Lavterskel i knipe: Juridisk kunstklubb

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst og foto: Truls Wegner Hodt, Eilert Midttun Rostrup og Erik Mikal Midelfart Hoff

Nei det måtte kanskje skje. Selv om jussen har ett hundre og fjaksen ulike idrettslag med enda flere sportsjunkier, er det faktisk mulig at noen studenter ikke er så glad i sport. Det er faktisk ikke slik at alle som studerer juss digger å måke vann på sjøen, eller digger å kaste ball med sommerfuglhåver og late som om at de går på Blue Mountain State. Nei, jussen trenger faktisk et tilbud for de kreative. De som bruker alle regnbuens farger på markeringer i Lovdata. De som ser på Pus.jur som en kilde til høykvalitets garn, og de som utpensler rettsregler på bakgrunn av NAV-praksis og HFMs twittermeldinger. Og for disse menneskene, har endelig noen kommet med en hjelpende hånd.

I vår fikk Juridisk Kunstklubb sin etterlengtede fødsel, og undergruppen skal fylle et tomrom i livene til mang en stud.jur som revurderer sitt studievalg. 

I tradisjon tro skal også dette nye JF-barnet veies, måles, blodtestes og gentestes. Lavterskel-gutta må selvfølgelig vurdere om kunstklubben er noe for den vanlige student eller om man må være sønn av Odd Nerdrum for å delta. Vi spør; er egentlig Juridisk kunstklubb LAVTERSKEL?!

På en bakfull blåmandagskveld møtte Lavterskel-gutta opp på påskeverksted med Juridisk kunstklubb på Straffbar. Utgangspunktet var dårlig – det å skulle male detaljerte påskeegg med alkoholabstinenser og dagen-der-på briller er ikke en oppskrift på suksess. Dette sto imidlertid ikke i veien for at Lavterskel-gutta skulle gjøre sitt ytterste for å lage pynt våre mødre skal få i bursdags- og julegave i flere år frem i tid. 

Som alt ellers i livet sto det ikke på ambisjoner eller planer for påskeeggene. Lavterskel-gutta gikk i gang med eggene med samme giv som når vi entrer dansegulvet på Lille etter tretten tequila-shots. Som alltid var heller problemet utførelsen.

Truls gikk inn for å male det engelske flagget etter inspirasjon fra én ukes binging av Downtown Abbey og Bridgerton. Han fikk låne litt blåfarge av Erik; og der var kardinalfeilen gjort. Som en notorisk fargeblind hadde Erik selvfølgelig blandet fargen lilla . (PS: Dette kan dere også se fra at Erik tok nesten alle bilder fra kvelden i svart/hvitt uten å legge merke til det). (PPS: De ekstra observante leser vil nok også stille seg spørsmålet om hvorfor Truls behøvde blåfarge til engelske flagget i det hele tatt. Dette er et spørsmål som på samme måte som spørsmålet om hva som egentlig ligger i å “bare ta én pils”, nok bør stå ubesvart.) Eilert så selvfølgelig sin mulighet, og rakket med dødelig presisjon ned på den mislykkede fargeleggingen. Med ett forsvant smilene. Eilert skjønte straks at han aldri burde tatt den joken i hans “fucking mouth”, og måtte som enhver komiker i 2022 tåle en aldri så liten “bitchslap”. Jaja, HVA MAN IKKE GJØR FOR KUNSTEN!?!

Påskeverkstedet og kunstklubben fikk frem egenskaper vi ikke trodde lå i oss. Før påskeverkstedet, var Eilerts største prestasjon at han sjarmerte en jente i senk ved å bygge et 2 meters høyt tårn med øl-bokser på nachet i juleferien. Når Eilert nå hadde ambisjoner om å toppe dette med et blomsterprydet påskeegg, var det mange som tvilte og fikk øyenbryn som forsvant godt opp i hårfestet. Men TVILERS gonna TVIL, og SKRYT må gis der SKRYT skal gis. Det var ikke et eneste “kunsthode” som ikke snudde seg for å beskue blomster-egget. Egget funket faktisk bedre for å få oppmerksomhet enn sjekkereplikken “Halla, jeg studerer juss” på Lille. Så til de som sier sånn: “Aaaaahhh fakk, jeg får ikke vist meg nok frem på Kunstklubben”, til de sier vi at: “Yo no bro, fo sho får du mæd mojo i Kunstklubben!”. Kunst bygger mer karakter enn 14 timer dagen i Gamlebygget noen gang vil gi. 

Men for å spole tilbake. Selv om vi var fullt i gang med å male påskeegg, slo det oss at vi hadde en oppgave her. Vi skulle jo vurdere om Kunstklubben var lavterskel! MEN, hvordan skal man vurdere om noe er lavterskel når det ikke er noen konkurranse? Det er ingen konkurranse om «beste egg», ingen konkurranse om beste gjengivelse av Jan Erik Volds Kulturuke , og ei heller konkurranse om best Aune Sand imitasjon. Tydeligvis var alt fritt her! Alle kunne gjøre hva de ville! Da slo det oss. Kunne dette være den hellige gral av Lavterskel? Et sted der det ikke finnes en terskel, og der alle kan bare komme!?!

Når vi tenker tilbake, stemmer sistnevnte påstand mer og mer. Kunstklubben er en gjeng som passer både for den som bare vil hoppe innom, og den som har en helt spesiell brennende lidenskap for kunstens verden. Selv om vi kanskje ikke har et brennende ønske om å skape og leve for kunst som provoserer, engasjerer og motiverer, har vi fremdeles et behov for litt av det i studiehverdagen. Da kan man hoppe innom Kunstklubben - ta en kjeft kaffe, male et par streker, og henge med en superhyggelig kunstglad gjeng på kvelden.

Nei det måtte kanskje skje at Kunstklubben kom til jussen. Og man må ikke være sønn av Odd Nerdrum for å være med! Det er faktisk…. Lavterskel. 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982