En påminnelse om koronasituasjonen i norske fengsler

Injuria.no • 13. mai 2020

Tekst: Marie Norendal Vangås, Elsa Faleide og Olivia Zwick-Røthe, saksbehandlere i Wayback 
 

Denne teksten er skrevet før regjeringens pressekonferanse den 7. mai om gradvis gjenåpning av samfunnet, og tar derfor utgangspunkt i hvordan situasjonen var før denne. 

Etter å ha fulgt med på koronasituasjonen i norske sykehjem, er det ikke vanskelig å se for seg at koronaviruset vil kunne smitte svært raskt dersom det først kommer bak murene i norske fengsler. Da flere innsatte er i risikogruppen, kan et smittetilfelle i et av våre fengsler raskt bli alvorlig. Det er dermed nødvendig med effektive smitteverntiltak. Samtidig er de innsatte allerede underlagt sterke frihetsbegrensninger. Smitteverntiltak - som utgjør ytterligere restriksjoner - kan derfor få betydelige konsekvenser for de innsatte, særlig fordi dette er mennesker som gjerne allerede er spesielt sårbare.

Mye alenetid
Den 13. mars ble det innført en rekke smittereduserende tiltak i norske fengsler (Kriminalomsorgen, 2020). En svært begrenset besøksadgang er et slikt tiltak, og skal redusere sannsynligheten for smitte utenfra. I realiteten fører dette til at fengslene stenges for innsattes familie, venner, advokater, og frivillige organisasjoner. Som et kompenserende tiltak har kriminalomsorgen sørget for et større utvalg av blant annet filmer og spill, mer ringetid, og tilgang på videosamtaler gjennom bruk av nyinnkjøpte nettbrett.

Samtidig som fengselet er stengt for besøk utenfra, får de innsatte heller ikke like mye tid til fellesskap med hverandre. Ettersom det er vanskelig å gjennomføre arbeids- og aktivitetstilbudene i fengslene i tråd med smitteverntiltakene, er de fleste av disse tilbudene blitt satt på vent. I tillegg er det innført stans i alle permisjoner, med kun et meget snevert unntak for tilfeller der det foreligger ekstraordinære omstendigheter. Det er også innført begrensninger i fremstillinger og i frigang. Samlet medfører disse tiltakene at de innsatte sitter mye alene på cellen, i det som allerede typisk oppleves som en krevende tid. 

Begrensningen i besøksadgangen har også ført til at vi i Jussgruppen Wayback har mistet muligheten til å gi juridisk rådgivning gjennom møter med de innsatte. Vanligvis besøker vi fengslene i Bergen ukentlig, og bistår med søknader om permisjon, løslatelse, spørsmål om dagpenger og utvisningsvedtak m.m. Vi anser jobben vi gjør som viktig for å sikre at de innsatte får det de har krav på, og synes det er beklagelig at de mister denne muligheten til hjelp - særlig i en periode hvor soningen allerede kan kjennes ekstra tung.

Mer isolasjon
Alle nye innsatte må som hovedregel i 14 dagers karantene for å unngå smittespredning. (Kriminalomsorgen, 2020) I en fersk dom fra Borgarting lagmannsrett (LB-2020-50640) slås det fast at dette rent faktisk må regnes som isolasjon. Til tross for at isolasjon vanligvis trenger hjemmel i lov, kom lagmannsretten likevel frem til at isolasjonen i denne situasjonen kunne hjemles i nødrettsbetraktninger. Begrunnelsen var at isolasjonen av nyinnsatte måtte regnes som en del av smitteverntiltakene mot COVID-19, og ikke som et straffeprosessuelt tvangsmiddel – og dermed var det ikke noe krav om lovhjemmel.

Tiltaket har ikke på langt nær vært gjenstand for like grundig rettslig vurdering som andre tiltak i samfunnet. Som et eksempel kan en trekke frem det mye omstridte hytteforbudet, der det raskt ble laget en egen forskrift (FOR-2020-03-15-294) for å hjemle et slik inngrep i bevegelsesfriheten. I ovennevnte sak uttrykker derfor lagmannsretten sin bekymring rundt den rettslige vurderingen av isolasjonstiltaket i fengslene, og etterlyser at lovgiver avklarer et nærmere hjemmelsgrunnlag også her.

Det er velkjent at isolasjon, selv i korte perioder, er en sterk psykisk og fysisk påkjenning. I likhet med flere andre, er vi derfor kritiske til at isolasjon av innsatte ikke krever hjemmel i lov. Mangelen på en klar hjemmel kan åpne et stort rom for skjønn og vektlegging av ressurshensyn, noe som fort kan føre til vilkårlige avgjørelser (McClimans & Jacobsen, 2020). Selv om tiltaket om 14 dagers karantene formelt ikke betegnes som en straffereaksjon, er konsekvensene av isolasjonen like fullt de samme. Det er ikke tvil om at hensynet til smittevern er viktig. Likevel fjerner ikke legitime formål behovet for en klar hjemmel for inngrep i menneskerettighetene. 

Dessuten eksisterer det mindre inngripende tiltak med like god effekt mot smittespredning. Som et eksempel kan nyinnsatte testes for koronasmitte, og være i karantene frem til et negativt testresultat er gitt. I tillegg kan en oppbemanning i denne spesielle perioden sørge for at de innsatte får mer aktivitet og fellesskap, samtidig som det er mulig å holde seg innenfor nasjonale råd for å redusere smittespredning.  

Forståelse fra de innsatte
Det er tydelig at kriminalomsorgen ønsker å begrense de negative konsekvensene av smitteverntiltakene, og at de er bekymret for den økte tiden alene på cellen. Gjennom radioprogrammet “Røverradioen” har vi kommet i kontakt med noen innsatte, og fått stilt dem noen spørsmål. De kan fortelle oss at iPadene har hjulpet, fordi man da får mulighet til å se familie og venner. Imidlertid peker de også på at pågangen på telefonen har vært stor, noe som har ført til krangling blant de innsatte. Til spørsmål om de opplever økt ensomhet, fikk vi til svar at det har vært en “stor påkjenning” å ikke få besøk av familie, og at redselen og usikkerheten ute i samfunnet gjør tiden i fengselet mer stressende. 

Enda tiltakene har ført til enorme begrensninger og mye alenetid, har de fleste innsatte stor forståelse for hvorfor tiltakene har trådt i kraft, og at disse må overholdes. Den nasjonale dugnaden skjer også innenfor murene. Likevel bør det etterstrebes å minimere den påkjenning slike smitteverntiltak kan være for de innsatte. Det bør derfor vurderes å teste nyinnsatte for smitte, slik at tiden i isolasjon begrenses der det er mulig. I tillegg mener vi at det bør kreves en klarere hjemmel for tiltak som i realiteten er så inngripende som det isolasjon av nyinnsatte faktisk er. For når en pandemi ikke glemmer menneskene som sitter innenfor murene, bør heller ikke vi gjøre det. 

 

Litteraturliste
McClimans, E. L. & Jacobsen, M. H. (2020, 17. april) Også fanger er mennesker. Så hvorfor respekteres ikke menneskerettighetene for dem? Advokatbladet. Hentet fra https://www.advokatbladet.no/isolasjon-korona/ogsa-fanger-er-mennesker-sa-hvorfor-respekteres-ikke-menneskerettighetene-for-dem/150131?fbclid=IwAR2a-tCZMnwULttHCvseWyLo6RmoP9Iibd-SRCslLFQGVJd3pZP7QTKZ3Kc

Kriminalomsorgen. (2020, 8. mai). Korona-virus: Tiltak som gjelder fengsel. Hentet fra https://www.kriminalomsorgen.no/tiltak-som-gjelder-innsatte.525465.no.html)

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.