Into the Pederverse

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst: Christoffer Saastad

Jussen har gått gjennom mange versjoner av Peder Ås, men hva skjer når de endelig møtes?

Solen sto akkurat langt nok oppe i øst til at den rakk å strekke en lang, gylden finger gjennom gardinglippen i stuevinduet. I rommet innenfor strakte fingeren seg lenger og lenger over den utstrakte kroppen som lå på sofaen. Da den til slutt nådde kinnet til Peder Ås, føltes den like varm og myk som Marte Kirkeruds hender. Leppene til den sovende Peder tegnet et smil i de minuttene det tok før sollyset nådde langt nok inn i rommet til å lirke øyelokkene hans åpne.

I de siste sekundene mens oppfatningen av drømmer og virkelighet var sammenblandet, innbilte Peder seg at det var Marte som sto over ham. Håret hennes strålte som hamret gull. Det tok ham noen sekunder før han innså at han lå der alene med solen over seg.

Så slo virkelighetens erkjennelse ham like hardt som et ekspresstog kommende i 160 km/t.

Marte var borte. Barna var borte. Borte hos den jævelen Lars Holm. Valget av uttrykksmåte - om de hadde rømt bort eller flyttet ut - ville vel avhenge av om det var Peder eller Marte man spurte om bruddet.

Peder følte derimot at han bare kunne bebreide seg selv. Han hadde vært for godtroende. Det fantes for få navngitte menn i Lillevik til at Peder noen gang skulle tro at det var aktuelt å finne Marte i heit omfavn med naboen på badegulvet. Peder hadde følt en trang til å kaste opp om det ikke var for at han hadde falt i søvn på tom mage.

Solen hadde steget såpass langt opp på himmelen at det ikke lenger var lett å si hvor mye klokka var. Øynene til Peder festet seg på mobilen på stuebordet. Den lå akkurat for langt unna til at han kunne klare å fiske den til seg fra sofaen. Han mobiliserte et irritert grynt i det han skjøt seg opp på to bein for å hente den, og snublet i den glemte Jack Daniels-flasken gårdagens versjon av ham selv hadde plantet i en blindsone nedenfor sofaen. Han tok seg imot med begge hendene på stuebordet. Aktiviteten hadde fått hodet hans til å spinne hardere. Helt edru hadde tydeligvis ikke nattesøvnen gjort ham.

Likevel kjente han at han trengte å roe nervene. Selvbevisstheten alkoholen hadde holdt i sjakk hadde begynt å returnere, og om man ikke gjør noe med det begynner man fort å stille spørsmål om ting man helst skal ønske å holde glemt. Det er ingen som finner glede av å grave opp gamle lik.

Det var jaggu godt at Peder hadde noen selvgitte resepter som hjalp ham med å sette selvbevisstheten på vent. Når det gjaldt Peders første form for selvmedisinering, hadde måten Jack Daniels-flasken klinget da den traff bakken gitt ham nyss om at han hadde tømt den for sine siste dråper kvelden før. Det var ikke lenger noen hjelp å finne der. En gjenkjennelig rektangulær pappform i venstre jeanslomme forvisset ham derimot om at det ennå var håp om land i sikte for hans andre måte å selvmedisinere. Bingo.

Peder lente seg tilbake i sofaen med den nyvunne sigaretten like tilfreds som en unge på vei ut fra tannlegekontoret med en ballerinakjærlighet mellom leppene. «Kan jeg bomme?», lød det fra en stemme bak ham. Under normale omstendigheter hadde nok ikke Peder hatt noe imot det, hadde han bare først rukket å fordøye informasjonen om at en fremmed mann plutselig sto rett bak ham i hans eget hjem. Peder kastet seg opp på beina, og løp så langt som en hel halvmeter, hvor han slo kneet i stuebordet og fløy hodestups over til den andre siden. Denne gangen klarte han ikke å ta seg imot med hendene.

En skikkelse gikk rundt bordet til dit Peder lå fortumlet på gulvet. Han gikk i en lang, hvit kappe som fikk det til å se ut som at han hadde kommet rett fra en seanse i det saudi-arabiske hoffet, men med et skjerf som holdt ansiktet hans innpakket som en rutete rød-hvit julepresang. En glippe i skjerfet avslørte et par blå øyne.

«As-salam alaykom, Peder Ås.», sa mannen, mens han gikk ned på et kne ved siden av ham.

«Hvem er du?»

«Ikke vær redd.»

«Det var ikke et svar.»

Mannen tok sakte hendene opp til ansiktet, og begynte å løsne skjerfet i lange runder. Til slutt var det et nakent og gjenkjennelig ansikt som lente seg over Peder.

Peder åpnet og lukket munnen flere ganger. Han ville forsøkt å løpe hvis ikke det forrige forsøket hans nettopp hadde feilet så miserabelt.

Det var som om hans eget speilbilde stirret ned på ham.

«Jeg er deg, Peder.»

«Jeg skjønner ikke.»

«Du ville ikke være den første.»

«Hvorfor går du kledd som en Aladdin-statist?»

«I min tid kjempet jeg for Al-Shabaab.»

«Hæ?»

«Ikke tenk på det.»

Saudi-Peder reiste seg opp og gestikulerte mot sigarettpakken som fortsatt lå på stuebordet. Peder nikket. Han tente en, og tok et dypt drag.

«Peder, har det noen gang slått deg at du lever i en løgn?»

«Hva?»

«Selvsagt ikke, og jeg bebreider deg ikke. Historien din er ikke skrevet ferdig. Si meg Peder: Hva er målet ditt med livet nå?»

Peder så ikke noe behov for å lyve til seg selv.

«Komme meg tilbake til Marte. Tilbake til barna mine.»

«Du kan aldri få dem tilbake, Peder. De var aldri dine. Din skjebne ligger ennå i Allfaderens hender.»

«Allfaderen?»

«Åh, han går under mange navn. Ingen vet egentlig mye om han. Jeg var aldri en religiøs mann, men det er den eneste skaperen av våre univers du trenger å kjenne til.» Han tok et drag av sigaretten som en naturlig kunstnerisk pause. «Jeg lette hele livet mitt etter mening. Det var det som førte meg til Al-Shabaab. Men det viste seg at Allfaderens plan for min eksistens ikke strakte seg lenger enn tiden på MS GetAway.» Han spyttet. «Ikke at det betyr noe nå.»

Peder åpnet munnen i avsky, men valgte etter brøkdelen av et sekund å lukke den igjen. Han hadde en følelse av at dobbeltgjengeren ikke ville like å bli avbrutt.

«Min skjebne har utgått. Se på meg som et spøkelse. Som en gjenglemt, utrevet side fra en gammel bok. Skjønner du hva jeg prater om, Peder?»

«Nei.»

«Snart vil du det. Det kan ikke være lenge igjen nå.»

«Til hva da?»

Saudi-Peder la hodet på skakke, og rullet på jekslene mens han tenkte, som om han tygde på spørsmålet som et fint biffstykke. Til slutt spredte leppene hans seg til noe som nesten liknet et smil: «Din død, Peder, selvsagt.»

«Du er gal.»

«Sletters ikke utenkelig. Men det finnes en logikk i alt, for den som er villig til å lete godt nok. En separert kone, som har dratt med barna på slep. Si meg, Peder: Har du også andre barn enn de med Marte?»

Peder klarte ikke å svare, men masken av skam som plutselig sto skrevet over hele ansiktet avslørte ham.

«Åh, dette er for bra. Allfaderen har kanskje overgått skriveferdighetene sine denne gangen. Utfallet ditt nå kommer til å lede til et, ja, hva er et passende ord? Et rabalder?» Han drev de to sammenpressede håndflatene sine fra hverandre, for å simulere en eksplosjon.

Peders raseri klarte å mobilisere ham opp på to bein, men lenger kom han ikke, da han brått kjente det stramme seg i brystet. Han klamret seg til bordkanten i et desperat forsøk på å holde seg oppreist. «Hjelp meg…», var alt han klarte å stotre ut.

«Jeg ser nå hvordan historien din kommer til å ende, Peder. Vi begynner visst å gå tom for tid.» Han fant et familieportrett med Marte Kirkeruds ansikt som et passende sted for å stumpe sigaretten.

«Jeg beklager, Peder. Det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe deg. De tjenestene har allerede din venn, Jack Daniels, gjort for hjerteinfarktet ditt.»

Peder mistet grepet om bordet da brystet strammet seg hardere. Han sank hjelpeløst ned i gulvet, som et lite barn lagt i et varmt bad. Ingen ord ville forlate munnen hans.

«Jeg får ingen glede av å se deg slik. Reisingen jeg gjør mellom våre univers er vanligvis trivelig. Det var bare synd at du er dømt til en så dyster skjebne. For en stund siden reiste jeg til et univers hvor en Pedro Åscobar holdt en legendarisk grottefest! Pedro Åscobar, kan du tro det? Allfaderen er ikke helt uten humor, det skal han ha. Det var sabla gøy så lenge det varte, før folk begynte å gå i bakken. Bokstavelig talt. Egentlig en stygg affære, når jeg ser tilbake på det. Men så er reising er som en blind date, som vår mor pleide å si. Man vet aldri hva eller hvem som møter en.»

Med Peder liggende på gulvet, tok Saudi-Peder skrittene mot stuedøren. «Men hør på hvordan jeg traver av gårde som en gammel kjerring. Tenk på noe annet enn meg i tiden du har igjen, Peder.»

Rommet hadde blitt stille da dørhåndtaket klikket igjen bak ham.

Spørsmål 5: Hvem har krav på arv etter Peder Ås?

Professor Arve I. Kéndriit satte et spørsmålstegn bak setningen, og lente seg fornøyd tilbake i kontorstolen. Han likte ikke å skryte, men dette kunne muligens bli den beste arvfam-eksamenen han hadde skrevet per dags dato.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982