Into the Pederverse

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst: Christoffer Saastad

Jussen har gått gjennom mange versjoner av Peder Ås, men hva skjer når de endelig møtes?

Solen sto akkurat langt nok oppe i øst til at den rakk å strekke en lang, gylden finger gjennom gardinglippen i stuevinduet. I rommet innenfor strakte fingeren seg lenger og lenger over den utstrakte kroppen som lå på sofaen. Da den til slutt nådde kinnet til Peder Ås, føltes den like varm og myk som Marte Kirkeruds hender. Leppene til den sovende Peder tegnet et smil i de minuttene det tok før sollyset nådde langt nok inn i rommet til å lirke øyelokkene hans åpne.

I de siste sekundene mens oppfatningen av drømmer og virkelighet var sammenblandet, innbilte Peder seg at det var Marte som sto over ham. Håret hennes strålte som hamret gull. Det tok ham noen sekunder før han innså at han lå der alene med solen over seg.

Så slo virkelighetens erkjennelse ham like hardt som et ekspresstog kommende i 160 km/t.

Marte var borte. Barna var borte. Borte hos den jævelen Lars Holm. Valget av uttrykksmåte - om de hadde rømt bort eller flyttet ut - ville vel avhenge av om det var Peder eller Marte man spurte om bruddet.

Peder følte derimot at han bare kunne bebreide seg selv. Han hadde vært for godtroende. Det fantes for få navngitte menn i Lillevik til at Peder noen gang skulle tro at det var aktuelt å finne Marte i heit omfavn med naboen på badegulvet. Peder hadde følt en trang til å kaste opp om det ikke var for at han hadde falt i søvn på tom mage.

Solen hadde steget såpass langt opp på himmelen at det ikke lenger var lett å si hvor mye klokka var. Øynene til Peder festet seg på mobilen på stuebordet. Den lå akkurat for langt unna til at han kunne klare å fiske den til seg fra sofaen. Han mobiliserte et irritert grynt i det han skjøt seg opp på to bein for å hente den, og snublet i den glemte Jack Daniels-flasken gårdagens versjon av ham selv hadde plantet i en blindsone nedenfor sofaen. Han tok seg imot med begge hendene på stuebordet. Aktiviteten hadde fått hodet hans til å spinne hardere. Helt edru hadde tydeligvis ikke nattesøvnen gjort ham.

Likevel kjente han at han trengte å roe nervene. Selvbevisstheten alkoholen hadde holdt i sjakk hadde begynt å returnere, og om man ikke gjør noe med det begynner man fort å stille spørsmål om ting man helst skal ønske å holde glemt. Det er ingen som finner glede av å grave opp gamle lik.

Det var jaggu godt at Peder hadde noen selvgitte resepter som hjalp ham med å sette selvbevisstheten på vent. Når det gjaldt Peders første form for selvmedisinering, hadde måten Jack Daniels-flasken klinget da den traff bakken gitt ham nyss om at han hadde tømt den for sine siste dråper kvelden før. Det var ikke lenger noen hjelp å finne der. En gjenkjennelig rektangulær pappform i venstre jeanslomme forvisset ham derimot om at det ennå var håp om land i sikte for hans andre måte å selvmedisinere. Bingo.

Peder lente seg tilbake i sofaen med den nyvunne sigaretten like tilfreds som en unge på vei ut fra tannlegekontoret med en ballerinakjærlighet mellom leppene. «Kan jeg bomme?», lød det fra en stemme bak ham. Under normale omstendigheter hadde nok ikke Peder hatt noe imot det, hadde han bare først rukket å fordøye informasjonen om at en fremmed mann plutselig sto rett bak ham i hans eget hjem. Peder kastet seg opp på beina, og løp så langt som en hel halvmeter, hvor han slo kneet i stuebordet og fløy hodestups over til den andre siden. Denne gangen klarte han ikke å ta seg imot med hendene.

En skikkelse gikk rundt bordet til dit Peder lå fortumlet på gulvet. Han gikk i en lang, hvit kappe som fikk det til å se ut som at han hadde kommet rett fra en seanse i det saudi-arabiske hoffet, men med et skjerf som holdt ansiktet hans innpakket som en rutete rød-hvit julepresang. En glippe i skjerfet avslørte et par blå øyne.

«As-salam alaykom, Peder Ås.», sa mannen, mens han gikk ned på et kne ved siden av ham.

«Hvem er du?»

«Ikke vær redd.»

«Det var ikke et svar.»

Mannen tok sakte hendene opp til ansiktet, og begynte å løsne skjerfet i lange runder. Til slutt var det et nakent og gjenkjennelig ansikt som lente seg over Peder.

Peder åpnet og lukket munnen flere ganger. Han ville forsøkt å løpe hvis ikke det forrige forsøket hans nettopp hadde feilet så miserabelt.

Det var som om hans eget speilbilde stirret ned på ham.

«Jeg er deg, Peder.»

«Jeg skjønner ikke.»

«Du ville ikke være den første.»

«Hvorfor går du kledd som en Aladdin-statist?»

«I min tid kjempet jeg for Al-Shabaab.»

«Hæ?»

«Ikke tenk på det.»

Saudi-Peder reiste seg opp og gestikulerte mot sigarettpakken som fortsatt lå på stuebordet. Peder nikket. Han tente en, og tok et dypt drag.

«Peder, har det noen gang slått deg at du lever i en løgn?»

«Hva?»

«Selvsagt ikke, og jeg bebreider deg ikke. Historien din er ikke skrevet ferdig. Si meg Peder: Hva er målet ditt med livet nå?»

Peder så ikke noe behov for å lyve til seg selv.

«Komme meg tilbake til Marte. Tilbake til barna mine.»

«Du kan aldri få dem tilbake, Peder. De var aldri dine. Din skjebne ligger ennå i Allfaderens hender.»

«Allfaderen?»

«Åh, han går under mange navn. Ingen vet egentlig mye om han. Jeg var aldri en religiøs mann, men det er den eneste skaperen av våre univers du trenger å kjenne til.» Han tok et drag av sigaretten som en naturlig kunstnerisk pause. «Jeg lette hele livet mitt etter mening. Det var det som førte meg til Al-Shabaab. Men det viste seg at Allfaderens plan for min eksistens ikke strakte seg lenger enn tiden på MS GetAway.» Han spyttet. «Ikke at det betyr noe nå.»

Peder åpnet munnen i avsky, men valgte etter brøkdelen av et sekund å lukke den igjen. Han hadde en følelse av at dobbeltgjengeren ikke ville like å bli avbrutt.

«Min skjebne har utgått. Se på meg som et spøkelse. Som en gjenglemt, utrevet side fra en gammel bok. Skjønner du hva jeg prater om, Peder?»

«Nei.»

«Snart vil du det. Det kan ikke være lenge igjen nå.»

«Til hva da?»

Saudi-Peder la hodet på skakke, og rullet på jekslene mens han tenkte, som om han tygde på spørsmålet som et fint biffstykke. Til slutt spredte leppene hans seg til noe som nesten liknet et smil: «Din død, Peder, selvsagt.»

«Du er gal.»

«Sletters ikke utenkelig. Men det finnes en logikk i alt, for den som er villig til å lete godt nok. En separert kone, som har dratt med barna på slep. Si meg, Peder: Har du også andre barn enn de med Marte?»

Peder klarte ikke å svare, men masken av skam som plutselig sto skrevet over hele ansiktet avslørte ham.

«Åh, dette er for bra. Allfaderen har kanskje overgått skriveferdighetene sine denne gangen. Utfallet ditt nå kommer til å lede til et, ja, hva er et passende ord? Et rabalder?» Han drev de to sammenpressede håndflatene sine fra hverandre, for å simulere en eksplosjon.

Peders raseri klarte å mobilisere ham opp på to bein, men lenger kom han ikke, da han brått kjente det stramme seg i brystet. Han klamret seg til bordkanten i et desperat forsøk på å holde seg oppreist. «Hjelp meg…», var alt han klarte å stotre ut.

«Jeg ser nå hvordan historien din kommer til å ende, Peder. Vi begynner visst å gå tom for tid.» Han fant et familieportrett med Marte Kirkeruds ansikt som et passende sted for å stumpe sigaretten.

«Jeg beklager, Peder. Det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe deg. De tjenestene har allerede din venn, Jack Daniels, gjort for hjerteinfarktet ditt.»

Peder mistet grepet om bordet da brystet strammet seg hardere. Han sank hjelpeløst ned i gulvet, som et lite barn lagt i et varmt bad. Ingen ord ville forlate munnen hans.

«Jeg får ingen glede av å se deg slik. Reisingen jeg gjør mellom våre univers er vanligvis trivelig. Det var bare synd at du er dømt til en så dyster skjebne. For en stund siden reiste jeg til et univers hvor en Pedro Åscobar holdt en legendarisk grottefest! Pedro Åscobar, kan du tro det? Allfaderen er ikke helt uten humor, det skal han ha. Det var sabla gøy så lenge det varte, før folk begynte å gå i bakken. Bokstavelig talt. Egentlig en stygg affære, når jeg ser tilbake på det. Men så er reising er som en blind date, som vår mor pleide å si. Man vet aldri hva eller hvem som møter en.»

Med Peder liggende på gulvet, tok Saudi-Peder skrittene mot stuedøren. «Men hør på hvordan jeg traver av gårde som en gammel kjerring. Tenk på noe annet enn meg i tiden du har igjen, Peder.»

Rommet hadde blitt stille da dørhåndtaket klikket igjen bak ham.

Spørsmål 5: Hvem har krav på arv etter Peder Ås?

Professor Arve I. Kéndriit satte et spørsmålstegn bak setningen, og lente seg fornøyd tilbake i kontorstolen. Han likte ikke å skryte, men dette kunne muligens bli den beste arvfam-eksamenen han hadde skrevet per dags dato.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.