Into the Pederverse

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst: Christoffer Saastad

Jussen har gått gjennom mange versjoner av Peder Ås, men hva skjer når de endelig møtes?

Solen sto akkurat langt nok oppe i øst til at den rakk å strekke en lang, gylden finger gjennom gardinglippen i stuevinduet. I rommet innenfor strakte fingeren seg lenger og lenger over den utstrakte kroppen som lå på sofaen. Da den til slutt nådde kinnet til Peder Ås, føltes den like varm og myk som Marte Kirkeruds hender. Leppene til den sovende Peder tegnet et smil i de minuttene det tok før sollyset nådde langt nok inn i rommet til å lirke øyelokkene hans åpne.

I de siste sekundene mens oppfatningen av drømmer og virkelighet var sammenblandet, innbilte Peder seg at det var Marte som sto over ham. Håret hennes strålte som hamret gull. Det tok ham noen sekunder før han innså at han lå der alene med solen over seg.

Så slo virkelighetens erkjennelse ham like hardt som et ekspresstog kommende i 160 km/t.

Marte var borte. Barna var borte. Borte hos den jævelen Lars Holm. Valget av uttrykksmåte - om de hadde rømt bort eller flyttet ut - ville vel avhenge av om det var Peder eller Marte man spurte om bruddet.

Peder følte derimot at han bare kunne bebreide seg selv. Han hadde vært for godtroende. Det fantes for få navngitte menn i Lillevik til at Peder noen gang skulle tro at det var aktuelt å finne Marte i heit omfavn med naboen på badegulvet. Peder hadde følt en trang til å kaste opp om det ikke var for at han hadde falt i søvn på tom mage.

Solen hadde steget såpass langt opp på himmelen at det ikke lenger var lett å si hvor mye klokka var. Øynene til Peder festet seg på mobilen på stuebordet. Den lå akkurat for langt unna til at han kunne klare å fiske den til seg fra sofaen. Han mobiliserte et irritert grynt i det han skjøt seg opp på to bein for å hente den, og snublet i den glemte Jack Daniels-flasken gårdagens versjon av ham selv hadde plantet i en blindsone nedenfor sofaen. Han tok seg imot med begge hendene på stuebordet. Aktiviteten hadde fått hodet hans til å spinne hardere. Helt edru hadde tydeligvis ikke nattesøvnen gjort ham.

Likevel kjente han at han trengte å roe nervene. Selvbevisstheten alkoholen hadde holdt i sjakk hadde begynt å returnere, og om man ikke gjør noe med det begynner man fort å stille spørsmål om ting man helst skal ønske å holde glemt. Det er ingen som finner glede av å grave opp gamle lik.

Det var jaggu godt at Peder hadde noen selvgitte resepter som hjalp ham med å sette selvbevisstheten på vent. Når det gjaldt Peders første form for selvmedisinering, hadde måten Jack Daniels-flasken klinget da den traff bakken gitt ham nyss om at han hadde tømt den for sine siste dråper kvelden før. Det var ikke lenger noen hjelp å finne der. En gjenkjennelig rektangulær pappform i venstre jeanslomme forvisset ham derimot om at det ennå var håp om land i sikte for hans andre måte å selvmedisinere. Bingo.

Peder lente seg tilbake i sofaen med den nyvunne sigaretten like tilfreds som en unge på vei ut fra tannlegekontoret med en ballerinakjærlighet mellom leppene. «Kan jeg bomme?», lød det fra en stemme bak ham. Under normale omstendigheter hadde nok ikke Peder hatt noe imot det, hadde han bare først rukket å fordøye informasjonen om at en fremmed mann plutselig sto rett bak ham i hans eget hjem. Peder kastet seg opp på beina, og løp så langt som en hel halvmeter, hvor han slo kneet i stuebordet og fløy hodestups over til den andre siden. Denne gangen klarte han ikke å ta seg imot med hendene.

En skikkelse gikk rundt bordet til dit Peder lå fortumlet på gulvet. Han gikk i en lang, hvit kappe som fikk det til å se ut som at han hadde kommet rett fra en seanse i det saudi-arabiske hoffet, men med et skjerf som holdt ansiktet hans innpakket som en rutete rød-hvit julepresang. En glippe i skjerfet avslørte et par blå øyne.

«As-salam alaykom, Peder Ås.», sa mannen, mens han gikk ned på et kne ved siden av ham.

«Hvem er du?»

«Ikke vær redd.»

«Det var ikke et svar.»

Mannen tok sakte hendene opp til ansiktet, og begynte å løsne skjerfet i lange runder. Til slutt var det et nakent og gjenkjennelig ansikt som lente seg over Peder.

Peder åpnet og lukket munnen flere ganger. Han ville forsøkt å løpe hvis ikke det forrige forsøket hans nettopp hadde feilet så miserabelt.

Det var som om hans eget speilbilde stirret ned på ham.

«Jeg er deg, Peder.»

«Jeg skjønner ikke.»

«Du ville ikke være den første.»

«Hvorfor går du kledd som en Aladdin-statist?»

«I min tid kjempet jeg for Al-Shabaab.»

«Hæ?»

«Ikke tenk på det.»

Saudi-Peder reiste seg opp og gestikulerte mot sigarettpakken som fortsatt lå på stuebordet. Peder nikket. Han tente en, og tok et dypt drag.

«Peder, har det noen gang slått deg at du lever i en løgn?»

«Hva?»

«Selvsagt ikke, og jeg bebreider deg ikke. Historien din er ikke skrevet ferdig. Si meg Peder: Hva er målet ditt med livet nå?»

Peder så ikke noe behov for å lyve til seg selv.

«Komme meg tilbake til Marte. Tilbake til barna mine.»

«Du kan aldri få dem tilbake, Peder. De var aldri dine. Din skjebne ligger ennå i Allfaderens hender.»

«Allfaderen?»

«Åh, han går under mange navn. Ingen vet egentlig mye om han. Jeg var aldri en religiøs mann, men det er den eneste skaperen av våre univers du trenger å kjenne til.» Han tok et drag av sigaretten som en naturlig kunstnerisk pause. «Jeg lette hele livet mitt etter mening. Det var det som førte meg til Al-Shabaab. Men det viste seg at Allfaderens plan for min eksistens ikke strakte seg lenger enn tiden på MS GetAway.» Han spyttet. «Ikke at det betyr noe nå.»

Peder åpnet munnen i avsky, men valgte etter brøkdelen av et sekund å lukke den igjen. Han hadde en følelse av at dobbeltgjengeren ikke ville like å bli avbrutt.

«Min skjebne har utgått. Se på meg som et spøkelse. Som en gjenglemt, utrevet side fra en gammel bok. Skjønner du hva jeg prater om, Peder?»

«Nei.»

«Snart vil du det. Det kan ikke være lenge igjen nå.»

«Til hva da?»

Saudi-Peder la hodet på skakke, og rullet på jekslene mens han tenkte, som om han tygde på spørsmålet som et fint biffstykke. Til slutt spredte leppene hans seg til noe som nesten liknet et smil: «Din død, Peder, selvsagt.»

«Du er gal.»

«Sletters ikke utenkelig. Men det finnes en logikk i alt, for den som er villig til å lete godt nok. En separert kone, som har dratt med barna på slep. Si meg, Peder: Har du også andre barn enn de med Marte?»

Peder klarte ikke å svare, men masken av skam som plutselig sto skrevet over hele ansiktet avslørte ham.

«Åh, dette er for bra. Allfaderen har kanskje overgått skriveferdighetene sine denne gangen. Utfallet ditt nå kommer til å lede til et, ja, hva er et passende ord? Et rabalder?» Han drev de to sammenpressede håndflatene sine fra hverandre, for å simulere en eksplosjon.

Peders raseri klarte å mobilisere ham opp på to bein, men lenger kom han ikke, da han brått kjente det stramme seg i brystet. Han klamret seg til bordkanten i et desperat forsøk på å holde seg oppreist. «Hjelp meg…», var alt han klarte å stotre ut.

«Jeg ser nå hvordan historien din kommer til å ende, Peder. Vi begynner visst å gå tom for tid.» Han fant et familieportrett med Marte Kirkeruds ansikt som et passende sted for å stumpe sigaretten.

«Jeg beklager, Peder. Det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe deg. De tjenestene har allerede din venn, Jack Daniels, gjort for hjerteinfarktet ditt.»

Peder mistet grepet om bordet da brystet strammet seg hardere. Han sank hjelpeløst ned i gulvet, som et lite barn lagt i et varmt bad. Ingen ord ville forlate munnen hans.

«Jeg får ingen glede av å se deg slik. Reisingen jeg gjør mellom våre univers er vanligvis trivelig. Det var bare synd at du er dømt til en så dyster skjebne. For en stund siden reiste jeg til et univers hvor en Pedro Åscobar holdt en legendarisk grottefest! Pedro Åscobar, kan du tro det? Allfaderen er ikke helt uten humor, det skal han ha. Det var sabla gøy så lenge det varte, før folk begynte å gå i bakken. Bokstavelig talt. Egentlig en stygg affære, når jeg ser tilbake på det. Men så er reising er som en blind date, som vår mor pleide å si. Man vet aldri hva eller hvem som møter en.»

Med Peder liggende på gulvet, tok Saudi-Peder skrittene mot stuedøren. «Men hør på hvordan jeg traver av gårde som en gammel kjerring. Tenk på noe annet enn meg i tiden du har igjen, Peder.»

Rommet hadde blitt stille da dørhåndtaket klikket igjen bak ham.

Spørsmål 5: Hvem har krav på arv etter Peder Ås?

Professor Arve I. Kéndriit satte et spørsmålstegn bak setningen, og lente seg fornøyd tilbake i kontorstolen. Han likte ikke å skryte, men dette kunne muligens bli den beste arvfam-eksamenen han hadde skrevet per dags dato.

Av Jussbuss 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess
Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.