Restrictions on the right to vote for convicted felons in the U.S.

Injuria.no • 8. desember 2024

By:  Hannah M. Behncke, Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, Selma Zachariassen Nasby, Eylül Sahin, Sabrina Eriksen Zapata - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen.

This article was written and finished on November 5th, right before the beginning of the presidential elections. It is an expression of the authors' views. 

 

This fall, the presidential election in the United States of America has gotten a lot of attention. This topic is relevant not only through its political aspect, but also the legal one and its implications on democracy. In this article, an overview over how a felony conviction can affect Americans voting rights will be presented.

 

An overview of the U.S.

Disenfranchisement, or voter disqualification, refers to the restriction of a person's right to vote. [1]

The United States has a federal system in which the states have two political authorities to adhere to, the national and subnational. It is the subnational level which regulates the right to vote for convicted felons. In some cases, felon disenfranchisement is permanent, whilst in other cases voting rights are restored after a former felon has completed probation, parole or served a sentence.

The legitimacy behind restricting convicted felons' right to vote comes from the Richardson v. Ramirez 1974 case. In 1972 Aban Ramirez sued the state of California, and challenged the state’s laws that permanently removed a convicted felons right to vote. The California Supreme Court agreed that this law was unconstitutional, however on appeal to the Supreme Court of the United State the decision was overturned. This meant that convicted felons could be prohibited from voting after completing their sentence and parole, without violating the “Equal Protection Clause” of the Fourteenth Amendment to the Constitution. This specific case has been used in the US as a means of legitimizing disenfranchisement.  [2]

American policies regarding felony disenfranchisement have historically been so restrictive that the United Nations Human Rights Commission in 2006 condemned the US for violating international law regarding universal suffrage. [3] Whilst there has been a growing trend of restoring voting rights for convicted felons, the table below displays the limitations still imposed on convicted felons in the different American states. [4]

 

 

Problematics of Disenfranchisement

Around the world, there are many legal instruments establishing that punitive measures should go hand in hand with rehabilitation measures, so that individuals with a felony record can integrate back into society once their sentence is done. In particular, for our case of analysis, The International Covenant on Civil and Political Rights in article 10 (3) states that rehabilitation is one of the main objectives of a prison sentence. Although the U.S. ratified the aforementioned instrument in 1992, it did so with reservations to avoid conflict with national law. As mentioned before, historically, the U.S.  has had a more punitive approach in their prison system, [5] but new laws that seek to change this scenario have been recently put into force at a national and federal level. For example The Second Chance Act (2008), The Fair Sentencing Act  (2010), and The First Step Act (2018), seek the adequate reinsertion of convicts providing programs related to education, employment, and treatment of addictions.

However, an essential component of reinsertion into society requires participation in civic spaces, which includes the possibility to vote and choose your representatives. According to the United Nations, a “ civic space is the environment that enables people and groups (...) to participate meaningfully in the political, economic, social and cultural life in their societies (...) Any restrictions on such a space must comply with international human rights law. ” . [6] It seems rather contradictory that once an individual has complied with a felony sentence, and should then be ready to reintegrate into society, the person is still unable to participate in one of the most important processes one can find in a democracy. The aforementioned perpetuates exclusion and social discrimination, that ends up in a second-class citizenship. [7]

Furthermore, the voting bans on convicted felons are disproportionately placed on minorities, and especially on African Americans. There are 2% of adults in America at-large who cannot vote due to these bans, but this percentage is at 5% for African Americans, and at 1,5% for other groups of the population. [8] This shows that African Americans have a smaller opportunity than other groups in American society to elect people that best represent their interest, and more importantly, they have less of a chance to take part in their own democracy.

According to "The Sentencing Project", 4 million Americans do not have the right to vote in the 2024 election. [9] Although this number has declined by 31% since 2016, it is still a big issue, for example in elections with narrow winner margins.  In the 2000 Presidential Election, the margin between Al Gore and George W. Bush in the popular vote was 540,000, which clearly demonstrates that a disenfranchisement population of 4 million might be enough to tip the scales between two candidates. At the state level, this margin is even smaller. In the 2020 Presidential Election, Joe Biden won the state of Georgia with a majority of only approximately 12 000 votes. [10] Georgia does not allow convicted felons to vote during their prison time, their parole or during probation. This leads to a total of almost 250 000 people being disenfranchised in Georgia today, a percentage of 3,25 %. [11] Consequently, the rate of disenfranchisement weakens democracy. 

Moreover, it must be stated that felon disenfranchisement only restricts the right to vote, but convicted felons are still expected to participate in education or employment and pay the corresponding taxes, as any citizen is obliged to. As has been established by experts, taxation without representation contradicts the founding principles of the United States since the American Revolution, making the denial of governmental access while imposing taxes an urgent need of correction. [12] This prohibition causes a lack of fairness and accountability because taxpayers do not have a say on how the money will be spent, making individuals subject to policies and budgets they might not agree with. 

 

Issues that arise even if there was a right to vote

Other than the problems connected to the legal eligibility to vote, there are remaining practical obstacles hindering the voting access for convicted felons. The first big obstacle is general voter confusion. The laws regulating voting access differ from each state and are frequently being changed. In addition, there have been several instances where governors have been issuing conflicting executive orders, and then rolling them back. A U.S commission on Civil rights also showed that correction officers frequently don’t provide information to returning citizens about their voting rights. [13] Seen in light of the fact that many states prosecute people trying to vote when they don’t realize they aren’t eligible to do so, the risk could be seen as too high for a lot of voters.

Another obstacle for voting is that many states require various forms of documentation in order to vote. Other than the fact that getting the documentation in itself could be a long process, the conditions for getting the paperwork could be problematic. As an example, getting the voter rights certificate in Louisiana demands that the applicant has not been incarcerated for the last five years. [14] In many states the returning citizen only has a right to vote after paying a list of legal financial obligations. It’s not to be argued that people returning to society after long convictions often don’t have a stable economy. As an example of this issue, about one third of applications for rights restorations in Alabama are denied due to debts to the courts. [15] Lastly, some other obstacles could be directly connected to the serving of jailtime itself. Logistical hurdles, lack of voting opportunities, learning and meeting the deadlines for voting, getting an ID etc. could represent further hurdles. 

 

A european perspective 

Prisoners' right to vote in Europe falls under Article 3 of Protocol No. 1 of the Convention, which ensures the right to free elections. This right is vital to a functioning democracy, [16] as “ justice cannot stop at the prison gate ”. [17]

Additionally, Mironescu v. Romania affirms a strong European consensus that detainees should retain the right to vote. [18] This provision is however not absolute, and member states have some discretion to restrict this right. [19]

The Court has established that a blanket ban on voting for all prisoners, regardless of the offence, is incompatible with the Convention. Personal circumstances, [20] particularly for those with intellectual or mental disabilities, must be considered with thorough judicial scrutiny. [21]

The deprivation of voting rights should be exceptional, determined by a judge on a case-by-case basis with a clear link between the offence and democratic institutions to ensure proportionality. [22] However, it is important to note that the absence of judicial oversight does not necessarily imply a blanket restriction, as a well-defined legal framework may suffice. [23]

Prisoners' voting rights in Europe remain vulnerable, as evidenced by the 2022 judgement in Kalda v. Estonia (No. 2), which upheld a general ban on voting for prisoners. The Court ruled that national courts had appropriately assessed the measure's proportionality on a case-by-case basis. This ruling facilitates increased restrictions, enabling states to justify general bans based on assessments of inmates’ dangerousness.

The emphasis on prison security and negative public attitudes undermine prisoners' voting rights, which the Court highlighted as vital for resocialization and reintegration in Viola v. Italy (No. 2).

Challenges such as access to information, political propaganda, and voting organizations hinder the effective exercise of this right. [24]
 

Final remarks

The exclusion of felons from voting in the U.S. raises issues related to justice, representation, democracy and reintegration. Although recent developments support restoring voting rights, significant practical and legal barriers still exist. Comparisons with international norms suggest that U.S. policies are unusually restrictive.


 

[2] Staufenbeil, Kiley (2020) "With Liberty and Justice for Some: How Felony Disenfranchisement Undermines American Democracy," Themis: Research Journal of Justice Studies and Forensic Science: Vol. 8 , Article 6. https://doi.org/10.31979/THEMIS.2020.0806 https://scholarworks.sjsu.edu/themis/vol8/iss1/6

[5] Chapter 5 The Sprawling Punitive Turn, 1993–2001 Michael S. Sherry

https://doi.org/10.5149/northcarolina/9781469660707.003.0006 Pages 131–172 Published: December 2020

[6] European Union. (2024). European Union Agency for Fundamental Right. Civil society and the Fundamental Rights Platform.  https://fra.europa.eu/sq/cooperation/civil-society/civil-society-space

[8] Christopher Uggen, Ryan Larson, Sarah Shannon, and Robert Stewart, “Locked Out 2022: Estimates of People Denied Voting Rights,” sentencingproject.org

[10] CNN, https://edition.cnn.com/election/2020/results/state/georgia

[11] The Sentencing Project, 2024

[13] Un commission on civil rights, June 2019, Collateral Consequences: The Crossroads of Punishment, Redemption, and the Effects on Communities . Retrieved november 4th 2024.

[14] Human rights watch (2024). Out of step, US policy on voting rights in a global perspective. Human rights watch.  Retrieved 04.11.2024 from 

https://www.hrw.org/report/2024/06/27/out-step/us-policy-voting-rights-global-perspective

[15] U.S. Commission on Civil Rights, pg. at pg. 118.

[16] ECHR, Thematic Note – Voting Rights of Inmates. December 2022.

[17] ECtHR, Campbell and Fell v. United Kingdom, no. 7819/77, para. 69.

[18] ECtHR, no° 17504/18, para. 43 and 52

[19] ECtHR, Kalda v. Estonia (n°2), n°14581/20, para. 39.

[20] CtHR, Scoppola v. Italy (n°3), n°126/05.

[21] Dalloz Report, 2013, p. 2174, Prisoners' Right to Vote: Conviction of Turkey, Judgment by the European Court of Human Rights, No. 29411/07.

[22] ECtHR, Frodl v. Austria, n°20201, and Cases like Hirst v. United Kingdom and Scoppola v. Italy have highlighted the limits of state discretion in this area.

[23] Olivier Bachelet, “Voting Rights of Prisoners: The Strasbourg Compromise”, Comment on ECHR, Grand Chamber, 22 May 2012, Scoppola v. Italy (No. 3) , No. 126/05 in Dalloz News, 15 june 2012

[24] Élise Boulineau, “Convicted people’s right: a matured right?”, RFDA 2024, p. 125.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.