Hva er rusfri fadderuke

Injuria.no • 30. oktober 2022

Tekst: Maja Holmen

Intervju med: Anna Victoria Fredriksen og Hanna Willumstad Thomsen

Rusfri fadderuke er et parallelt alternativ til den ordinære fadderuka der nye studenter får mulighet til å bli kjent med hverandre uten alkohol.

I år forsøkte vi å legge til rette for dette gjennom aktiviteter som RIB-tur, Akvariet, Fangene på fortet, Nordnes sjøbad, og boblefotball, i tillegg til at vi hadde spillkvelder og spiste god mat. Her kunne fadderbarn fra første- og fjerdekull møtes uavhengig av sine tildelte faddergrupper, og bli kjent i en, for noen, mer avslappet atmosfære enn det ordinære opplegget tilbød.

Rusfri fadderuke er underlagt Juristforeningen og Fadderstyret, dvs. at det er et eget verv i Juristforeningen. Selv om man er med i fadderstyret er man ikke involvert i planleggingen av den ordinære fadderuka- man jobber kun med det rusfrie opplegget. Vi har likevel fått god hjelp av juristforeningen og andre i styret, f.eks. med tanke på økonomi og regnskap.

Hvem kan være med på rusfri fadderuke?

Alle nye studenter ved det juridiske fakultetet kan være med på rusfri fadderuke. Det er ingen krav om å melde seg opp til det rusfrie, eller avstå fra det ordinære opplegget. Man kan være med på opplegg med rusfri fadderuke uten å si fra seg plassen i sin ordinære faddergruppe, man kan altså velge og vrake helt som man vil!

Som fadder kan også alle som ønsker det melde seg, enten til å ha ansvaret, altså vervet leder for rusfri fadderuke, eller til å være faddere for den rusfrie fadderuka. Det eneste kravet er at man gjennomfører den obligatoriske fadderopplæringen alle andre faddere også må gjennom. I år var det blant annet en gjeng fra Jussnavigatørene som sendte melding og ønsket å delta, samtidig som vi tok kontakt med en del venner og bekjente som vi tenkte kunne være interesserte og passet i rollen som rusfri fadder. Til sammen ble vi dermed 12 faddere! Dette var selv uten en formell utlysning, noe som viser at det virkelig er et stort engasjement for å bidra og være med på den rusfrie fadderuka. På bakgrunn av dette tror vi at en utlysning av faddere til rusfri fadderuke ville fått god respons, noe som kan være verdt å huske på for de neste som ønsker å arrangere.

Hvordan gikk det?

Det ble en veldig vellykket uke! Aktivitetene skapte stort sett mye engasjement. På et tidspunkt var vi likevel litt usikre om vi kom til å få støtte til å gjennomføre opplegget, da sentralpotten, som bevilger penger til de ulike fadderukene, ikke ønsket å støtte andre arrangementer enn mat. De hadde nemlig endret retningslinjene sine fra tidligere år. Fakultetet derimot var veldig samarbeidsvillige og ønsket å støtte oss økonomisk slik at opplegget vi hadde planlagt kunne bli realisert. Fakultetet skal derfor ha honnør for at det ble en rusfri fadderuke i år, vi tror det er fordi de også ser verdien av å ha et alternativ som ikke er så alkoholpreget.

I løpet av uka vokste engasjementet og interessen rundt det rusfrie opplegget. Innen slutten av fadderuka hadde facebook-siden vår over 100 medlemmer! Det var likevel noe varierende oppmøte, dette hadde gjerne litt med vær og dagsform å gjøre, men som forventet ble det fort fullt på både RIB-turen, Fangene på fortet, og sushispising. Det var flere som kom bort til oss og fortalte at de satte stor pris på den rusfrie fadderuka, og vi er ganske sikre på at det ble knyttet en del vennskap som vil hjelpe de nye studentene ta fatt på livet på Dragefjellet. Med så høy interesse hadde vi likevel kanskje en forventing om noe høyere og fastere oppmøte, noe som ville skapt enda bedre forutsetninger for å bli kjent. Vi mistenker at terskelen for å forlate fadderbarnas egne faddergrupper, som også er deres fremtidige arbeidsgruppe, ble veldig høy. Det er tross alt gruppen man skal samarbeide faglig med resten av året, og mange nye studenter er nok redd for å falle utenfor gruppen dersom de ikke er med på alt. Vi vil likevel omtale uken som en stor suksess, vi koste oss og knyttet selv mange nye bekjentskap, og det er vårt inntrykk at dette også gjaldt for fadderbarna!

Hvorfor er det viktig?

Rusfri fadderuke er viktig fordi det gjør fadderuken, og det sosiale rundt studiestart mer tilgjengelig. Selv om det år etter år gjøres tiltak og forsøk på å motvirke alkoholfokuset, er det ingen hemmelighet at fadderuka i realiteten forblir en 6 dagers lang fest med mye alkohol. Det kan man blant annet se i at selv arrangementene som anses som alkoholfrie i den ordinære fadderuke, f.eks. rebusen, i mange tilfeller følger etter et tidlig vors med faddergruppa. Det er mange faddergrupper og faddere som er flinke til å motvirke og forebygge dette, men det er begrenset hvor mye man kan gjøre når det legges opp til at alle skal møtes på et nytt utested hver kveld.

Fra SHoT-undersøkelsen vet vi at 61% av studentene etterlyser flere alkoholfrie tilbud, og at 49% mener det drikkes for mye i studiemiljøet. Fest- og alkoholkulturen en møter i fadderuka blir sett på som den beste og mest ideelle måten å bli kjent. Det funker bra for mange, men disse tallene viser at det egentlig er et ganske stort antall som vil finne mindre alkoholfokuserte aktiviteter minst like gøy og effektivt for å få nye venner. For å ta et eksempel fra fadderopplæringa, det blir for dumt om du tar body-shots av noen i fadderuka og ikke tørr å si hei til de engang i forelesning 3 uker etterpå. Poenget er i hvertfall at det er mange som ikke tenker at denne drikke- og festenormen er den beste måten å starte studietida og skape nye sosiale nettverk på, da er det viktig å ha et alternativt opplegg sånn at alle føler seg velkomne.

Det er ikke minst like viktig at noen tar på seg vervet som leder og ansvarlig for den rusfrie fadderuka. Som nevnt er det stort engasjement rundt å være rusfri fadder, men gjerne en høyere terskel for å ta på seg ansvaret å arrangere det. Det ser vi ved at det i 2021 ikke var noen som meldte seg, og at det dermed ikke ble noe ordentlig rusfritt alternativ. Flere av de som var faddere med oss, og andre som går 2. året, har kommet bort til oss og sagt at de savnet en rusfri fadderuke, og at de ville følt seg bedre tatt imot der enn i sine tildelte grupper. Derfor vil vi også sende en sterk oppfordring til alle som ønsker et betydningsfullt verv å søke som leder av rusfri fadderuke.

Noen tips til nye studenter? (Festrelatert eller noe helt annet:))

Vårt beste tips er vel egt at alle må finne den balansen som passer en selv. Vi liker jo å drikke og dra på en god fest en gang iblant, men personlig er det ikke noe behov for fyll og by'n hver helg. Hvis du er en person som egentlig ikke liker å feste hver uke, men gjør det for å prøve å få deg venner, så må tipset være at du kan finne mange flotte venner på andre måter enn fest også! Vi høres kanskje teite og klisje ut når vi sier det, men å dra på quiz, gå tur, ha spillkvelder, dra på åpne treninger sammen, alt dette er minst like egnet til å skape nye vennskap som å danse oppå hverandre på Rick's. Og så klart er det ingenting i veien med å danse oppå hverandre på Rick's, men hvis du syns det blir litt voldsomt, så trenger du ikke å gjøre det hver helg.

Hva er det morsomste å gjøre uten alkohol? 

Alt av idrett er veldig gøy, volleyball, tennis, vi har akkurat meldt oss inn i Lovbryting, og stortrives med det. Teater (gode studentpriser å få!), og Harry Potter-maraton egner seg også godt nå som det begynner å bli høst. Spillkvelder er også perfekt for jusstudenter med høyt konkurranseinstinkt, vi anbefaler Alias og Codenames, da blir det i hvertfall høyt tenningsnivå på våre spillkvelder!

Til slutt vil vi gjerne takke alle som har vært med som faddere og alle som har bidratt til at vi, og fadderbarna, fikk en så fin uke! Vi håper at mange har lyst til å gjenta suksessen neste år, og at folk søker på vervet som leder for rusfri fadderuke – det er mulig å samarbeide om å ha ansvaret som vi har gjort!

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.