Dette er forslaget til den nye studiereformen

Injuria.no • 5. mai 2019

Skrevet av Theodor Karlsen

Større fag, færre eksamener og mer valgfrihet er nøkkelordene for innstillingen fra fakultetsstyrets arbeidsutvalg over fagsammensetningen fra første til tredje studieår. 

I september forrige semester vedtok fakultetsstyret rammen for en revidert studieordning. Samtidig ble det nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til fagsammensetningen fra 1. til 3. studieår, riktignok med visse begrensninger fastsatt av fakultetsstyrets rammer. 

Etter tolv møter og tre høringer kunne arbeidsgruppen 19. februar avgi innstillingen for fagsammensetningen fra 1 til 3. studieår til den nye studiereformen. Innstillingen inneholdt omfattende endringer, og spesielt endringen i størrelsen på fagene var nok noe av det mer iøynefallende. I rammen for den reviderte studieordningen hadde arbeidsgruppen fått en klar og tydelig beskjed om at fakultetsstyret ønsket færre og større emner, og følgelig færre eksamener enn på dagens studieordning. 

- En av de viktigste egenskapene for å være en god jurist i fremtiden er å kunne se flere ting i sammenheng. Det er viktig for eksempel å kunne sitte med et selskapsrettslig spørsmål og se at saken har skatterettslige implikasjoner. Slik de mindre fagene er i dag blir studiet ganske oppstykket, sier dekan Karl Harald Søvig. 


Karl Harald Søvig forbereder innstillingen fra arbeidsutvalget til fakultetsstyret. 29. april skal forslaget om faginndelingene fra første til tredje studieår stemmes over. Hvordan elevene skal prøves i de ulike fagene, om det skal innføres praksis som valgfag og hvorvidt det blir to sensorer er andre viktige momenter i den nye studiereformen som ennå ikke er utredet eller klart for å stemmes over i fakultetsstyret. Etter april er riktignok arbeidet med studiereformen godt i gang, og fakultetsstyret håper på at reformen skal innføres i 2020. Med unntak av noen eventuelle forslag for masterstudentene, vil studiereformen i liten grad påvirke de nåværende jusstudentene. Foto: Malin Askevold Helle. 

- Behov for reform

Søvig sitter ikke i arbeidsgruppen selv, men har ansvaret for å forberede innstillingen fakultetsstyret skal stemme over 29. april. Innstillingen til den nye studiereformen kommer 16 år etter sist gang fakultetsstyret gjennomførte en slik omfattende reform. 

- Reformen i 2003 var av et mye større omfang. Det var da fire avdelinger, og vi hadde store eksamener. I en periode hadde vi fem eksamensdager. Det var da én dag med praktikumsoppgave, og fire dager med teorioppgaver. Etter reformen gikk vi i utgangspunktet fra fire eksamener til seksten eksamener. Arbeidsgrupper ble innført fra første til tredjeåret, og både obligatorisk oppmøte og obligatoriske oppgaver ble innført, sier Søvig. |

- Formålet med den nye reformen som skal stemmes over er å gjøre i jusstudiet bedre og mer helhetlig, samtidig som vi skal beholde det som er bra med studiet. I den grad det finnes en egen Bergen-modell er målet å videreføre det som er bra med den, legger dekanen til. 


Slik blir det nye studieopplegget for studenter som starter etter studiereformen, dersom arbeidsutvalgets innstilling får flertall i fakultetsstyret 29. april. Arbeidsgruppen har avholdt tre høringsmøter for berørte emneansvarlige, og har både fra dem og fra andre interesserte fått innspill. I siste fase av arbeidet fremla arbeidsgruppen 10. januar 2019 et revidert utkast til fagsammensetningen for første til tredje studieår for alle de berørte emneansvarlige. 

Student i arbeidsgruppen

I arbeidet fram til innstillingen har også jusstudent Sausan Hussein bidratt. Hun er en av totalt seks personer i arbeidsutvalget, men hun er den eneste som selv er student. Hussain kom inn i arbeidsutvalget etter å ha vært JSU-leder i fjor.  

- Studiereformen har vært en lang prosess. Vi arbeidet mye med fakultetsstyret allerede da tanken om en studiereform kom. Jeg mener det er viktig at jusstudentene er representert i arbeidsutvalget, og det har vært en givende oppgave å ta på seg, sier hun. 

- Noe av det viktigste for studentene med denne reformen er at vi får mer valgfrihet på tredje studieår. Dersom forslaget går igjennom kan studentene enten dra på utveksling siste semester på tredjeåret, eller så kan studentene velge ett av tre semiobligatoriske fag sammen med rettshistorie. Jeg vet at mange tar seg ett års permisjon etter tredje studieår, og jeg tror mye av grunnen er at jusstudiene gir lite pusterom, samt at alle kjører samme løp. Jeg tror at valgfagene kan gjøre det litt enklere, forteller Hussein. 


Jusstudent Sausan Hussein sitter i arbeidsutvalget som har utarbeidet innstillingen til den nye studiereformen. – Det har vært en givende oppgave å ta på seg. Jeg vet som student og tidligere JSU-leder en del om hvor skoen trykker for studentene. Prosessen fram til vedtaket har vært godt med at alle professorer, samt JSU, har blitt tatt hensyn til. Selv om jeg har betenkeligheter til fakultetsstyret ønske om større fag mener jeg det nye opplegget likevel er svært bra med tydelige fordeler, sier hun. Foto: Malin Askevold Helle.  

Større fag

Første halvdel av 3. studieår vil etter arbeidsgruppens forslag bestå av det ene faget obligasjonsrett. Faget erstatter Kontraktsrett II, Pengekravsrett og mindre deler av Kontraktsrett I og Erstatningsrett. Med 28 studiepoeng vil faget være betydelig større enn det jusstudentene i Bergen er vant med i dag. Faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett erstatter fagene NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter, og blir et annet fag på 28 studiepoeng. 

- Det er spesielt faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett som bekymrer meg. Ikke alt er like bra med reformen etter min mening, og det er helt legitimt at mange er bekymret for de store fagene. Studenter som har studert NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter vet hvor komplekse fagene kan være. Samtidig er det betryggende at Jørgen Aall og Christian Franklin har en svært god skisse og plan for faget, hvor blant annet det internasjonale metodiske blir viktigere enn detaljkunnskaper om eksempelvis enkelte forordninger. Det er viktig å huske at selv om fag slås sammen vil de også endres deretter, sier Hussein. 

Jusstudentene vil etter den foreslåtte studiereformen møte både Erstatningsrett, Tings- og immaterialrett og Metode II allerede første studieår. Forvaltningsrett I og II skal slås sammen til ett fag på 22 studiepoeng. Faget møter studentene på andre avdeling, hvor studentene parallelt vil ha undervisning i Ex.phil.

- Jeg vet at mange av studentene er bekymret, og at mange synes fagene er litt store. Det er riktignok ikke meningen å gjøre fagene uoverkommelig. Fra universitetet ser vi at den positive kunnskapen blir mindre viktig. I dag er det hyppigere lovendringer, regelendringer i rettspraksis og mer innslag fra internasjonale kilder. Vi kan ikke løse dette bare ved å tilegne mer positivt kunnskap. Jusstudentene må først og fremst lære å håndtere store stoffmengder, og å kunne se ulike rettsområdet i sammenheng. Det har vært viktig å legge studiet opp til hvilke jurister som trengs i fremtiden, forteller Søvig.  

- Helhetlig tanke

Arbeidsutvalgets nye forslag vil innebære at hver enkelt student i løpet av jusstudiet vil avlegge tre eksamener mindre enn på dagens studieordning. I tillegg har arbeidsutvalget tatt til ordet for at enkelte fag skal ha bestått/ikke bestått istedenfor karakterer. 

- Etter min mening er det bra med færre eksamener, selv om det åpenbart er uenigheter blant studentene på det området. Den nye studiereformen er bygget på en mer helhetlig tanke, hvor fagene i større grad kommer som naturlige byggeklosser etter hverandre. Jeg forstår at mange er skeptisk, men jeg tror at jusstudentene hadde vært mindre skeptiske hvis de hadde satt seg inn i innstillingen og sett oppbygningen av de større fagene. Dagens studieordning er veldig god, men jeg ville utvilsomt valgt den nye studieordningen. Studiet vil være mer fremtidsrettet, og vil ha bedre fokus på helheten og spesielt metoden i de internasjonale fagene. Selv synes jeg det er svært spennende at Informasjons- og personvernrett innføres som et semiobligatorisk valgfag, sier Hussein.  

Etter arbeidsgruppens vurdering burde første studieår settes av til privatrettslige emner. Ifølge arbeidsgruppen er det bedre med et helhetlig privatrettslig fokus første studieår. Planen er at året skal avsluttes med en privatrettslig innrettet Metode II-emne. Arbeidsgruppen har foreslått at Metode II-eksamen omgjøres til en hjemmeeksamen hvor studentene skal reflektere over det de har lært om juridisk metode i løpet av første studieår.

Endringer

Et viktig premiss for den innretningen som foreslås på andre studieår, er ifølge arbeidsgruppen at studentene allerede i Ex.fac. vil få undervisning i de grunnleggende reglene om statens organisering, med maktfordelingsprinsippet, legalitetsprinsippet og andre grunnkrav og grunnstrukturer i rettsstaten.

Et annet forslag fra arbeidsgruppen er at studentene som drar på utveksling får en avsluttende og individuell hjemmeoppgave med bestått/ikke bestått. I denne er det foreslått at studentene, med utgangspunktet i rammeverket som stilles opp i litteraturen, skal reflektere over det perspektivet oppholdet har gitt dem på norsk rett og rettskultur. 

- Jusstudenter som drar på utveksling skal få konsentrere seg om de emnene som de tar ved det universitetet de utveksler til, fremfor å måtte lese til en felles eksamen i rettshistorie og komparativ rett. Samtidig er det viktig at man i praksis finner en måte å løse at elevene får godt læringsutbytte av den siste oppgaven, og at det ikke bare blir noe obligatorisk studentene føler de må gjennom, sier Søvig. 

På tredje studieår blir det mer valgfrihet. Studentene kan enten dra på utveksling, eller i viss grad velge mellom ulike fag. Rettshistorie og komparativ rett vil fortsatt være andre halvdel av tredje studieår. Studentene som ikke reiser på utveksling i vårsemesteret på 3. studieår skal ta minst et engelskspråklig valgemne og ett norskspråklig emne. Arbeidsgruppen har utarbeidet to ulike forslag til universitetsstyret, hvor den ene modellen innebærer noe større grad av valgfrihet enn den andre. 

Studentene er skeptiske

JSUs spørreundersøkelse om innstillingen til fagsammensetningen for første til tredje studieår viser at studentene i utgangspunktet er negative til endringene. 

Det er i hovedsak ikke de nåværende studentene som vil merke studiereformen, men ifølge JSUs undersøkelse har likevel de fleste studentene klare meninger om den nye studiereformen. 

- De fleste er i utgangspunktet skeptiske til innstilingen, og da spesielt med tanke på at det blir større emner og eksamener. Studentene er riktignok positive til valgfriheten. Muligheten til å tautveksling på tredjeåret, samt muligheten for å ta valgfag, er studentene positive til, sier leder av JSU, Benedicte Røvik.  

Spesielt de store fagene med opptil 28 studiepoeng er jusstudentene negative til. 

- Det er mange som uttrykker at de har valgt Bergen på grunn av studiesammensetningen. Det er tydelig at flertallet av studentene i tilbakemeldingene fra undersøkelsen mener at Bergen bør fortsette med det studieopplegget de kjører nå. Studentene foretrekker at det er mange korte fag, og at det ikke kjøres parallelle eksamener, forteller Røvik. 

   

Vanskelig utgangspunkt

Ønsket om å beholde de korte og oppstykkede fagene var riktignok en tapt kamp fra start. I fakultetsstyrets ramme for den reviderte studieordningen hadde arbeidsutvalget fått en klar beskjed om at innstillingen skulle ha færre og større emner. 

- Det er rammen som ble vedtatt i september JSU er kritisk til. I forkant av arbeidet med studiereformen har JSU hatt vaffelfredag, allmøte og en spørreundersøkelse for å kartlegge studentenes meninger om en eventuell studiereform. Av spørreundersøkelsen fremgikk det i korte trekk at jusstudentene også da var negative til spørsmålet om det skulle bli færre og større fag. Basert på undersøkelsen vi gjorde før oppstarten av arbeidsgruppen kom vi med en høringsuttalelse som ble sendt til arbeidsgruppen som skulle arbeide med forslag til ny studiereform, sier Røvik. 

- Det var riktignok mye tydeligere kommentarer fra studentene i årets undersøkelse. Nå var det et konkret forslag om reform å forholde seg til, og dermed et klarere utgangspunkt å ta stilling til. Jeg tenker det er naturlig, legger hun til. 

- Mer press

Tilbakemeldingen fra studentene er at færre og større eksamener, samt flere fag med bestått/ikke bestått istedenfor karakterer, fører til mer karakterpress – det motsatte av hva som blant annet er tilsiktet med den nye studiereformen. 

- Mange studenter opplever at det vil bli mer press om å prestere på de store eksamenene. Når det kun er ett fag i løpet av et semester vil også de store fagene ha større betydning. Det er ennå ikke avklart hvordan de nye prøvingsformene blir, men det er klart at eksempelvis en sekstimerseksamen på et fag med 28 studiepoeng i mindre grad viser hvor mye kunnskap studentene faktisk sitter igjen med etter endt kurs. Derfor mener vi at det klart må være mer enn én prøvingsform i et så stort emne og at prøvingsformene må være varierte. Studenter er like forskjellige som alle andre, og vil dermed foretrekke ulike vurderingsformer for å få vist sin kunnskap på, sier Røvik. 

Selv om kampen for å gå bort fra de større emnene trolig er tapt, har JSU fortsatt mange kamper de ønsker å ta i det videre arbeidet. 

- Det er ennå ikke utredet eller avklart hvordan prøvingsformene blir med den nye studiereformen, eller om man klarer å få på plass to sensorer. Vi har svært lenge hatt et mål om å få på plass to sensorer, og kommer til å kjempe for å få det igjennom med den nye studiereformen. Juridisk fakultet er en av få fakulteter – heldigvis for de andre – som fortsatt bare har én sensor på eksamen. Det er egentlig ganske hårreisende, og gir jusstudentene i Bergen mindre rettssikkerhet knyttet til sensuren. Jeg tror dette i dag svekker kvaliteten på sensuren og tilliten blant studentene til sensuren. Mange studenter opplever og uttrykker i dag at sensuren i noen tilfeller bærer preg av hvem man får som sensor og hvilken sensurkommisjon man havner i. Dette gjør igjen at sensuren oppleves som vilkårlig. Slikt får man høye klagetall av. I den første spørreundersøkelsen vi hadde kom det frem at over halvparten av studentene har lav tillitt til sensuren som gis, sier hun. 

- 114 av 348 studenter som svarte på den første spørreundersøkelsen sier at flere varierte prøvingsformer er viktig ved en eventuell studiereform. Det er klare tilbakemeldinger på at det i større grad vil reflektere studentenes ferdigheter. Videre er det et spørsmål om det er mulig å få innført praksis som et eget valgfag i den endelige studiereformen. Studentene i fakultetsstyret fikk gjennomslag for å utrede praksis som valgfag. Det er riktignok viktig at vi følger opp dette, og at det ikke bare blir med en utredning. Det er lite trolig at vi får flertall for å gå vekk fra større emner, men vi mener at det bør innebære at vi får på plass praksis som valgfag, flere varierte vurderingsformer og to sensorer. Det er dette studentene etterspør. Det er iallfall noe vi i JSU kommer til å kjempe for i det videre arbeidet, forteller Røvik.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.