Jusspust – Hvorfor trenger vi en kampanje?

Injuria.no • 20. februar 2017

Skrevet av Ida Victoria Rullestad

Høsten 2016 fikk Dragefjellet besøk av NRKs program Innafor. I sin utforming av programmet oppsøkte journalistene flere typisk prestisjetunge linjer for å finne ut hvordan miljøet og dynamikken er på nettopp slike steder. De ville undersøke vårt fakultet og vår hverdag.

NRK traff godt med timingen, for akkurat i denne perioden var JSU aktive med den mye roste kampanjen Jusspust, som skulle dempe det negative karakterfokuset som tidvis klinker til i korridorene på Dragefjellet. Hovedbudskapet i kampanjen er at jusstudenter må roe ned og trekke pusten. I de mange videosnuttene som ble publisert går jurister, advokater og professorer ut med følgende beskjed: Du får jobb selv om du ikke har toppkarakterer, så slapp av, og nyt studietiden.

Et deilig budskap.

Men hvorfor er slike kampanjer nødvendig her på jussen, og hvorfor ser vi ikke tilsvarende på andre fakulteter?

Jeg har en teori, jeg vet ikke om den stemmer, og jeg håper jeg tar feil. Jeg tror at kjernen i problemet er at litt for mange dyktige og gode studenter på Dragefjellet ikke tror på noe før det blir fortalt dem. Egne tanker og ideer har ikke nødvendigvis så stor verdi. Resultatet blir en gjeng engstelige mennesker som blindt følger flokken. Mange studenter er, etter mitt syn, usunt opptatte av hva som blir sagt, hvem som sa det og hvor mye vekt man skal gi det, alt etter personens «status» (var vedkommende «bare» en student, eller var det selveste kurslederen?). Auditorium 1 er til tider som et vepsebol, alle mann til tastaturet, for gud forby at man skulle gå glipp av et eneste ord. Jeg har hørt kursledere nærmest be forsamlingen om å slutte og skrive og heller lytte til de velvalgte avsluttende ordene de vil at vi skal få med oss. Så programmerte er vi altså til å helt ukritisk ta til oss alt som blir sagt, uten filter.

Jusspust treffer derfor svært godt som kampanje, nettopp på grunn av hvordan den er utformet. Dyktige jurister forteller oss at vi må roe ned, at det kommer til å gå bra uansett. Hvorfor kan vi bare tro på dette glade budskap når det blir fortalt til oss av autoriteter, tredd nedover hodet på oss som en sekk? Hvorfor kan vi ikke tenke disse tankene selv? Dersom vi studenter bare innretter oss etter det som blir fortalt og formidlet, heller enn å stoppe opp for å tenke selv og lytte til stemmen innenfra, lurer jeg på hvor lidenskapen og kjærligheten til faget skal oppstå fra.

Vi som studerer juss skal inn i respekterte stillinger, vi skal få makt og penger mellom hendene. Da holder det ikke å blindt la seg lede av det flokken gjør, og det andre forteller. Du skal foreta verdivurderinger en gang, avveie interesser mot hverandre, ta avgjørelser som preger liv. Da må du ha en moralsk kjerne. Du skal skinne gjennom som menneske i jobben du gjør som jurist. Verden brenner, og mer enn noen gang trengs de riktige hodene og hjertene på de rette stedene for å ta de vanskelige beslutningene. Så skru på hodet ditt, skru på hjertet. Du er ingen maskin – og det er din største styrke. Sitter du passiv og skriver ned det alle sier uten å tenke selv, kopierer kunnskap i blinde, og aldri tør noe annet i frykt for å stryke, da er det ingenting som skiller deg og en skrivemaskin.

Ikke vær en skrivemaskin. Vær en god og raus versjon av deg selv. Og aldri glem at det er vi som skaper miljøet på Dragefjellet, meg og deg, og ingen kampanje er viktigere enn den innsatsen vi studenter legger ned for å lage en god hverdag for hverandre. Dersom vi skal ta ned det trykket som til tider ligger i gangene på fakultetet, må vi først anerkjenne at alle har et ansvar for at de andre rundt oss skal ha det bra. Så hils og smil til de rundt deg. Dragefjellet er på det jevne et godt sted å være for de aller fleste. Men man skal ikke se bort fra at det kan oppstå et spesielt trykk her ute, som vi alle må prøve å utjevne med væremåten vår.

Og her kommer det jeg bryr meg mest om: Vi trenger ingen kampanje hvis vi bare møter hverandre med raushet og respekt. Karakterfokuset vil jevnes med jorden viss vi alle behandler hverandre godt. Opp fra asken vil noe nytt reise seg: Ny oksygen, frisk luft å puste fritt i. Et studiemiljø der fokuset er å lære, jobbe hardt og å ha det godt. Ikke fordi noen har sagt at det er riktig, men fordi det er det du ønsker selv.

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.