Intervju med Juristforeningens lederkandidater

Injuria.no • 21. mai 2019

Skrevet av Jonas Nielsen og kandidatene
Foto: Malin Askevold Helle

 

Den 23. mai står Juristforeningen overfor et veivalg. Da er det nemlig tid for foreningens generalforsamling. Her skal hardtarbeidende jusstudenter ta valget om hvordan Juristforeningen kommer til å se ut for det førstkommende semesteret. Budsjetter skal vedtas, undergrupper stemmes over og verv fylles. 

Det store spørsmålet som står ubesvart er, hvem skal fylle Juristforeningens eminente ledertrone når Nikolai Bjerke trer av? 

For å kunne gi Dragefjellets mange studenter et svar på dette har Injuria vært i kontakt med de som ønsker å fylle disse skoene. Dette er tre som alle har som mål å pushe Juristforeningen i den retningen de mener er best, både for foreningen og for dens medlemmer. 

Måtte den beste kandidaten vinne. Godt valg.

Synne Riise Halvorsen

Mitt navn er Synne Riise Halvorsen, er 23 år og kommer fra Oppdal. Jeg er nå i ferd med å avslutte andre avdeling, og stiller til leder av juristforeningen for høsten 2019.

Jeg ble tidlig glad i studentmiljøet her i Bergen. Det var lett å bli med på aktiviteter, både faglige og sosiale. Miljøet er inkluderende og tilbudet er mangfoldig. En av de undergruppene jeg fort fattet interesse for, var ALD. Bindeleddet mellom studentene og arbeidslivet så jeg på som lærerikt, nyttig og engasjerende. Vinteren 2018 ble jeg med som vert under arbeidslivsdagene, og jeg ble senere valgt som leder av ALD for skoleåret 2018/2019. 

Å gjennomføre et så stort arrangement som ALD er en krevende jobb, som man lærer utrolig mye av. Jeg skjønte raskt at evnen til samarbeid var nøkkelen for å lykkes. Mange timer med resten av styret ble lagt ned for å få til et vellykket arrangement. I en slik prosess er det viktig å være imøtekommende og å respektere alle meninger. Samtidig er det viktig å være tydelig og klar. Målet vårt om å oppnå et vellykket arrangement ble realisert, ALD 2019 hadde rekordmange aktører på stand, og mange fornøyde studenter. Erfaringene fra dette vervet tar jeg med meg inn som en viktig faktor når jeg stiller som kandidat til ledervervet i juristforeningen. 

Utover mitt engasjement i ALD sitter jeg sammen med tre medstudenter i sponsorutvalget, der vi jobber med utredning av fremtidig sponsorarbeid for foreningsstyret. Å være med i utvalget har lært meg å kjenne undergruppenes ønsker og mål. Denne kunnskapen er noe jeg vil ta med meg dersom jeg blir valgt til leder av juristforeningen. 

Jeg har lyst til å være med på å drive juristforeningen videre for å kunne gjøre livene våre her på Dragefjellet enda bedre. Foreningen er utrolig viktig for studiehverdagen. Avbrekket fra lange lesesaldager, som undergruppene representerer, skal ikke undervurderes. 

Min visjon for juristforeningen er at det skal være en studentforening der alle studenter kan delta på aktiviteter som er givende, både faglig og sosialt. Det skal være en forening der alle føler seg inkludert – alle skal med!

JF skal være en åpen og sosial organisasjon. Det skal være lav terskel for å henvende seg og komme med innspill til oss. JF-kontoret bør fortsette utviklingen sin mot å bli et sosialt samlingssted hvor det er trivelig å møtes og hvor det er åpent for diskusjoner. Alle skal være velkommen til å ta turen innom kontoret. I tillegg er det viktig at vi får ulike jusstudenter med forskjellige verdier inn i styret, slik at juristforeningsstyret representerer mangfoldet på jussen. Dette vil medføre gode diskusjoner rundt problemstillinger som tas opp, og vil føre til at vi får frem flere sider av saken før avgjørelser fattes.

Idretts-, fag- og kulturundergruppene er svært viktige; det er de som utgjør juristforeningen. Noen grupper er veletablerte, mens andre er nye og under utvikling. Det viktig å jobbe med å opprettholde de, og samtidig oppmuntre til forbedring og videreutvikling. Engasjement blant studentene er helt avgjørende for slik utvikling, og godt engasjement burde belønnes.

Som nevnt tidligere brenner jeg for at alle studentene skal inkluderes, ikke bare de med verv. I den sammenheng er det hensiktsmessig med flere uformelle arrangement, der alle er velkomne. Pils & prat som årets styre har satt i gang, er noe jeg mener vi skal fortsette med og gjøre enda bedre fremover. Vi trenger flere arenaer der alle skal kunne komme med innspill. Et annet eksempel er den gode starten med eksamensvors som INNORETT arrangerte i vår. 

Jeg ønsker å sette fokus på det sosiale miljøet og ensomhet på jussen. For å få bukt med dette kjente problemet, må vi jobbe kontinuerlig. Blant annet synes jeg #inviterenekstra er et initiativ som bør videreføres og utvikles. Jeg kommer til å jobbe for et mer inkluderende og åpent miljø, der alle skal føle seg velkommen og verdsatt. 

Utover dette, kommer jeg til å fokusere på forsvarlig forvaltning av juristforeningens midler. Det er en studentforening der det skal være rom for gøy og moro, men det er også viktig å tenke langsiktig og bærekraftig. 

Til slutt kan jeg nevne at jeg kommer til å fokusere på samarbeidet mellom ELSA, JSU og JF. Det er allerede et godt samarbeid, men det har forbedringspotensialer. Det er så mange gode tilbud til alle studentene her på fakultetet, som må synliggjøres enda mer. 

Dersom du ønsker en inkluderende leder, som er lyttende og tydelig, sosial, og villig til å gi alt for foreningen, kom gjerne på generalforsamlingen torsdag 23. mai og stem på meg!

Henrik Behrens

Hei!

Jeg er Henrik Behrens, en engasjert student og livsnyter! Jeg er 22 år gammel, samboer, andrekullist, og kommer fra Oslo. Ved siden av studiene har jeg verv i forskjellige undergrupper, jobber som støttekontakt, og er (litt i overkant) sosial. Angående spørsmålet om hvor jeg er i livet i dag vil jeg si at tilværelsen er strålende, og nå jobber jeg med å bli valgt som Juristforeningsleder! 

Jeg er nå på mitt andre år i vervet som teknisk ansvarlig i Club Jur, samtidig som jeg har vært nestleder i De juridiske vinterleker. Ved siden av dette har jeg tidligere engasjert meg i Straffbarutvalget og trives med en hektisk hverdag. 

Som teknisk ansvarlig i Club Jur har jeg brukt mye tid på å tilrettelegge for at forskjellige arrangementer blir så bra som overhodet mulig. Allerede på mitt første halvår som teknisk ansvarlig sørget jeg for et helt nytt musikkanlegg på Straffbar. Det var to tanker bak denne oppgraderingen; at Straffbar skulle få bedre lyd og at undergruppene skulle få benytte seg av det gamle anlegget utenfor Straffbar. Veldig mange undergrupper har benyttet seg av muligheten til å låne anlegg og det gleder meg å se at prosjektet kom så mange medstudenter til gode. 

Som nestleder i JVL har jeg sammen med resten av styret hatt ansvar for et av Juristforeningens største årlige arrangementer. Dette var et verv som tok mye tid, men som også ga veldig mye tilbake. Gleden etter tre vel gjennomførte dager var stor, og motiverer meg til å kunne bidra enda mer til Juristforeningen i årene som kommer. 

Gjennom engasjementet i Club Jur har jeg samarbeidet med flere av Juristforeningens undergrupper. Alt fra #inviterenekstra-vors med Innorett, til Skal vi Jussdanse og revyoppsetting på Straffbar. Samarbeidet med alle disse undergruppene har lært meg at selv om vi alle er under samme paraply, er jussen (heldigvis) ikke like homogen som tidligere.

Som leder av foreningen er en av de viktigste oppgavene, sammen med økonomiansvarlig og undergruppene, å forvalte de midlene foreningen har på en slik måte at alle medlemmer får så bra utbytte som mulig. Jeg tror at jeg som leder hadde vært flink til å se både de større og mindre behovene, og på den måten bidratt til å realisere det potensialet som finnes i foreningen.

Det er viktig å ha det gøy, men også at foreningens økonomi er bærekraftig. Slik situasjonen er i dag står Juristforeningen i en god økonomisk situasjon med mye penger på bok. Jeg mener at det er viktig at vi sørger for å sitte med en god buffer, men mye av pengene som i dag står stille gir ingen ting tilbake til studentene. Jeg ønsker derfor å bruke mer penger på tiltak som samler foreningens medlemmer. Innorett sitt #inviterenekstra-vors er et godt eksempel på et slikt tiltak. For meg er det også aktuelt å jobbe videre med å utrede hyttemulighetene, uten at et kjøp på noen måte skal forhastes. 

Dersom jeg får tilliten av Generalforsamlingen til å lede Juristforeningen, vil det være viktig for meg at undergruppene selv vet best hvordan de driftes. Alt arbeidet Juristforeningen gjør er basert på frivillighet, og da er det viktig å gi undergruppene det nødvendige handlingsrommet og ressursene de trenger slik at de selv kan utføre sitt verv på sin måte. 

Så til slutt, hvorfor skal du stemme på meg? Du skal stemme på meg som Juristforeningsleder fordi jeg ønsker å gjøre Juristforeningen bedre enn noensinne. Dette skal jeg gjøre ved å dyrke engasjementet vi finner i undergruppene ved å gi vervholderne den friheten og de ressursene de trenger, være en tilstedeværende leder slik at jeg blir en leder de kan stole på, og investere i prosjekter som fremmer samhold og tilhørighet. Gjennom dette vil jeg legge til rette for at alle medlemmer får de beste årene av sitt liv her på Dragefjellet. 

Marcus Ullebø

Hei!

Jeg heter Marcus Ullebø og skal starte i 3. avdeling her på Det juridiske fakultet høsten 2019. Ved siden av studiet jobber jeg i en brilleforretning på Kløverhuset og utfolder meg sosialt igjennom vervene mine i Juristforeningen. Jeg trives veldig godt på skolen, men må si at Nygårdparken ofte frister mer, spesielt nå i Mai!

Jeg startet min ”Juristforenings-karriere” høsten 2017 da jeg som 1. Klassing ble valgt inn i Fadderkomiteen som økonomiansvarlig. Jeg hadde tidligere erfaring innenfor økonomi og administrasjon, men fant fort ut at økonomiansvarlig i en undergruppe var noe helt annet. Vervet som økonomiansvarlig bød på mange nye utfordringer, men takket være den gode gjengen styret 2017/2018 ble, koste vi oss alle sammen igjennom det hektiske året. Vi jobbet sammen syv stykker mot ett felles mål: Den beste fadderuken noensinne! 

Samtidig var jeg dette semesteret også så heldig å få bli med på Jusrevyen 2018 som en av seks skuespillere. Dette var en fantastisk opplevelse hvor jeg ble kjent med noen av jussens beste personligheter, samtidig som jeg fikk testet meg selv på en ny måte. Jeg har mange av mine beste venner fra tiden min i revyen og jeg anbefaler alle å se litt på hva de gjør – Kanskje er du den nye skuespilleren i 2020?

 

Jeg var også et aktivt medlem av Jussdans som første mannlige medlem noensinne. Dette var en svært artig aktivitet som jeg ikke hadde noe erfaring med fra før. Jeg har deltatt på samtlige forestillinger med Jussdans etter jeg ble medlem – til tross for noe halvveis danseferdigheter. På slutten av året ble kompisen min Henrik Sjåmo med på trening og vi gikk inn i Jussdansstyret sammen, der jeg ble leder og Henrik nestleder. 

Arbeidet med Jussdans har desidert vært mest tidkrevende, da jeg temmelig fort fikk eierskap til undergruppen. Vi arrangerte for første gang ”Skal vi Jussdanse” og igjennom dette og andre arrangementer og påfunn ble undergruppen mye mer synlig på skolen. Det nye styret turte å tenke nytt, og å samarbeide på en helt annen måte enn det noen av oss hadde gjort før. Vi snudde røde tall om til grønne, og fire-doblet medlemsmassen på et halvt år. Jeg gir virkelig all honnør til et samlet Jussdans-styre for den utrolige veksten og opplevelsen vi alle har hatt dette året!

I tillegg til disse vervene følte jeg på høstens generalforsamling i 2018 at jeg ville lære og forstå mer av Juristforeningen. Jeg så at det stod et tomt verv i Kontrollutvalget og ønsket derfor å stille som ett av seks styremedlemmer. Etter votering på generalforsmaling ble jeg heldigvis innvalgt i Kontrollutvalget, noe jeg ble veldig glad for. Kontrollutvalget jobber daglig med å kontrollere at rettighetene til undergruppene og enkeltmedlemmer blir ivaretatt, herunder f.eks saker om seksuell trakassering, bistå foreningsstyret og melde fra til generalforsamling ved eventuelle brudd på regelverket. Det å ha sittet i kontrollutvalget har gitt en stor organisasjonsforståelse, og en unik mulighet til å forstå Juristforeningen fra innsiden.

Jeg har dessuten også sittet som assistenten til økonomiansvarlig i Foreningsstyret, Ola Asbjørnsen, det siste halvåret. Der har jeg fått en del innsyn i hvordan driften av foreningen foregår og ikke minst det økonomiske aspekter.

Etter min tid i foreningen føler jeg tiden er inne for å ta et verv hvor jeg kan få brukt engasjementet mitt for foreningen på best mulig måte. 

Når folk spør meg om hvilken type leder jeg kommer til å bli for Juristforeningen, har jeg ett klart svar: Jeg kommer til å bli en leder av og for undergruppene. Vi har alle vært der at vi ikke helt forstår hva Foreningsstyret er for noe. Hvem er disse menneskene og hva driver de på med? Gjør de noe egentlig? 

Det jeg ser på som viktig for foreningens leder er at hen først og fremst er leder for undergruppene og medlemmene i foreningen, og ikke er en utilgjengelig person man kun ser på internaften og på ballet. Så vil jeg presisere at sittende leder har gjort en veldig god jobb på denne fronten det siste året, men at jeg nok kommer til å fokusere mer på å være delaktig i undergruppene på daglig basis.

Jeg ønsker at hver undergruppe, hvert styremedlem og hvert enkeltmedlem i foreningen skal kunne føle seg verdsatt i foreningen. Dette er kanskje store ord, men du som leser dette, føler du deg velkommen på Juristforeningens kontor i 1. Etg. I gamlebygget (JF-kontoret)? Mange vil nok svare nei. Det kan være pga. avstanden Foreningsstyret har mellom undergruppene – Det blir et ”oss” og ”dem”.

Jeg ønsker å gå fram som et godt eksempel og arrangere flere felles-arrangementer. Fellesvors på straffbar før eksamensfest. Fellesfrokost på 17. Mai? Hyppigere sosialkvelder der målet rett og slett er å bli kjent med noen nye. JSU (Juridisk studentutvalg) skal hylles for deres arbeid med kollokviegrupper. Det er tiltak som skaper et bedre samhold, både sosialt og faglig!

Jeg ønsker å forenkle mange prosesser i foreningen. Jeg ønsker å gjøre det enklere å søke om økonomiske midler, utforme semesterrapporter og generelt effektivisere og avbyråkratisere foreningen.  Et godt eksempel er budsjettert bilbruk hos undergruppene. Er dette virkelig nødvendig?

Juristforeningen i Bergen er det sosiale limet på Det juridiske fakultet. Det er juristforeningen du møter i fadderuken, det er juristforeningen du spiller volleyball med, og det er Juristforeningen du ser på revyscenen. Jeg er sikker på at de fleste vennskap på en eller annen måte blir dannet igjennom Juristforeningen. Foreningen har vært veldig viktig for meg på studiet, og nå skal jeg dra foreningen videre sammen med foreningsstyret 2019/2020.

Hvis du vil ha en leder som er tilstede for undergruppene, har god erfaring og gir alt for foreningen – da kommer du på generalforsamling 23. Mai og stemmer på meg! 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.