– Følelsen jeg får på dansegulvet, finner jeg ikke noe annet sted

Injuria.no • 13. februar 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse 
Foto: Johanne Kristiansen 

Jeg ankommer Hildemors Dansesenter i Kong Oscars gate og følger lyden av dunkende musikk opp til tredje etasje. Der møter jeg en blid og danseklar Lydia på konkurransetrening. Dansepar i ulike aldersgrupper svinger seg over parketten i et tempo og med en kroppskontroll oss vanlige bare kan drømme om. Lydia er kanskje ikke kjent for enhver på Dragefjellet, men i dansemiljøet har hun en rekke NM-medaljer og en solid karriere bak seg som strekker seg helt tilbake til barndommen.

Medaljens bakside: – Jeg måtte ofre mye venner, TV-titting og slik som vanlige folk gjør, forteller Lydia om oppveksten preget av strenge danserutiner.

Ballett ble inngangen til danseverden for Lydia allerede i fireårsalderen. Interessen avtok derimot etter hvert, men Lydia fant en ny kilde til inspirasjon.
– Jeg så mye på Disney, spesielt filmen Anastasia hvor de danset Wienervals. Da sa jeg til mamma at jeg hadde lyst til å danse sånn som dem. Mamma fant Hildemors Dansesenter, og jeg begynte her da jeg var syv år. Så jeg har vært her en stund, kan hun meddele.

Travle ungdomsår
Lydia begynte å satse for fullt da hun var bare 12 år med konkurranser utenlands og timer med trenere. Det er ikke til å stikke under stol at satsingen har krevd sitt offer.
– Selv om dansen har vært i hovedfokus, har skole alltid vært veldig viktig for meg. Jeg har måttet strukturere en del for å få det til å gå opp. Det har vært fulle dager helt siden jeg begynte å satse, med mye reising. Skolen måtte tilrettelegge mye for meg, forteller hun.
Dansingen har også gått på bekostning av det sosiale.
– På videregående begynte folk å feste litt. Jeg hadde alltid trening tidlig om morgenen, og da var det veldig strengt med at man alltid skulle være i toppform. Jeg prøvde å være med på det sosiale så mye som mulig, men jeg var alltid ferdig åtte/halv ni på fredager. Jeg kom for sent i hver eneste bursdag, på hver eneste fest. Det har vært hektisk.

Nære bånd til dansepartneren
Likevel fortsatte Lydia å satse, selv om det har kostet.
– Jeg har alltid elsket å danse. Det har vært en indre motivasjon for meg. Dansen har gitt meg en ekstrem mestringsfølelse. Jeg var aldri god i ballsport, men i dansen følte jeg meg veldig hjemme. Dansingen har gitt meg utfordring slik jeg ønsket.
Det gode samspillet med dansepartneren Jone Snilstveit har vært en viktig drivkraft opp gjennom årene. Selv for et utrent øye fremgår det klart av måten paret beveger seg i dansen at de spiller hverandre gode på parketten og kjenner hverandres trinn like godt som sine egne. Derfor er det ikke overraskende at de har holdt sammen som dansepartnere i snart ni år. At dansen skulle ta en profesjonell vending kan Lydia kanskje takke partneren for.
– Han var veldig motivert til å satse for fullt, og da ble jeg på en måte dratt inn i det. Så har jeg bare fortsatt fordi jeg har synes at det er kjekt og veldig givende.
Etter å ha sett hverandre hver dag siden de begge var 12 år og vokst opp sammen på dansegulvet, har Jone blitt en viktig person i Lydias liv.
– Jeg ser på han som en bror. Det har alltid vært oss to som et team. Vi har gått gjennom opp- og nedturer sammen, fjortisperioder… Vi kjenner hverandre på godt og vondt, som familie. Han er en av de jeg står aller nærmest, smiler hun.


Selv om juss er landets mest populære studie, falt ikke valget i god jord hos trenerne. – De vil at du skal gjøre det best mulig og bruke mest mulig tid på dansing. Å gå på skole ved siden av er ikke positivt.

Å få hverdagskabalen til å gå opp
På tross av at sporten tar opp så mye tid, begynte Lydia likevel på jussen, et av landets mest krevende studier. Interessen for juss ble vekket allerede på videregående i form av faget Rettslære. At de tilbydde juss i Bergen gjorde at Lydia kunne studere i byen hun har sterke danserøtter i. Å danse på et så høyt nivå og å være fulltidsstudent ved siden av gir derimot ikke mye rom for fritid. Samtidig klarer Lydia å kombinere begge deler.
– Jeg prøver å komme på skolen tidligst mulig for å lese. Vanligvis begynner treningen rundt klokken fire. Etterpå er jeg her tre timer og trener selv. Jeg har også noen par som jeg har privattimer med, og av og til holder jeg kurs. Da er jeg her til åtte-ni hver dag før jeg drar hjem, spiser middag og får litt søvn.
Det mest utfordrende er å få det til å gå rundt i eksamensperiodene, spesielt i begynnelsen og slutten av semesteret. Da har eksamen en tendens til å kollidere med NM.
– Jeg prøver bare å være mest mulig effektiv på skolen i disse periodene, ved å mellom annet ta litt kortere lunsjer. Det er litt vanskelig, men dersom jeg ikke har konkurranser kan jeg droppe litt treninger i eksamensperioden og bare delta på det som er obligatorisk. Jeg prøver å bare ta en ting om gangen og være veldig til stede. Jeg må være effektiv når jeg skal være effektiv, sier hun.

Ikke bare en dans på roser
Som danser konkurrerer Lydia i ti danseformer hvor fem av dem er standarddanser og fem er latindanser. Der standard er mer tradisjonell med stiv holdning, bærer latin mer preg av hoftebevegelser. Lydia kan fortelle at de av og til danser to forskjellige grener slik at de enten bedømmes i standard eller latin, men at de også kan bli dømt i begge sjangrene. Det fremstår kanskje lett når man står utenfor og observerer erfarne dansere, men Lydia er klar på at det er en sport som krever mye av en person.
– Jeg tror man må være veldig dedikert for å drive med dans. Det er en sport som ikke går an å gjøre halvveis. Skal man konkurrere, må man alltid være oppdatert på dommere, trenere, trinn og alt som skjer. Man må konstant være «på». Er man demotivert blir det et stort ork å trene hver eneste dag og ofre livet for det, forteller hun.
Ikke bare er dansen fysisk krevende, man må også ha en sterk psyke dersom man ønsker å heve seg i toppen.
– Du må være tøff for å drive med dans. De russiske og italienske trenerne er strenge og spiller ikke etter norske regler. Det er om å gjøre at du blir en best mulig danser, ikke best mulig person. Så lenge du ser bra ut på gulvet, har ikke alt annet noe å si. Det er mye kroppspress. Man får høre at man må ned i vekt til konkurranser, og det sies ikke på en fin måte. Du må være tøff og klare å forstå beskjeden bak det.
Det er altså ikke nok å danse bra. Man skal også ta seg bra ut foran dommerne.
– Man får for eksempel beskjed om å farge eller bleke håret. Jeg bleket håret i tre år før det ble så stygt at jeg måtte farge det tilbake. Da var det bleking annenhver uke for konkurranser. Det kreves en del estetiske forberedelser, så skal man i tillegg konstant trene og alltid være «på».


Dansen har gitt Lydia verdifulle livserfaringer. – Jeg tror jeg har blitt en tøffere person av å danse. Man må tåle veldig mye, og hvis man går og dveler over ting så kommer man ingen vei.

Dansen har gitt tilbake
På tross av tøffe regimer og travle hverdager har dansen formet Lydia til det positive.
– Jeg har lært å ta til meg poengene og ikke ta ting så veldig personlig. Man er nødt til å skjønne at dans er en egen verden, og når jeg skal gjøre dette, må jeg gå «all in». Samtidig har jeg blitt mye mer selvsikker, og jeg har opplevd mye mestring. Det å være på gulvet, vise seg frem og kunne uttrykke seg er noe jeg synes er veldig kjekt. Det gir en god selvfølelse. Jeg har også fått reist veldig mye, til steder jeg aldri hadde reist ellers. Slik som små byer i Serbia, mimrer hun. 

Et engasjement til å lære videre
Ikke bare trener Lydia på Hildemors Dansesenter, hun jobber også som instruktør. Blant annet holder hun to gruppekurs med Santino fra «Skal vi danse», som hun har jobbet med i tre år nå.
– Jeg begynte å jobbe her da jeg var 12-13 år som hjelpeinstruktør. Etter hvert fikk jeg mer og mer ansvar. Eieren av dansesenteret er også treneren min. Hun så at jeg ikke slet med å snakke med folk, og at jeg syntes det var gøy å lære fra meg. I tillegg til gruppekurs har jeg privattimer med par.
Å kunne lede kurs som fokuserer på å ha det gøy fremfor å prestere er noe Lydia trives godt med.
– Det er kjekt for å få koble ut av og til. Samtidig er det også veldig deilig å få bygget opp et par fra bunnen av og formet dem og videreført den kunnskapen jeg har, for den kommer ikke til anvendelse så mange andre steder, smiler hun. 
Og apropos «Skal vi danse»: Jeg måtte benytte anledningen til å få klarhet i ryktene rundt Lydia og underholdningsprogrammet.
– Det hadde vært gøy å være med en gang hvis det hadde latt seg gjøre. Jeg har jo kjennskap til en del av proffdanserne, så det er alltid gøy å se dem på TV. Det hadde vært en kjekk erfaring, men ryktene er veldig løse og ikke noen spesifikke planer, slår hun fast.


Om rollen som danseinstruktør: – Jeg synes det er kjekt å kunne veilede og se at de blir inspirert til å gjøre det samme og at de har den gleden som jeg har hatt med dansen. 

Oppskriften bak suksessen
Lydia og dansepartneren kan smykke seg med hele fire NM-bronser, fem sølv og ett gull i tillegg til å ha vunnet en del ranking-konkurranser og kvalifisert seg til flere EM og VM. Spesielt gullet, som de fikk i sommer, ser Lydia på som en stor bragd.
– Å endelig få NM-gullet i U21 var kanskje det største øyeblikket prestasjonsmessig i karrieren. Det var veldig deilig og en stor lettelse. Samtidig var det ekstremt gøy å danse VM i Sør-Korea for Norge. Da følte man seg som en kjendis. Folk var så interesserte, og det er en helt annen følelse å danse på et annet kontinent.
Gode støttespillere i ryggen har vært en viktig bidragsfaktor for at karrieren har gått så bra.
– Jeg har fått veldig god oppfølging fra foreldrene mine. Det er en dyr idrett, så uten dem hadde det ikke vært mulig å drive med i det hele tatt. Jeg tror også jeg har vært veldig heldig med dansepartneren min, og at vi har det så kjekt sammen, slik at jeg har blitt motivert til å gå på trening hver eneste dag.
Lydia har også en indre motivasjon til å drive med dansing, hvilket har hjulpet henne til å fortsette alle disse årene.
– Følelsen jeg får på dansegulvet, finner jeg ikke noe annet sted. Hadde jeg fått tilsvarende følelse andre steder, hadde det vært lettere å finne den der uten å måtte ofre alt. Det er det som ligger bak dansegleden. Jeg har også et stort konkurranseinstinkt og ønsker å bli best og vise frem det vi har trent på. Også er jeg ikke så veldig sjenert til å få frem meg selv gjennom dansen. Det er mange som ikke tør å vise det. Jeg tror jeg får mye gratis der òg, forteller hun.

Et blikk mot fremtiden
Selv om Lydia til nå har klart å kombinere både studier og sport, ligger det et uunngåelig veivalg i vente.
– Jeg har lyst til å fortsette med dansen så lenge det lar seg gjøre. Selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. Det er stunder hvor jeg skulle ønske jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. I fremtiden tror jeg jussen blir det tryggeste valget. Nå har vi kommet opp i en aldersklasse, så det blir mest trening fremover. Da blir det greit å fokusere mer på jussen. Så ser vi hvor lenge vi klarer begge deler. Men til syvende og sist blir skole viktigst, konstaterer hun.
Og dersom det sitter noen dansespirer der ute, har Lydia en klar oppfordring:
– Det er aldri for sent å begynne å danse. I fjor hadde vi et par på 80 år som var her og koste seg så mye. På kursene Santino og jeg holder er det folk i alle aldre. Man kan komme hit for å få kvalitetstid med kjæresten, eller komme alene fordi man bare synes det er kjekt å få danse. Det er deilig for enhver og kjempegod trening samtidig som dans er kunst, formidling og underholdning.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.