Debatt: Smitte via kontaktflater

Injuria.no • 24. mai 2020

Tekst: Joakim Ramse, 2.studieår 

Viruset har gjort digitale arbeidsmetoder altomfattende på UiBs juridiske fakultet. Heldigvis var vi langt foran andre fakulteter som blant annet medisin, og har arbeid som egner seg å overføre til digitale plattformer. Det er mye bra med løsningen vi har kommet til, som gjør at vi tross alt får studert og gått til eksamen uten større problemer. Fakultetets løsning for gruppearbeid med stadige innleveringer har vist seg å sikre høy gjennomføringsgrad på studiet. Dette står i stil med studiets popularitet.

La det ikke bli en hvilepute.

Vi har veldig mye å gå på, og jeg tror fakultetet vil få sterk konkurranse innen digitale læringsformer fremover. Jeg sier vi, men det er vel ikke studentene ved fakultetet det står på.

Det viktige er ikke å sammenligne dagens løsninger med hvor analogt alt var da våre professorer selv var studenter, men heller hvor godt fakultetet egentlig har mulighet for å legge til rette for læring. Foruten det vitenskaplige arbeidet blant de ansatte er jo utdanning hovedoppgaven. La oss ta noen eksempler som kan illustrere dette.

1. Professorer begrunner stadig sin begrensede videoproduksjon med dårlig tilgang på forelesningssalene der utstyret står. Utstyr til å produsere video er ikke bare noe de fleste allerede har, men også en svært beskjeden investering som fakultetet definitivt har all grunn til å investere i og gjøre mer tilgjengelig i en pandemisituasjon. Send ut noen kamera og mikker, det er nok tilgjengelige midler fra avlyste arrangementer uansett. Kursing eller flere ansatte til produksjonen av undervisningsmateriale kan også være aktuelt, da det er påfallende mange kråketær og bleke fotokopier ute og går (se bilde).

2. Senest i NIRI opplevde vi at fagansvarlig truet med å trekke video av forelesning fordi det fysiske oppmøtet var svakt. Også i andre fag som K1 ble det nektet å publisere videoer. Kan være professoren liker å ha mange i salen foran seg, men kan man virkelig si at slike løsninger gir best mulig læring? Man må lure på om selvstendige jurister utdannes best ved at man legger føringer på formatet for inntak av forelesninger. Slikt overformynderi må vi holde oss for gode til.

3. Videoene består i stor grad av famling gjennom presentasjoner med nøling og støy fra tidligere kulls oppmøte. Selv har jeg opplevd at det har vært vanskelig å følge professorens gjennomgang av leksjonen fordi han stod og bladde i overhead-transparenter på bordet for seg selv i stedet for å ha presentasjonen oppe på projektoren. Han begrunnet dette med at han ikke hadde erfaring i å logge på datamaskinene i foredragssalene.

Inntrykket har frem til pandemien dessverre vært at for mange ansatte er det digitale undervisningstilbudet til studentene er en "bonus" som det ikke er så farlig med. Nå begynner det å bli tydelige fordeler knyttet til digitale læringsformer. Dette hadde ikke vært så påfallende om ikke YouTube er stappfullt av tiåringer som mestrer både redigering og presentasjon på sin daglige vlog.

En ulempe er at utdanningens og fakultetets rykte svekkes gjennom det stadig større gapet som blir synlig når andre utdanningsinstitusjoner rykker fra. Langt verre er det at det faglige utbyttet kunne vært langt bedre om ikke studentene måtte slite med å tolke dårlig lyd og labyrinter av publisert materiale basert på fjorårets undervisningsdato men med nye presentasjonsfiler. Spesielt synd er det kanskje på henne som mister en viktig forelesning fordi hun hadde diaré akkurat den formiddagen.

Om jeg liker å se forelesningen fra klokken tre om natten, i Bangladesh, med fjorten pauser - det er altså likegyldig. Viruset har aktualisert fakultetets samfunnsoppdrag i å benytte digitale plattformer så godt som mulig for å utdanne så gode jurister som mulig. Håper dekanen tar utfordringen.

 

Svar til Joakim Ramse

Vi setter stor pris på studenter som engasjerer seg i fakultetets undervisningsopplegg, og vi ønsker derfor å starte med å takke Ramse for innspillet. Vi kan forsikre han og fakultetets øvrige studenter om at selv om vi har et godt gjennomarbeidet undervisningsopplegg – som også Ramse påpeker – jobber vi fortsatt med å utvikle studiet på best mulig måte slik at studentene skal lære best mulig.

Ordinært, når vi kan avholde forelesninger i auditorier på Dragefjellet, har Ramse helt rett i at videoopptak av forelesninger ikke er en prioritert aktivitet fra fakultetet sin side. Fakultetet gjør automatiske opptak av forelesninger på de fleste obligatoriske emner, men det er kun ment som et supplement. Opptakene gjøres tilgjengelig for studentene i det enkelte emnet på det tidspunktet som emneansvarlig mener er best rent pedagogisk. For studenter som av ulike grunner ikke har anledning til å møte i forelesningssalen kan det være nyttig å se opptak av forelesninger, opptakene kan også brukes til repetisjon. Men det er en fare for at studentene bruker mer tid på forelesningene i forhold til tid de bruker på annet undervisningsmateriale. Derfor ønsker fakultetet at det er digitalt pedagogisk tilrettelagt materiale som skal være bærebjelken i den videre utviklingen, og det er det vi bruker mest ressurser på.

I den ekstraordinære koronasituasjonen som vi nå står oppe i, var det en fordel at vi på flere obligatoriske emner hadde tidligere års forelesningsopptak som kunne publiseres raskt til studentene, slik at studentene kunne følge den fastsatte progresjonen i emnene som pågikk. Da det 12. mars 2020 ble vedtatt at all undervisning måtte foregå digitalt var ikke nye digitale verktøy på plass. Universitetsledelsen stengte samtidig byggene for ansatte og underviserne mistet dermed også tilgang til studio.

Den 18. mars ble Zoom installert ved UiB. Den 19. og 23. mars ble de første arbeidsgruppene på henholdsvis 2. og 1. studieår gjennomført digitalt. Verktøyet for å kunne gjøre videoopptak hjemmefra hadde store kapasitetsproblemer den første måneden, men fungerer nå bedre. Dette har gitt en bratt læringskurve for både ansatte og studenter. De underviserne som har mest erfaring med digitale pedagogiske verktøy hjelper de mindre erfarne i sitt arbeid.

Fakultetsledelsen er innforstått med at bruk av digitale verktøy i undervisningen i en krisesituasjon kontra normalsituasjon er to vidt forskjellige ting. Derfor er fakultetet nå i gang med å gjøre om på høstens allerede planlagte undervisning der vi tilrettelegger for ulike scenarioer. Her ønsker vi å dra veksel på de erfaringene vi har gjort i vår og vi har bedre tid til å utvikle nytt digitalt materiale i de ulike emnene som først og fremst tar utgangspunkt i hvordan studentene lærer best.

Karl Harald Søvig
dekan

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982