Fakultetets tilsvar til debattinnlegg om antallsbegrensning

Injuria.no • 23. januar 2018

Skrevet av studiedekan Halvard Haukeland Fredriksen og rådgiver for internasjonalisering Ingrid Tøsdal

Nyansering av "Fakultetets klamme utvekslingshånd"

Injuria publiserte 16. januar debattinnlegget «fakultetets klamme utvekslingshånd», skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler. Bakgrunnen var Studieutvalgets vedtak 29. november 2017 (sak 88/17) om å begrense antall studenter fakultetet vil sende til samme utvekslingssted i samme semester til 10.

Etter ønske fra JSU og studentrepresentantene i Studieutvalget ble saken tatt opp på nytt i utvalgets møte 17. januar, hvor det ble bestemt at denne begrensingen likevel ikke settes i kraft for årets søknadsrunde for utveksling. Studieutvalgets flertall fastholdt imidlertid at det er uheldig at mange studenter velger å reise sammen på utveksling, og utvalget vil senere i vår vurdere hvilke tiltak som kan settes i verk for å motvirke dette. Problematikken som Meltvedt og Vedeler omtaler i sitt innlegg er derfor fremdeles aktuell, og vi finner det derfor riktig å gå i rette med enkelte av påstandene som fremsettes.

Den faktiske betydningen av en grense på 10 bergensstudenter per reisemål per semester
I den opprinnelige saksutredningen til Studieutvalget var det tatt inn en tabell som viser at fakultetet enkelte år sender mange studenter til enkelte utvekslingsdestinasjoner, men at det faktiske tallet og hvilke universitet det gjelder, kan variere fra år til år. Tallene sier imidlertid ikke noe om studentene har vært på utveksling samme semester, noe som også presiseres i den tilhørende teksten. Meltvedt og Vedeler viser til denne tabellen, men ser ikke ut til å ha vært oppmerksomme på dette viktige forbeholdet. På samme måte som vi har sett hos en del andre studenter som tok kontakt med fakultetet i sakens anledning, kan det derfor se ut til at kritikken av «fakultetets klamme utvekslingshånd» bygger på en uriktig oppfatning av den faktiske betydningen av en grense på 10 studenter per reisemål per semester. 

I studieseksjonens merknader til studentrepresentantenes saksframlegg da saken ble bragt opp igjen i Studieutvalgets møte 17. januar kan man finne tall som differensierer mellom vår- og høstsemesteret. Tallene gir grunn til å mene at det i praksis bare er for utveksling til to institusjoner – Queen Mary University London (UK) og Bond University (Australia) – og selv dit bare i høstsemesteret at et tak på 10 bergensstudenter vil få reell innvirkning.

Hensynet til dem som ønsker å ta en LLM-grad
Meltvedt og Vedeler er særlig bekymret for studenter som ønsker å benytte utvekslingsmulighetene på 5. studieår til å ta en LLM-grad. Dette er det ingen grunn til. Fakultetet har per i dag et stort overskudd av fremforhandlete plasser på LLM-programmer – også i Storbritannia og Australia. Det er ganske enkelt for få av fakultetets studenter som søker om utveksling for å ta en LLM gjennom fakultetets avtaler. For å fjerne enhver frykt for at en begrensning på antall «vanlige» utvekslingsstudenter skal få utilsiktede ringvirkninger for dem som ønsker å ta en LLM-grad, ser vi for oss at SU i et eventuelt fremtidig vedtak om begrensning av antall bergensstudenter per reisemål, kan presisere at LLM-studentene holdes utenfor begrensningen av hvor mange studenter som kan reise ut i flokk.

Alternativene til Queen Mary og Bond
Meltvedt og Vedeler antyder også at fakultetet ikke tilbyr gode alternativer for studenter som ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk eller som av andre grunner bare ønsker å studere på engelsk. Dette er vi ganske enkelt ikke enig i. Fakultetet har et bredt og godt tilbud om utveksling både til engelskspråklige land og til kontinentaleuropeiske universiteter med engelskspråklig undervisning. Til tross for et allerede godt tilbud, arbeider fakultetet kontinuerlig med å videreutvikle og styrke avtaleporteføljen både når det gjelder LLM-programmer og utveksling for ett eller to semester.  Det er imidlertid ikke heldig for fakultetets renommé om vi har for mange ubrukte avtaler. Studentenes hang til å reise i flokk til Bond og Queen Mary er slik sett et hinder for videre vekst i porteføljen, både av LLM-avtaler og andre utvekslingsavtaler.

Er utvekslingsmulighetene bedre i Oslo og Tromsø?
Meltvedt og Vedeler hevder også at jusstudentene i Oslo og Tromsø har et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn studentene i Bergen. Dette er en beskrivelse som vi ikke kjenner oss igjen i. I Tromsø kan studentene velge blant 32 utvekslingsavtaler på fakultetsnivå, mens tallet for Oslostudentene er 87 på fakultetsnivå. Til sammenligning har vårt fakultet 179 avtaler med 152 partnere.

Ser man på antall utvekslingsstudenter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) finner vi at i 2016 [1] hadde de tre juridiske fakultetene følgende antall utreisende studenter:

 

Antall utreisende studenter 2016

Det juridiske fakultet ved UiT

13

Det juridiske fakultet ved UiO

144

Det juridiske fakultet ved UiB

191


Selv om UiO har flere jusstudenter enn UiB, sender altså UiB langt flere studenter ut i verden. Også fra SIU rapportserie 02/2016: Studentutveksling fra Norge vet vi at det er store forskjeller på andelen utreisende studenter fra de tre juridiske fakultetene. Universitetet i Bergen skiller seg tydelig ut fra de to andre universitetene som tilbyr jus i form av en femårig mastergrad. Av de 174 kandidatene som fullførte jusstudiene ved UiB våren 2015 hadde 38 prosent vært på utveksling. Ved Universitetet i Oslo og UiT var andelen til sammenlikning på henholdsvis 17 og 14 prosent. De store forskjellene viser tydelig at vårt fakultets mangeårige og målrettede satsing på å legge til rette for utveksling har båret frukter.

Meltvedt og Vedeler har rett i at verken UiO eller UiT foreløpig har sett behov for å begrense antall studenter som reiser til samme destinasjon på samme tid. Det er imidlertid nærliggende å anta at det ganske enkelt skyldes at de totalt sender ut såpass få studenter at det ikke er noe aktuell problemstilling.

Utbytte av utveksling
Ved innføringen av kvalitetsreformen var det et klart mål at alle som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling i løpet av studiene. Det sterke fokuset på utveksling i kvalitetsreformen, og siden i NOKUTs tilsynsforskrift for høyere utdanning, dreier seg ikke bare om at studentene skal få et rent faglig utbytte under utveksling. Det dreier seg like mye om at studentene skal utvikle andre typer kompetanse, slik som interkulturell kompetanse, språkferdigheter og selvstendighet. Dette er kompetanse som forholdene ligger bedre til rette for å tilegne seg dersom man ikke reiser «i flokk». Selv om det til syvende og sist er den enkelte student som må sørge for at merverdien ved utveksling blir størst mulig, påhviler det fakultetet et ansvar for å legge til rette for at læringsutbyttet ved utveksling blir videre enn det rent faglige utbyttet. Det kan vi blant annet gjøre ved å påse at vi sender studentene på utveksling, og ikke på «klassetur» slik som tilfellet kan hevdes å være for enkelte destinasjoner i dag.

Meltvedt og Vedeler betviler at utbyttet av et utvekslingsopphold vil være mindre om man utveksler sammen med en større gruppe studenter fra Dragefjellet enn om man reiser på utveksling alene eller sammen med bare noen få medstudenter. Dette er et standpunkt vi har vanskeligheter med å forstå. Basert på jevnlig kontakt med og uformelle tilbakemeldinger fra de utreisende utvekslingsstudentene gjennom ti år, formelle tilbakemeldingene gjennom studentrapporter og, ikke minst, våre observasjoner av dynamikken i gruppene av innreisende utvekslingsstudenter som hvert semester kommer til vårt fakultet, mener vi det er godt grunnlag for å hevde at studenter som utveksler alene har større utbytte av utvekslingen enn studenter som opptrer i større grupper.

Uten at vi har gjennomført noen undersøkelse av hvordan dette vurderes av arbeidsgivere som gjerne oppfattes som attraktive av studentene våre, vil vi anta at de som sitter med rekrutteringsansvaret vet å verdsette søkere som gjennom selvstendige og utradisjonelle utvekslingsopphold har vist evne og vilje til gå utenfor allfarvei.

Karakterpress ved utveksling
Vi avslutter dette tilsvaret med å ta opp det som ser ut som å være Meltvedt og Vedelers hovedinnvending mot forslaget om å begrense antall utvekslingsplasser til en og samme sted, nemlig at det vil bidra til økt karakterpress. Her kan vi komme studentene i møte og informere om at Studieutvalget for tiden har til behandling et forslag om å gå bort fra karakterer som fakultetsinternt utvelgelseskriterium når utvekslingsplassene skal fordeles. Alternativet er loddtrekning blant alle studenter som kvalifiserer til utveksling til en bestemt destinasjon. Studieseksjonen har kommet opp med en løsning som tyder på at dette er praktisk gjennomførbart. Ballen ligger nå hos JSU. Gitt Meltvedt og Vedelers bekymring for at karakter som utvelgelseskriterium bidrar til uønsket karakterpress, tar vi det for gitt at de begge støtter helhjertet opp om forslaget om å gå over til loddtrekning. En slik eventuell endring av utvelgelseskriterium vil ikke tre i kraft før tidligst ved søknadsfristen 1. februar 2019.

 


[1] Offisielle tall for 2017 er enda ikke klare.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.