SAMBOERE: Hvilke rettsregler gjelder ved opphør av samboerskap, og hvor er hullene?

Injuria.no • 11. september 2017

Skrevet av: Åse Kvisberg (JURK) 

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) yter gratis rettshjelp for kvinner og alle som definerer seg som kvinner. Kontoret driftes av jusstudenter sammen med daglig leder og fagrådgiver. Søknadsfrist er den 1. mai og den 1. november. Se www.jurk.no for mer informasjon."

Samboere kjennetegnes ved at de lever i et ekteskapslignende forhold, uten å være gift. Denne definisjonen brukes også i loven [1]. I teorien defineres samboere som to mennesker i en «etablert følelsesmessig enhet» med sikte på et samliv av varighet [2]. Samboere faller derfor utenfor lovgivningen for ektefeller, på tross av at de kan være samboere i lang tid og ha felles barn.

Samboerskap som samlivsform har gradvis økt i popularitet. I 2015 var det 700 000 mennesker i Norge som levde i samboerskap. Dette utgjør 18 % av befolkningen (SSB, 2015). Samboerskap er mest populært i alderen 25 til 35 år. Videre er det svært normalt å leve som samboere før man gifter seg. I 2009 hadde 80 % av alle gifte, født mellom 1950 og 1984, vært samboere først [3].

Denne artikkelen er basert på dagens rettstilstand. Jeg vil fokusere på reglene som kommer til anvendelse ved opphør av samboerskap. Jeg vil kort nevne reglene for opphør ved død, for så å gå nøyere inn på hvilke regler som anvendes når samboerskapet opphører ved brudd.

Rettsstillingen under samlivet
Et samboerskap vil i utgangspunktet ikke innebære noen endring i det økonomiske forholdet mellom samboerne. Det hver av samboerne eide før de flyttet sammen, eier hver av dem fremdeles. Det samme gjelder i utgangspunktet det man kjøper, arver eller får i gave under samlivet. Partene kan imidlertid bli sameiere av gjenstander under samlivet. Sameie kan for eksempel oppstå ved avtale eller ved mottakelse av gave og arv i fellesskap. Jeg går ikke nærmere inn på reglene om sameie.


Opphør ved død
Arveloven skiller mellom arverett for samboere med og uten barn. De som «har, har hatt eller ventar barn med den avdøde» har arverett til 4 G, jf. § 28 b. Dette gjelder uten hensyn til pliktdelsarven til samboernes barn. Samboer arver likevel ikke dersom førstavdøde, forut for sin død, har opplyst gjenlevende om at han i testament vil begrense eller frata arveretten. I det tilfellet vil gjenlevende ikke arve noen ting. For samboere uten felles barn, vil arveretten være betinget av at det er nedfelt i testament. Samboerne må ha vært samboere i minst 5 år. Gjenlevende vil da ha fortrinnsrett på 4 G, en rett som går foran pliktdelsarven til livsarvinger, jf. § 28 b første ledd annet punktum. Arv utover dette må tas av «friarven». Oppretter førstavdøde ikke testament, vil samboeren følgelig ikke arve ham.

Samboer som nevnt, har også en begrenset rett til å sitte i uskifte, jf. § 28 c første ledd. Denne retten gjelder for samboere som har, har hatt eller venter felles barn. For samboere uten barn, er retten betinget av testament.

I alle tilfeller som faller utenfor reglene som er nevnt, gjøres det økonomiske oppgjøret etter hovedregelen. Hver tar da ut det de selv tok med inn i samboerskapet. Samboernes rettsstilling og økonomiske trygghet ved dødsfall er derfor i stor grad betinget av førstavdødes og de øvrige arvingenes velvilje. Dette kan føre til absurde situasjoner hvor mor står arveløs, mens deres felles barn overtar bolig, innbo, bolig, båt og penger.

Opphør ved brudd
Det foreligger per dags dato ingen lov som regulerer formuesfordelingen ved opphør av samboerskap ved brudd. Det er da eierforholdet som avgjør, og hver beholder sin gjeld og sine eiendeler. I vurderingen av hvem som eier hva, er det de reelle eierforholdene som er avgjørende, ikke hvem som formelt er registrert som eier [4]. Dette skaper forvirring i mange av sakene JURK behandler.

Samboere står fritt til å avtale hvordan eierforholdene skal være. De står også fritt til å avtale hvordan en deling ved endt samboerskap skal gjøres. Der det foreligger avtale byr den rettslige vurderingen sjelden på problemer. En slik avtale kan inngås når samboerskapet inngås, underveis eller ved opphør. Dersom samboeravtalen er avtalerettslig gyldig, legges denne til grunn. Avtalerettens sensurregler kommer til anvendelse. Undersøkelser [5] viser at kun 1 av 4 par har inngått en slik avtale.

Opparbeidelse av eierandel

Det er særlig i langvarig samboerskap at eiendomsgrensen byr på problemer. JURK erfarer ofte at den ene samboeren prioriterer jobb og betaler huslånet, mens den andre bidrar i hjemmet med barn og betaler forbruksutgifter. Alminnelige formuerettslige prinsipper gjør at den som kjøper en gjenstand, også blir eier. Et sentralt spørsmål blir da hvorvidt, og hvordan, den som ikke direkte bidrar til anskaffelsen av husholdningens verdier, skal bli medeier. Medeiendomsrett bestemmer også hvilken økonomisk situasjon vedkommende står i ved samlivsbruddet.

Det er sentral rettspraksis på hvordan en samboer kan opparbeide eierskap til formuesgoder på annen måte enn ved avtale. Den første dommen om dette er Husmordommen (Rt. 1975 s. 220). Denne saken gjaldt et ektepar, men den samme ulovfestede vurderingen gjør seg gjeldende for samboere. Både direkte og indirekte bidrag er relevante for hvem som har ervervet. Direkte bidrag er at man skyter inn penger eller stifter gjeld i forbindelse med ervervet. Indirekte bidrag er enten hus- og omsorgsarbeid eller betaling av forbruksutgifter. Grunntanken er at den som har påtatt seg mer enn sin del, har frigjort tid eller kapital for den andre. Dersom denne frigjorte tid eller kapital benyttes til anskaffelsen av eiendeler, foreligger det en medvirkning til anskaffelsen. Om medvirkningen er stor nok, kan den indirekte bidragsyteren bli medeier. Vurderingene som må tas er derfor om en person har bidratt med mer enn sin andel og om dette har frigjort tid eller kapital for den andre. Videre må det vurderes hvor stor frigjøringen er og hvilken grad av fellesskap ervervet har.

Når rettskilden er rettspraksis, og vurderingen skjønnsmessig og sammensatt, blir rettstilstanden lite forutsigbar. Delingen er gjort til et spørsmål for jurister, og ikke noe samboerne med enkelthet kan løse seg imellom. Dette skaper konflikter og unødvendig belastning av domstolene. Videre gjør det at mange samboere som i hovedsak har bidratt indirekte til de store formuesgodene, står tomhendt igjen. Et lite rimelig resultat mener JURK.

Vederlagskrav
Denne problemstillingen kommer på spissen hvor den ene samboeren har brukt midler som har kommet den andres eiendom til gode, for eksempel oppussing. Vederlagskravet skal kompensere for partens bidrag, som ikke har vært stor nok til å resultere i eierandel.

Normen om vederlagskrav er utviklet i juridisk teori og av Høyesterett. Hvert tilfelle må vurderes konkret. Dette gjør rettstilstanden usikker. Den første dommen hvor vederlagskrav vurderes, er Stell- og pleiedommen (Rt. 2000 s. 1089). I denne saken hadde den ene samboeren pleiet og stelt for sin syke samboer. De hadde vært samboere i 14 år, og det var avdøde som eide leiligheten. Vurderingen for Høyesterett var om gjenlevende kunne tilkjennes et vederlag for arbeidet hun hadde gjort. Førstvoterende konstaterer at grunnvilkåret for å få vederlag, er at samboeren har tilført den andre « en betydelig økonomisk fordel i form av berikelse eller besparelse » (avsnitt 29). Videre må vederlag være rimelig (avsnitt 32).

Vederlagskrav ble igjen behandlet i HR-2011-1739 og HR-2011-1740 [6]. I disse sakene anførte de kvinnelige samboerne at de hadde krav på et økonomisk vederlag som følge av at de hadde tilført sine respektive menn en betydelig økonomisk fordel ved å betale mer enn sin del av forbruksutgiftene. Det diskuteres i juridisk teori [7] hva som menes med «sin del».  De kvinnelige samboerne anførte et evneprinsipp. Dette prinsippet går ut på at hver av partene forutsettes å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekker en part forbruk utover denne andelen, anses dette å være en økonomisk fordel for den andre. Høyesterett tok i stedet utgangspunkt i et halvpartsprinsipp i det de uttalte at det i stedet er «naturlig å ta utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne» (HR-2011-1739, avsnitt 30). Høyesterett mener altså at man ikke har tatt mer enn sin del, dersom man ikke har betalt mer enn halvparten av forbrukskostnadene. Dommens resultat kan innebære at i forhold hvor det er stor økonomisk skjevhet mellom samboerne, vil et vederlagskrav i praksis være utelukket.

Husstandsfellesskapsloven
Denne loven gir en viss rett til å innløse den andre samboerens bolig til markedspris. Vilkårene for at loven skal komme til anvendelse er gitt i § 1. For det første må samboerne være over 18 år. De må ha bodd sammen i minst to år eller ha, ha hatt eller vente barn sammen. Videre må eiendommen som kreves overtatt, utelukkende eller hovedsakelig ha tjent som partenes felles bolig. Det siste vilkåret er at sterke grunner må tale for overtakelse. Det betyr at interessen eller behovet for å overta, må veie tyngre enn behovet for å beholde eiendommen. Det gjøres en bred helhetsvurdering, hvor blant annet barna og deres tilknytning har betydning. Retten får anvendelse også ved samboerens død.

Problemer
I JURKs saksbehandling møter vi mange som kommer dårlig økonomisk ut ved endt samboerskap. Det er særlig to forhold som er problematiske. For det første er ekteskapsinngåelsen skjæringspunktet for eierskap. Dette er utfordrende, siden norske par i all hovedsak starter sitt parforhold med et samboerskap. På denne måten starter samlivet før ekteskap blir aktuelt. Den likestillingen og delingen ekteskapsloven søker å beskytte, får dermed ikke samme betydning for samboerskap.

Videre har de aller fleste ingen samboeravtale. Undersøkelser [8] viser at få samboere har samboeravtale. Da faller man tilbake på utgangspunktet om at hver tar med sitt etter at samboerskapet tar slutt. Den eneste muligheten er da å argumentere for opparbeidelse av eierandel eller krav om vederlag. Det kan også være uheldig med en samboeravtale inngått tidlig i samboerskapet, hvis økonomiske forhold og varigheten av samboerskapet har endret seg vesentlig på tidspunktet for bruddet.

Generelt opplever JURK at det er store misforståelser og forvirring rundt dagens rettstilstand. Allerede på 90-tallet ble utfordringene for samboere utredet [9]. Det ble konkludert med behov for opplysning og kunnskapsutvikling. JURK ønsker at politikerne igjen tar opp tråden, og tar på alvor problemene som dagens rettstilstand fører til. Gjennom sin saksbehandling opplever JURK at manglende regulering for samboere svekker likestillingen og legger til rette for fattigdom.

 

[1] Arveloven §28 a

[2] Lødrup og Sverdrup: «Familierett» 8.utg (2016), s. 348

[3] SSB «Samfunnsspeilet», 2009/1

[4] Følger bl.a. av Rt. 1935 s. 981 (Bygland)

[6] Se gjennomgang av disse i Sverdrup: «Vederlagskrav og lemping i samboerforhold - to nye høyesterettsdommer» (2011)

[7] B.la. Sverdrup: «Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv» (1997), s. 394-398

[8]"Nye samlivsformer, velferdspolitiske utforminger", SSB, 2003. Hentet fra: https://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/Bare_en_av_ti_har_samboeravtale/1236685423059. lest: 07.09.17

[9] NOU 1999:25, se spesielt kap 2.7

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.