Hva trenger vi en dom på?

Injuria.no • 30. oktober 2022

Tekst: Christoffer Saastad og Julie Xiaoxin Isene

På oppfordring fra en ivrig Injuria-leser gjennomførte Injuria et intervju med flere av professorene våre med ett spørsmål som tema: «Hva trenger vi en rettsavklarende dom på?»

Johan Giertsen

Jeg ønsker meg en avgjørelse fra Høyesterett som sier noe om terskelen for avtalerevisjon i forsikringssaker. Helst ønsker jeg at vi kan få noe av Høyesterett som peker ut noen offensive retningslinjer om rimelighetssensur til gunst for forbrukerkunden. De har hatt sjansen noen ganger, men enten har selskapet fått medhold eller så har man omgått problemet. 

Når spørsmålet har kommet opp, hvorfor omgår Høyesterett det?

Forsikringsavtaler er kontrakter like mye som hestehandel og bruktbilkjøp. Forskjellen er at bank- og forsikringsvirksomhet nærmest har fått en rolle som samfunnsinstitusjoner. Derfor har domstolene kanskje vært mer tilbakeholdne med å gripe inn overfor deres virksomhet. 

En annen grunn er vel at dette vil ha store konsekvenser for standardavtaler. Det stiller jeg meg utenforstående til, fordi EU-domstolen ville tenkt helt motsatt. De ville sagt at: “Nei, fordi denne standardavtalen berører x antall millioner potensielle forbrukere i Europa, gir det ekstra grunn til å være kritisk til innholdet.” 

Norske domstoler har vært litt underlig tilbakeholdne overfor dette spørsmålet i forhold til EU-domstolen. Det er viktig å merke at EU-domstolen er mye tydeligere på hva de ikke vil ha på disse rettsområdene. Inntrykket mitt av norsk praksis er at man er lite villig til å se på at det er en ubalanse her mellom forsikringsselskapet på den ene siden og forbrukeren på den andre. Sånne «vanlige folk», som er nåtidens slagord!

Her kan Høyesterett slå mange fluer i en smekk. De kan både få sagt noe generelt om avtaleloven § 36 og forbrukeravtaledirektivet. Videre kan de få sagt noe spesielt om forsikring som også vil påvirke selskapenes og finansklagenemndas praksis. Påvirkningen dette vil ha på selskapene er kanskje den viktigste. Antallet forsikringssaker som ender for domstolene er jo forsvinnende lite i forhold til den kolossale mengden selskapene behandler hver dag.

I fraværet av rimelighetssensur i norsk rett har utfallet en tendens til å bli den sterkestes rett når disse sakene dukker opp. For hvem har råd til å gå til sak mot sin egen forsikring? Og hvem er det som ikke forsikrer seg? Det er som å leke russisk rulett, i ytterste ekstremtilfellet vil det jo være snakk om huset ditt som brenner ned.

Dette er mitt budskap. Så får vi se hva de høyst ærverdige kommer fram til.

Ingunn Elise Myklebust

Jeg ønsker meg en rettsavklarende høyesterettsdom om den såkalte «trafikklyssaken».

For noen år siden ble produksjonsområdeforskriften innført. Denne skal styre både vekst og vern av akvakultur i hele Norge.

Det produksjonsområdeforskriften går ut på er å dele inn hele norskekysten i 13 områder fra sør til nord. Annethvert år vurderer en alle disse områdene i relasjon til påvirkning på villaks. Hvis det er 30 % eller mer risiko for dødelighet av villaks, vil området bli satt i rødt. Det betyr at de som driver med akvakultur i disse områdene får konsesjonene sine tilbakekalt. Det er altså tale om ganske inngripende vedtak som kan fattes. Områder med lavere risiko vil bli satt i grønt eller gult. Så dette er produksjonsområdeforskriftens system, med grønne, gule og røde områder, derav trafikklyssystemet.

Når et område skal trekkes i rødt, har man en egen forskrift som regulerer det. Denne heter kapasitetsjusteringsforskriften, og ble vedtatt for første gang i 2020. Da var området fra Nordhordland til Stadt satt i rødt. Innenfor dette området var det 24 aktører. Disse aktørene saksøkte staten fordi de mente at opptrekk av konsesjonene sine var i strid med myndighetsmisbrukslæren, og et inngrep i eiendomsretten etter EMK P1-1, samt i strid med Grunnloven § 97 fordi produksjonsområdessystemet kom etter konsesjonstildelingen.

Staten var i tingretten og lagmannsretten klar på at dette var et virkemiddel som måtte gjennomføres for å verne villaksen i Norge, og det var noe som også skulle være til aktørenes fordel. Fordi områder blir jo også satt i grønt, noe som danner grunnlag for vekst under forutsetning av at man av og til må sette andre områder i rødt.

Jeg tror at staten kommer til å vinne i Høyesterett, så det er ikke derfor jeg vil at saken skal tas til behandling. Jeg tror og håper på at staten vinner denne saken fordi det kan slå fast viktigheten av å ha en gjeldende produksjonsområdeforskrift. Nå er det kun villaksen som er miljøindikator der, men man kan tenke seg at hvis produksjonsområdeforskriften står som et strategisk styringsdokument, så kan man kanskje legge på flere miljøindikatorer senere, slik som for eksempel forurensing eller forsuring.

I alle fall så tenker jeg at saken bør gå til Høyesterett fordi den inneholder veldig mange prinsipielle juridiske problemstillinger som aktørene i fremtiden må forholde seg til på området for akvakultur. Jeg tror også at dommen kan få overføringsverdi til hva slags type inngripende vilkår som private borgere må finne seg i av hensyn til miljøet. Hvis Høyesterett nå slår fast svart på hvitt at vi må tåle en del inngrep av hensynet til miljøet, så vil en, i den grad Høyesterett opprettholder lagmannsrettens dom, få et prejudikat på miljøhensynets betydning. Dette kan også kan få betydning utenfor akvakulturlovens system.

Sigrid Eskeland Schütz

Jeg ser for meg et strategisk søksmål mot produsenter av produkter som etter sin tiltenkte bruk fører til plast i naturen. 

For å ta et steg tilbake så husker man tobakksøksmålene som kom på 1980-tallet. Dette var massesøksmål mot produsenter av tobakk som burde visst at tobakk var skadelig, men som bevisst markedsførte det som sunt. De fleste av massesøksmålene med erstatning kom fra USA.

Og så har vi klimasøksmålene som går verden rundt, og som har ulike rettslige grunnlag, som til dels beror på menneskerettigheter og dels vanlig culpaansvar. Det vant eksempelvis nylig frem et søksmål i Nederland mot ExxonMobil, der selskapet ble holdt ansvarlig for skader som oppsto i forbindelse med et jordskjelv som var forårsaket av gassuthenting.

Så det som jeg ser for meg komme fra USA, er en liknende type søksmål for miljøskader forårsaket av plast. I olje- og gassindustrien er et vesentlig problem at det er veldig mange produsenter og årsakskjeder som gjør det vanskelig å spore hvem som er ansvarlig for hvilke CO 2 -molekyler i atmosfæren. Tilsvarende problematikk gjelder for mikroplast. Det brytes ned, og du finner det igjen på sjøbunnen, men det er vanskelig å vite hvem som er ansvarlig for en konkret plastpartikkel. Dette medfører at ansvaret pulveriseres.

Hvorfor tror du et slikt søksmål vil komme fra USA?

Mye av kreativiteten skjer jo i USA på søksmålsfronten, og så kommer det gjerne til Nederland i Europa. For de er også veldig framoverlente, og så sprer det seg da globalt. Man ser at en god del av argumentasjonen og innfallsvinklingen i klimasøksmålene kan brukes som inspirasjon til egne plastsøksmål.

Det vi ser er også at lovgivningen henger etter fordi det er så komplisert å gå inn og regulere store industrier. Man tar gjerne noen forbud mot sugerør, men hvis man skal endre hele produksjonskjeden og industrien, så er det veldig tungt. Og da kan søksmål være en måte til å tvinge produsentene selv til å ta ut de mest skadelige komponentene. Men man kan også tenke seg et søksmål mot myndighetene fordi man ikke har valgt å regulere produkter med plast i større grad.

Ville det vært større sjanse for å vinne gjennom med et søksmål mot produsentene kontra myndighetene?

Jeg tror etter norsk rett i dag at det uansett vil være vanskelig å vinne gjennom mot den ene eller den andre parten. Så det ville jo blitt et mer symbolsk søksmål for å skape bevissthet.

Hvis man for eksempel ser på produktansvarsloven, kan det oppstå erstatningsansvar dersom produktet utgjør en sikkerhetsrisiko, for eksempel dersom en mobil eksploderer. Men man vil ikke kunne ansvarliggjøre produsenten etter produktansvarsloven for tiltenkt vanlig bruk.

Nå vet man mye som man ikke visste før. Da produktene ble tillatt ble de ikke regulert, fordi da visste man ikke så mye om plastens implikasjoner på naturmiljøet. Nå som vi vet det kan man stille spørsmålet: er det ikke da culpøst og uansvarlig å fortsette å sette det ut i markedet? Man kan da bygge en argumentasjon på alminnelig culpa, eventuelt i kombinasjon med menneskerettslige argumenter.

Dette er en cocktail av rettslige grunnlag, men jeg tror ikke at det hadde nådd frem i norsk rett i dag.

Halvard Haukeland Fredriksen

Jeg tenker kort og godt at det trengs en rettsavklaring i EU-domstolen knyttet til rettstatskrisen i Polen og Ungarn.

EU-domstolen må si klart ifra om at det som skjer med domstolsystemene i de to landene er uakseptabelt og i strid med grunnleggende EU-rett. EU-domstolen må slå fast at dette må få merkbare konsekvenser, blant annet med tanke på utleveringer til Polen og Ungarn, og gjensidig anerkjennelse av rettsavgjørelser fra disse landene.

Det er noen avgjørelser som går litt på detaljer og sider ved dette, og som går på om man for eksempel kan begrense utbetalingen av EU-midler til Polen og Ungarn og om EU kan knytte støtten til vilkår om at man reverserer disse såkalte domstolsreformene. Men det man helst skulle hatt, er en stor prinsippavgjørelse som slår fast hvilke konkrete konsekvenser det får når en medlemsstat ikke lenger vil spille etter reglene.

Christian Franklin

Et helt klart område hvor vi trenger en god del rettsavklaring gjelder alt som er knyttet til EUs borgerskapsdirektiv. Vi trenger mer rettsavklaring når det gjelder folks rett til å bosette seg i Norge på basis av disse reglene i EØS-sammenheng.

Vi har hatt en del saker i EFTA-domstolen hvor domstolen har kommet med klare råd, men som Høyesterett ikke har hatt anledning til å komme med et endelig ord i.

Campbell-saken er et eksempel. Saken gjaldt tolkningen av direktivets artikkel 7, som gjelder retten til opphold i andre EØS-stater fra tre måneder til fem år. Her hadde tingretten og lagmannsretten kommet til forskjellige avgjørelser, og så kom saken for Høyesterett. Høyesterett ba EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse, og etter at EFTA-domstolen kom med sitt råd, og før Høyesterett plukket opp ballen igjen, så ble saken trukket fra Høyesterett. Grunnen var at utlendingsmyndighetene tilfeldigvis kom til at det forelå opphold på annet grunnlag. Dermed fikk ikke Høyesterett avklart et ganske viktig spørsmål.

Det står helt klart i direktivet at retten til opphold kun gjelder når man reiser til en annen medlemsstat. I Campbell-saken var det en norsk borger som var gift med en kanadisk dame. De flyttet til Sverige i over et år, og skulle så flytte hjem til Norge. Norske myndigheter mente at direktivet kun gjelder når man reiser til en annen medlemstat, og ikke når du reiser hjem til en hjemstat utenfor EU, etter å ha utøvd retten til fri bevegelighet. Dersom Norge skulle være omfattet, ville det føre til at den kanadiske konen til den norske statsborgeren ville få en avledet rett til opphold.

Norske myndigheter og EU-domstolen har begge sagt at direktivet må tas på ordet. Men så kom EU-domstolen til - og det er her det begynner å bli vanskelig å forstå – at det faktisk er en slik avledet rett til opphold når du kommer tilbake til hjemstaten din. Men den får du kun fra EU-traktatens bestemmelser om borgerskap: TFEU art. 20 og 21. De har vi ikke noe motstykke til i EØS-avtalen.

EFTA-domstolen har mer eller mindre senere sagt at dette direktivet eksisterer i litt forskjellige kontekster i EU- og EØS-rettslig sammenheng. Det som ble sagt var at selv om det ikke kan stilles krav til lik fortolkning, som er det som kreves etter homogenitetsprinsippet slik det vanligvis forstås, stilles det fortsatt krav til at den ulike fortolkningen leder til samme resultat! Om kravet til homogenitet skal gjelde resultatet, endrer det ganske mye av prinsippets forståelse og betydning.

Dette er bare ett av mange eksempler. Mitt endelige svar er at vi trenger en dom som gjelder forståelsen og tolkningen av borgerskapsdirektivet, slik gjennomført i utlendingsloven kapittel 13, i utlendingsforskriften, og omtalt i Utlendingsdepartementets rundskriv.

Knut Einar Skodvin

Vi trenger en dom, men bare om den gir riktig resultat.

Vi har en lang tradisjon i Norge for at tolkning av konstitusjonen er veldig situasjonsavhengig. Den lar seg veldig farge av situasjonen man står i. Det ser man særlig når man kommer til spørsmål om beredskapslovgivningen.

I disse situasjonene har man vært villige til å drive situasjonspåvirkede tolkninger, slik at man på et vis flytter rammene ganske langt. Det gjør det veldig vanskelig å sitte i en «alt er rolig i fredstid»-situasjon, og tolke hva som egentlig er den konstitusjonelle rammen for en eller annen handlefrihet som den utøvende myndighet ønsker å gjøre. Domstolen og lovgiver selv har så langt vist at man snur seg bakover og slår fast at «dette var greit, fordi situasjonen var sånn og sånn».

Vi trenger en avgjørelse der Høyesterett er ordentlige og prinsipielle i behandlingen av de konstitusjonelle rettighetene med tanke på hvordan de skal brukes i beredskapssituasjoner. Det kan være i alt fra store naturkatastrofer, til pandemier, til terrortilfeller.

Men det vi ikke må få, er en dom som er feil! Om man får enda en klingedom vil det bare skade dette feltet enda mer. Så vi trenger en riktig avgjørelse, og det hadde vært bra for å sette ned noen stolper, men en feil vil motsatt være ekstremt skadelig for jussen som en reell skranke for handlingsfriheten i disse situasjonene.

I mitt hode henger dette sammen også med den ekstreme pragmatismen som vi har overfor tilnærmingen til vår rettskildelære. Denne tilnærmingen byr på noen rettskulturelle utfordringer i møtet med EMK-retten, der man for eksempel møter tyskerne, som har en helt annen tilnærming til konstitusjonen som en faktisk skranke, som skal stoppe noen ting . Det er ikke vi vant til å tenke på i det hele tatt. Noen ganger kommer Grunnloven litt i veien, men da kan man nesten lese inn en «tida og tilhøva»-bestemmelse i alt, og sørge for at den ikke kommer i veien lenger.

For en prinsipp-positivistisk jurist ville en slik riktig avgjørelse være veldig bra.

Hans Fredrik Marthinussen

For å være en privatrettsmann så tenker jeg at ett av de viktige begrepene i norsk privatrett som vi har en del kilder på, men som det hadde vært fint å få en endelig avklaring på, er: hva en «gave» er. Det er relevant med tanke på omstøtelse i en del tilfeller av ekstinksjon, det kan være i ekteskap og det er ganske mange rettsvirkninger rundt det å betegne noe som en gave. I flere tidligere avgjørelser, kanskje helt tilbake til midt på 90-tallet, har Høyesterett satt ganske beskjedne krav til det vi kaller gavehensikt. 

En ting er jo å flytte penger fra en person til en annen. Men en gave omfatter ofte en form for gavmildhetshensikt - altså “jeg ønsker å berike deg”. Og der mangler vi egentlig gode avklarende rettsavgjørelser, så det hadde vært veldig fint hvis vi fikk en avklaring på hva kravet til gavmildhetshensikt er, og videre en avklaring av hvorvidt hensikten er tilsvarende i alle sammenhenger. 

Det er en tendens til at man skal beskytte tredjepersoner, typisk kreditorer. Hvis jeg har lite penger så vil jeg gjerne gi vekk tingene mine, fordi jeg ikke ønsker at kreditorene mine skal få dem. Så hvor lavt kan vi sette terskelen til gave? Og så er det spørsmål om hvorvidt det må være synlig for mottakeren at det er en gave. Der er det en god del uklart, og her er det et viktig rettslig begrep som går over mange rettsområder. At et så sentralt begrep har såpass uskarpe grenseområder, tenker jeg ikke er bra. 

Ragna Aarli

En ting som jeg virkelig skulle ønske meg en avklaring på, er avslag på et spørsmål om merinnsyn etter offentleglova. Det avslaget skulle jeg gjerne sett prøvd etter EMK art. 10 for domstolene.

Poenget er at den norske lovregelen ikke kan prøves for domstolene. Regelen om merinnsyn oppstiller en plikt for offentlige tjenestemenn til å vurdere om det skal gis innsyn gjennom en avveining av om hensynene til offentligheten veier tyngre enn hensynene som taler mot innsyn. Skulle tjenestemennene komme til at hensynene taler for innsyn, er det likevel ingen plikt til å gi dette.

Dette begynner å bli særlig interessant nå når vi har fått et informasjonskrav. I Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn [GC] no. 18030/11 2016 kom EMD i storkammer til at det foreligger et informasjonskrav - krav på innsyn i myndighetenes dokumenter som bygger på EMK art. 10.

Vi har tidligere hatt et sterkt vern av innsynsretten etter Grunnloven, men nå utvikler EMD en egen rett til innsyn. Dette er hovedgrunnen til at jeg ønsker at dette skal bli prøvd, fordi de kriteriene som ble oppstilt i denne storkammeravgjørelsen ikke er i harmoni med de prinsippene som vi legger til grunn for offentlighet.

Kriteriene er at du må se an den som ber om innsyn, hvilket formål vedkommende har, om det er en person som tjener et offentlig formål, mens etter de norske - og dette er typisk for de nordiske offentlighetsreglene – har alle lik rett til innsyn. Du skal ikke spørre etter formål, og du skal heller ikke legge vekt på hvem som spør. Noe som viser at det motstrid. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er så stort sprik i praksis, for vi ser jo at pressen lettere og raskere får innsyn etter innsynsreglene i Norge. Grunnprinsippet er likevel at man ikke skal forskjellsbehandle, selv om en slik type forskjellsbehandling er helt i tråd med EMDs praksis.

Kort oppsummert ønsker jeg å få prøvd avslag på krav om merinnsyn etter offentleglova på bakgrunn av informasjonskravet i EMK art. 10.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.