Fakultetets tilsvar til debattinnlegg om antallsbegrensning

Injuria.no • 23. januar 2018

Skrevet av studiedekan Halvard Haukeland Fredriksen og rådgiver for internasjonalisering Ingrid Tøsdal

Nyansering av "Fakultetets klamme utvekslingshånd"

Injuria publiserte 16. januar debattinnlegget «fakultetets klamme utvekslingshånd», skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler. Bakgrunnen var Studieutvalgets vedtak 29. november 2017 (sak 88/17) om å begrense antall studenter fakultetet vil sende til samme utvekslingssted i samme semester til 10.

Etter ønske fra JSU og studentrepresentantene i Studieutvalget ble saken tatt opp på nytt i utvalgets møte 17. januar, hvor det ble bestemt at denne begrensingen likevel ikke settes i kraft for årets søknadsrunde for utveksling. Studieutvalgets flertall fastholdt imidlertid at det er uheldig at mange studenter velger å reise sammen på utveksling, og utvalget vil senere i vår vurdere hvilke tiltak som kan settes i verk for å motvirke dette. Problematikken som Meltvedt og Vedeler omtaler i sitt innlegg er derfor fremdeles aktuell, og vi finner det derfor riktig å gå i rette med enkelte av påstandene som fremsettes.

Den faktiske betydningen av en grense på 10 bergensstudenter per reisemål per semester
I den opprinnelige saksutredningen til Studieutvalget var det tatt inn en tabell som viser at fakultetet enkelte år sender mange studenter til enkelte utvekslingsdestinasjoner, men at det faktiske tallet og hvilke universitet det gjelder, kan variere fra år til år. Tallene sier imidlertid ikke noe om studentene har vært på utveksling samme semester, noe som også presiseres i den tilhørende teksten. Meltvedt og Vedeler viser til denne tabellen, men ser ikke ut til å ha vært oppmerksomme på dette viktige forbeholdet. På samme måte som vi har sett hos en del andre studenter som tok kontakt med fakultetet i sakens anledning, kan det derfor se ut til at kritikken av «fakultetets klamme utvekslingshånd» bygger på en uriktig oppfatning av den faktiske betydningen av en grense på 10 studenter per reisemål per semester. 

I studieseksjonens merknader til studentrepresentantenes saksframlegg da saken ble bragt opp igjen i Studieutvalgets møte 17. januar kan man finne tall som differensierer mellom vår- og høstsemesteret. Tallene gir grunn til å mene at det i praksis bare er for utveksling til to institusjoner – Queen Mary University London (UK) og Bond University (Australia) – og selv dit bare i høstsemesteret at et tak på 10 bergensstudenter vil få reell innvirkning.

Hensynet til dem som ønsker å ta en LLM-grad
Meltvedt og Vedeler er særlig bekymret for studenter som ønsker å benytte utvekslingsmulighetene på 5. studieår til å ta en LLM-grad. Dette er det ingen grunn til. Fakultetet har per i dag et stort overskudd av fremforhandlete plasser på LLM-programmer – også i Storbritannia og Australia. Det er ganske enkelt for få av fakultetets studenter som søker om utveksling for å ta en LLM gjennom fakultetets avtaler. For å fjerne enhver frykt for at en begrensning på antall «vanlige» utvekslingsstudenter skal få utilsiktede ringvirkninger for dem som ønsker å ta en LLM-grad, ser vi for oss at SU i et eventuelt fremtidig vedtak om begrensning av antall bergensstudenter per reisemål, kan presisere at LLM-studentene holdes utenfor begrensningen av hvor mange studenter som kan reise ut i flokk.

Alternativene til Queen Mary og Bond
Meltvedt og Vedeler antyder også at fakultetet ikke tilbyr gode alternativer for studenter som ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk eller som av andre grunner bare ønsker å studere på engelsk. Dette er vi ganske enkelt ikke enig i. Fakultetet har et bredt og godt tilbud om utveksling både til engelskspråklige land og til kontinentaleuropeiske universiteter med engelskspråklig undervisning. Til tross for et allerede godt tilbud, arbeider fakultetet kontinuerlig med å videreutvikle og styrke avtaleporteføljen både når det gjelder LLM-programmer og utveksling for ett eller to semester.  Det er imidlertid ikke heldig for fakultetets renommé om vi har for mange ubrukte avtaler. Studentenes hang til å reise i flokk til Bond og Queen Mary er slik sett et hinder for videre vekst i porteføljen, både av LLM-avtaler og andre utvekslingsavtaler.

Er utvekslingsmulighetene bedre i Oslo og Tromsø?
Meltvedt og Vedeler hevder også at jusstudentene i Oslo og Tromsø har et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn studentene i Bergen. Dette er en beskrivelse som vi ikke kjenner oss igjen i. I Tromsø kan studentene velge blant 32 utvekslingsavtaler på fakultetsnivå, mens tallet for Oslostudentene er 87 på fakultetsnivå. Til sammenligning har vårt fakultet 179 avtaler med 152 partnere.

Ser man på antall utvekslingsstudenter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) finner vi at i 2016 [1] hadde de tre juridiske fakultetene følgende antall utreisende studenter:

 

Antall utreisende studenter 2016

Det juridiske fakultet ved UiT

13

Det juridiske fakultet ved UiO

144

Det juridiske fakultet ved UiB

191


Selv om UiO har flere jusstudenter enn UiB, sender altså UiB langt flere studenter ut i verden. Også fra SIU rapportserie 02/2016: Studentutveksling fra Norge vet vi at det er store forskjeller på andelen utreisende studenter fra de tre juridiske fakultetene. Universitetet i Bergen skiller seg tydelig ut fra de to andre universitetene som tilbyr jus i form av en femårig mastergrad. Av de 174 kandidatene som fullførte jusstudiene ved UiB våren 2015 hadde 38 prosent vært på utveksling. Ved Universitetet i Oslo og UiT var andelen til sammenlikning på henholdsvis 17 og 14 prosent. De store forskjellene viser tydelig at vårt fakultets mangeårige og målrettede satsing på å legge til rette for utveksling har båret frukter.

Meltvedt og Vedeler har rett i at verken UiO eller UiT foreløpig har sett behov for å begrense antall studenter som reiser til samme destinasjon på samme tid. Det er imidlertid nærliggende å anta at det ganske enkelt skyldes at de totalt sender ut såpass få studenter at det ikke er noe aktuell problemstilling.

Utbytte av utveksling
Ved innføringen av kvalitetsreformen var det et klart mål at alle som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling i løpet av studiene. Det sterke fokuset på utveksling i kvalitetsreformen, og siden i NOKUTs tilsynsforskrift for høyere utdanning, dreier seg ikke bare om at studentene skal få et rent faglig utbytte under utveksling. Det dreier seg like mye om at studentene skal utvikle andre typer kompetanse, slik som interkulturell kompetanse, språkferdigheter og selvstendighet. Dette er kompetanse som forholdene ligger bedre til rette for å tilegne seg dersom man ikke reiser «i flokk». Selv om det til syvende og sist er den enkelte student som må sørge for at merverdien ved utveksling blir størst mulig, påhviler det fakultetet et ansvar for å legge til rette for at læringsutbyttet ved utveksling blir videre enn det rent faglige utbyttet. Det kan vi blant annet gjøre ved å påse at vi sender studentene på utveksling, og ikke på «klassetur» slik som tilfellet kan hevdes å være for enkelte destinasjoner i dag.

Meltvedt og Vedeler betviler at utbyttet av et utvekslingsopphold vil være mindre om man utveksler sammen med en større gruppe studenter fra Dragefjellet enn om man reiser på utveksling alene eller sammen med bare noen få medstudenter. Dette er et standpunkt vi har vanskeligheter med å forstå. Basert på jevnlig kontakt med og uformelle tilbakemeldinger fra de utreisende utvekslingsstudentene gjennom ti år, formelle tilbakemeldingene gjennom studentrapporter og, ikke minst, våre observasjoner av dynamikken i gruppene av innreisende utvekslingsstudenter som hvert semester kommer til vårt fakultet, mener vi det er godt grunnlag for å hevde at studenter som utveksler alene har større utbytte av utvekslingen enn studenter som opptrer i større grupper.

Uten at vi har gjennomført noen undersøkelse av hvordan dette vurderes av arbeidsgivere som gjerne oppfattes som attraktive av studentene våre, vil vi anta at de som sitter med rekrutteringsansvaret vet å verdsette søkere som gjennom selvstendige og utradisjonelle utvekslingsopphold har vist evne og vilje til gå utenfor allfarvei.

Karakterpress ved utveksling
Vi avslutter dette tilsvaret med å ta opp det som ser ut som å være Meltvedt og Vedelers hovedinnvending mot forslaget om å begrense antall utvekslingsplasser til en og samme sted, nemlig at det vil bidra til økt karakterpress. Her kan vi komme studentene i møte og informere om at Studieutvalget for tiden har til behandling et forslag om å gå bort fra karakterer som fakultetsinternt utvelgelseskriterium når utvekslingsplassene skal fordeles. Alternativet er loddtrekning blant alle studenter som kvalifiserer til utveksling til en bestemt destinasjon. Studieseksjonen har kommet opp med en løsning som tyder på at dette er praktisk gjennomførbart. Ballen ligger nå hos JSU. Gitt Meltvedt og Vedelers bekymring for at karakter som utvelgelseskriterium bidrar til uønsket karakterpress, tar vi det for gitt at de begge støtter helhjertet opp om forslaget om å gå over til loddtrekning. En slik eventuell endring av utvelgelseskriterium vil ikke tre i kraft før tidligst ved søknadsfristen 1. februar 2019.

 



[1] Offisielle tall for 2017 er enda ikke klare.

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.