Debattinnlegg: Fakultetets klamme utvekslingshånd

Injuria.no • 16. januar 2018

Skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler
 

På Dragefjellet hører vi stadig lovnader om at fakultetet ønsker å bidra positivt i kampen mot det negative karakterpresset på jussen. Fakultetet virker også å ha som målsetning at de som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling. 

Det er for oss derfor merkelig at det på møte i studieutvalget i sak 88/17 ble vedtatt at det fra søknadsrunden vår 2018 skal gjelde en øvre grense på ti studenter til samme universitet i samme semester. 

Vedtaket ble stemt igjennom med tre mot fire stemmer. Studentene og en stipendiat stemte imot. 

Begrunnelsen for vedtaket var at hvis det sendes «store grupper av studentar til same stad, kan det vera ein risiko for at studentane får større utfordringar med å bli integrerte blant dei lokale studentene, og blant dei andre internasjonale studentane». Vedtaket er ikke begrunnet i at studentene får et dårligere læringsutbytte, men det er hevdet at det er «sannsynleg at meirverdien kan bli lågare dersom det er mange norske studenter som reiser til same sted». Merverdien det siktes til, er at man i tillegg til et rent faglig utbytte skal få internasjonal erfaring, nettverk, språkkunnskaper og man skal også utvikle interkulturelle ferdigheter og kompetanse. 

Det kan godt hende at det er riktig at større grupper av bergensstudenter på ett sted utgjør en risiko for at studentene får dårligere utbytte av merverdien studentene kan få av utveksling. Dette er imidlertid ikke en tilbakemelding fakultetet har fått fra læringsstedene vi har avtale med. 

Leser man studentrapportene fra de mest populære stedene er de nesten utelukkende positive og studentene selv sier at de både får stort faglig utbytte, blir bedre i språk og får verdifull internasjonal erfaring. At enkelte nevner at det kan være litt mange nordmenn i Australia stemmer, men det virker ikke som om dette er noe stort problem blant studentene generelt. 

Ser vi på de andre juridiske fakultetene i Norge synes verken UiO eller UiT å dele fakultetet i Bergen sin oppfatning om at det er noe problem å sende mer enn 10 studenter på samme utvekslingssted. Etter vår oppfatning har disse allerede et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn hos oss. Vi frykter derfor at UiB faller i bakleksa når det gjelder utveksling sammenliknet med de andre fakultetene ved å sette en slik restriksjon på 10 studenter per sted. Vedtaket vil derfor også kunne få konsekvenser for hvor attraktivt UiB er som studiested. 

I vedtaket vises det til at utvekslingsstedene som har ”mange” studenter krever skolepenger, og at norske utvekslingsstudenter er en enkel inntektskilde. De hevder at skolene tar inn jusstudentene fordi ”norske studentar er sikre betalarar siden Lånekassen gjev stønad til studier i utlandet, i tillegg til at norske studentar krev lite oppfølging både fordi dei har gode språkkunnskaper og fordi jusstudentane er sjølvstendige og vaksne fordi dei reiser ut etter å ha fullført 3. Studieår”. 

Som Studieseksjonen selv fremhever, er vi voksne og selvstendige, og klarer derfor selv å ta avgjørelsen om vi ønsker å betale skolepenger. På samme måte er vi modne nok til å avgjøre hvordan vi ønsker å bruke vårt sosiale liv på utveksling – uavhengig av om det er med nordmenn eller andre nasjonaliteter. Om vi er ”flinke nok” og møter opptakskravene til å utveksle, burde med andre ord være et spørsmål for utvekslingsstedet, ikke en begrensning fra det juridiske fakultet fordi det er mange søkere. 

Til syvende og sist vil det uansett alltid være opp til den enkelte student hvor stor merverdi man får av utveksling. En student kan alltids velge å søke seg ut mot studenter fra andre land, og lære seg språk og knytte kontakter, men studenten kan også velge å sitte på rommet sitt uten noe særlig utbytte. Fakultetet bør heller gjøre studentene oppmerksom på denne risikoen før søknad og avreise, slik at man selv kan være oppmerksom på dette og utnytte utvekslingen på en så god måte som mulig.

Stedene hvor det de siste årene har vært mer en ti studenter fra UiB på en gang, og som dermed er mest aktuelle til å bli berørt av vedtaket er vist i tabellen under: 
 

 

2012

2013

2014

2015

2016

2017/2018

Bond University, Australia

15

12

7

12

22

21

University of Sydney, Australia

11

6

5

2

5

7

University of Auckland, New Zealand

12

6

4

9

4

5

King’s College London, Storbritannia

14

9

7

5

9

5

Queen Mary University London, Storbritannia

13

8

4

12

10

14

University of Glasgow, Storbritannia

6

7

6

6

18

9

University of Cape Town, Sør-Afrika

13

19

5

7

7

1

Hamline University, USA (No Mitchell Hamline School of Law)

11

7

5

6

2

0

 

Fakultetet har 176 ulike utvekslingsavtaler vi som studenter kan benytte oss av. Det er derfor på sin plass å spørre seg hvorfor det er så mange studenter som søker seg til disse stedene samtidig.  

Fellesnevneren for disse lærestedene er at de har engelsk som undervisningsspråk og at det derfor ikke kreves noen videre språkkunnskaper. Mange av disse stedene tilbyr også muligheten for at utvekslingen går over to semestre, noen med mulighet for LLM-grad. 

Det er derfor ikke så rart at disse stedene er populære blant studentene. De tilbyr studentene muligheten for å tilegne seg engelsk juridisk språkkompetanse og større grad av spesialisering ved muligheten med lengre utvekslingsopphold. Slike utvekslingsavtaler er det ikke en overflod av for oss som studerer ved UiB og vi søker derfor naturligvis mot dem, da det også er etterspurt i arbeidsmarkedet.

Ved e-postkorrespondanse med fakultetet for å belyse problemstillingen ved mangel på engelskspråklige land grunnet vedtaket, henviser representanter fra fakultetet studenter til land i bl.a. Øst-Europa som har engelske fag på timeplanen. Dette er imidlertid ikke problemet slik vi som utvekslingssøkere ser det. For det første får man ved utveksling til land med noen få engelske fag betydelig dårligere valgmuligheter hva gjelder tilbud av spesialemner. For det andre er landene (som blant annet vist til i tabellen), appellerende å reise til fordi engelsk er morsmålet og at man også vil snakke dette utenfor studiesammenheng. Sistnevnte argument motbeviser også Studieseksjonen sin argumentasjon hva gjelder integrering. Man er oppriktig interessert i å lære språket godt, og da vil det være naturlig å oppsøke kulturen og lære mennesker i det respektive land å kjenne. Man reiser altså til landet man ønsker å utveksle til fordi man ønsker den totale opplevelsen. Det er ikke nok til å dra på utveksling at et tilfeldig land som ikke nødvendigvis virker tiltalende tilbyr noen engelske fag. 

Mange av utvekslingsstedene UiB har avtale med har allerede plassbegrensinger og/eller karakterkrav. Det er derfor mange steder der studenter som ser på det som særlig viktig at man ikke reiser i en for stor norsk gruppe kan velge å reise til for å unngå dette. 

Når hvem som kommer inn på de ulike utveklingsplassene UiB har avgjøres ved karakterer vil dette åpenbart føre til enda strengere karakterkrav på de ulike stedene. Dette vil derfor være nok en faktor til karakterpresset på jussen og vi tror det også vil medføre at studenter som ellers ville dratt på utveksling om de kom inn der de ønsker (uten plassbegrensningen) ikke reiser på utveksling. 

Er de påståtte fordelene av plassbegrensingen verdt større karakterpress og muligheten for at færre velger å dra på utveksling i det hele tatt? 

Vi mener de ikke er det. Dette særlig når det ikke er krav som vertstuniversitetene selv ønsker, men særegne krav fra det juridiske fakultet i Bergen. Det er i det hele tatt nok ting på jussen hvor vi begrenses av karakterer, og studentene som nå kan bli berørt av det nye vedtaket er egentlig flinke nok. 

Derfor bør fakultet i stedet for å begrense utvekslingsmulighetene studentene har i dag, arbeide for å skape flere attraktive utviklingsmuligheter, slik at studentene sprer seg ut over flere steder av seg selv. Da må vi ha flere utvekslingsavtaler som tilbyr lengre opphold og enda flere gode institusjoner som tilbyr engelsk som undervisningsspråk.  

Et ytterligere problem med vedtaket er at før stemmegivningen fant sted, fremgår det at studentrepresentantene ber om en videre utredning av forslaget til vedtak før det skulle stemmes over. Utredning avslås, antagelig av de som stemmer for vedtaket. Dette er svært inngripende for studentene, spesielt sett i sammenheng med at innkalling til møtet ble sendt ut dagen før møtet. Våre valgte studentrepresentanter fikk dermed ikke tid eller mulighet til å reflektere rundt forslaget og forhøre seg blant studentmassen. De manglet antageligvis derfor nødvendig argumentasjon både for og i mot et slikt vedtak. En slik håndhevelse av makt svekker både sikkerheten til studentene og tilliten man trodde man hadde til fakultetet

Vedtaket og referatet fra møtet ble heller ikke publisert og gjort tilgjengelig på MittUiB som er studentenes portal og tilgang til informasjon spisset inn mot den enkelte studieretning, men på UIB sine hjemmesider - tross at det kun påvirker oss. Vedtaket ble så bakt inn i informasjon om utvekslingsavtalene tre uker før søknadsfristen for utveksling. Å flytte til utlandet for et halvt eller ett år, er et stort valg og ikke noe man tar på sparket. Dette har medført at flere studenter føler de må kaste seg rundt å søke utenom UiB og fakultetet sine avtaler, for å få utveksle til sin ønskede og planlagte destinasjon – eller under stress finne et annet land som de ikke nødvendigvis føler seg trygg på er at riktig valg. 

Vi mener vedtaket ikke er godt nok gjennomtenkt eller begrunnet og vi tror det kan få negative konsekvenser for studentene allerede i år, men også på sikt. Slik reglene nå er kan skoler som normalt krever et C-snitt bli betydelig strengere og begrense avtalene som gir mulighet for utveksling over flere semester, særlig siden disse som regel også er mulige å kun være på for et enkelt semester. 

Eksempelvis vil et studiested der man tidligere hadde 10 plasser til LLM (utveksling over ett år) og i tillegg vanlig (halvtårsutveksling) ende med 0 LLM plasser. Dermed vil man få mindre internasjonal spesialisering blant jusstudenter. Noe som vanskelig kan synes ønskelig fra fakultetets side. Dette vil skje dersom studenter som søker et halvt års utveksling har bedre snitt, enn de som søker LLM, på tross at de sistnevnte søkere egentlig har karakterer til å ta en LLM. Motsatt, dersom det er 10 stykker som søker LLM med bedre snitt enn de som ønsker et halvt års utveksling, vil det være de 10 samme studentene ved universitetet ett helt år – i motsetning til å kunne ha (ut fra dagens vedtak) opp til 20 utvekslingsstudenter pr. år. 

Argumentasjonen til Studieseksjonen i forslaget til vedtaket som ble vedtatt er bygd på hypoteser og ”kan”- momenter. Hele skrivet synes lite skjønnsomt og med mange selvmotsigelser. Dersom fakultetet virkelig kan stå ved at det er ”sannsynleg at merverdien kan bli lågere” bør de fremlegge en faktisk dokumentasjon og tall på et slikt standpunkt der det er korrelasjon mellom årsak og virkning. 

Vedtaket synes å være for fakultetet, og av fakultetet. Studentenes ønsker for egen utdannelse og spesialisering blir dermed nedprioritert opp mot strategiske tiltak som begunstiger fakultetet hva gjelder spredning av masterskriving og opprettholdelse av høyt antall utvekslingsavtaler, selv om mange av de er uten funksjon for jusstudenter. Begrensingene er med andre ord på ingen måte ønsket av utvekslingsstedene, eller studentene og legger en klam hånd over våre utvekslingsmuligheter og fremtid. 

 

På JSUs inititativ skal saken opp til ny behandling onsdag 17.01. 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.