– Følelsen jeg får på dansegulvet, finner jeg ikke noe annet sted

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse 
Foto: Johanne Kristiansen 

Jeg ankommer Hildemors Dansesenter i Kong Oscars gate og følger lyden av dunkende musikk opp til tredje etasje. Der møter jeg en blid og danseklar Lydia på konkurransetrening. Dansepar i ulike aldersgrupper svinger seg over parketten i et tempo og med en kroppskontroll oss vanlige bare kan drømme om. Lydia er kanskje ikke kjent for enhver på Dragefjellet, men i dansemiljøet har hun en rekke NM-medaljer og en solid karriere bak seg som strekker seg helt tilbake til barndommen.

Medaljens bakside: – Jeg måtte ofre mye venner, TV-titting og slik som vanlige folk gjør, forteller Lydia om oppveksten preget av strenge danserutiner.

Ballett ble inngangen til danseverden for Lydia allerede i fireårsalderen. Interessen avtok derimot etter hvert, men Lydia fant en ny kilde til inspirasjon.
– Jeg så mye på Disney, spesielt filmen Anastasia hvor de danset Wienervals. Da sa jeg til mamma at jeg hadde lyst til å danse sånn som dem. Mamma fant Hildemors Dansesenter, og jeg begynte her da jeg var syv år. Så jeg har vært her en stund, kan hun meddele.

Travle ungdomsår
Lydia begynte å satse for fullt da hun var bare 12 år med konkurranser utenlands og timer med trenere. Det er ikke til å stikke under stol at satsingen har krevd sitt offer.
– Selv om dansen har vært i hovedfokus, har skole alltid vært veldig viktig for meg. Jeg har måttet strukturere en del for å få det til å gå opp. Det har vært fulle dager helt siden jeg begynte å satse, med mye reising. Skolen måtte tilrettelegge mye for meg, forteller hun.
Dansingen har også gått på bekostning av det sosiale.
– På videregående begynte folk å feste litt. Jeg hadde alltid trening tidlig om morgenen, og da var det veldig strengt med at man alltid skulle være i toppform. Jeg prøvde å være med på det sosiale så mye som mulig, men jeg var alltid ferdig åtte/halv ni på fredager. Jeg kom for sent i hver eneste bursdag, på hver eneste fest. Det har vært hektisk.

Nære bånd til dansepartneren
Likevel fortsatte Lydia å satse, selv om det har kostet.
– Jeg har alltid elsket å danse. Det har vært en indre motivasjon for meg. Dansen har gitt meg en ekstrem mestringsfølelse. Jeg var aldri god i ballsport, men i dansen følte jeg meg veldig hjemme. Dansingen har gitt meg utfordring slik jeg ønsket.
Det gode samspillet med dansepartneren Jone Snilstveit har vært en viktig drivkraft opp gjennom årene. Selv for et utrent øye fremgår det klart av måten paret beveger seg i dansen at de spiller hverandre gode på parketten og kjenner hverandres trinn like godt som sine egne. Derfor er det ikke overraskende at de har holdt sammen som dansepartnere i snart ni år. At dansen skulle ta en profesjonell vending kan Lydia kanskje takke partneren for.
– Han var veldig motivert til å satse for fullt, og da ble jeg på en måte dratt inn i det. Så har jeg bare fortsatt fordi jeg har synes at det er kjekt og veldig givende.
Etter å ha sett hverandre hver dag siden de begge var 12 år og vokst opp sammen på dansegulvet, har Jone blitt en viktig person i Lydias liv.
– Jeg ser på han som en bror. Det har alltid vært oss to som et team. Vi har gått gjennom opp- og nedturer sammen, fjortisperioder… Vi kjenner hverandre på godt og vondt, som familie. Han er en av de jeg står aller nærmest, smiler hun.


Selv om juss er landets mest populære studie, falt ikke valget i god jord hos trenerne. – De vil at du skal gjøre det best mulig og bruke mest mulig tid på dansing. Å gå på skole ved siden av er ikke positivt.

Å få hverdagskabalen til å gå opp
På tross av at sporten tar opp så mye tid, begynte Lydia likevel på jussen, et av landets mest krevende studier. Interessen for juss ble vekket allerede på videregående i form av faget Rettslære. At de tilbydde juss i Bergen gjorde at Lydia kunne studere i byen hun har sterke danserøtter i. Å danse på et så høyt nivå og å være fulltidsstudent ved siden av gir derimot ikke mye rom for fritid. Samtidig klarer Lydia å kombinere begge deler.
– Jeg prøver å komme på skolen tidligst mulig for å lese. Vanligvis begynner treningen rundt klokken fire. Etterpå er jeg her tre timer og trener selv. Jeg har også noen par som jeg har privattimer med, og av og til holder jeg kurs. Da er jeg her til åtte-ni hver dag før jeg drar hjem, spiser middag og får litt søvn.
Det mest utfordrende er å få det til å gå rundt i eksamensperiodene, spesielt i begynnelsen og slutten av semesteret. Da har eksamen en tendens til å kollidere med NM.
– Jeg prøver bare å være mest mulig effektiv på skolen i disse periodene, ved å mellom annet ta litt kortere lunsjer. Det er litt vanskelig, men dersom jeg ikke har konkurranser kan jeg droppe litt treninger i eksamensperioden og bare delta på det som er obligatorisk. Jeg prøver å bare ta en ting om gangen og være veldig til stede. Jeg må være effektiv når jeg skal være effektiv, sier hun.

Ikke bare en dans på roser
Som danser konkurrerer Lydia i ti danseformer hvor fem av dem er standarddanser og fem er latindanser. Der standard er mer tradisjonell med stiv holdning, bærer latin mer preg av hoftebevegelser. Lydia kan fortelle at de av og til danser to forskjellige grener slik at de enten bedømmes i standard eller latin, men at de også kan bli dømt i begge sjangrene. Det fremstår kanskje lett når man står utenfor og observerer erfarne dansere, men Lydia er klar på at det er en sport som krever mye av en person.
– Jeg tror man må være veldig dedikert for å drive med dans. Det er en sport som ikke går an å gjøre halvveis. Skal man konkurrere, må man alltid være oppdatert på dommere, trenere, trinn og alt som skjer. Man må konstant være «på». Er man demotivert blir det et stort ork å trene hver eneste dag og ofre livet for det, forteller hun.
Ikke bare er dansen fysisk krevende, man må også ha en sterk psyke dersom man ønsker å heve seg i toppen.
– Du må være tøff for å drive med dans. De russiske og italienske trenerne er strenge og spiller ikke etter norske regler. Det er om å gjøre at du blir en best mulig danser, ikke best mulig person. Så lenge du ser bra ut på gulvet, har ikke alt annet noe å si. Det er mye kroppspress. Man får høre at man må ned i vekt til konkurranser, og det sies ikke på en fin måte. Du må være tøff og klare å forstå beskjeden bak det.
Det er altså ikke nok å danse bra. Man skal også ta seg bra ut foran dommerne.
– Man får for eksempel beskjed om å farge eller bleke håret. Jeg bleket håret i tre år før det ble så stygt at jeg måtte farge det tilbake. Da var det bleking annenhver uke for konkurranser. Det kreves en del estetiske forberedelser, så skal man i tillegg konstant trene og alltid være «på».


Dansen har gitt Lydia verdifulle livserfaringer. – Jeg tror jeg har blitt en tøffere person av å danse. Man må tåle veldig mye, og hvis man går og dveler over ting så kommer man ingen vei.

Dansen har gitt tilbake
På tross av tøffe regimer og travle hverdager har dansen formet Lydia til det positive.
– Jeg har lært å ta til meg poengene og ikke ta ting så veldig personlig. Man er nødt til å skjønne at dans er en egen verden, og når jeg skal gjøre dette, må jeg gå «all in». Samtidig har jeg blitt mye mer selvsikker, og jeg har opplevd mye mestring. Det å være på gulvet, vise seg frem og kunne uttrykke seg er noe jeg synes er veldig kjekt. Det gir en god selvfølelse. Jeg har også fått reist veldig mye, til steder jeg aldri hadde reist ellers. Slik som små byer i Serbia, mimrer hun. 

Et engasjement til å lære videre
Ikke bare trener Lydia på Hildemors Dansesenter, hun jobber også som instruktør. Blant annet holder hun to gruppekurs med Santino fra «Skal vi danse», som hun har jobbet med i tre år nå.
– Jeg begynte å jobbe her da jeg var 12-13 år som hjelpeinstruktør. Etter hvert fikk jeg mer og mer ansvar. Eieren av dansesenteret er også treneren min. Hun så at jeg ikke slet med å snakke med folk, og at jeg syntes det var gøy å lære fra meg. I tillegg til gruppekurs har jeg privattimer med par.
Å kunne lede kurs som fokuserer på å ha det gøy fremfor å prestere er noe Lydia trives godt med.
– Det er kjekt for å få koble ut av og til. Samtidig er det også veldig deilig å få bygget opp et par fra bunnen av og formet dem og videreført den kunnskapen jeg har, for den kommer ikke til anvendelse så mange andre steder, smiler hun. 
Og apropos «Skal vi danse»: Jeg måtte benytte anledningen til å få klarhet i ryktene rundt Lydia og underholdningsprogrammet.
– Det hadde vært gøy å være med en gang hvis det hadde latt seg gjøre. Jeg har jo kjennskap til en del av proffdanserne, så det er alltid gøy å se dem på TV. Det hadde vært en kjekk erfaring, men ryktene er veldig løse og ikke noen spesifikke planer, slår hun fast.


Om rollen som danseinstruktør: – Jeg synes det er kjekt å kunne veilede og se at de blir inspirert til å gjøre det samme og at de har den gleden som jeg har hatt med dansen. 

Oppskriften bak suksessen
Lydia og dansepartneren kan smykke seg med hele fire NM-bronser, fem sølv og ett gull i tillegg til å ha vunnet en del ranking-konkurranser og kvalifisert seg til flere EM og VM. Spesielt gullet, som de fikk i sommer, ser Lydia på som en stor bragd.
– Å endelig få NM-gullet i U21 var kanskje det største øyeblikket prestasjonsmessig i karrieren. Det var veldig deilig og en stor lettelse. Samtidig var det ekstremt gøy å danse VM i Sør-Korea for Norge. Da følte man seg som en kjendis. Folk var så interesserte, og det er en helt annen følelse å danse på et annet kontinent.
Gode støttespillere i ryggen har vært en viktig bidragsfaktor for at karrieren har gått så bra.
– Jeg har fått veldig god oppfølging fra foreldrene mine. Det er en dyr idrett, så uten dem hadde det ikke vært mulig å drive med i det hele tatt. Jeg tror også jeg har vært veldig heldig med dansepartneren min, og at vi har det så kjekt sammen, slik at jeg har blitt motivert til å gå på trening hver eneste dag.
Lydia har også en indre motivasjon til å drive med dansing, hvilket har hjulpet henne til å fortsette alle disse årene.
– Følelsen jeg får på dansegulvet, finner jeg ikke noe annet sted. Hadde jeg fått tilsvarende følelse andre steder, hadde det vært lettere å finne den der uten å måtte ofre alt. Det er det som ligger bak dansegleden. Jeg har også et stort konkurranseinstinkt og ønsker å bli best og vise frem det vi har trent på. Også er jeg ikke så veldig sjenert til å få frem meg selv gjennom dansen. Det er mange som ikke tør å vise det. Jeg tror jeg får mye gratis der òg, forteller hun.

Et blikk mot fremtiden
Selv om Lydia til nå har klart å kombinere både studier og sport, ligger det et uunngåelig veivalg i vente.
– Jeg har lyst til å fortsette med dansen så lenge det lar seg gjøre. Selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. Det er stunder hvor jeg skulle ønske jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. I fremtiden tror jeg jussen blir det tryggeste valget. Nå har vi kommet opp i en aldersklasse, så det blir mest trening fremover. Da blir det greit å fokusere mer på jussen. Så ser vi hvor lenge vi klarer begge deler. Men til syvende og sist blir skole viktigst, konstaterer hun.
Og dersom det sitter noen dansespirer der ute, har Lydia en klar oppfordring:
– Det er aldri for sent å begynne å danse. I fjor hadde vi et par på 80 år som var her og koste seg så mye. På kursene Santino og jeg holder er det folk i alle aldre. Man kan komme hit for å få kvalitetstid med kjæresten, eller komme alene fordi man bare synes det er kjekt å få danse. Det er deilig for enhver og kjempegod trening samtidig som dans er kunst, formidling og underholdning.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.