Intervju med Nordtveit og Myklebust

Injuria.no • 14. mai 2022

Tekst: Igor Zacharewicz

Ettersom denne utgaven setter søkelys på gamledager, mente Injuria det var nødvendig å ta kontakt med noen av dem som studerte juss i Bergen for noen tiår siden, og som fortsatt holder koken på Dragefjellet. Valget falt på professorene Nordtveit og Myklebust.

Vil du vite hva som irriterer sindige Ernst Nordtveit eller hvor Ingunn Myklebust festet som student? Vel, i så fall bør du lese videre!

Injuria møter professor Nordtveit på hans kontor, innredet i stilen «bruktbokhandel». Han aner ugler i mosen, og spør om vi har kommet for å intervjue gamlehjemmet. Vi svarer halvveis bekreftende på spørsmålet, men presiserer at vi ønsker å høre hvordan det var å være student og ansatt før i tiden.

Foto: Det juridiske fakultet

Fortell hvordan du kom inn i jussens verden.

Ernst lener seg tilbake, og begynner fra start.

Jeg er en bondegutt, ingen i familien hadde høyere utdanning. Jeg var usikker på hva jeg ville studere, tenkte litt på historie og arkeologi, men fikk opp øynene for jussen på gymnaset, i forbindelse med at folk fra UiB presenterte denne utdanningen på et orienteringsmøte. Da jeg kom ut fra militæret, stod det klart at jeg ville satse på juss.

I utgangspunktet var det nok advokatrollen som fristet mest, jeg hadde i alle fall ikke planlagt å bli professor. Jeg fullførte første avdeling med gode karakterer, og en seminarlærer kontaktet meg på lesesalen og tipset om en ledig stilling som vit.ass. Jeg skrev en artikkel i Jussens Venner i løpet av studietiden, og senere også en særavhandling, noe få gjorde den gangen. Dette gjorde at jeg fikk smaken på forskerlivet, noe som til slutt førte helt fram til en professortittel.

En slik framgangsmåte er kanskje ikke helt typisk for hvordan rekrutteringen foregår i dag, men man må huske på at det juridiske fakultetet i Bergen var ganske nytt på 70-tallet, samt at kullene var små sammenlignet med i dag, typisk rundt 30 stykker. De som utmerket seg, ble fort lagt merke til.

Hvordan var studiehverdagen utenfor fakultetets vegger? Var det piker, vin og sang?

Ernst smiler lurt.

Piker fantes det på jusstudiet, men selvsagt langt færre enn det som er tilfelle i dag, hvor jentene utgjør majoriteten. Når jeg tenker tilbake, så vil jeg likevel anslå at rundt en tredel av min vennegjeng bestod av jenter. Verre var det med kvinnelige lærere - det tok lang tid før de gjorde sitt inntog på kontorene.

Vin og sang ble det også tid til. På Kalfaret hadde Juristforeningen et lokale hvor det ble arrangert diverse festligheter annen hver fredag, og det kunne gå nokså hardt for seg ved enkelte anledninger. Samme lokale ble også brukt av en forening for homofile, og det hendte at folk tok feil av datoene, uten at noen av partene hadde nevneverdige problemer med akkurat det…

Det fantes selvfølgelig ikke så mange tilbud for jusstudentene som det vi har i dag, først og fremst fordi vi var langt færre. Vi var uansett en sammensveiset gjeng, hvor byfolk og bondegutter holdt sammen. Det fantes også noen som møtte opp på lesesalen i jakke og slips, uten at vi lot oss imponere nevneverdig av slikt. Arbeid ved siden av studiene var uvanlig, men det var nok først og fremst fordi arbeidsmarkedet på den tiden var annerledes enn i dag. Det fantes stipendordninger, men det var også vanlig å ta sommerjobb og få litt hjelp hjemmefra. Akkurat det kjenner nok mange seg igjen i også i dag.

Fortell litt om utviklingen på det juridiske fakultetet i Bergen fram til i dag.

Ernst blir ivrig. Han kaster om seg med berømte juristnavn med stor pondus, og man forstår fort at han har vært med på mye

En stor forandring kom med datamaskinenes og digitaliseringens inntog. Selv hadde jeg ansvaret for IT-satsingen ved fakultetet på 80-tallet. Jeg var jo ung på den tiden, og synes forandringene var spennende. Et par av de eldre lærerne mestret aldri overgangen, mens andre grep dette på en imponerende måte.

Senere var jeg dekan i ti år, hvor jeg hadde noen hjertesaker jeg jobbet ekstra hardt for. For det første fikk vi innført studieordningen med eksamen etter hvert fag, i stedet for den tidligere ordningen med eksamener som omfattet mange fag.

Det er altså deg vi kan takke for de ukentlige, skriftlige arbeidsoppgavene?

Ja, delvis. Tanken bak var å få ned strykprosenten. Tidligere hendte det at strykprosenten på andre avdeling var på 60%! Mange av de som droppet ut, ville garantert ha gjennomført hvis studiet hadde vært bedre strukturert.

Videre var jeg veldig opptatt av å få i gang ordningen med utveksling til utlandet. Før 1995 var det ingen utveksling, men etter hvert dro noen få til København. I dag samarbeider vi med mange universiteter rundt om i verden, og før pandemien hadde vi en stor utveksling. Jeg er stolt av å ha bidratt til dette!

Til slutt må jeg også nevne opprettelsen av de ulike forskergruppene vi har ved fakultetet.

Alt i alt må jeg si at utviklingen har vært veldig positiv. Studentene har et bedre tilbud enn det vi hadde, i tillegg til at dagens lærere har en langt bedre pedagogisk opplæring. Samtidig tror jeg at dagens jusstudenter opplever større press, særlig når det kommer til karakterer.

Du ser tydeligvis nesten bare gode ting ved utviklingen. Er det ikke noe som irriterer deg ved dagens studenter eller samfunn?

Injuria oppfordrer Ernst til å bli en gammel grinebiter og fyre løs mot alt og alle - her er det tillatt å være politisk ukorrekt!

Jeg er faktisk en provaktør, av og til må jeg bite meg i tungen. Det som irriterer meg i samfunnet er krenkehysteriet. Det må være lov å ha meninger og å spissformulere disse! Jeg ønsker at studenter skal bli mer selvstendige, ha mer selvtillit og tørre å lufte egne tanker og meninger. Samtidig irriterer det meg at nivået på den politiske debatten har falt, den har blitt for lite faktabasert, mer som underholdning å regne.

Karaktersystemet på jussen er jeg heller ingen stor tilhenger av.

I de påfølgende minuttene legger Ernst ut om ulike karaktersystemer, basert på bokstaver, desimaler, hieroglyfer og stjernetegn.

Har du noen avsluttende tips til dagens studenter?

Ikke vær så opptatt av detaljene, men se sammenhengen og de store linjene. Lover endres hele tiden samtidig som den teknologiske utviklingen skjer raskt. Det vil være behov for spesialiserte jurister og selvfølgelig jurister som behersker flere språk – selv angrer jeg på at jeg ikke la mer innsats i franskundervisningen på skolen.

Husk også å se jussen som en brikke i en helhet, som et vitenskapelig verktøy som skal bidra til å føre samfunnet framover.

 

Noen dager senere møter Injuria professor Myklebust. Hun smiler om kapp med vårsolen, antageligvis fordi hun gleder seg til å bli intervjuet av oss. Vi setter oss ned og gir henne en kort innføring om bakgrunnen for intervjuet, deretter går vi rett på sak.

Hvorfor begynte du å studere juss?

Ingunn tenker seg om en stund, det virker som hun fortsatt den dag i dag ikke helt vet svaret.

Jeg begynte faktisk først å studere ved lærerskolen på Volda, mer bestemt idrettslinjen, men fant vel fort ut at jeg ikke ville bli lærer. Deretter ville jeg egentlig studere økonomi og administrasjon i Molde, men snublet på en eller annen måte inn dørene på juridisk fakultet i Bergen. Tenkte i grunnen å bare prøve ett år først, for å se om dette var noe for meg. Utover i studiet fikk jeg mer troen på at dette var noe for meg. Etter tredje avdeling søkte jeg om å få skrive junioravhandling innenfor kommunalrett, og kom på denne måten inn i en stilling som Juniorstipendiat.

Hvordan var det å være student på 90-tallet?

Føles nesten som om det var i går, utbryter hun.

Det var i alle fall lettere å komme inn på studiet! I dag er karakterkravene så høye, at jeg frykter at mange potensielt flinke jurister aldri får sjansen til å studere juss. Kanskje gjelder dette i særlig grad gutter, som i gjennomsnitt er litt mindre «skoleflinke» enn jenter. I lengden kan dette være uheldig, særlig hvis kjønnsfordelingen blir veldig skjev.

Miljøet var veldig bra. Jeg kom fort inn i en kollokviegruppe, noe jeg følte var til god hjelp gjennom studiene. Så var det faktisk slik at jeg møtte min ektemann på jusstudiet! Vi fant god hjelp i hverandre når vi løste oppgaver og diskuterte juss.

Undervisningen var kanskje litt annerledes?

Joda. Datamaskiner var ikke allemannseie, og internett var helt i startfasen. I Storgruppene brukte underviserne overhead og lysark, mens vi skrev notater samt alle innleveringer og eksamener for hånd. Jeg husker at jeg anskaffet en datamaskin etter andre studieår, men den var jo mest som skrivemaskin å regne.

Skulle vi slå opp i rettskilder, måtte vi lete på biblioteket. Det føltes veldig omstendelig hvis man sammenligner med de muligheten lovdata og internett gir i dag, men det å faktisk holde et forarbeid i hånden kanskje gjør at du husker innholdet bedre. Jeg abonnerte også på Norsk Retstidende, samt overtok samlingen til min far, og hadde på den måten oversikt over viktige høyesterettsdommer. Rettskildesituasjonen for dagens studenter er jo langt mer omfattende, særlig sett i lys av rettens internasjonalisering.

Det fantes også færre lærere den gangen, og de hadde ofte travle dager. Ville vi ha kontakt med dem måtte vi banke på kontordøren, så terskelen for å ta kontakt var veldig høy. Det er nok lettere for studenter å ta kontakt i dag, for eksempel ved å sende en e-post.

Vi hadde heller ikke arbeidsgrupper og innleveringer, slik dere har i dag. Det fantes frivillige fakultetsoppgaver man kunne skrive og få tilbakemelding på - et tilbud de fleste studenter benyttet seg av. Det var også ganske vanlig å betale advokater for å rette oppgaver vi hadde skrevet.

Så var det slik at vi bare hadde fire eksamensperioder i løpet av de seks årene. Dette gav lange flater til lesing, som var veldig bra, men kunne jo også være noe stressende. Det var relativt mange eksamensdager samlet sett, slik at det var rom for noen bommerter. Jeg husker at jeg på første avdeling skrev en skikkelig dårlig praktikum, men så deretter en god teori, slik at summen faktisk ble ganske bra. Det er uansett viktig å huske på at man ofte lærer aller best av de dårlige eksamener man gjør!

Men nå over til det viktigste; fortell om det sosiale liv utenfor studiet.

Ingunn begynner å le, tydeligvis kommer de gode minnene strømmende.

Jeg og et par andre bodde i et kollektiv i Nygårdsgaten – en slitt kåk med skjeve gulv! Det positive var at den lå sentralt, noe som gjorde det til en naturlig møteplass for folk som var på byen. Ettersom vi beboere studerte ulike ting, så ble man også kjent med andre enn kun jusstudenter. Vi hadde det veldig morsomt i Nygårdsgaten! Etter hvert flyttet jeg og kjæresten min til en bopel som lå i etasjen over en pizzarestaurant, hvor vi også jobbet. Dette var jo praktisk, da de bare kunne rope hvis de trengte oss.

Ellers ble det tid til fjell- og skiturer, både i Bergen og andre steder. Fotball og volleyball var jeg også med på.

Til slutt kan du kanskje fortelle om tiden som Juniorstipendiat?

Ja, det vil jeg gjerne, særlig fordi det kanskje kan inspirere studenter til å skrive stormaster!

Først vil jeg si at flere av dagens ansatte var Juniorstipendiater på slutten av 90-tallet. Miljøet var helt fantastisk, og det er nok en del av grunnen til at flere av oss fant veien tilbake til fakultetet etter å ha jobbet ute i samfunnet, enten som advokater, dommere eller i forvaltningen, som jeg. Vi hadde det mye moro sammen, både faglig og sosialt.

Her må jeg få lov å trekke fram Jan Fridthjof Bernt, ettersom jeg hadde mye kontakt med ham i tiden som Juniorstipendiat innenfor kommunalrett. En veldig raus og kunnskapsrik person, som mer enn gjerne delte kunnskapen med oss. Det var en særdeles lav terskel for diskusjoner, hvor han stadig utfordret oss og fikk oss til å føle at vi kunne bidra. Videre må jeg også nevne inspiratoren Nils Nygaard, og min veileder og mangeårige kollega Ernst Nordtveit.

Til slutt vil jeg oppfordre studenter til å skrive stormaster. Opplegget er bedre organisert i dag enn under min tid, hvor vi måtte prøve oss litt fram. Veiledning og oppfølging vil du få, samtidig som du blir del av et spennende og hyggelig miljø.

Foto: Privat. En stolt professor Bernt sammen med Juniorstidendiatene Nini Ring, Ingunn Myklebust og Svein Hågård.  

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.