Moot-Court hos selveste ICC

Injuria.no • 7. juni 2019

Skrevet av Jonas Nielsen
Foto: Privat

Å studere jus er så mye mer enn bare lesesalen, pensumbøker og lange forelesninger. Når mange tenker «jusstudiet» er det veldig fort å se for seg dramatiske rettssaker, mye praktisk øving og opphetede diskusjoner. Flere organisasjoner her på jussen har bitt seg merke i denne interessen og arrangerer såkalte moot-courts og mock trials, rettssaker med fiktivt faktum for studenter å øve seg på. På jussen er det spesielt ELSA sin årlige konkurranse som har fått mest oppmerksomhet, hvor auditorium 1 fylles hvert år med spente tilskuere og håpefulle prosederende studenter.

ELSA er riktignok ikke den eneste som arrangerer slike prosedyrekonkurranser. For første gang i historien skal nemlig UiB sende et lag til den prestisjetunge «International Criminal Court Moot Court Competition», en moot court satt i selveste Haag, Nederland. Her møtes lag fra hele verden til en konkurranse i internasjonal strafferett, med mulighet til å oppleve hvordan det er å prosedere ovenfor selveste ICC.

Bergens historiske første lag består av Ben Sadeh (femte år), Ida Vegler (femte år), Kjersti Brevik Møller (fjerde år), Oda Karoline Ringstad (femte år) og Bano Abdulrahman (femte året). Med seg på laget har de også Terje Einarsen, professor i folkerett og lagets egne mentor, og PhD stipendiat Espen Verling.

Moot i selveste ICC, hva er det for noe?

- Kan dere fortelle litt om hva ICCs Moot Court handler om.

- Selve konkurransen går ut på å prosedere mot universiteter fra hele verden. Tematikken har et spesielt fokus på internasjonal strafferett, sier Kjersti. Vi blir gitt en oppgave hvor vi skal ta stilling til tre forskjellige problemstillinger fra samme faktum, tre problemstillinger med litt ulike temaer. Denne gangen er det blant annet om adgang til å føre ulovlig innhentede bevis for retten, «crimes of aggression» og «aiding and abetting to crime of aggression». Dette har aldri vært prøvd for en internasjonal domstol før så da må man synse seg litt frem. Crimes of aggression er også en relativt ny regel (2010). Litt nytt og litt gammelt, noe som byr på en utfordring.

- Det er både en utfordring og noe jeg virkelig ser frem til da min oppgave blir å prosedere for retten på vegne av forsvarer. Og da skal ikke bare språket og innholdet på selvstendig basis være på plass, men også holdningen og evnen til å overbevise retten. Derfor har det vært veldig nyttig i utforming av prosesskrivene å måtte finne juss og argumenter til begge sider, noe vi alle i gruppen har bidratt med, legger Bano til.

Terje Einarsen er professoren som har klart å realisere for UiBs deltakelse ved ICCs Moot-Court. Han har lang fartstid innen folkeretten her på Dragefjellet og underviser blant annet i «international criminal law», det mest sentrale faget for denne konkurransen.

- Hva var motivasjonen for at du startet engasjementet som fikk UiB til å stille med et lag?

- Jeg har visst om ICC Moot Court Competition i flere år, men det var først i fjor at vi fikk på plass en viss infrastruktur som gjorde det mulig. Hvert år deltar det ca. 80 lag fra 55 forskjellige land. Et land kan maksimalt delta med fire lag i den internasjonale konkurransen. [1] Motivasjonen har vært at jeg synes Det juridiske fakultet i Bergen burde være representert i en så stor og prestisjefylt prosedyrekonkurranse for juss-studenter fra hele verden, at studenter kan lære mye av deltakelse i prosedyrekonkurranser som de ellers ikke lærer på studiet, og at det er kjekt å vise at den folkerettslige strafferetten er et veldig spennende og viktig rettsområde.

Veien frem mot ICC

- Hva gjorde at dere valgte å stille som lag i ICCs Moot Court?

- Årsaken til at jeg ønsket å delta på ICCs konkurranse var at jeg ville ha et annerledes valgfag, svarer Ida. Jeg ville ha et valgfag med et annet oppsett enn bare forelesninger og pensumlesing.

- Jeg må si meg enig med Ida. Det er generelt veldig lite praksis i studiet og jeg ville ha mer prosedyrepraksis og en mer praktisk tilnærming til jussen, legger Kjersti til.

- Noe mange er nysgjerrige på er nok hvordan dere gikk frem for å representere UiB. Hva har dere måtte gjøre og hvordan har veien hit vært?

- I utgangspunktet funker det likt som ELSA, påpeker Ben. Enkelte land kan ha flere deltakende lag, men i Norge er det bare et lag, altså oss. Vi går med rett til innledende muntlige runder, med andre ord, direkte til Haag. Sånn er det for eksempel ikke i USA, hvor de har såkalte Regionals og Nationals hvor håpefulle lag konkurrerer seg imellom om en plass i de innledende muntlige rundene. Antall lag kommer rett og slett ann på antall fakulteter i landet.

- En av de store pådriverne for at UiB skal kunne få deltatt er professor Terje Einarsen. Vår deltakelse er den første, både for UiB og for Terje. Det er vel også første gang for Norge også, legger Ben smilende til.

- Har dere hatt noen forberedende oppgaver eller tekster som dere skal ha levert inn?

- Kravet er tre prossesskriv på 10.000 ord hver for å kunne delta på innledende runder. Disse presseskrivene teller også 50% av vurderingen for å gå videre fra de innledende rundene. Innholdet i disse prossesskrivene omhandler selve saken så man får tatt for seg alle sidene av faktum, både forsvarersiden og aktoratsiden. I tillegg skriver vi en “amicus curiae”, en mening om sakens legalitet sett fra en tredjepart, sier Kjersti.

- Vi har løpende øving i å se på saken fra aktor og forsvarer siden, blant annet med trening av replikk og duplikk omgangen, legger Bano til.

- Hvor mye arbeid har du selv (Terje Einarsen) lagt ned i arbeidet med Moot-Court forberedelsene? Gruppa nevnte at du funker som en coach, hva vil dette innebære?

- Vel, jeg er fagansvarlig sammen Christian Franklin for valgemnet som åpner for studiepoeng for deltakelse i prosedyrekonkurranser, sier Terje. I tillegg er jeg «Coach» for laget, det vil si ansvarlig lærer ved fakultetet og den som da også har ansvaret for at det omfattende regelverket for prosedyrekonkurransen følges til punkt og prikke, at tre omfattende prosesskriv (nesten tilsvarende tre masteroppgaver) blir i akseptabel stand, og at det blir øvet på en hensiktsmessig måte på de muntlige fremføringene i Haag nå i juni. Særlig arbeidet med prosesskrivene var omfattende, men vi har også hatt en god del møter underveis. Til å hjelpe meg har jeg heldigvis hatt stipendiat i internasjonal strafferett, Espen Verling.

Hvordan gå frem som Norges første lag

- Hvordan går dere frem for å trene til en slik rettssak? Hva er deres råd til de som vurderer å delta på noe lignende i fremtiden?

- Vi startet med prosesskrivene rett etter jul og vi kom fort i gang med forberedelsene. Akkurat nå har vi har mange møter der vi øver på muntlig prosedyre og replikk og duplikk. I selve konkurransen er det veldig strenge regler når det kommer til bruk av notater, så vi får egentlig kun lov til å holde vår 20 minutter prosedyre basert på stikkord. Da er det viktig å få en teknikk for å huske stoffet og lære seg det utenat, sier Kjersti.

- Det første rådet jeg vil gi er å gå for det, melde deg på, legger Kjersti til.

Start forberedelsene tidlig, da mange av disse prosesskrivene kunne utgjort en hel master alene. Ikke bli redd for at det virker mye, det er fullt overkommelig om man jobber effektivt.

- Jeg vil oppfordre alle som vurderer å melde seg på til å faktisk gjøre det, legger Ida avsluttende til.

Terje Einarsen er enig i oppfordringene fra laget og legger selv til;

- Det jeg kan si er at deltakelse gir 15 studiepoeng, som tilsvarer et halvt semesters arbeid, og at de som melder seg ikke må være arbeidssky, ikke tro at dette er lettvinte studiepoeng og helst være klar for noen utfordringer! Da kan dette være et veldig bra tilbud, etter min mening.

- Hvilke forventninger har dere til selve opplevelsen? Hva tror dere at dere kommer til å sitte igjen med i etterkant?

- Man blir veldig godt kjent med regelverket i ICC, den internasjonale strafferetten og det praktiske rundt prosedyren. Det vil også bli verdifullt å se hvordan andre land prosederer, noe man kan ta lærdom av, sier Ben. Det er kjempefint at fakultetet har denne muligheten. Da blir det mer praksis inn i faget, legger han til.

- I tillegg får man virkelig øvd seg på argumentasjonsteknikk, hvor skoen trykker, hvilke argumenter som kan få større plass og hvilke argumenter man kan forvente blir angrepet, tilføyer Bano.

- Man får muligheten til å jobbe med et faktum på langt større omfang enn hva som er vanlig her på jussen, noe som er veldig positivt da det er dette man møter på i arbeidslivet, legger Kjersti til.

- Hva tenker du (Terje Einarsen, red.anm.) et slikt opplegg vil gi til studentene? Er ønsket om at UiB skal delta her et tegn på at fakultetet burde satse mer på praksis i studiehverdagen?

- Som nevnt vil studentene lære ting som kan være nyttig for senere virksomhet, som det å skrive prosesskriv og fremføre muntlige prosedyrer i en ganske realistisk setting, selv om fagområdet naturligvis er noe spesielt, sier Terje. At alt skjer på engelsk vil jo også bidra til å øke kompetansen på å bruke engelsk rettslig terminologi og språk. Det er vanskelig å si hva vår deltakelse i år er et tegn på. Denne konkurransen i Haag er jo mitt initiativ, som fakultetet har akseptert, men det gjenstår å se om fakultetet og UiB er villig til å satse ressurser på det fremover.

- Det jeg også håper er at studentene får en positiv opplevelse under de muntlige prosedyrene, og kan høste fruktene av arbeidet de har nedlagt i forkant, legger Terje til. Vi skal delta i seks forskjellige innledende prosedyrer de tre første dagene. Deretter kommer det an på om vi går til kvartfinalen og eventuelt enda videre. Men siden det er første gang et lag fra UiB deltar, har vi nok alle en del å lære som vi eventuelt kan ta med oss videre til senere år.

Årets fiktive faktum

Staten Astipur, Republikken Bravos og Samveldet Cilanta har alle ratifisert «The Kampala Aggression Amendment», et tillegg til Roma traktaten som ulovliggjør «crimes of aggression”, en bestemmelse som riktignok Cilanta ikke enda har fått implementert

Astipur er den ledende eksportøren av kobolt, et marked med stor etterspørsel grunnet ekspansjonen i det elektriske bilmarkedet. Det har senere blitt oppdaget store kobolt ressurser i Bravos. Myndighetene i Bravos, som også eier kobolt-gruven, bygde raskt opp infrastrukturen for gruvedrift og satset på å selge kobolten til verdensmarkedet til halv pris av hva Astipur tok, noe som fikk store konsekvenser for Astipurs skatte- og arbeidsmarked.

Ettersom målet var å selge kobolt rimelig så valgte myndighetene i Bravos å kutte ned på arbeidsvilkår og lønn for gruvearbeiderne. Dette førte til en voldelig demonstrasjon i den største gruven (Dragon Mine) i Juli 2018, hvor myndighetene i Bravos svarte med rundt et dusin Chlorine Areal Bombs. Rundt 800 arbeidere ble drept.

Klorinbombene ble kjøpt av et lisensiert Astipur-basert selskap kalt Pentaas Chemicals. Videre ble Sikkerhetsrådet i FN handlingslammet da et av de permanente medlemslandene ikke ønsket sanksjoner mot Bravos.

Presidenten av Astipur, James Bannister, spurte den 23. Juli om en rapport angående legaliteten for å bruke væpnet makt mot våpenproduksjonsanleggene i Bravos. Denne rapporten ble ført i pennen av Dr. Dani Targarian, ekspert på folkerett, fra Queens Landing University i Cilanta.

Den 24 Juli 2018 oppstå enda en demonstrasjon mot myndighetene i Bravos. Denne demonstrasjonen skjedde i byen Winterfall, en nærliggende by for gruven hvor mange av de avdødes familier holdt til. Denne demonstrasjonen utviklet seg til å bli voldelig, hvorav myndighetene i Bravos igjen svarte med klorinbomber. Antall døde denne gangen var på hele 1400, inkludert kvinner og barn av de avdøde gruvearbeiderne. Et nytt forsøk i Sikkerhetsrådet endte med veto denne gangen også.

Demonstrasjoner begynte nå å spre seg i flere byer i Bravos, deriblant Gulftown, Newtown, and Hightown. I frykt av at Bravos skulle gjenta angrepene mot sin sivilbefolkning valgte Astipur og sende luftangrep mot tre mål i Bravos, alle relatert til våpenproduksjonen av klorinbombene.

Samveldet Cilanta var blant de få landene som var kritiske til Astipur sine handlinger og valgte å fordømme disse. Når kommunikasjonen mellom Targarian og Bannister så ble kjent valgte Cilantiske myndigheter, uten ransakelsesordre, å raide Dani sitt hjem og ta betydelig mengder med bevis. De Cilantiske myndighetene utførte dette uten en ransakelsesordre, da grunnet at de ikke hadde innført Kampala tillegget i sin nasjonale lovgivning og hadde dermed ikke noe grunnlag for å utstede en slik ordre.

Videre skal det også ha kommet frem at Bannister ønsket å få et memorandum fra Dani om lovligheten bak et eventuelt angrep mot Bravos, noe hun fikk $10.000 i kompensasjon for. Han fikk først et førsteutkast hvor Dani var noe vag i sine uttalelser. Dette var ikke Bannister fornøyd med og spurte så om et revidert utkast (mot $5000 ekstra) som slo det klart fast at handlingene var innenfor internasjonal folkerettens rammer.

Dani Targarian ble arrestert den 30. Juli 2018.

Spørsmålene som prosedyren vil ta for seg er i all hovedsak:

1.     Hvorvidt bevisene tatt fra Dani Targarians hjem må bli ekskludert fra prosedyren jf. art. 69(7) Roma Statute.

2.   Hvorvidt faktum er av “character, gravity and scale” to “constitute a “manifest violation” of the Charter of the United Nations” slik at man kan føre sak på bakgrunn av «crimes of aggression» jf. Art. 8bis of Roma Statute.

3.     Hvorvidt en juridisk rådgiver som gir myndighetene et ensidig memorandum på kommisjon som igjen er grunnlaget for å lovliggjøre et angrep på en annen stat kan tiltales for «aiding and abetting the Crime of Aggression» jf. art. 25(3)(c) Roma Statute.

Faktum er oversatt fra engelsk.

[1]   Rules of Procedure art. 5. Deltar flere enn 24 universiteter på den nasjonale utvelgelsen så kan de maksimalt sende 4 lag. Deltar mellom 12 og 24 lag så kan de sende maksimalt 3 lag. Deltar 12 eller færre så kan de maksimalt sende 2 lag.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.