– En ond spiral av tabubelagt ensomhet

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli

Undertegnede er student på mitt aller siste studieår. I september fylte jeg 24 år, ett år før den klassiske ‘halvveis til 50’ minilivskrisen inntreffer. Den livskrisen inntraff tidlig for min del. Lørdagen er her og for en gangs skyld har ikke værgudene glemt oss med hjemadresse i regnbyen. Det er nettopp dette fine været og trangen til å ikke ta den for gitt som leder meg over til spørsmålet: Skal jeg virkelig finne buss som får meg opp til vorset og leke ‘jeg har aldri’ for ørtende gang? Samtlige av mine venner har aldri hoppet i fallskjerm eller har aldri hooket med exen i fylla. Jeg tror jeg har fått det med meg nå, liksom.

Det tar ikke lang tid før jeg overbeviser meg selv om at jeg har klart å klekke frem tidenes mest troverdige, hvite løgn til gruppechatten:
«Du, jeg har litt feber og føler meg dårlig. Jeg tror jeg bør holde meg inne i dag og ta det med ro. Kos dere masse!»  etterfulgt av en rekke kvinne-i-rød-kjole og champagne/ølglass-emojies.
I lynets hastighet finner jeg frem ullpleddet og koser meg i timevis på Youtube med å klikke meg inn på neste ‘Britains Got Talent 2008’ video som popper opp.

Kanskje litt ironisk at jeg ba om å få skrive om ensomhet på jussen. Realiteten er nok at vi alle kjenner på en ensomhetsfølelse på et eller annet tidspunkt i livet. Når jeg velger å stenge meg inn i hybelen på 18 kvadratmeter er det et valg jeg tar selv, men det finnes medstudenter som dessverre ikke har et annet valg enn nettopp dette. Injuria har foretatt en undersøkelse på fakultetet der 41% svarte at de følte seg ensomme. Det er 9,3 % som har svart at de føler seg ensomme i stor grad.

Jeg skrev et innlegg på Jodel der jeg etterlyste studenter på Dragefjellet som ville hjelpe meg å belyse ensomheten. Den fikk umiddelbar positiv respons og alt lovet godt. I min beste makt prøvde jeg å sette en lav terskel der man kunne kontakte meg anonymt. Min personlige karma-score fikk seg en real boost, men antall meldinger som hadde tikket inn til meg? Null.
Akkurat når jeg var innforstått med at ingen kom til å tørre komme i kontakt tikker det inn en meldingsforespørsel. Det er til min store glede ikke en indisk mann på 57 år som på gebrokkent engelsk prøver å gi meg et kompliment, men en medstudent.

Vi lager en avtale, og noen dager senere møtes vi over en kaffekopp i sentrum. Jeg ligger etter tidsplanen og beklager at jeg er forsinket, og spør om han har noe å rekke etterpå slik at jeg kan ta hensyn til tiden når jeg skal stille han spørsmål. 

–  Det positive med å være i denne situasjonen, er at tid ikke er et relevant problem, svarer han. Dette er det mest skambelagte temaet du kan snakke om, fortsetter han og illustrerer med en påstand: Du kunne heller ha trykket et nakenbilde av meg i Injuria.

Foran meg sitter en mannlig jusstudent på 23 år. Han understreker at han ikke føler seg som et offer som legger skylden over på alle andre. Det er bare omstendighetene som har gjort at han har havnet i den situasjonen. Han håper at lesere kan forstå at man etter hvert havner i en ond spiral som er vanskelig å bryte ut av.

–  Det som gjør det spesielt vanskelig er de store forelesningene, for du føler alle sitter med hver sin gjeng. Du har perfeksjonert dette med å komme akkurat i tide, for da er det ikke unaturlig å sette seg helt bakerst i salen alene, sier han.

Han forteller meg om jobben han har ved siden av studiene. For han ligger ikke motivasjonen i de ekstra lommepengene som sper på stipendet, men at han gjennom jobben har noe å fylle dagene med. Det har blitt hans redning opp i det hele, mener han. Han er et sosialt menneske, noe han både uttaler selv og jeg kan merke. Samtalen flyter lett om et så tungt tema. 

–  Det sosiale nettverket jeg ikke har på jussen, prøver jeg å skape utenom. Jeg kommer ganske lett i snakk med både kollegaer og folk jeg møter under arbeidstiden. Jeg ser ikke på meg selv som et menneske som er totalt uinteressant menneske du bare ikke vil ha noe å gjøre med.

Vårt samfunn forbinder studietiden med dårlig råd og eksamensnerver, men også en del festing, arrangementer, reising og moro. Vedder at du minst en gang har opplevd en onkel eller tante omtale det som ‘De beste årene i ditt liv’ med utvidede pupiller. Det er nettopp disse forventningene om studietiden som har gjort at det kjennes så vanskelig for han.

Den påstått viktigste uken i løpet av studietiden

Vi begynner å snakke om begynnelsen på det hele. Første møte med Dragefjellet er for studenter flest fadderuken.

– Vi har den klassiske fadderuken, men det er jo ikke en ukjent sak at den er ganske alkoholdominert. Sommeren jeg begynte på Dragefjellet hadde jeg akkurat vært i militæret og fått blodforgiftning, så jeg kunne ikke røre alkohol. Uten at jeg skal påstå at jeg har alle svar på hvordan vi løser problemet, vil jeg foreslå en mer strukturell endring på fadderuken, uttaler han.

Vi er begge enige om at ingen forventer at man skal bannlyse drikkingen fra fadderuken. Det vi kanskje kan gjøre, er å skape flere arenaer der det er mulig å snakke sammen. Det finnes et alkoholfritt alternativ til fadderuken, noe som er et fantastisk initiativ. Bør det kanskje finnes noe som er en mellomløsning av disse to alternativene? Det er ingen hemmelighet at det er mange som finner venner i løpet av fadderuken, men det hadde også vært fint med andre aktiviteter for de som trenger litt mer tid for å bli kjent med andre folk.

–  I løpet av min fadderuke var det ingenting som ikke involverte alkohol. Ingen middager sammen, ingen vandring, ingen ting som ikke involverte vors og fest. Det er slik fadderuken skal være i Norge, uavhengig av hva du studerer og hvor du studerer.  Dette har jo blitt kritisert i Injuria og man har virkelig prøvd å få til en endring og forbedring.

Samtalen fortsetter om ulike tiltak som han selv har prøvd ut. #InviterEnEkstra- kampanjen er veldig fin, men hvor mange av oss tørr å være den som faktisk tar initiativ?

–   Jeg føler ikke jeg kan komme hit og lese opp tiltak som kan gjøres, som andre personer skal iverksette for meg. Det er ingen som har gjort noe galt.

Ingen mangel på tilbud

I mitt ikke så stille sinn tenker jeg høyt at det finnes utrolig mange arrangementer på Dragefjellet, særlig i begynnelsen av semesteret. Undergruppene arrangerer vors. Eksamensfest er jo nærmest blitt nærmest en tradisjon. Straffbar arrangerer et fellesvors i forkant av eksamensfesten. Den er åpen for alle, og jeg spør om han har turt å ta steget og delta på noen av disse tilbudene.

–  Det har ikke vært bekjente en gang som jeg vet har deltatt på disse vorsene. Det er dessverre mye stolthet som er involvert. Man vil ikke være den som er alene, man skal liksom klare seg. Jeg er helt klar over at man må forvente litt hjelp til selvhjelp av en ensom person.

Jeg spør han angående aktivitetene som foregår på selve skolen. Arbeidsgrupper er faglig sett et fantastisk tiltak. Problemet er at man har begrenset med tid og at de fleste bare er fokusert med å få arbeidsoppgaven unnagjort. Det blir litt småprat på vei inn og ut av seminarrommene, men det stopper gjerne der. Han nikker bekreftende på det jeg sier.

–  Det er en litt ond spiral: kjenner ingen som tar initiativ, tørr ikke å ta initiativ selv. Kjenner ingen som skal på åpne vors, tørr ikke dra alene på vors. Å reise på vors der du ikke kjenner noen fra før av? Vanskelig. Reise på middag med arbeidsgruppen sin? Kanskje litt mindre vanskelig, mener han.

–  Ensomhet er skambelagt og det blir en ond spiral

–  Det vanskeligste med å være ensom er den skamfølelsen som oppstår etter hvert. Det er denne følelsen som også holder en tilbake fra å gjøre noe med situasjonen. Jeg har jo prøvd! Jeg jobber veldig mye, og det har vært min største utfordring i denne situasjonen. Det skal jeg ta på min egen kappe, for det er naturlig at andre også gir opp når man takker nei et par ganger.

Jeg prøver å spørre han hvordan situasjonen ser ut utenfor jussen. Han har venner utenfor jussen, men ensomheten på Dragefjellet har påvirket han også utenfor fakultetets fire vegger. Han beskriver hvordan ensomheten på jussen har påvirket hans selvtillit. Overfor venner og familie i hjembyen prøver han å skape en illusjon om at han har folk å være med. Et utrolig stressende problem som henger over hans skuldre hele tiden.

Er ensomhet et større problem på Dragefjellet ?

Jeg grubler litt og får blikkontakt med han. Inntrykket jeg får et at han mener at mange av tiltakene kjennes ut som litt kunstige settinger for de som faktisk føler seg alene.

–  Det blir litt som Frelsesarmeen sine julemiddager – det er bare de stusseligste av de stusseligste som kommer og blir fanget opp. Jeg tror ikke mange er så klar over hva slik ensomhet gjør med ens selvtillit. Med manglende selvtillit, blir det å delta på slikt også en mye større utfordring enn hva det egentlig er.
Disse litt mindre tiltakene er veldig fine. For eksempel JSU sitt tilbud om å sette sammen kollokviegrupper. Det har jeg prøvd, men dessverre passet ikke tidspunktene med den jobben jeg har ved siden av studien. Disse små flatene er gjerne litt roligere og skaper en følelse av at det hele er en naturlig setting, og det tror jeg er viktig, sier han.

Ett siste forsøk før han dropper ut

–  Jeg vurderer nå å bytte studiested eller studieretning. Jeg har kontakter i for eksempel Tromsø, og jeg tror kulturen der er helt annerledes enn det er her. Studentmiljøet er mindre, og alle studentene bor på et område. Kanskje det er derfor. Jeg er ikke interessert i å leve som dette her, og la de beste årene av livet mitt gå på en slik måte. Jeg skal prøve en siste gang nå etter januar, for da åpner undergruppene igjen for arrangementer som går ut på å treffe nye bekjentskap.

Studenten i tidlig midtlivskrise håper at du som leser har fått et innblikk i hvor vanskelig ensomhet kan være. Jeg tror at mange av oss kanskje har litt lettere for å legge ansvaret over på den som føler seg ensom, uten å tenke over hva slik ensomhet kan gjøre med ens evne til å ta tak i problemet. All ære til han som lot seg intervjue og var brutalt ærlig om et vanskelig tema. Personlig tror jeg at ensomhet er et problem fordi mennesker rundt ikke gjør noe galt.

Vi er i en alder der man vet at bevisst mobbing eller nedsettende kommentarer om andre er ugreit. Man gjør jo ingenting galt i å ikke ta initiativ til å snakke med sidemannen. På tross av dette - vær den personen som tørr å spørre om arbeidsgruppen kunne tenke seg å spise lunsj etter at dere er ferdig. Det eneste vi alle kan gjøre er å prøve.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.