Fakultetets tilsvar til debattinnlegg om antallsbegrensning

Injuria.no • 23. januar 2018

Skrevet av studiedekan Halvard Haukeland Fredriksen og rådgiver for internasjonalisering Ingrid Tøsdal

Nyansering av "Fakultetets klamme utvekslingshånd"

Injuria publiserte 16. januar debattinnlegget «fakultetets klamme utvekslingshånd», skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler. Bakgrunnen var Studieutvalgets vedtak 29. november 2017 (sak 88/17) om å begrense antall studenter fakultetet vil sende til samme utvekslingssted i samme semester til 10.

Etter ønske fra JSU og studentrepresentantene i Studieutvalget ble saken tatt opp på nytt i utvalgets møte 17. januar, hvor det ble bestemt at denne begrensingen likevel ikke settes i kraft for årets søknadsrunde for utveksling. Studieutvalgets flertall fastholdt imidlertid at det er uheldig at mange studenter velger å reise sammen på utveksling, og utvalget vil senere i vår vurdere hvilke tiltak som kan settes i verk for å motvirke dette. Problematikken som Meltvedt og Vedeler omtaler i sitt innlegg er derfor fremdeles aktuell, og vi finner det derfor riktig å gå i rette med enkelte av påstandene som fremsettes.

Den faktiske betydningen av en grense på 10 bergensstudenter per reisemål per semester
I den opprinnelige saksutredningen til Studieutvalget var det tatt inn en tabell som viser at fakultetet enkelte år sender mange studenter til enkelte utvekslingsdestinasjoner, men at det faktiske tallet og hvilke universitet det gjelder, kan variere fra år til år. Tallene sier imidlertid ikke noe om studentene har vært på utveksling samme semester, noe som også presiseres i den tilhørende teksten. Meltvedt og Vedeler viser til denne tabellen, men ser ikke ut til å ha vært oppmerksomme på dette viktige forbeholdet. På samme måte som vi har sett hos en del andre studenter som tok kontakt med fakultetet i sakens anledning, kan det derfor se ut til at kritikken av «fakultetets klamme utvekslingshånd» bygger på en uriktig oppfatning av den faktiske betydningen av en grense på 10 studenter per reisemål per semester. 

I studieseksjonens merknader til studentrepresentantenes saksframlegg da saken ble bragt opp igjen i Studieutvalgets møte 17. januar kan man finne tall som differensierer mellom vår- og høstsemesteret. Tallene gir grunn til å mene at det i praksis bare er for utveksling til to institusjoner – Queen Mary University London (UK) og Bond University (Australia) – og selv dit bare i høstsemesteret at et tak på 10 bergensstudenter vil få reell innvirkning.

Hensynet til dem som ønsker å ta en LLM-grad
Meltvedt og Vedeler er særlig bekymret for studenter som ønsker å benytte utvekslingsmulighetene på 5. studieår til å ta en LLM-grad. Dette er det ingen grunn til. Fakultetet har per i dag et stort overskudd av fremforhandlete plasser på LLM-programmer – også i Storbritannia og Australia. Det er ganske enkelt for få av fakultetets studenter som søker om utveksling for å ta en LLM gjennom fakultetets avtaler. For å fjerne enhver frykt for at en begrensning på antall «vanlige» utvekslingsstudenter skal få utilsiktede ringvirkninger for dem som ønsker å ta en LLM-grad, ser vi for oss at SU i et eventuelt fremtidig vedtak om begrensning av antall bergensstudenter per reisemål, kan presisere at LLM-studentene holdes utenfor begrensningen av hvor mange studenter som kan reise ut i flokk.

Alternativene til Queen Mary og Bond
Meltvedt og Vedeler antyder også at fakultetet ikke tilbyr gode alternativer for studenter som ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk eller som av andre grunner bare ønsker å studere på engelsk. Dette er vi ganske enkelt ikke enig i. Fakultetet har et bredt og godt tilbud om utveksling både til engelskspråklige land og til kontinentaleuropeiske universiteter med engelskspråklig undervisning. Til tross for et allerede godt tilbud, arbeider fakultetet kontinuerlig med å videreutvikle og styrke avtaleporteføljen både når det gjelder LLM-programmer og utveksling for ett eller to semester.  Det er imidlertid ikke heldig for fakultetets renommé om vi har for mange ubrukte avtaler. Studentenes hang til å reise i flokk til Bond og Queen Mary er slik sett et hinder for videre vekst i porteføljen, både av LLM-avtaler og andre utvekslingsavtaler.

Er utvekslingsmulighetene bedre i Oslo og Tromsø?
Meltvedt og Vedeler hevder også at jusstudentene i Oslo og Tromsø har et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn studentene i Bergen. Dette er en beskrivelse som vi ikke kjenner oss igjen i. I Tromsø kan studentene velge blant 32 utvekslingsavtaler på fakultetsnivå, mens tallet for Oslostudentene er 87 på fakultetsnivå. Til sammenligning har vårt fakultet 179 avtaler med 152 partnere.

Ser man på antall utvekslingsstudenter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) finner vi at i 2016 [1] hadde de tre juridiske fakultetene følgende antall utreisende studenter:

 

Antall utreisende studenter 2016

Det juridiske fakultet ved UiT

13

Det juridiske fakultet ved UiO

144

Det juridiske fakultet ved UiB

191


Selv om UiO har flere jusstudenter enn UiB, sender altså UiB langt flere studenter ut i verden. Også fra SIU rapportserie 02/2016: Studentutveksling fra Norge vet vi at det er store forskjeller på andelen utreisende studenter fra de tre juridiske fakultetene. Universitetet i Bergen skiller seg tydelig ut fra de to andre universitetene som tilbyr jus i form av en femårig mastergrad. Av de 174 kandidatene som fullførte jusstudiene ved UiB våren 2015 hadde 38 prosent vært på utveksling. Ved Universitetet i Oslo og UiT var andelen til sammenlikning på henholdsvis 17 og 14 prosent. De store forskjellene viser tydelig at vårt fakultets mangeårige og målrettede satsing på å legge til rette for utveksling har båret frukter.

Meltvedt og Vedeler har rett i at verken UiO eller UiT foreløpig har sett behov for å begrense antall studenter som reiser til samme destinasjon på samme tid. Det er imidlertid nærliggende å anta at det ganske enkelt skyldes at de totalt sender ut såpass få studenter at det ikke er noe aktuell problemstilling.

Utbytte av utveksling
Ved innføringen av kvalitetsreformen var det et klart mål at alle som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling i løpet av studiene. Det sterke fokuset på utveksling i kvalitetsreformen, og siden i NOKUTs tilsynsforskrift for høyere utdanning, dreier seg ikke bare om at studentene skal få et rent faglig utbytte under utveksling. Det dreier seg like mye om at studentene skal utvikle andre typer kompetanse, slik som interkulturell kompetanse, språkferdigheter og selvstendighet. Dette er kompetanse som forholdene ligger bedre til rette for å tilegne seg dersom man ikke reiser «i flokk». Selv om det til syvende og sist er den enkelte student som må sørge for at merverdien ved utveksling blir størst mulig, påhviler det fakultetet et ansvar for å legge til rette for at læringsutbyttet ved utveksling blir videre enn det rent faglige utbyttet. Det kan vi blant annet gjøre ved å påse at vi sender studentene på utveksling, og ikke på «klassetur» slik som tilfellet kan hevdes å være for enkelte destinasjoner i dag.

Meltvedt og Vedeler betviler at utbyttet av et utvekslingsopphold vil være mindre om man utveksler sammen med en større gruppe studenter fra Dragefjellet enn om man reiser på utveksling alene eller sammen med bare noen få medstudenter. Dette er et standpunkt vi har vanskeligheter med å forstå. Basert på jevnlig kontakt med og uformelle tilbakemeldinger fra de utreisende utvekslingsstudentene gjennom ti år, formelle tilbakemeldingene gjennom studentrapporter og, ikke minst, våre observasjoner av dynamikken i gruppene av innreisende utvekslingsstudenter som hvert semester kommer til vårt fakultet, mener vi det er godt grunnlag for å hevde at studenter som utveksler alene har større utbytte av utvekslingen enn studenter som opptrer i større grupper.

Uten at vi har gjennomført noen undersøkelse av hvordan dette vurderes av arbeidsgivere som gjerne oppfattes som attraktive av studentene våre, vil vi anta at de som sitter med rekrutteringsansvaret vet å verdsette søkere som gjennom selvstendige og utradisjonelle utvekslingsopphold har vist evne og vilje til gå utenfor allfarvei.

Karakterpress ved utveksling
Vi avslutter dette tilsvaret med å ta opp det som ser ut som å være Meltvedt og Vedelers hovedinnvending mot forslaget om å begrense antall utvekslingsplasser til en og samme sted, nemlig at det vil bidra til økt karakterpress. Her kan vi komme studentene i møte og informere om at Studieutvalget for tiden har til behandling et forslag om å gå bort fra karakterer som fakultetsinternt utvelgelseskriterium når utvekslingsplassene skal fordeles. Alternativet er loddtrekning blant alle studenter som kvalifiserer til utveksling til en bestemt destinasjon. Studieseksjonen har kommet opp med en løsning som tyder på at dette er praktisk gjennomførbart. Ballen ligger nå hos JSU. Gitt Meltvedt og Vedelers bekymring for at karakter som utvelgelseskriterium bidrar til uønsket karakterpress, tar vi det for gitt at de begge støtter helhjertet opp om forslaget om å gå over til loddtrekning. En slik eventuell endring av utvelgelseskriterium vil ikke tre i kraft før tidligst ved søknadsfristen 1. februar 2019.

 


[1] Offisielle tall for 2017 er enda ikke klare.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.