Intervju med Juristforeningens lederkandidater

Injuria.no • 21. mai 2019

Skrevet av Jonas Nielsen og kandidatene
Foto: Malin Askevold Helle

 

Den 23. mai står Juristforeningen overfor et veivalg. Da er det nemlig tid for foreningens generalforsamling. Her skal hardtarbeidende jusstudenter ta valget om hvordan Juristforeningen kommer til å se ut for det førstkommende semesteret. Budsjetter skal vedtas, undergrupper stemmes over og verv fylles. 

Det store spørsmålet som står ubesvart er, hvem skal fylle Juristforeningens eminente ledertrone når Nikolai Bjerke trer av? 

For å kunne gi Dragefjellets mange studenter et svar på dette har Injuria vært i kontakt med de som ønsker å fylle disse skoene. Dette er tre som alle har som mål å pushe Juristforeningen i den retningen de mener er best, både for foreningen og for dens medlemmer. 

Måtte den beste kandidaten vinne. Godt valg.


Synne Riise Halvorsen

Mitt navn er Synne Riise Halvorsen, er 23 år og kommer fra Oppdal. Jeg er nå i ferd med å avslutte andre avdeling, og stiller til leder av juristforeningen for høsten 2019.

Jeg ble tidlig glad i studentmiljøet her i Bergen. Det var lett å bli med på aktiviteter, både faglige og sosiale. Miljøet er inkluderende og tilbudet er mangfoldig. En av de undergruppene jeg fort fattet interesse for, var ALD. Bindeleddet mellom studentene og arbeidslivet så jeg på som lærerikt, nyttig og engasjerende. Vinteren 2018 ble jeg med som vert under arbeidslivsdagene, og jeg ble senere valgt som leder av ALD for skoleåret 2018/2019. 

Å gjennomføre et så stort arrangement som ALD er en krevende jobb, som man lærer utrolig mye av. Jeg skjønte raskt at evnen til samarbeid var nøkkelen for å lykkes. Mange timer med resten av styret ble lagt ned for å få til et vellykket arrangement. I en slik prosess er det viktig å være imøtekommende og å respektere alle meninger. Samtidig er det viktig å være tydelig og klar. Målet vårt om å oppnå et vellykket arrangement ble realisert, ALD 2019 hadde rekordmange aktører på stand, og mange fornøyde studenter. Erfaringene fra dette vervet tar jeg med meg inn som en viktig faktor når jeg stiller som kandidat til ledervervet i juristforeningen. 

Utover mitt engasjement i ALD sitter jeg sammen med tre medstudenter i sponsorutvalget, der vi jobber med utredning av fremtidig sponsorarbeid for foreningsstyret. Å være med i utvalget har lært meg å kjenne undergruppenes ønsker og mål. Denne kunnskapen er noe jeg vil ta med meg dersom jeg blir valgt til leder av juristforeningen. 

Jeg har lyst til å være med på å drive juristforeningen videre for å kunne gjøre livene våre her på Dragefjellet enda bedre. Foreningen er utrolig viktig for studiehverdagen. Avbrekket fra lange lesesaldager, som undergruppene representerer, skal ikke undervurderes. 

Min visjon for juristforeningen er at det skal være en studentforening der alle studenter kan delta på aktiviteter som er givende, både faglig og sosialt. Det skal være en forening der alle føler seg inkludert – alle skal med!

JF skal være en åpen og sosial organisasjon. Det skal være lav terskel for å henvende seg og komme med innspill til oss. JF-kontoret bør fortsette utviklingen sin mot å bli et sosialt samlingssted hvor det er trivelig å møtes og hvor det er åpent for diskusjoner. Alle skal være velkommen til å ta turen innom kontoret. I tillegg er det viktig at vi får ulike jusstudenter med forskjellige verdier inn i styret, slik at juristforeningsstyret representerer mangfoldet på jussen. Dette vil medføre gode diskusjoner rundt problemstillinger som tas opp, og vil føre til at vi får frem flere sider av saken før avgjørelser fattes.

Idretts-, fag- og kulturundergruppene er svært viktige; det er de som utgjør juristforeningen. Noen grupper er veletablerte, mens andre er nye og under utvikling. Det viktig å jobbe med å opprettholde de, og samtidig oppmuntre til forbedring og videreutvikling. Engasjement blant studentene er helt avgjørende for slik utvikling, og godt engasjement burde belønnes.

Som nevnt tidligere brenner jeg for at alle studentene skal inkluderes, ikke bare de med verv. I den sammenheng er det hensiktsmessig med flere uformelle arrangement, der alle er velkomne. Pils & prat som årets styre har satt i gang, er noe jeg mener vi skal fortsette med og gjøre enda bedre fremover. Vi trenger flere arenaer der alle skal kunne komme med innspill. Et annet eksempel er den gode starten med eksamensvors som INNORETT arrangerte i vår. 

Jeg ønsker å sette fokus på det sosiale miljøet og ensomhet på jussen. For å få bukt med dette kjente problemet, må vi jobbe kontinuerlig. Blant annet synes jeg #inviterenekstra er et initiativ som bør videreføres og utvikles. Jeg kommer til å jobbe for et mer inkluderende og åpent miljø, der alle skal føle seg velkommen og verdsatt. 

Utover dette, kommer jeg til å fokusere på forsvarlig forvaltning av juristforeningens midler. Det er en studentforening der det skal være rom for gøy og moro, men det er også viktig å tenke langsiktig og bærekraftig. 

Til slutt kan jeg nevne at jeg kommer til å fokusere på samarbeidet mellom ELSA, JSU og JF. Det er allerede et godt samarbeid, men det har forbedringspotensialer. Det er så mange gode tilbud til alle studentene her på fakultetet, som må synliggjøres enda mer. 

Dersom du ønsker en inkluderende leder, som er lyttende og tydelig, sosial, og villig til å gi alt for foreningen, kom gjerne på generalforsamlingen torsdag 23. mai og stem på meg!


Henrik Behrens

Hei!

Jeg er Henrik Behrens, en engasjert student og livsnyter! Jeg er 22 år gammel, samboer, andrekullist, og kommer fra Oslo. Ved siden av studiene har jeg verv i forskjellige undergrupper, jobber som støttekontakt, og er (litt i overkant) sosial. Angående spørsmålet om hvor jeg er i livet i dag vil jeg si at tilværelsen er strålende, og nå jobber jeg med å bli valgt som Juristforeningsleder! 

Jeg er nå på mitt andre år i vervet som teknisk ansvarlig i Club Jur, samtidig som jeg har vært nestleder i De juridiske vinterleker. Ved siden av dette har jeg tidligere engasjert meg i Straffbarutvalget og trives med en hektisk hverdag. 

Som teknisk ansvarlig i Club Jur har jeg brukt mye tid på å tilrettelegge for at forskjellige arrangementer blir så bra som overhodet mulig. Allerede på mitt første halvår som teknisk ansvarlig sørget jeg for et helt nytt musikkanlegg på Straffbar. Det var to tanker bak denne oppgraderingen; at Straffbar skulle få bedre lyd og at undergruppene skulle få benytte seg av det gamle anlegget utenfor Straffbar. Veldig mange undergrupper har benyttet seg av muligheten til å låne anlegg og det gleder meg å se at prosjektet kom så mange medstudenter til gode. 

Som nestleder i JVL har jeg sammen med resten av styret hatt ansvar for et av Juristforeningens største årlige arrangementer. Dette var et verv som tok mye tid, men som også ga veldig mye tilbake. Gleden etter tre vel gjennomførte dager var stor, og motiverer meg til å kunne bidra enda mer til Juristforeningen i årene som kommer. 

Gjennom engasjementet i Club Jur har jeg samarbeidet med flere av Juristforeningens undergrupper. Alt fra #inviterenekstra-vors med Innorett, til Skal vi Jussdanse og revyoppsetting på Straffbar. Samarbeidet med alle disse undergruppene har lært meg at selv om vi alle er under samme paraply, er jussen (heldigvis) ikke like homogen som tidligere.

Som leder av foreningen er en av de viktigste oppgavene, sammen med økonomiansvarlig og undergruppene, å forvalte de midlene foreningen har på en slik måte at alle medlemmer får så bra utbytte som mulig. Jeg tror at jeg som leder hadde vært flink til å se både de større og mindre behovene, og på den måten bidratt til å realisere det potensialet som finnes i foreningen.

Det er viktig å ha det gøy, men også at foreningens økonomi er bærekraftig. Slik situasjonen er i dag står Juristforeningen i en god økonomisk situasjon med mye penger på bok. Jeg mener at det er viktig at vi sørger for å sitte med en god buffer, men mye av pengene som i dag står stille gir ingen ting tilbake til studentene. Jeg ønsker derfor å bruke mer penger på tiltak som samler foreningens medlemmer. Innorett sitt #inviterenekstra-vors er et godt eksempel på et slikt tiltak. For meg er det også aktuelt å jobbe videre med å utrede hyttemulighetene, uten at et kjøp på noen måte skal forhastes. 

Dersom jeg får tilliten av Generalforsamlingen til å lede Juristforeningen, vil det være viktig for meg at undergruppene selv vet best hvordan de driftes. Alt arbeidet Juristforeningen gjør er basert på frivillighet, og da er det viktig å gi undergruppene det nødvendige handlingsrommet og ressursene de trenger slik at de selv kan utføre sitt verv på sin måte. 

Så til slutt, hvorfor skal du stemme på meg? Du skal stemme på meg som Juristforeningsleder fordi jeg ønsker å gjøre Juristforeningen bedre enn noensinne. Dette skal jeg gjøre ved å dyrke engasjementet vi finner i undergruppene ved å gi vervholderne den friheten og de ressursene de trenger, være en tilstedeværende leder slik at jeg blir en leder de kan stole på, og investere i prosjekter som fremmer samhold og tilhørighet. Gjennom dette vil jeg legge til rette for at alle medlemmer får de beste årene av sitt liv her på Dragefjellet. 


Marcus Ullebø

Hei!

Jeg heter Marcus Ullebø og skal starte i 3. avdeling her på Det juridiske fakultet høsten 2019. Ved siden av studiet jobber jeg i en brilleforretning på Kløverhuset og utfolder meg sosialt igjennom vervene mine i Juristforeningen. Jeg trives veldig godt på skolen, men må si at Nygårdparken ofte frister mer, spesielt nå i Mai!

Jeg startet min ”Juristforenings-karriere” høsten 2017 da jeg som 1. Klassing ble valgt inn i Fadderkomiteen som økonomiansvarlig. Jeg hadde tidligere erfaring innenfor økonomi og administrasjon, men fant fort ut at økonomiansvarlig i en undergruppe var noe helt annet. Vervet som økonomiansvarlig bød på mange nye utfordringer, men takket være den gode gjengen styret 2017/2018 ble, koste vi oss alle sammen igjennom det hektiske året. Vi jobbet sammen syv stykker mot ett felles mål: Den beste fadderuken noensinne! 

Samtidig var jeg dette semesteret også så heldig å få bli med på Jusrevyen 2018 som en av seks skuespillere. Dette var en fantastisk opplevelse hvor jeg ble kjent med noen av jussens beste personligheter, samtidig som jeg fikk testet meg selv på en ny måte. Jeg har mange av mine beste venner fra tiden min i revyen og jeg anbefaler alle å se litt på hva de gjør – Kanskje er du den nye skuespilleren i 2020?

 

Jeg var også et aktivt medlem av Jussdans som første mannlige medlem noensinne. Dette var en svært artig aktivitet som jeg ikke hadde noe erfaring med fra før. Jeg har deltatt på samtlige forestillinger med Jussdans etter jeg ble medlem – til tross for noe halvveis danseferdigheter. På slutten av året ble kompisen min Henrik Sjåmo med på trening og vi gikk inn i Jussdansstyret sammen, der jeg ble leder og Henrik nestleder. 

Arbeidet med Jussdans har desidert vært mest tidkrevende, da jeg temmelig fort fikk eierskap til undergruppen. Vi arrangerte for første gang ”Skal vi Jussdanse” og igjennom dette og andre arrangementer og påfunn ble undergruppen mye mer synlig på skolen. Det nye styret turte å tenke nytt, og å samarbeide på en helt annen måte enn det noen av oss hadde gjort før. Vi snudde røde tall om til grønne, og fire-doblet medlemsmassen på et halvt år. Jeg gir virkelig all honnør til et samlet Jussdans-styre for den utrolige veksten og opplevelsen vi alle har hatt dette året!

I tillegg til disse vervene følte jeg på høstens generalforsamling i 2018 at jeg ville lære og forstå mer av Juristforeningen. Jeg så at det stod et tomt verv i Kontrollutvalget og ønsket derfor å stille som ett av seks styremedlemmer. Etter votering på generalforsmaling ble jeg heldigvis innvalgt i Kontrollutvalget, noe jeg ble veldig glad for. Kontrollutvalget jobber daglig med å kontrollere at rettighetene til undergruppene og enkeltmedlemmer blir ivaretatt, herunder f.eks saker om seksuell trakassering, bistå foreningsstyret og melde fra til generalforsamling ved eventuelle brudd på regelverket. Det å ha sittet i kontrollutvalget har gitt en stor organisasjonsforståelse, og en unik mulighet til å forstå Juristforeningen fra innsiden.

Jeg har dessuten også sittet som assistenten til økonomiansvarlig i Foreningsstyret, Ola Asbjørnsen, det siste halvåret. Der har jeg fått en del innsyn i hvordan driften av foreningen foregår og ikke minst det økonomiske aspekter.

Etter min tid i foreningen føler jeg tiden er inne for å ta et verv hvor jeg kan få brukt engasjementet mitt for foreningen på best mulig måte. 

Når folk spør meg om hvilken type leder jeg kommer til å bli for Juristforeningen, har jeg ett klart svar: Jeg kommer til å bli en leder av og for undergruppene. Vi har alle vært der at vi ikke helt forstår hva Foreningsstyret er for noe. Hvem er disse menneskene og hva driver de på med? Gjør de noe egentlig? 

Det jeg ser på som viktig for foreningens leder er at hen først og fremst er leder for undergruppene og medlemmene i foreningen, og ikke er en utilgjengelig person man kun ser på internaften og på ballet. Så vil jeg presisere at sittende leder har gjort en veldig god jobb på denne fronten det siste året, men at jeg nok kommer til å fokusere mer på å være delaktig i undergruppene på daglig basis.

Jeg ønsker at hver undergruppe, hvert styremedlem og hvert enkeltmedlem i foreningen skal kunne føle seg verdsatt i foreningen. Dette er kanskje store ord, men du som leser dette, føler du deg velkommen på Juristforeningens kontor i 1. Etg. I gamlebygget (JF-kontoret)? Mange vil nok svare nei. Det kan være pga. avstanden Foreningsstyret har mellom undergruppene – Det blir et ”oss” og ”dem”.

Jeg ønsker å gå fram som et godt eksempel og arrangere flere felles-arrangementer. Fellesvors på straffbar før eksamensfest. Fellesfrokost på 17. Mai? Hyppigere sosialkvelder der målet rett og slett er å bli kjent med noen nye. JSU (Juridisk studentutvalg) skal hylles for deres arbeid med kollokviegrupper. Det er tiltak som skaper et bedre samhold, både sosialt og faglig!

Jeg ønsker å forenkle mange prosesser i foreningen. Jeg ønsker å gjøre det enklere å søke om økonomiske midler, utforme semesterrapporter og generelt effektivisere og avbyråkratisere foreningen.  Et godt eksempel er budsjettert bilbruk hos undergruppene. Er dette virkelig nødvendig?

Juristforeningen i Bergen er det sosiale limet på Det juridiske fakultet. Det er juristforeningen du møter i fadderuken, det er juristforeningen du spiller volleyball med, og det er Juristforeningen du ser på revyscenen. Jeg er sikker på at de fleste vennskap på en eller annen måte blir dannet igjennom Juristforeningen. Foreningen har vært veldig viktig for meg på studiet, og nå skal jeg dra foreningen videre sammen med foreningsstyret 2019/2020.

Hvis du vil ha en leder som er tilstede for undergruppene, har god erfaring og gir alt for foreningen – da kommer du på generalforsamling 23. Mai og stemmer på meg! 

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.