Fire på fakultetet – om livet på jussen

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse

 

En uvurderlig kilde til informasjon vil alltid være den du får fra studenten på gangen. I hver utgave av Injuria stiller vi derfor fire på fakultetet noen kjappe spørsmål i håp om svar som gjør oss alle litt bedre kjent med våre medstudenter og deres meninger. I denne utgaven gir studenter fra de fire øverste kullene oss svar på litt av hvert om livet som student på Dragefjellet, og ikke minst råd om hvordan dette kan bli best mulig.

Adrian Magnus Øybø

Andrekullist fra Bærum. Engasjert i revyen og årets kreative leder. I løpet av studietiden har han gått fra å bare kunne lage taco, til å også kunne lage spagetti bolognese, noe han er veldig godt fornøyd med. 

 

Hvorfor studerer du juss?
– På ungdomsskolen lurte jeg veldig på hva jeg ville gjøre da jeg var ferdig med skolen, så jeg spurte egne og venners foreldre hva de jobbet som og om de likte arbeidet. Det virket som juristene (og lærerne) hadde det best med jobben sin, så jeg bestemte meg da for å sikte mot jussen. Så skal jeg ikke nekte for at jeg også så veldig mye på suits.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– Før jeg begynte på jussen besøkte jeg søsteren min som studerer her i byen. Da vi hadde kommet oss til toppen av den turist-obligatoriske fløyenturen, pekte hun ut Dragefjellet. Siden det etter min mening var den bygningen av alle jeg så som lignet mest på Galtvort, ble jeg med en gang litt tryggere på mitt valg av skole.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Kollokvier er gull verdt! Uansett om du er god eller dårlig på å lese på egenhånd, lærer du masse av å diskutere faget med medstudenter. Husk at flere synspunkter på samme sak bare er bra for læring, så invtiter en ekstra!

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– Det viktigste er at du finner arbeidsvaner som passer for deg. Folk er jo helt forskjellige på hva som passer for dem, men noe som kan være smart for alle er å planlegge hva du skal gjennomgå den dagen før du begynner å lese og holde deg så godt du kan til den planen. HUSK: Ta pauser!:)

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– For meg er den beste måten å takle eksamensstresset å sette av tid mellom leseøkter til å være med venner, ta en tur, trene eller bare gjøre noe helt annet sånn at hodet mitt får hvilt. Dersom du ikke er komfortabel med å ta lengre pauser fra faget når eksamen nærmer seg, så foreslår jeg uansett å diskutere faget med andre. Det er vanskelig å være effektiv alene på sal dersom man stresser.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Mitt favorittemne så langt er nok arv- og familierett. Jeg synes det var spennende å løse oppgaver knyttet til så viktige punkter i livet. Dessuten satte faget i gang sommerferien, which was nice.

Hvilken lesesal leser du på og hvorfor?
– Uff nå kommer det frem! Jeg har ikke noen fast lesesal på jussen enda. Jeg har i hovedsak lest i leiligheten siden jeg har hatt en god pult og der har jeg tilgang til all maten min. De gangene jeg leser på jussen, sitter jeg nederst i nybygget fordi det er der det etter min mening er best å ta pauser.

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– For det sosiale er det lurt å finne ut hva som engasjerer deg. Det er så mange undergrupper på jussen fullt av folk som har samme interesser som deg. Når man engasjerer seg i disse gruppene får man holde på med det man liker samtidig som man får en følelse av fellesskap som jeg tror hjelper masse med trivsel.
For å trives faglig er det lurt å finne ut så tidlig som mulig de arbeidsvanene som passer best for deg og prøve å skaffe deg noen lesevenner for da blir hverdagslesingen litt lettere.

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Alle de hyggelige folka, fellesskapsfølelsen og Qa injuria er deilig.

H va er ditt beste minne/mest minneverdige øyeblikk fra studietiden så langt?
– Å jusrevy! Er nydelig! Å jusrevyy er nyydeliiig

Rakel Dietrichson Sæverud Tredjekullist fra Oslo. Er med på å styre Juristforeningen fra toppen i rollen som fagansvarlig i foreningsstyret, og har ellers en over gjennomsnittet stor kjærlighet for Bloggerne.

.

Hvorfor studerer du juss?
– Jeg studerer juss fordi det er en utdannelse du kan bruke til å gjøre noe bra for samfunnet og enkeltmennesker, og fordi jeg liker å skrive.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– Det var både gøy og skummelt, jeg kjente nesten ingen så det var jo litt nervepirrende, men så fikk jeg et veldig godt inntrykk av studiet, noe som var gøy og motiverende.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Jeg skulle ønske jeg visste hvor mange hyggelige og smarte folk jeg kom til å bli kjent med, og hvor mye gøy som arrangeres av undergruppene i Juristforeningen. Og at selve studiet bare blir mer og mer spennende.

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– Lag en dagsplan, og hold deg til den. Prøv å begrense «småpausene» på gangen som plutselig kan vare et par timer. Det kan også være gunstig å sitte på en annen lesesal enn dine nærmeste venner.

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– Jeg tror det er viktig å minne seg selv på alt det man faktisk kan, fokuset har en tendens til å være på det man føler man ikke kan, og da kommer stresset. For min del hjelper det også veldig å trene og å være ute, pauser i frisk luft skal ikke undervurderes, og det er bra for psyken å komme seg litt vekk fra lesesalen i eksamensperioden også. Og når du kjenner du er sliten og lei, gå hjem, selv om klokken «bare» er fem. Det kommer en ny dag i morgen.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Jeg likte veldig godt alle fagene på andreåret, men jeg tror nesten jeg må si K2 som jeg har nå, fordi det er et kreativt fag (til jus å være) som gjør at oppgavene er morsomme å skrive. Vi får se om dette varer ut eksamensperioden.

Hvilken lesesal leser du på, og hvorfor?
– Jeg sitter på 202 i Gamlebygget, den er lys og romslig, og det er ikke for mye bråk. I eksamensperioden bytter jeg mellom 202, biblioteket og HF-biblioteket hvis jeg trenger litt miljøforandring.

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– Jeg tror at sosial trivsel er avgjørende for generell trivsel, og for å oppnå dette lønner det seg å være med på aktiviteter som skjer, enten det er åpne treninger, kick-off vors eller foredrag på fakultetet. Prøv også å ta litt initiativ ved å invitere noen på lunsj i kantinen eller vors hos deg selv, det kan virke skummelt, men de aller aller fleste vil bli kjempeglade for en invitasjon, og de aller fleste er hyggelige og snille!

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Juristforeningen med alt det innebærer av fest, sport og faglig påfyll, de flinke foreleserne, og UiBs fineste bygg!

Hva er ditt beste minne fra studietiden så langt?
– Det er veldig vanskelig å velge ut ett, men jeg var på Fagstyrets utenlandstur til Brussel, Haag og Amsterdam i mai, og det var utrolig gøy og lærerikt. Jeg anbefaler alle å dra på en studietur, enten det er en liten tur til Bergen Tingrett, eller en større utenlandstur. Da får man sett og lært fra et annet perspektiv, og man blir kjent med nye mennesker.

Espen Breiteig

Fjerdekullist fra Ålesund. Ble kjent for mange da han trakk i trådene som administrerende revysjef studieåret 2017/2018, og geleidet året etter førstekullister gjennom arbeidsgruppeoppgaver. Sa «kake» som sitt første ord en gang på slutten av 90-tallet og har siden bevart den, ifølge ham selv, «usannsynlig sterke forkjærligheten» for bakverket.

Hvorfor studerer du juss?
– Jeg studerer juss fordi jeg alltid har hatt et stort samfunnsengasjement. Tidligere har jeg vært medlem av det kommunale ungdomsrådet, og jeg utviklet da en oppriktig samfunnsinteresse. På videregående hadde jeg dessuten valgfaget rettslære, og selv om rettslære ikke er helt sammenlignbart med måten faget undervises på universitetet, ga det likevel mersmak.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– I starten husker jeg at Dragefjellet opplevdes nytt og spennende, men samtidig var det tidvis litt overveldende. Plutselig var det veldig mye å sette seg inn i – både faglig og sosialt! Heldigvis ble jeg godt mottatt på begge arenaer.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Jeg skulle ønske jeg visste at det ikke finnes noen fasit på det å være student. På første studieår merker man fort at alle gjør ting ulikt. Noen kommer tidlig på skolen, andre leser kanskje på kveldene, enkelte er ofte på fest, andre ikke. Du har de som leser læreboken fra perm til perm, og de som bare skriver oppgaver. I starten er det lett for at man gjerne vil gjøre akkurat det samme som alle andre. Mitt råd er derimot å fortsette med det som tidligere har funket for deg, og ikke henge seg så mye opp i om alle andre legger opp studiehverdagen, leser, sosialiserer eller arbeider på en annen måte enn deg. Til syvende og sist handler det om å finne sin egen fasit for studenttilværelsen.

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– For min del avhenger en bra dag på lesesalen av at jeg har en plan. I starten av hvert fag lager jeg derfor en arbeidsplan for faget. Da arbeider jeg målrettet og effektivt. Men kanskje viktigst av alt: legg bort eller skru av (varslene på) telefonen!

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– Min erfaring er at kollokvier kan være fint for å senke stressnivået. Gjennom å diskutere faget med venner kan man få forståelse for at også andre synes at ting kan være utfordrende. Samtidig er kollokvier en fin måte å få sosialt påfyll og faglige åpenbaringer i eksamensperioden. Jeg tar dessuten helt fri dagen før eksamen og gjør noe sosialt sammen med gode venner.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Det må være kontraktsrett I. Faget tar blant annet for seg på hvilket tidspunkt man har inngått en bindende avtale, og hvordan en avtale i så fall skal tolkes. Slike problemstillinger er noe man ofte støter på i hverdagen, enten man kjøper en kaffe i kantina eller selger en leilighet. At faget er så virkelighetsnært gjorde faget både interessant og lærerikt!

Hvilken lesesal leser du på, og hvorfor?
– Jeg har nylig flyttet til lesesal 304 i gamlebygget, fordi lesesalen er lys og fordi det er stille på salen. Dessuten er det et pluss at man kommer litt opp i høyden. Litt utsikt er ikke å forakte!

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– Trivsel på jussen tror jeg er avhengig av faglig og sosialt engasjement. Trives man med faget, så blir skolehverdagen fort givende. Har man et sosialt nettverk, har man noen å være med både på og utenfor skolen. Faglig engasjement tror jeg best skapes ved å f.eks. søke opp problemstillinger du støter på mens du leser, diskutere med familie og medstudenter, og dra på aktuelle foredrag.

På det sosiale planet tror jeg juristforeningen er et godt alternativ. Her vil du bli mottatt av særdeles imøtekommende mennesker i alle undergrupper, og mangfoldet er stort. Foreningen gir deg mulighet til å engasjere deg i noe du kan, interesserer deg for eller er god på. Du vil aldri, aldri angre!

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Engasjerte medstudenter, studentmiljøet i Juristforeningen og Joanna!

Hva er ditt beste minne fra studietiden så langt?
– Mitt beste minne er nok premiereforestillingen det året jeg var administrerende revysjef. Revyen er en stor og inkluderende undergruppe, og det å sitte i salen og se på alt vi hadde fått til sammen var intet mindre enn magisk!

Figen Inci Kozakli

Femtekullist fra Lillestrøm. Er aktiv i et tverrfaglig samarbeidsprosjekt for å forbedre hverdagen til sykehjemspasienter, og snakker og tenker seg gjennom hverdagen på tre språk. Ellers klovnen og kløna i vennegjengen. 

 

Hvorfor studerer du juss?
– Jeg har alltid vært opptatt av det som skjer rundt meg, og samfunnsfag har alltid vært mitt favorittfag. Jeg hadde lyst til å være med å avgjøre rettferdighet og urettferdighet, og tenkte at man oppnår dette gjennom lov og rett. 

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– Mitt første inntrykk var at Dragefjellet var veldig veletablert. Eget fakultetet på toppen av byen, titalls undergrupper man kan engasjere seg i og faste professorer.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Jeg begynte på Dragefjellet som fjerdekullist. Jeg ante ikke at vi hadde kiwi-butikk rett rundt hjørnet.

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– Kom deg inn i en rutine. Jeg prøver å våkne til ca. samme tid hver dag, uansett om jeg skal på forelesning eller til lesesalen. Jeg pleier alltid å forberede matpakke og ryggsekken min kvelden i forveien. Hilsen elev ved 1A på Lykkeliten skole.. neida. Det føles mindre tiltak enn om jeg måtte gjøre dette i halvsøvne på morgningen når sengen frister mer.

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– Vi er alle forskjellige og du må prøve ut mye forskjellig. Jeg setter meg et mål om å jobbe med pensum mens jeg er på skolen, og ta meg kveldene fri uten å åpne pensumboka. På denne måten føler jeg at jeg slipper å leve i «eksamensbobla». Jeg og en medstudent drar ofte på yoga sammen.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Familie- og barnerett, da særlig delen som omhandlet barnerett. Det føltes veldig motiverende å lære juss der vurderingsemnet er barnets beste. Barn er en særlig utsatt gruppe som ikke er i stand til å ivareta sine interesser på samme måte som de fleste voksne.

Hvilken lesesal leser du på, og hvorfor?
– Jeg pleier å på biblioteket. Jeg liker utsikten, og at det er litt varmere der enn på de andre lesearealene.

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– Du må kjenne at dette er noe du brenner for. Det er et langt og krevende studium. Samtidig er ikke studiet «alt», man må trives utenom også. Man må prøve å fylle dagene med noe man interesserer seg, slik at studiet og dine prestasjoner ikke blir så altoppslukende.

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Det finnes alle slags mulige folk på fakultetet, og det finnes en undergruppe for alle. De fleste undergruppene er alltid på jakt etter nye medlemmer!
En annen bra side ved å studere på Dragefjellet er at det er nærhet til treningssal, og lett å bare melde seg opp og ta del i en treningstime. Til slutt vil jeg si det at vi har mulighet til å kjøpe påfyll av mat fra morgen til kveld, for dagene kan ofte bli lange.

Hva er ditt beste minne/mest minneverdige øyeblikk fra studietiden så langt?
– Definitivt fadderuken som ble arrangert for 4. klassingene. Jeg var heldig med både fadderbarn og faddere. Sist jeg var fadderbarn var som 18-19-åring, så det var gøy å oppleve det på nytt igjen, uten at jeg følte at jeg måtte være med på alt.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.