Krimgåte: Qua Injuria slaktet i natt!

Injuria.no • 26. mai 2022

Tekst: Karolina Araujo

Foto: Erik Mikal Midelfart Hoff

Disclaimer:  Denne krimgåten er et skjønnlitterært verk, og representer på ingen som helst måte personene i det virkelige liv.

Løsningen på krimgåten finner du nederst på siden.

Ingen på det juridiske fakultet i Bergen hadde kunnet forutsett den tragedien som etterfulgte dekanvalget og den påfølgende grandiose feiringen av den. Istedenfor at man nøyet seg høy sigarføring, tørre akademiske vitser om lovforarbeider og noe sterkt i glassene, hadde noen sett seg ut et offerlam: Qua Injuria! Da vaktmesteren låste opp JF-kontoret mandag morgen, fant han liket til den antropomorfistiske kuen i en pøl av sitt eget blod og Tine H-melk. Norges dyktigste privatetterforsker, Lars Holmes, ble umiddelbart tilkalt for å undersøke åstedet.

Etter en omfattende smaksanalyse av bevismaterialet, kom Lars Holmes til at det var fire personer som skilte seg ut. Dekan Søvig, Professor Aarli, Professor Giertsen og JF-leder Selsås.  

Den nylig gjenvalgte dekanen, Søvig, ble avhørt først.

«Kom inn», sa dekanen med urolig stemme mens han satte bildet av Ganesha i bokhyllen.  Søvig prøvde å virke upåvirket av nattens hendelser, og legge an den lett patriarkalske dekantonen, men vår etterforsker kunne se det anspente draget rundt den glattbarberte munnen. Var det også antydning til en lett nervøs sitring i hendene? – «Forstyrrer jeg?» spurte Lars Holmes. Dekanen forsikret den eminente privatetterforskeren om at han nettopp hadde gjort seg ferdig med å meditere. – «Da går jeg rett på sak. Som du vet, er Qua tatt av dage på det mest bestialske vis. Qua var glad i å drikke melk, men ikke like glad i å rydde opp etter seg. Det sies at du var svært så misfornøyd med Quas forsøpling av fakultetet?»

Dekanen kremtet og innrømmet at han var lei av å vasse i melkekartonger, men forklarte at drap av kuer stred mot alt han stod for.  «Tvert imot, jeg elsket Qua som min egen», sa Søvig, og gestikulerte mot bildet av Ganesha som stirret ut over dekanens kontor.

Etter en lengre utlegning husket Lars Holmes å gratulere Søvig med sitt gjenvalgte dekanembete. Søvig takket ham, fordi det hadde vært en tøff valgkamp mot Gierten og Aarli. Etterforskeren fornemmet en viss bitterhet i Søvigs tone i den korte praten om valgkampen, og lurte på om han fant årsaken da Giertsens navn ble som spyttet ut av dekanens munn. Lars Holmes stusset på om rivaleriet mellom de to mennene strakte seg dypere enn valgkampen.

Til slutt takket Lars Holmes høflig for seg, og skulle til å finne den neste mistenkte på listen; professor Aarli. Som ved et skjebnens sammentreff – eller var det det? -  kom hun akkurat halsende inn på dekanens kontor. Lett rødmende i kinnene, og med håret utslått.

Da hun fikk øye på vår eminente privatetterforsker, rygget hun ut av kontoret øyeblikkelig, mens hun høylytt beklaget om hun hadde avbrutt en konfidensiell samtale. I gangen kunne man høre hvordan hun på raske føtter og klakkende hæler gjorde mine til å stikke av fra stedet, men Lars Holmes la på sprang og klarte nå henne igjen ved kontordøren hennes, som hun med dirrende hender hadde åpnet og prøvde å smelle igjen foran nesen på ham. Norges svar på Poirot (dog uten fransk aksent) klarte imidlertid å plassere sin venstre fot strategisk i døråpningen, slik at hun ikke kunne lukke døren. Han lot ikke tid gå til spille og satte sporenstreks i gang med avhøret der i dørsprekken. «DU vet hvorfor jeg er her. Mitt oppdrag er å finne hvem som så tarvelig tok Qua av dage. Jeg har forhørt meg, og funnet ut at Qua hvert år fanget dine studenters oppmerksomhet, og underholdt dem gjennom hele fadderuken. Det sies derfor blant studentene at du flere ganger har uttrykk sterk misnøye, ja enda raseri, og hevdet at Qua og fadderuken ødelegger for faget ditt».

Aarli så seg skremt omkring, før hun dro ham inn på kontoret og behørig lukket døren bak ham.

Deretter, først lavmælt, men så litt mer agitert, innrømmet Aarli at ja, hun var lei av at studentene presterte dårlig, men nektet bestemt for at hun hadde latt det gå ut over Qua. «Jeg ble dårlig på slutten av feiringen, det ble rett og slett for mye champagne, slik at jeg måtte dra hjem tidlig». På spørsmål om noen kunne bekrefte dette, ble hun først helt stile, før hun med tårer i øynene hvisket lavt: «Ja, Søvig og Giertsen.. De sa… de sa… de sa at jeg sang «Nystemten» feil! At jeg alltid hadde gjort det, gikk ned i stedet for opp i toneleie…» Hun så bedende på vår etterforsker. «Skjønner du hva dette ville bety for meg om det kom ut? Synger man «Nystemten» feil i Bergen, får man aldri sjansen i 17. mai-komiteen eller partout-kort på Brann Stadion! «Skjønner. Jeg melder meg igjen om nødvendig».

Lars Holmes snudde på hælen, åpnet døren og kom ut i korridoren, der han nesten kræsjet inn i jussverdenens mest profilerte Twitterkonge. Da han fikk se Lars Holmes, utbrøt han: «Nå unge mann, kommet nærmere sakens løsning?» Lars Holmes sendte ham et høflig men uutgrunnelig blikk, og gled forbi ham i gangen. Mens han la Marthinussen bak seg, kunne han høre ham mumle: ««Affektdrap på symbolfigur – kontroversielt eller konvensjonelt?» Ypperlig tittel på min neste tweet!»

På vei ut for å finne mistenkte nummer 3, kom Lars Holmes plutselig på at han hadde lagt igjen pipen sin på dekanens kontor. Men da han nærmet seg kontoret til fakultetets turgåer-på vidden-in-chief, hørte han opphissede stemmer inne på kontoret.

«Pell deg ut av kontoret mitt, Giertsen.»

­«Men det var jo ikke meningen å søle merlot på armanidressen din i går…»

­«Det har ikke vært meningen de siste fire gangene Giertsen! KOM DEG UT SIER JEG!»

«Ikke før jeg får avhørt ham, brøt Lars Holmes inn, og satte strengeblikket i jussprofessorene.

«Det blir ikke på mitt kontor!», sa Søvig og henvendte seg tilbake til Ganesha-bildet på veggen.

Etter nok en vandring i jussgangen kom reinkarnasjonen av Harry Hole og Giertsen endelig på avtalerettsprofessorens kontor.  Lars Holmes satte seg ned på stolen Giertsen pekte matt på, og fyrte straks løs: «Du vet hva dette gjelder? Vår alles QUA er blitt tatt av dage på det grusomste. Min oppgave er å la rettferdigheten skje fyllest. Jeg vet, mon ami ( her glemte Lars Holmes at han ikke var belgisk) at Qua var glad i å lure de ansatte på fakultetet, og det sies at du mistenker henne for å ha gjemt turutstyret ditt. Ikke bare en gang, men mange! I tillegg skal det ha falt deg svært tungt for brystet den gangen noen klistret en plakat på ryggen din hvor det stod «Jeg hater Byfjellene!», som du gikk rundt med både på forelesninger og storgruppeundervisning».

Da den siste setningen ble uttalt, kunne Lars Holmes se et mørke senke seg over den ellers så joviale professorens ansikt, men han bedyret at han hadde skjønt det var en spøk (om enn svært dårlig) og tatt den deretter. Giertsen innrømmet at han var lei av å kjøpe nytt turutstyr hver uke, og litt indignert over at han nettopp derfor måtte bruke en rosa lue med paljetter denne påsken -men forklarte at da ugjerningen skjedde var han faktisk på nachspiel med Søvig, Aarli, og resten av professorene, og om var det noe han ikke var i stand til, så var det å myrde en ku.

Lars Holmes noterte og analyserte flittig, takket for samarbeidet så langt og gjorde seg klar til å finne den siste mistenkte, JF-leder Selsås, og få avhørt ham. Men idet han snudde seg mot døren, stod skjebnen igjen vår helt bi: Unge Selsås stod in persona i døren. «The Sunny Boy» som alltid, ulastelig frisert og antrukket i en pen italiensk dress med et stenk av dyr parfyme ved tinningene - dog uten kobbelet av hengivne førsteårsstudiner som han vanligvis hadde rundt seg. Også han ble litt paff da han så Lars Holmes, men Giertsens vinket ham inn og strålte som en nypåslått lyskaster. «Der er kontraktkongen og min neste avtalerettslige stipendiat», humret Giertsen.  «Heh, jeg kom bare for å tak…» «Ingenting å takke for, det er jo du som er flink gutten min», strålte Giertsen. «Nei, det er det DU som er, herr professor», sa Selsås. Lars Holmes avbrøt farsen og gikk rett til poenget.

«JF-leder Selsås, det er ingen hemmelighet at Qua var bedre likt blant studentene enn deg! Det sies at du faktisk var svært så misfornøyd med Quas popularitet. Dessuten, har du som JF-leder tilgang til JF-kontoret. Når som helst.» Selsås, nå ferdig med smiger og fjesking, fikk ansiktet tilbake i normale folder, og innrømmet glatt at han hadde vært svært så forbitret over at Qua stjal all oppmerksomheten på fakultetet, men forklarte rolig at han hadde et vanntett alibi: Han hadde nemlig brukt den skjebnesvangre natten til å øve til kontinuasjonseksamen i avtalerett.  I tillegg la han til: «Det faktum at jeg er JF-leder beviser at jeg ikke er morderen. Qua er jo vår maskot! Hvem sager vel ned den gren de selv sitter på?» . Hvorpå både han og Giertsen lo hjertelig.

Etter å ha observert de mistenktes oppførsel, og hørt på deres historier, kunne privatetterforsker Lars Holmes med sikkerhet konkludere som sto bak forbrytelsen.

Løsning:

Privatetterforsker Lars Holmes satt med beina på bordet og med en pipe i munnen når du gikk inn i hans kontor for å få svar på krimgåten. Han forklarte at det var professor Giertsen som orkestrerte forbrytelsen, men at det var Selsås som gjorde det skitne arbeidet. Det var fem ledetråder som avslørte Giertsen.

Den første ledetråden var Giertsens alibi. Hans alibi strider imot Aarlis alibi, som betyr at en av dem lyver.

Den andre ledetråden er fiendskapen mellom Giertsen og Søvig. De to mennene har et innbitt rivaleri, og fordi liknende tilfeller har skjedd før, tyder det på at Giertsen ødela Søvigs dress med vilje.

Den tredje ledetråden er dekanvalget. Hvis Giertsen ødela armanidressen med vilje, tyder det på at Giertsen var misunnelig på at Søvig ble valgt som dekan.

Den fjerde ledetråden er Søvigs religion. Søvig er hindu, og mishandling av kuer er derfor støtende for ham. Siden Giertsen var sjalu på Søvig for å ha blitt valgt som dekan, orkestrerte han drapet på Injuria for å hevne seg.

Den femte ledetråden er Selsås . Selsås må ta kontinuasjonseksamen i avtalerett, men er likevel en stjerneelev til Giertsen. Denne motsetningen tyder på at det foreligger en særegen relasjon mellom partene. Selsås ser også rufsete ut. Siden ingen kan bekrefte at Selsås øvde til kontinuasjonseksamen, så er det trygt å anta at Selsås ofret å utføre drapet på Injuria mot at Giertsen fikser ham en A på kontinuasjonseksamenen i avtalerett.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982