Intervju med Juristforeningens lederkandidater

Injuria.no • 21. mai 2019

Skrevet av Jonas Nielsen og kandidatene
Foto: Malin Askevold Helle

 

Den 23. mai står Juristforeningen overfor et veivalg. Da er det nemlig tid for foreningens generalforsamling. Her skal hardtarbeidende jusstudenter ta valget om hvordan Juristforeningen kommer til å se ut for det førstkommende semesteret. Budsjetter skal vedtas, undergrupper stemmes over og verv fylles. 

Det store spørsmålet som står ubesvart er, hvem skal fylle Juristforeningens eminente ledertrone når Nikolai Bjerke trer av? 

For å kunne gi Dragefjellets mange studenter et svar på dette har Injuria vært i kontakt med de som ønsker å fylle disse skoene. Dette er tre som alle har som mål å pushe Juristforeningen i den retningen de mener er best, både for foreningen og for dens medlemmer. 

Måtte den beste kandidaten vinne. Godt valg.


Synne Riise Halvorsen

Mitt navn er Synne Riise Halvorsen, er 23 år og kommer fra Oppdal. Jeg er nå i ferd med å avslutte andre avdeling, og stiller til leder av juristforeningen for høsten 2019.

Jeg ble tidlig glad i studentmiljøet her i Bergen. Det var lett å bli med på aktiviteter, både faglige og sosiale. Miljøet er inkluderende og tilbudet er mangfoldig. En av de undergruppene jeg fort fattet interesse for, var ALD. Bindeleddet mellom studentene og arbeidslivet så jeg på som lærerikt, nyttig og engasjerende. Vinteren 2018 ble jeg med som vert under arbeidslivsdagene, og jeg ble senere valgt som leder av ALD for skoleåret 2018/2019. 

Å gjennomføre et så stort arrangement som ALD er en krevende jobb, som man lærer utrolig mye av. Jeg skjønte raskt at evnen til samarbeid var nøkkelen for å lykkes. Mange timer med resten av styret ble lagt ned for å få til et vellykket arrangement. I en slik prosess er det viktig å være imøtekommende og å respektere alle meninger. Samtidig er det viktig å være tydelig og klar. Målet vårt om å oppnå et vellykket arrangement ble realisert, ALD 2019 hadde rekordmange aktører på stand, og mange fornøyde studenter. Erfaringene fra dette vervet tar jeg med meg inn som en viktig faktor når jeg stiller som kandidat til ledervervet i juristforeningen. 

Utover mitt engasjement i ALD sitter jeg sammen med tre medstudenter i sponsorutvalget, der vi jobber med utredning av fremtidig sponsorarbeid for foreningsstyret. Å være med i utvalget har lært meg å kjenne undergruppenes ønsker og mål. Denne kunnskapen er noe jeg vil ta med meg dersom jeg blir valgt til leder av juristforeningen. 

Jeg har lyst til å være med på å drive juristforeningen videre for å kunne gjøre livene våre her på Dragefjellet enda bedre. Foreningen er utrolig viktig for studiehverdagen. Avbrekket fra lange lesesaldager, som undergruppene representerer, skal ikke undervurderes. 

Min visjon for juristforeningen er at det skal være en studentforening der alle studenter kan delta på aktiviteter som er givende, både faglig og sosialt. Det skal være en forening der alle føler seg inkludert – alle skal med!

JF skal være en åpen og sosial organisasjon. Det skal være lav terskel for å henvende seg og komme med innspill til oss. JF-kontoret bør fortsette utviklingen sin mot å bli et sosialt samlingssted hvor det er trivelig å møtes og hvor det er åpent for diskusjoner. Alle skal være velkommen til å ta turen innom kontoret. I tillegg er det viktig at vi får ulike jusstudenter med forskjellige verdier inn i styret, slik at juristforeningsstyret representerer mangfoldet på jussen. Dette vil medføre gode diskusjoner rundt problemstillinger som tas opp, og vil føre til at vi får frem flere sider av saken før avgjørelser fattes.

Idretts-, fag- og kulturundergruppene er svært viktige; det er de som utgjør juristforeningen. Noen grupper er veletablerte, mens andre er nye og under utvikling. Det viktig å jobbe med å opprettholde de, og samtidig oppmuntre til forbedring og videreutvikling. Engasjement blant studentene er helt avgjørende for slik utvikling, og godt engasjement burde belønnes.

Som nevnt tidligere brenner jeg for at alle studentene skal inkluderes, ikke bare de med verv. I den sammenheng er det hensiktsmessig med flere uformelle arrangement, der alle er velkomne. Pils & prat som årets styre har satt i gang, er noe jeg mener vi skal fortsette med og gjøre enda bedre fremover. Vi trenger flere arenaer der alle skal kunne komme med innspill. Et annet eksempel er den gode starten med eksamensvors som INNORETT arrangerte i vår. 

Jeg ønsker å sette fokus på det sosiale miljøet og ensomhet på jussen. For å få bukt med dette kjente problemet, må vi jobbe kontinuerlig. Blant annet synes jeg #inviterenekstra er et initiativ som bør videreføres og utvikles. Jeg kommer til å jobbe for et mer inkluderende og åpent miljø, der alle skal føle seg velkommen og verdsatt. 

Utover dette, kommer jeg til å fokusere på forsvarlig forvaltning av juristforeningens midler. Det er en studentforening der det skal være rom for gøy og moro, men det er også viktig å tenke langsiktig og bærekraftig. 

Til slutt kan jeg nevne at jeg kommer til å fokusere på samarbeidet mellom ELSA, JSU og JF. Det er allerede et godt samarbeid, men det har forbedringspotensialer. Det er så mange gode tilbud til alle studentene her på fakultetet, som må synliggjøres enda mer. 

Dersom du ønsker en inkluderende leder, som er lyttende og tydelig, sosial, og villig til å gi alt for foreningen, kom gjerne på generalforsamlingen torsdag 23. mai og stem på meg!


Henrik Behrens

Hei!

Jeg er Henrik Behrens, en engasjert student og livsnyter! Jeg er 22 år gammel, samboer, andrekullist, og kommer fra Oslo. Ved siden av studiene har jeg verv i forskjellige undergrupper, jobber som støttekontakt, og er (litt i overkant) sosial. Angående spørsmålet om hvor jeg er i livet i dag vil jeg si at tilværelsen er strålende, og nå jobber jeg med å bli valgt som Juristforeningsleder! 

Jeg er nå på mitt andre år i vervet som teknisk ansvarlig i Club Jur, samtidig som jeg har vært nestleder i De juridiske vinterleker. Ved siden av dette har jeg tidligere engasjert meg i Straffbarutvalget og trives med en hektisk hverdag. 

Som teknisk ansvarlig i Club Jur har jeg brukt mye tid på å tilrettelegge for at forskjellige arrangementer blir så bra som overhodet mulig. Allerede på mitt første halvår som teknisk ansvarlig sørget jeg for et helt nytt musikkanlegg på Straffbar. Det var to tanker bak denne oppgraderingen; at Straffbar skulle få bedre lyd og at undergruppene skulle få benytte seg av det gamle anlegget utenfor Straffbar. Veldig mange undergrupper har benyttet seg av muligheten til å låne anlegg og det gleder meg å se at prosjektet kom så mange medstudenter til gode. 

Som nestleder i JVL har jeg sammen med resten av styret hatt ansvar for et av Juristforeningens største årlige arrangementer. Dette var et verv som tok mye tid, men som også ga veldig mye tilbake. Gleden etter tre vel gjennomførte dager var stor, og motiverer meg til å kunne bidra enda mer til Juristforeningen i årene som kommer. 

Gjennom engasjementet i Club Jur har jeg samarbeidet med flere av Juristforeningens undergrupper. Alt fra #inviterenekstra-vors med Innorett, til Skal vi Jussdanse og revyoppsetting på Straffbar. Samarbeidet med alle disse undergruppene har lært meg at selv om vi alle er under samme paraply, er jussen (heldigvis) ikke like homogen som tidligere.

Som leder av foreningen er en av de viktigste oppgavene, sammen med økonomiansvarlig og undergruppene, å forvalte de midlene foreningen har på en slik måte at alle medlemmer får så bra utbytte som mulig. Jeg tror at jeg som leder hadde vært flink til å se både de større og mindre behovene, og på den måten bidratt til å realisere det potensialet som finnes i foreningen.

Det er viktig å ha det gøy, men også at foreningens økonomi er bærekraftig. Slik situasjonen er i dag står Juristforeningen i en god økonomisk situasjon med mye penger på bok. Jeg mener at det er viktig at vi sørger for å sitte med en god buffer, men mye av pengene som i dag står stille gir ingen ting tilbake til studentene. Jeg ønsker derfor å bruke mer penger på tiltak som samler foreningens medlemmer. Innorett sitt #inviterenekstra-vors er et godt eksempel på et slikt tiltak. For meg er det også aktuelt å jobbe videre med å utrede hyttemulighetene, uten at et kjøp på noen måte skal forhastes. 

Dersom jeg får tilliten av Generalforsamlingen til å lede Juristforeningen, vil det være viktig for meg at undergruppene selv vet best hvordan de driftes. Alt arbeidet Juristforeningen gjør er basert på frivillighet, og da er det viktig å gi undergruppene det nødvendige handlingsrommet og ressursene de trenger slik at de selv kan utføre sitt verv på sin måte. 

Så til slutt, hvorfor skal du stemme på meg? Du skal stemme på meg som Juristforeningsleder fordi jeg ønsker å gjøre Juristforeningen bedre enn noensinne. Dette skal jeg gjøre ved å dyrke engasjementet vi finner i undergruppene ved å gi vervholderne den friheten og de ressursene de trenger, være en tilstedeværende leder slik at jeg blir en leder de kan stole på, og investere i prosjekter som fremmer samhold og tilhørighet. Gjennom dette vil jeg legge til rette for at alle medlemmer får de beste årene av sitt liv her på Dragefjellet. 


Marcus Ullebø

Hei!

Jeg heter Marcus Ullebø og skal starte i 3. avdeling her på Det juridiske fakultet høsten 2019. Ved siden av studiet jobber jeg i en brilleforretning på Kløverhuset og utfolder meg sosialt igjennom vervene mine i Juristforeningen. Jeg trives veldig godt på skolen, men må si at Nygårdparken ofte frister mer, spesielt nå i Mai!

Jeg startet min ”Juristforenings-karriere” høsten 2017 da jeg som 1. Klassing ble valgt inn i Fadderkomiteen som økonomiansvarlig. Jeg hadde tidligere erfaring innenfor økonomi og administrasjon, men fant fort ut at økonomiansvarlig i en undergruppe var noe helt annet. Vervet som økonomiansvarlig bød på mange nye utfordringer, men takket være den gode gjengen styret 2017/2018 ble, koste vi oss alle sammen igjennom det hektiske året. Vi jobbet sammen syv stykker mot ett felles mål: Den beste fadderuken noensinne! 

Samtidig var jeg dette semesteret også så heldig å få bli med på Jusrevyen 2018 som en av seks skuespillere. Dette var en fantastisk opplevelse hvor jeg ble kjent med noen av jussens beste personligheter, samtidig som jeg fikk testet meg selv på en ny måte. Jeg har mange av mine beste venner fra tiden min i revyen og jeg anbefaler alle å se litt på hva de gjør – Kanskje er du den nye skuespilleren i 2020?

 

Jeg var også et aktivt medlem av Jussdans som første mannlige medlem noensinne. Dette var en svært artig aktivitet som jeg ikke hadde noe erfaring med fra før. Jeg har deltatt på samtlige forestillinger med Jussdans etter jeg ble medlem – til tross for noe halvveis danseferdigheter. På slutten av året ble kompisen min Henrik Sjåmo med på trening og vi gikk inn i Jussdansstyret sammen, der jeg ble leder og Henrik nestleder. 

Arbeidet med Jussdans har desidert vært mest tidkrevende, da jeg temmelig fort fikk eierskap til undergruppen. Vi arrangerte for første gang ”Skal vi Jussdanse” og igjennom dette og andre arrangementer og påfunn ble undergruppen mye mer synlig på skolen. Det nye styret turte å tenke nytt, og å samarbeide på en helt annen måte enn det noen av oss hadde gjort før. Vi snudde røde tall om til grønne, og fire-doblet medlemsmassen på et halvt år. Jeg gir virkelig all honnør til et samlet Jussdans-styre for den utrolige veksten og opplevelsen vi alle har hatt dette året!

I tillegg til disse vervene følte jeg på høstens generalforsamling i 2018 at jeg ville lære og forstå mer av Juristforeningen. Jeg så at det stod et tomt verv i Kontrollutvalget og ønsket derfor å stille som ett av seks styremedlemmer. Etter votering på generalforsmaling ble jeg heldigvis innvalgt i Kontrollutvalget, noe jeg ble veldig glad for. Kontrollutvalget jobber daglig med å kontrollere at rettighetene til undergruppene og enkeltmedlemmer blir ivaretatt, herunder f.eks saker om seksuell trakassering, bistå foreningsstyret og melde fra til generalforsamling ved eventuelle brudd på regelverket. Det å ha sittet i kontrollutvalget har gitt en stor organisasjonsforståelse, og en unik mulighet til å forstå Juristforeningen fra innsiden.

Jeg har dessuten også sittet som assistenten til økonomiansvarlig i Foreningsstyret, Ola Asbjørnsen, det siste halvåret. Der har jeg fått en del innsyn i hvordan driften av foreningen foregår og ikke minst det økonomiske aspekter.

Etter min tid i foreningen føler jeg tiden er inne for å ta et verv hvor jeg kan få brukt engasjementet mitt for foreningen på best mulig måte. 

Når folk spør meg om hvilken type leder jeg kommer til å bli for Juristforeningen, har jeg ett klart svar: Jeg kommer til å bli en leder av og for undergruppene. Vi har alle vært der at vi ikke helt forstår hva Foreningsstyret er for noe. Hvem er disse menneskene og hva driver de på med? Gjør de noe egentlig? 

Det jeg ser på som viktig for foreningens leder er at hen først og fremst er leder for undergruppene og medlemmene i foreningen, og ikke er en utilgjengelig person man kun ser på internaften og på ballet. Så vil jeg presisere at sittende leder har gjort en veldig god jobb på denne fronten det siste året, men at jeg nok kommer til å fokusere mer på å være delaktig i undergruppene på daglig basis.

Jeg ønsker at hver undergruppe, hvert styremedlem og hvert enkeltmedlem i foreningen skal kunne føle seg verdsatt i foreningen. Dette er kanskje store ord, men du som leser dette, føler du deg velkommen på Juristforeningens kontor i 1. Etg. I gamlebygget (JF-kontoret)? Mange vil nok svare nei. Det kan være pga. avstanden Foreningsstyret har mellom undergruppene – Det blir et ”oss” og ”dem”.

Jeg ønsker å gå fram som et godt eksempel og arrangere flere felles-arrangementer. Fellesvors på straffbar før eksamensfest. Fellesfrokost på 17. Mai? Hyppigere sosialkvelder der målet rett og slett er å bli kjent med noen nye. JSU (Juridisk studentutvalg) skal hylles for deres arbeid med kollokviegrupper. Det er tiltak som skaper et bedre samhold, både sosialt og faglig!

Jeg ønsker å forenkle mange prosesser i foreningen. Jeg ønsker å gjøre det enklere å søke om økonomiske midler, utforme semesterrapporter og generelt effektivisere og avbyråkratisere foreningen.  Et godt eksempel er budsjettert bilbruk hos undergruppene. Er dette virkelig nødvendig?

Juristforeningen i Bergen er det sosiale limet på Det juridiske fakultet. Det er juristforeningen du møter i fadderuken, det er juristforeningen du spiller volleyball med, og det er Juristforeningen du ser på revyscenen. Jeg er sikker på at de fleste vennskap på en eller annen måte blir dannet igjennom Juristforeningen. Foreningen har vært veldig viktig for meg på studiet, og nå skal jeg dra foreningen videre sammen med foreningsstyret 2019/2020.

Hvis du vil ha en leder som er tilstede for undergruppene, har god erfaring og gir alt for foreningen – da kommer du på generalforsamling 23. Mai og stemmer på meg! 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982