Kommentar: Nytt knefall for Kina-regimet av UiB

Injuria.no • 21. august 2018

Skrevet av David Marinius Frivold
Foto: Privat

På Høyden og Khrono har i sommer hatt en rekke saker om Kina-samarbeidet. Både fortvilte menneskerettighetsforkjempere, slik som Jostein Holde Kobbeltvedt og Ingrid Breisteinslien Rosland i Raftostiftelsen, har tatt til orde for et  for  menneskerettighetssvakt UiB, mens status quo-forkjempere som tilhører den etablerte og meningshomogene administrasjonen ved UiB har (forsøkt å) avfeie kritikken.

Jeg har fulgt debatten med personlig og faglig interesse. En form for Kinas massesensur som jeg selv fikk erfare under mitt månedslange opphold i Beijing, Shanghai, og Guilin (og Hong Kong) var at mine vanlig brukte sosiale medier – Facebook, YouTube og Twitter - var sperret fra internett. Heldigvis for meg var det ikke verre å skaffe seg (en der nede ulovlig) VPN-app som gjorde at jeg kunne omgå slike sperringer. Og etter mitt Kina-opphold, tilbake i Norge, var alt som før.

Kineserne selv er derimot ikke så heldige. Massesensuren som foregår på internettet er nemlig bare et symptom på Kinas mye mer alvorlige autoritære og totalitære regime, og det er i den sammenheng at jeg har fulgt og deltatt i debatten om Norge bør - og i så fall på hvilke plattformer og på hvilke premisser - samarbeide med Kina. 

Kina er det landet i verden som utgir flest forskningsrapporter, samtidig som landet er på verdenstopp i forskningsjuks. Bare i 2017 skrev PåHøyden og Khrono om en sak der nærmere 500 kinesiske forskere var blitt tatt i forskningsjuks. 1  Og det er ikke tvil om at mangel på akademisk frihet smitter over på UiB og Kina-samarbeidet når det som ledd i en forskningstur til Kina nektes innreise for norske journalister og forskere, samt at norske studenter ikke får komme til ordet på tross av at dette var en del av planleggingen. 2

Til en viss grad er ledelsen ved UiB bevisste over på hvilke plattformer og på hvilke premisser samarbeidet med Kina skal foregå på. Universitetsstyret har vedtatt en handlingsplan hvor det understrekes en 'inviterende og åpen prosess', men når Raftostiftelsen gir råd om hvilke betenkeligheter som UiB må være bevisste over, er tonen en annen. Raftostiftelsens kritikk – i likhet med min egen - må ikke tas til inntekt for å være av typen "du er enten for Kina-samarbeid, eller i mot". Poenget er hvordan samarbeidet skal foregå - noe som ikke må forveksles med hvorvidt samarbeidet skal foregå i utgangspunktet. I den sammenheng kan det for øvrig oppleves som noe debattpolariserende at PåHøyden har en avstemning der valgalternativene nettopp er JA eller NEI til om UiB bør avslutte samarbeidet. Det finnes et svar i mellom status quo og total boikott. 

I universitetsadministrasjonens motsvar, bestående av Annelin Eriksen og Dag Rune Olsen, beskrives imidlertid en situasjon hvor man (les: UiB) har valgt å stikke hodet i sanden. For det første hevdes det at UiB har satt "tydelige krav til akademisk frihet". Mitt spørsmål er hvor disse kravene er satt. De burde ha vært satt i den formelle handlingsplanen - som er det nærmeste en bindende handlingsplan som universitetet selv har å forholde seg til. Men leser en denne handlingsplanen, ser en fort at påstanden om at det er satt "tydelige krav til akademisk frihet" er en situasjonsbeskrivelse som overhodet ikke holder mål, og som jeg tok for meg en lengre kritikk av tidligere i våres (  https://khrono.no/universitetet-i-bergen-david-marinius-frivold-frivold/storebror-ser-deg-ikke-professor/222263/  http://pahoyden.no/debatt/2018/04/storebror-ser-deg-ikke-professor  ).

Min kritikk av handlingsplanen ble blant annet av Eriksen møtt med svaret at "Akademisk frihet er premisset for aktivitetene, ikke målet. Akademisk frihet er det vi legger til grunn." 3  En tilsvarende holdning kommer til uttrykk i intervjuet av juss-professor Bjørnar Borvik den 17.08.18. Borvik - som er foreleser om menneskerettigheter i Kina (og en av de viktigste drivkraftene bak Kina-samarbeidet) erkjenner at  han aldri har sagt et ondt ord mot Kina  - verken i Norge eller under hans stadige Kina-opphold - og at  dette er hans eget valg . Videre peker han på at slike ideer faller utenfor hans rolle som juss-professor i menneskerettigheter, til forskjell fra eksempelvis en (utenriks)politiker. 4

Her må det minnes om at så vel universitetsansatte som professorer utgjør en sentral del av det fremtidige samfunn, hvorpå et av universitetsansattes viktigste samfunnsoppdrag er å ivareta og kjempe for de verdier som ligger til grunn for et fritt universitet – og i sin tur et fritt samfunn. En menneskerettighetsprofessor bør ut ifra en vanlig rolleforventning (kunne) snakke om menneskerettighetene slik det foregår brudd på dem i så vel Europa som Asia, herunder også de brudd som foregår i Kina. 

Som kjent har menneskerettighetene fokus på inngrep fra statene - uavhengig av om staten er Norge eller Kina. Og menneskerettigheter gjelder for alle individer uavhengig av nasjonalitet - de gjelder for og i kraft av å være et menneske - så vel for meg, Borvik, Eriksen, Olsen, og faktisk også enhver kineser. Og hvis valget av pensum er ment å falle på europeiske menneskerettigheter når man foreleser overfor kinesere, er spørsmålet om ikke pensum burde tilpasses det landet man foreleser i.

Videre må det minnes om at Universitetsstyret ved handlingsplanen om Kina selv har vedtatt at UiB skal "synliggjøre UiBs aktivitet på FNs bærekraftmål i relasjon til forhold i Kina". Når Borvik likevel er bestemt på å IKKE SNAKKE OM KINA - slik han er helt åpen om - kan det vel synes at handlingsplanens punkt om å synliggjøre FNs bærekraftmål ikke følges. Dette styrker min frykt, slik jeg uttrykte tidligere i våres, at handlingsplanen ved bruk av ord som "synliggjøring" av FNs bærekraftmål er noe UiB kan vise reservasjonsløst til i møte med kritiske menneskerettighetsaktivister slik som Raftostiftelsen, SAIH og undertegnede – men hvor alle vet at når det kommer til stykke utgjør disse formuleringene bare meningsløse honnørord om akademisk frihet og andre verdier. Derfor burde handlingsplanen i utgangspunktet hatt sterkere formuleringer enn ''synliggjøring'' og lignende. Men det er ikke for sent for Universitetsstyret å snu ved å endre både holdninger og formuleringer i handlingsplanen.

Og til Borviks poeng om at det er et (stort) skille mellom hans rolle som juss-professor i menneskerettigheter og en (utenriks)politiker, må det innvendes at FNs bærekraftmål nettopp er politikk i form av grunnleggende menneskerettigheter. Og her nekter man til å med å 'synliggjøre' disse målene om menneskerettighetene - slik det altså står i handlingsplanen at man skal gjøre når man har aktivitet i Kina. Ut ifra den rollen en har om å undervise i menneskerettigheter bør det allerede på dette punkt reise seg store røde flagg.

I tillegg fremgår det en holdning fra UiB som uttrykt ved Borvik om at i Kina " kan jeg si det jeg vil " og at '' kinesiske akademikere er ganske out spoken. De snakker ganske fritt. Og de er ikke kua '' (slik Borvik sa til Studentradioen i våres). 5  Men stemmer en slik påstand? Hvis vi spør den kinesiske presidenten Xi Jinping selv, er svaret et KLART OG TYDELIG NEI. Universitetene skal være munnen som uttaler kommunistpartiets ord og tanker, mente Xi Jinping i 2016. 6  Og i kjølvannet av dette ble det bestemt at samtlige utenlandske utdanningsinstitusjoner i Kina må ha et partimedlem som viserektor i tillegg til en egen partienhet som får innsyn i og innflytelse over driften. 7

Spørsmålet blir så hvordan det overhodet er mulig å legge til grunn at akademisk frihet finnes i Kina, og attpåtil mene dette er premisset for Kina-samarbeidet når ledende norske universitetsansatte ikke nevner Kina og menneskerettigheter i samme åndedrag. 

Svaret er at man ikke kan legge til grunn akademisk frihet før man har forsøkt å si noe som muligens kan sanksjoneres. Først da vil det avdekkes hvorvidt samarbeidet faktisk foregår på et premiss om akademisk frihet. Akademisk frihet er ikke verdt noe som helst om ledende ansatte ved UiB 'velger' å ikke bruke denne friheten fordi man vet slike ytringer vil sanksjoneres. 

Mye tyder på at premissene for samarbeidet burde vært gjort langt mer tydelige, og at universitetsansatte i hvert fall ikke undergraver alvorligheten av det som foregår i Kina i ettertid. Når øverste Kina-leder Xi Jinping selv innrømmer at det for alle praktiske formål ikke finnes akademisk frihet i landet sitt, står det for meg som underlig at administrasjonen ved UiB kan hevde det motsatte. Etter min vurdering foregår det her en så høy grad av selvindoktrinert selvsensur som får meg til å skjelve når dette kommer til uttrykk fra Norges ledende mennesker som har som sin jobb å undervise i menneskerettigheter, og som har som sin jobb å være drivkraften bak de frie verdier som vårt universitet alltid må sette høyest.

Ettersom et påfallende høyt antall profilerte universitetsansatte langt på vei har tatt knefall for Kinas totalitære regime, er tiden kanskje moden for et nytt leksikonbegrep i norsk akademia; Beijing-syndromet er her, og lever i beste velgående på Høyden ved UiB.

 

David Marinius Frivold
Student på fjerde avdeling ved det juridiske fakultet i Bergen

 

Henvisninger

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.