– En ond spiral av tabubelagt ensomhet

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli

Undertegnede er student på mitt aller siste studieår. I september fylte jeg 24 år, ett år før den klassiske ‘halvveis til 50’ minilivskrisen inntreffer. Den livskrisen inntraff tidlig for min del. Lørdagen er her og for en gangs skyld har ikke værgudene glemt oss med hjemadresse i regnbyen. Det er nettopp dette fine været og trangen til å ikke ta den for gitt som leder meg over til spørsmålet: Skal jeg virkelig finne buss som får meg opp til vorset og leke ‘jeg har aldri’ for ørtende gang? Samtlige av mine venner har aldri hoppet i fallskjerm eller har aldri hooket med exen i fylla. Jeg tror jeg har fått det med meg nå, liksom.

Det tar ikke lang tid før jeg overbeviser meg selv om at jeg har klart å klekke frem tidenes mest troverdige, hvite løgn til gruppechatten:
«Du, jeg har litt feber og føler meg dårlig. Jeg tror jeg bør holde meg inne i dag og ta det med ro. Kos dere masse!»  etterfulgt av en rekke kvinne-i-rød-kjole og champagne/ølglass-emojies.
I lynets hastighet finner jeg frem ullpleddet og koser meg i timevis på Youtube med å klikke meg inn på neste ‘Britains Got Talent 2008’ video som popper opp.

Kanskje litt ironisk at jeg ba om å få skrive om ensomhet på jussen. Realiteten er nok at vi alle kjenner på en ensomhetsfølelse på et eller annet tidspunkt i livet. Når jeg velger å stenge meg inn i hybelen på 18 kvadratmeter er det et valg jeg tar selv, men det finnes medstudenter som dessverre ikke har et annet valg enn nettopp dette. Injuria har foretatt en undersøkelse på fakultetet der 41% svarte at de følte seg ensomme. Det er 9,3 % som har svart at de føler seg ensomme i stor grad.

Jeg skrev et innlegg på Jodel der jeg etterlyste studenter på Dragefjellet som ville hjelpe meg å belyse ensomheten. Den fikk umiddelbar positiv respons og alt lovet godt. I min beste makt prøvde jeg å sette en lav terskel der man kunne kontakte meg anonymt. Min personlige karma-score fikk seg en real boost, men antall meldinger som hadde tikket inn til meg? Null.
Akkurat når jeg var innforstått med at ingen kom til å tørre komme i kontakt tikker det inn en meldingsforespørsel. Det er til min store glede ikke en indisk mann på 57 år som på gebrokkent engelsk prøver å gi meg et kompliment, men en medstudent.

Vi lager en avtale, og noen dager senere møtes vi over en kaffekopp i sentrum. Jeg ligger etter tidsplanen og beklager at jeg er forsinket, og spør om han har noe å rekke etterpå slik at jeg kan ta hensyn til tiden når jeg skal stille han spørsmål. 

–  Det positive med å være i denne situasjonen, er at tid ikke er et relevant problem, svarer han. Dette er det mest skambelagte temaet du kan snakke om, fortsetter han og illustrerer med en påstand: Du kunne heller ha trykket et nakenbilde av meg i Injuria.

Foran meg sitter en mannlig jusstudent på 23 år. Han understreker at han ikke føler seg som et offer som legger skylden over på alle andre. Det er bare omstendighetene som har gjort at han har havnet i den situasjonen. Han håper at lesere kan forstå at man etter hvert havner i en ond spiral som er vanskelig å bryte ut av.

–  Det som gjør det spesielt vanskelig er de store forelesningene, for du føler alle sitter med hver sin gjeng. Du har perfeksjonert dette med å komme akkurat i tide, for da er det ikke unaturlig å sette seg helt bakerst i salen alene, sier han.

Han forteller meg om jobben han har ved siden av studiene. For han ligger ikke motivasjonen i de ekstra lommepengene som sper på stipendet, men at han gjennom jobben har noe å fylle dagene med. Det har blitt hans redning opp i det hele, mener han. Han er et sosialt menneske, noe han både uttaler selv og jeg kan merke. Samtalen flyter lett om et så tungt tema. 

–  Det sosiale nettverket jeg ikke har på jussen, prøver jeg å skape utenom. Jeg kommer ganske lett i snakk med både kollegaer og folk jeg møter under arbeidstiden. Jeg ser ikke på meg selv som et menneske som er totalt uinteressant menneske du bare ikke vil ha noe å gjøre med.

Vårt samfunn forbinder studietiden med dårlig råd og eksamensnerver, men også en del festing, arrangementer, reising og moro. Vedder at du minst en gang har opplevd en onkel eller tante omtale det som ‘De beste årene i ditt liv’ med utvidede pupiller. Det er nettopp disse forventningene om studietiden som har gjort at det kjennes så vanskelig for han.

Den påstått viktigste uken i løpet av studietiden

Vi begynner å snakke om begynnelsen på det hele. Første møte med Dragefjellet er for studenter flest fadderuken.

– Vi har den klassiske fadderuken, men det er jo ikke en ukjent sak at den er ganske alkoholdominert. Sommeren jeg begynte på Dragefjellet hadde jeg akkurat vært i militæret og fått blodforgiftning, så jeg kunne ikke røre alkohol. Uten at jeg skal påstå at jeg har alle svar på hvordan vi løser problemet, vil jeg foreslå en mer strukturell endring på fadderuken, uttaler han.

Vi er begge enige om at ingen forventer at man skal bannlyse drikkingen fra fadderuken. Det vi kanskje kan gjøre, er å skape flere arenaer der det er mulig å snakke sammen. Det finnes et alkoholfritt alternativ til fadderuken, noe som er et fantastisk initiativ. Bør det kanskje finnes noe som er en mellomløsning av disse to alternativene? Det er ingen hemmelighet at det er mange som finner venner i løpet av fadderuken, men det hadde også vært fint med andre aktiviteter for de som trenger litt mer tid for å bli kjent med andre folk.

–  I løpet av min fadderuke var det ingenting som ikke involverte alkohol. Ingen middager sammen, ingen vandring, ingen ting som ikke involverte vors og fest. Det er slik fadderuken skal være i Norge, uavhengig av hva du studerer og hvor du studerer.  Dette har jo blitt kritisert i Injuria og man har virkelig prøvd å få til en endring og forbedring.

Samtalen fortsetter om ulike tiltak som han selv har prøvd ut. #InviterEnEkstra- kampanjen er veldig fin, men hvor mange av oss tørr å være den som faktisk tar initiativ?

–   Jeg føler ikke jeg kan komme hit og lese opp tiltak som kan gjøres, som andre personer skal iverksette for meg. Det er ingen som har gjort noe galt.

Ingen mangel på tilbud

I mitt ikke så stille sinn tenker jeg høyt at det finnes utrolig mange arrangementer på Dragefjellet, særlig i begynnelsen av semesteret. Undergruppene arrangerer vors. Eksamensfest er jo nærmest blitt nærmest en tradisjon. Straffbar arrangerer et fellesvors i forkant av eksamensfesten. Den er åpen for alle, og jeg spør om han har turt å ta steget og delta på noen av disse tilbudene.

–  Det har ikke vært bekjente en gang som jeg vet har deltatt på disse vorsene. Det er dessverre mye stolthet som er involvert. Man vil ikke være den som er alene, man skal liksom klare seg. Jeg er helt klar over at man må forvente litt hjelp til selvhjelp av en ensom person.

Jeg spør han angående aktivitetene som foregår på selve skolen. Arbeidsgrupper er faglig sett et fantastisk tiltak. Problemet er at man har begrenset med tid og at de fleste bare er fokusert med å få arbeidsoppgaven unnagjort. Det blir litt småprat på vei inn og ut av seminarrommene, men det stopper gjerne der. Han nikker bekreftende på det jeg sier.

–  Det er en litt ond spiral: kjenner ingen som tar initiativ, tørr ikke å ta initiativ selv. Kjenner ingen som skal på åpne vors, tørr ikke dra alene på vors. Å reise på vors der du ikke kjenner noen fra før av? Vanskelig. Reise på middag med arbeidsgruppen sin? Kanskje litt mindre vanskelig, mener han.

–  Ensomhet er skambelagt og det blir en ond spiral

–  Det vanskeligste med å være ensom er den skamfølelsen som oppstår etter hvert. Det er denne følelsen som også holder en tilbake fra å gjøre noe med situasjonen. Jeg har jo prøvd! Jeg jobber veldig mye, og det har vært min største utfordring i denne situasjonen. Det skal jeg ta på min egen kappe, for det er naturlig at andre også gir opp når man takker nei et par ganger.

Jeg prøver å spørre han hvordan situasjonen ser ut utenfor jussen. Han har venner utenfor jussen, men ensomheten på Dragefjellet har påvirket han også utenfor fakultetets fire vegger. Han beskriver hvordan ensomheten på jussen har påvirket hans selvtillit. Overfor venner og familie i hjembyen prøver han å skape en illusjon om at han har folk å være med. Et utrolig stressende problem som henger over hans skuldre hele tiden.

Er ensomhet et større problem på Dragefjellet ?

Jeg grubler litt og får blikkontakt med han. Inntrykket jeg får et at han mener at mange av tiltakene kjennes ut som litt kunstige settinger for de som faktisk føler seg alene.

–  Det blir litt som Frelsesarmeen sine julemiddager – det er bare de stusseligste av de stusseligste som kommer og blir fanget opp. Jeg tror ikke mange er så klar over hva slik ensomhet gjør med ens selvtillit. Med manglende selvtillit, blir det å delta på slikt også en mye større utfordring enn hva det egentlig er.
Disse litt mindre tiltakene er veldig fine. For eksempel JSU sitt tilbud om å sette sammen kollokviegrupper. Det har jeg prøvd, men dessverre passet ikke tidspunktene med den jobben jeg har ved siden av studien. Disse små flatene er gjerne litt roligere og skaper en følelse av at det hele er en naturlig setting, og det tror jeg er viktig, sier han.

Ett siste forsøk før han dropper ut

–  Jeg vurderer nå å bytte studiested eller studieretning. Jeg har kontakter i for eksempel Tromsø, og jeg tror kulturen der er helt annerledes enn det er her. Studentmiljøet er mindre, og alle studentene bor på et område. Kanskje det er derfor. Jeg er ikke interessert i å leve som dette her, og la de beste årene av livet mitt gå på en slik måte. Jeg skal prøve en siste gang nå etter januar, for da åpner undergruppene igjen for arrangementer som går ut på å treffe nye bekjentskap.

Studenten i tidlig midtlivskrise håper at du som leser har fått et innblikk i hvor vanskelig ensomhet kan være. Jeg tror at mange av oss kanskje har litt lettere for å legge ansvaret over på den som føler seg ensom, uten å tenke over hva slik ensomhet kan gjøre med ens evne til å ta tak i problemet. All ære til han som lot seg intervjue og var brutalt ærlig om et vanskelig tema. Personlig tror jeg at ensomhet er et problem fordi mennesker rundt ikke gjør noe galt.

Vi er i en alder der man vet at bevisst mobbing eller nedsettende kommentarer om andre er ugreit. Man gjør jo ingenting galt i å ikke ta initiativ til å snakke med sidemannen. På tross av dette - vær den personen som tørr å spørre om arbeidsgruppen kunne tenke seg å spise lunsj etter at dere er ferdig. Det eneste vi alle kan gjøre er å prøve.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.