Krimgåte: Qua Injuria slaktet i natt!

Injuria.no • 26. mai 2022

Tekst: Karolina Araujo

Foto: Erik Mikal Midelfart Hoff

Disclaimer:  Denne krimgåten er et skjønnlitterært verk, og representer på ingen som helst måte personene i det virkelige liv.

Løsningen på krimgåten finner du nederst på siden.

Ingen på det juridiske fakultet i Bergen hadde kunnet forutsett den tragedien som etterfulgte dekanvalget og den påfølgende grandiose feiringen av den. Istedenfor at man nøyet seg høy sigarføring, tørre akademiske vitser om lovforarbeider og noe sterkt i glassene, hadde noen sett seg ut et offerlam: Qua Injuria! Da vaktmesteren låste opp JF-kontoret mandag morgen, fant han liket til den antropomorfistiske kuen i en pøl av sitt eget blod og Tine H-melk. Norges dyktigste privatetterforsker, Lars Holmes, ble umiddelbart tilkalt for å undersøke åstedet.

Etter en omfattende smaksanalyse av bevismaterialet, kom Lars Holmes til at det var fire personer som skilte seg ut. Dekan Søvig, Professor Aarli, Professor Giertsen og JF-leder Selsås.  

Den nylig gjenvalgte dekanen, Søvig, ble avhørt først.

«Kom inn», sa dekanen med urolig stemme mens han satte bildet av Ganesha i bokhyllen.  Søvig prøvde å virke upåvirket av nattens hendelser, og legge an den lett patriarkalske dekantonen, men vår etterforsker kunne se det anspente draget rundt den glattbarberte munnen. Var det også antydning til en lett nervøs sitring i hendene? – «Forstyrrer jeg?» spurte Lars Holmes. Dekanen forsikret den eminente privatetterforskeren om at han nettopp hadde gjort seg ferdig med å meditere. – «Da går jeg rett på sak. Som du vet, er Qua tatt av dage på det mest bestialske vis. Qua var glad i å drikke melk, men ikke like glad i å rydde opp etter seg. Det sies at du var svært så misfornøyd med Quas forsøpling av fakultetet?»

Dekanen kremtet og innrømmet at han var lei av å vasse i melkekartonger, men forklarte at drap av kuer stred mot alt han stod for.  «Tvert imot, jeg elsket Qua som min egen», sa Søvig, og gestikulerte mot bildet av Ganesha som stirret ut over dekanens kontor.

Etter en lengre utlegning husket Lars Holmes å gratulere Søvig med sitt gjenvalgte dekanembete. Søvig takket ham, fordi det hadde vært en tøff valgkamp mot Gierten og Aarli. Etterforskeren fornemmet en viss bitterhet i Søvigs tone i den korte praten om valgkampen, og lurte på om han fant årsaken da Giertsens navn ble som spyttet ut av dekanens munn. Lars Holmes stusset på om rivaleriet mellom de to mennene strakte seg dypere enn valgkampen.

Til slutt takket Lars Holmes høflig for seg, og skulle til å finne den neste mistenkte på listen; professor Aarli. Som ved et skjebnens sammentreff – eller var det det? -  kom hun akkurat halsende inn på dekanens kontor. Lett rødmende i kinnene, og med håret utslått.

Da hun fikk øye på vår eminente privatetterforsker, rygget hun ut av kontoret øyeblikkelig, mens hun høylytt beklaget om hun hadde avbrutt en konfidensiell samtale. I gangen kunne man høre hvordan hun på raske føtter og klakkende hæler gjorde mine til å stikke av fra stedet, men Lars Holmes la på sprang og klarte nå henne igjen ved kontordøren hennes, som hun med dirrende hender hadde åpnet og prøvde å smelle igjen foran nesen på ham. Norges svar på Poirot (dog uten fransk aksent) klarte imidlertid å plassere sin venstre fot strategisk i døråpningen, slik at hun ikke kunne lukke døren. Han lot ikke tid gå til spille og satte sporenstreks i gang med avhøret der i dørsprekken. «DU vet hvorfor jeg er her. Mitt oppdrag er å finne hvem som så tarvelig tok Qua av dage. Jeg har forhørt meg, og funnet ut at Qua hvert år fanget dine studenters oppmerksomhet, og underholdt dem gjennom hele fadderuken. Det sies derfor blant studentene at du flere ganger har uttrykk sterk misnøye, ja enda raseri, og hevdet at Qua og fadderuken ødelegger for faget ditt».

Aarli så seg skremt omkring, før hun dro ham inn på kontoret og behørig lukket døren bak ham.

Deretter, først lavmælt, men så litt mer agitert, innrømmet Aarli at ja, hun var lei av at studentene presterte dårlig, men nektet bestemt for at hun hadde latt det gå ut over Qua. «Jeg ble dårlig på slutten av feiringen, det ble rett og slett for mye champagne, slik at jeg måtte dra hjem tidlig». På spørsmål om noen kunne bekrefte dette, ble hun først helt stile, før hun med tårer i øynene hvisket lavt: «Ja, Søvig og Giertsen.. De sa… de sa… de sa at jeg sang «Nystemten» feil! At jeg alltid hadde gjort det, gikk ned i stedet for opp i toneleie…» Hun så bedende på vår etterforsker. «Skjønner du hva dette ville bety for meg om det kom ut? Synger man «Nystemten» feil i Bergen, får man aldri sjansen i 17. mai-komiteen eller partout-kort på Brann Stadion! «Skjønner. Jeg melder meg igjen om nødvendig».

Lars Holmes snudde på hælen, åpnet døren og kom ut i korridoren, der han nesten kræsjet inn i jussverdenens mest profilerte Twitterkonge. Da han fikk se Lars Holmes, utbrøt han: «Nå unge mann, kommet nærmere sakens løsning?» Lars Holmes sendte ham et høflig men uutgrunnelig blikk, og gled forbi ham i gangen. Mens han la Marthinussen bak seg, kunne han høre ham mumle: ««Affektdrap på symbolfigur – kontroversielt eller konvensjonelt?» Ypperlig tittel på min neste tweet!»

På vei ut for å finne mistenkte nummer 3, kom Lars Holmes plutselig på at han hadde lagt igjen pipen sin på dekanens kontor. Men da han nærmet seg kontoret til fakultetets turgåer-på vidden-in-chief, hørte han opphissede stemmer inne på kontoret.

«Pell deg ut av kontoret mitt, Giertsen.»

­«Men det var jo ikke meningen å søle merlot på armanidressen din i går…»

­«Det har ikke vært meningen de siste fire gangene Giertsen! KOM DEG UT SIER JEG!»

«Ikke før jeg får avhørt ham, brøt Lars Holmes inn, og satte strengeblikket i jussprofessorene.

«Det blir ikke på mitt kontor!», sa Søvig og henvendte seg tilbake til Ganesha-bildet på veggen.

Etter nok en vandring i jussgangen kom reinkarnasjonen av Harry Hole og Giertsen endelig på avtalerettsprofessorens kontor.  Lars Holmes satte seg ned på stolen Giertsen pekte matt på, og fyrte straks løs: «Du vet hva dette gjelder? Vår alles QUA er blitt tatt av dage på det grusomste. Min oppgave er å la rettferdigheten skje fyllest. Jeg vet, mon ami ( her glemte Lars Holmes at han ikke var belgisk) at Qua var glad i å lure de ansatte på fakultetet, og det sies at du mistenker henne for å ha gjemt turutstyret ditt. Ikke bare en gang, men mange! I tillegg skal det ha falt deg svært tungt for brystet den gangen noen klistret en plakat på ryggen din hvor det stod «Jeg hater Byfjellene!», som du gikk rundt med både på forelesninger og storgruppeundervisning».

Da den siste setningen ble uttalt, kunne Lars Holmes se et mørke senke seg over den ellers så joviale professorens ansikt, men han bedyret at han hadde skjønt det var en spøk (om enn svært dårlig) og tatt den deretter. Giertsen innrømmet at han var lei av å kjøpe nytt turutstyr hver uke, og litt indignert over at han nettopp derfor måtte bruke en rosa lue med paljetter denne påsken -men forklarte at da ugjerningen skjedde var han faktisk på nachspiel med Søvig, Aarli, og resten av professorene, og om var det noe han ikke var i stand til, så var det å myrde en ku.

Lars Holmes noterte og analyserte flittig, takket for samarbeidet så langt og gjorde seg klar til å finne den siste mistenkte, JF-leder Selsås, og få avhørt ham. Men idet han snudde seg mot døren, stod skjebnen igjen vår helt bi: Unge Selsås stod in persona i døren. «The Sunny Boy» som alltid, ulastelig frisert og antrukket i en pen italiensk dress med et stenk av dyr parfyme ved tinningene - dog uten kobbelet av hengivne førsteårsstudiner som han vanligvis hadde rundt seg. Også han ble litt paff da han så Lars Holmes, men Giertsens vinket ham inn og strålte som en nypåslått lyskaster. «Der er kontraktkongen og min neste avtalerettslige stipendiat», humret Giertsen.  «Heh, jeg kom bare for å tak…» «Ingenting å takke for, det er jo du som er flink gutten min», strålte Giertsen. «Nei, det er det DU som er, herr professor», sa Selsås. Lars Holmes avbrøt farsen og gikk rett til poenget.

«JF-leder Selsås, det er ingen hemmelighet at Qua var bedre likt blant studentene enn deg! Det sies at du faktisk var svært så misfornøyd med Quas popularitet. Dessuten, har du som JF-leder tilgang til JF-kontoret. Når som helst.» Selsås, nå ferdig med smiger og fjesking, fikk ansiktet tilbake i normale folder, og innrømmet glatt at han hadde vært svært så forbitret over at Qua stjal all oppmerksomheten på fakultetet, men forklarte rolig at han hadde et vanntett alibi: Han hadde nemlig brukt den skjebnesvangre natten til å øve til kontinuasjonseksamen i avtalerett.  I tillegg la han til: «Det faktum at jeg er JF-leder beviser at jeg ikke er morderen. Qua er jo vår maskot! Hvem sager vel ned den gren de selv sitter på?» . Hvorpå både han og Giertsen lo hjertelig.

Etter å ha observert de mistenktes oppførsel, og hørt på deres historier, kunne privatetterforsker Lars Holmes med sikkerhet konkludere som sto bak forbrytelsen.

Løsning:

Privatetterforsker Lars Holmes satt med beina på bordet og med en pipe i munnen når du gikk inn i hans kontor for å få svar på krimgåten. Han forklarte at det var professor Giertsen som orkestrerte forbrytelsen, men at det var Selsås som gjorde det skitne arbeidet. Det var fem ledetråder som avslørte Giertsen.

Den første ledetråden var Giertsens alibi. Hans alibi strider imot Aarlis alibi, som betyr at en av dem lyver.

Den andre ledetråden er fiendskapen mellom Giertsen og Søvig. De to mennene har et innbitt rivaleri, og fordi liknende tilfeller har skjedd før, tyder det på at Giertsen ødela Søvigs dress med vilje.

Den tredje ledetråden er dekanvalget. Hvis Giertsen ødela armanidressen med vilje, tyder det på at Giertsen var misunnelig på at Søvig ble valgt som dekan.

Den fjerde ledetråden er Søvigs religion. Søvig er hindu, og mishandling av kuer er derfor støtende for ham. Siden Giertsen var sjalu på Søvig for å ha blitt valgt som dekan, orkestrerte han drapet på Injuria for å hevne seg.

Den femte ledetråden er Selsås . Selsås må ta kontinuasjonseksamen i avtalerett, men er likevel en stjerneelev til Giertsen. Denne motsetningen tyder på at det foreligger en særegen relasjon mellom partene. Selsås ser også rufsete ut. Siden ingen kan bekrefte at Selsås øvde til kontinuasjonseksamen, så er det trygt å anta at Selsås ofret å utføre drapet på Injuria mot at Giertsen fikser ham en A på kontinuasjonseksamenen i avtalerett.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.