Krimgåte: Qua Injuria slaktet i natt!

Injuria.no • 26. mai 2022

Tekst: Karolina Araujo

Foto: Erik Mikal Midelfart Hoff

Disclaimer:  Denne krimgåten er et skjønnlitterært verk, og representer på ingen som helst måte personene i det virkelige liv.

Løsningen på krimgåten finner du nederst på siden.

Ingen på det juridiske fakultet i Bergen hadde kunnet forutsett den tragedien som etterfulgte dekanvalget og den påfølgende grandiose feiringen av den. Istedenfor at man nøyet seg høy sigarføring, tørre akademiske vitser om lovforarbeider og noe sterkt i glassene, hadde noen sett seg ut et offerlam: Qua Injuria! Da vaktmesteren låste opp JF-kontoret mandag morgen, fant han liket til den antropomorfistiske kuen i en pøl av sitt eget blod og Tine H-melk. Norges dyktigste privatetterforsker, Lars Holmes, ble umiddelbart tilkalt for å undersøke åstedet.

Etter en omfattende smaksanalyse av bevismaterialet, kom Lars Holmes til at det var fire personer som skilte seg ut. Dekan Søvig, Professor Aarli, Professor Giertsen og JF-leder Selsås.  

Den nylig gjenvalgte dekanen, Søvig, ble avhørt først.

«Kom inn», sa dekanen med urolig stemme mens han satte bildet av Ganesha i bokhyllen.  Søvig prøvde å virke upåvirket av nattens hendelser, og legge an den lett patriarkalske dekantonen, men vår etterforsker kunne se det anspente draget rundt den glattbarberte munnen. Var det også antydning til en lett nervøs sitring i hendene? – «Forstyrrer jeg?» spurte Lars Holmes. Dekanen forsikret den eminente privatetterforskeren om at han nettopp hadde gjort seg ferdig med å meditere. – «Da går jeg rett på sak. Som du vet, er Qua tatt av dage på det mest bestialske vis. Qua var glad i å drikke melk, men ikke like glad i å rydde opp etter seg. Det sies at du var svært så misfornøyd med Quas forsøpling av fakultetet?»

Dekanen kremtet og innrømmet at han var lei av å vasse i melkekartonger, men forklarte at drap av kuer stred mot alt han stod for.  «Tvert imot, jeg elsket Qua som min egen», sa Søvig, og gestikulerte mot bildet av Ganesha som stirret ut over dekanens kontor.

Etter en lengre utlegning husket Lars Holmes å gratulere Søvig med sitt gjenvalgte dekanembete. Søvig takket ham, fordi det hadde vært en tøff valgkamp mot Gierten og Aarli. Etterforskeren fornemmet en viss bitterhet i Søvigs tone i den korte praten om valgkampen, og lurte på om han fant årsaken da Giertsens navn ble som spyttet ut av dekanens munn. Lars Holmes stusset på om rivaleriet mellom de to mennene strakte seg dypere enn valgkampen.

Til slutt takket Lars Holmes høflig for seg, og skulle til å finne den neste mistenkte på listen; professor Aarli. Som ved et skjebnens sammentreff – eller var det det? -  kom hun akkurat halsende inn på dekanens kontor. Lett rødmende i kinnene, og med håret utslått.

Da hun fikk øye på vår eminente privatetterforsker, rygget hun ut av kontoret øyeblikkelig, mens hun høylytt beklaget om hun hadde avbrutt en konfidensiell samtale. I gangen kunne man høre hvordan hun på raske føtter og klakkende hæler gjorde mine til å stikke av fra stedet, men Lars Holmes la på sprang og klarte nå henne igjen ved kontordøren hennes, som hun med dirrende hender hadde åpnet og prøvde å smelle igjen foran nesen på ham. Norges svar på Poirot (dog uten fransk aksent) klarte imidlertid å plassere sin venstre fot strategisk i døråpningen, slik at hun ikke kunne lukke døren. Han lot ikke tid gå til spille og satte sporenstreks i gang med avhøret der i dørsprekken. «DU vet hvorfor jeg er her. Mitt oppdrag er å finne hvem som så tarvelig tok Qua av dage. Jeg har forhørt meg, og funnet ut at Qua hvert år fanget dine studenters oppmerksomhet, og underholdt dem gjennom hele fadderuken. Det sies derfor blant studentene at du flere ganger har uttrykk sterk misnøye, ja enda raseri, og hevdet at Qua og fadderuken ødelegger for faget ditt».

Aarli så seg skremt omkring, før hun dro ham inn på kontoret og behørig lukket døren bak ham.

Deretter, først lavmælt, men så litt mer agitert, innrømmet Aarli at ja, hun var lei av at studentene presterte dårlig, men nektet bestemt for at hun hadde latt det gå ut over Qua. «Jeg ble dårlig på slutten av feiringen, det ble rett og slett for mye champagne, slik at jeg måtte dra hjem tidlig». På spørsmål om noen kunne bekrefte dette, ble hun først helt stile, før hun med tårer i øynene hvisket lavt: «Ja, Søvig og Giertsen.. De sa… de sa… de sa at jeg sang «Nystemten» feil! At jeg alltid hadde gjort det, gikk ned i stedet for opp i toneleie…» Hun så bedende på vår etterforsker. «Skjønner du hva dette ville bety for meg om det kom ut? Synger man «Nystemten» feil i Bergen, får man aldri sjansen i 17. mai-komiteen eller partout-kort på Brann Stadion! «Skjønner. Jeg melder meg igjen om nødvendig».

Lars Holmes snudde på hælen, åpnet døren og kom ut i korridoren, der han nesten kræsjet inn i jussverdenens mest profilerte Twitterkonge. Da han fikk se Lars Holmes, utbrøt han: «Nå unge mann, kommet nærmere sakens løsning?» Lars Holmes sendte ham et høflig men uutgrunnelig blikk, og gled forbi ham i gangen. Mens han la Marthinussen bak seg, kunne han høre ham mumle: ««Affektdrap på symbolfigur – kontroversielt eller konvensjonelt?» Ypperlig tittel på min neste tweet!»

På vei ut for å finne mistenkte nummer 3, kom Lars Holmes plutselig på at han hadde lagt igjen pipen sin på dekanens kontor. Men da han nærmet seg kontoret til fakultetets turgåer-på vidden-in-chief, hørte han opphissede stemmer inne på kontoret.

«Pell deg ut av kontoret mitt, Giertsen.»

­«Men det var jo ikke meningen å søle merlot på armanidressen din i går…»

­«Det har ikke vært meningen de siste fire gangene Giertsen! KOM DEG UT SIER JEG!»

«Ikke før jeg får avhørt ham, brøt Lars Holmes inn, og satte strengeblikket i jussprofessorene.

«Det blir ikke på mitt kontor!», sa Søvig og henvendte seg tilbake til Ganesha-bildet på veggen.

Etter nok en vandring i jussgangen kom reinkarnasjonen av Harry Hole og Giertsen endelig på avtalerettsprofessorens kontor.  Lars Holmes satte seg ned på stolen Giertsen pekte matt på, og fyrte straks løs: «Du vet hva dette gjelder? Vår alles QUA er blitt tatt av dage på det grusomste. Min oppgave er å la rettferdigheten skje fyllest. Jeg vet, mon ami ( her glemte Lars Holmes at han ikke var belgisk) at Qua var glad i å lure de ansatte på fakultetet, og det sies at du mistenker henne for å ha gjemt turutstyret ditt. Ikke bare en gang, men mange! I tillegg skal det ha falt deg svært tungt for brystet den gangen noen klistret en plakat på ryggen din hvor det stod «Jeg hater Byfjellene!», som du gikk rundt med både på forelesninger og storgruppeundervisning».

Da den siste setningen ble uttalt, kunne Lars Holmes se et mørke senke seg over den ellers så joviale professorens ansikt, men han bedyret at han hadde skjønt det var en spøk (om enn svært dårlig) og tatt den deretter. Giertsen innrømmet at han var lei av å kjøpe nytt turutstyr hver uke, og litt indignert over at han nettopp derfor måtte bruke en rosa lue med paljetter denne påsken -men forklarte at da ugjerningen skjedde var han faktisk på nachspiel med Søvig, Aarli, og resten av professorene, og om var det noe han ikke var i stand til, så var det å myrde en ku.

Lars Holmes noterte og analyserte flittig, takket for samarbeidet så langt og gjorde seg klar til å finne den siste mistenkte, JF-leder Selsås, og få avhørt ham. Men idet han snudde seg mot døren, stod skjebnen igjen vår helt bi: Unge Selsås stod in persona i døren. «The Sunny Boy» som alltid, ulastelig frisert og antrukket i en pen italiensk dress med et stenk av dyr parfyme ved tinningene - dog uten kobbelet av hengivne førsteårsstudiner som han vanligvis hadde rundt seg. Også han ble litt paff da han så Lars Holmes, men Giertsens vinket ham inn og strålte som en nypåslått lyskaster. «Der er kontraktkongen og min neste avtalerettslige stipendiat», humret Giertsen.  «Heh, jeg kom bare for å tak…» «Ingenting å takke for, det er jo du som er flink gutten min», strålte Giertsen. «Nei, det er det DU som er, herr professor», sa Selsås. Lars Holmes avbrøt farsen og gikk rett til poenget.

«JF-leder Selsås, det er ingen hemmelighet at Qua var bedre likt blant studentene enn deg! Det sies at du faktisk var svært så misfornøyd med Quas popularitet. Dessuten, har du som JF-leder tilgang til JF-kontoret. Når som helst.» Selsås, nå ferdig med smiger og fjesking, fikk ansiktet tilbake i normale folder, og innrømmet glatt at han hadde vært svært så forbitret over at Qua stjal all oppmerksomheten på fakultetet, men forklarte rolig at han hadde et vanntett alibi: Han hadde nemlig brukt den skjebnesvangre natten til å øve til kontinuasjonseksamen i avtalerett.  I tillegg la han til: «Det faktum at jeg er JF-leder beviser at jeg ikke er morderen. Qua er jo vår maskot! Hvem sager vel ned den gren de selv sitter på?» . Hvorpå både han og Giertsen lo hjertelig.

Etter å ha observert de mistenktes oppførsel, og hørt på deres historier, kunne privatetterforsker Lars Holmes med sikkerhet konkludere som sto bak forbrytelsen.

Løsning:

Privatetterforsker Lars Holmes satt med beina på bordet og med en pipe i munnen når du gikk inn i hans kontor for å få svar på krimgåten. Han forklarte at det var professor Giertsen som orkestrerte forbrytelsen, men at det var Selsås som gjorde det skitne arbeidet. Det var fem ledetråder som avslørte Giertsen.

Den første ledetråden var Giertsens alibi. Hans alibi strider imot Aarlis alibi, som betyr at en av dem lyver.

Den andre ledetråden er fiendskapen mellom Giertsen og Søvig. De to mennene har et innbitt rivaleri, og fordi liknende tilfeller har skjedd før, tyder det på at Giertsen ødela Søvigs dress med vilje.

Den tredje ledetråden er dekanvalget. Hvis Giertsen ødela armanidressen med vilje, tyder det på at Giertsen var misunnelig på at Søvig ble valgt som dekan.

Den fjerde ledetråden er Søvigs religion. Søvig er hindu, og mishandling av kuer er derfor støtende for ham. Siden Giertsen var sjalu på Søvig for å ha blitt valgt som dekan, orkestrerte han drapet på Injuria for å hevne seg.

Den femte ledetråden er Selsås . Selsås må ta kontinuasjonseksamen i avtalerett, men er likevel en stjerneelev til Giertsen. Denne motsetningen tyder på at det foreligger en særegen relasjon mellom partene. Selsås ser også rufsete ut. Siden ingen kan bekrefte at Selsås øvde til kontinuasjonseksamen, så er det trygt å anta at Selsås ofret å utføre drapet på Injuria mot at Giertsen fikser ham en A på kontinuasjonseksamenen i avtalerett.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.