Moot-Court hos selveste ICC

Injuria.no • 7. juni 2019

Skrevet av Jonas Nielsen
Foto: Privat


Å studere jus er så mye mer enn bare lesesalen, pensumbøker og lange forelesninger. Når mange tenker «jusstudiet» er det veldig fort å se for seg dramatiske rettssaker, mye praktisk øving og opphetede diskusjoner. Flere organisasjoner her på jussen har bitt seg merke i denne interessen og arrangerer såkalte moot-courts og mock trials, rettssaker med fiktivt faktum for studenter å øve seg på. På jussen er det spesielt ELSA sin årlige konkurranse som har fått mest oppmerksomhet, hvor auditorium 1 fylles hvert år med spente tilskuere og håpefulle prosederende studenter.

ELSA er riktignok ikke den eneste som arrangerer slike prosedyrekonkurranser. For første gang i historien skal nemlig UiB sende et lag til den prestisjetunge «International Criminal Court Moot Court Competition», en moot court satt i selveste Haag, Nederland. Her møtes lag fra hele verden til en konkurranse i internasjonal strafferett, med mulighet til å oppleve hvordan det er å prosedere ovenfor selveste ICC.

Bergens historiske første lag består av Ben Sadeh (femte år), Ida Vegler (femte år), Kjersti Brevik Møller (fjerde år), Oda Karoline Ringstad (femte år) og Bano Abdulrahman (femte året). Med seg på laget har de også Terje Einarsen, professor i folkerett og lagets egne mentor, og PhD stipendiat Espen Verling.

Moot i selveste ICC, hva er det for noe?

- Kan dere fortelle litt om hva ICCs Moot Court handler om.

- Selve konkurransen går ut på å prosedere mot universiteter fra hele verden. Tematikken har et spesielt fokus på internasjonal strafferett, sier Kjersti. Vi blir gitt en oppgave hvor vi skal ta stilling til tre forskjellige problemstillinger fra samme faktum, tre problemstillinger med litt ulike temaer. Denne gangen er det blant annet om adgang til å føre ulovlig innhentede bevis for retten, «crimes of aggression» og «aiding and abetting to crime of aggression». Dette har aldri vært prøvd for en internasjonal domstol før så da må man synse seg litt frem. Crimes of aggression er også en relativt ny regel (2010). Litt nytt og litt gammelt, noe som byr på en utfordring.

- Det er både en utfordring og noe jeg virkelig ser frem til da min oppgave blir å prosedere for retten på vegne av forsvarer. Og da skal ikke bare språket og innholdet på selvstendig basis være på plass, men også holdningen og evnen til å overbevise retten. Derfor har det vært veldig nyttig i utforming av prosesskrivene å måtte finne juss og argumenter til begge sider, noe vi alle i gruppen har bidratt med, legger Bano til.

Terje Einarsen er professoren som har klart å realisere for UiBs deltakelse ved ICCs Moot-Court. Han har lang fartstid innen folkeretten her på Dragefjellet og underviser blant annet i «international criminal law», det mest sentrale faget for denne konkurransen.

- Hva var motivasjonen for at du startet engasjementet som fikk UiB til å stille med et lag?

- Jeg har visst om ICC Moot Court Competition i flere år, men det var først i fjor at vi fikk på plass en viss infrastruktur som gjorde det mulig. Hvert år deltar det ca. 80 lag fra 55 forskjellige land. Et land kan maksimalt delta med fire lag i den internasjonale konkurransen. [1] Motivasjonen har vært at jeg synes Det juridiske fakultet i Bergen burde være representert i en så stor og prestisjefylt prosedyrekonkurranse for juss-studenter fra hele verden, at studenter kan lære mye av deltakelse i prosedyrekonkurranser som de ellers ikke lærer på studiet, og at det er kjekt å vise at den folkerettslige strafferetten er et veldig spennende og viktig rettsområde.

Veien frem mot ICC

- Hva gjorde at dere valgte å stille som lag i ICCs Moot Court?

- Årsaken til at jeg ønsket å delta på ICCs konkurranse var at jeg ville ha et annerledes valgfag, svarer Ida. Jeg ville ha et valgfag med et annet oppsett enn bare forelesninger og pensumlesing.

- Jeg må si meg enig med Ida. Det er generelt veldig lite praksis i studiet og jeg ville ha mer prosedyrepraksis og en mer praktisk tilnærming til jussen, legger Kjersti til.

- Noe mange er nysgjerrige på er nok hvordan dere gikk frem for å representere UiB. Hva har dere måtte gjøre og hvordan har veien hit vært?

- I utgangspunktet funker det likt som ELSA, påpeker Ben. Enkelte land kan ha flere deltakende lag, men i Norge er det bare et lag, altså oss. Vi går med rett til innledende muntlige runder, med andre ord, direkte til Haag. Sånn er det for eksempel ikke i USA, hvor de har såkalte Regionals og Nationals hvor håpefulle lag konkurrerer seg imellom om en plass i de innledende muntlige rundene. Antall lag kommer rett og slett ann på antall fakulteter i landet.

- En av de store pådriverne for at UiB skal kunne få deltatt er professor Terje Einarsen. Vår deltakelse er den første, både for UiB og for Terje. Det er vel også første gang for Norge også, legger Ben smilende til.

- Har dere hatt noen forberedende oppgaver eller tekster som dere skal ha levert inn?

- Kravet er tre prossesskriv på 10.000 ord hver for å kunne delta på innledende runder. Disse presseskrivene teller også 50% av vurderingen for å gå videre fra de innledende rundene. Innholdet i disse prossesskrivene omhandler selve saken så man får tatt for seg alle sidene av faktum, både forsvarersiden og aktoratsiden. I tillegg skriver vi en “amicus curiae”, en mening om sakens legalitet sett fra en tredjepart, sier Kjersti.

- Vi har løpende øving i å se på saken fra aktor og forsvarer siden, blant annet med trening av replikk og duplikk omgangen, legger Bano til.

- Hvor mye arbeid har du selv (Terje Einarsen) lagt ned i arbeidet med Moot-Court forberedelsene? Gruppa nevnte at du funker som en coach, hva vil dette innebære?

- Vel, jeg er fagansvarlig sammen Christian Franklin for valgemnet som åpner for studiepoeng for deltakelse i prosedyrekonkurranser, sier Terje. I tillegg er jeg «Coach» for laget, det vil si ansvarlig lærer ved fakultetet og den som da også har ansvaret for at det omfattende regelverket for prosedyrekonkurransen følges til punkt og prikke, at tre omfattende prosesskriv (nesten tilsvarende tre masteroppgaver) blir i akseptabel stand, og at det blir øvet på en hensiktsmessig måte på de muntlige fremføringene i Haag nå i juni. Særlig arbeidet med prosesskrivene var omfattende, men vi har også hatt en god del møter underveis. Til å hjelpe meg har jeg heldigvis hatt stipendiat i internasjonal strafferett, Espen Verling.

Hvordan gå frem som Norges første lag

- Hvordan går dere frem for å trene til en slik rettssak? Hva er deres råd til de som vurderer å delta på noe lignende i fremtiden?

- Vi startet med prosesskrivene rett etter jul og vi kom fort i gang med forberedelsene. Akkurat nå har vi har mange møter der vi øver på muntlig prosedyre og replikk og duplikk. I selve konkurransen er det veldig strenge regler når det kommer til bruk av notater, så vi får egentlig kun lov til å holde vår 20 minutter prosedyre basert på stikkord. Da er det viktig å få en teknikk for å huske stoffet og lære seg det utenat, sier Kjersti.

- Det første rådet jeg vil gi er å gå for det, melde deg på, legger Kjersti til.

Start forberedelsene tidlig, da mange av disse prosesskrivene kunne utgjort en hel master alene. Ikke bli redd for at det virker mye, det er fullt overkommelig om man jobber effektivt.

- Jeg vil oppfordre alle som vurderer å melde seg på til å faktisk gjøre det, legger Ida avsluttende til.

Terje Einarsen er enig i oppfordringene fra laget og legger selv til;

- Det jeg kan si er at deltakelse gir 15 studiepoeng, som tilsvarer et halvt semesters arbeid, og at de som melder seg ikke må være arbeidssky, ikke tro at dette er lettvinte studiepoeng og helst være klar for noen utfordringer! Da kan dette være et veldig bra tilbud, etter min mening.

- Hvilke forventninger har dere til selve opplevelsen? Hva tror dere at dere kommer til å sitte igjen med i etterkant?

- Man blir veldig godt kjent med regelverket i ICC, den internasjonale strafferetten og det praktiske rundt prosedyren. Det vil også bli verdifullt å se hvordan andre land prosederer, noe man kan ta lærdom av, sier Ben. Det er kjempefint at fakultetet har denne muligheten. Da blir det mer praksis inn i faget, legger han til.

- I tillegg får man virkelig øvd seg på argumentasjonsteknikk, hvor skoen trykker, hvilke argumenter som kan få større plass og hvilke argumenter man kan forvente blir angrepet, tilføyer Bano.

- Man får muligheten til å jobbe med et faktum på langt større omfang enn hva som er vanlig her på jussen, noe som er veldig positivt da det er dette man møter på i arbeidslivet, legger Kjersti til.

- Hva tenker du (Terje Einarsen, red.anm.) et slikt opplegg vil gi til studentene? Er ønsket om at UiB skal delta her et tegn på at fakultetet burde satse mer på praksis i studiehverdagen?

- Som nevnt vil studentene lære ting som kan være nyttig for senere virksomhet, som det å skrive prosesskriv og fremføre muntlige prosedyrer i en ganske realistisk setting, selv om fagområdet naturligvis er noe spesielt, sier Terje. At alt skjer på engelsk vil jo også bidra til å øke kompetansen på å bruke engelsk rettslig terminologi og språk. Det er vanskelig å si hva vår deltakelse i år er et tegn på. Denne konkurransen i Haag er jo mitt initiativ, som fakultetet har akseptert, men det gjenstår å se om fakultetet og UiB er villig til å satse ressurser på det fremover.

- Det jeg også håper er at studentene får en positiv opplevelse under de muntlige prosedyrene, og kan høste fruktene av arbeidet de har nedlagt i forkant, legger Terje til. Vi skal delta i seks forskjellige innledende prosedyrer de tre første dagene. Deretter kommer det an på om vi går til kvartfinalen og eventuelt enda videre. Men siden det er første gang et lag fra UiB deltar, har vi nok alle en del å lære som vi eventuelt kan ta med oss videre til senere år.

Årets fiktive faktum

Staten Astipur, Republikken Bravos og Samveldet Cilanta har alle ratifisert «The Kampala Aggression Amendment», et tillegg til Roma traktaten som ulovliggjør «crimes of aggression”, en bestemmelse som riktignok Cilanta ikke enda har fått implementert

Astipur er den ledende eksportøren av kobolt, et marked med stor etterspørsel grunnet ekspansjonen i det elektriske bilmarkedet. Det har senere blitt oppdaget store kobolt ressurser i Bravos. Myndighetene i Bravos, som også eier kobolt-gruven, bygde raskt opp infrastrukturen for gruvedrift og satset på å selge kobolten til verdensmarkedet til halv pris av hva Astipur tok, noe som fikk store konsekvenser for Astipurs skatte- og arbeidsmarked.

Ettersom målet var å selge kobolt rimelig så valgte myndighetene i Bravos å kutte ned på arbeidsvilkår og lønn for gruvearbeiderne. Dette førte til en voldelig demonstrasjon i den største gruven (Dragon Mine) i Juli 2018, hvor myndighetene i Bravos svarte med rundt et dusin Chlorine Areal Bombs. Rundt 800 arbeidere ble drept.

Klorinbombene ble kjøpt av et lisensiert Astipur-basert selskap kalt Pentaas Chemicals. Videre ble Sikkerhetsrådet i FN handlingslammet da et av de permanente medlemslandene ikke ønsket sanksjoner mot Bravos.

Presidenten av Astipur, James Bannister, spurte den 23. Juli om en rapport angående legaliteten for å bruke væpnet makt mot våpenproduksjonsanleggene i Bravos. Denne rapporten ble ført i pennen av Dr. Dani Targarian, ekspert på folkerett, fra Queens Landing University i Cilanta.

Den 24 Juli 2018 oppstå enda en demonstrasjon mot myndighetene i Bravos. Denne demonstrasjonen skjedde i byen Winterfall, en nærliggende by for gruven hvor mange av de avdødes familier holdt til. Denne demonstrasjonen utviklet seg til å bli voldelig, hvorav myndighetene i Bravos igjen svarte med klorinbomber. Antall døde denne gangen var på hele 1400, inkludert kvinner og barn av de avdøde gruvearbeiderne. Et nytt forsøk i Sikkerhetsrådet endte med veto denne gangen også.

Demonstrasjoner begynte nå å spre seg i flere byer i Bravos, deriblant Gulftown, Newtown, and Hightown. I frykt av at Bravos skulle gjenta angrepene mot sin sivilbefolkning valgte Astipur og sende luftangrep mot tre mål i Bravos, alle relatert til våpenproduksjonen av klorinbombene.

Samveldet Cilanta var blant de få landene som var kritiske til Astipur sine handlinger og valgte å fordømme disse. Når kommunikasjonen mellom Targarian og Bannister så ble kjent valgte Cilantiske myndigheter, uten ransakelsesordre, å raide Dani sitt hjem og ta betydelig mengder med bevis. De Cilantiske myndighetene utførte dette uten en ransakelsesordre, da grunnet at de ikke hadde innført Kampala tillegget i sin nasjonale lovgivning og hadde dermed ikke noe grunnlag for å utstede en slik ordre.

Videre skal det også ha kommet frem at Bannister ønsket å få et memorandum fra Dani om lovligheten bak et eventuelt angrep mot Bravos, noe hun fikk $10.000 i kompensasjon for. Han fikk først et førsteutkast hvor Dani var noe vag i sine uttalelser. Dette var ikke Bannister fornøyd med og spurte så om et revidert utkast (mot $5000 ekstra) som slo det klart fast at handlingene var innenfor internasjonal folkerettens rammer.

Dani Targarian ble arrestert den 30. Juli 2018.

Spørsmålene som prosedyren vil ta for seg er i all hovedsak:

1.     Hvorvidt bevisene tatt fra Dani Targarians hjem må bli ekskludert fra prosedyren jf. art. 69(7) Roma Statute.

2.   Hvorvidt faktum er av “character, gravity and scale” to “constitute a “manifest violation” of the Charter of the United Nations” slik at man kan føre sak på bakgrunn av «crimes of aggression» jf. Art. 8bis of Roma Statute.

3.     Hvorvidt en juridisk rådgiver som gir myndighetene et ensidig memorandum på kommisjon som igjen er grunnlaget for å lovliggjøre et angrep på en annen stat kan tiltales for «aiding and abetting the Crime of Aggression» jf. art. 25(3)(c) Roma Statute.

Faktum er oversatt fra engelsk.


[1]   Rules of Procedure art. 5. Deltar flere enn 24 universiteter på den nasjonale utvelgelsen så kan de maksimalt sende 4 lag. Deltar mellom 12 og 24 lag så kan de sende maksimalt 3 lag. Deltar 12 eller færre så kan de maksimalt sende 2 lag.

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.