å oppnå sine drømmer, samt at de lærer å etablere og bygge gode sosiale relasjoner – viktige faktorer for å lykkes i fremtiden, karriere og arbeid. I mentorprogrammet kobler vi flerkulturell ungdom til personer i lokalsamfunnet, der paret over perioden på seks måneder får opplæring og oppfølging fra oss. Mentorrelasjonen er gjensidig, der frivillige voksne lærer av ungdommen og av Catalysts mentoringmetode.

Å være frivillig betyr blant annet at man setter av sin tid for gjøre noen andres hverdag litt bedre. Å være frivillig er både meningsfylt og givende, spesielt når man ser de positive ringvirkningene det har. I tillegg har ikke frivillighet bare en positiv effekt på samfunnet – mennesker som arbeider frivillig er lykkeligere enn andre. Forskning har vist en sterk sammenheng mellom lykke og det å arbeide som frivillig, både på samfunnsnivå og på individnivå. 

Catalysts ser etter engasjerte personer som ønsker å bidra i lokalsamfunnet. Man trenger ingen forkunnskaper for å kunne være med. Man trenger kun et åpent sinn og en tanke om at man ønsker å bidra, og mulighet til å sette av tid til møte med sin ungdom en gang hver måned. Vi har flere workshops med mentorene, både ved start og underveis, der vi går gjennom ulike verktøy som de kan bruke i relasjon med sin mentee. Målet med programmet er å bidra til integrering og sosial inkludering av flerkulturelle ungdommer. Med programmet ønsker vi å øke mestringsfølelse,  styrke selvfølelse, fremtidstro og sosial kapital hos ungdommene. 

– Navnit Kaur, programleder for Catalyst avdeling Bergen

Bli aktivitetsvenn for personer med demens

Å være aktivitetsvenn er enkelt. Du trenger bare å gjøre noe du liker – sammen med en som har demens. Som frivillig aktivitetsvenn blir du koblet med en person med demens som har samme interesser som deg. Dere gjør ting dere liker. Målet er at tiden dere er sammen skal være til glede for begge. Du trenger ingen spesielle kunnskaper eller egenskaper, du trenger egentlig bare å være deg selv. Før du starter opp, går du gjennom et kurs, og du vil hele perioden ha et støtteapparat med erfaring og kompetanse i ryggen. Det eneste som kreves er tiden din, og at du ønsker å kunne bruke den til noe meningsfylt samtidig som du blir kjent med et nytt menneske.

Over 77 000 personer i Norge har demens, og i løpet av de neste tiårene vil andelen trolig dobles. Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig organisasjon som arbeider for å bekjempe demens. Ønsker du å melde deg som aktivitetsvenn kan du gjøre det på https://nasjonalforeningen.no/tilbud/aktivitetsvenn-for-personer-med-demens/

– Trude Kvam Ulleland, frivillighetskoordinator i Kreftforeningen Bergen

 

Bli frivillig hos utlånssentralen Skattkammeret Bergen

Kirkens Bymisjon Bergen åpnet Skattkammeret Bergen 31. august 2019. Dette er en stor utlånssentral av sports- og fritidsutstyr som vi låner ut gratis til barn og unge opp til 20 år. Vi har det meste av både sommer- og vinterutstyr slik at de som låner utstyr av oss kan få prøvd seg på mange forskjellige aktiviteter. Voksne over 20 år får også låne utstyr til en symbolsk sum.

Skattkammeret har som visjon at alle barn og unge skal ha en mulighet til en aktiv hverdag uten en prislapp som ekskluderer fra deltakelse. Derfor er vår hovedmålgruppe alle som faller utenfor den organiserte idretten, men tilbudet vil være tilgjengelig og åpent for alle uansett bakgrunn og økonomisk status.

Det er våre frivillige som er bærebjelken for at Skattkammeret kan holde åpent fem dager i uken. Dette har ført til at utlånsentralen har blitt veldig populær, og vi lånte ut over 540 enheter bare i januar 2020, noe som er helt supert. Vi trenger flere frivillige som kan hjelpe oss å holde dette tilbudet åpent og hjelpe våre låntagere med å finne riktig utstyr for turen de skal på. Er du vår neste frivillig?  

– Knut Anders Strand , prosjektleder for Skattkammeret Bergen

 

Bli frivillig i Bergen Røde Kors

I tillegg til å drive nødhjelp i hele verden, jobber Røde Kors også lokalt over hele landet. I Bergen har vi over 30 ulike aktiviteter rettet mot barn, unge, migranter, vanskeligstilte, flyktninger, eldre og mennesker som er i nød. Våre 1100 frivillige jobber med førstehjelp, beredskap, ensomhetsbekjempelse, inkludering og mangfold. Som frivillig i Bergen Røde Kors kan du ta del i dette arbeidet, enten du vil jobbe med ungdom, være med i hjelpekorpset, besøke innsatte i fengsel, engasjere deg for mennesker i vanskelige livssituasjoner eller være flyktningguide eller besøksvenn.

Å være frivillig er veldig meningsfullt. Forskning viser at frivillige er lykkeligere, mer sosiale og finner en mening med livet. Og så er det ikke til å stikke under en stol at det er en real boost for CV-en. Alle frivillige i Røde Kors får dessuten en rekke relevante kurs. Førstehjelp og psykososial førstehjelp er obligatorisk. I tillegg har vi en årlig kurshelg med en rekke fordypningskurs med stor bredde i tilbudet. Her kan man for eksempel lære samtaleteknikk ved selvmordsfare, eller man kan delta på kurs i ledelse.

For å bli frivillig i Bergen Røde Kors må man registrere seg på rodekors.no/bergen. Man bli deretter innkalt til et introduksjonskurs, hvor man velger om man vil bli med videre og i så fall hvilke aktiviteter som kan være aktuelle.

– Morten Lillestøl Madsen, daglig leder i Bergen Røde Kors

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982