Fakultetets tilsvar til debattinnlegg om antallsbegrensning

Injuria.no • 23. januar 2018

Skrevet av studiedekan Halvard Haukeland Fredriksen og rådgiver for internasjonalisering Ingrid Tøsdal

Nyansering av "Fakultetets klamme utvekslingshånd"

Injuria publiserte 16. januar debattinnlegget «fakultetets klamme utvekslingshånd», skrevet av Emil Racin Lund Meltvedt og Cara C. F. Vedeler. Bakgrunnen var Studieutvalgets vedtak 29. november 2017 (sak 88/17) om å begrense antall studenter fakultetet vil sende til samme utvekslingssted i samme semester til 10.

Etter ønske fra JSU og studentrepresentantene i Studieutvalget ble saken tatt opp på nytt i utvalgets møte 17. januar, hvor det ble bestemt at denne begrensingen likevel ikke settes i kraft for årets søknadsrunde for utveksling. Studieutvalgets flertall fastholdt imidlertid at det er uheldig at mange studenter velger å reise sammen på utveksling, og utvalget vil senere i vår vurdere hvilke tiltak som kan settes i verk for å motvirke dette. Problematikken som Meltvedt og Vedeler omtaler i sitt innlegg er derfor fremdeles aktuell, og vi finner det derfor riktig å gå i rette med enkelte av påstandene som fremsettes.

Den faktiske betydningen av en grense på 10 bergensstudenter per reisemål per semester
I den opprinnelige saksutredningen til Studieutvalget var det tatt inn en tabell som viser at fakultetet enkelte år sender mange studenter til enkelte utvekslingsdestinasjoner, men at det faktiske tallet og hvilke universitet det gjelder, kan variere fra år til år. Tallene sier imidlertid ikke noe om studentene har vært på utveksling samme semester, noe som også presiseres i den tilhørende teksten. Meltvedt og Vedeler viser til denne tabellen, men ser ikke ut til å ha vært oppmerksomme på dette viktige forbeholdet. På samme måte som vi har sett hos en del andre studenter som tok kontakt med fakultetet i sakens anledning, kan det derfor se ut til at kritikken av «fakultetets klamme utvekslingshånd» bygger på en uriktig oppfatning av den faktiske betydningen av en grense på 10 studenter per reisemål per semester. 

I studieseksjonens merknader til studentrepresentantenes saksframlegg da saken ble bragt opp igjen i Studieutvalgets møte 17. januar kan man finne tall som differensierer mellom vår- og høstsemesteret. Tallene gir grunn til å mene at det i praksis bare er for utveksling til to institusjoner – Queen Mary University London (UK) og Bond University (Australia) – og selv dit bare i høstsemesteret at et tak på 10 bergensstudenter vil få reell innvirkning.

Hensynet til dem som ønsker å ta en LLM-grad
Meltvedt og Vedeler er særlig bekymret for studenter som ønsker å benytte utvekslingsmulighetene på 5. studieår til å ta en LLM-grad. Dette er det ingen grunn til. Fakultetet har per i dag et stort overskudd av fremforhandlete plasser på LLM-programmer – også i Storbritannia og Australia. Det er ganske enkelt for få av fakultetets studenter som søker om utveksling for å ta en LLM gjennom fakultetets avtaler. For å fjerne enhver frykt for at en begrensning på antall «vanlige» utvekslingsstudenter skal få utilsiktede ringvirkninger for dem som ønsker å ta en LLM-grad, ser vi for oss at SU i et eventuelt fremtidig vedtak om begrensning av antall bergensstudenter per reisemål, kan presisere at LLM-studentene holdes utenfor begrensningen av hvor mange studenter som kan reise ut i flokk.

Alternativene til Queen Mary og Bond
Meltvedt og Vedeler antyder også at fakultetet ikke tilbyr gode alternativer for studenter som ikke behersker andre fremmedspråk enn engelsk eller som av andre grunner bare ønsker å studere på engelsk. Dette er vi ganske enkelt ikke enig i. Fakultetet har et bredt og godt tilbud om utveksling både til engelskspråklige land og til kontinentaleuropeiske universiteter med engelskspråklig undervisning. Til tross for et allerede godt tilbud, arbeider fakultetet kontinuerlig med å videreutvikle og styrke avtaleporteføljen både når det gjelder LLM-programmer og utveksling for ett eller to semester.  Det er imidlertid ikke heldig for fakultetets renommé om vi har for mange ubrukte avtaler. Studentenes hang til å reise i flokk til Bond og Queen Mary er slik sett et hinder for videre vekst i porteføljen, både av LLM-avtaler og andre utvekslingsavtaler.

Er utvekslingsmulighetene bedre i Oslo og Tromsø?
Meltvedt og Vedeler hevder også at jusstudentene i Oslo og Tromsø har et bedre tilbud av utvekslingsavtaler enn studentene i Bergen. Dette er en beskrivelse som vi ikke kjenner oss igjen i. I Tromsø kan studentene velge blant 32 utvekslingsavtaler på fakultetsnivå, mens tallet for Oslostudentene er 87 på fakultetsnivå. Til sammenligning har vårt fakultet 179 avtaler med 152 partnere.

Ser man på antall utvekslingsstudenter i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) finner vi at i 2016 [1] hadde de tre juridiske fakultetene følgende antall utreisende studenter:

 

Antall utreisende studenter 2016

Det juridiske fakultet ved UiT

13

Det juridiske fakultet ved UiO

144

Det juridiske fakultet ved UiB

191


Selv om UiO har flere jusstudenter enn UiB, sender altså UiB langt flere studenter ut i verden. Også fra SIU rapportserie 02/2016: Studentutveksling fra Norge vet vi at det er store forskjeller på andelen utreisende studenter fra de tre juridiske fakultetene. Universitetet i Bergen skiller seg tydelig ut fra de to andre universitetene som tilbyr jus i form av en femårig mastergrad. Av de 174 kandidatene som fullførte jusstudiene ved UiB våren 2015 hadde 38 prosent vært på utveksling. Ved Universitetet i Oslo og UiT var andelen til sammenlikning på henholdsvis 17 og 14 prosent. De store forskjellene viser tydelig at vårt fakultets mangeårige og målrettede satsing på å legge til rette for utveksling har båret frukter.

Meltvedt og Vedeler har rett i at verken UiO eller UiT foreløpig har sett behov for å begrense antall studenter som reiser til samme destinasjon på samme tid. Det er imidlertid nærliggende å anta at det ganske enkelt skyldes at de totalt sender ut såpass få studenter at det ikke er noe aktuell problemstilling.

Utbytte av utveksling
Ved innføringen av kvalitetsreformen var det et klart mål at alle som ønsker det skal få mulighet til å reise på utveksling i løpet av studiene. Det sterke fokuset på utveksling i kvalitetsreformen, og siden i NOKUTs tilsynsforskrift for høyere utdanning, dreier seg ikke bare om at studentene skal få et rent faglig utbytte under utveksling. Det dreier seg like mye om at studentene skal utvikle andre typer kompetanse, slik som interkulturell kompetanse, språkferdigheter og selvstendighet. Dette er kompetanse som forholdene ligger bedre til rette for å tilegne seg dersom man ikke reiser «i flokk». Selv om det til syvende og sist er den enkelte student som må sørge for at merverdien ved utveksling blir størst mulig, påhviler det fakultetet et ansvar for å legge til rette for at læringsutbyttet ved utveksling blir videre enn det rent faglige utbyttet. Det kan vi blant annet gjøre ved å påse at vi sender studentene på utveksling, og ikke på «klassetur» slik som tilfellet kan hevdes å være for enkelte destinasjoner i dag.

Meltvedt og Vedeler betviler at utbyttet av et utvekslingsopphold vil være mindre om man utveksler sammen med en større gruppe studenter fra Dragefjellet enn om man reiser på utveksling alene eller sammen med bare noen få medstudenter. Dette er et standpunkt vi har vanskeligheter med å forstå. Basert på jevnlig kontakt med og uformelle tilbakemeldinger fra de utreisende utvekslingsstudentene gjennom ti år, formelle tilbakemeldingene gjennom studentrapporter og, ikke minst, våre observasjoner av dynamikken i gruppene av innreisende utvekslingsstudenter som hvert semester kommer til vårt fakultet, mener vi det er godt grunnlag for å hevde at studenter som utveksler alene har større utbytte av utvekslingen enn studenter som opptrer i større grupper.

Uten at vi har gjennomført noen undersøkelse av hvordan dette vurderes av arbeidsgivere som gjerne oppfattes som attraktive av studentene våre, vil vi anta at de som sitter med rekrutteringsansvaret vet å verdsette søkere som gjennom selvstendige og utradisjonelle utvekslingsopphold har vist evne og vilje til gå utenfor allfarvei.

Karakterpress ved utveksling
Vi avslutter dette tilsvaret med å ta opp det som ser ut som å være Meltvedt og Vedelers hovedinnvending mot forslaget om å begrense antall utvekslingsplasser til en og samme sted, nemlig at det vil bidra til økt karakterpress. Her kan vi komme studentene i møte og informere om at Studieutvalget for tiden har til behandling et forslag om å gå bort fra karakterer som fakultetsinternt utvelgelseskriterium når utvekslingsplassene skal fordeles. Alternativet er loddtrekning blant alle studenter som kvalifiserer til utveksling til en bestemt destinasjon. Studieseksjonen har kommet opp med en løsning som tyder på at dette er praktisk gjennomførbart. Ballen ligger nå hos JSU. Gitt Meltvedt og Vedelers bekymring for at karakter som utvelgelseskriterium bidrar til uønsket karakterpress, tar vi det for gitt at de begge støtter helhjertet opp om forslaget om å gå over til loddtrekning. En slik eventuell endring av utvelgelseskriterium vil ikke tre i kraft før tidligst ved søknadsfristen 1. februar 2019.

 



[1] Offisielle tall for 2017 er enda ikke klare.

 

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.