Å begrunne svaret sitt

Injuria.no • 19. april 2017

Skrevet av Tarjei Ellingsen Røsvoll

I en artikkel den 10. april 2017 kommer Johan André Eikrem og Carl Emil Bull Berg med en sterk kritikk av den vitenskapelige metoden som foreskrives for rettsanvendere av Knut Martin Tande i hans artikkel fra 2011. Denne metoden danner for øvrig mye av grunnlaget for kurset JUS133, Rettskjelde og metodelære, som studentene naturligvis bærer med seg videre. Kritikk er dermed svært viktig.

Likevel kan ikke enhver kritikk stå uimotsagt, særlig når den bygger på så mange (langt på vei feilaktige) antagelser og premisser. Det virker egentlig som om artikkelforfatterne ikke helt forstår hva den vitenskapelige metode er. Og ikke minst, som jeg skal komme tilbake til, ender artikkelforfatterne opp i en fallitterklæring for rettsstatens grunnlag og for rettsvitenskapens akademiske integritet. Den vitenskapelige metode ber oss bare, som lærerne på barneskolen, om å begrunne svaret vårt. Det kan da umulig medføre så store problemer?

Den grunnleggende tesen — identifikasjonsproblemet og kommunikasjonsvanskeligheter

Som grunnlag for de fleste av artikkelforfatternes påstander ligger det de velger å kalle «identifikasjonsproblemet». De mener det vil være vanskelig å identifisere forskjellige elementer som er nødvendige for å forstå Høyesteretts praksis. Deres tese er at en anvendelse av den vitenskapelige metode vil medføre at Høyesteretts votum blir «mer omfattende og mer uoversiktlige» – og at det dermed vil være vanskeligere å vite nøyaktig hva Høyesterett mener.

La meg først motsi deres banale poeng før jeg går over til det mer grunnleggende. Tesen er altså at omfanget på dommene gjør det vanskeligere å få oversikt. For det første er ikke dette sant, og for det andre et eventuelt problem man enkelt kan bøte på. Enhver ung, ny jusstudent har lest gamle dommer. De er tunge å lese, de sier veldig mye rart som (forhåpentligvis) ikke var intensjonen, og de er uoversiktlige. Og ikke minst, de danner merkelige rettssetninger for en rekke fremtidige dommer (bare se rekken av dommer som følger Passbåtdommen som en versting, eller hvor lang tid det tok å utvikle en god lære for objektivt erstatningsansvar for farlig bedrift.) Men hei, de er jo korte! Nyere dommer derimot, som gjerne inneholder utrolige mengder rettsstoff fra det stadig ekspanderende internasjonale materialet, er mye behageligere å lese.

Med andre ord: Det er ingen klar sammenheng mellom omfanget til en dom og hvor komplisert den faktisk er å forstå og/eller lese. Jeg benekter ikke at det er noen sammenheng, men det er på ingen måte den eneste faktoren.

De andre faktorene kan bedres betydelig, og bøte på de problemene som oppstår, slik at selv en svært omfattende dom er lett forståelig. Man kan for eksempel sørge for at Lovdata gir bedre sammendrag enn de gjør i dag, ha merknader til individuelle avsnitt i dommene og så videre og så videre. Dette er imidlertid kun for at det skal være mer behagelig å være ung jusstudent, og på ingen måte det sentrale i Høyesteretts prejudikatsrolle (selv om artikkelforfatterne gjerne skulle sett at det var slik). En kjapp tanke kan vel være å lære unge jusstudenter å skrive bedre, slik at det i fremtiden blir lettere å forstå deres juridiske resonnementer.

Å argumentere med Høyesteretts kommunikasjonsansvar blir smått paradoksalt når dette nettopp belager seg på transparens. Artikkelforfatterne trekker frem internasjonale rettskilder som noe som medfører enda større vanskeligheter – men dette vil jo nettopp tilsi en bedre vitenskapelig metode. Vi har få klare tolkningsprinsipper for hva vi gjør i alle situasjoner der internasjonal rett er relevant, dermed må argumentasjonen langt på vei basere seg på verdivalgene Tande oppstiller i sin metode. At rettskildebildet var så «enkelt» tidligere er jo et av de virkelig gode argumentene for å forsvare «latskapen» til Eckhoff.

Det sentrale for Høyesterett er å klart formidle én eller flere rettssetninger. Hver eneste gang Høyesterett avsier en dom danner de ny rett. Hver eneste gang Høyesterett sier at x tilfelle skal behandles slik, må alle fremtidige tilfeller som har likhetspunkter med x tilfelle behandles likt på de like punktene. Dersom Høyesterett ikke sier hvorfor de mener punkt A i dommen er relevant, så vil det jo være vilkårlig hvordan punkt A benyttes i en fremtidig dom.

Det samme poenget kan gjøres i relasjon til ratio decidendi som følger av en (eller en rekke) dommer. Dersom man ikke tydeliggjør hvorfor man mener argument x eller argument y er viktig/vektig i relasjon til den generelle regelen, blir det utelukkende opp til akademikere og rettsanvendere for øvrig å spekulere i dette, noe som på ingen måte medfører mindre vilkårlighet slik artikkelforfatterne postulerer, men mer.

Helt grunnleggende sett har jeg bare svært vanskelig for å se nøyaktig hvordan kommunikasjonsproblemer ovenfor rettsanvendere vil være et problem som følger av å gjøre drøftelser mer grundige.

Dette er imidlertid ikke like sant i relasjon til partene i saken. Kompliserte metodiske drøftelser er som artikkelforfatterne sier akademiske og utilgjengelige, «for folk flest». Dette er riktignok sant for de drøftelsene som Høyesterett foretar i dag og, uten at man anser dette som det største problemet i verden, men det er et poeng. Det er imidlertid – som de andre argumentene i deres tekst – ikke en nødvendig konsekvens av økt vitenskapelig bevissthet. En kan eksempelvis tenke seg at Høyesterett strukturerer dommene annerledes, eller skriver kortfattelige sammendrag der de uthever det de selv mener er viktig.

Retorikk som grunnlag for rettsstatens tillit

Artikkelforfatterne kommer imidlertid med en noe mer skremmende påstand. I tillegg til en generelt sett mer omfattende bolk av tekst, vil — ifølge artikkelforfatterne — en slik bruk av vitenskapelig metode medføre synliggjøring av flere argumenter, og på denne måten vil det «kunne virke retorisk mindre overbevisende om rettsanvenderen for eksempel oppstiller et mangfold av problemformuleringer og i tillegg drar med seg alle slutningene inn i harmoniseringsprosessen».

Dette blir som å kritisere barnet som påpeker at keiseren ikke har klær. Eller for en bedre sammenligning, som om en sampolstudent som skriver bachelor ikke har med tallgrunnlaget sitt, fordi dette kan «svekke tilliten til konklusjonen.»

En advokat skal være retorisk flink. En dommer skal være objektiv og balansert. Tilliten til domstolene er svært høy i Norge, i motsetning til tilliten til advokater. Dersom disse to rollene fra akademisk hold oppfordres til å sammenblandes slik artikkelforfatternes argumenter tilsier, vil dette unektelig medføre at vi får mindre tillit til domstolene. I beste fall vil kanskje ikke tilliten svekkes, men den vil være desto mindre fortjent.

Dersom du som dommer ikke klarer å overbevise partene i saken om at den aktuelle konklusjon er den riktige, så har du ikke skrevet en god nok dom.

Dersom rettsstaten står og faller på å være så retorisk god at man overbeviser partene, og ikke på at det rettslige resonnementet er såpass godt at dette overbeviser partene, så vet jeg ikke om vi har en rettsstat verdt å skryte av.

Obiter dictum og angrep på demokratisk legitimitet

Artikkelforfatterne gir seg heller ikke der. De mener også at en ytterligere synliggjøring vil medføre vanskeligheter med å identifisere hva som er viktige obiter dictum, da «resultatet av en vitenskapelig tilnærming er som nevnt at flere momenter som ikke har direkte betydning for resultatet vil inkluderes i den rettslige argumentasjonen på grunn av fokuset på transparens.»

Dette er ikke sant. Følger man den vitenskapelige tilnærming vil man jo tydelig presisere hva som er relevant for spørsmålet, og hva som ikke er relevant for spørsmålet. Dersom noe ikke er relevant vil jo dette være viktig å presisere i relasjon til de valgene og vurderingene man foretar.

Argumentet faller imidlertid også på et annet punkt, nemlig at artikkelforfatterne snakker om obiter dictum (og den utvikling hvor Høyesterett bruker dette mer aktivt), som noe positivt, som den vitenskapelige metode vil hindre bruken av. Dette er, etter mitt syn, en manglende forståelse av Høyesteretts rolle. Høyesterett «dømmer i siste instans». De kommer ikke med «synspunkter som kan være nyttige i senere saker i siste instans».

Obiter dictum er blitt akseptert. Dersom man imidlertid ser dette i et vitenskapelig perspektiv vil en raskt se at hensynet til demokratisk legitimitet svekkes av en ytterligere bruk av obiter dictum — dette er ikke i utgangspunktet en del av Høyesteretts mandat. Dersom artikkelforfatterne ønsker at dommere skal uttale seg om mer enn sakens spørsmål burde de argumentere for domstolens adgang til å ta saker (eller spørsmål i saken) ex officio, fortrinnsvis gjennom å be lovgiver gjøre en slik lovendring.

Problemet som løftes frem i relasjon til «tilsynelatende dissens» er for det første helt konstruert; at dommere er uenige på enkelte punkter, men enige i konklusjonen gjør det ikke vanskeligere å forstå. Tvert i mot, da kan heller partene se at det faktisk var noen som hadde sett deres perspektiv på en god måte, og i så måte forsone seg med at det beste argumentet tross alt vant frem.

Så hva med verdiene? Vel, én ting er sikkert. Å si at Høyesterett ikke skal gå grundig til verks basert på demokratisk legitimitet, forutberegnelighet, rimelighet og rettferdighet, men heller på retorikk og simplifiserte domspremisser, kan vanskelig sies å ivareta særlig andre verdier enn advokatenes egeninteresse i å opprettholde et rettssystem der de beste retorikerne er de som vinner frem.

Diverse innvendinger

Artikkelforfatterne påpeker så at den vitenskapelige metode erkjenner noen av sine egne mangler, og erkjenner at noe pragmatisme er nødvendig. De mener dette er problematisk. Ifølge dem baserer pragmatismen seg på ressurs- og tidsmangler, heller enn en «tilsiktet imøtegåelse» av potensielle ulemper. Ettersom jeg nå har vist hvordan disse «potensielle ulempene» mer eller mindre ikke holder vann, står ikke dette poenget lenger. Den vitenskapelige metode har kun ressurs- og tidsmessige begrensninger. Det er ingen indre konflikt i den vitenskapelige metode sett bort fra dette.

Artikkelforfatterne påpeker også at den vitenskapelige tilnærming ender opp i uendelig regress, noe som er riktig. Retningslinjene for valg og vurderinger som Tande beskriver, vil igjen måtte besvares med hvordan disse retningslinjene skal vurderes, og så videre og så videre. Dette er imidlertid ikke et argument mot en vitenskapelig metode. Bare fordi man ikke kan løse alle problemer, så betyr ikke dette at man ikke må gjøre sitt beste for å løse noen. Det er noe paradoksalt fra artikkelforfatternes side at de mener den vitenskapelige metode er dårlig, fordi den ikke er god nok. Dette fremstår jo som en aksept av at den vitenskapelige metode i utgangspunktet er god, noe som slår beina under hele deres poeng.

Det eneste artikkelforfatterne har lykkes i å påpeke er at vitenskapelig metode ikke er utarbeidet nok og ikke gjennomført nok i rettssystemet slik det står i dag. I tillegg til å grunnleggende sett misforstå hva en vitenskapelig tilnærming medfører seg, ser det ut som om artikkelforfatterne faktisk ønsker å forsvare en rettsstat som belager seg på retorikk heller enn kvalitetsargumenter. Det er en trist tanke. Når de så anklager Tande for å «sette seg opp mot landets lovgivende organ; Stortinget» kan vi heller rette fokuset mot artikkelforfatterne selv.

Den reelle kritikken

Jeg vil imidlertid ikke la Tandes vitenskapelige metode, eller mer presist hans fremstilling av den, stå uimotsagt som en perfekt lære — det er den ikke. I motsetning til artikkelforfatterne vil jeg imidlertid påstå at problemet er at Tande ikke går langt nok. Juridisk argumentasjon blir, som all annen argumentasjon, nødvendigvis påvirket av den enkelte rettsanvenders syn på det som er relevant. Tande har i så måte for lite fokus på fallgruver som man burde være ekstra bevisst på; hvilke sympatier og antipatier som er vanlige hos mange jurister, og eventuelt hvordan disse burde korrigeres for.

Dersom du eksempelvis har noen med Downs syndrom i din nære krets vil du antageligvis sympatisere noe mer med flertallet i Fosterdiagnostikk-dommen. Dersom du har motforestillinger mot slibrige advokater vil du nok i større grad sympatisere med flertallet i Advokatpartnerdommen.

For å illustrere hvor viktig dette er i praksis er Holship-dommen et godt eksempel. Dommen er en plenumsdom, og partene er (i korte trekk) det offentlige versus det private. Dommen ble avsagt med dissens, 10-7. Det interessante er at de som gikk i favør av det private i hovedsak var menn, mens de som gikk i favør av det offentlige i hovedsak var kvinner. Som kjent er det et gjennomgående problem at mannlige jurister går til det private, mens kvinnelige går til det offentlige etter endt utdannelse. En ikke så urimelig antagelse kan være at dette nettopp får utslag i hvordan dommerne ønsket å besvare Holship-dommen.

Vi har også studier fra sammenlignende politikk ved UiB som hevder å vise at partipolitisk tilhørighet samvarierer med støtte for det private/det offentlige i dommer.

Samvariasjon er ikke kausalitet, og jeg hevder ikke skillet på menn/kvinner i Holship er den eneste utslagsgivende faktoren. Det er imidlertid et poeng jeg tror mange personlig vil kjenne seg igjen i. Ditt politiske og verdimessige syn på saken er — for den intuitive vurderingen av det rettslige spørsmålet — ofte svært utslagsgivende. Det er først når man går grundig til verks for å korrigere for dette med grundigere argumentasjon mot den siden av saken man sympatiserer med at man oppnår reell balanse.

Her burde Tande fokusere. Og samtidig burde Tande — som person med innflytelse på universitetet — arbeide for en mer balansert rekrutteringsbase, av mennesker fra flere samfunnslag, slik at fallgruvene som oppstår fordi så mange jurister kommer fra lik bakgrunn, blir korrigert for. Og for guds skyld; at vi er så homogene at vår intuisjon er lik er et problem, ikke et gode.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.