— Et tips til studentene er å ikke tilpasse seg

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Johanne Kristiansen 

Dekan Karl Harald Søvigs oppfordring til nye studenter er klar. Vi trenger engasjerte jurister som er kritiske til rettssystemet, mener han.

Mine tre forsiktige, kanskje nesten litt stusselige, bank på døra møtes av et rungende, lystig «hei!», og jeg inviteres inn til en prat med dekanen, som med entusiasme forteller meg mer om sitt arbeid. Dekanen er leder for fakultetet, forteller han, og jeg tenker umiddelbart at tittelen bærer med seg en voldsom pompøsitet. Den illusjonen knuses fort.

Allsidig jobb
— Fra gammelt av kommer "dekan" av latin, og pussig nok betyr det den som er leder for ti mann. Sånn sett er det ikke så veldig mye å skryte av. Det høres finere ut enn det er, men jobben er å styre fakultetet, og det er en allsidig jobb, sier han.

— Det beste er at du får være tett på fakultetet. Det skjer mye både på undervisningsfronten og på forskningsfronten, og jeg får være med på det som skjer. Om noe er negativt, er at det alltid skjer noe. Jeg prøver å drive et familieliv, og det er jo en jobb som koster mer energi enn å være vanlig ansatt. Det er en litt annen type puls og en annen type saker. Som dekan vil det alltid være noen som er uenig med deg i de avgjørelsene du tar. Som vanlig professor merker du mindre av det.

— Ikke ulikt andre lederstillinger, kanskje?

— Neida, det er jo ganske likt sånn sett.

Får god hjelp
Med over 2000 studenter innrømmer Søvig at det til tider er krevende å få alt til å fungere, men han er tross alt ikke alene.

— Til hjelp har jeg en visedekan for utdanning og en prodekan for forskning. Til sammen er vi tre stykker som utgjør dekanatet. Universitetet er ofte litt annerledes enn andre sektorer, så her har man også en fakultetsdirektør som har ansvaret for den administrative virksomheten. I tillegg har vi i underkant av 50 faste ansatte.

Rekruttering til dekanstillingen varierer. På enkelte fakulteter er dekanen ansatt, mens andre steder er man valgt. På jusen velges dekanen av de ansatte og studentene for en periode på fire år.

— Ofte har man likevel ikke mer enn én kandidat, og da blir det jo ikke et valg i betydningen at man har urner. Fra tid til annen, også på vårt fakultet, har vi hatt valg mellom kandidater.

Tre hovedoppgaver
Videre forteller han mer om de forskjellige sidene ved jobben.

— Det er en allsidig jobb fordi du har ulike former for oppgaver knyttet til undervisning, forskning og formidling. Det er de tre hovedoppgavene. Det er særlig undervisning og forskning som stikker seg ut, og det er ingen tvil om at mye av arbeidsoppgavene er knyttet til undervisning og å klare og drifte det masterstudiet vi har.

– Får du noe særlig tid til forskningsarbeid?

— Nei, jeg gjør jo ikke det. Jeg har holdt på med helserett og forvaltningsrett. Det siste større prosjektet var om helsehjelp til personer uten lovlig opphold. De siste årene har det blitt mindre tid til forskning, men jeg har fremdeles tid til undervisning. Jeg har forelesningene i forvaltningsrett på første studieår, og det skal jeg fortsette å ha. Jeg liker å undervise. Problemet er at det tar tid å drifte et fakultet. Som kjent er vi få ansatte, og en av de største utfordringene for vår del er å klare å gi et godt undervisningstilbud med den kapasiteten vi har.

Ønsker bedre oppfølging
Hvordan man kan løse den utfordringen er et spørsmål om finansiering. Jus er fra staten sin side sett på som en billig utdanning. Ifølge Søvig har forskjellige studier forskjellige finansieringskategorier, der for eksempel medisin befinner seg på høyeste nivå, mens jus hører til nederst.

— Og det gir mening. Det skal være forskjell. Det er klart at det er mye mer kostbart å utdanne en lege enn en jurist. Vi skulle likevel ønske at jusutdanningen var litt høyere verdsatt. Dagens finansieringsordning er preget av den gangen jusstudiet i stor grad besto av forelesninger, litt gruppeundervisning og eksamen. Det er mye billigere å drifte enn dagens opplegg som krever større grad av oppfølging.

På spørsmål om hva man kunne gjort annerledes med flere midler svarer Søvig at oppfølging av hver enkelt student kunne blitt bedre.

— De fleste av våre studenter har ikke et nært forhold til lærerne fordi de er i så store grupper, og fordi det er relativt få samlinger. De fleste kursene har tre eller fire storgruppesamlinger. Da får man ingen relasjon. Det er litt bedre med seminarundervisningen på fjerde året, fordi der er litt flere samlinger, og man kommer inn i litt mer dialog. På masteroppgaven har du ti timer veiledning. Det er i utgangspunktet for lite, men det er nå engang det vi har ressurser til.

Flere faktorer
Likevel er Søvig leder for landets mest populære fakultet. Hva som er grunnen til det har han flere tanker om.

— Det er i hvert fall ikke min fortjeneste. Det er det eneste jeg er helt sikker på. Det er mange faktorer som spiller inn, og én faktor er utenfor fakultetet. Det er at vi har et attraktivt arbeidsmarked. Uansett hvor godt studietilbudet hadde vært, ville søkertallet vært begrenset hvis det ikke var jobber etterpå. Et godt arbeidsmarked er en viktig drivkraft. Jeg tror også vi har gjort noe riktig i den forstand at vi har en studiemodell som har sine særpreg, og sånn sett er attraktiv. Jeg mener vi definitivt skal jobbe med å kontinuerlig forbedre den, men selve hovedtrekkene gjør at det ikke bare er folk fra bergensområdet som søker seg til jus i Bergen. Vi er glade for at det ikke bare er folk fra Vestlandet. Det er mange faktorer, men jeg tror arbeidsmarkedet er vanskelig å komme utenom.

— Ikke bli for strømlinjeformet

— Har du noen tips til oss nye studenter, for eksempel til hvordan man tilpasser seg studielivet?

— Hvis jeg har ett tips, så er det å ikke tilpasse seg. Å lære seg jus er ganske spesielt fordi det er å lære seg en måte å tenke og resonnere på som du i liten grad har vært kjent med før du begynte på jusstudiet. I den forstand er det å lære seg den juridiske metode viktig, men fremover trenger vi også folk som engasjerer seg og er kritiske til rettssystemet.

Søvig avslutter resonnementet med en klar oppfordring til studentene.

— Har jeg et godt råd, så er det å ikke bli for strømlinjeformet. Vær deg selv. Vi trenger kritiske røster. Vi trenger folk som går utenfor det som veldig mange andre gjør. Engasjer deg i ulike studentorganisasjoner. Se på alle delene av alle de fagene vi ikke dekker her. Engasjer deg i den siden av jusen man ikke alltid ser på dragefjellet.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.