Du trenger heller ikke vente til du får barn for å finne eventyrene frem igjen ved leggetid. Som jusstudent har du allerede tilgang til en av verdens mest omfattende og mytiske eventyrsamlinger; den ligger bare forkledd som rettspraksis. På Lovdata finner du fortellinger om de ytterst usannsynlige hendelser, absurde konflikter og karakterer du knapt ville trodd på om de var diktet opp. Noen saker skiller seg ut på grunn av sitt eventyrlige faktum. Andre fordi dommeren skriver så levende at du glemmer at det er jus du leser. Her er Injurias utvalg av dommer som får deg til å stoppe opp og tenke: Dette kan umulig være sant. God natt, drøm søtt<3 TNOGU-2011-206754 (Hjemsøkt-dommen) Det var en gang en dame som mente selgeren av en bolig hadde brutt opplysningsplikten siden de ikke hadde informert om spøkelsene som fulgte med huskjøpet. Både en tidligere leieboer og en dame med «spesielle evner» kunne bekreftet at det ikke bare var varmblodige som bodde der. Spørsmålet for tingretten var om selgeren var pliktig til å informere om disse supernaturlige forhold ved boligen, og kjøpet derfor måtte heves på grunn av mislighold av opplysningsplikten. Tingretten kom til at de verken kunne bekrefte eller avkrefte at det spøkte, men siden supernaturlige forhold var lite prøvbart, og selgeren selv ikke visste om gjenferdene, kunne man ikke heve kjøpet. De kom imidlertid med noen glimrende uttalelser om domstolens syn på det overnaturlige livet « Videre er retten ikke i tvil om at B, i likhet med mange andre som skal kjøpe seg en eiendom, nok godt kunne tenke seg å få opplysninger om mulige mystiske hendelser på eiendommen» «Hvorvidt det faktisk spøker på en eiendom, fremstår for retten som særdeles vanskelig å få avklart i sin alminnelighet. Og i vår sak er det heller ikke klart. Noen kan fortelle om opplevelser – andre ikke. Etter rettens vurdering kan det i utgangspunktet ikke være opplysningsplikt for en mulig omstendighet som det ikke en gang er allmenn aksept for at kan eksistere i det hele tatt. Noen tror på spøkelser – andre gjør det ikke» RT-1988-634 (Huleboer-dommen) Dette er et eventyr om en karakter flere allerede har god kjennskap til. Han har også dukket opp i en annen velkjent fabel, nemlig Sårstelldommen. I dette eventyret er han ikke fanget av den store stygge staten på et gamlehjem, men heller tvunget til å flytte ut av sitt skjulte slott ved Blindern Universitet, en jordhule. Høyesterett kom her til at vilkårene for alvorlig sinnslidelse ikke forelå, og han kunne derfor ikke tvangsinnlegges på psykiatrisk sykehus. Om han ble i hulen er uvisst, men hvis det skulle friste med en Oslo-tur, ryktes det om at vårt søsterblad i Oslo drar på guidede turer for å utforske palasset hans, og andre nevneverdige severdigheter i nærheten, som Stortorvet Gjæstgiveri, Sandvika Gjestgivere og den gamle jernbanen på Hauketo. TTROM-1973-113. (17. mai-dommen): Datoen er 17. mai 1973, og mens resten av landet gjør seg klare for barnetog og is, tar dommeren i Tromsø forhørsrett et kraftig oppgjør med byens pøbler. Knappe 12 timer tidligere har ungdommen trukket til byens sentrum for å gjøre ugagn, og de får ikke bare en dom for strekene sine, men en samfunnsanalyse uten sidestykke med på kjøpet. Dommeren etterlater ingenting usagt når han beskriver “Norges pøbelby nr. 1” – Tromsø. Nattens pøbelstreker er nemlig ikke bare enkeltstående hendelser, men uttrykk for en langt mer “dyptgående moralsk krise”. Skylden legges blant annet på et samfunn som bryter ned alt som heter autoritet, disiplin og respekt. Likevel er dommeren klinkende klar på at hovedårsaken ligger i hjemmet. Byen står nemlig overfor et stort og økende problem: aleneforeldre (grunnet skilsmisser og uekte barn). Samtidig har problemet også nådd “gode hjem”, hvor barna lærer å konkurrere om materielle goder fremfor å utvikle karakter. Når foreldrene gjør alt annet enn å oppdra barna, og heller dytter en femtilapp i hånden på dem, har de seg selv å takke når avkommet trekker ut i gatene. Dommeren er tydelig på hva som er løsningen. Ikke spør hva vi kan gjøre for ungdommen, spør hva ungdommen kan gjøre for oss. “I stedet for å drøfte hva som er galt med samfunnet og med ungdommen selv, tror man at det å flytte apatisk og interesseløs ungdom fra gatehjørnet og inn på en diskotekaften på en eller annen ungdomsklubb løser noe problem.” Nei, og atter nei. Her gjelder det å stille visse elementære krav til den enkelte ungdoms opptreden og ansvarsfølelse. Hvis du trenger en motivational speech Jordan Peterson kunne stått bak, les dette eventyret på sengen før du går en lang dag på sal i møte i morgen.
Nyhetsbildet den siste tiden, særlig i 2026, har gitt inntrykk av at folkeretten til tider fremstår som en eventyrfortelling. Etter andre verdenskrig samlet mange land seg for å danne store institusjoner som skulle sørge for fred og samarbeid. I 2026 kan denne fine historien virke litt som en gammel myte man lærer om i barndommen. Som andrekullister her på dragefjellet som nettopp har slitt oss gjennom Rettsstaten, spør vi Knut Einar Skodvin om folkeretten fortsatt er i live. I samtalen finner vi ut at den heldigvis ikke er på vei inn i døden. Språket som folkerettens funksjon Folkeretten er ikke bare et sett med regler, den er først og fremst et språk, mener Skodvin. En måte å snakke med andre stater på, kritisere og argumentere med venner eller allierte uten å brenne broer. «I stedet for å si du er slem kan man si at du har gjort noe du ikke skulle», illustrerer Skodvin. I praksis gir også dette «språket» en slags forutsigbarhet. Folkeretten klargjør hva stater kan og ikke kan gjøre og hindrer på den måten friksjon mellom statene. Når et spansk fartøy møter norsk kystvakt i norsk økonomisk sone, vet begge parter hvilke regler som gjelder. Samtidig skaper det også en arena for samhandling og rettferdiggjøring av egne handlinger. Skodvin mener vi har sett et skifte til mer hegemonisk tenkning i verdensbildet. Altså et skifte bort fra samarbeidslinjen som har preget tiden etter andre verdenskrig. I nyhetsbildet ser vi tendenser til at stater i større grad prioriterer egen maktposisjon fremfor å følge regler. Men hvorfor skjer dette nå? Det finnes ikke et enkelt svar, mener Skodvin. En mulig faktor er hvilke enkeltpersoner som er ved makten. Politikk formes ikke bare av politiske systemer, men også personligheter, noen mer forutsigbare enn andre. Timing og strategiske mulighetsvinduer spiller også en tydelig rolle, fortsetter han og viser et eksempel på en analyse av Israel og USAs koordinerte angrep på Iran. Noen analytikere mener timingen av angrepet var avgjørende, Israel kan ha ønsket å utnytte tidsvinduet da Trump satt ved makten før et eventuelt mellomvalg i USA ville svekke Trumps posisjon. Skodvin understreker at dette kun er en analyse og ikke nødvendigvis en sannhet. Hvordan påvirker et slikt skifte de mindre statene? Skodvin svarer at de små alltid har vært de statene som tjener mest på samarbeid, sammen er de sterkere enn om de står alene. Da Trump luftet ideen om amerikansk kontroll over Grønland tidligere i år reagerte mange europeiske land og gjorde det tydelig hva som ville være konsekvensene hvis det ble gjennomført. Selv om det er uklart hva som endret Trumps mening, viser dette hvor sterke små stater er når de står sammen. Selv om det ikke kan se slik ut fra nyhetsbildet understreker Skodvin likevel at stormaktene i det store og hele opererer innenfor folkerettens rammer og trekker særlig frem havretten som eksempel på et godt etterlevd folkerettsområde. Kinas uttalelser i forbindelse med angrepene på Iran fungerer også som et klart eksempel på at stormakter kler sine handlinger i et juridisk språk. Selv om stormaktene har ressursene i mange tilfeller til å velge makt over rett, opererer de altså i stor grad innenfor folkerettens rammer. Et område som er særlig sårbart er miljøretten. I motsetning til reglene om statssuverenitet og ikke-intervensjon, er det langt flere overtredelser i miljøretten enn det mediene dekker. Det er imidlertid nye avgjørelser som går lengre i å etablere folkerettslige miljøforpliktelser. Skodvin mener miljøretten også kan gå i motsatt retning om vi ser en utvikling til imperietenkning i folkeretten. Når sikkerhetspolitikken strammes inn, er det ofte miljøet som viker først. For å konkludere sier Skodvin at folkeretten er ikke i ferd med å forsvinne, men at hvordan den brukes er i endring. Folkerettens hovedfunksjon: verdensfreden over individuelle menneskerettigheter Et sentralt dilemma i folkeretten er om den i tilstrekkelig grad beskytter menneskerettighetene. Som Skodvin påpeker, aktualiserte NATO-bombingen av tidligere Jugoslavia i 1999 spørsmålet om ulovlig militær intervensjon likevel kan være legitim av humanitære hensyn. Dette har også vært et spørsmål i forbindelse med Trumps handlinger i Venezuela. Det er selvsagt ingen garanti for at Trumps handlinger vil føre til demokrati og beskyttelse av menneskerettigheter for Venezuelanere. Likevel er det bemerkelsesverdig at veldig mange venezuelanere feiret at Trump kidnappet statslederen deres. Feiringen illustrerer hvor brutal Maduros undertrykkelse var, når selv Trump ble ansett som et bedre alternativ. Uansett hva man måtte mene om NATO bombingen i Jugoslavia eller Trumps handlinger i Venezuela, så oppstår det et viktig spørsmål fra disse hendelsene. Dersom folkeretten ikke effektivt beskytter menneskers liv eller frihet internt i et land, bør folkeretten tillate brudd på statssuvereniteten og brudd på forbudet mot bruk av makt? Skodvin fremhever at folkeretten er statssentrert og historisk ment å forhindre krig mellom stater, ikke å frigjøre folk fra diktaturer. Formålet kan beskrives som en «knallhard utilitarisme» der man har akseptert autoritære regimer, for å unngå økning i militære intervensjoner. Han nevner at når det gjelder intern undertrykkelse slik som i Nord-Korea, Venezuela og Iran, vil ikke folkeretten nødvendigvis gi en god løsning. Skodvin forteller også at debatten om å legitimere humanitære intervensjoner har ført til mye skepsis og frykt for at slik makt hadde blitt misbrukt dersom tillat. Videre spurte vi Skodvin hvordan man kan bruke folkeretten for å effektivt beskytte mennesker under statlig undertrykkelse. I Venezuela har ingen legitime og utprøvde midler fungert for å fjerne en brutal diktator; Opposisjonen har ført dialog, vunnet frie valg og deltatt i langvarige forhandlinger uten resultat, samtidig som folket har demonstrert i over 25 år. Hvis ingen legitime midler har funket, og brudd på statlig suverenitet ikke kan legitimeres etter folkeretten, hva kan være løsningen da? Til dette svarer Skodvin at regionale avtaler, fremfor globale, kan være mer effektive fordi de ofte har sterkere håndhevingsmekanismer. Skodvin påpeker at regionale avtaler gjelder et avgrenset område med færre stater, som ofte deler flere kulturelle og politiske idealer. Dette kan føre til at de er mer samarbeidsvillige til å blant annet gi mer jurisdiksjon til regionale håndhevingsmekanismer. Han bruker EU-domstolen som eksempel på en institusjon med sterk og obligatorisk jurisdiksjon, mens Den internasjonale domstolen bare har jurisdiksjon i et begrenset antall saker. Folkeretten kan på dette punktet oppsummeres slik etter Skodvin: Den er ikke ment å beskytte mennesker fra statsledere, men stater fra andre stater. Dersom man ønsker å styrke beskyttelsen av befolkningen mot egne myndigheter, kan en mulig løsning være å i større grad benytte regionale fremfor globale avtaler. Så hvordan navigerer Norge i denne endrede folkerettslige verdenen, og hvordan ser fremtiden ut? I et nyhetsbilde hvor vi støtt ser Støre eller Stoltenberg gå ut for å fordømme brudd på folkeretten spør vi Skodvin om hvorvidt Norge bruker folkeretten som noe å gjemme seg bak politisk. Konklusjonen Skodvin kommer med er at det ikke nødvendigvis er slik at folkeretten blir brukt som gjemmested, men som en måte å kritisere allierte. Når en liten stat bruker det folkerettslige språket, er det lettere å uttrykke misnøye med politiske handlinger. Det er altså mer enn bare en unnvikelse av problemet, mener Skodvin. Å bruke dette språket for å snakke på tvers av politiske meninger kan bli enda viktigere i en blokkpreget verden. I Norges situasjon kan det å klamre seg til en rettslig standard være en måte å unngå friksjon. Skodvin presiserer at folkeretten ikke kan stoppe noen fra å gå til krig, den er til for å minske friksjon mellom statene. For å gjøre det enklere å forstå trekker han frem eksempelet om at selv om vold er forbudt så hindrer ikke det folk å slå andre på byen, men det markerer hvor grensene går. Når vi spør Skodvin om han tenker at folkeretten burde styrkes, og hvordan folkeretten vil se ut fremover, får vi et uventet svar. Han trekker frem at et styrket folkerettslig system ikke nødvendigvis vil få de resultatene vi ønsker. Dersom man tvinger alle mellomstatlige uenigheter til en domstol, kan man fort havne i en situasjon hvor det oppstår mer friksjon og høyere risiko for krig enn dersom man bare lar det ligge. Skodvin trekker frem eksempelet med Norge og Russland og grensedragningen i Barentshavet. Dersom grensedragningen hadde gått til en domstol, kan det tvinge frem en situasjon hvor ett av landene ikke vil akseptere dommen, og dermed kunne det oppstå en konflikt. En styrking av folkerettens rettssystem er dermed ikke løsningen, tror Skodvin. I fremtiden spår Skodvin at dersom det blir en mer blokkpreget verdensorden vil folkeretten endre seg til å bli mer en ytre ramme for internasjonal aktivitet, enn en faktisk rettsorden. Den vil altså endre funksjon, men vil leve i beste velgående. Frykt ikke, å bryte folkeretten er ikke uten konsekvenser, selv om den endrer funksjon. Det vil påvirke omdømmet og den internasjonale posisjonen til statene dersom de skulle bryte den rettslige minstestandarden som folkeretten da blir. Poenget er at etterlevelse ikke bare handler om juss, men også om tillit, omdømme og forhandlingsposisjon.
