Intervju med Nordtveit og Myklebust

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst: Igor Zacharewicz

Ettersom denne utgaven setter søkelys på gamledager, mente Injuria det var nødvendig å ta kontakt med noen av dem som studerte juss i Bergen for noen tiår siden, og som fortsatt holder koken på Dragefjellet. Valget falt på professorene Nordtveit og Myklebust.

Vil du vite hva som irriterer sindige Ernst Nordtveit eller hvor Ingunn Myklebust festet som student? Vel, i så fall bør du lese videre!

Injuria møter professor Nordtveit på hans kontor, innredet i stilen «bruktbokhandel». Han aner ugler i mosen, og spør om vi har kommet for å intervjue gamlehjemmet. Vi svarer halvveis bekreftende på spørsmålet, men presiserer at vi ønsker å høre hvordan det var å være student og ansatt før i tiden.

Foto: Det juridiske fakultet

Fortell hvordan du kom inn i jussens verden.

Ernst lener seg tilbake, og begynner fra start.

Jeg er en bondegutt, ingen i familien hadde høyere utdanning. Jeg var usikker på hva jeg ville studere, tenkte litt på historie og arkeologi, men fikk opp øynene for jussen på gymnaset, i forbindelse med at folk fra UiB presenterte denne utdanningen på et orienteringsmøte. Da jeg kom ut fra militæret, stod det klart at jeg ville satse på juss.

I utgangspunktet var det nok advokatrollen som fristet mest, jeg hadde i alle fall ikke planlagt å bli professor. Jeg fullførte første avdeling med gode karakterer, og en seminarlærer kontaktet meg på lesesalen og tipset om en ledig stilling som vit.ass. Jeg skrev en artikkel i Jussens Venner i løpet av studietiden, og senere også en særavhandling, noe få gjorde den gangen. Dette gjorde at jeg fikk smaken på forskerlivet, noe som til slutt førte helt fram til en professortittel.

En slik framgangsmåte er kanskje ikke helt typisk for hvordan rekrutteringen foregår i dag, men man må huske på at det juridiske fakultetet i Bergen var ganske nytt på 70-tallet, samt at kullene var små sammenlignet med i dag, typisk rundt 30 stykker. De som utmerket seg, ble fort lagt merke til.

Hvordan var studiehverdagen utenfor fakultetets vegger? Var det piker, vin og sang?

Ernst smiler lurt.

Piker fantes det på jusstudiet, men selvsagt langt færre enn det som er tilfelle i dag, hvor jentene utgjør majoriteten. Når jeg tenker tilbake, så vil jeg likevel anslå at rundt en tredel av min vennegjeng bestod av jenter. Verre var det med kvinnelige lærere - det tok lang tid før de gjorde sitt inntog på kontorene.

Vin og sang ble det også tid til. På Kalfaret hadde Juristforeningen et lokale hvor det ble arrangert diverse festligheter annen hver fredag, og det kunne gå nokså hardt for seg ved enkelte anledninger. Samme lokale ble også brukt av en forening for homofile, og det hendte at folk tok feil av datoene, uten at noen av partene hadde nevneverdige problemer med akkurat det…

Det fantes selvfølgelig ikke så mange tilbud for jusstudentene som det vi har i dag, først og fremst fordi vi var langt færre. Vi var uansett en sammensveiset gjeng, hvor byfolk og bondegutter holdt sammen. Det fantes også noen som møtte opp på lesesalen i jakke og slips, uten at vi lot oss imponere nevneverdig av slikt. Arbeid ved siden av studiene var uvanlig, men det var nok først og fremst fordi arbeidsmarkedet på den tiden var annerledes enn i dag. Det fantes stipendordninger, men det var også vanlig å ta sommerjobb og få litt hjelp hjemmefra. Akkurat det kjenner nok mange seg igjen i også i dag.

Fortell litt om utviklingen på det juridiske fakultetet i Bergen fram til i dag.

Ernst blir ivrig. Han kaster om seg med berømte juristnavn med stor pondus, og man forstår fort at han har vært med på mye

En stor forandring kom med datamaskinenes og digitaliseringens inntog. Selv hadde jeg ansvaret for IT-satsingen ved fakultetet på 80-tallet. Jeg var jo ung på den tiden, og synes forandringene var spennende. Et par av de eldre lærerne mestret aldri overgangen, mens andre grep dette på en imponerende måte.

Senere var jeg dekan i ti år, hvor jeg hadde noen hjertesaker jeg jobbet ekstra hardt for. For det første fikk vi innført studieordningen med eksamen etter hvert fag, i stedet for den tidligere ordningen med eksamener som omfattet mange fag.

Det er altså deg vi kan takke for de ukentlige, skriftlige arbeidsoppgavene?

Ja, delvis. Tanken bak var å få ned strykprosenten. Tidligere hendte det at strykprosenten på andre avdeling var på 60%! Mange av de som droppet ut, ville garantert ha gjennomført hvis studiet hadde vært bedre strukturert.

Videre var jeg veldig opptatt av å få i gang ordningen med utveksling til utlandet. Før 1995 var det ingen utveksling, men etter hvert dro noen få til København. I dag samarbeider vi med mange universiteter rundt om i verden, og før pandemien hadde vi en stor utveksling. Jeg er stolt av å ha bidratt til dette!

Til slutt må jeg også nevne opprettelsen av de ulike forskergruppene vi har ved fakultetet.

Alt i alt må jeg si at utviklingen har vært veldig positiv. Studentene har et bedre tilbud enn det vi hadde, i tillegg til at dagens lærere har en langt bedre pedagogisk opplæring. Samtidig tror jeg at dagens jusstudenter opplever større press, særlig når det kommer til karakterer.

Du ser tydeligvis nesten bare gode ting ved utviklingen. Er det ikke noe som irriterer deg ved dagens studenter eller samfunn?

Injuria oppfordrer Ernst til å bli en gammel grinebiter og fyre løs mot alt og alle - her er det tillatt å være politisk ukorrekt!

Jeg er faktisk en provaktør, av og til må jeg bite meg i tungen. Det som irriterer meg i samfunnet er krenkehysteriet. Det må være lov å ha meninger og å spissformulere disse! Jeg ønsker at studenter skal bli mer selvstendige, ha mer selvtillit og tørre å lufte egne tanker og meninger. Samtidig irriterer det meg at nivået på den politiske debatten har falt, den har blitt for lite faktabasert, mer som underholdning å regne.

Karaktersystemet på jussen er jeg heller ingen stor tilhenger av.

I de påfølgende minuttene legger Ernst ut om ulike karaktersystemer, basert på bokstaver, desimaler, hieroglyfer og stjernetegn.

Har du noen avsluttende tips til dagens studenter?

Ikke vær så opptatt av detaljene, men se sammenhengen og de store linjene. Lover endres hele tiden samtidig som den teknologiske utviklingen skjer raskt. Det vil være behov for spesialiserte jurister og selvfølgelig jurister som behersker flere språk – selv angrer jeg på at jeg ikke la mer innsats i franskundervisningen på skolen.

Husk også å se jussen som en brikke i en helhet, som et vitenskapelig verktøy som skal bidra til å føre samfunnet framover.

 

Noen dager senere møter Injuria professor Myklebust. Hun smiler om kapp med vårsolen, antageligvis fordi hun gleder seg til å bli intervjuet av oss. Vi setter oss ned og gir henne en kort innføring om bakgrunnen for intervjuet, deretter går vi rett på sak.

Hvorfor begynte du å studere juss?

Ingunn tenker seg om en stund, det virker som hun fortsatt den dag i dag ikke helt vet svaret.

Jeg begynte faktisk først å studere ved lærerskolen på Volda, mer bestemt idrettslinjen, men fant vel fort ut at jeg ikke ville bli lærer. Deretter ville jeg egentlig studere økonomi og administrasjon i Molde, men snublet på en eller annen måte inn dørene på juridisk fakultet i Bergen. Tenkte i grunnen å bare prøve ett år først, for å se om dette var noe for meg. Utover i studiet fikk jeg mer troen på at dette var noe for meg. Etter tredje avdeling søkte jeg om å få skrive junioravhandling innenfor kommunalrett, og kom på denne måten inn i en stilling som Juniorstipendiat.

Hvordan var det å være student på 90-tallet?

Føles nesten som om det var i går, utbryter hun.

Det var i alle fall lettere å komme inn på studiet! I dag er karakterkravene så høye, at jeg frykter at mange potensielt flinke jurister aldri får sjansen til å studere juss. Kanskje gjelder dette i særlig grad gutter, som i gjennomsnitt er litt mindre «skoleflinke» enn jenter. I lengden kan dette være uheldig, særlig hvis kjønnsfordelingen blir veldig skjev.

Miljøet var veldig bra. Jeg kom fort inn i en kollokviegruppe, noe jeg følte var til god hjelp gjennom studiene. Så var det faktisk slik at jeg møtte min ektemann på jusstudiet! Vi fant god hjelp i hverandre når vi løste oppgaver og diskuterte juss.

Undervisningen var kanskje litt annerledes?

Joda. Datamaskiner var ikke allemannseie, og internett var helt i startfasen. I Storgruppene brukte underviserne overhead og lysark, mens vi skrev notater samt alle innleveringer og eksamener for hånd. Jeg husker at jeg anskaffet en datamaskin etter andre studieår, men den var jo mest som skrivemaskin å regne.

Skulle vi slå opp i rettskilder, måtte vi lete på biblioteket. Det føltes veldig omstendelig hvis man sammenligner med de muligheten lovdata og internett gir i dag, men det å faktisk holde et forarbeid i hånden kanskje gjør at du husker innholdet bedre. Jeg abonnerte også på Norsk Retstidende, samt overtok samlingen til min far, og hadde på den måten oversikt over viktige høyesterettsdommer. Rettskildesituasjonen for dagens studenter er jo langt mer omfattende, særlig sett i lys av rettens internasjonalisering.

Det fantes også færre lærere den gangen, og de hadde ofte travle dager. Ville vi ha kontakt med dem måtte vi banke på kontordøren, så terskelen for å ta kontakt var veldig høy. Det er nok lettere for studenter å ta kontakt i dag, for eksempel ved å sende en e-post.

Vi hadde heller ikke arbeidsgrupper og innleveringer, slik dere har i dag. Det fantes frivillige fakultetsoppgaver man kunne skrive og få tilbakemelding på - et tilbud de fleste studenter benyttet seg av. Det var også ganske vanlig å betale advokater for å rette oppgaver vi hadde skrevet.

Så var det slik at vi bare hadde fire eksamensperioder i løpet av de seks årene. Dette gav lange flater til lesing, som var veldig bra, men kunne jo også være noe stressende. Det var relativt mange eksamensdager samlet sett, slik at det var rom for noen bommerter. Jeg husker at jeg på første avdeling skrev en skikkelig dårlig praktikum, men så deretter en god teori, slik at summen faktisk ble ganske bra. Det er uansett viktig å huske på at man ofte lærer aller best av de dårlige eksamener man gjør!

Men nå over til det viktigste; fortell om det sosiale liv utenfor studiet.

Ingunn begynner å le, tydeligvis kommer de gode minnene strømmende.

Jeg og et par andre bodde i et kollektiv i Nygårdsgaten – en slitt kåk med skjeve gulv! Det positive var at den lå sentralt, noe som gjorde det til en naturlig møteplass for folk som var på byen. Ettersom vi beboere studerte ulike ting, så ble man også kjent med andre enn kun jusstudenter. Vi hadde det veldig morsomt i Nygårdsgaten! Etter hvert flyttet jeg og kjæresten min til en bopel som lå i etasjen over en pizzarestaurant, hvor vi også jobbet. Dette var jo praktisk, da de bare kunne rope hvis de trengte oss.

Ellers ble det tid til fjell- og skiturer, både i Bergen og andre steder. Fotball og volleyball var jeg også med på.

Til slutt kan du kanskje fortelle om tiden som Juniorstipendiat?

Ja, det vil jeg gjerne, særlig fordi det kanskje kan inspirere studenter til å skrive stormaster!

Først vil jeg si at flere av dagens ansatte var Juniorstipendiater på slutten av 90-tallet. Miljøet var helt fantastisk, og det er nok en del av grunnen til at flere av oss fant veien tilbake til fakultetet etter å ha jobbet ute i samfunnet, enten som advokater, dommere eller i forvaltningen, som jeg. Vi hadde det mye moro sammen, både faglig og sosialt.

Her må jeg få lov å trekke fram Jan Fridthjof Bernt, ettersom jeg hadde mye kontakt med ham i tiden som Juniorstipendiat innenfor kommunalrett. En veldig raus og kunnskapsrik person, som mer enn gjerne delte kunnskapen med oss. Det var en særdeles lav terskel for diskusjoner, hvor han stadig utfordret oss og fikk oss til å føle at vi kunne bidra. Videre må jeg også nevne inspiratoren Nils Nygaard, og min veileder og mangeårige kollega Ernst Nordtveit.

Til slutt vil jeg oppfordre studenter til å skrive stormaster. Opplegget er bedre organisert i dag enn under min tid, hvor vi måtte prøve oss litt fram. Veiledning og oppfølging vil du få, samtidig som du blir del av et spennende og hyggelig miljø.

Foto: Privat. En stolt professor Bernt sammen med Juniorstidendiatene Nini Ring, Ingunn Myklebust og Svein Hågård.  

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.