Jusspust – Hvorfor trenger vi en kampanje?

Injuria.no • 20. februar 2017

Skrevet av Ida Victoria Rullestad

Høsten 2016 fikk Dragefjellet besøk av NRKs program Innafor. I sin utforming av programmet oppsøkte journalistene flere typisk prestisjetunge linjer for å finne ut hvordan miljøet og dynamikken er på nettopp slike steder. De ville undersøke vårt fakultet og vår hverdag.

NRK traff godt med timingen, for akkurat i denne perioden var JSU aktive med den mye roste kampanjen Jusspust, som skulle dempe det negative karakterfokuset som tidvis klinker til i korridorene på Dragefjellet. Hovedbudskapet i kampanjen er at jusstudenter må roe ned og trekke pusten. I de mange videosnuttene som ble publisert går jurister, advokater og professorer ut med følgende beskjed: Du får jobb selv om du ikke har toppkarakterer, så slapp av, og nyt studietiden.

Et deilig budskap.

Men hvorfor er slike kampanjer nødvendig her på jussen, og hvorfor ser vi ikke tilsvarende på andre fakulteter?

Jeg har en teori, jeg vet ikke om den stemmer, og jeg håper jeg tar feil. Jeg tror at kjernen i problemet er at litt for mange dyktige og gode studenter på Dragefjellet ikke tror på noe før det blir fortalt dem. Egne tanker og ideer har ikke nødvendigvis så stor verdi. Resultatet blir en gjeng engstelige mennesker som blindt følger flokken. Mange studenter er, etter mitt syn, usunt opptatte av hva som blir sagt, hvem som sa det og hvor mye vekt man skal gi det, alt etter personens «status» (var vedkommende «bare» en student, eller var det selveste kurslederen?). Auditorium 1 er til tider som et vepsebol, alle mann til tastaturet, for gud forby at man skulle gå glipp av et eneste ord. Jeg har hørt kursledere nærmest be forsamlingen om å slutte og skrive og heller lytte til de velvalgte avsluttende ordene de vil at vi skal få med oss. Så programmerte er vi altså til å helt ukritisk ta til oss alt som blir sagt, uten filter.

Jusspust treffer derfor svært godt som kampanje, nettopp på grunn av hvordan den er utformet. Dyktige jurister forteller oss at vi må roe ned, at det kommer til å gå bra uansett. Hvorfor kan vi bare tro på dette glade budskap når det blir fortalt til oss av autoriteter, tredd nedover hodet på oss som en sekk? Hvorfor kan vi ikke tenke disse tankene selv? Dersom vi studenter bare innretter oss etter det som blir fortalt og formidlet, heller enn å stoppe opp for å tenke selv og lytte til stemmen innenfra, lurer jeg på hvor lidenskapen og kjærligheten til faget skal oppstå fra.

Vi som studerer juss skal inn i respekterte stillinger, vi skal få makt og penger mellom hendene. Da holder det ikke å blindt la seg lede av det flokken gjør, og det andre forteller. Du skal foreta verdivurderinger en gang, avveie interesser mot hverandre, ta avgjørelser som preger liv. Da må du ha en moralsk kjerne. Du skal skinne gjennom som menneske i jobben du gjør som jurist. Verden brenner, og mer enn noen gang trengs de riktige hodene og hjertene på de rette stedene for å ta de vanskelige beslutningene. Så skru på hodet ditt, skru på hjertet. Du er ingen maskin – og det er din største styrke. Sitter du passiv og skriver ned det alle sier uten å tenke selv, kopierer kunnskap i blinde, og aldri tør noe annet i frykt for å stryke, da er det ingenting som skiller deg og en skrivemaskin.

Ikke vær en skrivemaskin. Vær en god og raus versjon av deg selv. Og aldri glem at det er vi som skaper miljøet på Dragefjellet, meg og deg, og ingen kampanje er viktigere enn den innsatsen vi studenter legger ned for å lage en god hverdag for hverandre. Dersom vi skal ta ned det trykket som til tider ligger i gangene på fakultetet, må vi først anerkjenne at alle har et ansvar for at de andre rundt oss skal ha det bra. Så hils og smil til de rundt deg. Dragefjellet er på det jevne et godt sted å være for de aller fleste. Men man skal ikke se bort fra at det kan oppstå et spesielt trykk her ute, som vi alle må prøve å utjevne med væremåten vår.

Og her kommer det jeg bryr meg mest om: Vi trenger ingen kampanje hvis vi bare møter hverandre med raushet og respekt. Karakterfokuset vil jevnes med jorden viss vi alle behandler hverandre godt. Opp fra asken vil noe nytt reise seg: Ny oksygen, frisk luft å puste fritt i. Et studiemiljø der fokuset er å lære, jobbe hardt og å ha det godt. Ikke fordi noen har sagt at det er riktig, men fordi det er det du ønsker selv.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.