Norske og Internasjonale Raserte Institusjoner

Tekst: Mari Møretrø 

Jeg forventet at NIRI-eksamen skulle bli jævlig, men jeg hadde ikke forventet at verden skulle gå under. Under febrilsk lesing tikker varslene inn én etter én: «Konserter avlyses», «Frykter respiratormangel», «Halvparten av verdens befolkning kan bli smittet». Det er ikke så lett å konsentrere seg om EU-direktiver når verden raser sammen utenfor Dragefjellets vegger. Nei vent, ikke bare utenfor. Nytt varsel fra UiB: Skolen stenges med umiddelbar virkning.

Midt oppi dette forventer Franklin at vi skal kunne konsentrere oss fullt ut om eksamen. Det er bare å skru på tunnelsyn og blokke ut den største verdenskrisen siden andre verdenskrig. Fastlegen mener at hosten og feberen sannsynligvis er noe annet? Topp, tilbake på sal. Hele familien er i karantene? Mamma vær så snill, jeg har ikke tid. Klagenemnda trenger min juridiske veiledning.

«Hundre nye smittede i Norge», «Over 1000 døde i Italia», «Danmark stenger grensene». Og så kom den verste beskjeden av dem alle: Eksamensfesten på Jakob Aall er avlyst. Det var det lyset i enden av tunnelen.

Dette kan jeg ikke ta stilling til nå. Jeg skrur av alle varsler.

Tilbake på sal fortsetter jeg å nøste opp i den kinkige situasjonen den nylig transseksuelle Peder Ås har forvillet seg inn i denne gangen. Jeg gnir meg i øynene; så mye skjermtid tar visst på. Under lunsjpausen gir jeg en fortvilet medstudent en lang klem. Vi kommer oss gjennom dette sammen. Her, ta resten av kaffen min, det hjelper. Fant riktig rettsgrunnlag på kollokvie: high five!

Etter 14 timer på sal skal jeg bare stikke innom Kiwi på vei hjem. Rart så mange som har cravings på Joikakaker nå. Får man diaré av Joikakaker mon tro? På vei til kassa går en mann i stor sirkel forbi meg. En annen trekker til og med hettegenseren opp over nesa. Jeg får vel ta meg tid til å dusje likevel. Kassedama gir meg sjokoladen med et medlidende blikk. «Ta vare på deg selv», sier hun. Er det de blodskutte øynene eller sjokoladeinnkjøpet som røper meg?

Jeg hadde ikke trodd at den beryktede «NIRI-knekken» skulle gå ut på at samfunnet og verdensøkonomien knakk sammen (ikke misforstå, jeg har også felt mitt antall tårer på handikapdoen i tredje). I starten av en uke som skulle vise seg å gå ned i historiebøkene, var det snakk om noen tullinger som spiste flaggermus. Problemet føltes fjernt og uvirkelig. Skal vi poppe en Corona etter eksamen eller gutta? He he he lættis. Men mot slutten av uka var det liksom ikke så lættis lengre. Når Erna går ut med at vi er i en alvorlig krisesituasjon, og annethvert innlegg på Facebook sier at vi må stå sammen om å ta avstand, begynner man å få stygge blikk når man drar coronavitsene. Den som ikke har fått med seg at det er ugreit å kødde med, må ha bodd under en stein den siste uka. Eller eventuelt på en lesesal i nybygget med støydempende hodetelefoner, tunnelsyn og telefon i flymodus.

Reisen gjennom NIRI-uka besto av iranskstøttede militsgrupper, svette og tårer. Da vi kom ut på andre siden, var sola gått ned. Men det var ikke bare for oss det så mørkt ut. Dette handlet plutselig om mer enn at jeg ikke fikk tilbrakt tradisjonsrik kvalitetstid med doskåla etter en overivrig eksamensfeiring. Det handlet om mer enn at innen gutta skulle ha poppet første Coronaen, var hosten til eksamensvorset allerede halvveis hjem til mor. Denne uka gikk det steinras i alle Norges tunneler, og ingen vet når de vil åpnes. For da oppgaven til slutt var levert og hverdagen skulle returnere, var det ikke lenger en hverdag å vende tilbake til.