Hverdagen som fullmektig i Harris Advokatfirma

Injuria.no • 22. juni 2022

22.06.22 

Tekst og foto: Harris Bergen 

Alle de flotte og flinke menneskene i Harris utgjør grunnmuren og en kjerneverdi i firmaet. Dette er en av årsakene til at advokatfullmektigene Hanne, Maria og Pia ønsket å starte sin arbeidskarriere hos nettopp Harris. Mens Pia og Hanne kom rett fra skolebenken, har Maria jobbet ett år i Pasientskadenemnda. Alle tre startet som fullmektig i februar i år og ønsker nå å dele sine tanker om de fire første månedene. 

Hvordan har veien til Harris vært? Hadde dere trodd at dere kom til å ende opp i denne jobben da dere var studenter?

Hanne: For meg er det veldig tilfeldig at jeg begynte å jobbe i et advokatfirma generelt. Jeg har aldri hatt en sterk formening om hvor jeg vil jobbe etter endt studie, og har heller aldri vært trainee. Jeg har ellers hatt relativt sterke forestillinger om hvordan det er å være advokatfullmektig med lange arbeidsdager, lite fritid og mye stress. Jeg søkte likevel hos Harris siden dette er et av få advokatfirma jeg har hatt sansen for. Dette skyldes særlig av at jeg har hatt inntrykk gjennom sosiale medier og rykter om at det er et godt miljø, god faglig tyngde, lav takhøyde og flat struktur. Ellers likte jeg personlig veldig godt at Harris er et firma med hovedsete i Bergen - til forskjell fra de store advokatfirmaene som styres fra Oslo. Vi får bestemme alt selv fra vårt kontor og yppe mot de store. 

- Maria: For min del har jeg alltid hatt en følelse av at jeg ville likt advokatyrket. Jeg hadde også en ganske tidlig formening om at jeg ønsket meg til Harris, av de samme grunnene som Hanne nevner. Gjennom traineeoppholdet mitt fikk jeg også se innenfra at dette var et firma som besto av “hel ved”. Folk har det oppriktig gøy på jobb og er opptatt av hverandres suksess. 

- Pia: Jeg har nok hatt litt samme tilnærmingen som Hanne. Men etter å ha jobbet i Jussformidlingen og som trainee i et annet firma, fant jeg ut advokatyrket kunne være noe for meg. Som østlending har jeg lenge tenkt meg hjemover etter studiet, og har ikke vært så oppmerksom på jobber i Bergen. Det var først i høst mens jeg søkte jobber at jeg virkelig fikk øynene opp for Harris, særlig gjennom en venninne som var trainee her i samme periode. Det allerede gode inntrykket ble forsterket gjennom intervjuet, og valget var enkelt da jeg fikk jobbtilbudet - selv om det innebar å bli værende i regnbyen.

Kan dere fortelle litt om hva dere jobber med? Er det noe som har overrasket dere i jobben?

- Hanne: Jeg jobber på avdeling for eiendomsutvikling, noe jeg liker veldig godt ettersom jeg på studiet hadde særlig stor interesse for forvaltningsrett og plan- og bygningsrett. Jeg har egentlig bare blitt positivt overrasket over hvor spennende jussen i praksis har vært. Min avdeling jobber bl.a. mye med strandsonesakene som er til stor debatt i media og blant politikerne. Så det er veldig spennende og engasjerende å komme såpass nært slike områder som omhandler oss alle.

- Maria: Jeg jobber på bedriftsavdelingen. Jeg har ikke hatt noen klar tanke om at jeg ville jobbe med forretningsjuss, og har kanskje til og med hatt litt fordommer mot den delen av bransjen. Jeg har vel hatt en ide om at bransjen var preget av å skulle bistå grådige selskap med å bli enda rikere, uten at det skapes noen verdi for samfunnet eller enkeltmennesker. Men nå som jeg får jobbe med det hver dag er mytene brutt ned, og transaksjoner og selskapsrett er nå noe av det gøyeste jeg vet. Det er et veldig praktisk felt som innebærer mange strategiske vurderinger, som jeg tror mange vil trives med å jobbe med. I tillegg får jeg jobbet tverrfaglig, siden jeg også er plassert i erstatningsretts-teamet, noe som er veldig givende siden man kommer tett inn på privatpersoners skjebne. 

- Pia: Jeg jobber på avdelingen for fast eiendom, arv og skifte, og har hittil jobbet mest med arv og skifte. Og jeg stortrives! Jeg har tidligere tenkt at det er litt for mye krangler og vondt blod i disse sakene, og at det ville bli for krevende. Men det er jo ikke sånn de fleste sakene er. Flertallet av sakene jeg har hatt hittil har omhandlet rettslige problemstillinger for å nettopp unngå uenigheter. Jeg tenkte også at typisk testament og fremtidsfullmakter er nokså enkle å utforme, men så feil går det an å ta - alle saker er forskjellige og byr ofte på vanskelige problemstillinger. I tillegg liker jeg at sakene medfører mye kontakt med klienter, det synes jeg er givende.

Hvordan er det sosiale miljøet?

Det sosiale miljøet og folkene i Harris er noe av det beste med å jobbe her! Vi var alle tre veldig spent på hvordan det ville bli å starte som fersk i et stort firma, men i Harris ble vi tatt veldig godt imot og inkludert allerede fra første dag. Vi har blitt positivt overrasket over at alle tar seg tid til å slå av en prat med oss og bli bedre kjent, selv om de har mye å jobbe med. Det gode miljøet skaper en trygghet, og det er lav terskel for å spørre noen om hjelp. Det er mye latter i gangene, og det arrangeres små og store sosiale happeninger internt. Pia vil særlig trekke fram Bergen City Marathon hvor vi i år deltok med to stafettlag! Vi synes det er viktig med en arbeidsplass som gjør andre ting utenom jobb, noe Harris er gode på. 

Hva er målene deres nå som dere har fått jobb som fullmektig?  

Maria: Målet mitt er å få mest mulig variert erfaring i starten, for så å spesialisere meg etter hvert. Det sitter så mye kunnskap i disse veggene, så jeg prøver å ta til meg alt jeg kan. Jeg har lyst å bli skikkelig god på det jeg driver med, både en stødig advokat for klientene mine, men også en god sparringspartner for kollegaene mine. Og være en bidragsyter til det fantastiske sosiale miljøet vårt så klart! 

*Hanne og Pia nikker seg enig*

Har dere noen råd til studenter som er på vei inn i arbeidslivet?

- Vårt råd er å følge magefølelsen, og stole på seg selv og sitt eget løp gjennom studiet og som nyutdannet. Maria vil også særlig oppfordre jenter å utforske forretningsjussfeltet. Det er tradisjonelt en mannstung bransje, så her er det rom for påfyll av kvinnelig kløkt!

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982