Intervju med Sveinung Rotevatn

Injuria.no • 13. september 2017

Av: Torgeir Holmøy
Foto: Emilie Mellbye Rytter

Tirsdag 05.09 arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et møte om norsk våpeneksport på Bergen Offentlige Bibliotek, hvor nå avtroppende stortingspolitiker Sveinung Rotevatn (V) var en av paneldeltakerne. Injuria fikk etter møtet noen ord med Rotevatn, som kun mangler masteroppgaven før han kan kalle seg ferdigutdannet jurist. 

 

Rotevatn merker at studiene har hatt stor påvirkning på jobben som politiker.

- Bakgrunnen fra jussen har blant annet påvirket måten jeg tenker ved at jeg gjerne tenker i system og prinsipielt. Dessuten har det bevisstgjort meg på viktigheten av å skrive godt i innstillinger (stortingskomiteenes forslag til vedtak i Stortinget, red.anm.), og være tydelig i innleggene i stortingsdebatten. Jeg vet at rettsanvendere og studenter bruker disse kildene aktivt, og det er derfor viktig at det som står der er korrekt og presist.

 

Han legger også merke til at de andre juristene i politikken har noen fellestrekk, og at jurister gjerne tenker på en litt annen måte enn andre. 

-Jeg merker at det på noen måter er litt enklere å forholde seg til jurister, også de fra andre partier enn Venstre, i politikken. Dette har sammenheng med at man har en egen sjargong, og at man ofte er mer enig om hvilke spilleregler og premisser man legger til grunn. For eksempel hva som i det hele tatt er et gyldig og relevant argument. Så kan man være uenig i hvordan det skal vektes.   

 

Rotevatn trekker frem en uttalelse i kjølvannet av dommen mot Therese Johaug som et eksempel på at jurister gjerne tenker og formulerer seg annerledes enn andre.  

- Jeg la merke til hvordan Geir Woxholth (jusprofessor ved UiO, red.anm) omtalte avgjørelsen mot Johaug. Woxholth var krystallklar på at dommen juridisk sett var korrekt, og at nordmenn må slutte å klage, men han var ikke så sikker på om regelverket som felte Johaug er godt. Jeg mener uttalelsen illustrerer noe som er typisk for jurister, og det er blant annet evnen til å skille mellom “de lege lata” og “de lege ferenda”.    

 

Selv om Rotevatn mener det finnes en del fordeler med å være jurist på Stortinget, trekker han særlig frem behovet for at representantene på Stortinget har en bred studie- og yrkesbakgrunn.

- Det viktigste for meg er ikke at det er flest mulig jurister på Stortinget, men at det samlet sett er en bred sammensetning av ulike typer bakgrunner blant representantene. Det er behov for jurister, økonomer, lærere og veldig mye forskjellig. I enkelte saker, som i ulvesaken, mener jeg det kommer klart frem at noen stortingspolitikere burde hatt et innføringskurs i maktfordeling. I saker som ulvesaken kan uttalelser fra enkelte representanter etter min mening tyde på at de ikke har et bevisst forhold til maktfordelingsprinsippet, eller så er det en bevisst dobbeltkommunikasjon blant enkelte politikere.  

 

 

På enkelte områder ser derimot Rotevatn at det for enkelte representanter har lett for å skli ut. Dette gjelder særlig forslag om å gi politiet og myndighetene flere virkemidler for å bekjempe kriminalitet.

- Et eksempel fra straff- og justissektoren var et forslag om at politiet skulle få større muligheter til å bruke hunder for å sniffe på ikke bare mistenkte, men også tilfeldige personer. Det hadde overraskende mange ingen problemer med. Enkelte politikere ser ut til å glemme at rettssikkerhetsgarantier ikke bare er til stede for dem selv.    

 

Selv om Rotevatn lenge før studiene var opptatt av politikk, ser han en viss sammenheng mellom hvilke områder innenfor politikken han særlig brenner for og sin jussbakgrunn.  

- Jeg har alltid vært glad i å diskutere og gjerne vært den typen som inntar standpunkter som ikke så mange deler for å føre en diskusjon videre. I politikken har jeg har blant annet særlig vært opptatt av menneskerettigheter, mindretallsrettigheter og personvern. Disse temaene var jeg engasjert i også før studiene, men det kan være at jussen gjorde meg enda mer bevisst på hvilke saker som er viktigst for meg.  

 

Rotevatn har både som leder av Unge Venstre og senere som stortingsrepresentant vært en innbitt motstander av EUs datalagringsdirektiv. 

- Under hjemmeeksamen i NIRI på 2. studieår fikk vi spørsmål om datalagringsdirektivet. Jeg har alltid vært særlig opptatt av personvern, og det er en av de sakene som er viktigst for meg. Etter min mening er spørsmål som knytter seg privatlivets fred et underdebattert tema i norsk offentlighet. Men teknologien gjør at det vil bli viktigere og viktigere.   

 

I sin tid som stortingsrepresentant har Rotevatn lest gjennom en rekke dokumenter skrevet av jurister. Han mener at jurister har en vei å gå når det gjelder å skrive forståelig.    

- Det ville være en overdrivelse å si at jurister gjennomgående er gode til å skrive. Mange skriver ganske presist, men ut fra min erfaring med jurister i departementer og andre jeg har å gjøre med gjennom politikken, er det en del som skriver unødvendig tungt og kronglete. Jeg som er stortingspolitiker og har studert juss kan kanskje forstå det som blir skrevet med litt innsats, men for f.eks. mange brukere av NAV kan et unødvendig tungvint språk være et stort problem. En egenskap man må lære seg i politikken er evnen til å skrive og formulere seg på en måte hvor alle forstår budskapet ditt, og formidle kompliserte spørsmål på en forståelig måte. Sånn sett burde kanskje flere jurister forsøke å stille til valg.

 

Rotevatn er usikker på om han noen gang vil jobbe som jurist.

- Det ærlige svaret er at det vet jeg ikke. Det hadde vært veldig spennende, jeg liker faget. Men foreløpig trives jeg godt som politiker og har ikke tid til å drive med så mye annet ved siden av. Jeg merker at jeg er motivert til å fortsette som stortingspolitiker hvis jeg får muligheten. Å være stortingspolitiker er mye arbeid og mange flinke folk blir lei av den livsstilen som følger med. Enn så lenge er jeg motivert for å fortsette og da vil jeg gjerne fortsette om velgerne gir meg tilliten.     

 

Selv om Rotevatn ikke har jobbet som jurist, har han en viss erfaring som arbeidsgruppeleder i 2009-2010.

- Hehe, ja, jeg var arbeidsgruppeleder for studenter på første studieår. Og det er kanskje i den rollen i mitt liv jeg har følt meg mest som en autoritet. Studentene jeg var leder for noterte ned omtrent alt jeg sa, uavhengig av hvor fornuftig det var. Jeg lærte mye av jobben som arbeidsgruppeleder, både det å være pedagogisk og ikke minst det å friske opp kunnskap man sitter med.

 

Selv om jussen og politikken la beslag på mye av tiden på Dragefjellet fant han likevel tid til foreningslivet på jussen.  

- Jeg var aktiv i Force Marsjør Juzz-Band (FMJB), og miljøet der var en sentral del av fritiden min utenom politikken. Det hadde seg derimot slik at desto lenger jeg kom på jussen, jo mer tidkrevende ble vervene i politikken. Det gjorde at jeg ikke fikk tid til så mye annet. Jeg prøver fortsatt å delta på Post Marsjør-samlinger, der tidligere medlemmer av FMJB samles igjen. Noen av oss som var aktive den gangen møtes ca. en gang i måneden i Oslo for å ta en pils.

 

De siste årene har Rotevatn gjort ferdig fjerde avdeling med strafferett, straffeprosess og allmenn formuerett, i tillegg til et par valgfag i Oslo. Det eneste som gjenstår før han kan kalle seg ferdig jurist er masteroppgaven. Han har et generelt godt inntrykk av det faglige nivået blant foreleserne på Dragefjellet.

-  Når det gjelder forelesere på jussen er mitt inntrykk at de holder et høyt nivå, selv om det jo er forskjeller på fremtoning og energinivå. Jeg husker f.eks. godt forelesningene til Jørn Sunde i Rettshistorie. Men de siste årene har jeg tatt fag via fjernstudier og sett mange forelesninger på nett. Da får man ikke samme inntrykket som de som er fysisk til stede i undervisningen.   

 

Rotevatn er tidligere styremedlem i Noregs Mållag og nynorskbruker. Å skrive arbeidsgruppeoppgaver på nynorsk bød på noen utfordringer.

- I min tid på jussen hadde vi ikke egne arbeidsgrupper på nynorsk. Arbeidsgruppelederne mine behersket ikke nynorsk og kommenterte derfor sjeldent på språkbruk. Sånn sett var det kanskje en liten ulempe å ha nynorsk som arbeidsspråk på jussen. Derimot så har Karle Arne Utgårds “Juridisk og administrativ ordliste: bokmål-nynorsk ” vært til stor hjelp, og jeg ble langt mer språklig bevisst i løpet av studiene.

 

Det er derimot også klare fordeler med å skrive på nynorsk ifølge Rotevatn.

- Etter min mening er det i mange sammenhenger lettere å forstå jurister/jusstudenter som skriver på nynorsk. Dette fordi de ofte skriver mer presist, og gjerne bruker enklere ord enn de som skriver på bokmål, der det kan være mye konservativt kansellispråk som henger igjen. Et eksempel er at man på bokmål skriver “anvendelse”. Hvorfor ikke bare skrive “bruk”?  Keep it simple, stupid. Som vi sier på nynorsk.  

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.