SAMBOERE: Hvilke rettsregler gjelder ved opphør av samboerskap, og hvor er hullene?

Injuria.no • 11. september 2017

Skrevet av: Åse Kvisberg (JURK) 

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) yter gratis rettshjelp for kvinner og alle som definerer seg som kvinner. Kontoret driftes av jusstudenter sammen med daglig leder og fagrådgiver. Søknadsfrist er den 1. mai og den 1. november. Se www.jurk.no for mer informasjon."

Samboere kjennetegnes ved at de lever i et ekteskapslignende forhold, uten å være gift. Denne definisjonen brukes også i loven [1]. I teorien defineres samboere som to mennesker i en «etablert følelsesmessig enhet» med sikte på et samliv av varighet [2]. Samboere faller derfor utenfor lovgivningen for ektefeller, på tross av at de kan være samboere i lang tid og ha felles barn.

Samboerskap som samlivsform har gradvis økt i popularitet. I 2015 var det 700 000 mennesker i Norge som levde i samboerskap. Dette utgjør 18 % av befolkningen (SSB, 2015). Samboerskap er mest populært i alderen 25 til 35 år. Videre er det svært normalt å leve som samboere før man gifter seg. I 2009 hadde 80 % av alle gifte, født mellom 1950 og 1984, vært samboere først [3].

Denne artikkelen er basert på dagens rettstilstand. Jeg vil fokusere på reglene som kommer til anvendelse ved opphør av samboerskap. Jeg vil kort nevne reglene for opphør ved død, for så å gå nøyere inn på hvilke regler som anvendes når samboerskapet opphører ved brudd.

Rettsstillingen under samlivet
Et samboerskap vil i utgangspunktet ikke innebære noen endring i det økonomiske forholdet mellom samboerne. Det hver av samboerne eide før de flyttet sammen, eier hver av dem fremdeles. Det samme gjelder i utgangspunktet det man kjøper, arver eller får i gave under samlivet. Partene kan imidlertid bli sameiere av gjenstander under samlivet. Sameie kan for eksempel oppstå ved avtale eller ved mottakelse av gave og arv i fellesskap. Jeg går ikke nærmere inn på reglene om sameie.


Opphør ved død
Arveloven skiller mellom arverett for samboere med og uten barn. De som «har, har hatt eller ventar barn med den avdøde» har arverett til 4 G, jf. § 28 b. Dette gjelder uten hensyn til pliktdelsarven til samboernes barn. Samboer arver likevel ikke dersom førstavdøde, forut for sin død, har opplyst gjenlevende om at han i testament vil begrense eller frata arveretten. I det tilfellet vil gjenlevende ikke arve noen ting. For samboere uten felles barn, vil arveretten være betinget av at det er nedfelt i testament. Samboerne må ha vært samboere i minst 5 år. Gjenlevende vil da ha fortrinnsrett på 4 G, en rett som går foran pliktdelsarven til livsarvinger, jf. § 28 b første ledd annet punktum. Arv utover dette må tas av «friarven». Oppretter førstavdøde ikke testament, vil samboeren følgelig ikke arve ham.

Samboer som nevnt, har også en begrenset rett til å sitte i uskifte, jf. § 28 c første ledd. Denne retten gjelder for samboere som har, har hatt eller venter felles barn. For samboere uten barn, er retten betinget av testament.

I alle tilfeller som faller utenfor reglene som er nevnt, gjøres det økonomiske oppgjøret etter hovedregelen. Hver tar da ut det de selv tok med inn i samboerskapet. Samboernes rettsstilling og økonomiske trygghet ved dødsfall er derfor i stor grad betinget av førstavdødes og de øvrige arvingenes velvilje. Dette kan føre til absurde situasjoner hvor mor står arveløs, mens deres felles barn overtar bolig, innbo, bolig, båt og penger.

Opphør ved brudd
Det foreligger per dags dato ingen lov som regulerer formuesfordelingen ved opphør av samboerskap ved brudd. Det er da eierforholdet som avgjør, og hver beholder sin gjeld og sine eiendeler. I vurderingen av hvem som eier hva, er det de reelle eierforholdene som er avgjørende, ikke hvem som formelt er registrert som eier [4]. Dette skaper forvirring i mange av sakene JURK behandler.

Samboere står fritt til å avtale hvordan eierforholdene skal være. De står også fritt til å avtale hvordan en deling ved endt samboerskap skal gjøres. Der det foreligger avtale byr den rettslige vurderingen sjelden på problemer. En slik avtale kan inngås når samboerskapet inngås, underveis eller ved opphør. Dersom samboeravtalen er avtalerettslig gyldig, legges denne til grunn. Avtalerettens sensurregler kommer til anvendelse. Undersøkelser [5] viser at kun 1 av 4 par har inngått en slik avtale.

Opparbeidelse av eierandel

Det er særlig i langvarig samboerskap at eiendomsgrensen byr på problemer. JURK erfarer ofte at den ene samboeren prioriterer jobb og betaler huslånet, mens den andre bidrar i hjemmet med barn og betaler forbruksutgifter. Alminnelige formuerettslige prinsipper gjør at den som kjøper en gjenstand, også blir eier. Et sentralt spørsmål blir da hvorvidt, og hvordan, den som ikke direkte bidrar til anskaffelsen av husholdningens verdier, skal bli medeier. Medeiendomsrett bestemmer også hvilken økonomisk situasjon vedkommende står i ved samlivsbruddet.

Det er sentral rettspraksis på hvordan en samboer kan opparbeide eierskap til formuesgoder på annen måte enn ved avtale. Den første dommen om dette er Husmordommen (Rt. 1975 s. 220). Denne saken gjaldt et ektepar, men den samme ulovfestede vurderingen gjør seg gjeldende for samboere. Både direkte og indirekte bidrag er relevante for hvem som har ervervet. Direkte bidrag er at man skyter inn penger eller stifter gjeld i forbindelse med ervervet. Indirekte bidrag er enten hus- og omsorgsarbeid eller betaling av forbruksutgifter. Grunntanken er at den som har påtatt seg mer enn sin del, har frigjort tid eller kapital for den andre. Dersom denne frigjorte tid eller kapital benyttes til anskaffelsen av eiendeler, foreligger det en medvirkning til anskaffelsen. Om medvirkningen er stor nok, kan den indirekte bidragsyteren bli medeier. Vurderingene som må tas er derfor om en person har bidratt med mer enn sin andel og om dette har frigjort tid eller kapital for den andre. Videre må det vurderes hvor stor frigjøringen er og hvilken grad av fellesskap ervervet har.

Når rettskilden er rettspraksis, og vurderingen skjønnsmessig og sammensatt, blir rettstilstanden lite forutsigbar. Delingen er gjort til et spørsmål for jurister, og ikke noe samboerne med enkelthet kan løse seg imellom. Dette skaper konflikter og unødvendig belastning av domstolene. Videre gjør det at mange samboere som i hovedsak har bidratt indirekte til de store formuesgodene, står tomhendt igjen. Et lite rimelig resultat mener JURK.

Vederlagskrav
Denne problemstillingen kommer på spissen hvor den ene samboeren har brukt midler som har kommet den andres eiendom til gode, for eksempel oppussing. Vederlagskravet skal kompensere for partens bidrag, som ikke har vært stor nok til å resultere i eierandel.

Normen om vederlagskrav er utviklet i juridisk teori og av Høyesterett. Hvert tilfelle må vurderes konkret. Dette gjør rettstilstanden usikker. Den første dommen hvor vederlagskrav vurderes, er Stell- og pleiedommen (Rt. 2000 s. 1089). I denne saken hadde den ene samboeren pleiet og stelt for sin syke samboer. De hadde vært samboere i 14 år, og det var avdøde som eide leiligheten. Vurderingen for Høyesterett var om gjenlevende kunne tilkjennes et vederlag for arbeidet hun hadde gjort. Førstvoterende konstaterer at grunnvilkåret for å få vederlag, er at samboeren har tilført den andre « en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse » (avsnitt 29). Videre må vederlag være rimelig (avsnitt 32).

Vederlagskrav ble igjen behandlet i HR-2011-1739 og HR-2011-1740 [6]. I disse sakene anførte de kvinnelige samboerne at de hadde krav på et økonomisk vederlag som følge av at de hadde tilført sine respektive menn en betydelig økonomisk fordel ved å betale mer enn sin del av forbruksutgiftene. Det diskuteres i juridisk teori [7] hva som menes med «sin del».  De kvinnelige samboerne anførte et evneprinsipp. Dette prinsippet går ut på at hver av partene forutsettes å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekker en part forbruk utover denne andelen, anses dette å være en økonomisk fordel for den andre. Høyesterett tok i stedet utgangspunkt i et halvpartsprinsipp i det de uttalte at det i stedet er «naturlig å ta utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne» (HR-2011-1739, avsnitt 30). Høyesterett mener altså at man ikke har tatt mer enn sin del, dersom man ikke har betalt mer enn halvparten av forbrukskostnadene. Dommens resultat kan innebære at i forhold hvor det er stor økonomisk skjevhet mellom samboerne, vil et vederlagskrav i praksis være utelukket.

Husstandsfellesskapsloven
Denne loven gir en viss rett til å innløse den andre samboerens bolig til markedspris. Vilkårene for at loven skal komme til anvendelse er gitt i § 1. For det første må samboerne være over 18 år. De må ha bodd sammen i minst to år eller ha, ha hatt eller vente barn sammen. Videre må eiendommen som kreves overtatt, utelukkende eller hovedsakelig ha tjent som partenes felles bolig. Det siste vilkåret er at sterke grunner må tale for overtakelse. Det betyr at interessen eller behovet for å overta, må veie tyngre enn behovet for å beholde eiendommen. Det gjøres en bred helhetsvurdering, hvor blant annet barna og deres tilknytning har betydning. Retten får anvendelse også ved samboerens død.

Problemer
I JURKs saksbehandling møter vi mange som kommer dårlig økonomisk ut ved endt samboerskap. Det er særlig to forhold som er problematiske. For det første er ekteskapsinngåelsen skjæringspunktet for eierskap. Dette er utfordrende, siden norske par i all hovedsak starter sitt parforhold med et samboerskap. På denne måten starter samlivet før ekteskap blir aktuelt. Den likestillingen og delingen ekteskapsloven søker å beskytte, får dermed ikke samme betydning for samboerskap.

Videre har de aller fleste ingen samboeravtale. Undersøkelser [8] viser at få samboere har samboeravtale. Da faller man tilbake på utgangspunktet om at hver tar med sitt etter at samboerskapet tar slutt. Den eneste muligheten er da å argumentere for opparbeidelse av eierandel eller krav om vederlag. Det kan også være uheldig med en samboeravtale inngått tidlig i samboerskapet, hvis økonomiske forhold og varigheten av samboerskapet har endret seg vesentlig på tidspunktet for bruddet.

Generelt opplever JURK at det er store misforståelser og forvirring rundt dagens rettstilstand. Allerede på 90-tallet ble utfordringene for samboere utredet [9]. Det ble konkludert med behov for opplysning og kunnskapsutvikling. JURK ønsker at politikerne igjen tar opp tråden, og tar på alvor problemene som dagens rettstilstand fører til. Gjennom sin saksbehandling opplever JURK at manglende regulering for samboere svekker likestillingen og legger til rette for fattigdom.

 

[1] Arveloven §28 a

[2] Lødrup og Sverdrup: «Familierett» 8.utg (2016), s. 348

[3] SSB «Samfunnsspeilet», 2009/1

[4] Følger bl.a. av Rt. 1935 s. 981 (Bygland)

[6] Se gjennomgang av disse i Sverdrup: «Vederlagskrav og lemping i samboerforhold - to nye høyesterettsdommer» (2011)

[7] B.la. Sverdrup: «Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv» (1997), s. 394-398

[8] "Nye samlivsformer, velferdspolitiske utforminger", SSB, 2003. Hentet fra: https://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Bare_en_av_ti_har_samboeravtale/1236685423059. lest: 07.09.17

[9] NOU 1999:25, se spesielt kap 2.7

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.