Intervju med Sveinung Rotevatn

Injuria.no • 13. september 2017

Av: Torgeir Holmøy
Foto: Emilie Mellbye Rytter

Tirsdag 05.09 arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et møte om norsk våpeneksport på Bergen Offentlige Bibliotek, hvor nå avtroppende stortingspolitiker Sveinung Rotevatn (V) var en av paneldeltakerne. Injuria fikk etter møtet noen ord med Rotevatn, som kun mangler masteroppgaven før han kan kalle seg ferdigutdannet jurist. 

 

Rotevatn merker at studiene har hatt stor påvirkning på jobben som politiker.

- Bakgrunnen fra jussen har blant annet påvirket måten jeg tenker ved at jeg gjerne tenker i system og prinsipielt. Dessuten har det bevisstgjort meg på viktigheten av å skrive godt i innstillinger (stortingskomiteenes forslag til vedtak i Stortinget, red.anm.), og være tydelig i innleggene i stortingsdebatten. Jeg vet at rettsanvendere og studenter bruker disse kildene aktivt, og det er derfor viktig at det som står der er korrekt og presist.

 

Han legger også merke til at de andre juristene i politikken har noen fellestrekk, og at jurister gjerne tenker på en litt annen måte enn andre. 

-Jeg merker at det på noen måter er litt enklere å forholde seg til jurister, også de fra andre partier enn Venstre, i politikken. Dette har sammenheng med at man har en egen sjargong, og at man ofte er mer enig om hvilke spilleregler og premisser man legger til grunn. For eksempel hva som i det hele tatt er et gyldig og relevant argument. Så kan man være uenig i hvordan det skal vektes.   

 

Rotevatn trekker frem en uttalelse i kjølvannet av dommen mot Therese Johaug som et eksempel på at jurister gjerne tenker og formulerer seg annerledes enn andre.  

- Jeg la merke til hvordan Geir Woxholth (jusprofessor ved UiO, red.anm) omtalte avgjørelsen mot Johaug. Woxholth var krystallklar på at dommen juridisk sett var korrekt, og at nordmenn må slutte å klage, men han var ikke så sikker på om regelverket som felte Johaug er godt. Jeg mener uttalelsen illustrerer noe som er typisk for jurister, og det er blant annet evnen til å skille mellom “de lege lata” og “de lege ferenda”.    

 

Selv om Rotevatn mener det finnes en del fordeler med å være jurist på Stortinget, trekker han særlig frem behovet for at representantene på Stortinget har en bred studie- og yrkesbakgrunn.

- Det viktigste for meg er ikke at det er flest mulig jurister på Stortinget, men at det samlet sett er en bred sammensetning av ulike typer bakgrunner blant representantene. Det er behov for jurister, økonomer, lærere og veldig mye forskjellig. I enkelte saker, som i ulvesaken, mener jeg det kommer klart frem at noen stortingspolitikere burde hatt et innføringskurs i maktfordeling. I saker som ulvesaken kan uttalelser fra enkelte representanter etter min mening tyde på at de ikke har et bevisst forhold til maktfordelingsprinsippet, eller så er det en bevisst dobbeltkommunikasjon blant enkelte politikere.  

 

 

På enkelte områder ser derimot Rotevatn at det for enkelte representanter har lett for å skli ut. Dette gjelder særlig forslag om å gi politiet og myndighetene flere virkemidler for å bekjempe kriminalitet.

- Et eksempel fra straff- og justissektoren var et forslag om at politiet skulle få større muligheter til å bruke hunder for å sniffe på ikke bare mistenkte, men også tilfeldige personer. Det hadde overraskende mange ingen problemer med. Enkelte politikere ser ut til å glemme at rettssikkerhetsgarantier ikke bare er til stede for dem selv.    

 

Selv om Rotevatn lenge før studiene var opptatt av politikk, ser han en viss sammenheng mellom hvilke områder innenfor politikken han særlig brenner for og sin jussbakgrunn.  

- Jeg har alltid vært glad i å diskutere og gjerne vært den typen som inntar standpunkter som ikke så mange deler for å føre en diskusjon videre. I politikken har jeg har blant annet særlig vært opptatt av menneskerettigheter, mindretallsrettigheter og personvern. Disse temaene var jeg engasjert i også før studiene, men det kan være at jussen gjorde meg enda mer bevisst på hvilke saker som er viktigst for meg.  

 

Rotevatn har både som leder av Unge Venstre og senere som stortingsrepresentant vært en innbitt motstander av EUs datalagringsdirektiv. 

- Under hjemmeeksamen i NIRI på 2. studieår fikk vi spørsmål om datalagringsdirektivet. Jeg har alltid vært særlig opptatt av personvern, og det er en av de sakene som er viktigst for meg. Etter min mening er spørsmål som knytter seg privatlivets fred et underdebattert tema i norsk offentlighet. Men teknologien gjør at det vil bli viktigere og viktigere.   

 

I sin tid som stortingsrepresentant har Rotevatn lest gjennom en rekke dokumenter skrevet av jurister. Han mener at jurister har en vei å gå når det gjelder å skrive forståelig.    

- Det ville være en overdrivelse å si at jurister gjennomgående er gode til å skrive. Mange skriver ganske presist, men ut fra min erfaring med jurister i departementer og andre jeg har å gjøre med gjennom politikken, er det en del som skriver unødvendig tungt og kronglete. Jeg som er stortingspolitiker og har studert juss kan kanskje forstå det som blir skrevet med litt innsats, men for f.eks. mange brukere av NAV kan et unødvendig tungvint språk være et stort problem. En egenskap man må lære seg i politikken er evnen til å skrive og formulere seg på en måte hvor alle forstår budskapet ditt, og formidle kompliserte spørsmål på en forståelig måte. Sånn sett burde kanskje flere jurister forsøke å stille til valg.

 

Rotevatn er usikker på om han noen gang vil jobbe som jurist.

- Det ærlige svaret er at det vet jeg ikke. Det hadde vært veldig spennende, jeg liker faget. Men foreløpig trives jeg godt som politiker og har ikke tid til å drive med så mye annet ved siden av. Jeg merker at jeg er motivert til å fortsette som stortingspolitiker hvis jeg får muligheten. Å være stortingspolitiker er mye arbeid og mange flinke folk blir lei av den livsstilen som følger med. Enn så lenge er jeg motivert for å fortsette og da vil jeg gjerne fortsette om velgerne gir meg tilliten.     

 

Selv om Rotevatn ikke har jobbet som jurist, har han en viss erfaring som arbeidsgruppeleder i 2009-2010.

- Hehe, ja, jeg var arbeidsgruppeleder for studenter på første studieår. Og det er kanskje i den rollen i mitt liv jeg har følt meg mest som en autoritet. Studentene jeg var leder for noterte ned omtrent alt jeg sa, uavhengig av hvor fornuftig det var. Jeg lærte mye av jobben som arbeidsgruppeleder, både det å være pedagogisk og ikke minst det å friske opp kunnskap man sitter med.

 

Selv om jussen og politikken la beslag på mye av tiden på Dragefjellet fant han likevel tid til foreningslivet på jussen.  

- Jeg var aktiv i Force Marsjør Juzz-Band (FMJB), og miljøet der var en sentral del av fritiden min utenom politikken. Det hadde seg derimot slik at desto lenger jeg kom på jussen, jo mer tidkrevende ble vervene i politikken. Det gjorde at jeg ikke fikk tid til så mye annet. Jeg prøver fortsatt å delta på Post Marsjør-samlinger, der tidligere medlemmer av FMJB samles igjen. Noen av oss som var aktive den gangen møtes ca. en gang i måneden i Oslo for å ta en pils.

 

De siste årene har Rotevatn gjort ferdig fjerde avdeling med strafferett, straffeprosess og allmenn formuerett, i tillegg til et par valgfag i Oslo. Det eneste som gjenstår før han kan kalle seg ferdig jurist er masteroppgaven. Han har et generelt godt inntrykk av det faglige nivået blant foreleserne på Dragefjellet.

-  Når det gjelder forelesere på jussen er mitt inntrykk at de holder et høyt nivå, selv om det jo er forskjeller på fremtoning og energinivå. Jeg husker f.eks. godt forelesningene til Jørn Sunde i Rettshistorie. Men de siste årene har jeg tatt fag via fjernstudier og sett mange forelesninger på nett. Da får man ikke samme inntrykket som de som er fysisk til stede i undervisningen.   

 

Rotevatn er tidligere styremedlem i Noregs Mållag og nynorskbruker. Å skrive arbeidsgruppeoppgaver på nynorsk bød på noen utfordringer.

- I min tid på jussen hadde vi ikke egne arbeidsgrupper på nynorsk. Arbeidsgruppelederne mine behersket ikke nynorsk og kommenterte derfor sjeldent på språkbruk. Sånn sett var det kanskje en liten ulempe å ha nynorsk som arbeidsspråk på jussen. Derimot så har Karle Arne Utgårds “Juridisk og administrativ ordliste: bokmål-nynorsk ” vært til stor hjelp, og jeg ble langt mer språklig bevisst i løpet av studiene.

 

Det er derimot også klare fordeler med å skrive på nynorsk ifølge Rotevatn.

- Etter min mening er det i mange sammenhenger lettere å forstå jurister/jusstudenter som skriver på nynorsk. Dette fordi de ofte skriver mer presist, og gjerne bruker enklere ord enn de som skriver på bokmål, der det kan være mye konservativt kansellispråk som henger igjen. Et eksempel er at man på bokmål skriver “anvendelse”. Hvorfor ikke bare skrive “bruk”?  Keep it simple, stupid. Som vi sier på nynorsk.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.