Debattinnlegg: Fakultetets klamme utvekslingshånd

Injuria.no • 16. januar 2018

Skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler
 

På Dragefjellet hører vi stadig lovnader om at fakultetet ønsker å bidra positivt i kampen mot det negative karakterpresset på jussen. Fakultetet virker også å ha som målsetning at de som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling. 

Det er for oss derfor merkelig at det på møte i studieutvalget i sak 88/17 ble vedtatt at det fra søknadsrunden vår 2018 skal gjelde en øvre grense på ti studenter til samme universitet i samme semester. 

Vedtaket ble stemt igjennom med tre mot fire stemmer. Studentene og en stipendiat stemte imot. 

Begrunnelsen for vedtaket var at hvis det sendes «store grupper av studentar til same stad, kan det vera ein risiko for at studentane får større utfordringar med å bli integrerte blant dei lokale studentene, og blant dei andre internasjonale studentane». Vedtaket er ikke begrunnet i at studentene får et dårligere læringsutbytte, men det er hevdet at det er «sannsynleg at meirverdien kan bli lågare dersom det er mange norske studenter som reiser til same sted». Merverdien det siktes til, er at man i tillegg til et rent faglig utbytte skal få internasjonal erfaring, nettverk, språkkunnskaper og man skal også utvikle interkulturelle ferdigheter og kompetanse. 

Det kan godt hende at det er riktig at større grupper av bergensstudenter på ett sted utgjør en risiko for at studentene får dårligere utbytte av merverdien studentene kan få av utveksling. Dette er imidlertid ikke en tilbakemelding fakultetet har fått fra læringsstedene vi har avtale med. 

Leser man studentrapportene fra de mest populære stedene er de nesten utelukkende positive og studentene selv sier at de både får stort faglig utbytte, blir bedre i språk og får verdifull internasjonal erfaring. At enkelte nevner at det kan være litt mange nordmenn i Australia stemmer, men det virker ikke som om dette er noe stort problem blant studentene generelt. 

Ser vi på de andre juridiske fakultetene i Norge synes verken UiO eller UiT å dele fakultetet i Bergen sin oppfatning om at det er noe problem å sende mer enn 10 studenter på samme utvekslingssted. Etter vår oppfatning har disse allerede et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn hos oss. Vi frykter derfor at UiB faller i bakleksa når det gjelder utveksling sammenliknet med de andre fakultetene ved å sette en slik restriksjon på 10 studenter per sted. Vedtaket vil derfor også kunne få konsekvenser for hvor attraktivt UiB er som studiested. 

I vedtaket vises det til at utvekslingsstedene som har ”mange” studenter krever skolepenger, og at norske utvekslingsstudenter er en enkel inntektskilde. De hevder at skolene tar inn jusstudentene fordi ”norske studentar er sikre betalarar siden Lånekassen gjev stønad til studier i utlandet, i tillegg til at norske studentar krev lite oppfølging både fordi dei har gode språkkunnskaper og fordi jusstudentane er sjølvstendige og vaksne fordi dei reiser ut etter å ha fullført 3. Studieår”. 

Som Studieseksjonen selv fremhever, er vi voksne og selvstendige, og klarer derfor selv å ta avgjørelsen om vi ønsker å betale skolepenger. På samme måte er vi modne nok til å avgjøre hvordan vi ønsker å bruke vårt sosiale liv på utveksling – uavhengig av om det er med nordmenn eller andre nasjonaliteter. Om vi er ”flinke nok” og møter opptakskravene til å utveksle, burde med andre ord være et spørsmål for utvekslingsstedet, ikke en begrensning fra det juridiske fakultet fordi det er mange søkere. 

Til syvende og sist vil det uansett alltid være opp til den enkelte student hvor stor merverdi man får av utveksling. En student kan alltids velge å søke seg ut mot studenter fra andre land, og lære seg språk og knytte kontakter, men studenten kan også velge å sitte på rommet sitt uten noe særlig utbytte. Fakultetet bør heller gjøre studentene oppmerksom på denne risikoen før søknad og avreise, slik at man selv kan være oppmerksom på dette og utnytte utvekslingen på en så god måte som mulig.

Stedene hvor det de siste årene har vært mer en ti studenter fra UiB på en gang, og som dermed er mest aktuelle til å bli berørt av vedtaket er vist i tabellen under: 
 

 

2012

2013

2014

2015

2016

2017/2018

Bond University, Australia

15

12

7

12

22

21

University of Sydney, Australia

11

6

5

2

5

7

University of Auckland, New Zealand

12

6

4

9

4

5

King’s College London, Storbritannia

14

9

7

5

9

5

Queen Mary University London, Storbritannia

13

8

4

12

10

14

University of Glasgow, Storbritannia

6

7

6

6

18

9

University of Cape Town, Sør-Afrika

13

19

5

7

7

1

Hamline University, USA (No Mitchell Hamline School of Law)

11

7

5

6

2

0

 

Fakultetet har 176 ulike utvekslingsavtaler vi som studenter kan benytte oss av. Det er derfor på sin plass å spørre seg hvorfor det er så mange studenter som søker seg til disse stedene samtidig.  

Fellesnevneren for disse lærestedene er at de har engelsk som undervisningsspråk og at det derfor ikke kreves noen videre språkkunnskaper. Mange av disse stedene tilbyr også muligheten for at utvekslingen går over to semestre, noen med mulighet for LLM-grad. 

Det er derfor ikke så rart at disse stedene er populære blant studentene. De tilbyr studentene muligheten for å tilegne seg engelsk juridisk språkkompetanse og større grad av spesialisering ved muligheten med lengre utvekslingsopphold. Slike utvekslingsavtaler er det ikke en overflod av for oss som studerer ved UiB og vi søker derfor naturligvis mot dem, da det også er etterspurt i arbeidsmarkedet.

Ved e-postkorrespondanse med fakultetet for å belyse problemstillingen ved mangel på engelskspråklige land grunnet vedtaket, henviser representanter fra fakultetet studenter til land i bl.a. Øst-Europa som har engelske fag på timeplanen. Dette er imidlertid ikke problemet slik vi som utvekslingssøkere ser det. For det første får man ved utveksling til land med noen få engelske fag betydelig dårligere valgmuligheter hva gjelder tilbud av spesialemner. For det andre er landene (som blant annet vist til i tabellen), appellerende å reise til fordi engelsk er morsmålet og at man også vil snakke dette utenfor studiesammenheng. Sistnevnte argument motbeviser også Studieseksjonen sin argumentasjon hva gjelder integrering. Man er oppriktig interessert i å lære språket godt, og da vil det være naturlig å oppsøke kulturen og lære mennesker i det respektive land å kjenne. Man reiser altså til landet man ønsker å utveksle til fordi man ønsker den totale opplevelsen. Det er ikke nok til å dra på utveksling at et tilfeldig land som ikke nødvendigvis virker tiltalende tilbyr noen engelske fag. 

Mange av utvekslingsstedene UiB har avtale med har allerede plassbegrensinger og/eller karakterkrav. Det er derfor mange steder der studenter som ser på det som særlig viktig at man ikke reiser i en for stor norsk gruppe kan velge å reise til for å unngå dette. 

Når hvem som kommer inn på de ulike utveklingsplassene UiB har avgjøres ved karakterer vil dette åpenbart føre til enda strengere karakterkrav på de ulike stedene. Dette vil derfor være nok en faktor til karakterpresset på jussen og vi tror det også vil medføre at studenter som ellers ville dratt på utveksling om de kom inn der de ønsker (uten plassbegrensningen) ikke reiser på utveksling. 

Er de påståtte fordelene av plassbegrensingen verdt større karakterpress og muligheten for at færre velger å dra på utveksling i det hele tatt? 

Vi mener de ikke er det. Dette særlig når det ikke er krav som vertstuniversitetene selv ønsker, men særegne krav fra det juridiske fakultet i Bergen. Det er i det hele tatt nok ting på jussen hvor vi begrenses av karakterer, og studentene som nå kan bli berørt av det nye vedtaket er egentlig flinke nok. 

Derfor bør fakultet i stedet for å begrense utvekslingsmulighetene studentene har i dag, arbeide for å skape flere attraktive utviklingsmuligheter, slik at studentene sprer seg ut over flere steder av seg selv. Da må vi ha flere utvekslingsavtaler som tilbyr lengre opphold og enda flere gode institusjoner som tilbyr engelsk som undervisningsspråk.  

Et ytterligere problem med vedtaket er at før stemmegivningen fant sted, fremgår det at studentrepresentantene ber om en videre utredning av forslaget til vedtak før det skulle stemmes over. Utredning avslås, antagelig av de som stemmer for vedtaket. Dette er svært inngripende for studentene, spesielt sett i sammenheng med at innkalling til møtet ble sendt ut dagen før møtet. Våre valgte studentrepresentanter fikk dermed ikke tid eller mulighet til å reflektere rundt forslaget og forhøre seg blant studentmassen. De manglet antageligvis derfor nødvendig argumentasjon både for og i mot et slikt vedtak. En slik håndhevelse av makt svekker både sikkerheten til studentene og tilliten man trodde man hadde til fakultetet

Vedtaket og referatet fra møtet ble heller ikke publisert og gjort tilgjengelig på MittUiB som er studentenes portal og tilgang til informasjon spisset inn mot den enkelte studieretning, men på UIB sine hjemmesider - tross at det kun påvirker oss. Vedtaket ble så bakt inn i informasjon om utvekslingsavtalene tre uker før søknadsfristen for utveksling. Å flytte til utlandet for et halvt eller ett år, er et stort valg og ikke noe man tar på sparket. Dette har medført at flere studenter føler de må kaste seg rundt å søke utenom UiB og fakultetet sine avtaler, for å få utveksle til sin ønskede og planlagte destinasjon – eller under stress finne et annet land som de ikke nødvendigvis føler seg trygg på er at riktig valg. 

Vi mener vedtaket ikke er godt nok gjennomtenkt eller begrunnet og vi tror det kan få negative konsekvenser for studentene allerede i år, men også på sikt. Slik reglene nå er kan skoler som normalt krever et C-snitt bli betydelig strengere og begrense avtalene som gir mulighet for utveksling over flere semester, særlig siden disse som regel også er mulige å kun være på for et enkelt semester. 

Eksempelvis vil et studiested der man tidligere hadde 10 plasser til LLM (utveksling over ett år) og i tillegg vanlig (halvtårsutveksling) ende med 0 LLM plasser. Dermed vil man få mindre internasjonal spesialisering blant jusstudenter. Noe som vanskelig kan synes ønskelig fra fakultetets side. Dette vil skje dersom studenter som søker et halvt års utveksling har bedre snitt, enn de som søker LLM, på tross at de sistnevnte søkere egentlig har karakterer til å ta en LLM. Motsatt, dersom det er 10 stykker som søker LLM med bedre snitt enn de som ønsker et halvt års utveksling, vil det være de 10 samme studentene ved universitetet ett helt år – i motsetning til å kunne ha (ut fra dagens vedtak) opp til 20 utvekslingsstudenter pr. år. 

Argumentasjonen til Studieseksjonen i forslaget til vedtaket som ble vedtatt er bygd på hypoteser og ”kan”- momenter. Hele skrivet synes lite skjønnsomt og med mange selvmotsigelser. Dersom fakultetet virkelig kan stå ved at det er ”sannsynleg at merverdien kan bli lågere” bør de fremlegge en faktisk dokumentasjon og tall på et slikt standpunkt der det er korrelasjon mellom årsak og virkning. 

Vedtaket synes å være for fakultetet, og av fakultetet. Studentenes ønsker for egen utdannelse og spesialisering blir dermed nedprioritert opp mot strategiske tiltak som begunstiger fakultetet hva gjelder spredning av masterskriving og opprettholdelse av høyt antall utvekslingsavtaler, selv om mange av de er uten funksjon for jusstudenter. Begrensingene er med andre ord på ingen måte ønsket av utvekslingsstedene, eller studentene og legger en klam hånd over våre utvekslingsmuligheter og fremtid. 

 

På JSUs inititativ skal saken opp til ny behandling onsdag 17.01. 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.