Vil gjøre studenthverdagen best mulig

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse 

Foreningslederens forklaring på hva Juristforeningen egentlig er, er enkel: En stor samling studenter jobber sammen for at de fem årene på jussen skal bli de beste i ditt liv. 

«Jeg er her selv om døren er lukket! Kom innom for en hyggelig prat om alt og ingenting!». Skiltet som pryder veggen utenfor døren til Henrik Behrens’ kontor er litt som foreningslederen selv; åpen, imøtekommende, glad i mennesker og proppfull av genuin glede for det han driver med.Og det er akkurat det som driver han fremover, ifølge ham selv.

– Jeg syns rett og slett dette er utrolig gøy, og det er vel kanskje hovedgrunnen til at jeg er egnet i denne rollen. Juristforeningen bygger på frivillig innsats, og det skal være moro å være med. Hvis ikke lederen synes det er moro, har man et dårlig utgangspunkt, sier han.

Fullservice studenttilbud
Sportslige, kulturelle, faglige og sosiale behov kan dekkes gjennom foreningens mange undergrupper. Om juristforeningen hadde vært et advokatfirma, ville det vært et fullservice tilbud til studentene for at de skal ha det så bra som mulig, ifølge Behrens. Uten tilbudet studentene får gjennom Juristforeningen, ville livet på Dragefjellet vært et helt annet, tror lederen.

– Har du det ikke bra, presterer du heller ikke bra på skolen. Det kan være så enkelt som at du sitter på lesesalen og vet at du har noen å spise lunsj med, nettopp fordi du traff dem på fotballtrening dagen før. Slik skaper man seg et miljø gjennom tilbudene foreningen byr på, sier han.

Studieopplegget på jussen gjør Juristforeningen særegen som studentforening, ifølge Behrens. Alle studentene på samme kull har samme timeplan, felles eksamensperioder og fri på samme tid. Dette legger til rette for at man kan bygge et godt samhold, mener han.

– Jeg tror at tilværelsen som student ville blitt mye kjedeligere om man ikke hadde et sosialt tilbud som bygget opp under samholdet. Det forsterkes gjennom at Bergen er en by mange flytter til uten å kjenne noen fra før. Gjennom å ha en forening som er så tett knyttet opp mot studiet, vil det bli enklere å komme seg inn i både studiehverdagen og studenthverdagen.

Tilrettelegger gjennom tillit
Engasjementet startet tidlig, og Juristforeningen ble en viktig del av studiehverdagen til den nåværende lederen kort tid etter studiestart. Mange timer ble lagt ned på åpne treninger, og allerede etter ett semester satt han med eget verv i Club.Jur.

Nesten to år etter stilte Behrens til valg på Generalforsamlingen som leder i Juristforeningen og fikk tillit fra sine medstudenter til å lede foreningen i den kommende perioden.

– Det var utrolig nervepirrende, og jeg har sjelden vært så stresset. Jeg mener at det som har blitt gjort i foreningen tidligere har vært bra, og jeg ønsket å videreutvikle dette og bidra til å gjøre foreningen enda bedre. Følelsen av å bli valgt var utrolig deilig. Det viste at studentene var enige i at tillit, medbestemmelse og tilstedeværelse er elementer det er viktig å fokusere på som leder for en studentforening, sier han.

Tilliten Behrens trakk frem i valgappellen har han selv fått kjenne på gjennom å ha verv i foreningen.

– Da jeg engasjerte med i foreningen, opplevde jeg at jeg fikk tillit til å gjøre det jeg hadde lyst til. De som satt i foreningsstyret, viste meg tillit gjennom å stole på at jeg hadde kontroll på det jeg drev med. Dermed ga de meg sjansen til å utføre mine oppgaver så bra som mulig. Slik tillit er jeg veldig opptatt av. Min jobb er å tilrettelegge for at folk skal få bruke sine evner på best mulig måte. Undergruppene vet som regel selv best. Da bør vi la detaljstyringen være opp til hver enkelt gruppe. Og så må selvfølgelig foreningsstyret ha en overordnet styring over foreningen i tillegg.

Leder med beina på bakken
Som leder av en studentforening med godt over tusen medlemmer og foreningens ansikt utad, er Behrens’ innflytelse stor. Det synes på ingen måte å ha gått til hode på han.

– Det er selvsagt litt uvant og rart. Men det er litt som å fylle år. Man blir et år eldre, men det føles ikke som om noe er endret likevel. Den følelsen har jeg heller ikke hatt etter at jeg ble leder. Jeg er ikke så opptatt av at jeg er «lederen», og det er kanskje noe av grunnen til at jeg ble valgt. I foreningsstyret er vi alle like. Alle som sitter i styret er utrolig flinke på hver sin måte. Det handler mer om at vi har forskjellige arbeidsoppgaver enn at vi har ulike roller hvor jeg er leder. Det synes jeg reflekteres tydelig i hvordan styret fungerer sammen, sier han.

Den gode gruppedynamikken er helt avgjørende for arbeidet foreningsstyret skal gjøre, mener Behrens.

– Som et foreningsstyre er det viktig å være gode venner. Vi tilbringer mye tid sammen i løpet av et år. Det blir mye hyggeligere om man har et godt miljø.
– Et lederverv i en så stor studentforening medfører at man alltid vil få kritikk. Kritikk er kritikk, og det må man bare ta. Om man ikke hører den, er den mest sannsynlig verre i det stille. Men da er det veldig fint å ha et styre med personer som er både sterke og støttende, og som også tar ansvar selv. Det er mye å sette seg inn i som helt nye i et slikt styre. Det at alle har så klare ansvarsområder, gjør min lederrolle veldig mye enklere. Det tror jeg også synes i resten av foreningen, at de ulike vervholderne i foreningsstyret har full kontroll på det de driver med.

Ønsker inkluderende miljø
Foreningsstyret er for Juristforeningen hva regjeringen er for den norske staten, ifølge Behrens. Mellom hver generalforsamling tar foreningsstyret avgjørelser innenfor rammene satt på generalforsamlingen. Dette skjer i hovedsak i møtene som holdes annenhver uke. De resterende tretten dagene er styrets oppgaver å sørge for at den daglige driften av foreningen er så bra som mulig, forklarer foreningslederen.

Fellesskapet i foreningen er ett av hovedpunktene foreningsstyret ønsker å fokusere ekstra på i tiden fremover.

– Vårt tankesett er at foreningen skal bli enda mer inkluderende, slik at alle som vil være med, har en måte å være med på. Alle undergruppene skal skjønne at de er en del av et større fellesskap, og alle vervtakerne skal sammen jobbe mot ett felles mål om å gjøre studenttilværelsen på Dragefjellet så bra som mulig, sier Behrens.

Sammen mot et felles mål
Interessen, engasjementet og nysgjerrigheten er noe av det som gjør han egnet til rollen som foreningsleder, ifølge ham selv.

– Jeg syns rett og slett dette arbeidet er utrolig gøy. Alle undergruppene er interessante på sin måte, og det tror jeg folk merker at jeg synes. I tillegg tror jeg at jeg er passe pragmatisk. Det er viktig for meg å se løsninger i stedet for problemer, og at prosjekter ikke skal stoppe opp fordi systemet setter en sperre. Det viktigste av alt er kanskje nysgjerrigheten. Jeg er generelt interessert i mennesker. Da passer det ganske fint å være i en studentforening, sier han.

At det ligger mye arbeid bak vervet, legger ikke Behrens skjul på. Det er riktig nok langt fra negativt.

– Jeg kunne nok gjort en del ting på kortere tid. Men det er viktig for meg å gjøre en god jobb, og at folk blir fornøyde. Om noen sender meg en mail, får de svar med en gang. Om en undergruppe spør om et møte, tar vi det på dagen. Alle undergruppene har sine mål som er viktige for dem. Da tar jeg meg tid til å høre på, selv om det kan kreve ekstra tid. Den umiddelbare kontakten tror jeg undergruppene setter pris på. Jeg er veldig opptatt av at jeg som leder skal være tilgjengelig. Man skal kunne spørre om alt og få svar.

Arbeidet som legges ned leder mot det lederen selv kaller et hårete mål.

– Sammen jobber vi mot et felles mål om å gjøre foreningen så bra som mulig. Dette konkretiseres hele tiden gjennom løpende saker. For hver sak må vi vurdere: Gjør denne avgjørelsen foreningen bedre? Slik får man mange seire på veien og en følelse av at man jobber mot det store målet.

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.