– Livet er like kult nå som før, om ikke mye bedre!

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Johanne Kristiansen

«Norge trenger flere barn – og jeg trenger neppe å forklare hvordan dette gjøres ». Høres dette sitatet kjent ut for deg? Slik lød nemlig oppfordringen fra Erna Solberg under hennes nyttårstale i fjor. Mange studenter vil nok reagere med panikk hvis pinnen skulle vise to streker etter hverandre. For hvor sannsynlig er det at en student har fast jobb, enmannsbolig med hage, stasjonsvogn og smålubben golden retriever i boks?

Fra realfag til lover og rettsavgjørelser

Audun Halleraker Ueland var 33 år gammel og nybakt pappa da han kom inn på jusstudiet sist sommer. Fra før av hadde han en master i industriell økonomi og teknologiledelse (indøk) fra NTNU. Han har med andre ord tatt en 360 graders helomvending - men det er langt fra den eneste forskjellen som kan karakterisere de to studietidene hans.

Audun blir dratt i hånda av Vilje på ett og et halvt år som forståelig nok ikke er veldig begeistra for at pappa er intervjuobjekt og ikke lekekamerat akkurat nå.

– Min forrige studietid var kanskje mer som den «vanlige» studietiden - mye sosialt, for det har man jo tid til. Men det endrer seg når man får barn. Tidligere var tiden jeg tilbrakte med mamma, pappa og søsken begrenset. Nå har jeg min egen lille kjernefamilie. Jeg setter stor pris på den tiden jeg får tilbrakt sammen med dem og ville ikke hatt det på noen annen måte, sier han.  

Så hvor kommer interessen for juss? spør jeg Audun.

– Ja, si det? Jeg elsker å lære, og jeg liker vanskelige ting. Sånn sett var jussen akkurat det jeg har forestilt meg, og jeg stortrives, svarer han.

På mange måter kan man anta at han har funnet sin rette make. Han er nemlig gift med Lovise, som er utdannet lærer og fysioterapeut. For tiden skriver hun master i sosiologi, samtidig som hun er mor til Vilje. Paret er glad i utfordringer begge to. Han knuser min egen forestilling om dramaskrik angående de to positive strekene på pinnen.

– Vilje var planlagt. Å få barn er det største som har skjedd meg, sier han før han stopper opp og ler: Der kom allerede den første klisjeen!

At Audun kan mene dette etter å tidligere ha meddelt at han stiller på intervjuet etter tre timers søvn i natt, bekrefter at det ligger noe sannhet i det han sier.  

– Jeg har ansvar for Vilje om natten - det er slik jeg og Lovise har avtalt det. I natt for eksempel, hadde Vilje feber, og da trenger hun kos og trøst. Vi rusler litt rundt, sitter oppe og ser litt på barne-tv før hun sovner igjen. En vanlig dag for meg ellers starter mellom klokken 06.00 og 07.00. Da er Vilje allerede våken, og Lovise våkner av seg selv litt senere enn oss.

– Vi liker å ha god tid på morgenen og spiser frokost sammen hver dag. Etter hvert leverer jeg Vilje i barnehagen før jeg selv kommer meg til forelesning eller lesesalen. Da er det jobbing med lesing, kommentering eller se på forelesningsopptak som står på planen, sier han.

 

Lærer best av å høre på smarte medstudenter

Andreklassingen har allerede funnet sin arbeidsteknikk for å lære mest mulig på kortest mulig tid.

– Det er gjennom kollokviearbeid jeg lærer mest. Der får jeg høre alle mine smarte medstudenter og prøver å huske det vi har snakket om. Jeg har ikke like mye tid som mange andre til å lese, men heldigvis fungerer samtaler som dette veldig fint for meg.

For å få alle hjulene til å gå rundt må Audun forlate fakultetet klokken 13.00 hver dag. Når han kommer hjem, er det hans tur til å ta sin del av husarbeidet. Lovise pleier å være hjemme og ta sin del av arbeidet mens Audun er på fakultetet.

Vilje blir som regel hentet i 15-tiden, og sammen prøver familien på tre å finne på noe hyggelig i lag – gjerne det Vilje liker best. En tur på museum eller i parken. På kvelden er det middag sammen før Vilje legges. Lovise får dratt på trening, kommer hjem og får slengt fra seg sportsbagen før Audun drar på trening.

– Rullering, rett og slett? spør jeg og ler. Han nikker bekreftende.

På kvelden ser de gjerne en serie sammen på Netflix. Så er det til sengs klokken 22.

– Ja, dagene er jo kortere nå sammenlignet med dagene før vi fikk barn, ler han.

– Søvn er viktig nå. I helgen kan vi strekke det til 23, sier han og smiler. Men livet er like kult nå som det var før, om ikke mye bedre!

Babyboom på fakultetet?

I motsetning til Erna Solberg står ikke en babyboom på hans ønskeliste for nyåret, akkurat.

– Man skal jo selvfølgelig ha lyst på barn. Jeg tror ikke jeg har noen spesielle superkrefter som gjør at jeg får til å studere juss selv om jeg har barn. Jeg tror mange av mine venner og medstudenter hadde klart det helt fint om det var slik at de ønsket barn i løpet av studietiden, mener han.

«Han med barn»

Audun har løpt Lovstafetten hvert år siden oppstart og har blitt kjent med mange medstudenter gjennom dette.

– Det er jo ikke mange på min alder, men de er utrolig kule folk. Jeg er glad jeg ble kjent med dem og får være en del av dette. Jeg føler meg ikke «løsrevet» fra det sosiale som foregår på studiet selv om jeg har barn og dermed mindre tid. Jeg vil ikke være «bestemor-Audun» eller «han med barn». Jeg er jo mye mer enn bare pappa. For meg er det veldig viktig å være en del av noe, ellers blir livet mitt bare… trist, sier han og ler.

Et prioritetsspørsmål

Selv om man får inntrykk av at Audun og Lovise får det til å gå knirkefritt i hverdagen, er det ikke unngåelig for meg å lure hvordan hverdagen ser ut under eksamensperioden. Perioden kjennetegnes jo tross alt av at mange ofrer søvn, regelmessige måltider og et sosialt liv til fordel for flere timer på lesesalen.

– Jeg har min vanlige hverdag under eksamensperioden, men prøver å skvise inn noen timer her og der på kvelden. Jeg og Lovise samarbeider godt, og det blir selvfølgelig litt flere arbeidsoppgaver på den andre part når en av oss har sluttinnspurt. Til syvende og sist handler det hele om et prioritetsspørsmål. Er det viktigst for meg å være en bra far og være mye til stede for Vilje, eller er det viktigere med en A eller B på en eksamen? Vilje kommer selvfølgelig alltid først, sier han og smiler.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982