JUS UIB MEMES – frå farsott til saga blott

Injuria.no • 21. juli 2018

Skrevet av André Habbestad
Bilder: JUS UIB MEMES

‘’JUS UIB MEMES’’ er for mange på Dragefjellet eit kjent og kjært namn. Stort meir enn namnet har likevel dei færraste visst noko om. Dette er historia om Facebook-fenomenet som fekk kultstatus på det Juridiske Fakultet.

Frå fenomen til institusjon 

Juss, UiB, og memes. Dette skulle visa seg å vera ein potent kombinasjon. Sida, som først gjorde liv ut av seg hausten 2014, har underhaldt både studentar, tilsette, og utanforståande, og har per dags dato 3 919 likarar. 

Medan dei første innlegga på sida sjeldan kom over eit tosifra antal likarklikk, kunne innlegg frå den seinare storheitstida koma opp i mange hundretals reaksjonar. Alle tidlegare rekordar vart sprengte då sida gjennom ein såkalla ‘’Hitler-reaksjonsvideo’’ – eit klipp i frå krigsfilmen ‘’Der Untergang’’, teksta på ein måte som har lite med slaget om Berlin å gjera – dreiv gjøn med dei infamøse tingsrettseksamenane til Ingunn Myklebust. Dette innlegget resonnerte tydelegvis blant studentane, som sikra videoen nesten halvanna tusen likarklikk. 

Jusstudentane var ikkje dei einaste som visste å setja pris på morosamhetane JUS UIB MEMES lirte av seg. Også professorane Hans Fredrik Marthinussen og Christian Franklin tok ved ulike anledningar turen innom kommentarfelta, sistnemnte med ein solid dose sjølvironi: Franklin sin reaksjon på Hitler-harselaset var å konstatera at han grua seg til årets NIRI-kurs. 

 

 

 

 


Eit anna innlegg som tydelegvis traff blink omhandla Marthinussen, og hans beskjed om at han ikkje kunne stille på storgruppe grunna halsbetennelse.  

Meme-positiv professor 

Marthinussen svarer følgande på spørsmål om hans tankar rundt sida konkret og studierelatert harselas generelt:

‘’Jeg tenker at det er en naturlig måte for studentene å avreagere litt. Vi som ansatte må tåle litt uskyldig moro, så lenge det ikke blir ufint. Det handler vel litt om å få ut litt frustrasjon og press. Samtidig må man også være litt forsiktig - det er ikke offentlige personer  det er snakk om stort sett, men helt vanlige folk som prøver å gjøre en best mulig jobb for studentene våre. Stort sett synes jeg UiB memes håndterte det bra. For min egen del (for jeg fikk vel min share med memes) synes jeg i hvert fall det var godt innenfor rammene for uskyldig moro.’’

Skuggane bak skøyarstrekane 

Kor kom så dette frå? Redaktørskapet bak sida har så langt vore eit einaste stort mysterium, og sida har heller ikkje gitt lyd i frå seg sidan i fjor haust. Injuria har no den store gleda å kunne presentera ein meir eller mindre eksklusiv prat med skuggane bak JUS UIB MEMES, til glede for ein studentmasse sveltefôra på memes. 

Frå gruppechat til Facebook-side

‘’Det hele begynte med at vi var en guttegjeng som hadde en chat der vi postet memes og gjorde litt narr av jusskulturen på Dragefjellet. Fordi - let's face it - jusskulturen er litt sær. En av gutta tenkte at dette var for bra for at det ikke skulle deles med andre. Dette var i perioden da memes ble populært, og jussen hadde ikke en egen facebook-side. Han tok da grep å opprettet JUS UIB MEMES. Tanken var at et par andre skulle finne humoren vår morsom, men det tok jo helt av. Plutselig så vi at andre jusstudenter, professorer og andre innenfor jussens verden likte og dele memesene våre. En av de mest populære memesene våre nådde ut til 66 000 personer. Det var positivt at flere så, og kunne gjøre narr av, hvor sær jusskulturen på Dragefjellet er: Man skal være tæn, fit og ha A i snitt, og det eneste man kan spise er rugsprø med avokado.’’

Stygge bilete av Tande

‘’Det tok vel bare noen uker før nesten hele jussen hadde likt siden vår. Deretter smittet den over på andre fakulteter og jussfolk. Vi har vel egentlig ikke gjort oss opp noen tanker om hvordan det føles å stå bak et slik fenomen. Vi fortsatte egentlig bare den gamle chatten vår, men med den forskjellen at nå var den offentlig og tilgjengelig for alle. Vi vet forresten ikke om den er elsket av alle. Vi prøvde å tulle litt med jussen i Stavanger og Lillehammer for å skape litt "banter" mellom fakultetene. De bet rett på limpinnen og kom med krasse kommentarer i kommentarfeltet. Det var ekstra morsomt for oss, men tror ikke de elsket det. Hva gjelder anonymiteten så skjønte våre nærmeste venner hvem som stod bak ganske fort. Men vi følte egentlig ikke noe behov for å bekrefte det fordi vi ville at meme'sene skulle stå i fokus, ikke hvem som lagde de. Det var likevel svært vanskelig å holde på smilebåndet da vi hadde Tande som storgruppeleder i M2, og han klagde på at JUS UIB MEMES bruker «stygge» bilder av han.’’

Ikkje over streken

‘’Stort sett har det ikke vært et problem, men noen ganger har vi måtte ta noen runder internt på hvor grensen går. Når personer på ulike måter frivillig har stukket nesen sin frem i offentligheten, så har vi imidlertid senket terskelen for å lage humor om det. Vi føler vel vi stort sett har truffet, selv om det var en gang vi måtte slette et innlegg om noen som følte seg støtt. Det har imidlertid aldri vært vår hensikt å henge ut noen.’’

Punktum satt? 

‘’Punktum er nok satt for vår del. Vi er ferdig på UiB, så da er det vanskelig å vite hva som rører seg på fakultetet. Det vi imidlertid hadde håpet var at noen andre ville overta. Siden jusstudiet er såpass krevende er det viktig at man kan tulle litt og ikke ta seg selv så seriøst. Vi får tilsendt forslag til memes innimellom, og som man ser av det siste innlegget er det nok flere som gjerne skulle sett at siden ble ført videre, men for vår egen del vet vi ikke lenger hva som er treffende.’’
 

Kavalkade: Det beste av JUS UIB MEMES

 

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.