Dette er forslaget til den nye studiereformen

Injuria.no • 5. mai 2019

Skrevet av Theodor Karlsen


Større fag, færre eksamener og mer valgfrihet er nøkkelordene for innstillingen fra fakultetsstyrets arbeidsutvalg over fagsammensetningen fra første til tredje studieår. 

I september forrige semester vedtok fakultetsstyret rammen for en revidert studieordning. Samtidig ble det nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til fagsammensetningen fra 1. til 3. studieår, riktignok med visse begrensninger fastsatt av fakultetsstyrets rammer. 

Etter tolv møter og tre høringer kunne arbeidsgruppen 19. februar avgi innstillingen for fagsammensetningen fra 1 til 3. studieår til den nye studiereformen. Innstillingen inneholdt omfattende endringer, og spesielt endringen i størrelsen på fagene var nok noe av det mer iøynefallende. I rammen for den reviderte studieordningen hadde arbeidsgruppen fått en klar og tydelig beskjed om at fakultetsstyret ønsket færre og større emner, og følgelig færre eksamener enn på dagens studieordning. 

- En av de viktigste egenskapene for å være en god jurist i fremtiden er å kunne se flere ting i sammenheng. Det er viktig for eksempel å kunne sitte med et selskapsrettslig spørsmål og se at saken har skatterettslige implikasjoner. Slik de mindre fagene er i dag blir studiet ganske oppstykket, sier dekan Karl Harald Søvig. 


Karl Harald Søvig forbereder innstillingen fra arbeidsutvalget til fakultetsstyret. 29. april skal forslaget om faginndelingene fra første til tredje studieår stemmes over. Hvordan elevene skal prøves i de ulike fagene, om det skal innføres praksis som valgfag og hvorvidt det blir to sensorer er andre viktige momenter i den nye studiereformen som ennå ikke er utredet eller klart for å stemmes over i fakultetsstyret. Etter april er riktignok arbeidet med studiereformen godt i gang, og fakultetsstyret håper på at reformen skal innføres i 2020. Med unntak av noen eventuelle forslag for masterstudentene, vil studiereformen i liten grad påvirke de nåværende jusstudentene. Foto: Malin Askevold Helle. 

- Behov for reform

Søvig sitter ikke i arbeidsgruppen selv, men har ansvaret for å forberede innstillingen fakultetsstyret skal stemme over 29. april. Innstillingen til den nye studiereformen kommer 16 år etter sist gang fakultetsstyret gjennomførte en slik omfattende reform. 

- Reformen i 2003 var av et mye større omfang. Det var da fire avdelinger, og vi hadde store eksamener. I en periode hadde vi fem eksamensdager. Det var da én dag med praktikumsoppgave, og fire dager med teorioppgaver. Etter reformen gikk vi i utgangspunktet fra fire eksamener til seksten eksamener. Arbeidsgrupper ble innført fra første til tredjeåret, og både obligatorisk oppmøte og obligatoriske oppgaver ble innført, sier Søvig. |

- Formålet med den nye reformen som skal stemmes over er å gjøre i jusstudiet bedre og mer helhetlig, samtidig som vi skal beholde det som er bra med studiet. I den grad det finnes en egen Bergen-modell er målet å videreføre det som er bra med den, legger dekanen til. 


Slik blir det nye studieopplegget for studenter som starter etter studiereformen, dersom arbeidsutvalgets innstilling får flertall i fakultetsstyret 29. april. Arbeidsgruppen har avholdt tre høringsmøter for berørte emneansvarlige, og har både fra dem og fra andre interesserte fått innspill. I siste fase av arbeidet fremla arbeidsgruppen 10. januar 2019 et revidert utkast til fagsammensetningen for første til tredje studieår for alle de berørte emneansvarlige. 

Student i arbeidsgruppen

I arbeidet fram til innstillingen har også jusstudent Sausan Hussein bidratt. Hun er en av totalt seks personer i arbeidsutvalget, men hun er den eneste som selv er student. Hussain kom inn i arbeidsutvalget etter å ha vært JSU-leder i fjor.  

- Studiereformen har vært en lang prosess. Vi arbeidet mye med fakultetsstyret allerede da tanken om en studiereform kom. Jeg mener det er viktig at jusstudentene er representert i arbeidsutvalget, og det har vært en givende oppgave å ta på seg, sier hun. 

- Noe av det viktigste for studentene med denne reformen er at vi får mer valgfrihet på tredje studieår. Dersom forslaget går igjennom kan studentene enten dra på utveksling siste semester på tredjeåret, eller så kan studentene velge ett av tre semiobligatoriske fag sammen med rettshistorie. Jeg vet at mange tar seg ett års permisjon etter tredje studieår, og jeg tror mye av grunnen er at jusstudiene gir lite pusterom, samt at alle kjører samme løp. Jeg tror at valgfagene kan gjøre det litt enklere, forteller Hussein. 


Jusstudent Sausan Hussein sitter i arbeidsutvalget som har utarbeidet innstillingen til den nye studiereformen. – Det har vært en givende oppgave å ta på seg. Jeg vet som student og tidligere JSU-leder en del om hvor skoen trykker for studentene. Prosessen fram til vedtaket har vært godt med at alle professorer, samt JSU, har blitt tatt hensyn til. Selv om jeg har betenkeligheter til fakultetsstyret ønske om større fag mener jeg det nye opplegget likevel er svært bra med tydelige fordeler, sier hun. Foto: Malin Askevold Helle.  

Større fag

Første halvdel av 3. studieår vil etter arbeidsgruppens forslag bestå av det ene faget obligasjonsrett. Faget erstatter Kontraktsrett II, Pengekravsrett og mindre deler av Kontraktsrett I og Erstatningsrett. Med 28 studiepoeng vil faget være betydelig større enn det jusstudentene i Bergen er vant med i dag. Faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett erstatter fagene NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter, og blir et annet fag på 28 studiepoeng. 

- Det er spesielt faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett som bekymrer meg. Ikke alt er like bra med reformen etter min mening, og det er helt legitimt at mange er bekymret for de store fagene. Studenter som har studert NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter vet hvor komplekse fagene kan være. Samtidig er det betryggende at Jørgen Aall og Christian Franklin har en svært god skisse og plan for faget, hvor blant annet det internasjonale metodiske blir viktigere enn detaljkunnskaper om eksempelvis enkelte forordninger. Det er viktig å huske at selv om fag slås sammen vil de også endres deretter, sier Hussein. 

Jusstudentene vil etter den foreslåtte studiereformen møte både Erstatningsrett, Tings- og immaterialrett og Metode II allerede første studieår. Forvaltningsrett I og II skal slås sammen til ett fag på 22 studiepoeng. Faget møter studentene på andre avdeling, hvor studentene parallelt vil ha undervisning i Ex.phil.

- Jeg vet at mange av studentene er bekymret, og at mange synes fagene er litt store. Det er riktignok ikke meningen å gjøre fagene uoverkommelig. Fra universitetet ser vi at den positive kunnskapen blir mindre viktig. I dag er det hyppigere lovendringer, regelendringer i rettspraksis og mer innslag fra internasjonale kilder. Vi kan ikke løse dette bare ved å tilegne mer positivt kunnskap. Jusstudentene må først og fremst lære å håndtere store stoffmengder, og å kunne se ulike rettsområdet i sammenheng. Det har vært viktig å legge studiet opp til hvilke jurister som trengs i fremtiden, forteller Søvig.  

- Helhetlig tanke

Arbeidsutvalgets nye forslag vil innebære at hver enkelt student i løpet av jusstudiet vil avlegge tre eksamener mindre enn på dagens studieordning. I tillegg har arbeidsutvalget tatt til ordet for at enkelte fag skal ha bestått/ikke bestått istedenfor karakterer. 

- Etter min mening er det bra med færre eksamener, selv om det åpenbart er uenigheter blant studentene på det området. Den nye studiereformen er bygget på en mer helhetlig tanke, hvor fagene i større grad kommer som naturlige byggeklosser etter hverandre. Jeg forstår at mange er skeptisk, men jeg tror at jusstudentene hadde vært mindre skeptiske hvis de hadde satt seg inn i innstillingen og sett oppbygningen av de større fagene. Dagens studieordning er veldig god, men jeg ville utvilsomt valgt den nye studieordningen. Studiet vil være mer fremtidsrettet, og vil ha bedre fokus på helheten og spesielt metoden i de internasjonale fagene. Selv synes jeg det er svært spennende at Informasjons- og personvernrett innføres som et semiobligatorisk valgfag, sier Hussein.  

Etter arbeidsgruppens vurdering burde første studieår settes av til privatrettslige emner. Ifølge arbeidsgruppen er det bedre med et helhetlig privatrettslig fokus første studieår. Planen er at året skal avsluttes med en privatrettslig innrettet Metode II-emne. Arbeidsgruppen har foreslått at Metode II-eksamen omgjøres til en hjemmeeksamen hvor studentene skal reflektere over det de har lært om juridisk metode i løpet av første studieår.

Endringer

Et viktig premiss for den innretningen som foreslås på andre studieår, er ifølge arbeidsgruppen at studentene allerede i Ex.fac. vil få undervisning i de grunnleggende reglene om statens organisering, med maktfordelingsprinsippet, legalitetsprinsippet og andre grunnkrav og grunnstrukturer i rettsstaten.

Et annet forslag fra arbeidsgruppen er at studentene som drar på utveksling får en avsluttende og individuell hjemmeoppgave med bestått/ikke bestått. I denne er det foreslått at studentene, med utgangspunktet i rammeverket som stilles opp i litteraturen, skal reflektere over det perspektivet oppholdet har gitt dem på norsk rett og rettskultur. 

- Jusstudenter som drar på utveksling skal få konsentrere seg om de emnene som de tar ved det universitetet de utveksler til, fremfor å måtte lese til en felles eksamen i rettshistorie og komparativ rett. Samtidig er det viktig at man i praksis finner en måte å løse at elevene får godt læringsutbytte av den siste oppgaven, og at det ikke bare blir noe obligatorisk studentene føler de må gjennom, sier Søvig. 

På tredje studieår blir det mer valgfrihet. Studentene kan enten dra på utveksling, eller i viss grad velge mellom ulike fag. Rettshistorie og komparativ rett vil fortsatt være andre halvdel av tredje studieår. Studentene som ikke reiser på utveksling i vårsemesteret på 3. studieår skal ta minst et engelskspråklig valgemne og ett norskspråklig emne. Arbeidsgruppen har utarbeidet to ulike forslag til universitetsstyret, hvor den ene modellen innebærer noe større grad av valgfrihet enn den andre. 

Studentene er skeptiske

JSUs spørreundersøkelse om innstillingen til fagsammensetningen for første til tredje studieår viser at studentene i utgangspunktet er negative til endringene. 

Det er i hovedsak ikke de nåværende studentene som vil merke studiereformen, men ifølge JSUs undersøkelse har likevel de fleste studentene klare meninger om den nye studiereformen. 

- De fleste er i utgangspunktet skeptiske til innstilingen, og da spesielt med tanke på at det blir større emner og eksamener. Studentene er riktignok positive til valgfriheten. Muligheten til å tautveksling på tredjeåret, samt muligheten for å ta valgfag, er studentene positive til, sier leder av JSU, Benedicte Røvik.  

Spesielt de store fagene med opptil 28 studiepoeng er jusstudentene negative til. 

- Det er mange som uttrykker at de har valgt Bergen på grunn av studiesammensetningen. Det er tydelig at flertallet av studentene i tilbakemeldingene fra undersøkelsen mener at Bergen bør fortsette med det studieopplegget de kjører nå. Studentene foretrekker at det er mange korte fag, og at det ikke kjøres parallelle eksamener, forteller Røvik. 

   

Vanskelig utgangspunkt

Ønsket om å beholde de korte og oppstykkede fagene var riktignok en tapt kamp fra start. I fakultetsstyrets ramme for den reviderte studieordningen hadde arbeidsutvalget fått en klar beskjed om at innstillingen skulle ha færre og større emner. 

- Det er rammen som ble vedtatt i september JSU er kritisk til. I forkant av arbeidet med studiereformen har JSU hatt vaffelfredag, allmøte og en spørreundersøkelse for å kartlegge studentenes meninger om en eventuell studiereform. Av spørreundersøkelsen fremgikk det i korte trekk at jusstudentene også da var negative til spørsmålet om det skulle bli færre og større fag. Basert på undersøkelsen vi gjorde før oppstarten av arbeidsgruppen kom vi med en høringsuttalelse som ble sendt til arbeidsgruppen som skulle arbeide med forslag til ny studiereform, sier Røvik. 

- Det var riktignok mye tydeligere kommentarer fra studentene i årets undersøkelse. Nå var det et konkret forslag om reform å forholde seg til, og dermed et klarere utgangspunkt å ta stilling til. Jeg tenker det er naturlig, legger hun til. 

- Mer press

Tilbakemeldingen fra studentene er at færre og større eksamener, samt flere fag med bestått/ikke bestått istedenfor karakterer, fører til mer karakterpress – det motsatte av hva som blant annet er tilsiktet med den nye studiereformen. 

- Mange studenter opplever at det vil bli mer press om å prestere på de store eksamenene. Når det kun er ett fag i løpet av et semester vil også de store fagene ha større betydning. Det er ennå ikke avklart hvordan de nye prøvingsformene blir, men det er klart at eksempelvis en sekstimerseksamen på et fag med 28 studiepoeng i mindre grad viser hvor mye kunnskap studentene faktisk sitter igjen med etter endt kurs. Derfor mener vi at det klart må være mer enn én prøvingsform i et så stort emne og at prøvingsformene må være varierte. Studenter er like forskjellige som alle andre, og vil dermed foretrekke ulike vurderingsformer for å få vist sin kunnskap på, sier Røvik. 

Selv om kampen for å gå bort fra de større emnene trolig er tapt, har JSU fortsatt mange kamper de ønsker å ta i det videre arbeidet. 

- Det er ennå ikke utredet eller avklart hvordan prøvingsformene blir med den nye studiereformen, eller om man klarer å få på plass to sensorer. Vi har svært lenge hatt et mål om å få på plass to sensorer, og kommer til å kjempe for å få det igjennom med den nye studiereformen. Juridisk fakultet er en av få fakulteter – heldigvis for de andre – som fortsatt bare har én sensor på eksamen. Det er egentlig ganske hårreisende, og gir jusstudentene i Bergen mindre rettssikkerhet knyttet til sensuren. Jeg tror dette i dag svekker kvaliteten på sensuren og tilliten blant studentene til sensuren. Mange studenter opplever og uttrykker i dag at sensuren i noen tilfeller bærer preg av hvem man får som sensor og hvilken sensurkommisjon man havner i. Dette gjør igjen at sensuren oppleves som vilkårlig. Slikt får man høye klagetall av. I den første spørreundersøkelsen vi hadde kom det frem at over halvparten av studentene har lav tillitt til sensuren som gis, sier hun. 

- 114 av 348 studenter som svarte på den første spørreundersøkelsen sier at flere varierte prøvingsformer er viktig ved en eventuell studiereform. Det er klare tilbakemeldinger på at det i større grad vil reflektere studentenes ferdigheter. Videre er det et spørsmål om det er mulig å få innført praksis som et eget valgfag i den endelige studiereformen. Studentene i fakultetsstyret fikk gjennomslag for å utrede praksis som valgfag. Det er riktignok viktig at vi følger opp dette, og at det ikke bare blir med en utredning. Det er lite trolig at vi får flertall for å gå vekk fra større emner, men vi mener at det bør innebære at vi får på plass praksis som valgfag, flere varierte vurderingsformer og to sensorer. Det er dette studentene etterspør. Det er iallfall noe vi i JSU kommer til å kjempe for i det videre arbeidet, forteller Røvik.  

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982