Dragefjellets kvinner i Universitetsstyret

Injuria.no • 1. mai 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

Det øverste organet ved Universitetet i Bergen, Universitetsstyret, vil for andre år på rad ha en kvinnelig jusstudent som styremedlem. Lise Carlsen stakk av med en knepen valgseier på kvinnesiden, og står med det klar til å ta over vervet til sin medstudent Sausan Hussein.

– Det er kanskje litt klisjé, men jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda, sier Lise Carlsen når Injuria møter henne dagen etter valget gikk hennes vei. 

Ydmyk, glad og sliten er ordene hun bruker for å beskrive følelsen av å ha blitt valgt av UiBs studenter til å tale deres sak i Universitetsstyret. Bare ni stemmer skilte henne fra andreplassen etter første stemmeopptelling. 

– Det har vært en veldig jevn og god kamp, kanskje den jevneste noensinne. Jeg skjønte nok i forkant av valgkampen at det kom til å bli veldig jevnt og at hver eneste stemme kom til å telle. Derfor trøkket vi på med valgkamp hele uken. Det førte til at jeg ble veldig sliten, men samtidig visste jeg at uansett hvordan det gikk, så hadde jeg gjort mitt beste. Jeg tror ikke jeg kunne fått så mange flere stemmer enn det jeg fikk. Siden jeg visste at jeg, uavhengig av resultatet, hadde gjort alt det jeg kunne, var jeg egentlig bare fornøyd med innsatsen. Det var nok veldig små marginer som gjorde at akkurat jeg trakk det lengste strået, men det var utrolig gøy å nå helt til topps, forteller Carlsen.

Nåværende styremedlem i Universitetsstyret, Sausan Hussein, har i år sett valget fra sidelinjen, trolig med hakket lavere stressnivå enn den nyvalgte. 

– Jeg syns det har vært en utrolig spennende valgkamp i år. Kandidatene har virkelig vært dyktige og flinke til å nå ut til folk, engasjere studentene og synliggjøre Universitetsstyret i enda større grad enn før. Mange spennende saker har blitt satt på agendaen og leserinnlegg etter leserinnlegg har bidratt til å skape debatt på kort tid. Det har vært veldig spennende å følge med, særlig siden jeg kjenner Lise fra før, og det er veldig gøy at hun har blitt valgt, sier Hussein.

Carlsen drev valgkamp sammen med Andreas Trohjell fra det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men hun ble valgt til Universitetsstyret sammen med Gard Aasmund Skulstad Johanson fra det medisinske fakultet. 

– Det er selvsagt veldig trist at Andreas ikke ble valgt. Vi har de samme hjertesakene, og han er en veldig dyktig fyr. Samtidig tror jeg ikke at det blir noe problem å samarbeide med Gard heller. Han har imponert meg i valgkampen, og virker veldig flink. Vi er nok helt enige om de store linjene, og så er vi kanskje uenige om detaljer. De store linjene er nok det viktigste, sier Carlsen

– Det er absolutt det viktigste at man er enige om de store linjene. Det har generelt sett vært lite kontroverser og uenighet om de ulike sakene i år, og kandidatene har heller hatt ulike prioriteringer. Ulike prioriteringer er ikke nødvendigvis noe som kommer på spissen i et samarbeid når man først sitter i styret. Da jobber man med saker man får presentert. Slik sett tenker jeg at man helt fint får til et samarbeid uavhengig av om man er uenig i noen prioriteringer, sier Hussein. 

– Utfordringen denne valgkampen har nok ikke vært at vi er for uenige, men at vi derimot har vært for enige. Dermed har det kanskje vært vanskelig for studentene å skille oss. Valget handlet nok mest om gjennomslagskraft og hvem man ønsket skulle representere seg, mener Carlsen.

Både nåværende og nyvalgte styremedlem har en solid bakgrunn fra studentpolitikken. Det har gitt dem kunnskaper og erfaringer som er gode å ha som styremedlem i Universitetsstyret. 

– Det er absolutt en stor fordel å ha innsikt i hvordan ledelsen på et fakultet tenker. Det mest lærerike er nok å se forskjellen på hva ledelsen ønsker og ideelt sett ville fått til, og hva de har midler til. At det har vært langt mellom visjoner og hva som er realistisk å få til, er noe av det som har vært utfordringen med å jobbe med studentpolitikk. Ting tar lang tid, og man må gjennom tunge prosesser for å få til endringer. Den erfaringen har gjort at jeg bevisst har passet på å ikke love alt for mye i denne valgkampen. Man må gjennom et omfattende byråkrati for å få til endringer. Det er rettssikkerhetsgaranti at vi har systemer som gjør at det tar tid å få endringer gjennomført. Samtidig er det desto viktigere at de som sitter i styret og skal få gjennomført ting, har kjennskap til dette. Da tror jeg prosessen går raskere, forteller Carlsen. 

– Det er uten tvil en fordel å ha kjennskap til hvordan en fakultetsledelse og et fakultet som institusjon fungerer. I et studentutvalg tenker man gjerne utelukkende på studentinteresser. Når man kommer opp på institusjonsnivå må man også ta stilling til forskning, økonomi, hva vi har ressurser til og ikke, og mye mer. Erfaring med dette er derfor veldig verdifullt å ha med seg inn i Universitetsstyret, sier Hussein. 


Lise Carlsen og Sausan Hussein. Foto: Malin Askevold Helle

Til tross for tidligere erfaringer var det en stor overgang for Hussein å skulle tre inn som styremedlem i Universitetsstyret for ett år siden. 

– Jeg følte meg jo litt på dypt vann i starten. Selv om jeg hadde erfaring fra fakultetsstyret var det en stor overgang fra å være studentrepresentant der til å være et fullverdig styremedlem i Universitetsstyret. Der er det forventet at din stemme, måten du leser sakspapirene på og innsikten du skal ha, er like god som resten av styret. Det var absolutt en utfordring i starten, men man kommer fort inn i det med veldig god hjelp på veien. Da er det utrolig spennende, interessant og lærerikt å se hvordan institusjonen blir drevet på et slikt nivå, hvordan man tenker, prioriterer, og ikke minst hvor store forhold det egentlig er, forteller Hussein. 

Selv om man stiller som student i styret understreker Hussein at påvirkningskraften er lik for alle styremedlemmer. 

– Man er et styremedlem på lik linje med de andre. Man er valgt av studentene, men man er ikke en studentrepresentant. Det er et skille som det er veldig viktig å huske på. Det gjør at jeg føler vi blir tatt på alvor på akkurat samme måte som de andre styremedlemmene, og at det samtidig forventes like mye av oss. Det er veldig positivt og viktig. Samtidig sitter vi med et studentperspektiv som de andre i rommet ikke har. Selv om vi ikke skal være studentrepresentanter som kun hever stemmen når det er saker som er direkte relevante for studentene, må vi ta dette perspektivet med oss inn i styrearbeidet, uten å ta på oss en studenthatt. Det er litt vanskelig å skjønne dette forholdet i starten, siden man ofte er vant til å ha en studentrolle i et styre. I Universitetsstyret blir man stilt likt, samtidig som man kan bidra med et litt annet perspektiv, forteller hun.

– Hva er drivkraften deres til å legge ned så mye tid og energi i verv som styremedlem i Universitetsstyret?

– Det er alltid ting på både fakultetsnivå, institusjonsnivå og på små deler av studiet som kan forbedres. Studentene har behov som det må lyttes til, og forholdene må bli justert etter disse behovene. Det er ikke alle som har interesse av eller lyst til å være den som sier ifra om eller jobbe for slike ting. Det er for så vidt bra at ikke alle står frem hver for seg, men noen må tale saken. Jeg har vært veldig interessert i studentpolitikk og hatt lyst til å jobbe med det. Når man ser at man blir lyttet til, at man faktisk presenterer problemer ledelsen ikke var klar over at eksisterte, og at forslagene blir tatt godt imot, får man motivasjon til å fortsette arbeidet, sier Hussein. 

– Jeg hadde ikke orket legge ned så mye arbeid om jeg ikke synts det var så gøy og viktig som det er. Jeg tror vi begge må trekke litt i bremsene av og til for å klare å også dra studiet i land. I noen perioder blir man så engasjert og revet med at man fort glemmer alt annet. Denne valgkampen har heldigvis vært veldig kort og intens, men jeg merker at jeg ikke kunne ha drevet med valgkamp hele tiden. Jeg trives vanligvis godt bak kulissene, så det er litt uvant og slitsomt å stå frem og skulle fremme seg selv som person i stedet for en organisasjon. Når man går til valg som seg selv, kan det virke som om man har fått til alle disse tingene alene. Slik er det jo ikke. Selv om det er jeg som står der på plakaten, er det en gjeng som står bak og jobber sammen mot et mål. Det gode miljøet og fellesskapet man får er nok også det jeg har likt best med å holde på med studentpolitikken. Det er veldig inspirerende å møte folk som har de samme interessene som deg, forteller Carlsen. 

Selv om den offisielle overtakelsen av vervet ikke skjer før 1. juli, vil overlappingen starte en stund før. Ifølge Hussein er en slik periode avgjørende for at styremedlemmene skal være forberedt på hva som møter dem. 

– Den overlappingsperioden er viktig, og jeg har veldig lyst til å få et lengre overlapp med de nye styremedlemmene enn det har vært tidligere. Det vil medføre at de får bedre kontroll på hva rollen innebærer, samt det materielle i saker som styret har jobbet med tidligere. Det kan være vanskelig å ta stilling til en sak som blir tatt opp i styret dersom man ikke kjenner til historikken. Da må man gjerne grave dypt for å finne ut hvorfor styret har havnet i den retningen det har. Det krever mye arbeid, og en lengre overlappingsperiode vil gjøre den prosessen lettere. Samtidig er det viktig å huske at det går fint å ikke kunne alt i starten. Det er ikke meningen at man skal kunne alt fra før når man tar over vervet. Ting kommer seg etter hvert, og man lærer mens man går. Man skal selvsagt være rastløs, nysgjerrig og på jakt etter mer informasjon om ting, men det går fint at man ikke kan alt med en gang, mener Hussein. 

Selv om to studenter er valgt til å sitte i styret, har Carlsen tro på at engasjementet som har blitt vist i valgperioden kan føre til gode samarbeid i tiden videre.

– Jeg må selvfølgelig jobbe for de sakene jeg gikk til valgkamp for, i tillegg til å bli enig med Gard om de sakene han fremmet i sin valgkamp. Personlig har arbeidet med psykisk helse alltid vært spesielt viktig for meg, og jeg ønsker derfor å jobbe videre med for eksempel mentorordningen her på jussen. I tillegg blir arbeidet med sensursaken og studiereformen sentralt. Når valgkampen står på som verst, kan det fort bli litt temperatur mellom kandidatene, og slik skal det være. Men nå som valgkampen er ferdig, gleder jeg meg til å legge vekk stridsøksen og starte et godt samarbeid. Det har vært utrolig gøy å se et så stort engasjement gjennom valgperioden. Det har vært så mange dyktige og engasjerte kandidater, og det virker jo som om vi er veldig enige om mye. Det er jo egentlig et godt tegn at studentene i bunn og grunn er enige om hva som er riktig retning for universitetet. Det er alltid gøy å sitte i et verv når man vet at man har flertallet bak seg i det man sier. Da kan man sitte der med stor selvsikkerhet og god samvittighet, spesielt om man skal være litt kritisk til noe. Når man vet at men kjemper for noe studentene kommer til å bli fornøyd med, er det veldig givende å drive med studentpolitikk, sier Carlsen.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.