Hva er rusfri fadderuke

Injuria.no • 30. oktober 2022

Tekst: Maja Holmen

Intervju med: Anna Victoria Fredriksen og Hanna Willumstad Thomsen

Rusfri fadderuke er et parallelt alternativ til den ordinære fadderuka der nye studenter får mulighet til å bli kjent med hverandre uten alkohol.

I år forsøkte vi å legge til rette for dette gjennom aktiviteter som RIB-tur, Akvariet, Fangene på fortet, Nordnes sjøbad, og boblefotball, i tillegg til at vi hadde spillkvelder og spiste god mat. Her kunne fadderbarn fra første- og fjerdekull møtes uavhengig av sine tildelte faddergrupper, og bli kjent i en, for noen, mer avslappet atmosfære enn det ordinære opplegget tilbød.

Rusfri fadderuke er underlagt Juristforeningen og Fadderstyret, dvs. at det er et eget verv i Juristforeningen. Selv om man er med i fadderstyret er man ikke involvert i planleggingen av den ordinære fadderuka- man jobber kun med det rusfrie opplegget. Vi har likevel fått god hjelp av juristforeningen og andre i styret, f.eks. med tanke på økonomi og regnskap.

Hvem kan være med på rusfri fadderuke?

Alle nye studenter ved det juridiske fakultetet kan være med på rusfri fadderuke. Det er ingen krav om å melde seg opp til det rusfrie, eller avstå fra det ordinære opplegget. Man kan være med på opplegg med rusfri fadderuke uten å si fra seg plassen i sin ordinære faddergruppe, man kan altså velge og vrake helt som man vil!

Som fadder kan også alle som ønsker det melde seg, enten til å ha ansvaret, altså vervet leder for rusfri fadderuke, eller til å være faddere for den rusfrie fadderuka. Det eneste kravet er at man gjennomfører den obligatoriske fadderopplæringen alle andre faddere også må gjennom. I år var det blant annet en gjeng fra Jussnavigatørene som sendte melding og ønsket å delta, samtidig som vi tok kontakt med en del venner og bekjente som vi tenkte kunne være interesserte og passet i rollen som rusfri fadder. Til sammen ble vi dermed 12 faddere! Dette var selv uten en formell utlysning, noe som viser at det virkelig er et stort engasjement for å bidra og være med på den rusfrie fadderuka. På bakgrunn av dette tror vi at en utlysning av faddere til rusfri fadderuke ville fått god respons, noe som kan være verdt å huske på for de neste som ønsker å arrangere.

Hvordan gikk det?

Det ble en veldig vellykket uke! Aktivitetene skapte stort sett mye engasjement. På et tidspunkt var vi likevel litt usikre om vi kom til å få støtte til å gjennomføre opplegget, da sentralpotten, som bevilger penger til de ulike fadderukene, ikke ønsket å støtte andre arrangementer enn mat. De hadde nemlig endret retningslinjene sine fra tidligere år. Fakultetet derimot var veldig samarbeidsvillige og ønsket å støtte oss økonomisk slik at opplegget vi hadde planlagt kunne bli realisert. Fakultetet skal derfor ha honnør for at det ble en rusfri fadderuke i år, vi tror det er fordi de også ser verdien av å ha et alternativ som ikke er så alkoholpreget.

I løpet av uka vokste engasjementet og interessen rundt det rusfrie opplegget. Innen slutten av fadderuka hadde facebook-siden vår over 100 medlemmer! Det var likevel noe varierende oppmøte, dette hadde gjerne litt med vær og dagsform å gjøre, men som forventet ble det fort fullt på både RIB-turen, Fangene på fortet, og sushispising. Det var flere som kom bort til oss og fortalte at de satte stor pris på den rusfrie fadderuka, og vi er ganske sikre på at det ble knyttet en del vennskap som vil hjelpe de nye studentene ta fatt på livet på Dragefjellet. Med så høy interesse hadde vi likevel kanskje en forventing om noe høyere og fastere oppmøte, noe som ville skapt enda bedre forutsetninger for å bli kjent. Vi mistenker at terskelen for å forlate fadderbarnas egne faddergrupper, som også er deres fremtidige arbeidsgruppe, ble veldig høy. Det er tross alt gruppen man skal samarbeide faglig med resten av året, og mange nye studenter er nok redd for å falle utenfor gruppen dersom de ikke er med på alt. Vi vil likevel omtale uken som en stor suksess, vi koste oss og knyttet selv mange nye bekjentskap, og det er vårt inntrykk at dette også gjaldt for fadderbarna!

Hvorfor er det viktig?

Rusfri fadderuke er viktig fordi det gjør fadderuken, og det sosiale rundt studiestart mer tilgjengelig. Selv om det år etter år gjøres tiltak og forsøk på å motvirke alkoholfokuset, er det ingen hemmelighet at fadderuka i realiteten forblir en 6 dagers lang fest med mye alkohol. Det kan man blant annet se i at selv arrangementene som anses som alkoholfrie i den ordinære fadderuke, f.eks. rebusen, i mange tilfeller følger etter et tidlig vors med faddergruppa. Det er mange faddergrupper og faddere som er flinke til å motvirke og forebygge dette, men det er begrenset hvor mye man kan gjøre når det legges opp til at alle skal møtes på et nytt utested hver kveld.

Fra SHoT-undersøkelsen vet vi at 61% av studentene etterlyser flere alkoholfrie tilbud, og at 49% mener det drikkes for mye i studiemiljøet. Fest- og alkoholkulturen en møter i fadderuka blir sett på som den beste og mest ideelle måten å bli kjent. Det funker bra for mange, men disse tallene viser at det egentlig er et ganske stort antall som vil finne mindre alkoholfokuserte aktiviteter minst like gøy og effektivt for å få nye venner. For å ta et eksempel fra fadderopplæringa, det blir for dumt om du tar body-shots av noen i fadderuka og ikke tørr å si hei til de engang i forelesning 3 uker etterpå. Poenget er i hvertfall at det er mange som ikke tenker at denne drikke- og festenormen er den beste måten å starte studietida og skape nye sosiale nettverk på, da er det viktig å ha et alternativt opplegg sånn at alle føler seg velkomne.

Det er ikke minst like viktig at noen tar på seg vervet som leder og ansvarlig for den rusfrie fadderuka. Som nevnt er det stort engasjement rundt å være rusfri fadder, men gjerne en høyere terskel for å ta på seg ansvaret å arrangere det. Det ser vi ved at det i 2021 ikke var noen som meldte seg, og at det dermed ikke ble noe ordentlig rusfritt alternativ. Flere av de som var faddere med oss, og andre som går 2. året, har kommet bort til oss og sagt at de savnet en rusfri fadderuke, og at de ville følt seg bedre tatt imot der enn i sine tildelte grupper. Derfor vil vi også sende en sterk oppfordring til alle som ønsker et betydningsfullt verv å søke som leder av rusfri fadderuke.

Noen tips til nye studenter? (Festrelatert eller noe helt annet:))

Vårt beste tips er vel egt at alle må finne den balansen som passer en selv. Vi liker jo å drikke og dra på en god fest en gang iblant, men personlig er det ikke noe behov for fyll og by'n hver helg. Hvis du er en person som egentlig ikke liker å feste hver uke, men gjør det for å prøve å få deg venner, så må tipset være at du kan finne mange flotte venner på andre måter enn fest også! Vi høres kanskje teite og klisje ut når vi sier det, men å dra på quiz, gå tur, ha spillkvelder, dra på åpne treninger sammen, alt dette er minst like egnet til å skape nye vennskap som å danse oppå hverandre på Rick's. Og så klart er det ingenting i veien med å danse oppå hverandre på Rick's, men hvis du syns det blir litt voldsomt, så trenger du ikke å gjøre det hver helg.

Hva er det morsomste å gjøre uten alkohol? 

Alt av idrett er veldig gøy, volleyball, tennis, vi har akkurat meldt oss inn i Lovbryting, og stortrives med det. Teater (gode studentpriser å få!), og Harry Potter-maraton egner seg også godt nå som det begynner å bli høst. Spillkvelder er også perfekt for jusstudenter med høyt konkurranseinstinkt, vi anbefaler Alias og Codenames, da blir det i hvertfall høyt tenningsnivå på våre spillkvelder!

Til slutt vil vi gjerne takke alle som har vært med som faddere og alle som har bidratt til at vi, og fadderbarna, fikk en så fin uke! Vi håper at mange har lyst til å gjenta suksessen neste år, og at folk søker på vervet som leder for rusfri fadderuke – det er mulig å samarbeide om å ha ansvaret som vi har gjort!

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.