Dette er forslaget til den nye studiereformen

Injuria.no • 5. mai 2019

Skrevet av Theodor Karlsen

Større fag, færre eksamener og mer valgfrihet er nøkkelordene for innstillingen fra fakultetsstyrets arbeidsutvalg over fagsammensetningen fra første til tredje studieår. 

I september forrige semester vedtok fakultetsstyret rammen for en revidert studieordning. Samtidig ble det nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til fagsammensetningen fra 1. til 3. studieår, riktignok med visse begrensninger fastsatt av fakultetsstyrets rammer. 

Etter tolv møter og tre høringer kunne arbeidsgruppen 19. februar avgi innstillingen for fagsammensetningen fra 1 til 3. studieår til den nye studiereformen. Innstillingen inneholdt omfattende endringer, og spesielt endringen i størrelsen på fagene var nok noe av det mer iøynefallende. I rammen for den reviderte studieordningen hadde arbeidsgruppen fått en klar og tydelig beskjed om at fakultetsstyret ønsket færre og større emner, og følgelig færre eksamener enn på dagens studieordning. 

- En av de viktigste egenskapene for å være en god jurist i fremtiden er å kunne se flere ting i sammenheng. Det er viktig for eksempel å kunne sitte med et selskapsrettslig spørsmål og se at saken har skatterettslige implikasjoner. Slik de mindre fagene er i dag blir studiet ganske oppstykket, sier dekan Karl Harald Søvig. 


Karl Harald Søvig forbereder innstillingen fra arbeidsutvalget til fakultetsstyret. 29. april skal forslaget om faginndelingene fra første til tredje studieår stemmes over. Hvordan elevene skal prøves i de ulike fagene, om det skal innføres praksis som valgfag og hvorvidt det blir to sensorer er andre viktige momenter i den nye studiereformen som ennå ikke er utredet eller klart for å stemmes over i fakultetsstyret. Etter april er riktignok arbeidet med studiereformen godt i gang, og fakultetsstyret håper på at reformen skal innføres i 2020. Med unntak av noen eventuelle forslag for masterstudentene, vil studiereformen i liten grad påvirke de nåværende jusstudentene. Foto: Malin Askevold Helle. 

- Behov for reform

Søvig sitter ikke i arbeidsgruppen selv, men har ansvaret for å forberede innstillingen fakultetsstyret skal stemme over 29. april. Innstillingen til den nye studiereformen kommer 16 år etter sist gang fakultetsstyret gjennomførte en slik omfattende reform. 

- Reformen i 2003 var av et mye større omfang. Det var da fire avdelinger, og vi hadde store eksamener. I en periode hadde vi fem eksamensdager. Det var da én dag med praktikumsoppgave, og fire dager med teorioppgaver. Etter reformen gikk vi i utgangspunktet fra fire eksamener til seksten eksamener. Arbeidsgrupper ble innført fra første til tredjeåret, og både obligatorisk oppmøte og obligatoriske oppgaver ble innført, sier Søvig. |

- Formålet med den nye reformen som skal stemmes over er å gjøre i jusstudiet bedre og mer helhetlig, samtidig som vi skal beholde det som er bra med studiet. I den grad det finnes en egen Bergen-modell er målet å videreføre det som er bra med den, legger dekanen til. 


Slik blir det nye studieopplegget for studenter som starter etter studiereformen, dersom arbeidsutvalgets innstilling får flertall i fakultetsstyret 29. april. Arbeidsgruppen har avholdt tre høringsmøter for berørte emneansvarlige, og har både fra dem og fra andre interesserte fått innspill. I siste fase av arbeidet fremla arbeidsgruppen 10. januar 2019 et revidert utkast til fagsammensetningen for første til tredje studieår for alle de berørte emneansvarlige. 

Student i arbeidsgruppen

I arbeidet fram til innstillingen har også jusstudent Sausan Hussein bidratt. Hun er en av totalt seks personer i arbeidsutvalget, men hun er den eneste som selv er student. Hussain kom inn i arbeidsutvalget etter å ha vært JSU-leder i fjor.  

- Studiereformen har vært en lang prosess. Vi arbeidet mye med fakultetsstyret allerede da tanken om en studiereform kom. Jeg mener det er viktig at jusstudentene er representert i arbeidsutvalget, og det har vært en givende oppgave å ta på seg, sier hun. 

- Noe av det viktigste for studentene med denne reformen er at vi får mer valgfrihet på tredje studieår. Dersom forslaget går igjennom kan studentene enten dra på utveksling siste semester på tredjeåret, eller så kan studentene velge ett av tre semiobligatoriske fag sammen med rettshistorie. Jeg vet at mange tar seg ett års permisjon etter tredje studieår, og jeg tror mye av grunnen er at jusstudiene gir lite pusterom, samt at alle kjører samme løp. Jeg tror at valgfagene kan gjøre det litt enklere, forteller Hussein. 


Jusstudent Sausan Hussein sitter i arbeidsutvalget som har utarbeidet innstillingen til den nye studiereformen. – Det har vært en givende oppgave å ta på seg. Jeg vet som student og tidligere JSU-leder en del om hvor skoen trykker for studentene. Prosessen fram til vedtaket har vært godt med at alle professorer, samt JSU, har blitt tatt hensyn til. Selv om jeg har betenkeligheter til fakultetsstyret ønske om større fag mener jeg det nye opplegget likevel er svært bra med tydelige fordeler, sier hun. Foto: Malin Askevold Helle.  

Større fag

Første halvdel av 3. studieår vil etter arbeidsgruppens forslag bestå av det ene faget obligasjonsrett. Faget erstatter Kontraktsrett II, Pengekravsrett og mindre deler av Kontraktsrett I og Erstatningsrett. Med 28 studiepoeng vil faget være betydelig større enn det jusstudentene i Bergen er vant med i dag. Faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett erstatter fagene NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter, og blir et annet fag på 28 studiepoeng. 

- Det er spesielt faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett som bekymrer meg. Ikke alt er like bra med reformen etter min mening, og det er helt legitimt at mange er bekymret for de store fagene. Studenter som har studert NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter vet hvor komplekse fagene kan være. Samtidig er det betryggende at Jørgen Aall og Christian Franklin har en svært god skisse og plan for faget, hvor blant annet det internasjonale metodiske blir viktigere enn detaljkunnskaper om eksempelvis enkelte forordninger. Det er viktig å huske at selv om fag slås sammen vil de også endres deretter, sier Hussein. 

Jusstudentene vil etter den foreslåtte studiereformen møte både Erstatningsrett, Tings- og immaterialrett og Metode II allerede første studieår. Forvaltningsrett I og II skal slås sammen til ett fag på 22 studiepoeng. Faget møter studentene på andre avdeling, hvor studentene parallelt vil ha undervisning i Ex.phil.

- Jeg vet at mange av studentene er bekymret, og at mange synes fagene er litt store. Det er riktignok ikke meningen å gjøre fagene uoverkommelig. Fra universitetet ser vi at den positive kunnskapen blir mindre viktig. I dag er det hyppigere lovendringer, regelendringer i rettspraksis og mer innslag fra internasjonale kilder. Vi kan ikke løse dette bare ved å tilegne mer positivt kunnskap. Jusstudentene må først og fremst lære å håndtere store stoffmengder, og å kunne se ulike rettsområdet i sammenheng. Det har vært viktig å legge studiet opp til hvilke jurister som trengs i fremtiden, forteller Søvig.  

- Helhetlig tanke

Arbeidsutvalgets nye forslag vil innebære at hver enkelt student i løpet av jusstudiet vil avlegge tre eksamener mindre enn på dagens studieordning. I tillegg har arbeidsutvalget tatt til ordet for at enkelte fag skal ha bestått/ikke bestått istedenfor karakterer. 

- Etter min mening er det bra med færre eksamener, selv om det åpenbart er uenigheter blant studentene på det området. Den nye studiereformen er bygget på en mer helhetlig tanke, hvor fagene i større grad kommer som naturlige byggeklosser etter hverandre. Jeg forstår at mange er skeptisk, men jeg tror at jusstudentene hadde vært mindre skeptiske hvis de hadde satt seg inn i innstillingen og sett oppbygningen av de større fagene. Dagens studieordning er veldig god, men jeg ville utvilsomt valgt den nye studieordningen. Studiet vil være mer fremtidsrettet, og vil ha bedre fokus på helheten og spesielt metoden i de internasjonale fagene. Selv synes jeg det er svært spennende at Informasjons- og personvernrett innføres som et semiobligatorisk valgfag, sier Hussein.  

Etter arbeidsgruppens vurdering burde første studieår settes av til privatrettslige emner. Ifølge arbeidsgruppen er det bedre med et helhetlig privatrettslig fokus første studieår. Planen er at året skal avsluttes med en privatrettslig innrettet Metode II-emne. Arbeidsgruppen har foreslått at Metode II-eksamen omgjøres til en hjemmeeksamen hvor studentene skal reflektere over det de har lært om juridisk metode i løpet av første studieår.

Endringer

Et viktig premiss for den innretningen som foreslås på andre studieår, er ifølge arbeidsgruppen at studentene allerede i Ex.fac. vil få undervisning i de grunnleggende reglene om statens organisering, med maktfordelingsprinsippet, legalitetsprinsippet og andre grunnkrav og grunnstrukturer i rettsstaten.

Et annet forslag fra arbeidsgruppen er at studentene som drar på utveksling får en avsluttende og individuell hjemmeoppgave med bestått/ikke bestått. I denne er det foreslått at studentene, med utgangspunktet i rammeverket som stilles opp i litteraturen, skal reflektere over det perspektivet oppholdet har gitt dem på norsk rett og rettskultur. 

- Jusstudenter som drar på utveksling skal få konsentrere seg om de emnene som de tar ved det universitetet de utveksler til, fremfor å måtte lese til en felles eksamen i rettshistorie og komparativ rett. Samtidig er det viktig at man i praksis finner en måte å løse at elevene får godt læringsutbytte av den siste oppgaven, og at det ikke bare blir noe obligatorisk studentene føler de må gjennom, sier Søvig. 

På tredje studieår blir det mer valgfrihet. Studentene kan enten dra på utveksling, eller i viss grad velge mellom ulike fag. Rettshistorie og komparativ rett vil fortsatt være andre halvdel av tredje studieår. Studentene som ikke reiser på utveksling i vårsemesteret på 3. studieår skal ta minst et engelskspråklig valgemne og ett norskspråklig emne. Arbeidsgruppen har utarbeidet to ulike forslag til universitetsstyret, hvor den ene modellen innebærer noe større grad av valgfrihet enn den andre. 

Studentene er skeptiske

JSUs spørreundersøkelse om innstillingen til fagsammensetningen for første til tredje studieår viser at studentene i utgangspunktet er negative til endringene. 

Det er i hovedsak ikke de nåværende studentene som vil merke studiereformen, men ifølge JSUs undersøkelse har likevel de fleste studentene klare meninger om den nye studiereformen. 

- De fleste er i utgangspunktet skeptiske til innstilingen, og da spesielt med tanke på at det blir større emner og eksamener. Studentene er riktignok positive til valgfriheten. Muligheten til å tautveksling på tredjeåret, samt muligheten for å ta valgfag, er studentene positive til, sier leder av JSU, Benedicte Røvik.  

Spesielt de store fagene med opptil 28 studiepoeng er jusstudentene negative til. 

- Det er mange som uttrykker at de har valgt Bergen på grunn av studiesammensetningen. Det er tydelig at flertallet av studentene i tilbakemeldingene fra undersøkelsen mener at Bergen bør fortsette med det studieopplegget de kjører nå. Studentene foretrekker at det er mange korte fag, og at det ikke kjøres parallelle eksamener, forteller Røvik. 

   

Vanskelig utgangspunkt

Ønsket om å beholde de korte og oppstykkede fagene var riktignok en tapt kamp fra start. I fakultetsstyrets ramme for den reviderte studieordningen hadde arbeidsutvalget fått en klar beskjed om at innstillingen skulle ha færre og større emner. 

- Det er rammen som ble vedtatt i september JSU er kritisk til. I forkant av arbeidet med studiereformen har JSU hatt vaffelfredag, allmøte og en spørreundersøkelse for å kartlegge studentenes meninger om en eventuell studiereform. Av spørreundersøkelsen fremgikk det i korte trekk at jusstudentene også da var negative til spørsmålet om det skulle bli færre og større fag. Basert på undersøkelsen vi gjorde før oppstarten av arbeidsgruppen kom vi med en høringsuttalelse som ble sendt til arbeidsgruppen som skulle arbeide med forslag til ny studiereform, sier Røvik. 

- Det var riktignok mye tydeligere kommentarer fra studentene i årets undersøkelse. Nå var det et konkret forslag om reform å forholde seg til, og dermed et klarere utgangspunkt å ta stilling til. Jeg tenker det er naturlig, legger hun til. 

- Mer press

Tilbakemeldingen fra studentene er at færre og større eksamener, samt flere fag med bestått/ikke bestått istedenfor karakterer, fører til mer karakterpress – det motsatte av hva som blant annet er tilsiktet med den nye studiereformen. 

- Mange studenter opplever at det vil bli mer press om å prestere på de store eksamenene. Når det kun er ett fag i løpet av et semester vil også de store fagene ha større betydning. Det er ennå ikke avklart hvordan de nye prøvingsformene blir, men det er klart at eksempelvis en sekstimerseksamen på et fag med 28 studiepoeng i mindre grad viser hvor mye kunnskap studentene faktisk sitter igjen med etter endt kurs. Derfor mener vi at det klart må være mer enn én prøvingsform i et så stort emne og at prøvingsformene må være varierte. Studenter er like forskjellige som alle andre, og vil dermed foretrekke ulike vurderingsformer for å få vist sin kunnskap på, sier Røvik. 

Selv om kampen for å gå bort fra de større emnene trolig er tapt, har JSU fortsatt mange kamper de ønsker å ta i det videre arbeidet. 

- Det er ennå ikke utredet eller avklart hvordan prøvingsformene blir med den nye studiereformen, eller om man klarer å få på plass to sensorer. Vi har svært lenge hatt et mål om å få på plass to sensorer, og kommer til å kjempe for å få det igjennom med den nye studiereformen. Juridisk fakultet er en av få fakulteter – heldigvis for de andre – som fortsatt bare har én sensor på eksamen. Det er egentlig ganske hårreisende, og gir jusstudentene i Bergen mindre rettssikkerhet knyttet til sensuren. Jeg tror dette i dag svekker kvaliteten på sensuren og tilliten blant studentene til sensuren. Mange studenter opplever og uttrykker i dag at sensuren i noen tilfeller bærer preg av hvem man får som sensor og hvilken sensurkommisjon man havner i. Dette gjør igjen at sensuren oppleves som vilkårlig. Slikt får man høye klagetall av. I den første spørreundersøkelsen vi hadde kom det frem at over halvparten av studentene har lav tillitt til sensuren som gis, sier hun. 

- 114 av 348 studenter som svarte på den første spørreundersøkelsen sier at flere varierte prøvingsformer er viktig ved en eventuell studiereform. Det er klare tilbakemeldinger på at det i større grad vil reflektere studentenes ferdigheter. Videre er det et spørsmål om det er mulig å få innført praksis som et eget valgfag i den endelige studiereformen. Studentene i fakultetsstyret fikk gjennomslag for å utrede praksis som valgfag. Det er riktignok viktig at vi følger opp dette, og at det ikke bare blir med en utredning. Det er lite trolig at vi får flertall for å gå vekk fra større emner, men vi mener at det bør innebære at vi får på plass praksis som valgfag, flere varierte vurderingsformer og to sensorer. Det er dette studentene etterspør. Det er iallfall noe vi i JSU kommer til å kjempe for i det videre arbeidet, forteller Røvik.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.