Kommentar: Nytt knefall for Kina-regimet av UiB

Injuria.no • 21. august 2018

Skrevet av David Marinius Frivold
Foto: Privat

På Høyden og Khrono har i sommer hatt en rekke saker om Kina-samarbeidet. Både fortvilte menneskerettighetsforkjempere, slik som Jostein Holde Kobbeltvedt og Ingrid Breisteinslien Rosland i Raftostiftelsen, har tatt til orde for et  for  menneskerettighetssvakt UiB, mens status quo-forkjempere som tilhører den etablerte og meningshomogene administrasjonen ved UiB har (forsøkt å) avfeie kritikken.

Jeg har fulgt debatten med personlig og faglig interesse. En form for Kinas massesensur som jeg selv fikk erfare under mitt månedslange opphold i Beijing, Shanghai, og Guilin (og Hong Kong) var at mine vanlig brukte sosiale medier – Facebook, YouTube og Twitter - var sperret fra internett. Heldigvis for meg var det ikke verre å skaffe seg (en der nede ulovlig) VPN-app som gjorde at jeg kunne omgå slike sperringer. Og etter mitt Kina-opphold, tilbake i Norge, var alt som før.

Kineserne selv er derimot ikke så heldige. Massesensuren som foregår på internettet er nemlig bare et symptom på Kinas mye mer alvorlige autoritære og totalitære regime, og det er i den sammenheng at jeg har fulgt og deltatt i debatten om Norge bør - og i så fall på hvilke plattformer og på hvilke premisser - samarbeide med Kina. 

Kina er det landet i verden som utgir flest forskningsrapporter, samtidig som landet er på verdenstopp i forskningsjuks. Bare i 2017 skrev PåHøyden og Khrono om en sak der nærmere 500 kinesiske forskere var blitt tatt i forskningsjuks. 1  Og det er ikke tvil om at mangel på akademisk frihet smitter over på UiB og Kina-samarbeidet når det som ledd i en forskningstur til Kina nektes innreise for norske journalister og forskere, samt at norske studenter ikke får komme til ordet på tross av at dette var en del av planleggingen. 2

Til en viss grad er ledelsen ved UiB bevisste over på hvilke plattformer og på hvilke premisser samarbeidet med Kina skal foregå på. Universitetsstyret har vedtatt en handlingsplan hvor det understrekes en 'inviterende og åpen prosess', men når Raftostiftelsen gir råd om hvilke betenkeligheter som UiB må være bevisste over, er tonen en annen. Raftostiftelsens kritikk – i likhet med min egen - må ikke tas til inntekt for å være av typen "du er enten for Kina-samarbeid, eller i mot". Poenget er hvordan samarbeidet skal foregå - noe som ikke må forveksles med hvorvidt samarbeidet skal foregå i utgangspunktet. I den sammenheng kan det for øvrig oppleves som noe debattpolariserende at PåHøyden har en avstemning der valgalternativene nettopp er JA eller NEI til om UiB bør avslutte samarbeidet. Det finnes et svar i mellom status quo og total boikott. 

I universitetsadministrasjonens motsvar, bestående av Annelin Eriksen og Dag Rune Olsen, beskrives imidlertid en situasjon hvor man (les: UiB) har valgt å stikke hodet i sanden. For det første hevdes det at UiB har satt "tydelige krav til akademisk frihet". Mitt spørsmål er hvor disse kravene er satt. De burde ha vært satt i den formelle handlingsplanen - som er det nærmeste en bindende handlingsplan som universitetet selv har å forholde seg til. Men leser en denne handlingsplanen, ser en fort at påstanden om at det er satt "tydelige krav til akademisk frihet" er en situasjonsbeskrivelse som overhodet ikke holder mål, og som jeg tok for meg en lengre kritikk av tidligere i våres (  https://khrono.no/universitetet-i-bergen-david-marinius-frivold-frivold/storebror-ser-deg-ikke-professor/222263 /  http://pahoyden.no/debatt/2018/04/storebror-ser-deg-ikke-professor  ).

Min kritikk av handlingsplanen ble blant annet av Eriksen møtt med svaret at "Akademisk frihet er premisset for aktivitetene, ikke målet. Akademisk frihet er det vi legger til grunn." 3  En tilsvarende holdning kommer til uttrykk i intervjuet av juss-professor Bjørnar Borvik den 17.08.18. Borvik - som er foreleser om menneskerettigheter i Kina (og en av de viktigste drivkraftene bak Kina-samarbeidet) erkjenner at  han aldri har sagt et ondt ord mot Kina  - verken i Norge eller under hans stadige Kina-opphold - og at  dette er hans eget valg . Videre peker han på at slike ideer faller utenfor hans rolle som juss-professor i menneskerettigheter, til forskjell fra eksempelvis en (utenriks)politiker. 4

Her må det minnes om at så vel universitetsansatte som professorer utgjør en sentral del av det fremtidige samfunn, hvorpå et av universitetsansattes viktigste samfunnsoppdrag er å ivareta og kjempe for de verdier som ligger til grunn for et fritt universitet – og i sin tur et fritt samfunn. En menneskerettighetsprofessor bør ut ifra en vanlig rolleforventning (kunne) snakke om menneskerettighetene slik det foregår brudd på dem i så vel Europa som Asia, herunder også de brudd som foregår i Kina. 

Som kjent har menneskerettighetene fokus på inngrep fra statene - uavhengig av om staten er Norge eller Kina. Og menneskerettigheter gjelder for alle individer uavhengig av nasjonalitet - de gjelder for og i kraft av å være et menneske - så vel for meg, Borvik, Eriksen, Olsen, og faktisk også enhver kineser. Og hvis valget av pensum er ment å falle på europeiske menneskerettigheter når man foreleser overfor kinesere, er spørsmålet om ikke pensum burde tilpasses det landet man foreleser i.

Videre må det minnes om at Universitetsstyret ved handlingsplanen om Kina selv har vedtatt at UiB skal "synliggjøre UiBs aktivitet på FNs bærekraftmål i relasjon til forhold i Kina". Når Borvik likevel er bestemt på å IKKE SNAKKE OM KINA - slik han er helt åpen om - kan det vel synes at handlingsplanens punkt om å synliggjøre FNs bærekraftmål ikke følges. Dette styrker min frykt, slik jeg uttrykte tidligere i våres, at handlingsplanen ved bruk av ord som "synliggjøring" av FNs bærekraftmål er noe UiB kan vise reservasjonsløst til i møte med kritiske menneskerettighetsaktivister slik som Raftostiftelsen, SAIH og undertegnede – men hvor alle vet at når det kommer til stykke utgjør disse formuleringene bare meningsløse honnørord om akademisk frihet og andre verdier. Derfor burde handlingsplanen i utgangspunktet hatt sterkere formuleringer enn ''synliggjøring'' og lignende. Men det er ikke for sent for Universitetsstyret å snu ved å endre både holdninger og formuleringer i handlingsplanen.

Og til Borviks poeng om at det er et (stort) skille mellom hans rolle som juss-professor i menneskerettigheter og en (utenriks)politiker, må det innvendes at FNs bærekraftmål nettopp er politikk i form av grunnleggende menneskerettigheter. Og her nekter man til å med å 'synliggjøre' disse målene om menneskerettighetene - slik det altså står i handlingsplanen at man skal gjøre når man har aktivitet i Kina. Ut ifra den rollen en har om å undervise i menneskerettigheter bør det allerede på dette punkt reise seg store røde flagg.

I tillegg fremgår det en holdning fra UiB som uttrykt ved Borvik om at i Kina " kan jeg si det jeg vil " og at '' kinesiske akademikere er ganske out spoken. De snakker ganske fritt. Og de er ikke kua '' (slik Borvik sa til Studentradioen i våres). 5  Men stemmer en slik påstand? Hvis vi spør den kinesiske presidenten Xi Jinping selv, er svaret et KLART OG TYDELIG NEI. Universitetene skal være munnen som uttaler kommunistpartiets ord og tanker, mente Xi Jinping i 2016. 6  Og i kjølvannet av dette ble det bestemt at samtlige utenlandske utdanningsinstitusjoner i Kina må ha et partimedlem som viserektor i tillegg til en egen partienhet som får innsyn i og innflytelse over driften. 7

Spørsmålet blir så hvordan det overhodet er mulig å legge til grunn at akademisk frihet finnes i Kina, og attpåtil mene dette er premisset for Kina-samarbeidet når ledende norske universitetsansatte ikke nevner Kina og menneskerettigheter i samme åndedrag. 

Svaret er at man ikke kan legge til grunn akademisk frihet før man har forsøkt å si noe som muligens kan sanksjoneres. Først da vil det avdekkes hvorvidt samarbeidet faktisk foregår på et premiss om akademisk frihet. Akademisk frihet er ikke verdt noe som helst om ledende ansatte ved UiB 'velger' å ikke bruke denne friheten fordi man vet slike ytringer vil sanksjoneres. 

Mye tyder på at premissene for samarbeidet burde vært gjort langt mer tydelige, og at universitetsansatte i hvert fall ikke undergraver alvorligheten av det som foregår i Kina i ettertid. Når øverste Kina-leder Xi Jinping selv innrømmer at det for alle praktiske formål ikke finnes akademisk frihet i landet sitt, står det for meg som underlig at administrasjonen ved UiB kan hevde det motsatte. Etter min vurdering foregår det her en så høy grad av selvindoktrinert selvsensur som får meg til å skjelve når dette kommer til uttrykk fra Norges ledende mennesker som har som sin jobb å undervise i menneskerettigheter, og som har som sin jobb å være drivkraften bak de frie verdier som vårt universitet alltid må sette høyest.

Ettersom et påfallende høyt antall profilerte universitetsansatte langt på vei har tatt knefall for Kinas totalitære regime, er tiden kanskje moden for et nytt leksikonbegrep i norsk akademia; Beijing-syndromet er her, og lever i beste velgående på Høyden ved UiB.

 

David Marinius Frivold
Student på fjerde avdeling ved det juridiske fakultet i Bergen

 

Henvisninger

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.