Intervju: Lederne av kulturundergruppene i JF

Injuria.no • 6. september 2018

Av Jonas Nielsen
Foto: Juristforeningen

 

Ballkomiteen

Hvem er dere og hva driver dere med?

Ballkomiteen består av syv styremedlemmer. Vi ble tildelt våre verv på Generalforsamlingen i Juristforeningen før sommerferien, og jobber i tiden fremover med planleggingen av Juristforeningsballet. 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Grunnen til at jeg stilte som leder i ballkomiteen er fordi at jeg ønsket å bidra til å skape god stemning for studentene på Dragefjellet. I fjor var jeg nestleder i arrangementskomiteen i regi av Racketklubben, og syntes det var kjempe gøy å samarbeide med de andre i komiteen frem mot tennis-turneringen med etterfølgende bankett. Å jobbe i et ‘team’ kan være utfordrende, spennende og gøy.      

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Visjonen for året som kommer er at ballet vil engasjere og tiltrekke stud.jur. på Dragefjellet til en magisk og forrykende aften, til feiring av 70-års jubileet til Juristforeningen! 

Det er lite som leder jeg ønsker å oppnå på egenhånd, ettersom jeg tror at det vi i ballkomiteen oppnår blir et resultat av en felles innsats. Min jobb blir å forsikre at alle vet hva de skal gjøre og har den tiden og de ressursene nødvendige for å gjennomføre de ulike oppgavene vi har. 

En ting vi i ballkomiteen ønsker å oppnå er at flere av studentene får kjennskap til de ulike tradisjonene knyttet til Juristforeningsballet. Dette er noe vi vil forsøke å fremheve spesielt på ballet. 

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Studenter kan nå oss på e-post ballkomiteen@juristforeningen.com eller via Facebooksiden Juristforeningsballet. Vi er også å finne i gangene på Dragefjellet med jevne mellomrom.

Sabina Grace Mugford, ballmester for Ballkomiteen


Foto: Malin Askevold Helle

 

Club Jur

Hvem er dere og hva driver dere med?

Club Jur er undergruppen i Juristforeningen som driver studentbaren på fakultetet. På Straffbar kan alle jusstudenter møtes for å ta en øl eller to etter en slitsom dag på salen eller for å feste til langt på natt. Club Jur står for deler av det sosiale miljøet på fakultetet. Det er med andre ord en lavterskelgruppe hvor alt som kreves er godt humør!  Vi har et tett samarbeid med alle de andre undergruppene på jussen da de fleste av arrangementer holdes på Straffbar. Vi arrangerer alt fra filmvisning til Silent Disco. 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Jeg stilte som leder fordi jeg ville være med på å utvikle Straffbar videre. Straffbar har nylig byttet navn og det har blitt gjort ekstreme forandringer av studentbaren. Det er givende å se baren kan være en arena hvor man kan stifte nye bekjentskaper og at baren er et sted folk trives å være i.  I tillegg er vi en veldig sammenspleiset gjeng og det er utrolig gøy å være med på! 

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Dette året er planen at Straffbar skal være mer åpent for studentene i ukedagene. Dette bidrar til at man kan komme i kontakt med flere medstudenter på tvers av kullene og at man kan benytte seg av Straffbar som et ”fristed” fra studiene. I tillegg vil Straffbar gjennomgå enda større forandringer i året som kommer. Stay tuned!! 

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Både nye og gamle studenter kan stikke innom en dag baren er åpen. Da vil dere se oss bak baren! I tillegg kan dere nå oss på ”Straffbar” på Facebook. Ikke nøl med å ta kontakt!

Tuva Sørby, leder Club Jur


Foto: Elisabeth Hennum

 

Culpa

Hvem er dere og hva driver dere med?

Vi er Culpa – koret på jussen. Den desidert beste og mest sosiale undergruppen! Kort sagt synger vi og drikker øl. Vi er en av få undergrupper som har et eget rom ved fakultetet i Portnerboligen, hvor vi har korpils etter hver øving. Ellers reiser vi rundt og deltar på korarrangementer med resten av studentkorene i Norge, der vi synger for hverandre, fester og har det gøy! Korlivet kan faktisk ikke beskrives – det må oppleves. 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Jeg stilte til leder fordi Culpa har blitt en stor del (og ikke minst den beste delen) av studiehverdagen min, og en undergruppe jeg virkelig brenner for. Jeg ønsket å bidra mer og bruke erfaringen min fra de siste to årene som medlem til å lede Culpa gjennom et nytt kor-år. Samtidig ser jeg på ledervervet som stor og viktig læring jeg kan ta med meg videre i livet, både personlig og i yrkeslivet. 

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå? 

Å få flere sangglade jusstudenter til å oppdage oss, og ville være med. Culpa er et fint pusterom fra jussens travle dager. Det sies at å synge i kor er like sunt for kroppen som å trene, og at det utløser lykkehormoner. Derfor mener jeg at kor er et fint supplement til lesing, skriving, pugging og lange dager på sal. Det ønsker jeg å formidle og få flere studenter til å kjenne på ved å teste ut Culpa. For meg personlig har det vært svært viktig å ha Culpa som et pusterom, hvor man ikke tenker på det faglige eller opplever noe annet form for press. Det er også her jeg har fått mine beste venner på Dragefjellet!

I tillegg vil jeg lede nåværende og fremtidige culpøser og culpister gjennom året som kommer, og få mange fine opplevelser sammen med dem! Vi har et travelt år foran oss, med mye spennende å se frem til - jeg gleder meg!

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Hvis du er interessert i å vite mer om hva vi driver med, kan du følge oss på Facebook: Culpa Instagram: Culpakor, eller Snapchat: Culpakor1

Celine Daviknes Halland, leder Culpa


Foto: Selma Børtveit

 

Force Marsjør Juzz-band & Fotnotene

Hvem er dere og hva driver dere med?

Force Marsjør Juzz-Band er jussens studentorkester. Vi er en gjeng på rundt 15 stk. som møtes ukentlig for å spille og ha det kjekt sammen.

Vi opptrer på en rekke av Juristforeningens arrangementer, og har også betalte oppdrag utenfor jussen. Ellers prøver vi å skape litt liv og røre i studentenes kanskje noe trauste hverdag.

Vi har også en del sosiale samlinger gjennom året, som hyttetur, tur til SMASH (festivalhelg for alle studentorkestrene i Norge), MGP-fest, juleverksted og mye mer. 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Jeg stilte til leder fordi jeg liker å engasjere meg i det jeg driver med. Etter å ha vært med i tre år tenkte jeg det var min tur til å prøve meg. Jeg har også lyst til å være med å forme litt av fremtiden til Force Marsjør og som leder får man jo en fin mulighet til nettopp dette. Og så ønsker jeg å fremme Force Marsjørs interesser og ellers spre musikk og glede på jussen.

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Som leder ønsker jeg å fremme Force Marsjør på jussen og gjøre oss mer synlige for studentene. Jeg har hørt at noen studenter synes vi er en litt mystisk undergruppe som bare dukker opp, så det ønsker vi å gjøre noe med. Samtidig ønsker jeg gjerne å få med flere jusstudenter og øke rekrutteringen, noe vi sliter litt med. Jeg ønsker også å få til mer sosialt utenom oppdrag og øvelser. 

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Vi er på Facebook! ‘Force Marsjør Juzz-Band & Fotnotene’ heter vi der. Ellers øver vi hver torsdag på jussen i Aud. 4 kl. 18-20 og etter det er vi stort sett å finne i Portnerboligen. Det er bare å komme innom.

Vilde Josvanger, leder Force Marsjør Juzz-Band & Fotnotene


Foto: Privat/Facebook 
 

 

JURAK

Hvem er dere og hva driver dere med?

Vi er juridisk arrangementsklubb, også kjent som JURAK. Vi står for de fleste arrangementene på jussen. Blant annet er Pubquiz, Julegrøt, Internaften og 17-mai vårt ansvar. Undergruppen vår er åpen for alle som vil bidra til å arrangere velfortjente festligheter for jusstudenter. 

Hvorfor stilte du som leder for undergruppen?

Jeg hadde det veldig morsomt i JURAK i fjor, og ønsket å være med videre. I fjor hadde jeg en mindre rolle, og ønsket å bidra i større grad i år. Det er lite som er like kult som å jobbe for å få til et arrangement, og se at det slår an. For meg er jussen like viktig sosialt som faglig, og da er det også de som går her jeg har lyst til å jobbe for at skal få et så godt sosialt tilbud som mulig. Jobben er jo også veldig preget av at den gjøres av og for venner og medstudenter.

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Visjonen vår er å lage arrangementer som flest mulig jusstudenter vil komme på, og fortsette å spre glede hos studentene utenom tiden på lesesalen. Med dette ønsker vi å samle studentene på jussen, slik at flest blir kjent og har det gøy. Vi vil med andre ord bidra til et godt og morsomt studiemiljø.

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Vi har både facebook (Jurak – Juridisk Arrangementsklubb), snapchat og insta, så om man ønsker å vite hvilke arrangementer som går av stabelen er dette de beste kanalene for å få med seg det. Hvis man ønsker å bidra så har vi også en medlemsgruppe man kan finne via fb-siden, og det stilles ingen krav for å melde seg inn. Vi avholder også medlemsmøter fra tid til annen. Disse er åpne for absolutt alle som har lyst til å være med eller lurer på hva vi driver med. Ellers er det selvfølgelig bare å sende en melding til en av oss i styret, eller spørre oss om du ser oss rundt omkring på fakultetet. Det setter vi bare pris på!

Eirik Skule, leder Jurak


Foto: Privat/Facebook

 

Jusrevyen

Hvem er dere og hva driver dere med?

Hver vinter setter vi i Jusrevyen opp en revy på Straffbar. Arbeidet med revyen pågår året rundt, og vi har mange sosiale happenings som hytteturer, julebord, Hansaturer, og mange andre morsomme eventer. 

Kanskje tenker du at revyen ikke er for deg fordi du ikke er glad i å stå på scenen? Da har jeg en god nyhet: du trenger absolutt ikke å stå på scenen for å være en del av revygjengen. Faktisk befinner det seg flere bak og rundt scenen enn på den. Revyen har flere undergrupper som pr-gruppen, kostyme, sosialgruppen, teknisk- og rigg. Kan du steke toast? Kan du male? Kan du kjøre bil? Kan du skrive morsomme poster på Facebook? Kan du noen morsomme partytriks? Da trenger vi deg. 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Jeg var så heldig at jeg fikk være en del av revyen fra dag én på jussen da jeg havnet i revyens faddergruppe. Siden da har jeg spilt i bandet, vært med i sosialgruppen, og hatt styreverv. Jeg har lyst til å være med på å videreføre og videreutvikle revytradisjonene på Dragefjellet slik at andre kan få like stor glede av revyen som jeg har hatt. 

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Først og fremst har vi planer om å produsere en heidundranes revy. For å klare dette er vi avhengige av engasjerte studenter med forskjellige egenskaper som samarbeider godt. Revyen skal være en inkluderende undergruppe hvor det er plass til alle, og det skal være gøy å være en del av revyfellesskapet. 

Årets revystyre ønsker å gjøre revyen til en helårsopplevelse. I tillegg til de tradisjonelle festene og arrangementene våre har vi bestemt oss for å ha mer jevnlig aktivitet gjennom hele året med revy-innhold. Revystyret jobber med dette prosjektet nå, og gleder oss til å presentere dette for Dragefjellets studenter i løpet av høsten. 

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Ikke nøl med å kontakte oss på Facebook, Instagram, eller Snapchat!

 

Nora Christiane Huth, leder Jusrevyen


Foto: Privat

 

Nordisk Utvalg

Hvem er dere og hva driver dere med?

I Nordisk Utvalg tar vi stolthet i å være både en sosial og en faglig undergruppe. Vårt primære mål er å skape et tett samarbeid med de andre juridiske fakultetene i Norden, gjennom arrangering av ”Uker” som studentene får muligheten til å være med på. Gjennom året kan medlemmene våre reise på ”Uker” i Danmark, Sverige, Finland og Island, hvor de får delta på en rekke tradisjonsrike arrangementer som hyttetur, ball og flotte middager, samt flere interessante foredrag om det aktuelle temaet hver ”Uke” velger seg ut.

Det arrangeres likeså en ”Uke” i Bergen i januar, i forbindelse med Juristforeningsballet, og da får fakultetet besøk av studenter fra de andre nordiske landene. Da forventes det at medlemmene våre stiller opp som verter, slik at gjestene våre har et sted å sove under ”Uken”.

Det kan være verdt å bite seg merke i at Juristforeningen dekker store deler av reiseutgiftene, og losji er selvsagt gratis! Midt i blinken for et stramt studentbudsjett, uten at man skal måtte kutte ned på opplevelsesfaktoren.

Under hele prosessen er det også et tett samarbeid med flere advokatfirma som er basert i Bergen, som kan være svært gunstig for alle våre medlemmer. Det kan røpes at Deloitte Advokatfirma AS skal holde et veldig spennende foredrag under Bergens ”Uke” i januar, og at dette vil være åpent for alle Juristforeningens medlemmer.

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Jeg stilte som leder i NU fordi jeg først og fremst følte det var på høy tid å engasjere meg ordentlig i en undergruppe på jussen. NU er i tillegg en undergruppe som er ideell for å bygge et solid kontaktnettverk i Norden, ettersom man får reise rundt til de ulike landene og lære om rettskulturen i hvert enkelt land. 

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Som leder for NU dette året ser jeg frem til å rette enda mer av fokuset på det faglige opplegget, og samtidig rette opp igjen i det dramatiske tapet av tradisjoner som har preget NU Bergen de siste årene. Det er ingen hemmelighet at NU har slitt med et dårlig rykte, men styret i 2018/2019 er klare for å bringe tilbake det gode, gamle NU som har eksistert siden slutten av 70-tallet.

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Vi oppdaterer jevnlig på Facebook-siden vår ”Nordisk Utvalg”, så ta gjerne en titt innom der i blant! 

Vi finnes også på Instagram: ”nordiskutvalgjus”

I NU arrangeres det også lunsjmøter på onsdager annenhver uke, og arrangementer for dette vil legges ut på vår Facebook-side. Om du er interessert i å henge deg med i den undergruppen på jussen som fletter de tetteste sosiale båndene, er du hjertelig velkommen til å være med oss i Nordisk Utvalg! 

Og du? Vi sees i Norden!

Selina Johanson Simpson, Int.sek. Nordisk Utvalg (2018-2019)


Foto: Privat

 

Juridisk Filmklubb

Hvem er dere og hva driver dere med?

Vi i Juridisk Filmklubb bryr oss bare om en ting, nemlig å kose oss. Vi møtes én gang i uka og ser film på Straffbar. Noen ganger ser vi bare film med litt mingling før og etter, andre ganger gjør vi mer en «event» ut av det. I tillegg kommer vi med andre artige påfunn ila. året. Så følg med!

Hos oss skal det å se film være en sosial opplevelse. Man tenker jo gjerne at folk i filmklubb er snobber som bare skal se fransk kultfilm fra 70-tallet. Vi skal se det som er gøy å se sammen. Folk må gjerne komme med forslag. 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

På idrettssiden har vi for eksempel Lovstafetten der du bare kan møte opp å jogge litt en mandagskveld. Jeg og resten av styret tenkte at noe tilsvarende på kultursiden hadde vært bra. Jeg ble dermed med å grunnlegge Filmklubben, og tok på meg ledervervet.

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Visjonen er at folk skal oppleve en god atmosfære på filmvisning. Jeg håper filmklubben kan bli en plass der folk føler at de kan møte andre. Ta med én venn eller to, eller kom alene. I Filmklubben er alle velkommen.

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Vi kan nås på facebooksiden vår «Juridisk Filmklubb», eller på mail:  filmklubb@juristforeningen.com

Du kan også bli med i facebookgruppe: «Juridisk filmklubb: infoside».

Sondre Lid Riise, leder Juridisk Filmklubb


Foto: Jon Danielsen
 

 

Jussgruppen Amnesty

Hvem er dere og hva driver dere med?

Vi er en studentgruppe under Amnesty som jobber med menneskerettighetsaktivisme og informasjonsarbeid. Gjennom året arrangerer vi blant annet foredrag, underskrifts- og brevskrivingskampanjer, filmfremvisninger og vår musikkfestival Jamnesty. Jussgruppen er åpen for studenter på alle trinn, enten de er erfarne aktivister eller helt ferske menneskerettighetsforkjempere! 

Hvorfor stilte du til leder i undergruppa?

Etter å ha vært medlem i gruppen, og fått oppleve både det fantastiske sosiale miljøet og de faglige utfordringene, valgte jeg å stille til leder i år for å kunne være med å forme fremtiden til organisasjonen. Amnesty er en organisasjon som har ekte påvirkningskraft i verden og hjelper konkrete enkeltindivider. Det vil jeg være en del av. Gruppen har gitt meg uvurderlige erfaringer, og jeg håper å kunne være med på å gi nye medlemmer de samme lærerike opplevelsene. 

Hva er dine visjoner for året som kommer? Hva ønsker du som leder å oppnå?

Ettersom vi er en ny JF-undergruppe ønsker vi å markere oss på Dragefjellet som en undergruppe som er både sosialt inkluderende og faglig spennende. Vi vet at det finnes mange studenter på jussen som brenner for menneskerettighetene og som er klare for en praktisk tilnærming til dem. Som leder har jeg ambisjoner om at vi skal få til enda bedre og større arrangementer enn tidligere, og jeg gleder meg til å møte nye, ivrige aktivister på jussen og høre deres ideer. 

Hvor kan nye/gamle studenter nå dere?

Kom på et møte! Vi møtes hver mandag kl. 18 på Raftohuset bak studentsenteret. Ellers er vi å finne på Facebook: Jussgruppen Amnesty og Instagram: @amnestyjuss

Ingrid Haugen-Flermoe, leder Jussgruppa Amnesty

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.