Fakultetets tilsvar til debattinnlegg om antallsbegrensning

Injuria.no • 23. januar 2018

Skrevet av studiedekan Halvard Haukeland Fredriksen og rådgiver for internasjonalisering Ingrid Tøsdal

Nyansering av "Fakultetets klamme utvekslingshånd"

Injuria publiserte 16. januar debattinnlegget «fakultetets klamme utvekslingshånd», skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler. Bakgrunnen var Studieutvalgets vedtak 29. november 2017 (sak 88/17) om å begrense antall studenter fakultetet vil sende til samme utvekslingssted i samme semester til 10.

Etter ønske fra JSU og studentrepresentantene i Studieutvalget ble saken tatt opp på nytt i utvalgets møte 17. januar, hvor det ble bestemt at denne begrensingen likevel ikke settes i kraft for årets søknadsrunde for utveksling. Studieutvalgets flertall fastholdt imidlertid at det er uheldig at mange studenter velger å reise sammen på utveksling, og utvalget vil senere i vår vurdere hvilke tiltak som kan settes i verk for å motvirke dette. Problematikken som Meltvedt og Vedeler omtaler i sitt innlegg er derfor fremdeles aktuell, og vi finner det derfor riktig å gå i rette med enkelte av påstandene som fremsettes.

Den faktiske betydningen av en grense på 10 bergensstudenter per reisemål per semester
I den opprinnelige saksutredningen til Studieutvalget var det tatt inn en tabell som viser at fakultetet enkelte år sender mange studenter til enkelte utvekslingsdestinasjoner, men at det faktiske tallet og hvilke universitet det gjelder, kan variere fra år til år. Tallene sier imidlertid ikke noe om studentene har vært på utveksling samme semester, noe som også presiseres i den tilhørende teksten. Meltvedt og Vedeler viser til denne tabellen, men ser ikke ut til å ha vært oppmerksomme på dette viktige forbeholdet. På samme måte som vi har sett hos en del andre studenter som tok kontakt med fakultetet i sakens anledning, kan det derfor se ut til at kritikken av «fakultetets klamme utvekslingshånd» bygger på en uriktig oppfatning av den faktiske betydningen av en grense på 10 studenter per reisemål per semester. 

I studieseksjonens merknader til studentrepresentantenes saksframlegg da saken ble bragt opp igjen i Studieutvalgets møte 17. januar kan man finne tall som differensierer mellom vår- og høstsemesteret. Tallene gir grunn til å mene at det i praksis bare er for utveksling til to institusjoner – Queen Mary University London (UK) og Bond University (Australia) – og selv dit bare i høstsemesteret at et tak på 10 bergensstudenter vil få reell innvirkning.

Hensynet til dem som ønsker å ta en LLM-grad
Meltvedt og Vedeler er særlig bekymret for studenter som ønsker å benytte utvekslingsmulighetene på 5. studieår til å ta en LLM-grad. Dette er det ingen grunn til. Fakultetet har per i dag et stort overskudd av fremforhandlete plasser på LLM-programmer – også i Storbritannia og Australia. Det er ganske enkelt for få av fakultetets studenter som søker om utveksling for å ta en LLM gjennom fakultetets avtaler. For å fjerne enhver frykt for at en begrensning på antall «vanlige» utvekslingsstudenter skal få utilsiktede ringvirkninger for dem som ønsker å ta en LLM-grad, ser vi for oss at SU i et eventuelt fremtidig vedtak om begrensning av antall bergensstudenter per reisemål, kan presisere at LLM-studentene holdes utenfor begrensningen av hvor mange studenter som kan reise ut i flokk.

Alternativene til Queen Mary og Bond
Meltvedt og Vedeler antyder også at fakultetet ikke tilbyr gode alternativer for studenter som ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk eller som av andre grunner bare ønsker å studere på engelsk. Dette er vi ganske enkelt ikke enig i. Fakultetet har et bredt og godt tilbud om utveksling både til engelskspråklige land og til kontinentaleuropeiske universiteter med engelskspråklig undervisning. Til tross for et allerede godt tilbud, arbeider fakultetet kontinuerlig med å videreutvikle og styrke avtaleporteføljen både når det gjelder LLM-programmer og utveksling for ett eller to semester.  Det er imidlertid ikke heldig for fakultetets renommé om vi har for mange ubrukte avtaler. Studentenes hang til å reise i flokk til Bond og Queen Mary er slik sett et hinder for videre vekst i porteføljen, både av LLM-avtaler og andre utvekslingsavtaler.

Er utvekslingsmulighetene bedre i Oslo og Tromsø?
Meltvedt og Vedeler hevder også at jusstudentene i Oslo og Tromsø har et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn studentene i Bergen. Dette er en beskrivelse som vi ikke kjenner oss igjen i. I Tromsø kan studentene velge blant 32 utvekslingsavtaler på fakultetsnivå, mens tallet for Oslostudentene er 87 på fakultetsnivå. Til sammenligning har vårt fakultet 179 avtaler med 152 partnere.

Ser man på antall utvekslingsstudenter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) finner vi at i 2016 [1] hadde de tre juridiske fakultetene følgende antall utreisende studenter:

 

Antall utreisende studenter 2016

Det juridiske fakultet ved UiT

13

Det juridiske fakultet ved UiO

144

Det juridiske fakultet ved UiB

191


Selv om UiO har flere jusstudenter enn UiB, sender altså UiB langt flere studenter ut i verden. Også fra SIU rapportserie 02/2016: Studentutveksling fra Norge vet vi at det er store forskjeller på andelen utreisende studenter fra de tre juridiske fakultetene. Universitetet i Bergen skiller seg tydelig ut fra de to andre universitetene som tilbyr jus i form av en femårig mastergrad. Av de 174 kandidatene som fullførte jusstudiene ved UiB våren 2015 hadde 38 prosent vært på utveksling. Ved Universitetet i Oslo og UiT var andelen til sammenlikning på henholdsvis 17 og 14 prosent. De store forskjellene viser tydelig at vårt fakultets mangeårige og målrettede satsing på å legge til rette for utveksling har båret frukter.

Meltvedt og Vedeler har rett i at verken UiO eller UiT foreløpig har sett behov for å begrense antall studenter som reiser til samme destinasjon på samme tid. Det er imidlertid nærliggende å anta at det ganske enkelt skyldes at de totalt sender ut såpass få studenter at det ikke er noe aktuell problemstilling.

Utbytte av utveksling
Ved innføringen av kvalitetsreformen var det et klart mål at alle som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling i løpet av studiene. Det sterke fokuset på utveksling i kvalitetsreformen, og siden i NOKUTs tilsynsforskrift for høyere utdanning, dreier seg ikke bare om at studentene skal få et rent faglig utbytte under utveksling. Det dreier seg like mye om at studentene skal utvikle andre typer kompetanse, slik som interkulturell kompetanse, språkferdigheter og selvstendighet. Dette er kompetanse som forholdene ligger bedre til rette for å tilegne seg dersom man ikke reiser «i flokk». Selv om det til syvende og sist er den enkelte student som må sørge for at merverdien ved utveksling blir størst mulig, påhviler det fakultetet et ansvar for å legge til rette for at læringsutbyttet ved utveksling blir videre enn det rent faglige utbyttet. Det kan vi blant annet gjøre ved å påse at vi sender studentene på utveksling, og ikke på «klassetur» slik som tilfellet kan hevdes å være for enkelte destinasjoner i dag.

Meltvedt og Vedeler betviler at utbyttet av et utvekslingsopphold vil være mindre om man utveksler sammen med en større gruppe studenter fra Dragefjellet enn om man reiser på utveksling alene eller sammen med bare noen få medstudenter. Dette er et standpunkt vi har vanskeligheter med å forstå. Basert på jevnlig kontakt med og uformelle tilbakemeldinger fra de utreisende utvekslingsstudentene gjennom ti år, formelle tilbakemeldingene gjennom studentrapporter og, ikke minst, våre observasjoner av dynamikken i gruppene av innreisende utvekslingsstudenter som hvert semester kommer til vårt fakultet, mener vi det er godt grunnlag for å hevde at studenter som utveksler alene har større utbytte av utvekslingen enn studenter som opptrer i større grupper.

Uten at vi har gjennomført noen undersøkelse av hvordan dette vurderes av arbeidsgivere som gjerne oppfattes som attraktive av studentene våre, vil vi anta at de som sitter med rekrutteringsansvaret vet å verdsette søkere som gjennom selvstendige og utradisjonelle utvekslingsopphold har vist evne og vilje til gå utenfor allfarvei.

Karakterpress ved utveksling
Vi avslutter dette tilsvaret med å ta opp det som ser ut som å være Meltvedt og Vedelers hovedinnvending mot forslaget om å begrense antall utvekslingsplasser til en og samme sted, nemlig at det vil bidra til økt karakterpress. Her kan vi komme studentene i møte og informere om at Studieutvalget for tiden har til behandling et forslag om å gå bort fra karakterer som fakultetsinternt utvelgelseskriterium når utvekslingsplassene skal fordeles. Alternativet er loddtrekning blant alle studenter som kvalifiserer til utveksling til en bestemt destinasjon. Studieseksjonen har kommet opp med en løsning som tyder på at dette er praktisk gjennomførbart. Ballen ligger nå hos JSU. Gitt Meltvedt og Vedelers bekymring for at karakter som utvelgelseskriterium bidrar til uønsket karakterpress, tar vi det for gitt at de begge støtter helhjertet opp om forslaget om å gå over til loddtrekning. En slik eventuell endring av utvelgelseskriterium vil ikke tre i kraft før tidligst ved søknadsfristen 1. februar 2019.

 



[1] Offisielle tall for 2017 er enda ikke klare.

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982