SAMBOERE: Hvilke rettsregler gjelder ved opphør av samboerskap, og hvor er hullene?

Injuria.no • 11. september 2017

Skrevet av: Åse Kvisberg (JURK) 

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) yter gratis rettshjelp for kvinner og alle som definerer seg som kvinner. Kontoret driftes av jusstudenter sammen med daglig leder og fagrådgiver. Søknadsfrist er den 1. mai og den 1. november. Se www.jurk.no for mer informasjon."

Samboere kjennetegnes ved at de lever i et ekteskapslignende forhold, uten å være gift. Denne definisjonen brukes også i loven [1]. I teorien defineres samboere som to mennesker i en «etablert følelsesmessig enhet» med sikte på et samliv av varighet [2]. Samboere faller derfor utenfor lovgivningen for ektefeller, på tross av at de kan være samboere i lang tid og ha felles barn.

Samboerskap som samlivsform har gradvis økt i popularitet. I 2015 var det 700 000 mennesker i Norge som levde i samboerskap. Dette utgjør 18 % av befolkningen (SSB, 2015). Samboerskap er mest populært i alderen 25 til 35 år. Videre er det svært normalt å leve som samboere før man gifter seg. I 2009 hadde 80 % av alle gifte, født mellom 1950 og 1984, vært samboere først [3].

Denne artikkelen er basert på dagens rettstilstand. Jeg vil fokusere på reglene som kommer til anvendelse ved opphør av samboerskap. Jeg vil kort nevne reglene for opphør ved død, for så å gå nøyere inn på hvilke regler som anvendes når samboerskapet opphører ved brudd.

Rettsstillingen under samlivet
Et samboerskap vil i utgangspunktet ikke innebære noen endring i det økonomiske forholdet mellom samboerne. Det hver av samboerne eide før de flyttet sammen, eier hver av dem fremdeles. Det samme gjelder i utgangspunktet det man kjøper, arver eller får i gave under samlivet. Partene kan imidlertid bli sameiere av gjenstander under samlivet. Sameie kan for eksempel oppstå ved avtale eller ved mottakelse av gave og arv i fellesskap. Jeg går ikke nærmere inn på reglene om sameie.


Opphør ved død
Arveloven skiller mellom arverett for samboere med og uten barn. De som «har, har hatt eller ventar barn med den avdøde» har arverett til 4 G, jf. § 28 b. Dette gjelder uten hensyn til pliktdelsarven til samboernes barn. Samboer arver likevel ikke dersom førstavdøde, forut for sin død, har opplyst gjenlevende om at han i testament vil begrense eller frata arveretten. I det tilfellet vil gjenlevende ikke arve noen ting. For samboere uten felles barn, vil arveretten være betinget av at det er nedfelt i testament. Samboerne må ha vært samboere i minst 5 år. Gjenlevende vil da ha fortrinnsrett på 4 G, en rett som går foran pliktdelsarven til livsarvinger, jf. § 28 b første ledd annet punktum. Arv utover dette må tas av «friarven». Oppretter førstavdøde ikke testament, vil samboeren følgelig ikke arve ham.

Samboer som nevnt, har også en begrenset rett til å sitte i uskifte, jf. § 28 c første ledd. Denne retten gjelder for samboere som har, har hatt eller venter felles barn. For samboere uten barn, er retten betinget av testament.

I alle tilfeller som faller utenfor reglene som er nevnt, gjøres det økonomiske oppgjøret etter hovedregelen. Hver tar da ut det de selv tok med inn i samboerskapet. Samboernes rettsstilling og økonomiske trygghet ved dødsfall er derfor i stor grad betinget av førstavdødes og de øvrige arvingenes velvilje. Dette kan føre til absurde situasjoner hvor mor står arveløs, mens deres felles barn overtar bolig, innbo, bolig, båt og penger.

Opphør ved brudd
Det foreligger per dags dato ingen lov som regulerer formuesfordelingen ved opphør av samboerskap ved brudd. Det er da eierforholdet som avgjør, og hver beholder sin gjeld og sine eiendeler. I vurderingen av hvem som eier hva, er det de reelle eierforholdene som er avgjørende, ikke hvem som formelt er registrert som eier [4]. Dette skaper forvirring i mange av sakene JURK behandler.

Samboere står fritt til å avtale hvordan eierforholdene skal være. De står også fritt til å avtale hvordan en deling ved endt samboerskap skal gjøres. Der det foreligger avtale byr den rettslige vurderingen sjelden på problemer. En slik avtale kan inngås når samboerskapet inngås, underveis eller ved opphør. Dersom samboeravtalen er avtalerettslig gyldig, legges denne til grunn. Avtalerettens sensurregler kommer til anvendelse. Undersøkelser [5] viser at kun 1 av 4 par har inngått en slik avtale.

Opparbeidelse av eierandel

Det er særlig i langvarig samboerskap at eiendomsgrensen byr på problemer. JURK erfarer ofte at den ene samboeren prioriterer jobb og betaler huslånet, mens den andre bidrar i hjemmet med barn og betaler forbruksutgifter. Alminnelige formuerettslige prinsipper gjør at den som kjøper en gjenstand, også blir eier. Et sentralt spørsmål blir da hvorvidt, og hvordan, den som ikke direkte bidrar til anskaffelsen av husholdningens verdier, skal bli medeier. Medeiendomsrett bestemmer også hvilken økonomisk situasjon vedkommende står i ved samlivsbruddet.

Det er sentral rettspraksis på hvordan en samboer kan opparbeide eierskap til formuesgoder på annen måte enn ved avtale. Den første dommen om dette er Husmordommen (Rt. 1975 s. 220). Denne saken gjaldt et ektepar, men den samme ulovfestede vurderingen gjør seg gjeldende for samboere. Både direkte og indirekte bidrag er relevante for hvem som har ervervet. Direkte bidrag er at man skyter inn penger eller stifter gjeld i forbindelse med ervervet. Indirekte bidrag er enten hus- og omsorgsarbeid eller betaling av forbruksutgifter. Grunntanken er at den som har påtatt seg mer enn sin del, har frigjort tid eller kapital for den andre. Dersom denne frigjorte tid eller kapital benyttes til anskaffelsen av eiendeler, foreligger det en medvirkning til anskaffelsen. Om medvirkningen er stor nok, kan den indirekte bidragsyteren bli medeier. Vurderingene som må tas er derfor om en person har bidratt med mer enn sin andel og om dette har frigjort tid eller kapital for den andre. Videre må det vurderes hvor stor frigjøringen er og hvilken grad av fellesskap ervervet har.

Når rettskilden er rettspraksis, og vurderingen skjønnsmessig og sammensatt, blir rettstilstanden lite forutsigbar. Delingen er gjort til et spørsmål for jurister, og ikke noe samboerne med enkelthet kan løse seg imellom. Dette skaper konflikter og unødvendig belastning av domstolene. Videre gjør det at mange samboere som i hovedsak har bidratt indirekte til de store formuesgodene, står tomhendt igjen. Et lite rimelig resultat mener JURK.

Vederlagskrav
Denne problemstillingen kommer på spissen hvor den ene samboeren har brukt midler som har kommet den andres eiendom til gode, for eksempel oppussing. Vederlagskravet skal kompensere for partens bidrag, som ikke har vært stor nok til å resultere i eierandel.

Normen om vederlagskrav er utviklet i juridisk teori og av Høyesterett. Hvert tilfelle må vurderes konkret. Dette gjør rettstilstanden usikker. Den første dommen hvor vederlagskrav vurderes, er Stell- og pleiedommen (Rt. 2000 s. 1089). I denne saken hadde den ene samboeren pleiet og stelt for sin syke samboer. De hadde vært samboere i 14 år, og det var avdøde som eide leiligheten. Vurderingen for Høyesterett var om gjenlevende kunne tilkjennes et vederlag for arbeidet hun hadde gjort. Førstvoterende konstaterer at grunnvilkåret for å få vederlag, er at samboeren har tilført den andre « en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse » (avsnitt 29). Videre må vederlag være rimelig (avsnitt 32).

Vederlagskrav ble igjen behandlet i HR-2011-1739 og HR-2011-1740 [6]. I disse sakene anførte de kvinnelige samboerne at de hadde krav på et økonomisk vederlag som følge av at de hadde tilført sine respektive menn en betydelig økonomisk fordel ved å betale mer enn sin del av forbruksutgiftene. Det diskuteres i juridisk teori [7] hva som menes med «sin del».  De kvinnelige samboerne anførte et evneprinsipp. Dette prinsippet går ut på at hver av partene forutsettes å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekker en part forbruk utover denne andelen, anses dette å være en økonomisk fordel for den andre. Høyesterett tok i stedet utgangspunkt i et halvpartsprinsipp i det de uttalte at det i stedet er «naturlig å ta utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne» (HR-2011-1739, avsnitt 30). Høyesterett mener altså at man ikke har tatt mer enn sin del, dersom man ikke har betalt mer enn halvparten av forbrukskostnadene. Dommens resultat kan innebære at i forhold hvor det er stor økonomisk skjevhet mellom samboerne, vil et vederlagskrav i praksis være utelukket.

Husstandsfellesskapsloven
Denne loven gir en viss rett til å innløse den andre samboerens bolig til markedspris. Vilkårene for at loven skal komme til anvendelse er gitt i § 1. For det første må samboerne være over 18 år. De må ha bodd sammen i minst to år eller ha, ha hatt eller vente barn sammen. Videre må eiendommen som kreves overtatt, utelukkende eller hovedsakelig ha tjent som partenes felles bolig. Det siste vilkåret er at sterke grunner må tale for overtakelse. Det betyr at interessen eller behovet for å overta, må veie tyngre enn behovet for å beholde eiendommen. Det gjøres en bred helhetsvurdering, hvor blant annet barna og deres tilknytning har betydning. Retten får anvendelse også ved samboerens død.

Problemer
I JURKs saksbehandling møter vi mange som kommer dårlig økonomisk ut ved endt samboerskap. Det er særlig to forhold som er problematiske. For det første er ekteskapsinngåelsen skjæringspunktet for eierskap. Dette er utfordrende, siden norske par i all hovedsak starter sitt parforhold med et samboerskap. På denne måten starter samlivet før ekteskap blir aktuelt. Den likestillingen og delingen ekteskapsloven søker å beskytte, får dermed ikke samme betydning for samboerskap.

Videre har de aller fleste ingen samboeravtale. Undersøkelser [8] viser at få samboere har samboeravtale. Da faller man tilbake på utgangspunktet om at hver tar med sitt etter at samboerskapet tar slutt. Den eneste muligheten er da å argumentere for opparbeidelse av eierandel eller krav om vederlag. Det kan også være uheldig med en samboeravtale inngått tidlig i samboerskapet, hvis økonomiske forhold og varigheten av samboerskapet har endret seg vesentlig på tidspunktet for bruddet.

Generelt opplever JURK at det er store misforståelser og forvirring rundt dagens rettstilstand. Allerede på 90-tallet ble utfordringene for samboere utredet [9]. Det ble konkludert med behov for opplysning og kunnskapsutvikling. JURK ønsker at politikerne igjen tar opp tråden, og tar på alvor problemene som dagens rettstilstand fører til. Gjennom sin saksbehandling opplever JURK at manglende regulering for samboere svekker likestillingen og legger til rette for fattigdom.

 

[1] Arveloven §28 a

[2] Lødrup og Sverdrup: «Familierett» 8.utg (2016), s. 348

[3] SSB «Samfunnsspeilet», 2009/1

[4] Følger bl.a. av Rt. 1935 s. 981 (Bygland)

[6] Se gjennomgang av disse i Sverdrup: «Vederlagskrav og lemping i samboerforhold - to nye høyesterettsdommer» (2011)

[7] B.la. Sverdrup: «Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv» (1997), s. 394-398

[8] "Nye samlivsformer, velferdspolitiske utforminger", SSB, 2003. Hentet fra: https://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Bare_en_av_ti_har_samboeravtale/1236685423059. lest: 07.09.17

[9] NOU 1999:25, se spesielt kap 2.7

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.