Å begrunne svaret sitt

Injuria.no • 19. april 2017

Skrevet av Tarjei Ellingsen Røsvoll

I en artikkel den 10. april 2017 kommer Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg med en sterk kritikk av den vitenskapelige metoden som foreskrives for rettsanvendere av Knut Martin Tande i hans artikkel fra 2011. Denne metoden danner for øvrig mye av grunnlaget for kurset JUS133, Rettskjelde og metodelære, som studentene naturligvis bærer med seg videre. Kritikk er dermed svært viktig.

Likevel kan ikke enhver kritikk stå uimotsagt, særlig når den bygger på så mange (langt på vei feilaktige) antagelser og premisser. Det virker egentlig som om artikkelforfatterne ikke helt forstår hva den vitenskapelige metode er. Og ikke minst, som jeg skal komme tilbake til, ender artikkelforfatterne opp i en fallitterklæring for rettsstatens grunnlag og for rettsvitenskapens akademiske integritet. Den vitenskapelige metode ber oss bare, som lærerne på barneskolen, om å begrunne svaret vårt. Det kan da umulig medføre så store problemer?

Den grunnleggende tesen — identifikasjonsproblemet og kommunikasjonsvanskeligheter

Som grunnlag for de fleste av artikkelforfatternes påstander ligger det de velger å kalle «identifikasjonsproblemet». De mener det vil være vanskelig å identifisere forskjellige elementer som er nødvendige for å forstå Høyesteretts praksis. Deres tese er at en anvendelse av den vitenskapelige metode vil medføre at Høyesteretts votum blir «mer omfattende og mer uoversiktlige» – og at det dermed vil være vanskeligere å vite nøyaktig hva Høyesterett mener.

La meg først motsi deres banale poeng før jeg går over til det mer grunnleggende. Tesen er altså at omfanget på dommene gjør det vanskeligere å få oversikt. For det første er ikke dette sant, og for det andre et eventuelt problem man enkelt kan bøte på. Enhver ung, ny jusstudent har lest gamle dommer. De er tunge å lese, de sier veldig mye rart som (forhåpentligvis) ikke var intensjonen, og de er uoversiktlige. Og ikke minst, de danner merkelige rettssetninger for en rekke fremtidige dommer (bare se rekken av dommer som følger Passbåtdommen som en versting, eller hvor lang tid det tok å utvikle en god lære for objektivt erstatningsansvar for farlig bedrift.) Men hei, de er jo korte! Nyere dommer derimot, som gjerne inneholder utrolige mengder rettsstoff fra det stadig ekspanderende internasjonale materialet, er mye behageligere å lese.

Med andre ord: Det er ingen klar sammenheng mellom omfanget til en dom og hvor komplisert den faktisk er å forstå og/eller lese. Jeg benekter ikke at det er noen sammenheng, men det er på ingen måte den eneste faktoren.

De andre faktorene kan bedres betydelig, og bøte på de problemene som oppstår, slik at selv en svært omfattende dom er lett forståelig. Man kan for eksempel sørge for at Lovdata gir bedre sammendrag enn de gjør i dag, ha merknader til individuelle avsnitt i dommene og så videre og så videre. Dette er imidlertid kun for at det skal være mer behagelig å være ung jusstudent, og på ingen måte det sentrale i Høyesteretts prejudikatsrolle (selv om artikkelforfatterne gjerne skulle sett at det var slik). En kjapp tanke kan vel være å lære unge jusstudenter å skrive bedre, slik at det i fremtiden blir lettere å forstå deres juridiske resonnementer.

Å argumentere med Høyesteretts kommunikasjonsansvar blir smått paradoksalt når dette nettopp belager seg på transparens. Artikkelforfatterne trekker frem internasjonale rettskilder som noe som medfører enda større vanskeligheter – men dette vil jo nettopp tilsi en bedre vitenskapelig metode. Vi har få klare tolkningsprinsipper for hva vi gjør i alle situasjoner der internasjonal rett er relevant, dermed må argumentasjonen langt på vei basere seg på verdivalgene Tande oppstiller i sin metode. At rettskildebildet var så «enkelt» tidligere er jo et av de virkelig gode argumentene for å forsvare «latskapen» til Eckhoff.

Det sentrale for Høyesterett er å klart formidle én eller flere rettssetninger. Hver eneste gang Høyesterett avsier en dom danner de ny rett. Hver eneste gang Høyesterett sier at x tilfelle skal behandles slik, må alle fremtidige tilfeller som har likhetspunkter med x tilfelle behandles likt på de like punktene. Dersom Høyesterett ikke sier hvorfor de mener punkt A i dommen er relevant, så vil det jo være vilkårlig hvordan punkt A benyttes i en fremtidig dom.

Det samme poenget kan gjøres i relasjon til ratio decidendi som følger av en (eller en rekke) dommer. Dersom man ikke tydeliggjør hvorfor man mener argument x eller argument y er viktig/vektig i relasjon til den generelle regelen, blir det utelukkende opp til akademikere og rettsanvendere for øvrig å spekulere i dette, noe som på ingen måte medfører mindre vilkårlighet slik artikkelforfatterne postulerer, men mer.

Helt grunnleggende sett har jeg bare svært vanskelig for å se nøyaktig hvordan kommunikasjonsproblemer ovenfor rettsanvendere vil være et problem som følger av å gjøre drøftelser mer grundige.

Dette er imidlertid ikke like sant i relasjon til partene i saken. Kompliserte metodiske drøftelser er som artikkelforfatterne sier akademiske og utilgjengelige, «for folk flest». Dette er riktignok sant for de drøftelsene som Høyesterett foretar i dag og, uten at man anser dette som det største problemet i verden, men det er et poeng. Det er imidlertid – som de andre argumentene i deres tekst – ikke en nødvendig konsekvens av økt vitenskapelig bevissthet. En kan eksempelvis tenke seg at Høyesterett strukturerer dommene annerledes, eller skriver kortfattelige sammendrag der de uthever det de selv mener er viktig.

Retorikk som grunnlag for rettsstatens tillit

Artikkelforfatterne kommer imidlertid med en noe mer skremmende påstand. I tillegg til en generelt sett mer omfattende bolk av tekst, vil — ifølge artikkelforfatterne — en slik bruk av vitenskapelig metode medføre synliggjøring av flere argumenter, og på denne måten vil det «kunne virke retorisk mindre overbevisende om rettsanvenderen for eksempel oppstiller et mangfold av problemformuleringer og i tillegg drar med seg alle slutningene inn i harmoniseringsprosessen».

Dette blir som å kritisere barnet som påpeker at keiseren ikke har klær. Eller for en bedre sammenligning, som om en sampolstudent som skriver bachelor ikke har med tallgrunnlaget sitt, fordi dette kan «svekke tilliten til konklusjonen.»

En advokat skal være retorisk flink. En dommer skal være objektiv og balansert. Tilliten til domstolene er svært høy i Norge, i motsetning til tilliten til advokater. Dersom disse to rollene fra akademisk hold oppfordres til å sammenblandes slik artikkelforfatternes argumenter tilsier, vil dette unektelig medføre at vi får mindre tillit til domstolene. I beste fall vil kanskje ikke tilliten svekkes, men den vil være desto mindre fortjent.

Dersom du som dommer ikke klarer å overbevise partene i saken om at den aktuelle konklusjon er den riktige, så har du ikke skrevet en god nok dom.

Dersom rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, så vet jeg ikke om vi har en rettsstat verdt å skryte av.

Obiter dictum og angrep på demokratisk legitimitet

Artikkelforfatterne gir seg heller ikke der. De mener også at en ytterligere synliggjøring vil medføre vanskeligheter med å identifisere hva som er viktige obiter dictum, da «resultatet av en vitenskapelig tilnærming er som nevnt at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens.»

Dette er ikke sant. Følger man den vitenskapelige tilnærming vil man jo tydelig presisere hva som er relevant for spørsmålet, og hva som ikke er relevant for spørsmålet. Dersom noe ikke er relevant vil jo dette være viktig å presisere i relasjon til de valgene og vurderingene man foretar.

Argumentet faller imidlertid også på et annet punkt, nemlig at artikkelforfatterne snakker om obiter dictum (og den utvikling hvor Høyesterett bruker dette mer aktivt), som noe positivt, som den vitenskapelige metode vil hindre bruken av. Dette er, etter mitt syn, en manglende forståelse av Høyesteretts rolle. Høyesterett «dømmer i siste instans». De kommer ikke med «synspunkter som kan være nyttige i senere saker i siste instans».

Obiter dictum er blitt akseptert. Dersom man imidlertid ser dette i et vitenskapelig perspektiv vil en raskt se at hensynet til demokratisk legitimitet svekkes av en ytterligere bruk av obiter dictum — dette er ikke i utgangspunktet en del av Høyesteretts mandat. Dersom artikkelforfatterne ønsker at dommere skal uttale seg om mer enn sakens spørsmål burde de argumentere for domstolens adgang til å ta saker (eller spørsmål i saken) ex officio, fortrinnsvis gjennom å be lovgiver gjøre en slik lovendring.

Problemet som løftes frem i relasjon til «tilsynelatende dissens» er for det første helt konstruert; at dommere er uenige på enkelte punkter, men enige i konklusjonen gjør det ikke vanskeligere å forstå. Tvert i mot, da kan heller partene se at det faktisk var noen som hadde sett deres perspektiv på en god måte, og i så måte forsone seg med at det beste argumentet tross alt vant frem.

Så hva med verdiene? Vel, én ting er sikkert. Å si at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks basert på demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rimelighet og rettferdighet, men heller på retorikk og simplifiserte domspremisser, kan vanskelig sies å ivareta særlig andre verdier enn advokatenes egeninteresse i å opprettholde et rettssystem der de beste retorikerne er de som vinner frem.

Diverse innvendinger

Artikkelforfatterne påpeker så at den vitenskapelige metode erkjenner noen av sine egne mangler, og erkjenner at noe pragmatisme er nødvendig. De mener dette er problematisk. Ifølge dem baserer pragmatismen seg på ressurs- og tidsmangler, heller enn en «tilsiktet imøtegåelse» av potensielle ulemper. Ettersom jeg nå har vist hvordan disse «potensielle ulempene» mer eller mindre ikke holder vann, står ikke dette poenget lenger. Den vitenskapelige metode har kun ressurs- og tidsmessige begrensninger. Det er ingen indre konflikt i den vitenskapelige metode sett bort fra dette.

Artikkelforfatterne påpeker også at den vitenskapelige tilnærming ender opp i uendelig regress, noe som er riktig. Retningslinjene for valg og vurderinger som Tande beskriver, vil igjen måtte besvares med hvordan disse retningslinjene skal vurderes, og så videre og så videre. Dette er imidlertid ikke et argument mot en vitenskapelig metode. Bare fordi man ikke kan løse alle problemer, så betyr ikke dette at man ikke må gjøre sitt beste for å løse noen. Det er noe paradoksalt fra artikkelforfatternes side at de mener den vitenskapelige metode er dårlig, fordi den ikke er god nok. Dette fremstår jo som en aksept av at den vitenskapelige metode i utgangspunktet er god, noe som slår beina under hele deres poeng.

Det eneste artikkelforfatterne har lykkes i å påpeke er at vitenskapelig metode ikke er utarbeidet nok og ikke gjennomført nok i rettssystemet slik det står i dag. I tillegg til å grunnleggende sett misforstå hva en vitenskapelig tilnærming medfører seg, ser det ut som om artikkelforfatterne faktisk ønsker å forsvare en rettsstat som belager seg på retorikk heller enn kvalitetsargumenter. Det er en trist tanke. Når de så anklager Tande for å «sette seg opp mot landets lovgivende organ; Stortinget» kan vi heller rette fokuset mot artikkelforfatterne selv.

Den reelle kritikken

Jeg vil imidlertid ikke la Tandes vitenskapelige metode, eller mer presist hans fremstilling av den, stå uimotsagt som en perfekt lære — det er den ikke. I motsetning til artikkelforfatterne vil jeg imidlertid påstå at problemet er at Tande ikke går langt nok. Juridisk argumentasjon blir, som all annen argumentasjon, nødvendigvis påvirket av den enkelte rettsanvenders syn på det som er relevant. Tande har i så måte for lite fokus på fallgruver som man burde være ekstra bevisst på; hvilke sympatier og antipatier som er vanlige hos mange jurister, og eventuelt hvordan disse burde korrigeres for.

Dersom du eksempelvis har noen med Downs syndrom i din nære krets vil du antageligvis sympatisere noe mer med flertallet i Fosterdiagnostikk-dommen. Dersom du har motforestillinger mot slibrige advokater vil du nok i større grad sympatisere med flertallet i Advokatpartnerdommen.

For å illustrere hvor viktig dette er i praksis er Holship-dommen et godt eksempel. Dommen er en plenumsdom, og partene er (i korte trekk) det offentlige versus det private. Dommen ble avsagt med dissens, 10-7. Det interessante er at de som gikk i favør av det private i hovedsak var menn, mens de som gikk i favør av det offentlige i hovedsak var kvinner. Som kjent er det et gjennomgående problem at mannlige jurister går til det private, mens kvinnelige går til det offentlige etter endt utdannelse. En ikke så urimelig antagelse kan være at dette nettopp får utslag i hvordan dommerne ønsket å besvare Holship-dommen.

Vi har også studier fra sammenlignende politikk ved UiB som hevder å vise at partipolitisk tilhørighet samvarierer med støtte for det private/det offentlige i dommer.

Samvariasjon er ikke kausalitet, og jeg hevder ikke skillet på menn/kvinner i Holship er den eneste utslagsgivende faktoren. Det er imidlertid et poeng jeg tror mange personlig vil kjenne seg igjen i. Ditt politiske og verdimessige syn på saken er — for den intuitive vurderingen av det rettslige spørsmålet — ofte svært utslagsgivende. Det er først når man går grundig til verks for å korrigere for dette med grundigere argumentasjon mot den siden av saken man sympatiserer med at man oppnår reell balanse.

Her burde Tande fokusere. Og samtidig burde Tande — som person med innflytelse på universitetet — arbeide for en mer balansert rekrutteringsbase, av mennesker fra flere samfunnslag, slik at fallgruvene som oppstår fordi så mange jurister kommer fra lik bakgrunn, blir korrigert for. Og for guds skyld; at vi er så homogene at vår intuisjon er lik er et problem, ikke et gode.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Jusrevyen 2026 - Helt perfekt, nesten

Av Liam Folmann Østvik • 20. januar 2026
Helt perfekt, nesten - Terningkast: 6 Jusrevyen 2026 med tittelen Helt sant, nesten leverer varene fra øverste hylle og omgjør Straffbar til et resonansrom av sprudlende og lattermild energi. Skuespillerne er tidlig ute med å sette listen, energinivået og ikke minst temaet for kvelden, der det viser seg at det er grensen mellom sannhet og løgn som skal utforskes. Publikum blir umiddelbart trukket inn, og gjennom hele første akt kom jeg til å glemme at jeg befant meg i en litt klaustrofobisk Straffbar hvor sketsjene løftet musikken frem, og musikken løftet sketsjene frem. Høydepunkt i første akt var sketsjen om brennmanetene som ikke bare er skrevet på nærmest profesjonelt nivå, men med sylskarpe rekvisitter og kostymer som hever sketsjen til en ny liga. I tillegg blir man mellom sketsjene tatt godt vare på av et band som alene hadde vært en grunn for å se revyen. Bandet er rett og slett fantastisk med et spekter av instrumenter som viser en enorm beherskelse av ulike sjangre. Frem til pausen spares det ikke på kruttet og det blir levert sterke sketsjer som er konseptuelt og dramaturgisk på svært høyt nivå, som for eksempel sketsjen om russens irritasjon over Jonas Gahr Støres russebuss-reglement. Det er imidlertid ikke alle sketsjene som treffer. Sketsjen med Sylvi Listhaug i et multi-vers er original og har ekstremt potensial, men mangler litt finpuss. Da andre akt begynte, var jeg ikke forberedt på at vi skulle bli “flekset på” på den måten bandet og sangerne gjorde. Med fire-fem sanger på rappen, holdt de ikke tilbake og presterer å øke nivået fra første akt, om det i det hele tatt er mulig. De utfyller hverandre svært godt og man gleder seg til neste gang de holder mikrofonen. Revyen kan for enkelte oppleves som noe på kanten, men hvis en revy ikke nærmer seg grensen forsvinner litt av poenget i mine øyne. Helt sant, nesten nærmer seg noen ganger grensen, men utfører dette på en behersket og gøyal måte. Det tar noen runder i tenkeboksen før man forstår den konseptuelle forbindelsen mellom tittelen på revyen og det som skjer på scenen i enkelte sketsjer. Revyens tematikk omkring hvite løgner følges ikke alltid rigid, men kommer subtilt til uttrykk og åpner for er en mer fri utforskning. Løsningen vil mulig appellere ulikt, men i dette tilfelle oppleves den som vellykket. Etter pausen virker det som at skuespillerne har blitt varmere i trøyen (og det var publikum i varme Straffbar også) og det skinner virkelig gjennom. Spesielt sketsjene om en ambisiøs porno-direktør og om en Trump som ønsker å kapre andre lands fotballspillere for å vinne VM, leverer godt dialog og skuespill. Kjemien mellom dem som gruppe er ikke til å tvile på, og når akt to nærmet seg slutten ønsket jeg meg mer. Hvis det er noe som må påpekes, gjelder det ikke hva som skjer på scenen, men heller i lokalet. Det kan være noe anstrengende å sitte trangt og hardt, som senker helhetsinntrykket noe. Så formidabel som Straffbar er, så er det synd at det ikke er bedre plass til publikum. Dette er ikke bare for at det blir mer komfortabelt for publikum, men også slik at flere får sett den fantastiske revyen. Jusrevyen 2026, Helt sant, nesten, er en revy med et gjennomgående, subtilt konsept, som tar akkurat den plassen det skal. Revyen balanserer dagsaktuelle temaer med de klassiske elementene som gjør en revy til en revy på en lekefull måte. Likevel strekker ikke alltid sketsjene til, noe som heldigvis blir overskygget av skuespillernes sjarm. Det er tydelig at det ligger mye entusiasme og hardt arbeid bak dette prosjektet, og vi er heldige som har så flinke, engasjerte og morsomme mennesker på Dragefjellet. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at revyen er skapt av genuint talentfulle medstudenter, med skuespillere som øser over av glede, og et band som bidrar enormt til å løfte publikumsopplevelsen. Jeg tror ikke jeg kunne ordlagt meg bedre enn Giertsen med «FABELAKTIG! FABELAKTIG! FABELAKTIG!»

Vær en rockestJørne!

Av Mikal Litland Eckblad og Nikolai Lexau Overland • 18. januar 2026
I anledning utgavetemaet «Lex, drugs and rock n´roll» har Injuria snakket med husets egne, men også en av landets fremste, professor på området, Jørn Jacobsen. Mange studenter kjenner ham som en aldri så liten juridisk rockestJørne. Andre kjenner ham først og fremst som en prinsipiell og teoretisk orientert fagperson, men er han selv enig i denne beskrivelsen? – Målet er helt klart et godt samvirke mellom teori og praksis, men det praktiske og pragmatiske tar gjerne hånd om seg selv på noe vis. Da blir det vår jobb å bidra med det som gjerne forsvinner i det daglige. Jeg tenker ikke at teori er viktigere enn praksis, men vi som er her på huset får et eget ansvar for at de større perspektivene blir ivaretatt. Desto mer interessant å grave litt i det underliggende premisset for denne Injuria-utgaven – opprør og rebelskhet! Hva tenker egentlig den prinsipielle teoretikeren om rebelske jurister – kan og bør vi gjøre «opprør» mot lovgiver og den positive retten? Hvilket ansvar har vi personlig for den retten vi håndhever? Vel, premisset er kanskje for snevert, mener han. En god jurist er tro mot jussen, men da «jussen» i en videre forstand enn vi kanskje tenker: – Vi tenker lett at jussen er det Høyesterett sier, men jussen er en samfunnsform som har flere lag enn den konkrete rettsanvendelsen. Jeg er mer opptatt av at vi har et ansvar for å ivareta jussen slik den mer grunnleggende sett er. Det krever jo at vi noen ganger er «rebelske» mot dårlige avgjørelser og ideer, og praksiser som er skadelig for rettsstaten. Det handler ikke nødvendigvis om å være rebelsk mot jussen, men derimot om å utøve god juristvirksomhet. Men tenderer vi mot å være for lojale mot lovgiver og andre institusjoner? – I et demokratisk samfunnssystem er det i stor utstrekning lovgiver som bestemmer, og det skal vi i utgangspunktet ha stor respekt for, men det er ikke ensbetydende med å la være å kritisere eller utfordre. Og, blir det for ille, krever den samme lojaliteten at man rett og slett stopper opp og gir uttrykk for at «dette går ikke». Blind systemlojalitet der vi slutter å stile spørsmål er ikke noe vi bør streve etter – det minner mer om umyndighet enn lojalitet. Han utdyper; – Jeg har stor respekt for Høyesterett som institusjon, men når man har arbeidet med juss en tid, ser man etter hvert at også juss er en menneskelig praksis. Dommere er mennesker, og dommen preges av deres forståelse. Høyesterett sine avgjørelser står, men noen ganger var det kanskje ikke så godt tenkt? Og hvordan reagerer vi best på slike dårlige beslutninger, regler og ideer? Skal man for eksempel dele ut usladdede pornoblader1 og drive cannabiscafé2 for å endre jussen, eller er det best å skrive fagbøker, artikler og høringssvar? – Vel, sivil ulydighet kan per definisjon aldri være juridisk riktig, så i det juridiske perspektivet er det sånn sett tryggere å skrive fagbøker, artikler og drive annen form for reformorientert virksomhet. Samtidig kan jussen aldri definere hva som er etisk riktig å gjøre. Som kantianer har jeg tro på den moralsk autonome borgeren som har en plikt til å lyde egen fornuft og etiske refleksjon. Underkaster man seg Stortingets politiske beslutninger blindt, blir man heteronom og oppgir både selvstendig tenkning om, og ansvar for, din egen oppfatning av hva som er det riktige å gjøre. Men hvor går den nedre grensen? – Det må jo bli opp til den enkelte å ta stilling til. Det er vel der det blir vanskelig, da? – Ja, og det er en grense vi ikke kan regelfeste på noe vis. Du må gjøre opp din egen mening om når situasjonen blir utålelig for deg som etisk individ – og den beslutningen er et selvstendig ansvar du har som tenkende, fritt menneske. Vi vil heller ha et samfunn med litt for mange tar slike beslutninger, enn et samfunn med servile, ikke-tenkende individer, mener han. Drugs I tråd med Injurias tema for denne utgaven er det spesielt aktuelt å diskutere de mange problemstillingene som har oppstått innenfor jussen på rusområdet. Det finnes dermed ingen bedre innledning til en slik samtale enn å trekke frem den beryktede mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett for 3 år siden. I HR-2022-731-A gjorde nettopp Høyesterett noen litt kontroversielle og uklare steg mot en ny rettstilstand på rusområdet. Jørn var heldigvis villig til å gi oss en gjennomgang av endringene som fulgte med dommen. Hva slags endringer fulgte egentlig av denne såkalte mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett i 2022? Jørn er skeptisk til den rusreformen som først ble foreslått. Den tok generelt sett sikte på å skifte spor i rusreguleringen fra et straffespor til et helsespor. Denne tanken forstår han isolert sett godt. Samtidig ville en slik omlegging hatt andre konsekvenser som ikke er like gode, mener han; – Jeg er litt redd for en modell der man i praksis ikke tar tak i markedet som bygger seg opp, eller allerede har bygd seg opp i tilknytning til salg av rus. Man kan godt si at det er ulovlig å være i besittelse av rus, men hvis det ikke har konsekvenser, er det i realiteten en godkjennelse av markedet, og den effekten er jeg veldig redd for. Jørn påpeker at pengene fra narkotikaindustrien uansett vil gå til kriminelle miljøer som vil bruke pengene på andre tvilsomme aktiviteter. Derfor mener han at verken et straffespor eller et helsespor for bruk i seg selv vil løse de større problemene. I juni 2025 ble det enighet om en rusreform fra Stortinget. Denne reformen dempet bruken av straff ved at forenklet forelegg ble hovedregelen for bruk og besittelse. Jørn tenker det er et steg i riktig retning, men at denne reformen likevel ikke innebærer noe mer gjennomgripende endring sammenlignet med den underliggende jussen som allerede eksisterte etter høyesterettsdommen fra 2022. Reformen fra Stortinget og Høyesterett ville ikke egentlig ta tak i det underliggende problemet bak rusmisbruk, mener Jørn. På spørsmål om hva man burde gjøre, var er klinkende klar; – Hvis dette skulle være gjort forsvarlig måtte vi egentlig ha hatt en modell à la det vi har for alkohol. Rusproblemet må løses gjennom en eller annen form for statlig legalisering, forklarer han; – Det må finnes lovlige måter å anskaffe seg på, typisk et monopol, og så må du ha sanksjoner for å gå utenfor det lovlige markedet. Hvis du først skal gjøre disse grepene så må du gjøre det mer helhetlig. Jørn påpeker at hvis staten legaliserer rus på en forsvarlig måte har staten i stor grad “satt spillereglene”. Det vil da bli lettere å regulere det å ta i bruk de illegitime markedene. Han er likevel tydelig på at en eventuell legalisering må gjøres kontrollert, og betrakter utviklingen i norsk rett som gradvise steg i så måte. – Det er i politikkens natur å behandle krevende spørsmål gradvis og stegvis. Jørn avslutter om rus med en enkel beskjed; – Jeg tror ikke man er ferdig med reguleringen på rusfeltet. Sex Den nye samtykkeloven – og da særlig «bare ja er ja»-modellen i strl. § 291 (1) – har vært og er et hett diskusjonstema. Vi ber Jørn gi oss problemstillingene med teskje. Hva er egentlig bakgrunnen for diskusjonen? Jørn forklarer at seksuallovbruddene tidligere vernet allmennheten og ærbarheten, mens selvbestemmelsesretten i større og større grad har kommet i fokus. Nyere lovreformer har endret seksualstraffebudene i denne retningen, og de fleste har handlet om å utvide voldtektsstraffebudet – det har «vokst». – Sammen med fremveksten av selvbestemmelsestankegangen, har man i økende grad sett behov for å markere krenkelser av denne selvbestemmelsesretten med bruk av voldtektsbegrepet. Utviklingen har gått mot å anse all seksuell omgang med noen som ikke har sagt ja som voldtekt. Straffelovens kapittel om seksuallovbrudd er imidlertid et system av ulike straffebud mot ulike seksuelle krenkelser, alt etter hvor alvorlige de regnes for å være. Juridisk sett er voldtekt bare en av mange seksualforbrytelser. At selvbestemmelsesretten er viktig, er alle enige om. Men, spør han; – Hvor mange tilfeller som innebærer brudd på denne selvbestemmelsen skal regnes som voldtekt? Her er det ulike syn. Noen vil ha en modell som vi nå har fått [«bare ja er ja»-modellen, red.anm]. Andre – inkludert meg – har vært skeptiske til dette. Jeg, på samme måte som Straffelovrådet, har foreslått å sette innslagspunktet for voldtekt ved seksuell omgang ved noen som har motsatt seg det [«nei er nei»-modellen, red.anm.]. Der er det ulike syn, avhengig av hvordan man ser på de prinsipielle spørsmålene og hva som er god juridisk regulering. Den loven vi nå har fått synes ikke jeg er så god. Hvilke effekter ønsket man og hvilke effekter, tilsiktede og utilsiktede, tror du samtykkeloven kommer loven til å få? – Dette blir nødvendigvis spekulativt. Loven vil etter alt å dømme ha en sterk symboleffekt. Alle er enige i at seksuelle krenkelser er et alvorlig problem, og at tiltak som reduserer slike er bra. Jørn er mer bekymret for hvilke effekter loven vil ha for strafferettens håndtering av problemstillingen. – Det er nå mer utydelig hva som skal regnes som en voldtekt, og jo mer utydelig dette er fra lovgivers side, jo større ansvar får påtalemyndigheten og domstolene for å regulere dette selv fra sak til sak. Hvorfor blir det vanskeligere å definere voldtekt nå enn tidligere? – Seksualitet er et felt der folk normalt sett interagerer på mer subtile måter – mye kan være underforstått og handle om relasjonens karakter og dynamikk. Den seksuelle interaksjonen er gjerne «diffus» og kan bestå av en kompleks og ustrukturert samhandling med større rom for utydelig kommunikasjon og feiloppfatninger. Hvor skal man da sette målepunktet for når situasjonen går fra bra til dårlig sex, og videre derfra til et straffbart overgrep som gir mange års fengsel? Mange kan ha en intuitiv oppfatning av hva som er god og dårlig sex, men grensen mot en straffbar voldtekt må ha et tydelig målepunkt som vi mangler i dag. Dette avspeiler seg i at ren passivitet etter en skjønnsmessig vurdering noen ganger kan utgjøre et samtykke, men andre ganger ikke. Han følger opp: – Jo mer utydelig definisjonen blir, jo mer faller ansvaret på påtalemyndigheten for å plukke ut de riktige sakene. Litt tabloid, men kan vi få «two stars and a wish/two wishes and a star» for samtykkeloven? – Jeg tror påtalemyndigheten og domstolen vil gi loven et forholdsvis fornuftig nedslagsfelt, men det er jo ikke egentlig deres oppgave. Det er lovgivers ansvar å avgrense de viktigste forbrytelsene klart og tydelig – det følger også av lovskravet at man i de fleste tilfeller kan avgjøre selv om handlingen er straffbar. Det synes jeg ikke denne loven lever opp til. Nå ligger ballen hos Høyesterett, og de får en viktig jobb med å trekke de nærmere grensene, mener Jørn. Foruten manglende forutberegnelighet er Jørn bekymret for en backlash-effekt der en utydelighet i loven virker kontraproduktivt ved at rettsvesenet blir utydelige i sin praktisering og store ressurser i strafferettsapparatet bindes opp i lange prosesser og ankesaker. Han viser til backlash-effekten ved innføringen av minstestraff, som mange mener fikk urimelige utslag og virket mot sin hensikt. – Et rettsapparat som er både ryddig, konsistent, forutsigbart og har rimelige og proporsjonale reaksjoner er det beste systemet for å motvirke seksuelle krenkelser. Desto mindre tvil det er om regelen, og desto tydeligere og tryggere rettssystemet er, desto sterkere vil det virke i denne sammenhengen. Han runder av: – Det er jeg mest redd for nå; at man får masse kontroverser og diskusjoner om loven som gjør kampen mot seksuelle krenkelser en bjørnetjeneste. Det er ikke alltid at det sterke symbolske uttrykket styrker en på sikt. I det personlige Jørnet I tråd med utgavetemaet følte vi oss nesten forpliktet til å stille Jørn et par tematiske og personlige spørsmål. På spørsmål om favorittrusmiddel – i vid forstand – svarer han kontant; – Det er Brannkamp, et par timer på stadion. I likhet med mange på fakultetet både i studentmassen og blant professorene (ja, vi ser på deg, Giertsen), håper også Jørn på bergensk seriegull hvert år. Er det en forbindelse mellom professoregenskaper og entusiasme for Brann fotballklubb, hvem vet? Injuria tar imot bidrag fra skribenter som ønsker å gjøre en empirisk studie av spørsmålet. Utgavetamet spiller på uttrykket “Sex, Drugs and Rock & Roll” som symboliserer ungdomsopprør. Har Jørn hatt en fase med rebelsk oppførsel i sine yngre år? Jørn måtte innrømme at han selv ikke var særlig opprørsk i sin ungdomstid, men; – Jeg er vesentlig mer opprørsk i dag enn da jeg var ung. Altså, jeg er mer forbanna nå enn jeg var da. Jeg reagerer mer mot en god del av de tingene som skjer i vår samtid, og har ganske sterke meninger om det. Da han var ung, så verden ut som den var på vei mot et bra sted. Det var kanskje ikke så stort, eller den gang synlig behov for ungdomsopprør på den tiden. Han mener likevel at dette har endret seg i nyere tid; – Nå er det skikkelig mange ting vi bør reagere mot. Det finnes både udemokratisk oppførsel og urettferdig ulikhet i verden, som man på en måte nesten aksepterer. Burde vi som jusstudenter være mer kritiske, mer opprørske? Rett og slett litt surere? – For det første syns jeg at studiet vårt skulle vært mer opprørsk. Den type jurister vi trenger i dag, er jo jurister med integritet, som står for noe. Jørn ble værende som professor på jussen etter utdanningen sin. Som professor og teoretiker er man gjerne av de mer opprørske personlighetene innenfor jussen. Mange på jusstudiet er gjerne mer interessert i å bli advokater i store firmaer eller anerkjente dommere. Syns du flere jusstudenter burde se andre veier innenfor jussen enn bare advokat og dommer? Det er jo en veldig personlig ting. Det fantastiske med jussutdannelsen er at den kan brukes på så mye forskjellig. Men hvis man har lyst til å påvirke verden der ute, så er det definitivt mange andre spor som er verdt å følge. Jørn påpeker at det ofte er de vågale og litt opprørske juristene som er med på å forme fremtidens rett og rettssystem. Denne oppgaven er ekstremt viktig, mener han. Jørns største rettspolitiske kjepphest er nemlig nettopp det at man aldri skal “underskatte verdien av systematisk, teoretisk tenking for jussen”. Det er, forklarer han, det som har formet jussen vi kjenner i dag. Helt til slutt ba vi Jørn om å gi oss sine beste studietips; – Det beste studietipset, det er et ganske kjipt tips, men ganske enkelt. Når du skal begynne å jobbe med et nytt fag, les jævlig mye. Til de av våre lesere som forventet en magisk trylleformel som skulle fikse alle studieproblemene, må vi dessverre beklage. Jørn forklarer at det viktigste i starten av et nytt fag er å absorbere informasjonen, plukk opp boka og sett på kaffetrakteren. – Folk er så imponert over kunstig intelligens. Men hva er kunstig intelligens? Jo, det er jo et forsøk på å designe noen maskiner som avspeiler vår intelligens! Se på det som hjernen din gjør hvis du mater den med store mengder data. De prosessene som skjer da er helt fantastiske! Det fins ingen annen måte å bli skikkelig bra på et fag, tror jeg, enn å bare jobbe og lese masse. Hva er ditt beste tips til eksamen da? Hvis du i første del av studiet bruker masse tid på å mate hjernen informasjon, så er det andre steget, når man nærmer seg eksamen, å slutte og mate og heller få distanse og perspektiv. Klapp igjen boka og alt sånt. Sørg for å ha gjort den tunge jobben lenge før. Gå en tur på Ulriken og se utover byen, og så få dette store perspektivet på ting. Organiser tankene dine. Da er du klar til eksamen! Vi runder av med en siste oppfordring fra en av jussens mer opprørske professorer. – Det ligger litt i jussens natur at vi skal tenke likt og alt mulig sånt. Men et sunt rettsfellesskap er noe mer. Det nærer av en mengde av litt forskjellige personligheter, med litt forskjellige bakgrunner, litt forskjellige syn på ting, litt forskjellige væremåter. Sånn får vi et mangfold i jussen òg. Når alle blir for ensrettede og opptatt av å være lik alle andre, så slutter vi å tenke kreativt, vi slutter å utfordre ting. Så om jeg skal oppfordre til noe, så er det: tør å være deg sjøl. Til alle førsteårsstudentene som for ikke så lenge siden ble fortalt at målet med jusstudiet er å sørge for at alle tenker helt likt om juss; hør på Jørn!