– Livet er like kult nå som før, om ikke mye bedre!

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Johanne Kristiansen

«Norge trenger flere barn – og jeg trenger neppe å forklare hvordan dette gjøres ». Høres dette sitatet kjent ut for deg? Slik lød nemlig oppfordringen fra Erna Solberg under hennes nyttårstale i fjor. Mange studenter vil nok reagere med panikk hvis pinnen skulle vise to streker etter hverandre. For hvor sannsynlig er det at en student har fast jobb, enmannsbolig med hage, stasjonsvogn og smålubben golden retriever i boks?

Fra realfag til lover og rettsavgjørelser

Audun Halleraker Ueland var 33 år gammel og nybakt pappa da han kom inn på jusstudiet sist sommer. Fra før av hadde han en master i industriell økonomi og teknologiledelse (indøk) fra NTNU. Han har med andre ord tatt en 360 graders helomvending - men det er langt fra den eneste forskjellen som kan karakterisere de to studietidene hans.

Audun blir dratt i hånda av Vilje på ett og et halvt år som forståelig nok ikke er så veldig begeistra for at pappa er intervjuobjekt og ikke lekekamerat akkurat nå.

– Min forrige studietid var kanskje mer som den «vanlige» studietiden - mye sosialt, for det har man jo tid til. Men det endrer seg når man får barn. Tidligere var tiden jeg tilbrakte med mamma, pappa og søsken begrenset. Nå har jeg min egen lille kjernefamilie. Jeg setter stor pris på den tiden jeg får tilbrakt sammen med dem og ville ikke hatt det på noen annen måte, sier han.  

Så hvor kommer interessen for juss? spør jeg Audun.

– Ja, si det? Jeg elsker å lære, og jeg liker vanskelige ting. Sånn sett var jussen akkurat det jeg har forestilt meg, og jeg stortrives, svarer han.

På mange måter kan man anta at han har funnet sin rette make. Han er nemlig gift med Lovise, som er utdannet lærer og fysioterapeut. For tiden skriver hun master i sosiologi, samtidig som hun er mor til Vilje. Paret er glad i utfordringer begge to. Han knuser min egen forestilling om dramaskrik angående de to positive strekene på pinnen.

– Vilje var planlagt. Å få barn er det største som har skjedd meg, sier han før han stopper opp og ler: Der kom allerede den første klisjeen!

At Audun kan mene dette etter å tidligere ha meddelt at han stiller på intervjuet etter tre timers søvn i natt, bekrefter at det ligger noe sannhet i det han sier.  

– Jeg har ansvar for Vilje om natten - det er slik jeg og Lovise har avtalt det. I natt for eksempel, hadde Vilje feber, og da trenger hun kos og trøst. Vi rusler litt rundt, sitter oppe og ser litt på barne-tv før hun sovner igjen. En vanlig dag for meg ellers starter mellom klokken 06.00 og 07.00. Da er Vilje allerede våken, og Lovise våkner av seg selv litt senere enn oss.

– Vi liker å ha god tid på morgenen og spiser frokost sammen hver dag. Etter hvert leverer jeg Vilje i barnehagen før jeg selv kommer meg til forelesning eller lesesalen. Da er det jobbing med lesing, kommentering eller se på forelesningsopptak som står på planen, sier han.

 

Lærer best av å høre på smarte medstudenter

Andreklassingen har allerede funnet sin arbeidsteknikk for å lære mest mulig på kortest mulig tid.

– Det er gjennom kollokviearbeid jeg lærer mest. Der får jeg høre alle mine smarte medstudenter og prøver å huske det vi har snakket om. Jeg har ikke like mye tid som mange andre til å lese, men heldigvis fungerer samtaler som dette veldig fint for meg.

For å få alle hjulene til å gå rundt må Audun forlate fakultetet klokken 13.00 hver dag. Når han kommer hjem, er det hans tur til å ta sin del av husarbeidet. Lovise pleier å være hjemme og ta sin del av arbeidet mens Audun er på fakultetet.

Vilje blir som regel hentet i 15-tiden, og sammen prøver familien på tre å finne på noe hyggelig i lag – gjerne det Vilje liker best. En tur på museum eller i parken. På kvelden er det middag sammen før Vilje legges. Lovise får dratt på trening, kommer hjem og får slengt fra seg sportsbagen før Audun drar på trening.

– Rullering, rett og slett? spør jeg og ler. Han nikker bekreftende.

På kvelden ser de gjerne en serie sammen på Netflix. Så er det til sengs klokken 22.

– Ja, dagene er jo kortere nå sammenlignet med dagene før vi fikk barn, ler han.

– Søvn er viktig nå. I helgen kan vi strekke det til 23, sier han og smiler. Men livet er like kult nå som det var før, om ikke mye bedre!

Babyboom på fakultetet?

I motsetning til Erna Solberg står ikke en babyboom på hans ønskeliste for nyåret, akkurat.

– Man skal jo selvfølgelig ha lyst på barn. Jeg tror ikke jeg har noen spesielle superkrefter som gjør at jeg får til å studere juss selv om jeg har barn. Jeg tror mange av mine venner og medstudenter hadde klart det helt fint om det var slik at de ønsket barn i løpet av studietiden, mener han.

«Han med barn»

Audun har løpt Lovstafetten hvert år siden oppstart og har blitt kjent med mange medstudenter gjennom dette.

– Det er jo ikke mange på min alder, men de er utrolig kule folk. Jeg er glad jeg ble kjent med dem og får være en del av dette. Jeg føler meg ikke «løsrevet» fra det sosiale som foregår på studiet selv om jeg har barn og dermed mindre tid. Jeg vil ikke være «bestemor-Audun» eller «han med barn». Jeg er jo mye mer enn bare pappa. For meg er det veldig viktig å være en del av noe, ellers blir livet mitt bare… trist, sier han og ler.

Et prioritetsspørsmål

Selv om man får inntrykk av at Audun og Lovise får det til å gå knirkefritt i hverdagen, er det ikke unngåelig for meg å lure hvordan hverdagen ser ut under eksamensperioden. Perioden kjennetegnes jo tross alt av at mange ofrer søvn, regelmessige måltider og et sosialt liv til fordel for flere timer på lesesalen.

– Jeg har min vanlige hverdag under eksamensperioden, men prøver å skvise inn noen timer her og der på kvelden. Jeg og Lovise samarbeider godt, og det blir selvfølgelig litt flere arbeidsoppgaver på den andre part når en av oss har sluttinnspurt. Til syvende og sist handler det hele om et prioritetsspørsmål. Er det viktigst for meg å være en bra far og være mye til stede for Vilje, eller er det viktigere med en A eller B på en eksamen? Vilje kommer selvfølgelig alltid først, sier han og smiler.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.