UiO foran UiB på teknologi

Injuria.no • 10. mai 2019

Skrevet av Jacob Hansson Bull, INNORETT
Foto: Privat


Før du huket av for «Rettsvitenskap – 5-årig integrert masterstudium» på samordna opptak var du mest sannsynlig innom spørsmålet; «Oslo eller Bergen?». Du vurderte kanskje det sosiale miljøet på fakultetene, Bergensværet eller om du ville gå for seminarmodell eller en mer selvstendig variant. Du gikk kanskje ikke inn på emnesidene for å se om det var noen forskjell på hvilke emner som tilbys. Denne forskjellen er i ferd med å oppstå og kan bli viktig når fremtidige jusstudenter skal velge studiested.

I august 2018 ble valgemnet «Robot regulation» med professor Malcolm Langford første gang tilbudt på det juridiske fakultet ved UiO. Emnet er innført på initiativ fra Senter for rettsinformatikk ved UiO og er en del av en ny læringsplan der valgemnene «Big data» og «Legal tech» også vil tilbys. Valgfagene tar for seg både hvilke etiske dilemmaer teknologi fører til og hvordan man kan bruke teknologi til å løse juridiske oppgaver raskere. 

I disse dager utarbeides det en revisjon av studieplan på det juridiske fakultet ved UiB. Rekkefølgen og størrelsen på emnene, samt innholdet, vil endres. Den reviderte studieplanen inneholder imidlertid ikke noen nye teknologirelaterte valgemner. Det er kanskje ikke så rart når fakultetet verken har et fagmiljø innen teknologi eller et institutt for rettsinformatikk på UiB. 

UiO har tatt tak for å forberede jusstudentene på arbeidslivet som venter. Den teknologiske utviklingen som venter jusstudenter går langt raskere enn overgangen fra lovsamling til lovdata. I lang tid har Word og Powerpoint vært juristens viktigste teknologiske verktøy. Det er i ferd med å endre seg. I retten presenteres bevismaterialet på iPader istedenfor på papir. Advokatfirmaene bruker kunstig intelligens i sin rådgivning til klienter. Apper gir deg enkelt oversikt over husleieloven eller rettighetene dine hvis flyet ditt er forsinket. Domstolen må ta stilling til straffbarheten ved fyllekjøring med Segway, erstatningsansvaret dersom en selvkjørende buss krasjer i en personbil og gyldigheten av oppsigelser når roboter gjør jobben raskere.

Teknologi og innovasjon vil ha en stor innvirkning på jussfeltet, og man kan si at det har betydning for jurister og jussen på fire ulike måter:

«Legal tech» – Lenge har Word vært juristens viktigste digitale hjelpemiddel. Det er det fortsatt, men ny teknologi er på vei inn. Advokatfirmaer har nå egne innovasjonsavdelinger som utvikler digitale verktøy. Et eksempel på et verktøy er en maskin som på få minutter kan finne syv problematiske kontrakter ut av et antall på 5000. Et arbeid en advokat ville brukt flere dager på. Offentlige organer kan også ha store fordeler av teknologi. Økokrim eller Skatteetaten kan for eksempel bruke kunstig intelligens til å oppdage økonomisk underslag eller skattesvindel. Slike teknologiske nyvinninger gir økt effektivitet og frigjør juristen fra tidkrevende rutinearbeid. Legal tech i Norge er fortsatt i startfasen og mange jurister spør seg om legal tech bare er en «hype». Advokatbransjen er en av de mest lønnsomme, det er kostbart å utvikle teknologiske løsninger og konkurransen uteblir. Samtidig vil teknologien kunne føre til bedre likestilling, raskere saksgang og billigere advokattjenester.

Teknologiutvikling hos klienter –  Teknologi vil ikke bare bidra til jurister, men vil også utgjøre de juridiske problemene de løser.Stadig flere selskaper, organisasjoner og offentlige organer blir heldigitale og der teknologi utgjør basisen av alle arbeidsoppgaver. En av juristens viktigste oppgaver er å kunne sette seg godt inn i faktum. Når faktum i økende grad består av teknologi krever det en bredere forståelse av hvordan teknologi fungerer.

Nye etiske dilemmaer – For et år siden ble en kvinne påkjørt og drept av en selvkjørende Volvo. Saudi Arabia har innvilget en robot statsborgerskap og borgerrettigheter. Yara og Kongsberggruppen utvikler et selvkjørende tankskip. Hva skjer når robotene og selvkjørende kjøretøy gjør feil? Hvem har ansvaret? Selskapet som eier roboten, h*n som programmerer den, eller roboten selv? Ny teknologi, og spesielt kunstig intelligens, vil føre til nye etiske dilemmaer og juridiske problemer. Særlig problematisk er det at de fleste robotene programmeres av Google eller asiatiske selskaper som tilhører andre jurisdiksjoner. 

Juss til folket – Teknologi vil ikke bare forsterke bunnlinjen til advokatfirmaene. Det vil også kunne styrke rettssikkerheten for mannen og kvinnen i gata. I dag er lovverket og måten det praktiseres på vanskelig tilgjengelig for ikke-jurister. Teknologi, og spesielt apper, kan gjøre det tilgjengelig. Ved hjelp av applikasjoner kan lovverket gjøres tilgjengelig for mannen i gata på relevante rettsområder. Appene kan gi deg oversikt over fordelingen av et dødsbo, hvilke rettigheter man har i en barnefordelingssak eller gi deg svar på om du som leietaker er erstatningsansvarlig for ødelagte hvitevarer. En app kalt Flykrav gir en rask oversikt over rettighetene man har når man skal søke erstatning fra flyselskaper. Kort sagt gir appene en reell innsikt i personlige rettigheter og plikter, og man slipper å oppsøke en jurist for å få svar på enkle juridiske spørsmål.

Det er en pågående debatt, jurister imellom, om hvilken grad teknologi og innovasjon vil endre arbeidsdagen for jurister. At det vil ha en innvirkning hersker det imidlertid liten tvil om. Både de juridiske problemstillingene og måten de løses på vil være nye. Da bør det også ha en innvirkning på jussutdanningen. Det blir kanskje ambisiøst å forvente at det opprettes et institutt for rettsinformatikk i Bergen, men kanskje er det på tide at jusstudentene i Bergen også får tilbud om teknologirelaterte emner. Hvis ikke kan UiO bli et mer attraktivt alternativ når fremtidige jusstudenter skal huke av for «Rettsvitenskap – 5-årig integrert masterstudium».

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982