– Karaktersnitt har mindre betydning for karrieren enn mange bekymrer seg for

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Inga Marie Trosaune 

Karriererådgiver i Juristforbundet, Inger-Christine Lindstrøm, mener at flere jusstudenter bekymrer seg mer enn nødvendig over karakterene sine. Hennes budskap er klart. – Stress og bekymringer gir ikke bedre jurister.

Generelt sett har Lindstrøm inntrykk av at karaktersnittet fra studiet har mindre betydning for karrieren enn mange bekymrer seg for.
Jeg opplever helt klart at, spesielt studenter, bekymrer seg for hvordan karakterene vil påvirke mulighetene deres i arbeidslivet. Det er mange flere faktorer enn karakterer som har betydning for karrieren. De fleste arbeidsgivere vet at karakterene ikke sier alt om potensialet til en jurist. På sikt et mitt inntrykk at det er innsatsen og resultatene i arbeidslivet som har aller mest å si for en jurists karriere.

Ifølge Lindstrøm betyr karakterene aller mest idet man har fullført studiet, og enda ikke har andre kvalifikasjoner å vise til.
De med mindre gode karakterer kan etterhvert kompensere med relevante erfaringer og motivasjon som gjør at en arbeidsgiver synes karakterene blir mindre viktig. I arbeidslivet kan man bli ekspert og tilegne seg spisskompetanse lenge etter man er ferdige med studiet. Det meste av det jurister blir dyktige til i løpet av karrieren har de tilegnet seg i yrkeslivet, sier Lindstrøm.

– Tror du at eksamensresultatene til jusstudenter reflekterer hvor gode jurister de blir?
Tja. Jeg tror ikke det. De som har forstått jussen veldig godt i løpet av studiet har kanskje et forsprang med sin juridiske «verktøykasse». Imidlertid er det mange som opplever jussen som et modningsfag. De som jobber med noe som virkelig engasjerer, og som legger innsats i å bli god, vil bli nettopp det. Hvor du jobber, og fagmiljøene du blir en del av har også betydning. Det er spesielt for jurister at karakterene er noe mange fremdeles snakker om og bryr seg med mange år og jobber etter at en var ferdig på universitetet. Det finnes mange veldig flinke jurister i arbeidslivet som ikke hadde de beste karakterene.

Videre kan Lindstrøm også fortelle at arbeidserfaring og engasjement utenfor studiet er av stor betydning for mange arbeidsgivere, fordi det sier noe viktig om deg at du viser initiativ og engasjerer deg.

Personlighet og sosiale egenskaper er også viktig for de aller fleste arbeidsgivere, ifølge Lindstrøm.
Det er allikevel slik at de må møte deg og danne seg et inntrykk av hvem du er og hvordan du er før det blir relevant for dem. Det er derfor viktig å kunne komme med noen eksempler på noe du har bidratt med, og som sier noe om deg som person, for eksempel i CV/jobbsøknad.

Lindstrøm mener at et slikt karakterpress som de fleste jusstudenter føler på ikke har noen positiv virkning på våre fremtidige jurister.
– Det er fint med faglige ambisjoner og et ønske om å lære mest mulig i løpet av studiet. Karakterpress derimot, tror jeg ikke bidrar med noe positivt. Jeg tror ikke bekymringer og negativt stress gir bedre jurister. Tvert imot. Jeg tenker at den enkelte student kan ha nytte av å tenke litt gjennom om det er nødvendig å sluke alt som sies om karakterer og karrieremuligheter litt ukritisk. Virkeligheten er mye mer nyansert enn det lett gis inntrykk av.

 

I et forsøk på å male et realistisk bilde av deler av arbeidsmarkedet, har Injuria tatt en prat med et utvalg jurister i ulike yrker. Hva mener en kommuneadvokat, en politiadvokat, to advokater i fagforeninger og en konsernadvokat om betydningen av karakterer? Og hva vektlegger de egentlig i ansettelsesprosessen?

Linn Marie Schilling Tjensvold – advokat i fagforeningen Delta

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg jobber som advokat i en fagforening og har attpåtil gleden av å lede advokatseksjonen som består av 6 advokater, inklusive meg. Delta har 83 000 medlemmer og er det største forbundet i hovedorganisasjonen YS.

Advokatene i Delta er spesialisert i arbeidsrett, og vår oppgave er å ivareta våre medlemmers interesser i arbeidsforholdet. Medlemmene vil først og fremst få god bistand av sine tillitsvalgte på arbeidsplassen og av rådgiverne våre i Deltas regioner. Vi jobber både med individuelle og kollektive saker.

Advokatene i Delta tar ut søksmål mot arbeidsgivere dersom vi mener det er grunnlag for rettslig prøving av oppsigelsens saklighet, på vegne av våre medlemmer/klienter. I de kollektive sakene, som omhandler forståelsen av inngåtte tariffavtaler, er det Delta/YS som er saksøker. Vi håndterer også yrkesskadesaker og har et advokatfirma vi samarbeider med på denne sakstypen.

Vi fanger opp endringer i lovgivning og ny rettspraksis som er relevant for våre medlemmer og informerer om dem på det nivået det er nødvendig.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

– Det som er så fint og spennende med arbeidsdagen er at jeg har en plan for den, men at den planen aldri lar seg gjennomføre. Vi får daglig inn interessante juridiske problemstillinger og saker som advokatene skal vurdere.

Jeg er på kontoret i Oslo mange dager, men jeg reiser også noe i forbindelse med foredrag og rettslige prosesser. Jeg har to barn på 3 og 5 år. Jeg synes organisasjonslivet tillater «work life balance» og setter stor pris på muligheten til å disponere tiden slik jeg mener det er fornuftig, ut fra hvordan det ligger an på jobb og hjemme. I perioder jobber jeg mye og i andre perioder jobber jeg mindre. Slik er det også for de andre advokatene.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

–  Første jobb som utdannet jurist var i Utlendingsnemnda. Der jobbet jeg i ett år før jeg begynte i et mellomstort advokatfirma, hvor jeg jobbet i noen år. Deretter jobbet jeg noen år i Fellesordningen for AFP. Så jobbet jeg i arbeidsgiverforeningen Spekter i noen år, før jeg begynte i Delta i august i fjor.

Organisasjonslivet er veldig spennende og fortjener framsnakking i studentmiljøet! Det er intet sted som er bedre egnet dersom du vil bli god i hele spekteret av arbeidsrett. Det er også egnet for tanker om hvordan jussen burde være, ikke bare hvordan den er.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt har hatt for din karriere?

– Jeg er ganske sikker på at karaktersnittet mitt har hatt en god del å si. Jurister er konservative, og karakterer er en kjent størrelse. Når det er mange søkere til en stilling, så blir karakterer en måte å sile søkerne på. Jeg tror likevel også at andre faktorer har vært viktige. Siden jeg var i tenårene har jeg hatt frivillige verv og jeg tror mine arbeidsgivere har verdsatt at det har vært mer ved meg enn «bare en jusstudent/en jurist». Dessuten hadde jeg arbeidserfaring fra studietiden, slik at jeg ikke var helt fersk ut i arbeidsmarkedet fra studiet. Det er også slik at personlighet er viktig. Man må passe til jobben man får og tar.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?

– Jeg har gjort ansettelser både i min nåværende stilling og i Fellesordningen for AFP. I disse ansettelsene er det en dekkende beskrivelse at karakterer har blitt brukt som silingsmekanismen på populære stillinger som advokatfullmektig/advokat. De søkerne som ble vurdert til å ha gode nok karakterer, tok vi nærmere vurderinger av. I disse vurderingene var relevant arbeidserfaring sentralt, samt interessen for fagfeltet og arbeidsområdet til stillingen. Under intervjuene kan det generelt sies at kvalifikasjonskravene har vært vurdert som oppfylt, og at vi da har sett etter «den beste». I en slik situasjon har søkernes svar på spørsmål hatt mye å si, samt den dialogen og kjemien som lar seg avdekke i møtesituasjonen. Det har også vært viktig med god referansesjekk, helst av to referanser. Det er viktig både for arbeidsgiver og den potensielle arbeidstakeren at match mellom stilling og person blir riktig.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Jeg opplevde absolutt et karakterpress. Det var unødvendig mye snakk om hvilken karakter man fikk på eksamener. Jeg forstod tidlig at dette var noe jeg ville bli vektet og målt på da jeg var ferdig utdannet jurist, og attpåtil før det hvis jeg skulle være trainee eller liknende. Jeg er ambivalent hva gjelder virkningen det har for våre fremtidige jurister. Når markedet og mekanismene er slik de er, synes jeg det er greit at jusstudentene er realitetsorientert om det. Men jeg vet at det kan skape unødvendig stress i studietilværelsen. Jeg vet også at det finnes mange glimrende jurister som ikke fikk de beste karakterene, og som markedet definitivt trenger.

– Min erfaring er at det er viktig å gjøre andre ting enn bare å studere. Arbeid i studietiden, frivillige verv og sosiale aktiviteter former også den fremtidige juristen. Et råd fra meg er å prioritere ulikt til ulik tid. Når det er sommer, så ha skikkelig sommerferie eller jobb. Når det er semesterstart, delta i det sosiale. Når det nærmer seg eksamen, så prioriter forelesninger, lesing, kollokvier og oppgaveløsningen. Dette ble kanskje vel kategorisk, men er ment som et eksempel på at alt må tas til sin tid. Gode prioriteringer har mye å si, også i det arbeidslivet som venter for fremtidige jurister.
 

Helge Strand – kommuneadvokat i Bergen

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg er leder for et advokatkontor med 11 advokater inkludert meg selv. Vi har bare én klient og det er Bergen kommune, men den er så stor og mangfoldig at vi har mer enn nok å gjøre. Vi er prosessfullmektig for kommunen i alle tvistesaker der kommunen er part. Dessuten gir vi råd i juridiske spørsmål til hele organisasjonen.

Hva slags saker får du jobbe med?

– Vi jobber med alle saker som advokater kan komme borti, herunder arbeidsrett, erstatningsrett, kontraktsrett i alle mulige varianter, entrepriserett, ekspropriasjons- og skjønnsrett, alminnelig og spesiell forvaltningsrett, herunder tvangsvedtak etter barnevernlov og helse- og omsorgstjenestelov. Vi har relativt lite selskapsrett og strafferett, men det hender vi også får saker med slike problemstillinger også. Vi er generalister og må være forberedt på å løse alle typer saker.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Av juridiske jobber har jeg vært advokatfullmektig i et privat firma og dommerfullmektig i daværende Midhordland tingrett.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt fra studiet har hatt for din karriere?

– Jeg antar det har vært betydelig.

Hvilke kvaliteter vektlegger du når du gjør ansettelser av andre jurister?

– Ved ansettelser jeg gjør, vektlegges gode eksamensresultater samt relevant erfaring som dommerfullmektig, praksis fra Universitetet og erfaring som advokat(-fullmektig) og lignende.

Opplevde du karakterpress da du gikk på studiet?

– Jeg leste mye. Interessen for faget gjorde vel at jeg ikke følte det som noe press, i alle fall ikke i negativ betydning. Men jeg visste jo samtidig at karakterene hadde betydning for fremtidige jobbmuligheter.

Zan Sheikh – Politiadvokat for Agder politidistrikt

Kan du beskrive hva din jobb går ut på?

– Jeg jobber hovedsakelig med straffesaker som omhandler mishandling i nære relasjoner hvor barn er fornærmet og/eller vitne. Innimellom jobber jeg med ulike andre saker.

– Jobben min består av å treffe beslutninger og behandle straffesaker. Det kan gjelde beslutning om pågripelse, ransaking, besøks- og kontaktforbud og så videre. Videre er det slik at den enkelte politiadvokat er påtaleansvarlig jurist på sakene sine og må behandle disse. I de fleste sakene har jeg kontakt med etterforskerne på saken. Slik blir man en del av etterforskningen før saken havner på kontoret til avgjørelse.Sakene innkommer påtaleansvarlig jurist sitt kontor først når de er ferdig etterforsket. Da skal sakene avgjøres, for eksempel med forelegg, tilståelsesdom, tiltale eller eventuelt henleggelse.

– Som politiadvokat er jeg mye i retten, både i fengslingsmøter og i hovedforhandlinger/ankeforhandlinger. I den anledning skriver man begjæringer om varetektsfengsling og forbereder seg til hovedforhandling/ankeforhandling. Det å skrive anker over kjennelser og dommer, gjøre dommer rettskraftig og så videre er også en del av jobben. I tillegg er jeg mye på Statens barnehus som avhørsleder ved tilrettelagte avhør. Læringskurven som påtalejurist er bratt og hverdagen hektisk og variert, det er det som gjør jobben spennende - den byr på mye lærdom.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Jeg begynte som påtalejurist dagen jeg kunne dokumentere at masteroppgaven var bestått og at jeg hadde juridikum. Jeg har således ikke andre fulltidsjobber som jurist å referere til.

Samtidig som jeg var fulltidsstudent hadde jeg jobb som advokatsekretær på advokatkontor, sommerjobb på advokatkontor og var ansatt som juridisk saksbehandler i Gatejuristen Kristiansand.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt fra studiet hatt for din karriere?

– Dette er et spørsmål som er vanskelig å svare på. Samlet har jeg nok fått jobben på grunn av relevante deltidsjobber, opparbeidede nettverk, referanser og selvsagt noe på grunn av karakterer.

Hvilke kvaliteter utenom karaktersnitt vektlegges i ansettelsesprosessen av en politijurist?

– Som påtalejurist skal man sikre straffesaksbehandling av høy kvalitet som ivaretar rettsikkerhet og menneskerettigheter. Kvaliteter som vektlegges er bl.a. egnethet, effektivitet og stor arbeidskapasitet.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Ja. Dette er vel også jusstudiet kjent for.

Anne Cathrine Hunstad – advokat i fagforeningen Tekna

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg er advokat i en fagforening som organiserer ca. 81.00 medlemmer som er sivilingeniører eller har en master i teknologi / naturvitenskap. Jeg er leder av juridisk kontor med 12 advokater, en advokatfullmektig, en jurist og en konsulent/sekretær. Vårt hovedområde er kollektiv og individuell arbeidsrett, herunder pensjon. Vi gir råd og prosessbistand innenfor det arbeidsrettslige området.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Jeg har tidligere jobbet i NITO, som også er en fagforening som organiserer ingeniører, jeg har vært dommerfullmektig (tre år i Alta), og jobbet i Forsvaret som sivilt ansatt. Jeg har også vært ansatt i KS som er en arbeidsgiverorganisasjon for kommunene i Norge.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?
– Jeg ansetter advokater og jurister. Vi ser på helheten hos kandidatene, hvor karakterene er en liten del av totalbildet. Jeg ser etter personer som er motiverte for å jobbe hos oss og som har lyst til å brette opp ermene og ta utfordringer. I tillegg ser jeg etter personer som må kunne tåle å jobbe ad-hoc, være «service minded», tåle å sitte i litt stressende vaktordning, men også kunne gå i dybden i saker. Vi ønsker oss selvfølgelig også personer som bidrar til et godt arbeidsmiljø, og da ser jeg også på hva de bruker fritiden sin på.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

­– Jeg studerte i Oslo, og jeg kjenner igjen det du skriver om karakterpress. Samtidig er det jo en normalfordeling her også. De fleste får seg en jobb, og det er det som er viktig. Ettersom årene går, er det definitivt viktigere hvordan du har bygget og utviklet kompetansen og kunnskapen din, og hvordan du er som kollega.

Det er litt trist å høre at det fortsatt er et så stort karakterpress. I dagens samfunn, hvor det nå er stort fokus på klimaendringer og bærekraft mm, så virker karakterjaget veldig navlebeskuende. Vi trenger at juristene er opptatt av det som skjer i samfunnet og utenfor egen sfære. I de aller fleste jobbene og yrkene, med noen få unntak, vil karakteren i seg selv ikke være avgjørende når man kommer ut i yrkeslivet.

Lars Kristian Norgaard – konsernadvokat i Schibsted

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Som konsernadvokat er man tett på driften og man har usedvanlig gode forutsetninger for å gi gode råd. Man er også i posisjon til i større å grad jobbe proaktivt opp mot selskapene for å begrense juridisk risiko generelt. Oppdragene kommer fra konsernet og selskapene i konsernet. Det er et utstrakt samarbeid med ledere i selskapene, og i tillegg til å være fagspesialist blir man ofte involvert i strategiske beslutningsprosesser. I Schibsted er vi et legal team med forskjellige ansvarsområder. Mitt fagfelt er arbeidsrett, og jobben innebærer kontakt med ledere i selskapene, HR, tillitsvalgte, arbeidsgiverorganisasjonen og eksterne advokater. 

Hvilke andre jobber har du hatt?

– Jeg har jobbet i Advokatfirmaet Haavind og fagforeningen NITO.

Hvor stor betydning tror du ditt karaktersnitt har hatt for karrieren din?

– Mer enn det burde.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?

– Det faglige er naturligvis av betydning, men vel så mye at kandidaten matcher kulturen og miljøet i Schibsted. Det faglige kommer gjerne til uttrykk i CV-en, hvor kandidaten tidligere har jobbet og med hva. Personligheten skinner forhåpentligvis igjennom i søknaden og i intervjuet. Jeg tror ikke noen får en jobb på grunn av karaktersnittet alene. Der søkeren kommer rett fra skolebenken, vil man nok i større grad se hen til karakterene, siden det er lite annen info som sier noe om faglige kvalifikasjoner.

Opplevde du karakterpress da du studerte?

– Det var nok et visst press også da, men jeg har inntrykk av at det er et større press i dag. Et visst press er ikke nødvendigvis et onde, men det er ikke positivt hvis man får helt tunnelsyn på karakterene alene. Det er ikke alltid samsvar mellom gode karakterer og det å være en god advokat.

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557
Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.