– En ond spiral av tabubelagt ensomhet

Tekst: Figen Inci Kozakli

Undertegnede er student på mitt aller siste studieår. I september fylte jeg 24 år, ett år før den klassiske ‘halvveis til 50’ minilivskrisen inntreffer. Den livskrisen inntraff tidlig for min del. Lørdagen er her og for en gangs skyld har ikke værgudene glemt oss med hjemadresse i regnbyen. Det er nettopp dette fine været og trangen til å ikke ta den for gitt som leder meg over til spørsmålet: Skal jeg virkelig finne buss som får meg opp til vorset og leke ‘jeg har aldri’ for ørtende gang? Samtlige av mine venner har aldri hoppet i fallskjerm eller har aldri hooket med exen i fylla. Jeg tror jeg har fått det med meg nå, liksom.

Det tar ikke lang tid før jeg overbeviser meg selv om at jeg har klart å klekke frem tidenes mest troverdige, hvite løgn til gruppechatten:
«Du, jeg har litt feber og føler meg dårlig. Jeg tror jeg bør holde meg inne i dag og ta det med ro. Kos dere masse!»  etterfulgt av en rekke kvinne-i-rød-kjole og champagne/ølglass-emojies.
I lynets hastighet finner jeg frem ullpleddet og koser meg i timevis på Youtube med å klikke meg inn på neste ‘Britains Got Talent 2008’ video som popper opp.

Kanskje litt ironisk at jeg ba om å få skrive om ensomhet på jussen. Realiteten er nok at vi alle kjenner på en ensomhetsfølelse på et eller annet tidspunkt i livet. Når jeg velger å stenge meg inn i hybelen på 18 kvadratmeter er det et valg jeg tar selv, men det finnes medstudenter som dessverre ikke har et annet valg enn nettopp dette. Injuria har foretatt en undersøkelse på fakultetet der 41% svarte at de følte seg ensomme. Det er 9,3 % som har svart at de føler seg ensomme i stor grad.

Jeg skrev et innlegg på Jodel der jeg etterlyste studenter på Dragefjellet som ville hjelpe meg å belyse ensomheten. Den fikk umiddelbar positiv respons og alt lovet godt. I min beste makt prøvde jeg å sette en lav terskel der man kunne kontakte meg anonymt. Min personlige karma-score fikk seg en real boost, men antall meldinger som hadde tikket inn til meg? Null.
Akkurat når jeg var innforstått med at ingen kom til å tørre komme i kontakt tikker det inn en meldingsforespørsel. Det er til min store glede ikke en indisk mann på 57 år som på gebrokkent engelsk prøver å gi meg et kompliment, men en medstudent.

Vi lager en avtale, og noen dager senere møtes vi over en kaffekopp i sentrum. Jeg ligger etter tidsplanen og beklager at jeg er forsinket, og spør om han har noe å rekke etterpå slik at jeg kan ta hensyn til tiden når jeg skal stille han spørsmål. 

–  Det positive med å være i denne situasjonen, er at tid ikke er et relevant problem, svarer han. Dette er det mest skambelagte temaet du kan snakke om, fortsetter han og illustrerer med en påstand: Du kunne heller ha trykket et nakenbilde av meg i Injuria.

Foran meg sitter en mannlig jusstudent på 23 år. Han understreker at han ikke føler seg som et offer som legger skylden over på alle andre. Det er bare omstendighetene som har gjort at han har havnet i den situasjonen. Han håper at lesere kan forstå at man etter hvert havner i en ond spiral som er vanskelig å bryte ut av.

–  Det som gjør det spesielt vanskelig er de store forelesningene, for du føler alle sitter med hver sin gjeng. Du har perfeksjonert dette med å komme akkurat i tide, for da er det ikke unaturlig å sette seg helt bakerst i salen alene, sier han.

Han forteller meg om jobben han har ved siden av studiene. For han ligger ikke motivasjonen i de ekstra lommepengene som sper på stipendet, men at han gjennom jobben har noe å fylle dagene med. Det har blitt hans redning opp i det hele, mener han. Han er et sosialt menneske, noe han både uttaler selv og jeg kan merke. Samtalen flyter lett om et så tungt tema. 

–  Det sosiale nettverket jeg ikke har på jussen, prøver jeg å skape utenom. Jeg kommer ganske lett i snakk med både kollegaer og folk jeg møter under arbeidstiden. Jeg ser ikke på meg selv som et menneske som er totalt uinteressant menneske du bare ikke vil ha noe å gjøre med.

Vårt samfunn forbinder studietiden med dårlig råd og eksamensnerver, men også en del festing, arrangementer, reising og moro. Vedder at du minst en gang har opplevd en onkel eller tante omtale det som ‘De beste årene i ditt liv’ med utvidede pupiller. Det er nettopp disse forventningene om studietiden som har gjort at det kjennes så vanskelig for han.

Den påstått viktigste uken i løpet av studietiden

Vi begynner å snakke om begynnelsen på det hele. Første møte med Dragefjellet er for studenter flest fadderuken.

– Vi har den klassiske fadderuken, men det er jo ikke en ukjent sak at den er ganske alkoholdominert. Sommeren jeg begynte på Dragefjellet hadde jeg akkurat vært i militæret og fått blodforgiftning, så jeg kunne ikke røre alkohol. Uten at jeg skal påstå at jeg har alle svar på hvordan vi løser problemet, vil jeg foreslå en mer strukturell endring på fadderuken, uttaler han.

Vi er begge enige om at ingen forventer at man skal bannlyse drikkingen fra fadderuken. Det vi kanskje kan gjøre, er å skape flere arenaer der det er mulig å snakke sammen. Det finnes et alkoholfritt alternativ til fadderuken, noe som er et fantastisk initiativ. Bør det kanskje finnes noe som er en mellomløsning av disse to alternativene? Det er ingen hemmelighet at det er mange som finner venner i løpet av fadderuken, men det hadde også vært fint med andre aktiviteter for de som trenger litt mer tid for å bli kjent med andre folk.

–  I løpet av min fadderuke var det ingenting som ikke involverte alkohol. Ingen middager sammen, ingen vandring, ingen ting som ikke involverte vors og fest. Det er slik fadderuken skal være i Norge, uavhengig av hva du studerer og hvor du studerer.  Dette har jo blitt kritisert i Injuria og man har virkelig prøvd å få til en endring og forbedring.

Samtalen fortsetter om ulike tiltak som han selv har prøvd ut. #InviterEnEkstra- kampanjen er veldig fin, men hvor mange av oss tørr å være den som faktisk tar initiativ?

–   Jeg føler ikke jeg kan komme hit og lese opp tiltak som kan gjøres, som andre personer skal iverksette for meg. Det er ingen som har gjort noe galt.

Ingen mangel på tilbud

I mitt ikke så stille sinn tenker jeg høyt at det finnes utrolig mange arrangementer på Dragefjellet, særlig i begynnelsen av semesteret. Undergruppene arrangerer vors. Eksamensfest er jo nærmest blitt nærmest en tradisjon. Straffbar arrangerer et fellesvors i forkant av eksamensfesten. Den er åpen for alle, og jeg spør om han har turt å ta steget og delta på noen av disse tilbudene.

–  Det har ikke vært bekjente en gang som jeg vet har deltatt på disse vorsene. Det er dessverre mye stolthet som er involvert. Man vil ikke være den som er alene, man skal liksom klare seg. Jeg er helt klar over at man må forvente litt hjelp til selvhjelp av en ensom person.

Jeg spør han angående aktivitetene som foregår på selve skolen. Arbeidsgrupper er faglig sett et fantastisk tiltak. Problemet er at man har begrenset med tid og at de fleste bare er fokusert med å få arbeidsoppgaven unnagjort. Det blir litt småprat på vei inn og ut av seminarrommene, men det stopper gjerne der. Han nikker bekreftende på det jeg sier.

–  Det er en litt ond spiral: kjenner ingen som tar initiativ, tørr ikke å ta initiativ selv. Kjenner ingen som skal på åpne vors, tørr ikke dra alene på vors. Å reise på vors der du ikke kjenner noen fra før av? Vanskelig. Reise på middag med arbeidsgruppen sin? Kanskje litt mindre vanskelig, mener han.

–  Ensomhet er skambelagt og det blir en ond spiral

–  Det vanskeligste med å være ensom er den skamfølelsen som oppstår etter hvert. Det er denne følelsen som også holder en tilbake fra å gjøre noe med situasjonen. Jeg har jo prøvd! Jeg jobber veldig mye, og det har vært min største utfordring i denne situasjonen. Det skal jeg ta på min egen kappe, for det er naturlig at andre også gir opp når man takker nei et par ganger.

Jeg prøver å spørre han hvordan situasjonen ser ut utenfor jussen. Han har venner utenfor jussen, men ensomheten på Dragefjellet har påvirket han også utenfor fakultetets fire vegger. Han beskriver hvordan ensomheten på jussen har påvirket hans selvtillit. Overfor venner og familie i hjembyen prøver han å skape en illusjon om at han har folk å være med. Et utrolig stressende problem som henger over hans skuldre hele tiden.

Er ensomhet et større problem på Dragefjellet ?

Jeg grubler litt og får blikkontakt med han. Inntrykket jeg får et at han mener at mange av tiltakene kjennes ut som litt kunstige settinger for de som faktisk føler seg alene.

–  Det blir litt som Frelsesarmeen sine julemiddager – det er bare de stusseligste av de stusseligste som kommer og blir fanget opp. Jeg tror ikke mange er så klar over hva slik ensomhet gjør med ens selvtillit. Med manglende selvtillit, blir det å delta på slikt også en mye større utfordring enn hva det egentlig er.
Disse litt mindre tiltakene er veldig fine. For eksempel JSU sitt tilbud om å sette sammen kollokviegrupper. Det har jeg prøvd, men dessverre passet ikke tidspunktene med den jobben jeg har ved siden av studien. Disse små flatene er gjerne litt roligere og skaper en følelse av at det hele er en naturlig setting, og det tror jeg er viktig, sier han.

Ett siste forsøk før han dropper ut

–  Jeg vurderer nå å bytte studiested eller studieretning. Jeg har kontakter i for eksempel Tromsø, og jeg tror kulturen der er helt annerledes enn det er her. Studentmiljøet er mindre, og alle studentene bor på et område. Kanskje det er derfor. Jeg er ikke interessert i å leve som dette her, og la de beste årene av livet mitt gå på en slik måte. Jeg skal prøve en siste gang nå etter januar, for da åpner undergruppene igjen for arrangementer som går ut på å treffe nye bekjentskap.

Studenten i tidlig midtlivskrise håper at du som leser har fått et innblikk i hvor vanskelig ensomhet kan være. Jeg tror at mange av oss kanskje har litt lettere for å legge ansvaret over på den som føler seg ensom, uten å tenke over hva slik ensomhet kan gjøre med ens evne til å ta tak i problemet. All ære til han som lot seg intervjue og var brutalt ærlig om et vanskelig tema. Personlig tror jeg at ensomhet er et problem fordi mennesker rundt ikke gjør noe galt.

Vi er i en alder der man vet at bevisst mobbing eller nedsettende kommentarer om andre er ugreit. Man gjør jo ingenting galt i å ikke ta initiativ til å snakke med sidemannen. På tross av dette - vær den personen som tørr å spørre om arbeidsgruppen kunne tenke seg å spise lunsj etter at dere er ferdig. Det eneste vi alle kan gjøre er å prøve.