Intervju med Nordtveit og Myklebust

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst: Igor Zacharewicz

Ettersom denne utgaven setter søkelys på gamledager, mente Injuria det var nødvendig å ta kontakt med noen av dem som studerte juss i Bergen for noen tiår siden, og som fortsatt holder koken på Dragefjellet. Valget falt på professorene Nordtveit og Myklebust.

Vil du vite hva som irriterer sindige Ernst Nordtveit eller hvor Ingunn Myklebust festet som student? Vel, i så fall bør du lese videre!

Injuria møter professor Nordtveit på hans kontor, innredet i stilen «bruktbokhandel». Han aner ugler i mosen, og spør om vi har kommet for å intervjue gamlehjemmet. Vi svarer halvveis bekreftende på spørsmålet, men presiserer at vi ønsker å høre hvordan det var å være student og ansatt før i tiden.

Foto: Det juridiske fakultet

Fortell hvordan du kom inn i jussens verden.

Ernst lener seg tilbake, og begynner fra start.

Jeg er en bondegutt, ingen i familien hadde høyere utdanning. Jeg var usikker på hva jeg ville studere, tenkte litt på historie og arkeologi, men fikk opp øynene for jussen på gymnaset, i forbindelse med at folk fra UiB presenterte denne utdanningen på et orienteringsmøte. Da jeg kom ut fra militæret, stod det klart at jeg ville satse på juss.

I utgangspunktet var det nok advokatrollen som fristet mest, jeg hadde i alle fall ikke planlagt å bli professor. Jeg fullførte første avdeling med gode karakterer, og en seminarlærer kontaktet meg på lesesalen og tipset om en ledig stilling som vit.ass. Jeg skrev en artikkel i Jussens Venner i løpet av studietiden, og senere også en særavhandling, noe få gjorde den gangen. Dette gjorde at jeg fikk smaken på forskerlivet, noe som til slutt førte helt fram til en professortittel.

En slik framgangsmåte er kanskje ikke helt typisk for hvordan rekrutteringen foregår i dag, men man må huske på at det juridiske fakultetet i Bergen var ganske nytt på 70-tallet, samt at kullene var små sammenlignet med i dag, typisk rundt 30 stykker. De som utmerket seg, ble fort lagt merke til.

Hvordan var studiehverdagen utenfor fakultetets vegger? Var det piker, vin og sang?

Ernst smiler lurt.

Piker fantes det på jusstudiet, men selvsagt langt færre enn det som er tilfelle i dag, hvor jentene utgjør majoriteten. Når jeg tenker tilbake, så vil jeg likevel anslå at rundt en tredel av min vennegjeng bestod av jenter. Verre var det med kvinnelige lærere - det tok lang tid før de gjorde sitt inntog på kontorene.

Vin og sang ble det også tid til. På Kalfaret hadde Juristforeningen et lokale hvor det ble arrangert diverse festligheter annen hver fredag, og det kunne gå nokså hardt for seg ved enkelte anledninger. Samme lokale ble også brukt av en forening for homofile, og det hendte at folk tok feil av datoene, uten at noen av partene hadde nevneverdige problemer med akkurat det…

Det fantes selvfølgelig ikke så mange tilbud for jusstudentene som det vi har i dag, først og fremst fordi vi var langt færre. Vi var uansett en sammensveiset gjeng, hvor byfolk og bondegutter holdt sammen. Det fantes også noen som møtte opp på lesesalen i jakke og slips, uten at vi lot oss imponere nevneverdig av slikt. Arbeid ved siden av studiene var uvanlig, men det var nok først og fremst fordi arbeidsmarkedet på den tiden var annerledes enn i dag. Det fantes stipendordninger, men det var også vanlig å ta sommerjobb og få litt hjelp hjemmefra. Akkurat det kjenner nok mange seg igjen i også i dag.

Fortell litt om utviklingen på det juridiske fakultetet i Bergen fram til i dag.

Ernst blir ivrig. Han kaster om seg med berømte juristnavn med stor pondus, og man forstår fort at han har vært med på mye

En stor forandring kom med datamaskinenes og digitaliseringens inntog. Selv hadde jeg ansvaret for IT-satsingen ved fakultetet på 80-tallet. Jeg var jo ung på den tiden, og synes forandringene var spennende. Et par av de eldre lærerne mestret aldri overgangen, mens andre grep dette på en imponerende måte.

Senere var jeg dekan i ti år, hvor jeg hadde noen hjertesaker jeg jobbet ekstra hardt for. For det første fikk vi innført studieordningen med eksamen etter hvert fag, i stedet for den tidligere ordningen med eksamener som omfattet mange fag.

Det er altså deg vi kan takke for de ukentlige, skriftlige arbeidsoppgavene?

Ja, delvis. Tanken bak var å få ned strykprosenten. Tidligere hendte det at strykprosenten på andre avdeling var på 60%! Mange av de som droppet ut, ville garantert ha gjennomført hvis studiet hadde vært bedre strukturert.

Videre var jeg veldig opptatt av å få i gang ordningen med utveksling til utlandet. Før 1995 var det ingen utveksling, men etter hvert dro noen få til København. I dag samarbeider vi med mange universiteter rundt om i verden, og før pandemien hadde vi en stor utveksling. Jeg er stolt av å ha bidratt til dette!

Til slutt må jeg også nevne opprettelsen av de ulike forskergruppene vi har ved fakultetet.

Alt i alt må jeg si at utviklingen har vært veldig positiv. Studentene har et bedre tilbud enn det vi hadde, i tillegg til at dagens lærere har en langt bedre pedagogisk opplæring. Samtidig tror jeg at dagens jusstudenter opplever større press, særlig når det kommer til karakterer.

Du ser tydeligvis nesten bare gode ting ved utviklingen. Er det ikke noe som irriterer deg ved dagens studenter eller samfunn?

Injuria oppfordrer Ernst til å bli en gammel grinebiter og fyre løs mot alt og alle - her er det tillatt å være politisk ukorrekt!

Jeg er faktisk en provaktør, av og til må jeg bite meg i tungen. Det som irriterer meg i samfunnet er krenkehysteriet. Det må være lov å ha meninger og å spissformulere disse! Jeg ønsker at studenter skal bli mer selvstendige, ha mer selvtillit og tørre å lufte egne tanker og meninger. Samtidig irriterer det meg at nivået på den politiske debatten har falt, den har blitt for lite faktabasert, mer som underholdning å regne.

Karaktersystemet på jussen er jeg heller ingen stor tilhenger av.

I de påfølgende minuttene legger Ernst ut om ulike karaktersystemer, basert på bokstaver, desimaler, hieroglyfer og stjernetegn.

Har du noen avsluttende tips til dagens studenter?

Ikke vær så opptatt av detaljene, men se sammenhengen og de store linjene. Lover endres hele tiden samtidig som den teknologiske utviklingen skjer raskt. Det vil være behov for spesialiserte jurister og selvfølgelig jurister som behersker flere språk – selv angrer jeg på at jeg ikke la mer innsats i franskundervisningen på skolen.

Husk også å se jussen som en brikke i en helhet, som et vitenskapelig verktøy som skal bidra til å føre samfunnet framover.

 

Noen dager senere møter Injuria professor Myklebust. Hun smiler om kapp med vårsolen, antageligvis fordi hun gleder seg til å bli intervjuet av oss. Vi setter oss ned og gir henne en kort innføring om bakgrunnen for intervjuet, deretter går vi rett på sak.

Hvorfor begynte du å studere juss?

Ingunn tenker seg om en stund, det virker som hun fortsatt den dag i dag ikke helt vet svaret.

Jeg begynte faktisk først å studere ved lærerskolen på Volda, mer bestemt idrettslinjen, men fant vel fort ut at jeg ikke ville bli lærer. Deretter ville jeg egentlig studere økonomi og administrasjon i Molde, men snublet på en eller annen måte inn dørene på juridisk fakultet i Bergen. Tenkte i grunnen å bare prøve ett år først, for å se om dette var noe for meg. Utover i studiet fikk jeg mer troen på at dette var noe for meg. Etter tredje avdeling søkte jeg om å få skrive junioravhandling innenfor kommunalrett, og kom på denne måten inn i en stilling som Juniorstipendiat.

Hvordan var det å være student på 90-tallet?

Føles nesten som om det var i går, utbryter hun.

Det var i alle fall lettere å komme inn på studiet! I dag er karakterkravene så høye, at jeg frykter at mange potensielt flinke jurister aldri får sjansen til å studere juss. Kanskje gjelder dette i særlig grad gutter, som i gjennomsnitt er litt mindre «skoleflinke» enn jenter. I lengden kan dette være uheldig, særlig hvis kjønnsfordelingen blir veldig skjev.

Miljøet var veldig bra. Jeg kom fort inn i en kollokviegruppe, noe jeg følte var til god hjelp gjennom studiene. Så var det faktisk slik at jeg møtte min ektemann på jusstudiet! Vi fant god hjelp i hverandre når vi løste oppgaver og diskuterte juss.

Undervisningen var kanskje litt annerledes?

Joda. Datamaskiner var ikke allemannseie, og internett var helt i startfasen. I Storgruppene brukte underviserne overhead og lysark, mens vi skrev notater samt alle innleveringer og eksamener for hånd. Jeg husker at jeg anskaffet en datamaskin etter andre studieår, men den var jo mest som skrivemaskin å regne.

Skulle vi slå opp i rettskilder, måtte vi lete på biblioteket. Det føltes veldig omstendelig hvis man sammenligner med de muligheten lovdata og internett gir i dag, men det å faktisk holde et forarbeid i hånden kanskje gjør at du husker innholdet bedre. Jeg abonnerte også på Norsk Retstidende, samt overtok samlingen til min far, og hadde på den måten oversikt over viktige høyesterettsdommer. Rettskildesituasjonen for dagens studenter er jo langt mer omfattende, særlig sett i lys av rettens internasjonalisering.

Det fantes også færre lærere den gangen, og de hadde ofte travle dager. Ville vi ha kontakt med dem måtte vi banke på kontordøren, så terskelen for å ta kontakt var veldig høy. Det er nok lettere for studenter å ta kontakt i dag, for eksempel ved å sende en e-post.

Vi hadde heller ikke arbeidsgrupper og innleveringer, slik dere har i dag. Det fantes frivillige fakultetsoppgaver man kunne skrive og få tilbakemelding på - et tilbud de fleste studenter benyttet seg av. Det var også ganske vanlig å betale advokater for å rette oppgaver vi hadde skrevet.

Så var det slik at vi bare hadde fire eksamensperioder i løpet av de seks årene. Dette gav lange flater til lesing, som var veldig bra, men kunne jo også være noe stressende. Det var relativt mange eksamensdager samlet sett, slik at det var rom for noen bommerter. Jeg husker at jeg på første avdeling skrev en skikkelig dårlig praktikum, men så deretter en god teori, slik at summen faktisk ble ganske bra. Det er uansett viktig å huske på at man ofte lærer aller best av de dårlige eksamener man gjør!

Men nå over til det viktigste; fortell om det sosiale liv utenfor studiet.

Ingunn begynner å le, tydeligvis kommer de gode minnene strømmende.

Jeg og et par andre bodde i et kollektiv i Nygårdsgaten – en slitt kåk med skjeve gulv! Det positive var at den lå sentralt, noe som gjorde det til en naturlig møteplass for folk som var på byen. Ettersom vi beboere studerte ulike ting, så ble man også kjent med andre enn kun jusstudenter. Vi hadde det veldig morsomt i Nygårdsgaten! Etter hvert flyttet jeg og kjæresten min til en bopel som lå i etasjen over en pizzarestaurant, hvor vi også jobbet. Dette var jo praktisk, da de bare kunne rope hvis de trengte oss.

Ellers ble det tid til fjell- og skiturer, både i Bergen og andre steder. Fotball og volleyball var jeg også med på.

Til slutt kan du kanskje fortelle om tiden som Juniorstipendiat?

Ja, det vil jeg gjerne, særlig fordi det kanskje kan inspirere studenter til å skrive stormaster!

Først vil jeg si at flere av dagens ansatte var Juniorstipendiater på slutten av 90-tallet. Miljøet var helt fantastisk, og det er nok en del av grunnen til at flere av oss fant veien tilbake til fakultetet etter å ha jobbet ute i samfunnet, enten som advokater, dommere eller i forvaltningen, som jeg. Vi hadde det mye moro sammen, både faglig og sosialt.

Her må jeg få lov å trekke fram Jan Fridthjof Bernt, ettersom jeg hadde mye kontakt med ham i tiden som Juniorstipendiat innenfor kommunalrett. En veldig raus og kunnskapsrik person, som mer enn gjerne delte kunnskapen med oss. Det var en særdeles lav terskel for diskusjoner, hvor han stadig utfordret oss og fikk oss til å føle at vi kunne bidra. Videre må jeg også nevne inspiratoren Nils Nygaard, og min veileder og mangeårige kollega Ernst Nordtveit.

Til slutt vil jeg oppfordre studenter til å skrive stormaster. Opplegget er bedre organisert i dag enn under min tid, hvor vi måtte prøve oss litt fram. Veiledning og oppfølging vil du få, samtidig som du blir del av et spennende og hyggelig miljø.

Foto: Privat. En stolt professor Bernt sammen med Juniorstidendiatene Nini Ring, Ingunn Myklebust og Svein Hågård.  

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.