Into the Pederverse
Tekst: Christoffer Saastad
Jussen har gått gjennom mange versjoner av Peder Ås, men hva skjer når de endelig møtes?
Solen sto akkurat langt nok oppe i øst til at den rakk å strekke en lang, gylden finger gjennom gardinglippen i stuevinduet. I rommet innenfor strakte fingeren seg lenger og lenger over den utstrakte kroppen som lå på sofaen. Da den til slutt nådde kinnet til Peder Ås, føltes den like varm og myk som Marte Kirkeruds hender. Leppene til den sovende Peder tegnet et smil i de minuttene det tok før sollyset nådde langt nok inn i rommet til å lirke øyelokkene hans åpne.
I de siste sekundene mens oppfatningen av drømmer og virkelighet var sammenblandet, innbilte Peder seg at det var Marte som sto over ham. Håret hennes strålte som hamret gull. Det tok ham noen sekunder før han innså at han lå der alene med solen over seg.
Så slo virkelighetens erkjennelse ham like hardt som et ekspresstog kommende i 160 km/t.
Marte var borte. Barna var borte. Borte hos den jævelen Lars Holm. Valget av uttrykksmåte - om de hadde rømt bort eller flyttet ut - ville vel avhenge av om det var Peder eller Marte man spurte om bruddet.
Peder følte derimot at han bare kunne bebreide seg selv. Han hadde vært for godtroende. Det fantes for få navngitte menn i Lillevik til at Peder noen gang skulle tro at det var aktuelt å finne Marte i heit omfavn med naboen på badegulvet. Peder hadde følt en trang til å kaste opp om det ikke var for at han hadde falt i søvn på tom mage.
Solen hadde steget såpass langt opp på himmelen at det ikke lenger var lett å si hvor mye klokka var. Øynene til Peder festet seg på mobilen på stuebordet. Den lå akkurat for langt unna til at han kunne klare å fiske den til seg fra sofaen. Han mobiliserte et irritert grynt i det han skjøt seg opp på to bein for å hente den, og snublet i den glemte Jack Daniels-flasken gårdagens versjon av ham selv hadde plantet i en blindsone nedenfor sofaen. Han tok seg imot med begge hendene på stuebordet. Aktiviteten hadde fått hodet hans til å spinne hardere. Helt edru hadde tydeligvis ikke nattesøvnen gjort ham.
Likevel kjente han at han trengte å roe nervene. Selvbevisstheten alkoholen hadde holdt i sjakk hadde begynt å returnere, og om man ikke gjør noe med det begynner man fort å stille spørsmål om ting man helst skal ønske å holde glemt. Det er ingen som finner glede av å grave opp gamle lik.
Det var jaggu godt at Peder hadde noen selvgitte resepter som hjalp ham med å sette selvbevisstheten på vent. Når det gjaldt Peders første form for selvmedisinering, hadde måten Jack Daniels-flasken klinget da den traff bakken gitt ham nyss om at han hadde tømt den for sine siste dråper kvelden før. Det var ikke lenger noen hjelp å finne der. En gjenkjennelig rektangulær pappform i venstre jeanslomme forvisset ham derimot om at det ennå var håp om land i sikte for hans andre måte å selvmedisinere. Bingo.
Peder lente seg tilbake i sofaen med den nyvunne sigaretten like tilfreds som en unge på vei ut fra tannlegekontoret med en ballerinakjærlighet mellom leppene. «Kan jeg bomme?», lød det fra en stemme bak ham. Under normale omstendigheter hadde nok ikke Peder hatt noe imot det, hadde han bare først rukket å fordøye informasjonen om at en fremmed mann plutselig sto rett bak ham i hans eget hjem. Peder kastet seg opp på beina, og løp så langt som en hel halvmeter, hvor han slo kneet i stuebordet og fløy hodestups over til den andre siden. Denne gangen klarte han ikke å ta seg imot med hendene.
En skikkelse gikk rundt bordet til dit Peder lå fortumlet på gulvet. Han gikk i en lang, hvit kappe som fikk det til å se ut som at han hadde kommet rett fra en seanse i det saudi-arabiske hoffet, men med et skjerf som holdt ansiktet hans innpakket som en rutete rød-hvit julepresang. En glippe i skjerfet avslørte et par blå øyne.
«As-salam alaykom, Peder Ås.», sa mannen, mens han gikk ned på et kne ved siden av ham.
«Hvem er du?»
«Ikke vær redd.»
«Det var ikke et svar.»
Mannen tok sakte hendene opp til ansiktet, og begynte å løsne skjerfet i lange runder. Til slutt var det et nakent og gjenkjennelig ansikt som lente seg over Peder.
Peder åpnet og lukket munnen flere ganger. Han ville forsøkt å løpe hvis ikke det forrige forsøket hans nettopp hadde feilet så miserabelt.
Det var som om hans eget speilbilde stirret ned på ham.
«Jeg er deg, Peder.»
«Jeg skjønner ikke.»
«Du ville ikke være den første.»
«Hvorfor går du kledd som en Aladdin-statist?»
«I min tid kjempet jeg for Al-Shabaab.»
«Hæ?»
«Ikke tenk på det.»
Saudi-Peder reiste seg opp og gestikulerte mot sigarettpakken som fortsatt lå på stuebordet. Peder nikket. Han tente en, og tok et dypt drag.
«Peder, har det noen gang slått deg at du lever i en løgn?»
«Hva?»
«Selvsagt ikke, og jeg bebreider deg ikke. Historien din er ikke skrevet ferdig. Si meg Peder: Hva er målet ditt med livet nå?»
Peder så ikke noe behov for å lyve til seg selv.
«Komme meg tilbake til Marte. Tilbake til barna mine.»
«Du kan aldri få dem tilbake, Peder. De var aldri dine. Din skjebne ligger ennå i Allfaderens hender.»
«Allfaderen?»
«Åh, han går under mange navn. Ingen vet egentlig mye om han. Jeg var aldri en religiøs mann, men det er den eneste skaperen av våre univers du trenger å kjenne til.» Han tok et drag av sigaretten som en naturlig kunstnerisk pause. «Jeg lette hele livet mitt etter mening. Det var det som førte meg til Al-Shabaab. Men det viste seg at Allfaderens plan for min eksistens ikke strakte seg lenger enn tiden på MS GetAway.» Han spyttet. «Ikke at det betyr noe nå.»
Peder åpnet munnen i avsky, men valgte etter brøkdelen av et sekund å lukke den igjen. Han hadde en følelse av at dobbeltgjengeren ikke ville like å bli avbrutt.
«Min skjebne har utgått. Se på meg som et spøkelse. Som en gjenglemt, utrevet side fra en gammel bok. Skjønner du hva jeg prater om, Peder?»
«Nei.»
«Snart vil du det. Det kan ikke være lenge igjen nå.»
«Til hva da?»
Saudi-Peder la hodet på skakke, og rullet på jekslene mens han tenkte, som om han tygde på spørsmålet som et fint biffstykke. Til slutt spredte leppene hans seg til noe som nesten liknet et smil: «Din død, Peder, selvsagt.»
«Du er gal.»
«Sletters ikke utenkelig. Men det finnes en logikk i alt, for den som er villig til å lete godt nok. En separert kone, som har dratt med barna på slep. Si meg, Peder: Har du også andre barn enn de med Marte?»
Peder klarte ikke å svare, men masken av skam som plutselig sto skrevet over hele ansiktet avslørte ham.
«Åh, dette er for bra. Allfaderen har kanskje overgått skriveferdighetene sine denne gangen. Utfallet ditt nå kommer til å lede til et, ja, hva er et passende ord? Et rabalder?» Han drev de to sammenpressede håndflatene sine fra hverandre, for å simulere en eksplosjon.
Peders raseri klarte å mobilisere ham opp på to bein, men lenger kom han ikke, da han brått kjente det stramme seg i brystet. Han klamret seg til bordkanten i et desperat forsøk på å holde seg oppreist. «Hjelp meg…», var alt han klarte å stotre ut.
«Jeg ser nå hvordan historien din kommer til å ende, Peder. Vi begynner visst å gå tom for tid.» Han fant et familieportrett med Marte Kirkeruds ansikt som et passende sted for å stumpe sigaretten.
«Jeg beklager, Peder. Det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe deg. De tjenestene har allerede din venn, Jack Daniels, gjort for hjerteinfarktet ditt.»
Peder mistet grepet om bordet da brystet strammet seg hardere. Han sank hjelpeløst ned i gulvet, som et lite barn lagt i et varmt bad. Ingen ord ville forlate munnen hans.
«Jeg får ingen glede av å se deg slik. Reisingen jeg gjør mellom våre univers er vanligvis trivelig. Det var bare synd at du er dømt til en så dyster skjebne. For en stund siden reiste jeg til et univers hvor en Pedro Åscobar holdt en legendarisk grottefest! Pedro Åscobar, kan du tro det? Allfaderen er ikke helt uten humor, det skal han ha. Det var sabla gøy så lenge det varte, før folk begynte å gå i bakken. Bokstavelig talt. Egentlig en stygg affære, når jeg ser tilbake på det. Men så er reising er som en blind date, som vår mor pleide å si. Man vet aldri hva eller hvem som møter en.»
Med Peder liggende på gulvet, tok Saudi-Peder skrittene mot stuedøren. «Men hør på hvordan jeg traver av gårde som en gammel kjerring. Tenk på noe annet enn meg i tiden du har igjen, Peder.»
Rommet hadde blitt stille da dørhåndtaket klikket igjen bak ham.
Spørsmål 5: Hvem har krav på arv etter Peder Ås?
Professor Arve I. Kéndriit satte et spørsmålstegn bak setningen, og lente seg fornøyd tilbake i kontorstolen. Han likte ikke å skryte, men dette kunne muligens bli den beste arvfam-eksamenen han hadde skrevet per dags dato.
