– Karaktersnitt har mindre betydning for karrieren enn mange bekymrer seg for

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Inga Marie Trosaune 

Karriererådgiver i Juristforbundet, Inger-Christine Lindstrøm, mener at flere jusstudenter bekymrer seg mer enn nødvendig over karakterene sine. Hennes budskap er klart. – Stress og bekymringer gir ikke bedre jurister.

Generelt sett har Lindstrøm inntrykk av at karaktersnittet fra studiet har mindre betydning for karrieren enn mange bekymrer seg for.
– Jeg opplever helt klart at, spesielt studenter, bekymrer seg for hvordan karakterene vil påvirke mulighetene deres i arbeidslivet. Det er mange flere faktorer enn karakterer som har betydning for karrieren. De fleste arbeidsgivere vet at karakterene ikke sier alt om potensialet til en jurist. På sikt et mitt inntrykk at det er innsatsen og resultatene i arbeidslivet som har aller mest å si for en jurists karriere.

Ifølge Lindstrøm betyr karakterene aller mest idet man har fullført studiet, og enda ikke har andre kvalifikasjoner å vise til.
– De med mindre gode karakterer kan etterhvert kompensere med relevante erfaringer og motivasjon som gjør at en arbeidsgiver synes karakterene blir mindre viktig. I arbeidslivet kan man bli ekspert og tilegne seg spisskompetanse lenge etter man er ferdige med studiet. Det meste av det jurister blir dyktige til i løpet av karrieren har de tilegnet seg i yrkeslivet, sier Lindstrøm.

– Tror du at eksamensresultatene til jusstudenter reflekterer hvor gode jurister de blir?
– Tja. Jeg tror ikke det. De som har forstått jussen veldig godt i løpet av studiet har kanskje et forsprang med sin juridiske «verktøykasse». Imidlertid er det mange som opplever jussen som et modningsfag. De som jobber med noe som virkelig engasjerer, og som legger innsats i å bli god, vil bli nettopp det. Hvor du jobber, og fagmiljøene du blir en del av har også betydning. Det er spesielt for jurister at karakterene er noe mange fremdeles snakker om og bryr seg med mange år og jobber etter at en var ferdig på universitetet. Det finnes mange veldig flinke jurister i arbeidslivet som ikke hadde de beste karakterene.

Videre kan Lindstrøm også fortelle at arbeidserfaring og engasjement utenfor studiet er av stor betydning for mange arbeidsgivere, fordi det sier noe viktig om deg at du viser initiativ og engasjerer deg.

Personlighet og sosiale egenskaper er også viktig for de aller fleste arbeidsgivere, ifølge Lindstrøm.
– Det er allikevel slik at de må møte deg og danne seg et inntrykk av hvem du er og hvordan du er før det blir relevant for dem. Det er derfor viktig å kunne komme med noen eksempler på noe du har bidratt med, og som sier noe om deg som person, for eksempel i CV/jobbsøknad.

Lindstrøm mener at et slikt karakterpress som de fleste jusstudenter føler på ikke har noen positiv virkning på våre fremtidige jurister.
– Det er fint med faglige ambisjoner og et ønske om å lære mest mulig i løpet av studiet. Karakterpress derimot, tror jeg ikke bidrar med noe positivt. Jeg tror ikke bekymringer og negativt stress gir bedre jurister. Tvert imot. Jeg tenker at den enkelte student kan ha nytte av å tenke litt gjennom om det er nødvendig å sluke alt som sies om karakterer og karrieremuligheter litt ukritisk. Virkeligheten er mye mer nyansert enn det lett gis inntrykk av.

 

I et forsøk på å male et realistisk bilde av deler av arbeidsmarkedet, har Injuria tatt en prat med et utvalg jurister i ulike yrker. Hva mener en kommuneadvokat, en politiadvokat, to advokater i fagforeninger og en konsernadvokat om betydningen av karakterer? Og hva vektlegger de egentlig i ansettelsesprosessen?

Linn Marie Schilling Tjensvold – advokat i fagforeningen Delta

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg jobber som advokat i en fagforening og har attpåtil gleden av å lede advokatseksjonen som består av 6 advokater, inklusive meg. Delta har 83 000 medlemmer og er det største forbundet i hovedorganisasjonen YS.

Advokatene i Delta er spesialisert i arbeidsrett, og vår oppgave er å ivareta våre medlemmers interesser i arbeidsforholdet. Medlemmene vil først og fremst få god bistand av sine tillitsvalgte på arbeidsplassen og av rådgiverne våre i Deltas regioner. Vi jobber både med individuelle og kollektive saker.

Advokatene i Delta tar ut søksmål mot arbeidsgivere dersom vi mener det er grunnlag for rettslig prøving av oppsigelsens saklighet, på vegne av våre medlemmer/klienter. I de kollektive sakene, som omhandler forståelsen av inngåtte tariffavtaler, er det Delta/YS som er saksøker. Vi håndterer også yrkesskadesaker og har et advokatfirma vi samarbeider med på denne sakstypen.

Vi fanger opp endringer i lovgivning og ny rettspraksis som er relevant for våre medlemmer og informerer om dem på det nivået det er nødvendig.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

– Det som er så fint og spennende med arbeidsdagen er at jeg har en plan for den, men at den planen aldri lar seg gjennomføre. Vi får daglig inn interessante juridiske problemstillinger og saker som advokatene skal vurdere.

Jeg er på kontoret i Oslo mange dager, men jeg reiser også noe i forbindelse med foredrag og rettslige prosesser. Jeg har to barn på 3 og 5 år. Jeg synes organisasjonslivet tillater «work life balance» og setter stor pris på muligheten til å disponere tiden slik jeg mener det er fornuftig, ut fra hvordan det ligger an på jobb og hjemme. I perioder jobber jeg mye og i andre perioder jobber jeg mindre. Slik er det også for de andre advokatene.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

–  Første jobb som utdannet jurist var i Utlendingsnemnda. Der jobbet jeg i ett år før jeg begynte i et mellomstort advokatfirma, hvor jeg jobbet i noen år. Deretter jobbet jeg noen år i Fellesordningen for AFP. Så jobbet jeg i arbeidsgiverforeningen Spekter i noen år, før jeg begynte i Delta i august i fjor.

Organisasjonslivet er veldig spennende og fortjener framsnakking i studentmiljøet! Det er intet sted som er bedre egnet dersom du vil bli god i hele spekteret av arbeidsrett. Det er også egnet for tanker om hvordan jussen burde være, ikke bare hvordan den er.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt har hatt for din karriere?

– Jeg er ganske sikker på at karaktersnittet mitt har hatt en god del å si. Jurister er konservative, og karakterer er en kjent størrelse. Når det er mange søkere til en stilling, så blir karakterer en måte å sile søkerne på. Jeg tror likevel også at andre faktorer har vært viktige. Siden jeg var i tenårene har jeg hatt frivillige verv og jeg tror mine arbeidsgivere har verdsatt at det har vært mer ved meg enn «bare en jusstudent/en jurist». Dessuten hadde jeg arbeidserfaring fra studietiden, slik at jeg ikke var helt fersk ut i arbeidsmarkedet fra studiet. Det er også slik at personlighet er viktig. Man må passe til jobben man får og tar.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?

– Jeg har gjort ansettelser både i min nåværende stilling og i Fellesordningen for AFP. I disse ansettelsene er det en dekkende beskrivelse at karakterer har blitt brukt som silingsmekanismen på populære stillinger som advokatfullmektig/advokat. De søkerne som ble vurdert til å ha gode nok karakterer, tok vi nærmere vurderinger av. I disse vurderingene var relevant arbeidserfaring sentralt, samt interessen for fagfeltet og arbeidsområdet til stillingen. Under intervjuene kan det generelt sies at kvalifikasjonskravene har vært vurdert som oppfylt, og at vi da har sett etter «den beste». I en slik situasjon har søkernes svar på spørsmål hatt mye å si, samt den dialogen og kjemien som lar seg avdekke i møtesituasjonen. Det har også vært viktig med god referansesjekk, helst av to referanser. Det er viktig både for arbeidsgiver og den potensielle arbeidstakeren at match mellom stilling og person blir riktig.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Jeg opplevde absolutt et karakterpress. Det var unødvendig mye snakk om hvilken karakter man fikk på eksamener. Jeg forstod tidlig at dette var noe jeg ville bli vektet og målt på da jeg var ferdig utdannet jurist, og attpåtil før det hvis jeg skulle være trainee eller liknende. Jeg er ambivalent hva gjelder virkningen det har for våre fremtidige jurister. Når markedet og mekanismene er slik de er, synes jeg det er greit at jusstudentene er realitetsorientert om det. Men jeg vet at det kan skape unødvendig stress i studietilværelsen. Jeg vet også at det finnes mange glimrende jurister som ikke fikk de beste karakterene, og som markedet definitivt trenger.

– Min erfaring er at det er viktig å gjøre andre ting enn bare å studere. Arbeid i studietiden, frivillige verv og sosiale aktiviteter former også den fremtidige juristen. Et råd fra meg er å prioritere ulikt til ulik tid. Når det er sommer, så ha skikkelig sommerferie eller jobb. Når det er semesterstart, delta i det sosiale. Når det nærmer seg eksamen, så prioriter forelesninger, lesing, kollokvier og oppgaveløsningen. Dette ble kanskje vel kategorisk, men er ment som et eksempel på at alt må tas til sin tid. Gode prioriteringer har mye å si, også i det arbeidslivet som venter for fremtidige jurister.
 

Helge Strand – kommuneadvokat i Bergen

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg er leder for et advokatkontor med 11 advokater inkludert meg selv. Vi har bare én klient og det er Bergen kommune, men den er så stor og mangfoldig at vi har mer enn nok å gjøre. Vi er prosessfullmektig for kommunen i alle tvistesaker der kommunen er part. Dessuten gir vi råd i juridiske spørsmål til hele organisasjonen.

Hva slags saker får du jobbe med?

– Vi jobber med alle saker som advokater kan komme borti, herunder arbeidsrett, erstatningsrett, kontraktsrett i alle mulige varianter, entrepriserett, ekspropriasjons- og skjønnsrett, alminnelig og spesiell forvaltningsrett, herunder tvangsvedtak etter barnevernlov og helse- og omsorgstjenestelov. Vi har relativt lite selskapsrett og strafferett, men det hender vi også får saker med slike problemstillinger også. Vi er generalister og må være forberedt på å løse alle typer saker.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Av juridiske jobber har jeg vært advokatfullmektig i et privat firma og dommerfullmektig i daværende Midhordland tingrett.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt fra studiet har hatt for din karriere?

– Jeg antar det har vært betydelig.

Hvilke kvaliteter vektlegger du når du gjør ansettelser av andre jurister?

– Ved ansettelser jeg gjør, vektlegges gode eksamensresultater samt relevant erfaring som dommerfullmektig, praksis fra Universitetet og erfaring som advokat(-fullmektig) og lignende.

Opplevde du karakterpress da du gikk på studiet?

– Jeg leste mye. Interessen for faget gjorde vel at jeg ikke følte det som noe press, i alle fall ikke i negativ betydning. Men jeg visste jo samtidig at karakterene hadde betydning for fremtidige jobbmuligheter.

Zan Sheikh – Politiadvokat for Agder politidistrikt

Kan du beskrive hva din jobb går ut på?

– Jeg jobber hovedsakelig med straffesaker som omhandler mishandling i nære relasjoner hvor barn er fornærmet og/eller vitne. Innimellom jobber jeg med ulike andre saker.

– Jobben min består av å treffe beslutninger og behandle straffesaker. Det kan gjelde beslutning om pågripelse, ransaking, besøks- og kontaktforbud og så videre. Videre er det slik at den enkelte politiadvokat er påtaleansvarlig jurist på sakene sine og må behandle disse. I de fleste sakene har jeg kontakt med etterforskerne på saken. Slik blir man en del av etterforskningen før saken havner på kontoret til avgjørelse.Sakene innkommer påtaleansvarlig jurist sitt kontor først når de er ferdig etterforsket. Da skal sakene avgjøres, for eksempel med forelegg, tilståelsesdom, tiltale eller eventuelt henleggelse.

– Som politiadvokat er jeg mye i retten, både i fengslingsmøter og i hovedforhandlinger/ankeforhandlinger. I den anledning skriver man begjæringer om varetektsfengsling og forbereder seg til hovedforhandling/ankeforhandling. Det å skrive anker over kjennelser og dommer, gjøre dommer rettskraftig og så videre er også en del av jobben. I tillegg er jeg mye på Statens barnehus som avhørsleder ved tilrettelagte avhør. Læringskurven som påtalejurist er bratt og hverdagen hektisk og variert, det er det som gjør jobben spennende - den byr på mye lærdom.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Jeg begynte som påtalejurist dagen jeg kunne dokumentere at masteroppgaven var bestått og at jeg hadde juridikum. Jeg har således ikke andre fulltidsjobber som jurist å referere til.

Samtidig som jeg var fulltidsstudent hadde jeg jobb som advokatsekretær på advokatkontor, sommerjobb på advokatkontor og var ansatt som juridisk saksbehandler i Gatejuristen Kristiansand.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt fra studiet hatt for din karriere?

– Dette er et spørsmål som er vanskelig å svare på. Samlet har jeg nok fått jobben på grunn av relevante deltidsjobber, opparbeidede nettverk, referanser og selvsagt noe på grunn av karakterer.

Hvilke kvaliteter utenom karaktersnitt vektlegges i ansettelsesprosessen av en politijurist?

– Som påtalejurist skal man sikre straffesaksbehandling av høy kvalitet som ivaretar rettsikkerhet og menneskerettigheter. Kvaliteter som vektlegges er bl.a. egnethet, effektivitet og stor arbeidskapasitet.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Ja. Dette er vel også jusstudiet kjent for.

Anne Cathrine Hunstad – advokat i fagforeningen Tekna

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg er advokat i en fagforening som organiserer ca. 81.00 medlemmer som er sivilingeniører eller har en master i teknologi / naturvitenskap. Jeg er leder av juridisk kontor med 12 advokater, en advokatfullmektig, en jurist og en konsulent/sekretær. Vårt hovedområde er kollektiv og individuell arbeidsrett, herunder pensjon. Vi gir råd og prosessbistand innenfor det arbeidsrettslige området.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Jeg har tidligere jobbet i NITO, som også er en fagforening som organiserer ingeniører, jeg har vært dommerfullmektig (tre år i Alta), og jobbet i Forsvaret som sivilt ansatt. Jeg har også vært ansatt i KS som er en arbeidsgiverorganisasjon for kommunene i Norge.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?
– Jeg ansetter advokater og jurister. Vi ser på helheten hos kandidatene, hvor karakterene er en liten del av totalbildet. Jeg ser etter personer som er motiverte for å jobbe hos oss og som har lyst til å brette opp ermene og ta utfordringer. I tillegg ser jeg etter personer som må kunne tåle å jobbe ad-hoc, være «service minded», tåle å sitte i litt stressende vaktordning, men også kunne gå i dybden i saker. Vi ønsker oss selvfølgelig også personer som bidrar til et godt arbeidsmiljø, og da ser jeg også på hva de bruker fritiden sin på.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

­– Jeg studerte i Oslo, og jeg kjenner igjen det du skriver om karakterpress. Samtidig er det jo en normalfordeling her også. De fleste får seg en jobb, og det er det som er viktig. Ettersom årene går, er det definitivt viktigere hvordan du har bygget og utviklet kompetansen og kunnskapen din, og hvordan du er som kollega.

Det er litt trist å høre at det fortsatt er et så stort karakterpress. I dagens samfunn, hvor det nå er stort fokus på klimaendringer og bærekraft mm, så virker karakterjaget veldig navlebeskuende. Vi trenger at juristene er opptatt av det som skjer i samfunnet og utenfor egen sfære. I de aller fleste jobbene og yrkene, med noen få unntak, vil karakteren i seg selv ikke være avgjørende når man kommer ut i yrkeslivet.

Lars Kristian Norgaard – konsernadvokat i Schibsted

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Som konsernadvokat er man tett på driften og man har usedvanlig gode forutsetninger for å gi gode råd. Man er også i posisjon til i større å grad jobbe proaktivt opp mot selskapene for å begrense juridisk risiko generelt. Oppdragene kommer fra konsernet og selskapene i konsernet. Det er et utstrakt samarbeid med ledere i selskapene, og i tillegg til å være fagspesialist blir man ofte involvert i strategiske beslutningsprosesser. I Schibsted er vi et legal team med forskjellige ansvarsområder. Mitt fagfelt er arbeidsrett, og jobben innebærer kontakt med ledere i selskapene, HR, tillitsvalgte, arbeidsgiverorganisasjonen og eksterne advokater. 

Hvilke andre jobber har du hatt?

– Jeg har jobbet i Advokatfirmaet Haavind og fagforeningen NITO.

Hvor stor betydning tror du ditt karaktersnitt har hatt for karrieren din?

– Mer enn det burde.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?

– Det faglige er naturligvis av betydning, men vel så mye at kandidaten matcher kulturen og miljøet i Schibsted. Det faglige kommer gjerne til uttrykk i CV-en, hvor kandidaten tidligere har jobbet og med hva. Personligheten skinner forhåpentligvis igjennom i søknaden og i intervjuet. Jeg tror ikke noen får en jobb på grunn av karaktersnittet alene. Der søkeren kommer rett fra skolebenken, vil man nok i større grad se hen til karakterene, siden det er lite annen info som sier noe om faglige kvalifikasjoner.

Opplevde du karakterpress da du studerte?

– Det var nok et visst press også da, men jeg har inntrykk av at det er et større press i dag. Et visst press er ikke nødvendigvis et onde, men det er ikke positivt hvis man får helt tunnelsyn på karakterene alene. Det er ikke alltid samsvar mellom gode karakterer og det å være en god advokat.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.