Dragefjellets kvinner i Universitetsstyret

Injuria.no • 1. mai 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

Det øverste organet ved Universitetet i Bergen, Universitetsstyret, vil for andre år på rad ha en kvinnelig jusstudent som styremedlem. Lise Carlsen stakk av med en knepen valgseier på kvinnesiden, og står med det klar til å ta over vervet til sin medstudent Sausan Hussein.

– Det er kanskje litt klisjé, men jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda, sier Lise Carlsen når Injuria møter henne dagen etter valget gikk hennes vei. 

Ydmyk, glad og sliten er ordene hun bruker for å beskrive følelsen av å ha blitt valgt av UiBs studenter til å tale deres sak i Universitetsstyret. Bare ni stemmer skilte henne fra andreplassen etter første stemmeopptelling. 

– Det har vært en veldig jevn og god kamp, kanskje den jevneste noensinne. Jeg skjønte nok i forkant av valgkampen at det kom til å bli veldig jevnt og at hver eneste stemme kom til å telle. Derfor trøkket vi på med valgkamp hele uken. Det førte til at jeg ble veldig sliten, men samtidig visste jeg at uansett hvordan det gikk, så hadde jeg gjort mitt beste. Jeg tror ikke jeg kunne fått så mange flere stemmer enn det jeg fikk. Siden jeg visste at jeg, uavhengig av resultatet, hadde gjort alt det jeg kunne, var jeg egentlig bare fornøyd med innsatsen. Det var nok veldig små marginer som gjorde at akkurat jeg trakk det lengste strået, men det var utrolig gøy å nå helt til topps, forteller Carlsen.

Nåværende styremedlem i Universitetsstyret, Sausan Hussein, har i år sett valget fra sidelinjen, trolig med hakket lavere stressnivå enn den nyvalgte. 

– Jeg syns det har vært en utrolig spennende valgkamp i år. Kandidatene har virkelig vært dyktige og flinke til å nå ut til folk, engasjere studentene og synliggjøre Universitetsstyret i enda større grad enn før. Mange spennende saker har blitt satt på agendaen og leserinnlegg etter leserinnlegg har bidratt til å skape debatt på kort tid. Det har vært veldig spennende å følge med, særlig siden jeg kjenner Lise fra før, og det er veldig gøy at hun har blitt valgt, sier Hussein.

Carlsen drev valgkamp sammen med Andreas Trohjell fra det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men hun ble valgt til Universitetsstyret sammen med Gard Aasmund Skulstad Johanson fra det medisinske fakultet. 

– Det er selvsagt veldig trist at Andreas ikke ble valgt. Vi har de samme hjertesakene, og han er en veldig dyktig fyr. Samtidig tror jeg ikke at det blir noe problem å samarbeide med Gard heller. Han har imponert meg i valgkampen, og virker veldig flink. Vi er nok helt enige om de store linjene, og så er vi kanskje uenige om detaljer. De store linjene er nok det viktigste, sier Carlsen

– Det er absolutt det viktigste at man er enige om de store linjene. Det har generelt sett vært lite kontroverser og uenighet om de ulike sakene i år, og kandidatene har heller hatt ulike prioriteringer. Ulike prioriteringer er ikke nødvendigvis noe som kommer på spissen i et samarbeid når man først sitter i styret. Da jobber man med saker man får presentert. Slik sett tenker jeg at man helt fint får til et samarbeid uavhengig av om man er uenig i noen prioriteringer, sier Hussein. 

– Utfordringen denne valgkampen har nok ikke vært at vi er for uenige, men at vi derimot har vært for enige. Dermed har det kanskje vært vanskelig for studentene å skille oss. Valget handlet nok mest om gjennomslagskraft og hvem man ønsket skulle representere seg, mener Carlsen.

Både nåværende og nyvalgte styremedlem har en solid bakgrunn fra studentpolitikken. Det har gitt dem kunnskaper og erfaringer som er gode å ha som styremedlem i Universitetsstyret. 

– Det er absolutt en stor fordel å ha innsikt i hvordan ledelsen på et fakultet tenker. Det mest lærerike er nok å se forskjellen på hva ledelsen ønsker og ideelt sett ville fått til, og hva de har midler til. At det har vært langt mellom visjoner og hva som er realistisk å få til, er noe av det som har vært utfordringen med å jobbe med studentpolitikk. Ting tar lang tid, og man må gjennom tunge prosesser for å få til endringer. Den erfaringen har gjort at jeg bevisst har passet på å ikke love alt for mye i denne valgkampen. Man må gjennom et omfattende byråkrati for å få til endringer. Det er rettssikkerhetsgaranti at vi har systemer som gjør at det tar tid å få endringer gjennomført. Samtidig er det desto viktigere at de som sitter i styret og skal få gjennomført ting, har kjennskap til dette. Da tror jeg prosessen går raskere, forteller Carlsen. 

– Det er uten tvil en fordel å ha kjennskap til hvordan en fakultetsledelse og et fakultet som institusjon fungerer. I et studentutvalg tenker man gjerne utelukkende på studentinteresser. Når man kommer opp på institusjonsnivå må man også ta stilling til forskning, økonomi, hva vi har ressurser til og ikke, og mye mer. Erfaring med dette er derfor veldig verdifullt å ha med seg inn i Universitetsstyret, sier Hussein. 


Lise Carlsen og Sausan Hussein. Foto: Malin Askevold Helle

Til tross for tidligere erfaringer var det en stor overgang for Hussein å skulle tre inn som styremedlem i Universitetsstyret for ett år siden. 

– Jeg følte meg jo litt på dypt vann i starten. Selv om jeg hadde erfaring fra fakultetsstyret var det en stor overgang fra å være studentrepresentant der til å være et fullverdig styremedlem i Universitetsstyret. Der er det forventet at din stemme, måten du leser sakspapirene på og innsikten du skal ha, er like god som resten av styret. Det var absolutt en utfordring i starten, men man kommer fort inn i det med veldig god hjelp på veien. Da er det utrolig spennende, interessant og lærerikt å se hvordan institusjonen blir drevet på et slikt nivå, hvordan man tenker, prioriterer, og ikke minst hvor store forhold det egentlig er, forteller Hussein. 

Selv om man stiller som student i styret understreker Hussein at påvirkningskraften er lik for alle styremedlemmer. 

– Man er et styremedlem på lik linje med de andre. Man er valgt av studentene, men man er ikke en studentrepresentant. Det er et skille som det er veldig viktig å huske på. Det gjør at jeg føler vi blir tatt på alvor på akkurat samme måte som de andre styremedlemmene, og at det samtidig forventes like mye av oss. Det er veldig positivt og viktig. Samtidig sitter vi med et studentperspektiv som de andre i rommet ikke har. Selv om vi ikke skal være studentrepresentanter som kun hever stemmen når det er saker som er direkte relevante for studentene, må vi ta dette perspektivet med oss inn i styrearbeidet, uten å ta på oss en studenthatt. Det er litt vanskelig å skjønne dette forholdet i starten, siden man ofte er vant til å ha en studentrolle i et styre. I Universitetsstyret blir man stilt likt, samtidig som man kan bidra med et litt annet perspektiv, forteller hun.

– Hva er drivkraften deres til å legge ned så mye tid og energi i verv som styremedlem i Universitetsstyret?

– Det er alltid ting på både fakultetsnivå, institusjonsnivå og på små deler av studiet som kan forbedres. Studentene har behov som det må lyttes til, og forholdene må bli justert etter disse behovene. Det er ikke alle som har interesse av eller lyst til å være den som sier ifra om eller jobbe for slike ting. Det er for så vidt bra at ikke alle står frem hver for seg, men noen må tale saken. Jeg har vært veldig interessert i studentpolitikk og hatt lyst til å jobbe med det. Når man ser at man blir lyttet til, at man faktisk presenterer problemer ledelsen ikke var klar over at eksisterte, og at forslagene blir tatt godt imot, får man motivasjon til å fortsette arbeidet, sier Hussein. 

– Jeg hadde ikke orket legge ned så mye arbeid om jeg ikke synts det var så gøy og viktig som det er. Jeg tror vi begge må trekke litt i bremsene av og til for å klare å også dra studiet i land. I noen perioder blir man så engasjert og revet med at man fort glemmer alt annet. Denne valgkampen har heldigvis vært veldig kort og intens, men jeg merker at jeg ikke kunne ha drevet med valgkamp hele tiden. Jeg trives vanligvis godt bak kulissene, så det er litt uvant og slitsomt å stå frem og skulle fremme seg selv som person i stedet for en organisasjon. Når man går til valg som seg selv, kan det virke som om man har fått til alle disse tingene alene. Slik er det jo ikke. Selv om det er jeg som står der på plakaten, er det en gjeng som står bak og jobber sammen mot et mål. Det gode miljøet og fellesskapet man får er nok også det jeg har likt best med å holde på med studentpolitikken. Det er veldig inspirerende å møte folk som har de samme interessene som deg, forteller Carlsen. 

Selv om den offisielle overtakelsen av vervet ikke skjer før 1. juli, vil overlappingen starte en stund før. Ifølge Hussein er en slik periode avgjørende for at styremedlemmene skal være forberedt på hva som møter dem. 

– Den overlappingsperioden er viktig, og jeg har veldig lyst til å få et lengre overlapp med de nye styremedlemmene enn det har vært tidligere. Det vil medføre at de får bedre kontroll på hva rollen innebærer, samt det materielle i saker som styret har jobbet med tidligere. Det kan være vanskelig å ta stilling til en sak som blir tatt opp i styret dersom man ikke kjenner til historikken. Da må man gjerne grave dypt for å finne ut hvorfor styret har havnet i den retningen det har. Det krever mye arbeid, og en lengre overlappingsperiode vil gjøre den prosessen lettere. Samtidig er det viktig å huske at det går fint å ikke kunne alt i starten. Det er ikke meningen at man skal kunne alt fra før når man tar over vervet. Ting kommer seg etter hvert, og man lærer mens man går. Man skal selvsagt være rastløs, nysgjerrig og på jakt etter mer informasjon om ting, men det går fint at man ikke kan alt med en gang, mener Hussein. 

Selv om to studenter er valgt til å sitte i styret, har Carlsen tro på at engasjementet som har blitt vist i valgperioden kan føre til gode samarbeid i tiden videre.

– Jeg må selvfølgelig jobbe for de sakene jeg gikk til valgkamp for, i tillegg til å bli enig med Gard om de sakene han fremmet i sin valgkamp. Personlig har arbeidet med psykisk helse alltid vært spesielt viktig for meg, og jeg ønsker derfor å jobbe videre med for eksempel mentorordningen her på jussen. I tillegg blir arbeidet med sensursaken og studiereformen sentralt. Når valgkampen står på som verst, kan det fort bli litt temperatur mellom kandidatene, og slik skal det være. Men nå som valgkampen er ferdig, gleder jeg meg til å legge vekk stridsøksen og starte et godt samarbeid. Det har vært utrolig gøy å se et så stort engasjement gjennom valgperioden. Det har vært så mange dyktige og engasjerte kandidater, og det virker jo som om vi er veldig enige om mye. Det er jo egentlig et godt tegn at studentene i bunn og grunn er enige om hva som er riktig retning for universitetet. Det er alltid gøy å sitte i et verv når man vet at man har flertallet bak seg i det man sier. Da kan man sitte der med stor selvsikkerhet og god samvittighet, spesielt om man skal være litt kritisk til noe. Når man vet at men kjemper for noe studentene kommer til å bli fornøyd med, er det veldig givende å drive med studentpolitikk, sier Carlsen.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.