– En ond spiral av tabubelagt ensomhet

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli

Undertegnede er student på mitt aller siste studieår. I september fylte jeg 24 år, ett år før den klassiske ‘halvveis til 50’ minilivskrisen inntreffer. Den livskrisen inntraff tidlig for min del. Lørdagen er her og for en gangs skyld har ikke værgudene glemt oss med hjemadresse i regnbyen. Det er nettopp dette fine været og trangen til å ikke ta den for gitt som leder meg over til spørsmålet: Skal jeg virkelig finne buss som får meg opp til vorset og leke ‘jeg har aldri’ for ørtende gang? Samtlige av mine venner har aldri hoppet i fallskjerm eller har aldri hooket med exen i fylla. Jeg tror jeg har fått det med meg nå, liksom.

Det tar ikke lang tid før jeg overbeviser meg selv om at jeg har klart å klekke frem tidenes mest troverdige, hvite løgn til gruppechatten:
«Du, jeg har litt feber og føler meg dårlig. Jeg tror jeg bør holde meg inne i dag og ta det med ro. Kos dere masse!»  etterfulgt av en rekke kvinne-i-rød-kjole og champagne/ølglass-emojies.
I lynets hastighet finner jeg frem ullpleddet og koser meg i timevis på Youtube med å klikke meg inn på neste ‘Britains Got Talent 2008’ video som popper opp.

Kanskje litt ironisk at jeg ba om å få skrive om ensomhet på jussen. Realiteten er nok at vi alle kjenner på en ensomhetsfølelse på et eller annet tidspunkt i livet. Når jeg velger å stenge meg inn i hybelen på 18 kvadratmeter er det et valg jeg tar selv, men det finnes medstudenter som dessverre ikke har et annet valg enn nettopp dette. Injuria har foretatt en undersøkelse på fakultetet der 41% svarte at de følte seg ensomme. Det er 9,3 % som har svart at de føler seg ensomme i stor grad.

Jeg skrev et innlegg på Jodel der jeg etterlyste studenter på Dragefjellet som ville hjelpe meg å belyse ensomheten. Den fikk umiddelbar positiv respons og alt lovet godt. I min beste makt prøvde jeg å sette en lav terskel der man kunne kontakte meg anonymt. Min personlige karma-score fikk seg en real boost, men antall meldinger som hadde tikket inn til meg? Null.
Akkurat når jeg var innforstått med at ingen kom til å tørre komme i kontakt tikker det inn en meldingsforespørsel. Det er til min store glede ikke en indisk mann på 57 år som på gebrokkent engelsk prøver å gi meg et kompliment, men en medstudent.

Vi lager en avtale, og noen dager senere møtes vi over en kaffekopp i sentrum. Jeg ligger etter tidsplanen og beklager at jeg er forsinket, og spør om han har noe å rekke etterpå slik at jeg kan ta hensyn til tiden når jeg skal stille han spørsmål. 

–  Det positive med å være i denne situasjonen, er at tid ikke er et relevant problem, svarer han. Dette er det mest skambelagte temaet du kan snakke om, fortsetter han og illustrerer med en påstand: Du kunne heller ha trykket et nakenbilde av meg i Injuria.

Foran meg sitter en mannlig jusstudent på 23 år. Han understreker at han ikke føler seg som et offer som legger skylden over på alle andre. Det er bare omstendighetene som har gjort at han har havnet i den situasjonen. Han håper at lesere kan forstå at man etter hvert havner i en ond spiral som er vanskelig å bryte ut av.

–  Det som gjør det spesielt vanskelig er de store forelesningene, for du føler alle sitter med hver sin gjeng. Du har perfeksjonert dette med å komme akkurat i tide, for da er det ikke unaturlig å sette seg helt bakerst i salen alene, sier han.

Han forteller meg om jobben han har ved siden av studiene. For han ligger ikke motivasjonen i de ekstra lommepengene som sper på stipendet, men at han gjennom jobben har noe å fylle dagene med. Det har blitt hans redning opp i det hele, mener han. Han er et sosialt menneske, noe han både uttaler selv og jeg kan merke. Samtalen flyter lett om et så tungt tema. 

–  Det sosiale nettverket jeg ikke har på jussen, prøver jeg å skape utenom. Jeg kommer ganske lett i snakk med både kollegaer og folk jeg møter under arbeidstiden. Jeg ser ikke på meg selv som et menneske som er totalt uinteressant menneske du bare ikke vil ha noe å gjøre med.

Vårt samfunn forbinder studietiden med dårlig råd og eksamensnerver, men også en del festing, arrangementer, reising og moro. Vedder at du minst en gang har opplevd en onkel eller tante omtale det som ‘De beste årene i ditt liv’ med utvidede pupiller. Det er nettopp disse forventningene om studietiden som har gjort at det kjennes så vanskelig for han.

Den påstått viktigste uken i løpet av studietiden

Vi begynner å snakke om begynnelsen på det hele. Første møte med Dragefjellet er for studenter flest fadderuken.

– Vi har den klassiske fadderuken, men det er jo ikke en ukjent sak at den er ganske alkoholdominert. Sommeren jeg begynte på Dragefjellet hadde jeg akkurat vært i militæret og fått blodforgiftning, så jeg kunne ikke røre alkohol. Uten at jeg skal påstå at jeg har alle svar på hvordan vi løser problemet, vil jeg foreslå en mer strukturell endring på fadderuken, uttaler han.

Vi er begge enige om at ingen forventer at man skal bannlyse drikkingen fra fadderuken. Det vi kanskje kan gjøre, er å skape flere arenaer der det er mulig å snakke sammen. Det finnes et alkoholfritt alternativ til fadderuken, noe som er et fantastisk initiativ. Bør det kanskje finnes noe som er en mellomløsning av disse to alternativene? Det er ingen hemmelighet at det er mange som finner venner i løpet av fadderuken, men det hadde også vært fint med andre aktiviteter for de som trenger litt mer tid for å bli kjent med andre folk.

–  I løpet av min fadderuke var det ingenting som ikke involverte alkohol. Ingen middager sammen, ingen vandring, ingen ting som ikke involverte vors og fest. Det er slik fadderuken skal være i Norge, uavhengig av hva du studerer og hvor du studerer.  Dette har jo blitt kritisert i Injuria og man har virkelig prøvd å få til en endring og forbedring.

Samtalen fortsetter om ulike tiltak som han selv har prøvd ut. #InviterEnEkstra- kampanjen er veldig fin, men hvor mange av oss tørr å være den som faktisk tar initiativ?

–   Jeg føler ikke jeg kan komme hit og lese opp tiltak som kan gjøres, som andre personer skal iverksette for meg. Det er ingen som har gjort noe galt.

Ingen mangel på tilbud

I mitt ikke så stille sinn tenker jeg høyt at det finnes utrolig mange arrangementer på Dragefjellet, særlig i begynnelsen av semesteret. Undergruppene arrangerer vors. Eksamensfest er jo nærmest blitt nærmest en tradisjon. Straffbar arrangerer et fellesvors i forkant av eksamensfesten. Den er åpen for alle, og jeg spør om han har turt å ta steget og delta på noen av disse tilbudene.

–  Det har ikke vært bekjente en gang som jeg vet har deltatt på disse vorsene. Det er dessverre mye stolthet som er involvert. Man vil ikke være den som er alene, man skal liksom klare seg. Jeg er helt klar over at man må forvente litt hjelp til selvhjelp av en ensom person.

Jeg spør han angående aktivitetene som foregår på selve skolen. Arbeidsgrupper er faglig sett et fantastisk tiltak. Problemet er at man har begrenset med tid og at de fleste bare er fokusert med å få arbeidsoppgaven unnagjort. Det blir litt småprat på vei inn og ut av seminarrommene, men det stopper gjerne der. Han nikker bekreftende på det jeg sier.

–  Det er en litt ond spiral: kjenner ingen som tar initiativ, tørr ikke å ta initiativ selv. Kjenner ingen som skal på åpne vors, tørr ikke dra alene på vors. Å reise på vors der du ikke kjenner noen fra før av? Vanskelig. Reise på middag med arbeidsgruppen sin? Kanskje litt mindre vanskelig, mener han.

–  Ensomhet er skambelagt og det blir en ond spiral

–  Det vanskeligste med å være ensom er den skamfølelsen som oppstår etter hvert. Det er denne følelsen som også holder en tilbake fra å gjøre noe med situasjonen. Jeg har jo prøvd! Jeg jobber veldig mye, og det har vært min største utfordring i denne situasjonen. Det skal jeg ta på min egen kappe, for det er naturlig at andre også gir opp når man takker nei et par ganger.

Jeg prøver å spørre han hvordan situasjonen ser ut utenfor jussen. Han har venner utenfor jussen, men ensomheten på Dragefjellet har påvirket han også utenfor fakultetets fire vegger. Han beskriver hvordan ensomheten på jussen har påvirket hans selvtillit. Overfor venner og familie i hjembyen prøver han å skape en illusjon om at han har folk å være med. Et utrolig stressende problem som henger over hans skuldre hele tiden.

Er ensomhet et større problem på Dragefjellet ?

Jeg grubler litt og får blikkontakt med han. Inntrykket jeg får et at han mener at mange av tiltakene kjennes ut som litt kunstige settinger for de som faktisk føler seg alene.

–  Det blir litt som Frelsesarmeen sine julemiddager – det er bare de stusseligste av de stusseligste som kommer og blir fanget opp. Jeg tror ikke mange er så klar over hva slik ensomhet gjør med ens selvtillit. Med manglende selvtillit, blir det å delta på slikt også en mye større utfordring enn hva det egentlig er.
Disse litt mindre tiltakene er veldig fine. For eksempel JSU sitt tilbud om å sette sammen kollokviegrupper. Det har jeg prøvd, men dessverre passet ikke tidspunktene med den jobben jeg har ved siden av studien. Disse små flatene er gjerne litt roligere og skaper en følelse av at det hele er en naturlig setting, og det tror jeg er viktig, sier han.

Ett siste forsøk før han dropper ut

–  Jeg vurderer nå å bytte studiested eller studieretning. Jeg har kontakter i for eksempel Tromsø, og jeg tror kulturen der er helt annerledes enn det er her. Studentmiljøet er mindre, og alle studentene bor på et område. Kanskje det er derfor. Jeg er ikke interessert i å leve som dette her, og la de beste årene av livet mitt gå på en slik måte. Jeg skal prøve en siste gang nå etter januar, for da åpner undergruppene igjen for arrangementer som går ut på å treffe nye bekjentskap.

Studenten i tidlig midtlivskrise håper at du som leser har fått et innblikk i hvor vanskelig ensomhet kan være. Jeg tror at mange av oss kanskje har litt lettere for å legge ansvaret over på den som føler seg ensom, uten å tenke over hva slik ensomhet kan gjøre med ens evne til å ta tak i problemet. All ære til han som lot seg intervjue og var brutalt ærlig om et vanskelig tema. Personlig tror jeg at ensomhet er et problem fordi mennesker rundt ikke gjør noe galt.

Vi er i en alder der man vet at bevisst mobbing eller nedsettende kommentarer om andre er ugreit. Man gjør jo ingenting galt i å ikke ta initiativ til å snakke med sidemannen. På tross av dette - vær den personen som tørr å spørre om arbeidsgruppen kunne tenke seg å spise lunsj etter at dere er ferdig. Det eneste vi alle kan gjøre er å prøve.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.