Moot-Court hos selveste ICC

Injuria.no • 7. juni 2019

Skrevet av Jonas Nielsen
Foto: Privat

Å studere jus er så mye mer enn bare lesesalen, pensumbøker og lange forelesninger. Når mange tenker «jusstudiet» er det veldig fort å se for seg dramatiske rettssaker, mye praktisk øving og opphetede diskusjoner. Flere organisasjoner her på jussen har bitt seg merke i denne interessen og arrangerer såkalte moot-courts og mock trials, rettssaker med fiktivt faktum for studenter å øve seg på. På jussen er det spesielt ELSA sin årlige konkurranse som har fått mest oppmerksomhet, hvor auditorium 1 fylles hvert år med spente tilskuere og håpefulle prosederende studenter.

ELSA er riktignok ikke den eneste som arrangerer slike prosedyrekonkurranser. For første gang i historien skal nemlig UiB sende et lag til den prestisjetunge «International Criminal Court Moot Court Competition», en moot court satt i selveste Haag, Nederland. Her møtes lag fra hele verden til en konkurranse i internasjonal strafferett, med mulighet til å oppleve hvordan det er å prosedere ovenfor selveste ICC.

Bergens historiske første lag består av Ben Sadeh (femte år), Ida Vegler (femte år), Kjersti Brevik Møller (fjerde år), Oda Karoline Ringstad (femte år) og Bano Abdulrahman (femte året). Med seg på laget har de også Terje Einarsen, professor i folkerett og lagets egne mentor, og PhD stipendiat Espen Verling.

Moot i selveste ICC, hva er det for noe?

- Kan dere fortelle litt om hva ICCs Moot Court handler om.

- Selve konkurransen går ut på å prosedere mot universiteter fra hele verden. Tematikken har et spesielt fokus på internasjonal strafferett, sier Kjersti. Vi blir gitt en oppgave hvor vi skal ta stilling til tre forskjellige problemstillinger fra samme faktum, tre problemstillinger med litt ulike temaer. Denne gangen er det blant annet om adgang til å føre ulovlig innhentede bevis for retten, «crimes of aggression» og «aiding and abetting to crime of aggression». Dette har aldri vært prøvd for en internasjonal domstol før så da må man synse seg litt frem. Crimes of aggression er også en relativt ny regel (2010). Litt nytt og litt gammelt, noe som byr på en utfordring.

- Det er både en utfordring og noe jeg virkelig ser frem til da min oppgave blir å prosedere for retten på vegne av forsvarer. Og da skal ikke bare språket og innholdet på selvstendig basis være på plass, men også holdningen og evnen til å overbevise retten. Derfor har det vært veldig nyttig i utforming av prosesskrivene å måtte finne juss og argumenter til begge sider, noe vi alle i gruppen har bidratt med, legger Bano til.

Terje Einarsen er professoren som har klart å realisere for UiBs deltakelse ved ICCs Moot-Court. Han har lang fartstid innen folkeretten her på Dragefjellet og underviser blant annet i «international criminal law», det mest sentrale faget for denne konkurransen.

- Hva var motivasjonen for at du startet engasjementet som fikk UiB til å stille med et lag?

- Jeg har visst om ICC Moot Court Competition i flere år, men det var først i fjor at vi fikk på plass en viss infrastruktur som gjorde det mulig. Hvert år deltar det ca. 80 lag fra 55 forskjellige land. Et land kan maksimalt delta med fire lag i den internasjonale konkurransen. [1] Motivasjonen har vært at jeg synes Det juridiske fakultet i Bergen burde være representert i en så stor og prestisjefylt prosedyrekonkurranse for juss-studenter fra hele verden, at studenter kan lære mye av deltakelse i prosedyrekonkurranser som de ellers ikke lærer på studiet, og at det er kjekt å vise at den folkerettslige strafferetten er et veldig spennende og viktig rettsområde.

Veien frem mot ICC

- Hva gjorde at dere valgte å stille som lag i ICCs Moot Court?

- Årsaken til at jeg ønsket å delta på ICCs konkurranse var at jeg ville ha et annerledes valgfag, svarer Ida. Jeg ville ha et valgfag med et annet oppsett enn bare forelesninger og pensumlesing.

- Jeg må si meg enig med Ida. Det er generelt veldig lite praksis i studiet og jeg ville ha mer prosedyrepraksis og en mer praktisk tilnærming til jussen, legger Kjersti til.

- Noe mange er nysgjerrige på er nok hvordan dere gikk frem for å representere UiB. Hva har dere måtte gjøre og hvordan har veien hit vært?

- I utgangspunktet funker det likt som ELSA, påpeker Ben. Enkelte land kan ha flere deltakende lag, men i Norge er det bare et lag, altså oss. Vi går med rett til innledende muntlige runder, med andre ord, direkte til Haag. Sånn er det for eksempel ikke i USA, hvor de har såkalte Regionals og Nationals hvor håpefulle lag konkurrerer seg imellom om en plass i de innledende muntlige rundene. Antall lag kommer rett og slett ann på antall fakulteter i landet.

- En av de store pådriverne for at UiB skal kunne få deltatt er professor Terje Einarsen. Vår deltakelse er den første, både for UiB og for Terje. Det er vel også første gang for Norge også, legger Ben smilende til.

- Har dere hatt noen forberedende oppgaver eller tekster som dere skal ha levert inn?

- Kravet er tre prossesskriv på 10.000 ord hver for å kunne delta på innledende runder. Disse presseskrivene teller også 50% av vurderingen for å gå videre fra de innledende rundene. Innholdet i disse prossesskrivene omhandler selve saken så man får tatt for seg alle sidene av faktum, både forsvarersiden og aktoratsiden. I tillegg skriver vi en “amicus curiae”, en mening om sakens legalitet sett fra en tredjepart, sier Kjersti.

- Vi har løpende øving i å se på saken fra aktor og forsvarer siden, blant annet med trening av replikk og duplikk omgangen, legger Bano til.

- Hvor mye arbeid har du selv (Terje Einarsen) lagt ned i arbeidet med Moot-Court forberedelsene? Gruppa nevnte at du funker som en coach, hva vil dette innebære?

- Vel, jeg er fagansvarlig sammen Christian Franklin for valgemnet som åpner for studiepoeng for deltakelse i prosedyrekonkurranser, sier Terje. I tillegg er jeg «Coach» for laget, det vil si ansvarlig lærer ved fakultetet og den som da også har ansvaret for at det omfattende regelverket for prosedyrekonkurransen følges til punkt og prikke, at tre omfattende prosesskriv (nesten tilsvarende tre masteroppgaver) blir i akseptabel stand, og at det blir øvet på en hensiktsmessig måte på de muntlige fremføringene i Haag nå i juni. Særlig arbeidet med prosesskrivene var omfattende, men vi har også hatt en god del møter underveis. Til å hjelpe meg har jeg heldigvis hatt stipendiat i internasjonal strafferett, Espen Verling.

Hvordan gå frem som Norges første lag

- Hvordan går dere frem for å trene til en slik rettssak? Hva er deres råd til de som vurderer å delta på noe lignende i fremtiden?

- Vi startet med prosesskrivene rett etter jul og vi kom fort i gang med forberedelsene. Akkurat nå har vi har mange møter der vi øver på muntlig prosedyre og replikk og duplikk. I selve konkurransen er det veldig strenge regler når det kommer til bruk av notater, så vi får egentlig kun lov til å holde vår 20 minutter prosedyre basert på stikkord. Da er det viktig å få en teknikk for å huske stoffet og lære seg det utenat, sier Kjersti.

- Det første rådet jeg vil gi er å gå for det, melde deg på, legger Kjersti til.

Start forberedelsene tidlig, da mange av disse prosesskrivene kunne utgjort en hel master alene. Ikke bli redd for at det virker mye, det er fullt overkommelig om man jobber effektivt.

- Jeg vil oppfordre alle som vurderer å melde seg på til å faktisk gjøre det, legger Ida avsluttende til.

Terje Einarsen er enig i oppfordringene fra laget og legger selv til;

- Det jeg kan si er at deltakelse gir 15 studiepoeng, som tilsvarer et halvt semesters arbeid, og at de som melder seg ikke må være arbeidssky, ikke tro at dette er lettvinte studiepoeng og helst være klar for noen utfordringer! Da kan dette være et veldig bra tilbud, etter min mening.

- Hvilke forventninger har dere til selve opplevelsen? Hva tror dere at dere kommer til å sitte igjen med i etterkant?

- Man blir veldig godt kjent med regelverket i ICC, den internasjonale strafferetten og det praktiske rundt prosedyren. Det vil også bli verdifullt å se hvordan andre land prosederer, noe man kan ta lærdom av, sier Ben. Det er kjempefint at fakultetet har denne muligheten. Da blir det mer praksis inn i faget, legger han til.

- I tillegg får man virkelig øvd seg på argumentasjonsteknikk, hvor skoen trykker, hvilke argumenter som kan få større plass og hvilke argumenter man kan forvente blir angrepet, tilføyer Bano.

- Man får muligheten til å jobbe med et faktum på langt større omfang enn hva som er vanlig her på jussen, noe som er veldig positivt da det er dette man møter på i arbeidslivet, legger Kjersti til.

- Hva tenker du (Terje Einarsen, red.anm.) et slikt opplegg vil gi til studentene? Er ønsket om at UiB skal delta her et tegn på at fakultetet burde satse mer på praksis i studiehverdagen?

- Som nevnt vil studentene lære ting som kan være nyttig for senere virksomhet, som det å skrive prosesskriv og fremføre muntlige prosedyrer i en ganske realistisk setting, selv om fagområdet naturligvis er noe spesielt, sier Terje. At alt skjer på engelsk vil jo også bidra til å øke kompetansen på å bruke engelsk rettslig terminologi og språk. Det er vanskelig å si hva vår deltakelse i år er et tegn på. Denne konkurransen i Haag er jo mitt initiativ, som fakultetet har akseptert, men det gjenstår å se om fakultetet og UiB er villig til å satse ressurser på det fremover.

- Det jeg også håper er at studentene får en positiv opplevelse under de muntlige prosedyrene, og kan høste fruktene av arbeidet de har nedlagt i forkant, legger Terje til. Vi skal delta i seks forskjellige innledende prosedyrer de tre første dagene. Deretter kommer det an på om vi går til kvartfinalen og eventuelt enda videre. Men siden det er første gang et lag fra UiB deltar, har vi nok alle en del å lære som vi eventuelt kan ta med oss videre til senere år.

Årets fiktive faktum

Staten Astipur, Republikken Bravos og Samveldet Cilanta har alle ratifisert «The Kampala Aggression Amendment», et tillegg til Roma traktaten som ulovliggjør «crimes of aggression”, en bestemmelse som riktignok Cilanta ikke enda har fått implementert

Astipur er den ledende eksportøren av kobolt, et marked med stor etterspørsel grunnet ekspansjonen i det elektriske bilmarkedet. Det har senere blitt oppdaget store kobolt ressurser i Bravos. Myndighetene i Bravos, som også eier kobolt-gruven, bygde raskt opp infrastrukturen for gruvedrift og satset på å selge kobolten til verdensmarkedet til halv pris av hva Astipur tok, noe som fikk store konsekvenser for Astipurs skatte- og arbeidsmarked.

Ettersom målet var å selge kobolt rimelig så valgte myndighetene i Bravos å kutte ned på arbeidsvilkår og lønn for gruvearbeiderne. Dette førte til en voldelig demonstrasjon i den største gruven (Dragon Mine) i Juli 2018, hvor myndighetene i Bravos svarte med rundt et dusin Chlorine Areal Bombs. Rundt 800 arbeidere ble drept.

Klorinbombene ble kjøpt av et lisensiert Astipur-basert selskap kalt Pentaas Chemicals. Videre ble Sikkerhetsrådet i FN handlingslammet da et av de permanente medlemslandene ikke ønsket sanksjoner mot Bravos.

Presidenten av Astipur, James Bannister, spurte den 23. Juli om en rapport angående legaliteten for å bruke væpnet makt mot våpenproduksjonsanleggene i Bravos. Denne rapporten ble ført i pennen av Dr. Dani Targarian, ekspert på folkerett, fra Queens Landing University i Cilanta.

Den 24 Juli 2018 oppstå enda en demonstrasjon mot myndighetene i Bravos. Denne demonstrasjonen skjedde i byen Winterfall, en nærliggende by for gruven hvor mange av de avdødes familier holdt til. Denne demonstrasjonen utviklet seg til å bli voldelig, hvorav myndighetene i Bravos igjen svarte med klorinbomber. Antall døde denne gangen var på hele 1400, inkludert kvinner og barn av de avdøde gruvearbeiderne. Et nytt forsøk i Sikkerhetsrådet endte med veto denne gangen også.

Demonstrasjoner begynte nå å spre seg i flere byer i Bravos, deriblant Gulftown, Newtown, and Hightown. I frykt av at Bravos skulle gjenta angrepene mot sin sivilbefolkning valgte Astipur og sende luftangrep mot tre mål i Bravos, alle relatert til våpenproduksjonen av klorinbombene.

Samveldet Cilanta var blant de få landene som var kritiske til Astipur sine handlinger og valgte å fordømme disse. Når kommunikasjonen mellom Targarian og Bannister så ble kjent valgte Cilantiske myndigheter, uten ransakelsesordre, å raide Dani sitt hjem og ta betydelig mengder med bevis. De Cilantiske myndighetene utførte dette uten en ransakelsesordre, da grunnet at de ikke hadde innført Kampala tillegget i sin nasjonale lovgivning og hadde dermed ikke noe grunnlag for å utstede en slik ordre.

Videre skal det også ha kommet frem at Bannister ønsket å få et memorandum fra Dani om lovligheten bak et eventuelt angrep mot Bravos, noe hun fikk $10.000 i kompensasjon for. Han fikk først et førsteutkast hvor Dani var noe vag i sine uttalelser. Dette var ikke Bannister fornøyd med og spurte så om et revidert utkast (mot $5000 ekstra) som slo det klart fast at handlingene var innenfor internasjonal folkerettens rammer.

Dani Targarian ble arrestert den 30. Juli 2018.

Spørsmålene som prosedyren vil ta for seg er i all hovedsak:

1.     Hvorvidt bevisene tatt fra Dani Targarians hjem må bli ekskludert fra prosedyren jf. art. 69(7) Roma Statute.

2.   Hvorvidt faktum er av “character, gravity and scale” to “constitute a “manifest violation” of the Charter of the United Nations” slik at man kan føre sak på bakgrunn av «crimes of aggression» jf. Art. 8bis of Roma Statute.

3.     Hvorvidt en juridisk rådgiver som gir myndighetene et ensidig memorandum på kommisjon som igjen er grunnlaget for å lovliggjøre et angrep på en annen stat kan tiltales for «aiding and abetting the Crime of Aggression» jf. art. 25(3)(c) Roma Statute.

Faktum er oversatt fra engelsk.

[1]   Rules of Procedure art. 5. Deltar flere enn 24 universiteter på den nasjonale utvelgelsen så kan de maksimalt sende 4 lag. Deltar mellom 12 og 24 lag så kan de sende maksimalt 3 lag. Deltar 12 eller færre så kan de maksimalt sende 2 lag.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.