Krimgåte: Qua Injuria slaktet i natt!

Injuria.no • 26. mai 2022

Tekst: Karolina Araujo

Foto: Erik Mikal Midelfart Hoff

Disclaimer:  Denne krimgåten er et skjønnlitterært verk, og representer på ingen som helst måte personene i det virkelige liv.

Løsningen på krimgåten finner du nederst på siden.

Ingen på det juridiske fakultet i Bergen hadde kunnet forutsett den tragedien som etterfulgte dekanvalget og den påfølgende grandiose feiringen av den. Istedenfor at man nøyet seg høy sigarføring, tørre akademiske vitser om lovforarbeider og noe sterkt i glassene, hadde noen sett seg ut et offerlam: Qua Injuria! Da vaktmesteren låste opp JF-kontoret mandag morgen, fant han liket til den antropomorfistiske kuen i en pøl av sitt eget blod og Tine H-melk. Norges dyktigste privatetterforsker, Lars Holmes, ble umiddelbart tilkalt for å undersøke åstedet.

Etter en omfattende smaksanalyse av bevismaterialet, kom Lars Holmes til at det var fire personer som skilte seg ut. Dekan Søvig, Professor Aarli, Professor Giertsen og JF-leder Selsås.  

Den nylig gjenvalgte dekanen, Søvig, ble avhørt først.

«Kom inn», sa dekanen med urolig stemme mens han satte bildet av Ganesha i bokhyllen.  Søvig prøvde å virke upåvirket av nattens hendelser, og legge an den lett patriarkalske dekantonen, men vår etterforsker kunne se det anspente draget rundt den glattbarberte munnen. Var det også antydning til en lett nervøs sitring i hendene? – «Forstyrrer jeg?» spurte Lars Holmes. Dekanen forsikret den eminente privatetterforskeren om at han nettopp hadde gjort seg ferdig med å meditere. – «Da går jeg rett på sak. Som du vet, er Qua tatt av dage på det mest bestialske vis. Qua var glad i å drikke melk, men ikke like glad i å rydde opp etter seg. Det sies at du var svært så misfornøyd med Quas forsøpling av fakultetet?»

Dekanen kremtet og innrømmet at han var lei av å vasse i melkekartonger, men forklarte at drap av kuer stred mot alt han stod for.  «Tvert imot, jeg elsket Qua som min egen», sa Søvig, og gestikulerte mot bildet av Ganesha som stirret ut over dekanens kontor.

Etter en lengre utlegning husket Lars Holmes å gratulere Søvig med sitt gjenvalgte dekanembete. Søvig takket ham, fordi det hadde vært en tøff valgkamp mot Gierten og Aarli. Etterforskeren fornemmet en viss bitterhet i Søvigs tone i den korte praten om valgkampen, og lurte på om han fant årsaken da Giertsens navn ble som spyttet ut av dekanens munn. Lars Holmes stusset på om rivaleriet mellom de to mennene strakte seg dypere enn valgkampen.

Til slutt takket Lars Holmes høflig for seg, og skulle til å finne den neste mistenkte på listen; professor Aarli. Som ved et skjebnens sammentreff – eller var det det? -  kom hun akkurat halsende inn på dekanens kontor. Lett rødmende i kinnene, og med håret utslått.

Da hun fikk øye på vår eminente privatetterforsker, rygget hun ut av kontoret øyeblikkelig, mens hun høylytt beklaget om hun hadde avbrutt en konfidensiell samtale. I gangen kunne man høre hvordan hun på raske føtter og klakkende hæler gjorde mine til å stikke av fra stedet, men Lars Holmes la på sprang og klarte nå henne igjen ved kontordøren hennes, som hun med dirrende hender hadde åpnet og prøvde å smelle igjen foran nesen på ham. Norges svar på Poirot (dog uten fransk aksent) klarte imidlertid å plassere sin venstre fot strategisk i døråpningen, slik at hun ikke kunne lukke døren. Han lot ikke tid gå til spille og satte sporenstreks i gang med avhøret der i dørsprekken. «DU vet hvorfor jeg er her. Mitt oppdrag er å finne hvem som så tarvelig tok Qua av dage. Jeg har forhørt meg, og funnet ut at Qua hvert år fanget dine studenters oppmerksomhet, og underholdt dem gjennom hele fadderuken. Det sies derfor blant studentene at du flere ganger har uttrykk sterk misnøye, ja enda raseri, og hevdet at Qua og fadderuken ødelegger for faget ditt».

Aarli så seg skremt omkring, før hun dro ham inn på kontoret og behørig lukket døren bak ham.

Deretter, først lavmælt, men så litt mer agitert, innrømmet Aarli at ja, hun var lei av at studentene presterte dårlig, men nektet bestemt for at hun hadde latt det gå ut over Qua. «Jeg ble dårlig på slutten av feiringen, det ble rett og slett for mye champagne, slik at jeg måtte dra hjem tidlig». På spørsmål om noen kunne bekrefte dette, ble hun først helt stile, før hun med tårer i øynene hvisket lavt: «Ja, Søvig og Giertsen.. De sa… de sa… de sa at jeg sang «Nystemten» feil! At jeg alltid hadde gjort det, gikk ned i stedet for opp i toneleie…» Hun så bedende på vår etterforsker. «Skjønner du hva dette ville bety for meg om det kom ut? Synger man «Nystemten» feil i Bergen, får man aldri sjansen i 17. mai-komiteen eller partout-kort på Brann Stadion! «Skjønner. Jeg melder meg igjen om nødvendig».

Lars Holmes snudde på hælen, åpnet døren og kom ut i korridoren, der han nesten kræsjet inn i jussverdenens mest profilerte Twitterkonge. Da han fikk se Lars Holmes, utbrøt han: «Nå unge mann, kommet nærmere sakens løsning?» Lars Holmes sendte ham et høflig men uutgrunnelig blikk, og gled forbi ham i gangen. Mens han la Marthinussen bak seg, kunne han høre ham mumle: ««Affektdrap på symbolfigur – kontroversielt eller konvensjonelt?» Ypperlig tittel på min neste tweet!»

På vei ut for å finne mistenkte nummer 3, kom Lars Holmes plutselig på at han hadde lagt igjen pipen sin på dekanens kontor. Men da han nærmet seg kontoret til fakultetets turgåer-på vidden-in-chief, hørte han opphissede stemmer inne på kontoret.

«Pell deg ut av kontoret mitt, Giertsen.»

­«Men det var jo ikke meningen å søle merlot på armanidressen din i går…»

­«Det har ikke vært meningen de siste fire gangene Giertsen! KOM DEG UT SIER JEG!»

«Ikke før jeg får avhørt ham, brøt Lars Holmes inn, og satte strengeblikket i jussprofessorene.

«Det blir ikke på mitt kontor!», sa Søvig og henvendte seg tilbake til Ganesha-bildet på veggen.

Etter nok en vandring i jussgangen kom reinkarnasjonen av Harry Hole og Giertsen endelig på avtalerettsprofessorens kontor.  Lars Holmes satte seg ned på stolen Giertsen pekte matt på, og fyrte straks løs: «Du vet hva dette gjelder? Vår alles QUA er blitt tatt av dage på det grusomste. Min oppgave er å la rettferdigheten skje fyllest. Jeg vet, mon ami ( her glemte Lars Holmes at han ikke var belgisk) at Qua var glad i å lure de ansatte på fakultetet, og det sies at du mistenker henne for å ha gjemt turutstyret ditt. Ikke bare en gang, men mange! I tillegg skal det ha falt deg svært tungt for brystet den gangen noen klistret en plakat på ryggen din hvor det stod «Jeg hater Byfjellene!», som du gikk rundt med både på forelesninger og storgruppeundervisning».

Da den siste setningen ble uttalt, kunne Lars Holmes se et mørke senke seg over den ellers så joviale professorens ansikt, men han bedyret at han hadde skjønt det var en spøk (om enn svært dårlig) og tatt den deretter. Giertsen innrømmet at han var lei av å kjøpe nytt turutstyr hver uke, og litt indignert over at han nettopp derfor måtte bruke en rosa lue med paljetter denne påsken -men forklarte at da ugjerningen skjedde var han faktisk på nachspiel med Søvig, Aarli, og resten av professorene, og om var det noe han ikke var i stand til, så var det å myrde en ku.

Lars Holmes noterte og analyserte flittig, takket for samarbeidet så langt og gjorde seg klar til å finne den siste mistenkte, JF-leder Selsås, og få avhørt ham. Men idet han snudde seg mot døren, stod skjebnen igjen vår helt bi: Unge Selsås stod in persona i døren. «The Sunny Boy» som alltid, ulastelig frisert og antrukket i en pen italiensk dress med et stenk av dyr parfyme ved tinningene - dog uten kobbelet av hengivne førsteårsstudiner som han vanligvis hadde rundt seg. Også han ble litt paff da han så Lars Holmes, men Giertsens vinket ham inn og strålte som en nypåslått lyskaster. «Der er kontraktkongen og min neste avtalerettslige stipendiat», humret Giertsen.  «Heh, jeg kom bare for å tak…» «Ingenting å takke for, det er jo du som er flink gutten min», strålte Giertsen. «Nei, det er det DU som er, herr professor», sa Selsås. Lars Holmes avbrøt farsen og gikk rett til poenget.

«JF-leder Selsås, det er ingen hemmelighet at Qua var bedre likt blant studentene enn deg! Det sies at du faktisk var svært så misfornøyd med Quas popularitet. Dessuten, har du som JF-leder tilgang til JF-kontoret. Når som helst.» Selsås, nå ferdig med smiger og fjesking, fikk ansiktet tilbake i normale folder, og innrømmet glatt at han hadde vært svært så forbitret over at Qua stjal all oppmerksomheten på fakultetet, men forklarte rolig at han hadde et vanntett alibi: Han hadde nemlig brukt den skjebnesvangre natten til å øve til kontinuasjonseksamen i avtalerett.  I tillegg la han til: «Det faktum at jeg er JF-leder beviser at jeg ikke er morderen. Qua er jo vår maskot! Hvem sager vel ned den gren de selv sitter på?» . Hvorpå både han og Giertsen lo hjertelig.

Etter å ha observert de mistenktes oppførsel, og hørt på deres historier, kunne privatetterforsker Lars Holmes med sikkerhet konkludere som sto bak forbrytelsen.

Løsning:

Privatetterforsker Lars Holmes satt med beina på bordet og med en pipe i munnen når du gikk inn i hans kontor for å få svar på krimgåten. Han forklarte at det var professor Giertsen som orkestrerte forbrytelsen, men at det var Selsås som gjorde det skitne arbeidet. Det var fem ledetråder som avslørte Giertsen.

Den første ledetråden var Giertsens alibi. Hans alibi strider imot Aarlis alibi, som betyr at en av dem lyver.

Den andre ledetråden er fiendskapen mellom Giertsen og Søvig. De to mennene har et innbitt rivaleri, og fordi liknende tilfeller har skjedd før, tyder det på at Giertsen ødela Søvigs dress med vilje.

Den tredje ledetråden er dekanvalget. Hvis Giertsen ødela armanidressen med vilje, tyder det på at Giertsen var misunnelig på at Søvig ble valgt som dekan.

Den fjerde ledetråden er Søvigs religion. Søvig er hindu, og mishandling av kuer er derfor støtende for ham. Siden Giertsen var sjalu på Søvig for å ha blitt valgt som dekan, orkestrerte han drapet på Injuria for å hevne seg.

Den femte ledetråden er Selsås . Selsås må ta kontinuasjonseksamen i avtalerett, men er likevel en stjerneelev til Giertsen. Denne motsetningen tyder på at det foreligger en særegen relasjon mellom partene. Selsås ser også rufsete ut. Siden ingen kan bekrefte at Selsås øvde til kontinuasjonseksamen, så er det trygt å anta at Selsås ofret å utføre drapet på Injuria mot at Giertsen fikser ham en A på kontinuasjonseksamenen i avtalerett.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.