Dragefjellets kvinner i Universitetsstyret

Injuria.no • 1. mai 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

Det øverste organet ved Universitetet i Bergen, Universitetsstyret, vil for andre år på rad ha en kvinnelig jusstudent som styremedlem. Lise Carlsen stakk av med en knepen valgseier på kvinnesiden, og står med det klar til å ta over vervet til sin medstudent Sausan Hussein.

– Det er kanskje litt klisjé, men jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda, sier Lise Carlsen når Injuria møter henne dagen etter valget gikk hennes vei. 

Ydmyk, glad og sliten er ordene hun bruker for å beskrive følelsen av å ha blitt valgt av UiBs studenter til å tale deres sak i Universitetsstyret. Bare ni stemmer skilte henne fra andreplassen etter første stemmeopptelling. 

– Det har vært en veldig jevn og god kamp, kanskje den jevneste noensinne. Jeg skjønte nok i forkant av valgkampen at det kom til å bli veldig jevnt og at hver eneste stemme kom til å telle. Derfor trøkket vi på med valgkamp hele uken. Det førte til at jeg ble veldig sliten, men samtidig visste jeg at uansett hvordan det gikk, så hadde jeg gjort mitt beste. Jeg tror ikke jeg kunne fått så mange flere stemmer enn det jeg fikk. Siden jeg visste at jeg, uavhengig av resultatet, hadde gjort alt det jeg kunne, var jeg egentlig bare fornøyd med innsatsen. Det var nok veldig små marginer som gjorde at akkurat jeg trakk det lengste strået, men det var utrolig gøy å nå helt til topps, forteller Carlsen.

Nåværende styremedlem i Universitetsstyret, Sausan Hussein, har i år sett valget fra sidelinjen, trolig med hakket lavere stressnivå enn den nyvalgte. 

– Jeg syns det har vært en utrolig spennende valgkamp i år. Kandidatene har virkelig vært dyktige og flinke til å nå ut til folk, engasjere studentene og synliggjøre Universitetsstyret i enda større grad enn før. Mange spennende saker har blitt satt på agendaen og leserinnlegg etter leserinnlegg har bidratt til å skape debatt på kort tid. Det har vært veldig spennende å følge med, særlig siden jeg kjenner Lise fra før, og det er veldig gøy at hun har blitt valgt, sier Hussein.

Carlsen drev valgkamp sammen med Andreas Trohjell fra det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men hun ble valgt til Universitetsstyret sammen med Gard Aasmund Skulstad Johanson fra det medisinske fakultet. 

– Det er selvsagt veldig trist at Andreas ikke ble valgt. Vi har de samme hjertesakene, og han er en veldig dyktig fyr. Samtidig tror jeg ikke at det blir noe problem å samarbeide med Gard heller. Han har imponert meg i valgkampen, og virker veldig flink. Vi er nok helt enige om de store linjene, og så er vi kanskje uenige om detaljer. De store linjene er nok det viktigste, sier Carlsen

– Det er absolutt det viktigste at man er enige om de store linjene. Det har generelt sett vært lite kontroverser og uenighet om de ulike sakene i år, og kandidatene har heller hatt ulike prioriteringer. Ulike prioriteringer er ikke nødvendigvis noe som kommer på spissen i et samarbeid når man først sitter i styret. Da jobber man med saker man får presentert. Slik sett tenker jeg at man helt fint får til et samarbeid uavhengig av om man er uenig i noen prioriteringer, sier Hussein. 

– Utfordringen denne valgkampen har nok ikke vært at vi er for uenige, men at vi derimot har vært for enige. Dermed har det kanskje vært vanskelig for studentene å skille oss. Valget handlet nok mest om gjennomslagskraft og hvem man ønsket skulle representere seg, mener Carlsen.

Både nåværende og nyvalgte styremedlem har en solid bakgrunn fra studentpolitikken. Det har gitt dem kunnskaper og erfaringer som er gode å ha som styremedlem i Universitetsstyret. 

– Det er absolutt en stor fordel å ha innsikt i hvordan ledelsen på et fakultet tenker. Det mest lærerike er nok å se forskjellen på hva ledelsen ønsker og ideelt sett ville fått til, og hva de har midler til. At det har vært langt mellom visjoner og hva som er realistisk å få til, er noe av det som har vært utfordringen med å jobbe med studentpolitikk. Ting tar lang tid, og man må gjennom tunge prosesser for å få til endringer. Den erfaringen har gjort at jeg bevisst har passet på å ikke love alt for mye i denne valgkampen. Man må gjennom et omfattende byråkrati for å få til endringer. Det er rettssikkerhetsgaranti at vi har systemer som gjør at det tar tid å få endringer gjennomført. Samtidig er det desto viktigere at de som sitter i styret og skal få gjennomført ting, har kjennskap til dette. Da tror jeg prosessen går raskere, forteller Carlsen. 

– Det er uten tvil en fordel å ha kjennskap til hvordan en fakultetsledelse og et fakultet som institusjon fungerer. I et studentutvalg tenker man gjerne utelukkende på studentinteresser. Når man kommer opp på institusjonsnivå må man også ta stilling til forskning, økonomi, hva vi har ressurser til og ikke, og mye mer. Erfaring med dette er derfor veldig verdifullt å ha med seg inn i Universitetsstyret, sier Hussein. 


Lise Carlsen og Sausan Hussein. Foto: Malin Askevold Helle

Til tross for tidligere erfaringer var det en stor overgang for Hussein å skulle tre inn som styremedlem i Universitetsstyret for ett år siden. 

– Jeg følte meg jo litt på dypt vann i starten. Selv om jeg hadde erfaring fra fakultetsstyret var det en stor overgang fra å være studentrepresentant der til å være et fullverdig styremedlem i Universitetsstyret. Der er det forventet at din stemme, måten du leser sakspapirene på og innsikten du skal ha, er like god som resten av styret. Det var absolutt en utfordring i starten, men man kommer fort inn i det med veldig god hjelp på veien. Da er det utrolig spennende, interessant og lærerikt å se hvordan institusjonen blir drevet på et slikt nivå, hvordan man tenker, prioriterer, og ikke minst hvor store forhold det egentlig er, forteller Hussein. 

Selv om man stiller som student i styret understreker Hussein at påvirkningskraften er lik for alle styremedlemmer. 

– Man er et styremedlem på lik linje med de andre. Man er valgt av studentene, men man er ikke en studentrepresentant. Det er et skille som det er veldig viktig å huske på. Det gjør at jeg føler vi blir tatt på alvor på akkurat samme måte som de andre styremedlemmene, og at det samtidig forventes like mye av oss. Det er veldig positivt og viktig. Samtidig sitter vi med et studentperspektiv som de andre i rommet ikke har. Selv om vi ikke skal være studentrepresentanter som kun hever stemmen når det er saker som er direkte relevante for studentene, må vi ta dette perspektivet med oss inn i styrearbeidet, uten å ta på oss en studenthatt. Det er litt vanskelig å skjønne dette forholdet i starten, siden man ofte er vant til å ha en studentrolle i et styre. I Universitetsstyret blir man stilt likt, samtidig som man kan bidra med et litt annet perspektiv, forteller hun.

– Hva er drivkraften deres til å legge ned så mye tid og energi i verv som styremedlem i Universitetsstyret?

– Det er alltid ting på både fakultetsnivå, institusjonsnivå og på små deler av studiet som kan forbedres. Studentene har behov som det må lyttes til, og forholdene må bli justert etter disse behovene. Det er ikke alle som har interesse av eller lyst til å være den som sier ifra om eller jobbe for slike ting. Det er for så vidt bra at ikke alle står frem hver for seg, men noen må tale saken. Jeg har vært veldig interessert i studentpolitikk og hatt lyst til å jobbe med det. Når man ser at man blir lyttet til, at man faktisk presenterer problemer ledelsen ikke var klar over at eksisterte, og at forslagene blir tatt godt imot, får man motivasjon til å fortsette arbeidet, sier Hussein. 

– Jeg hadde ikke orket legge ned så mye arbeid om jeg ikke synts det var så gøy og viktig som det er. Jeg tror vi begge må trekke litt i bremsene av og til for å klare å også dra studiet i land. I noen perioder blir man så engasjert og revet med at man fort glemmer alt annet. Denne valgkampen har heldigvis vært veldig kort og intens, men jeg merker at jeg ikke kunne ha drevet med valgkamp hele tiden. Jeg trives vanligvis godt bak kulissene, så det er litt uvant og slitsomt å stå frem og skulle fremme seg selv som person i stedet for en organisasjon. Når man går til valg som seg selv, kan det virke som om man har fått til alle disse tingene alene. Slik er det jo ikke. Selv om det er jeg som står der på plakaten, er det en gjeng som står bak og jobber sammen mot et mål. Det gode miljøet og fellesskapet man får er nok også det jeg har likt best med å holde på med studentpolitikken. Det er veldig inspirerende å møte folk som har de samme interessene som deg, forteller Carlsen. 

Selv om den offisielle overtakelsen av vervet ikke skjer før 1. juli, vil overlappingen starte en stund før. Ifølge Hussein er en slik periode avgjørende for at styremedlemmene skal være forberedt på hva som møter dem. 

– Den overlappingsperioden er viktig, og jeg har veldig lyst til å få et lengre overlapp med de nye styremedlemmene enn det har vært tidligere. Det vil medføre at de får bedre kontroll på hva rollen innebærer, samt det materielle i saker som styret har jobbet med tidligere. Det kan være vanskelig å ta stilling til en sak som blir tatt opp i styret dersom man ikke kjenner til historikken. Da må man gjerne grave dypt for å finne ut hvorfor styret har havnet i den retningen det har. Det krever mye arbeid, og en lengre overlappingsperiode vil gjøre den prosessen lettere. Samtidig er det viktig å huske at det går fint å ikke kunne alt i starten. Det er ikke meningen at man skal kunne alt fra før når man tar over vervet. Ting kommer seg etter hvert, og man lærer mens man går. Man skal selvsagt være rastløs, nysgjerrig og på jakt etter mer informasjon om ting, men det går fint at man ikke kan alt med en gang, mener Hussein. 

Selv om to studenter er valgt til å sitte i styret, har Carlsen tro på at engasjementet som har blitt vist i valgperioden kan føre til gode samarbeid i tiden videre.

– Jeg må selvfølgelig jobbe for de sakene jeg gikk til valgkamp for, i tillegg til å bli enig med Gard om de sakene han fremmet i sin valgkamp. Personlig har arbeidet med psykisk helse alltid vært spesielt viktig for meg, og jeg ønsker derfor å jobbe videre med for eksempel mentorordningen her på jussen. I tillegg blir arbeidet med sensursaken og studiereformen sentralt. Når valgkampen står på som verst, kan det fort bli litt temperatur mellom kandidatene, og slik skal det være. Men nå som valgkampen er ferdig, gleder jeg meg til å legge vekk stridsøksen og starte et godt samarbeid. Det har vært utrolig gøy å se et så stort engasjement gjennom valgperioden. Det har vært så mange dyktige og engasjerte kandidater, og det virker jo som om vi er veldig enige om mye. Det er jo egentlig et godt tegn at studentene i bunn og grunn er enige om hva som er riktig retning for universitetet. Det er alltid gøy å sitte i et verv når man vet at man har flertallet bak seg i det man sier. Da kan man sitte der med stor selvsikkerhet og god samvittighet, spesielt om man skal være litt kritisk til noe. Når man vet at men kjemper for noe studentene kommer til å bli fornøyd med, er det veldig givende å drive med studentpolitikk, sier Carlsen.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.