Restrictions on the right to vote for convicted felons in the U.S.

Injuria.no • 8. desember 2024

By:  Hannah M. Behncke, Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, Selma Zachariassen Nasby, Eylül Sahin, Sabrina Eriksen Zapata - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen.

This article was written and finished on November 5th, right before the beginning of the presidential elections. It is an expression of the authors' views. 

 

This fall, the presidential election in the United States of America has gotten a lot of attention. This topic is relevant not only through its political aspect, but also the legal one and its implications on democracy. In this article, an overview over how a felony conviction can affect Americans voting rights will be presented.

 

An overview of the U.S.

Disenfranchisement, or voter disqualification, refers to the restriction of a person's right to vote. [1]

The United States has a federal system in which the states have two political authorities to adhere to, the national and subnational. It is the subnational level which regulates the right to vote for convicted felons. In some cases, felon disenfranchisement is permanent, whilst in other cases voting rights are restored after a former felon has completed probation, parole or served a sentence.

The legitimacy behind restricting convicted felons' right to vote comes from the Richardson v. Ramirez 1974 case. In 1972 Aban Ramirez sued the state of California, and challenged the state’s laws that permanently removed a convicted felons right to vote. The California Supreme Court agreed that this law was unconstitutional, however on appeal to the Supreme Court of the United State the decision was overturned. This meant that convicted felons could be prohibited from voting after completing their sentence and parole, without violating the “Equal Protection Clause” of the Fourteenth Amendment to the Constitution. This specific case has been used in the US as a means of legitimizing disenfranchisement.  [2]

American policies regarding felony disenfranchisement have historically been so restrictive that the United Nations Human Rights Commission in 2006 condemned the US for violating international law regarding universal suffrage. [3] Whilst there has been a growing trend of restoring voting rights for convicted felons, the table below displays the limitations still imposed on convicted felons in the different American states. [4]

 

 

Problematics of Disenfranchisement

Around the world, there are many legal instruments establishing that punitive measures should go hand in hand with rehabilitation measures, so that individuals with a felony record can integrate back into society once their sentence is done. In particular, for our case of analysis, The International Covenant on Civil and Political Rights in article 10 (3) states that rehabilitation is one of the main objectives of a prison sentence. Although the U.S. ratified the aforementioned instrument in 1992, it did so with reservations to avoid conflict with national law. As mentioned before, historically, the U.S.  has had a more punitive approach in their prison system, [5] but new laws that seek to change this scenario have been recently put into force at a national and federal level. For example The Second Chance Act (2008), The Fair Sentencing Act  (2010), and The First Step Act (2018), seek the adequate reinsertion of convicts providing programs related to education, employment, and treatment of addictions.

However, an essential component of reinsertion into society requires participation in civic spaces, which includes the possibility to vote and choose your representatives. According to the United Nations, a “ civic space is the environment that enables people and groups (...) to participate meaningfully in the political, economic, social and cultural life in their societies (...) Any restrictions on such a space must comply with international human rights law. ” . [6] It seems rather contradictory that once an individual has complied with a felony sentence, and should then be ready to reintegrate into society, the person is still unable to participate in one of the most important processes one can find in a democracy. The aforementioned perpetuates exclusion and social discrimination, that ends up in a second-class citizenship. [7]

Furthermore, the voting bans on convicted felons are disproportionately placed on minorities, and especially on African Americans. There are 2% of adults in America at-large who cannot vote due to these bans, but this percentage is at 5% for African Americans, and at 1,5% for other groups of the population. [8] This shows that African Americans have a smaller opportunity than other groups in American society to elect people that best represent their interest, and more importantly, they have less of a chance to take part in their own democracy.

According to "The Sentencing Project", 4 million Americans do not have the right to vote in the 2024 election. [9] Although this number has declined by 31% since 2016, it is still a big issue, for example in elections with narrow winner margins.  In the 2000 Presidential Election, the margin between Al Gore and George W. Bush in the popular vote was 540,000, which clearly demonstrates that a disenfranchisement population of 4 million might be enough to tip the scales between two candidates. At the state level, this margin is even smaller. In the 2020 Presidential Election, Joe Biden won the state of Georgia with a majority of only approximately 12 000 votes. [10] Georgia does not allow convicted felons to vote during their prison time, their parole or during probation. This leads to a total of almost 250 000 people being disenfranchised in Georgia today, a percentage of 3,25 %. [11] Consequently, the rate of disenfranchisement weakens democracy. 

Moreover, it must be stated that felon disenfranchisement only restricts the right to vote, but convicted felons are still expected to participate in education or employment and pay the corresponding taxes, as any citizen is obliged to. As has been established by experts, taxation without representation contradicts the founding principles of the United States since the American Revolution, making the denial of governmental access while imposing taxes an urgent need of correction. [12] This prohibition causes a lack of fairness and accountability because taxpayers do not have a say on how the money will be spent, making individuals subject to policies and budgets they might not agree with. 

 

Issues that arise even if there was a right to vote

Other than the problems connected to the legal eligibility to vote, there are remaining practical obstacles hindering the voting access for convicted felons. The first big obstacle is general voter confusion. The laws regulating voting access differ from each state and are frequently being changed. In addition, there have been several instances where governors have been issuing conflicting executive orders, and then rolling them back. A U.S commission on Civil rights also showed that correction officers frequently don’t provide information to returning citizens about their voting rights. [13] Seen in light of the fact that many states prosecute people trying to vote when they don’t realize they aren’t eligible to do so, the risk could be seen as too high for a lot of voters.

Another obstacle for voting is that many states require various forms of documentation in order to vote. Other than the fact that getting the documentation in itself could be a long process, the conditions for getting the paperwork could be problematic. As an example, getting the voter rights certificate in Louisiana demands that the applicant has not been incarcerated for the last five years. [14] In many states the returning citizen only has a right to vote after paying a list of legal financial obligations. It’s not to be argued that people returning to society after long convictions often don’t have a stable economy. As an example of this issue, about one third of applications for rights restorations in Alabama are denied due to debts to the courts. [15] Lastly, some other obstacles could be directly connected to the serving of jailtime itself. Logistical hurdles, lack of voting opportunities, learning and meeting the deadlines for voting, getting an ID etc. could represent further hurdles. 

 

A european perspective 

Prisoners' right to vote in Europe falls under Article 3 of Protocol No. 1 of the Convention, which ensures the right to free elections. This right is vital to a functioning democracy, [16] as “ justice cannot stop at the prison gate ”. [17]

Additionally, Mironescu v. Romania affirms a strong European consensus that detainees should retain the right to vote. [18] This provision is however not absolute, and member states have some discretion to restrict this right. [19]

The Court has established that a blanket ban on voting for all prisoners, regardless of the offence, is incompatible with the Convention. Personal circumstances, [20] particularly for those with intellectual or mental disabilities, must be considered with thorough judicial scrutiny. [21]

The deprivation of voting rights should be exceptional, determined by a judge on a case-by-case basis with a clear link between the offence and democratic institutions to ensure proportionality. [22] However, it is important to note that the absence of judicial oversight does not necessarily imply a blanket restriction, as a well-defined legal framework may suffice. [23]

Prisoners' voting rights in Europe remain vulnerable, as evidenced by the 2022 judgement in Kalda v. Estonia (No. 2), which upheld a general ban on voting for prisoners. The Court ruled that national courts had appropriately assessed the measure's proportionality on a case-by-case basis. This ruling facilitates increased restrictions, enabling states to justify general bans based on assessments of inmates’ dangerousness.

The emphasis on prison security and negative public attitudes undermine prisoners' voting rights, which the Court highlighted as vital for resocialization and reintegration in Viola v. Italy (No. 2).

Challenges such as access to information, political propaganda, and voting organizations hinder the effective exercise of this right. [24]
 

Final remarks

The exclusion of felons from voting in the U.S. raises issues related to justice, representation, democracy and reintegration. Although recent developments support restoring voting rights, significant practical and legal barriers still exist. Comparisons with international norms suggest that U.S. policies are unusually restrictive.


 

[2] Staufenbeil, Kiley (2020) "With Liberty and Justice for Some: How Felony Disenfranchisement Undermines American Democracy," Themis: Research Journal of Justice Studies and Forensic Science: Vol. 8 , Article 6. https://doi.org/10.31979/THEMIS.2020.0806 https://scholarworks.sjsu.edu/themis/vol8/iss1/6

[5] Chapter 5 The Sprawling Punitive Turn, 1993–2001 Michael S. Sherry

https://doi.org/10.5149/northcarolina/9781469660707.003.0006 Pages 131–172 Published: December 2020

[6] European Union. (2024). European Union Agency for Fundamental Right. Civil society and the Fundamental Rights Platform.  https://fra.europa.eu/sq/cooperation/civil-society/civil-society-space

[8] Christopher Uggen, Ryan Larson, Sarah Shannon, and Robert Stewart, “Locked Out 2022: Estimates of People Denied Voting Rights,” sentencingproject.org

[10] CNN, https://edition.cnn.com/election/2020/results/state/georgia

[11] The Sentencing Project, 2024

[13] Un commission on civil rights, June 2019, Collateral Consequences: The Crossroads of Punishment, Redemption, and the Effects on Communities . Retrieved november 4th 2024.

[14] Human rights watch (2024). Out of step, US policy on voting rights in a global perspective. Human rights watch.  Retrieved 04.11.2024 from 

https://www.hrw.org/report/2024/06/27/out-step/us-policy-voting-rights-global-perspective

[15] U.S. Commission on Civil Rights, pg. at pg. 118.

[16] ECHR, Thematic Note – Voting Rights of Inmates. December 2022.

[17] ECtHR, Campbell and Fell v. United Kingdom, no. 7819/77, para. 69.

[18] ECtHR, no° 17504/18, para. 43 and 52

[19] ECtHR, Kalda v. Estonia (n°2), n°14581/20, para. 39.

[20] CtHR, Scoppola v. Italy (n°3), n°126/05.

[21] Dalloz Report, 2013, p. 2174, Prisoners' Right to Vote: Conviction of Turkey, Judgment by the European Court of Human Rights, No. 29411/07.

[22] ECtHR, Frodl v. Austria, n°20201, and Cases like Hirst v. United Kingdom and Scoppola v. Italy have highlighted the limits of state discretion in this area.

[23] Olivier Bachelet, “Voting Rights of Prisoners: The Strasbourg Compromise”, Comment on ECHR, Grand Chamber, 22 May 2012, Scoppola v. Italy (No. 3) , No. 126/05 in Dalloz News, 15 june 2012

[24] Élise Boulineau, “Convicted people’s right: a matured right?”, RFDA 2024, p. 125.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.