Restrictions on the right to vote for convicted felons in the U.S.

Injuria.no • 8. desember 2024

By:  Hannah M. Behncke, Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, Selma Zachariassen Nasby, Eylül Sahin, Sabrina Eriksen Zapata - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen.

This article was written and finished on November 5th, right before the beginning of the presidential elections. It is an expression of the authors' views. 

 

This fall, the presidential election in the United States of America has gotten a lot of attention. This topic is relevant not only through its political aspect, but also the legal one and its implications on democracy. In this article, an overview over how a felony conviction can affect Americans voting rights will be presented.

 

An overview of the U.S.

Disenfranchisement, or voter disqualification, refers to the restriction of a person's right to vote. [1]

The United States has a federal system in which the states have two political authorities to adhere to, the national and subnational. It is the subnational level which regulates the right to vote for convicted felons. In some cases, felon disenfranchisement is permanent, whilst in other cases voting rights are restored after a former felon has completed probation, parole or served a sentence.

The legitimacy behind restricting convicted felons' right to vote comes from the Richardson v. Ramirez 1974 case. In 1972 Aban Ramirez sued the state of California, and challenged the state’s laws that permanently removed a convicted felons right to vote. The California Supreme Court agreed that this law was unconstitutional, however on appeal to the Supreme Court of the United State the decision was overturned. This meant that convicted felons could be prohibited from voting after completing their sentence and parole, without violating the “Equal Protection Clause” of the Fourteenth Amendment to the Constitution. This specific case has been used in the US as a means of legitimizing disenfranchisement.  [2]

American policies regarding felony disenfranchisement have historically been so restrictive that the United Nations Human Rights Commission in 2006 condemned the US for violating international law regarding universal suffrage. [3] Whilst there has been a growing trend of restoring voting rights for convicted felons, the table below displays the limitations still imposed on convicted felons in the different American states. [4]

 

 

Problematics of Disenfranchisement

Around the world, there are many legal instruments establishing that punitive measures should go hand in hand with rehabilitation measures, so that individuals with a felony record can integrate back into society once their sentence is done. In particular, for our case of analysis, The International Covenant on Civil and Political Rights in article 10 (3) states that rehabilitation is one of the main objectives of a prison sentence. Although the U.S. ratified the aforementioned instrument in 1992, it did so with reservations to avoid conflict with national law. As mentioned before, historically, the U.S.  has had a more punitive approach in their prison system, [5] but new laws that seek to change this scenario have been recently put into force at a national and federal level. For example The Second Chance Act (2008), The Fair Sentencing Act  (2010), and The First Step Act (2018), seek the adequate reinsertion of convicts providing programs related to education, employment, and treatment of addictions.

However, an essential component of reinsertion into society requires participation in civic spaces, which includes the possibility to vote and choose your representatives. According to the United Nations, a “ civic space is the environment that enables people and groups (...) to participate meaningfully in the political, economic, social and cultural life in their societies (...) Any restrictions on such a space must comply with international human rights law. ” . [6] It seems rather contradictory that once an individual has complied with a felony sentence, and should then be ready to reintegrate into society, the person is still unable to participate in one of the most important processes one can find in a democracy. The aforementioned perpetuates exclusion and social discrimination, that ends up in a second-class citizenship. [7]

Furthermore, the voting bans on convicted felons are disproportionately placed on minorities, and especially on African Americans. There are 2% of adults in America at-large who cannot vote due to these bans, but this percentage is at 5% for African Americans, and at 1,5% for other groups of the population. [8] This shows that African Americans have a smaller opportunity than other groups in American society to elect people that best represent their interest, and more importantly, they have less of a chance to take part in their own democracy.

According to "The Sentencing Project", 4 million Americans do not have the right to vote in the 2024 election. [9] Although this number has declined by 31% since 2016, it is still a big issue, for example in elections with narrow winner margins.  In the 2000 Presidential Election, the margin between Al Gore and George W. Bush in the popular vote was 540,000, which clearly demonstrates that a disenfranchisement population of 4 million might be enough to tip the scales between two candidates. At the state level, this margin is even smaller. In the 2020 Presidential Election, Joe Biden won the state of Georgia with a majority of only approximately 12 000 votes. [10] Georgia does not allow convicted felons to vote during their prison time, their parole or during probation. This leads to a total of almost 250 000 people being disenfranchised in Georgia today, a percentage of 3,25 %. [11] Consequently, the rate of disenfranchisement weakens democracy. 

Moreover, it must be stated that felon disenfranchisement only restricts the right to vote, but convicted felons are still expected to participate in education or employment and pay the corresponding taxes, as any citizen is obliged to. As has been established by experts, taxation without representation contradicts the founding principles of the United States since the American Revolution, making the denial of governmental access while imposing taxes an urgent need of correction. [12] This prohibition causes a lack of fairness and accountability because taxpayers do not have a say on how the money will be spent, making individuals subject to policies and budgets they might not agree with. 

 

Issues that arise even if there was a right to vote

Other than the problems connected to the legal eligibility to vote, there are remaining practical obstacles hindering the voting access for convicted felons. The first big obstacle is general voter confusion. The laws regulating voting access differ from each state and are frequently being changed. In addition, there have been several instances where governors have been issuing conflicting executive orders, and then rolling them back. A U.S commission on Civil rights also showed that correction officers frequently don’t provide information to returning citizens about their voting rights. [13] Seen in light of the fact that many states prosecute people trying to vote when they don’t realize they aren’t eligible to do so, the risk could be seen as too high for a lot of voters.

Another obstacle for voting is that many states require various forms of documentation in order to vote. Other than the fact that getting the documentation in itself could be a long process, the conditions for getting the paperwork could be problematic. As an example, getting the voter rights certificate in Louisiana demands that the applicant has not been incarcerated for the last five years. [14] In many states the returning citizen only has a right to vote after paying a list of legal financial obligations. It’s not to be argued that people returning to society after long convictions often don’t have a stable economy. As an example of this issue, about one third of applications for rights restorations in Alabama are denied due to debts to the courts. [15] Lastly, some other obstacles could be directly connected to the serving of jailtime itself. Logistical hurdles, lack of voting opportunities, learning and meeting the deadlines for voting, getting an ID etc. could represent further hurdles. 

 

A european perspective 

Prisoners' right to vote in Europe falls under Article 3 of Protocol No. 1 of the Convention, which ensures the right to free elections. This right is vital to a functioning democracy, [16] as “ justice cannot stop at the prison gate ”. [17]

Additionally, Mironescu v. Romania affirms a strong European consensus that detainees should retain the right to vote. [18] This provision is however not absolute, and member states have some discretion to restrict this right. [19]

The Court has established that a blanket ban on voting for all prisoners, regardless of the offence, is incompatible with the Convention. Personal circumstances, [20] particularly for those with intellectual or mental disabilities, must be considered with thorough judicial scrutiny. [21]

The deprivation of voting rights should be exceptional, determined by a judge on a case-by-case basis with a clear link between the offence and democratic institutions to ensure proportionality. [22] However, it is important to note that the absence of judicial oversight does not necessarily imply a blanket restriction, as a well-defined legal framework may suffice. [23]

Prisoners' voting rights in Europe remain vulnerable, as evidenced by the 2022 judgement in Kalda v. Estonia (No. 2), which upheld a general ban on voting for prisoners. The Court ruled that national courts had appropriately assessed the measure's proportionality on a case-by-case basis. This ruling facilitates increased restrictions, enabling states to justify general bans based on assessments of inmates’ dangerousness.

The emphasis on prison security and negative public attitudes undermine prisoners' voting rights, which the Court highlighted as vital for resocialization and reintegration in Viola v. Italy (No. 2).

Challenges such as access to information, political propaganda, and voting organizations hinder the effective exercise of this right. [24]
 

Final remarks

The exclusion of felons from voting in the U.S. raises issues related to justice, representation, democracy and reintegration. Although recent developments support restoring voting rights, significant practical and legal barriers still exist. Comparisons with international norms suggest that U.S. policies are unusually restrictive.


 


[2] Staufenbeil, Kiley (2020) "With Liberty and Justice for Some: How Felony Disenfranchisement Undermines American Democracy," Themis: Research Journal of Justice Studies and Forensic Science: Vol. 8 , Article 6. https://doi.org/10.31979/THEMIS.2020.0806 https://scholarworks.sjsu.edu/themis/vol8/iss1/6

[5] Chapter 5 The Sprawling Punitive Turn, 1993–2001 Michael S. Sherry

https://doi.org/10.5149/northcarolina/9781469660707.003.0006 Pages 131–172 Published: December 2020

[6] European Union. (2024). European Union Agency for Fundamental Right. Civil society and the Fundamental Rights Platform.  https://fra.europa.eu/sq/cooperation/civil-society/civil-society-space

[8] Christopher Uggen, Ryan Larson, Sarah Shannon, and Robert Stewart, “Locked Out 2022: Estimates of People Denied Voting Rights,” sentencingproject.org

[10] CNN, https://edition.cnn.com/election/2020/results/state/georgia

[11] The Sentencing Project, 2024

[13] Un commission on civil rights, June 2019, Collateral Consequences: The Crossroads of Punishment, Redemption, and the Effects on Communities . Retrieved november 4th 2024.

[14] Human rights watch (2024). Out of step, US policy on voting rights in a global perspective. Human rights watch.  Retrieved 04.11.2024 from 

https://www.hrw.org/report/2024/06/27/out-step/us-policy-voting-rights-global-perspective

[15] U.S. Commission on Civil Rights, pg. at pg. 118.

[16] ECHR, Thematic Note – Voting Rights of Inmates. December 2022.

[17] ECtHR, Campbell and Fell v. United Kingdom, no. 7819/77, para. 69.

[18] ECtHR, no° 17504/18, para. 43 and 52

[19] ECtHR, Kalda v. Estonia (n°2), n°14581/20, para. 39.

[20] CtHR, Scoppola v. Italy (n°3), n°126/05.

[21] Dalloz Report, 2013, p. 2174, Prisoners' Right to Vote: Conviction of Turkey, Judgment by the European Court of Human Rights, No. 29411/07.

[22] ECtHR, Frodl v. Austria, n°20201, and Cases like Hirst v. United Kingdom and Scoppola v. Italy have highlighted the limits of state discretion in this area.

[23] Olivier Bachelet, “Voting Rights of Prisoners: The Strasbourg Compromise”, Comment on ECHR, Grand Chamber, 22 May 2012, Scoppola v. Italy (No. 3) , No. 126/05 in Dalloz News, 15 june 2012

[24] Élise Boulineau, “Convicted people’s right: a matured right?”, RFDA 2024, p. 125.

 

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.