Hva er rusfri fadderuke

Injuria.no • 30. oktober 2022

Tekst: Maja Holmen

Intervju med: Anna Victoria Fredriksen og Hanna Willumstad Thomsen

Rusfri fadderuke er et parallelt alternativ til den ordinære fadderuka der nye studenter får mulighet til å bli kjent med hverandre uten alkohol.

I år forsøkte vi å legge til rette for dette gjennom aktiviteter som RIB-tur, Akvariet, Fangene på fortet, Nordnes sjøbad, og boblefotball, i tillegg til at vi hadde spillkvelder og spiste god mat. Her kunne fadderbarn fra første- og fjerdekull møtes uavhengig av sine tildelte faddergrupper, og bli kjent i en, for noen, mer avslappet atmosfære enn det ordinære opplegget tilbød.

Rusfri fadderuke er underlagt Juristforeningen og Fadderstyret, dvs. at det er et eget verv i Juristforeningen. Selv om man er med i fadderstyret er man ikke involvert i planleggingen av den ordinære fadderuka- man jobber kun med det rusfrie opplegget. Vi har likevel fått god hjelp av juristforeningen og andre i styret, f.eks. med tanke på økonomi og regnskap.

Hvem kan være med på rusfri fadderuke?

Alle nye studenter ved det juridiske fakultetet kan være med på rusfri fadderuke. Det er ingen krav om å melde seg opp til det rusfrie, eller avstå fra det ordinære opplegget. Man kan være med på opplegg med rusfri fadderuke uten å si fra seg plassen i sin ordinære faddergruppe, man kan altså velge og vrake helt som man vil!

Som fadder kan også alle som ønsker det melde seg, enten til å ha ansvaret, altså vervet leder for rusfri fadderuke, eller til å være faddere for den rusfrie fadderuka. Det eneste kravet er at man gjennomfører den obligatoriske fadderopplæringen alle andre faddere også må gjennom. I år var det blant annet en gjeng fra Jussnavigatørene som sendte melding og ønsket å delta, samtidig som vi tok kontakt med en del venner og bekjente som vi tenkte kunne være interesserte og passet i rollen som rusfri fadder. Til sammen ble vi dermed 12 faddere! Dette var selv uten en formell utlysning, noe som viser at det virkelig er et stort engasjement for å bidra og være med på den rusfrie fadderuka. På bakgrunn av dette tror vi at en utlysning av faddere til rusfri fadderuke ville fått god respons, noe som kan være verdt å huske på for de neste som ønsker å arrangere.

Hvordan gikk det?

Det ble en veldig vellykket uke! Aktivitetene skapte stort sett mye engasjement. På et tidspunkt var vi likevel litt usikre om vi kom til å få støtte til å gjennomføre opplegget, da sentralpotten, som bevilger penger til de ulike fadderukene, ikke ønsket å støtte andre arrangementer enn mat. De hadde nemlig endret retningslinjene sine fra tidligere år. Fakultetet derimot var veldig samarbeidsvillige og ønsket å støtte oss økonomisk slik at opplegget vi hadde planlagt kunne bli realisert. Fakultetet skal derfor ha honnør for at det ble en rusfri fadderuke i år, vi tror det er fordi de også ser verdien av å ha et alternativ som ikke er så alkoholpreget.

I løpet av uka vokste engasjementet og interessen rundt det rusfrie opplegget. Innen slutten av fadderuka hadde facebook-siden vår over 100 medlemmer! Det var likevel noe varierende oppmøte, dette hadde gjerne litt med vær og dagsform å gjøre, men som forventet ble det fort fullt på både RIB-turen, Fangene på fortet, og sushispising. Det var flere som kom bort til oss og fortalte at de satte stor pris på den rusfrie fadderuka, og vi er ganske sikre på at det ble knyttet en del vennskap som vil hjelpe de nye studentene ta fatt på livet på Dragefjellet. Med så høy interesse hadde vi likevel kanskje en forventing om noe høyere og fastere oppmøte, noe som ville skapt enda bedre forutsetninger for å bli kjent. Vi mistenker at terskelen for å forlate fadderbarnas egne faddergrupper, som også er deres fremtidige arbeidsgruppe, ble veldig høy. Det er tross alt gruppen man skal samarbeide faglig med resten av året, og mange nye studenter er nok redd for å falle utenfor gruppen dersom de ikke er med på alt. Vi vil likevel omtale uken som en stor suksess, vi koste oss og knyttet selv mange nye bekjentskap, og det er vårt inntrykk at dette også gjaldt for fadderbarna!

Hvorfor er det viktig?

Rusfri fadderuke er viktig fordi det gjør fadderuken, og det sosiale rundt studiestart mer tilgjengelig. Selv om det år etter år gjøres tiltak og forsøk på å motvirke alkoholfokuset, er det ingen hemmelighet at fadderuka i realiteten forblir en 6 dagers lang fest med mye alkohol. Det kan man blant annet se i at selv arrangementene som anses som alkoholfrie i den ordinære fadderuke, f.eks. rebusen, i mange tilfeller følger etter et tidlig vors med faddergruppa. Det er mange faddergrupper og faddere som er flinke til å motvirke og forebygge dette, men det er begrenset hvor mye man kan gjøre når det legges opp til at alle skal møtes på et nytt utested hver kveld.

Fra SHoT-undersøkelsen vet vi at 61% av studentene etterlyser flere alkoholfrie tilbud, og at 49% mener det drikkes for mye i studiemiljøet. Fest- og alkoholkulturen en møter i fadderuka blir sett på som den beste og mest ideelle måten å bli kjent. Det funker bra for mange, men disse tallene viser at det egentlig er et ganske stort antall som vil finne mindre alkoholfokuserte aktiviteter minst like gøy og effektivt for å få nye venner. For å ta et eksempel fra fadderopplæringa, det blir for dumt om du tar body-shots av noen i fadderuka og ikke tørr å si hei til de engang i forelesning 3 uker etterpå. Poenget er i hvertfall at det er mange som ikke tenker at denne drikke- og festenormen er den beste måten å starte studietida og skape nye sosiale nettverk på, da er det viktig å ha et alternativt opplegg sånn at alle føler seg velkomne.

Det er ikke minst like viktig at noen tar på seg vervet som leder og ansvarlig for den rusfrie fadderuka. Som nevnt er det stort engasjement rundt å være rusfri fadder, men gjerne en høyere terskel for å ta på seg ansvaret å arrangere det. Det ser vi ved at det i 2021 ikke var noen som meldte seg, og at det dermed ikke ble noe ordentlig rusfritt alternativ. Flere av de som var faddere med oss, og andre som går 2. året, har kommet bort til oss og sagt at de savnet en rusfri fadderuke, og at de ville følt seg bedre tatt imot der enn i sine tildelte grupper. Derfor vil vi også sende en sterk oppfordring til alle som ønsker et betydningsfullt verv å søke som leder av rusfri fadderuke.

Noen tips til nye studenter? (Festrelatert eller noe helt annet:))

Vårt beste tips er vel egt at alle må finne den balansen som passer en selv. Vi liker jo å drikke og dra på en god fest en gang iblant, men personlig er det ikke noe behov for fyll og by'n hver helg. Hvis du er en person som egentlig ikke liker å feste hver uke, men gjør det for å prøve å få deg venner, så må tipset være at du kan finne mange flotte venner på andre måter enn fest også! Vi høres kanskje teite og klisje ut når vi sier det, men å dra på quiz, gå tur, ha spillkvelder, dra på åpne treninger sammen, alt dette er minst like egnet til å skape nye vennskap som å danse oppå hverandre på Rick's. Og så klart er det ingenting i veien med å danse oppå hverandre på Rick's, men hvis du syns det blir litt voldsomt, så trenger du ikke å gjøre det hver helg.

Hva er det morsomste å gjøre uten alkohol? 

Alt av idrett er veldig gøy, volleyball, tennis, vi har akkurat meldt oss inn i Lovbryting, og stortrives med det. Teater (gode studentpriser å få!), og Harry Potter-maraton egner seg også godt nå som det begynner å bli høst. Spillkvelder er også perfekt for jusstudenter med høyt konkurranseinstinkt, vi anbefaler Alias og Codenames, da blir det i hvertfall høyt tenningsnivå på våre spillkvelder!

Til slutt vil vi gjerne takke alle som har vært med som faddere og alle som har bidratt til at vi, og fadderbarna, fikk en så fin uke! Vi håper at mange har lyst til å gjenta suksessen neste år, og at folk søker på vervet som leder for rusfri fadderuke – det er mulig å samarbeide om å ha ansvaret som vi har gjort!

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.