Debattinnlegg: Fakultetets klamme utvekslingshånd

Injuria.no • 16. januar 2018

Skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler
 

På Dragefjellet hører vi stadig lovnader om at fakultetet ønsker å bidra positivt i kampen mot det negative karakterpresset på jussen. Fakultetet virker også å ha som målsetning at de som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling. 

Det er for oss derfor merkelig at det på møte i studieutvalget i sak 88/17 ble vedtatt at det fra søknadsrunden vår 2018 skal gjelde en øvre grense på ti studenter til samme universitet i samme semester. 

Vedtaket ble stemt igjennom med tre mot fire stemmer. Studentene og en stipendiat stemte imot. 

Begrunnelsen for vedtaket var at hvis det sendes «store grupper av studentar til same stad, kan det vera ein risiko for at studentane får større utfordringar med å bli integrerte blant dei lokale studentene, og blant dei andre internasjonale studentane». Vedtaket er ikke begrunnet i at studentene får et dårligere læringsutbytte, men det er hevdet at det er «sannsynleg at meirverdien kan bli lågare dersom det er mange norske studenter som reiser til same sted». Merverdien det siktes til, er at man i tillegg til et rent faglig utbytte skal få internasjonal erfaring, nettverk, språkkunnskaper og man skal også utvikle interkulturelle ferdigheter og kompetanse. 

Det kan godt hende at det er riktig at større grupper av bergensstudenter på ett sted utgjør en risiko for at studentene får dårligere utbytte av merverdien studentene kan få av utveksling. Dette er imidlertid ikke en tilbakemelding fakultetet har fått fra læringsstedene vi har avtale med. 

Leser man studentrapportene fra de mest populære stedene er de nesten utelukkende positive og studentene selv sier at de både får stort faglig utbytte, blir bedre i språk og får verdifull internasjonal erfaring. At enkelte nevner at det kan være litt mange nordmenn i Australia stemmer, men det virker ikke som om dette er noe stort problem blant studentene generelt. 

Ser vi på de andre juridiske fakultetene i Norge synes verken UiO eller UiT å dele fakultetet i Bergen sin oppfatning om at det er noe problem å sende mer enn 10 studenter på samme utvekslingssted. Etter vår oppfatning har disse allerede et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn hos oss. Vi frykter derfor at UiB faller i bakleksa når det gjelder utveksling sammenliknet med de andre fakultetene ved å sette en slik restriksjon på 10 studenter per sted. Vedtaket vil derfor også kunne få konsekvenser for hvor attraktivt UiB er som studiested. 

I vedtaket vises det til at utvekslingsstedene som har ”mange” studenter krever skolepenger, og at norske utvekslingsstudenter er en enkel inntektskilde. De hevder at skolene tar inn jusstudentene fordi ”norske studentar er sikre betalarar siden Lånekassen gjev stønad til studier i utlandet, i tillegg til at norske studentar krev lite oppfølging både fordi dei har gode språkkunnskaper og fordi jusstudentane er sjølvstendige og vaksne fordi dei reiser ut etter å ha fullført 3. Studieår”. 

Som Studieseksjonen selv fremhever, er vi voksne og selvstendige, og klarer derfor selv å ta avgjørelsen om vi ønsker å betale skolepenger. På samme måte er vi modne nok til å avgjøre hvordan vi ønsker å bruke vårt sosiale liv på utveksling – uavhengig av om det er med nordmenn eller andre nasjonaliteter. Om vi er ”flinke nok” og møter opptakskravene til å utveksle, burde med andre ord være et spørsmål for utvekslingsstedet, ikke en begrensning fra det juridiske fakultet fordi det er mange søkere. 

Til syvende og sist vil det uansett alltid være opp til den enkelte student hvor stor merverdi man får av utveksling. En student kan alltids velge å søke seg ut mot studenter fra andre land, og lære seg språk og knytte kontakter, men studenten kan også velge å sitte på rommet sitt uten noe særlig utbytte. Fakultetet bør heller gjøre studentene oppmerksom på denne risikoen før søknad og avreise, slik at man selv kan være oppmerksom på dette og utnytte utvekslingen på en så god måte som mulig.

Stedene hvor det de siste årene har vært mer en ti studenter fra UiB på en gang, og som dermed er mest aktuelle til å bli berørt av vedtaket er vist i tabellen under: 
 

 

2012

2013

2014

2015

2016

2017/2018

Bond University, Australia

15

12

7

12

22

21

University of Sydney, Australia

11

6

5

2

5

7

University of Auckland, New Zealand

12

6

4

9

4

5

King’s College London, Storbritannia

14

9

7

5

9

5

Queen Mary University London, Storbritannia

13

8

4

12

10

14

University of Glasgow, Storbritannia

6

7

6

6

18

9

University of Cape Town, Sør-Afrika

13

19

5

7

7

1

Hamline University, USA (No Mitchell Hamline School of Law)

11

7

5

6

2

0

 

Fakultetet har 176 ulike utvekslingsavtaler vi som studenter kan benytte oss av. Det er derfor på sin plass å spørre seg hvorfor det er så mange studenter som søker seg til disse stedene samtidig.  

Fellesnevneren for disse lærestedene er at de har engelsk som undervisningsspråk og at det derfor ikke kreves noen videre språkkunnskaper. Mange av disse stedene tilbyr også muligheten for at utvekslingen går over to semestre, noen med mulighet for LLM-grad. 

Det er derfor ikke så rart at disse stedene er populære blant studentene. De tilbyr studentene muligheten for å tilegne seg engelsk juridisk språkkompetanse og større grad av spesialisering ved muligheten med lengre utvekslingsopphold. Slike utvekslingsavtaler er det ikke en overflod av for oss som studerer ved UiB og vi søker derfor naturligvis mot dem, da det også er etterspurt i arbeidsmarkedet.

Ved e-postkorrespondanse med fakultetet for å belyse problemstillingen ved mangel på engelskspråklige land grunnet vedtaket, henviser representanter fra fakultetet studenter til land i bl.a. Øst-Europa som har engelske fag på timeplanen. Dette er imidlertid ikke problemet slik vi som utvekslingssøkere ser det. For det første får man ved utveksling til land med noen få engelske fag betydelig dårligere valgmuligheter hva gjelder tilbud av spesialemner. For det andre er landene (som blant annet vist til i tabellen), appellerende å reise til fordi engelsk er morsmålet og at man også vil snakke dette utenfor studiesammenheng. Sistnevnte argument motbeviser også Studieseksjonen sin argumentasjon hva gjelder integrering. Man er oppriktig interessert i å lære språket godt, og da vil det være naturlig å oppsøke kulturen og lære mennesker i det respektive land å kjenne. Man reiser altså til landet man ønsker å utveksle til fordi man ønsker den totale opplevelsen. Det er ikke nok til å dra på utveksling at et tilfeldig land som ikke nødvendigvis virker tiltalende tilbyr noen engelske fag. 

Mange av utvekslingsstedene UiB har avtale med har allerede plassbegrensinger og/eller karakterkrav. Det er derfor mange steder der studenter som ser på det som særlig viktig at man ikke reiser i en for stor norsk gruppe kan velge å reise til for å unngå dette. 

Når hvem som kommer inn på de ulike utveklingsplassene UiB har avgjøres ved karakterer vil dette åpenbart føre til enda strengere karakterkrav på de ulike stedene. Dette vil derfor være nok en faktor til karakterpresset på jussen og vi tror det også vil medføre at studenter som ellers ville dratt på utveksling om de kom inn der de ønsker (uten plassbegrensningen) ikke reiser på utveksling. 

Er de påståtte fordelene av plassbegrensingen verdt større karakterpress og muligheten for at færre velger å dra på utveksling i det hele tatt? 

Vi mener de ikke er det. Dette særlig når det ikke er krav som vertstuniversitetene selv ønsker, men særegne krav fra det juridiske fakultet i Bergen. Det er i det hele tatt nok ting på jussen hvor vi begrenses av karakterer, og studentene som nå kan bli berørt av det nye vedtaket er egentlig flinke nok. 

Derfor bør fakultet i stedet for å begrense utvekslingsmulighetene studentene har i dag, arbeide for å skape flere attraktive utviklingsmuligheter, slik at studentene sprer seg ut over flere steder av seg selv. Da må vi ha flere utvekslingsavtaler som tilbyr lengre opphold og enda flere gode institusjoner som tilbyr engelsk som undervisningsspråk.  

Et ytterligere problem med vedtaket er at før stemmegivningen fant sted, fremgår det at studentrepresentantene ber om en videre utredning av forslaget til vedtak før det skulle stemmes over. Utredning avslås, antagelig av de som stemmer for vedtaket. Dette er svært inngripende for studentene, spesielt sett i sammenheng med at innkalling til møtet ble sendt ut dagen før møtet. Våre valgte studentrepresentanter fikk dermed ikke tid eller mulighet til å reflektere rundt forslaget og forhøre seg blant studentmassen. De manglet antageligvis derfor nødvendig argumentasjon både for og i mot et slikt vedtak. En slik håndhevelse av makt svekker både sikkerheten til studentene og tilliten man trodde man hadde til fakultetet

Vedtaket og referatet fra møtet ble heller ikke publisert og gjort tilgjengelig på MittUiB som er studentenes portal og tilgang til informasjon spisset inn mot den enkelte studieretning, men på UIB sine hjemmesider - tross at det kun påvirker oss. Vedtaket ble så bakt inn i informasjon om utvekslingsavtalene tre uker før søknadsfristen for utveksling. Å flytte til utlandet for et halvt eller ett år, er et stort valg og ikke noe man tar på sparket. Dette har medført at flere studenter føler de må kaste seg rundt å søke utenom UiB og fakultetet sine avtaler, for å få utveksle til sin ønskede og planlagte destinasjon – eller under stress finne et annet land som de ikke nødvendigvis føler seg trygg på er at riktig valg. 

Vi mener vedtaket ikke er godt nok gjennomtenkt eller begrunnet og vi tror det kan få negative konsekvenser for studentene allerede i år, men også på sikt. Slik reglene nå er kan skoler som normalt krever et C-snitt bli betydelig strengere og begrense avtalene som gir mulighet for utveksling over flere semester, særlig siden disse som regel også er mulige å kun være på for et enkelt semester. 

Eksempelvis vil et studiested der man tidligere hadde 10 plasser til LLM (utveksling over ett år) og i tillegg vanlig (halvtårsutveksling) ende med 0 LLM plasser. Dermed vil man få mindre internasjonal spesialisering blant jusstudenter. Noe som vanskelig kan synes ønskelig fra fakultetets side. Dette vil skje dersom studenter som søker et halvt års utveksling har bedre snitt, enn de som søker LLM, på tross at de sistnevnte søkere egentlig har karakterer til å ta en LLM. Motsatt, dersom det er 10 stykker som søker LLM med bedre snitt enn de som ønsker et halvt års utveksling, vil det være de 10 samme studentene ved universitetet ett helt år – i motsetning til å kunne ha (ut fra dagens vedtak) opp til 20 utvekslingsstudenter pr. år. 

Argumentasjonen til Studieseksjonen i forslaget til vedtaket som ble vedtatt er bygd på hypoteser og ”kan”- momenter. Hele skrivet synes lite skjønnsomt og med mange selvmotsigelser. Dersom fakultetet virkelig kan stå ved at det er ”sannsynleg at merverdien kan bli lågere” bør de fremlegge en faktisk dokumentasjon og tall på et slikt standpunkt der det er korrelasjon mellom årsak og virkning. 

Vedtaket synes å være for fakultetet, og av fakultetet. Studentenes ønsker for egen utdannelse og spesialisering blir dermed nedprioritert opp mot strategiske tiltak som begunstiger fakultetet hva gjelder spredning av masterskriving og opprettholdelse av høyt antall utvekslingsavtaler, selv om mange av de er uten funksjon for jusstudenter. Begrensingene er med andre ord på ingen måte ønsket av utvekslingsstedene, eller studentene og legger en klam hånd over våre utvekslingsmuligheter og fremtid. 

 

På JSUs inititativ skal saken opp til ny behandling onsdag 17.01. 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.