Dette er forslaget til den nye studiereformen

Injuria.no • 5. mai 2019

Skrevet av Theodor Karlsen


Større fag, færre eksamener og mer valgfrihet er nøkkelordene for innstillingen fra fakultetsstyrets arbeidsutvalg over fagsammensetningen fra første til tredje studieår. 

I september forrige semester vedtok fakultetsstyret rammen for en revidert studieordning. Samtidig ble det nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til fagsammensetningen fra 1. til 3. studieår, riktignok med visse begrensninger fastsatt av fakultetsstyrets rammer. 

Etter tolv møter og tre høringer kunne arbeidsgruppen 19. februar avgi innstillingen for fagsammensetningen fra 1 til 3. studieår til den nye studiereformen. Innstillingen inneholdt omfattende endringer, og spesielt endringen i størrelsen på fagene var nok noe av det mer iøynefallende. I rammen for den reviderte studieordningen hadde arbeidsgruppen fått en klar og tydelig beskjed om at fakultetsstyret ønsket færre og større emner, og følgelig færre eksamener enn på dagens studieordning. 

- En av de viktigste egenskapene for å være en god jurist i fremtiden er å kunne se flere ting i sammenheng. Det er viktig for eksempel å kunne sitte med et selskapsrettslig spørsmål og se at saken har skatterettslige implikasjoner. Slik de mindre fagene er i dag blir studiet ganske oppstykket, sier dekan Karl Harald Søvig. 


Karl Harald Søvig forbereder innstillingen fra arbeidsutvalget til fakultetsstyret. 29. april skal forslaget om faginndelingene fra første til tredje studieår stemmes over. Hvordan elevene skal prøves i de ulike fagene, om det skal innføres praksis som valgfag og hvorvidt det blir to sensorer er andre viktige momenter i den nye studiereformen som ennå ikke er utredet eller klart for å stemmes over i fakultetsstyret. Etter april er riktignok arbeidet med studiereformen godt i gang, og fakultetsstyret håper på at reformen skal innføres i 2020. Med unntak av noen eventuelle forslag for masterstudentene, vil studiereformen i liten grad påvirke de nåværende jusstudentene. Foto: Malin Askevold Helle. 

- Behov for reform

Søvig sitter ikke i arbeidsgruppen selv, men har ansvaret for å forberede innstillingen fakultetsstyret skal stemme over 29. april. Innstillingen til den nye studiereformen kommer 16 år etter sist gang fakultetsstyret gjennomførte en slik omfattende reform. 

- Reformen i 2003 var av et mye større omfang. Det var da fire avdelinger, og vi hadde store eksamener. I en periode hadde vi fem eksamensdager. Det var da én dag med praktikumsoppgave, og fire dager med teorioppgaver. Etter reformen gikk vi i utgangspunktet fra fire eksamener til seksten eksamener. Arbeidsgrupper ble innført fra første til tredjeåret, og både obligatorisk oppmøte og obligatoriske oppgaver ble innført, sier Søvig. |

- Formålet med den nye reformen som skal stemmes over er å gjøre i jusstudiet bedre og mer helhetlig, samtidig som vi skal beholde det som er bra med studiet. I den grad det finnes en egen Bergen-modell er målet å videreføre det som er bra med den, legger dekanen til. 


Slik blir det nye studieopplegget for studenter som starter etter studiereformen, dersom arbeidsutvalgets innstilling får flertall i fakultetsstyret 29. april. Arbeidsgruppen har avholdt tre høringsmøter for berørte emneansvarlige, og har både fra dem og fra andre interesserte fått innspill. I siste fase av arbeidet fremla arbeidsgruppen 10. januar 2019 et revidert utkast til fagsammensetningen for første til tredje studieår for alle de berørte emneansvarlige. 

Student i arbeidsgruppen

I arbeidet fram til innstillingen har også jusstudent Sausan Hussein bidratt. Hun er en av totalt seks personer i arbeidsutvalget, men hun er den eneste som selv er student. Hussain kom inn i arbeidsutvalget etter å ha vært JSU-leder i fjor.  

- Studiereformen har vært en lang prosess. Vi arbeidet mye med fakultetsstyret allerede da tanken om en studiereform kom. Jeg mener det er viktig at jusstudentene er representert i arbeidsutvalget, og det har vært en givende oppgave å ta på seg, sier hun. 

- Noe av det viktigste for studentene med denne reformen er at vi får mer valgfrihet på tredje studieår. Dersom forslaget går igjennom kan studentene enten dra på utveksling siste semester på tredjeåret, eller så kan studentene velge ett av tre semiobligatoriske fag sammen med rettshistorie. Jeg vet at mange tar seg ett års permisjon etter tredje studieår, og jeg tror mye av grunnen er at jusstudiene gir lite pusterom, samt at alle kjører samme løp. Jeg tror at valgfagene kan gjøre det litt enklere, forteller Hussein. 


Jusstudent Sausan Hussein sitter i arbeidsutvalget som har utarbeidet innstillingen til den nye studiereformen. – Det har vært en givende oppgave å ta på seg. Jeg vet som student og tidligere JSU-leder en del om hvor skoen trykker for studentene. Prosessen fram til vedtaket har vært godt med at alle professorer, samt JSU, har blitt tatt hensyn til. Selv om jeg har betenkeligheter til fakultetsstyret ønske om større fag mener jeg det nye opplegget likevel er svært bra med tydelige fordeler, sier hun. Foto: Malin Askevold Helle.  

Større fag

Første halvdel av 3. studieår vil etter arbeidsgruppens forslag bestå av det ene faget obligasjonsrett. Faget erstatter Kontraktsrett II, Pengekravsrett og mindre deler av Kontraktsrett I og Erstatningsrett. Med 28 studiepoeng vil faget være betydelig større enn det jusstudentene i Bergen er vant med i dag. Faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett erstatter fagene NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter, og blir et annet fag på 28 studiepoeng. 

- Det er spesielt faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett som bekymrer meg. Ikke alt er like bra med reformen etter min mening, og det er helt legitimt at mange er bekymret for de store fagene. Studenter som har studert NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter vet hvor komplekse fagene kan være. Samtidig er det betryggende at Jørgen Aall og Christian Franklin har en svært god skisse og plan for faget, hvor blant annet det internasjonale metodiske blir viktigere enn detaljkunnskaper om eksempelvis enkelte forordninger. Det er viktig å huske at selv om fag slås sammen vil de også endres deretter, sier Hussein. 

Jusstudentene vil etter den foreslåtte studiereformen møte både Erstatningsrett, Tings- og immaterialrett og Metode II allerede første studieår. Forvaltningsrett I og II skal slås sammen til ett fag på 22 studiepoeng. Faget møter studentene på andre avdeling, hvor studentene parallelt vil ha undervisning i Ex.phil.

- Jeg vet at mange av studentene er bekymret, og at mange synes fagene er litt store. Det er riktignok ikke meningen å gjøre fagene uoverkommelig. Fra universitetet ser vi at den positive kunnskapen blir mindre viktig. I dag er det hyppigere lovendringer, regelendringer i rettspraksis og mer innslag fra internasjonale kilder. Vi kan ikke løse dette bare ved å tilegne mer positivt kunnskap. Jusstudentene må først og fremst lære å håndtere store stoffmengder, og å kunne se ulike rettsområdet i sammenheng. Det har vært viktig å legge studiet opp til hvilke jurister som trengs i fremtiden, forteller Søvig.  

- Helhetlig tanke

Arbeidsutvalgets nye forslag vil innebære at hver enkelt student i løpet av jusstudiet vil avlegge tre eksamener mindre enn på dagens studieordning. I tillegg har arbeidsutvalget tatt til ordet for at enkelte fag skal ha bestått/ikke bestått istedenfor karakterer. 

- Etter min mening er det bra med færre eksamener, selv om det åpenbart er uenigheter blant studentene på det området. Den nye studiereformen er bygget på en mer helhetlig tanke, hvor fagene i større grad kommer som naturlige byggeklosser etter hverandre. Jeg forstår at mange er skeptisk, men jeg tror at jusstudentene hadde vært mindre skeptiske hvis de hadde satt seg inn i innstillingen og sett oppbygningen av de større fagene. Dagens studieordning er veldig god, men jeg ville utvilsomt valgt den nye studieordningen. Studiet vil være mer fremtidsrettet, og vil ha bedre fokus på helheten og spesielt metoden i de internasjonale fagene. Selv synes jeg det er svært spennende at Informasjons- og personvernrett innføres som et semiobligatorisk valgfag, sier Hussein.  

Etter arbeidsgruppens vurdering burde første studieår settes av til privatrettslige emner. Ifølge arbeidsgruppen er det bedre med et helhetlig privatrettslig fokus første studieår. Planen er at året skal avsluttes med en privatrettslig innrettet Metode II-emne. Arbeidsgruppen har foreslått at Metode II-eksamen omgjøres til en hjemmeeksamen hvor studentene skal reflektere over det de har lært om juridisk metode i løpet av første studieår.

Endringer

Et viktig premiss for den innretningen som foreslås på andre studieår, er ifølge arbeidsgruppen at studentene allerede i Ex.fac. vil få undervisning i de grunnleggende reglene om statens organisering, med maktfordelingsprinsippet, legalitetsprinsippet og andre grunnkrav og grunnstrukturer i rettsstaten.

Et annet forslag fra arbeidsgruppen er at studentene som drar på utveksling får en avsluttende og individuell hjemmeoppgave med bestått/ikke bestått. I denne er det foreslått at studentene, med utgangspunktet i rammeverket som stilles opp i litteraturen, skal reflektere over det perspektivet oppholdet har gitt dem på norsk rett og rettskultur. 

- Jusstudenter som drar på utveksling skal få konsentrere seg om de emnene som de tar ved det universitetet de utveksler til, fremfor å måtte lese til en felles eksamen i rettshistorie og komparativ rett. Samtidig er det viktig at man i praksis finner en måte å løse at elevene får godt læringsutbytte av den siste oppgaven, og at det ikke bare blir noe obligatorisk studentene føler de må gjennom, sier Søvig. 

På tredje studieår blir det mer valgfrihet. Studentene kan enten dra på utveksling, eller i viss grad velge mellom ulike fag. Rettshistorie og komparativ rett vil fortsatt være andre halvdel av tredje studieår. Studentene som ikke reiser på utveksling i vårsemesteret på 3. studieår skal ta minst et engelskspråklig valgemne og ett norskspråklig emne. Arbeidsgruppen har utarbeidet to ulike forslag til universitetsstyret, hvor den ene modellen innebærer noe større grad av valgfrihet enn den andre. 

Studentene er skeptiske

JSUs spørreundersøkelse om innstillingen til fagsammensetningen for første til tredje studieår viser at studentene i utgangspunktet er negative til endringene. 

Det er i hovedsak ikke de nåværende studentene som vil merke studiereformen, men ifølge JSUs undersøkelse har likevel de fleste studentene klare meninger om den nye studiereformen. 

- De fleste er i utgangspunktet skeptiske til innstilingen, og da spesielt med tanke på at det blir større emner og eksamener. Studentene er riktignok positive til valgfriheten. Muligheten til å tautveksling på tredjeåret, samt muligheten for å ta valgfag, er studentene positive til, sier leder av JSU, Benedicte Røvik.  

Spesielt de store fagene med opptil 28 studiepoeng er jusstudentene negative til. 

- Det er mange som uttrykker at de har valgt Bergen på grunn av studiesammensetningen. Det er tydelig at flertallet av studentene i tilbakemeldingene fra undersøkelsen mener at Bergen bør fortsette med det studieopplegget de kjører nå. Studentene foretrekker at det er mange korte fag, og at det ikke kjøres parallelle eksamener, forteller Røvik. 

   

Vanskelig utgangspunkt

Ønsket om å beholde de korte og oppstykkede fagene var riktignok en tapt kamp fra start. I fakultetsstyrets ramme for den reviderte studieordningen hadde arbeidsutvalget fått en klar beskjed om at innstillingen skulle ha færre og større emner. 

- Det er rammen som ble vedtatt i september JSU er kritisk til. I forkant av arbeidet med studiereformen har JSU hatt vaffelfredag, allmøte og en spørreundersøkelse for å kartlegge studentenes meninger om en eventuell studiereform. Av spørreundersøkelsen fremgikk det i korte trekk at jusstudentene også da var negative til spørsmålet om det skulle bli færre og større fag. Basert på undersøkelsen vi gjorde før oppstarten av arbeidsgruppen kom vi med en høringsuttalelse som ble sendt til arbeidsgruppen som skulle arbeide med forslag til ny studiereform, sier Røvik. 

- Det var riktignok mye tydeligere kommentarer fra studentene i årets undersøkelse. Nå var det et konkret forslag om reform å forholde seg til, og dermed et klarere utgangspunkt å ta stilling til. Jeg tenker det er naturlig, legger hun til. 

- Mer press

Tilbakemeldingen fra studentene er at færre og større eksamener, samt flere fag med bestått/ikke bestått istedenfor karakterer, fører til mer karakterpress – det motsatte av hva som blant annet er tilsiktet med den nye studiereformen. 

- Mange studenter opplever at det vil bli mer press om å prestere på de store eksamenene. Når det kun er ett fag i løpet av et semester vil også de store fagene ha større betydning. Det er ennå ikke avklart hvordan de nye prøvingsformene blir, men det er klart at eksempelvis en sekstimerseksamen på et fag med 28 studiepoeng i mindre grad viser hvor mye kunnskap studentene faktisk sitter igjen med etter endt kurs. Derfor mener vi at det klart må være mer enn én prøvingsform i et så stort emne og at prøvingsformene må være varierte. Studenter er like forskjellige som alle andre, og vil dermed foretrekke ulike vurderingsformer for å få vist sin kunnskap på, sier Røvik. 

Selv om kampen for å gå bort fra de større emnene trolig er tapt, har JSU fortsatt mange kamper de ønsker å ta i det videre arbeidet. 

- Det er ennå ikke utredet eller avklart hvordan prøvingsformene blir med den nye studiereformen, eller om man klarer å få på plass to sensorer. Vi har svært lenge hatt et mål om å få på plass to sensorer, og kommer til å kjempe for å få det igjennom med den nye studiereformen. Juridisk fakultet er en av få fakulteter – heldigvis for de andre – som fortsatt bare har én sensor på eksamen. Det er egentlig ganske hårreisende, og gir jusstudentene i Bergen mindre rettssikkerhet knyttet til sensuren. Jeg tror dette i dag svekker kvaliteten på sensuren og tilliten blant studentene til sensuren. Mange studenter opplever og uttrykker i dag at sensuren i noen tilfeller bærer preg av hvem man får som sensor og hvilken sensurkommisjon man havner i. Dette gjør igjen at sensuren oppleves som vilkårlig. Slikt får man høye klagetall av. I den første spørreundersøkelsen vi hadde kom det frem at over halvparten av studentene har lav tillitt til sensuren som gis, sier hun. 

- 114 av 348 studenter som svarte på den første spørreundersøkelsen sier at flere varierte prøvingsformer er viktig ved en eventuell studiereform. Det er klare tilbakemeldinger på at det i større grad vil reflektere studentenes ferdigheter. Videre er det et spørsmål om det er mulig å få innført praksis som et eget valgfag i den endelige studiereformen. Studentene i fakultetsstyret fikk gjennomslag for å utrede praksis som valgfag. Det er riktignok viktig at vi følger opp dette, og at det ikke bare blir med en utredning. Det er lite trolig at vi får flertall for å gå vekk fra større emner, men vi mener at det bør innebære at vi får på plass praksis som valgfag, flere varierte vurderingsformer og to sensorer. Det er dette studentene etterspør. Det er iallfall noe vi i JSU kommer til å kjempe for i det videre arbeidet, forteller Røvik.  

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.