Vil gjøre studenthverdagen best mulig

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse 

Foreningslederens forklaring på hva Juristforeningen egentlig er, er enkel: En stor samling studenter jobber sammen for at de fem årene på jussen skal bli de beste i ditt liv. 

«Jeg er her selv om døren er lukket! Kom innom for en hyggelig prat om alt og ingenting!». Skiltet som pryder veggen utenfor døren til Henrik Behrens’ kontor er litt som foreningslederen selv; åpen, imøtekommende, glad i mennesker og proppfull av genuin glede for det han driver med.Og det er akkurat det som driver han fremover, ifølge ham selv.

– Jeg syns rett og slett dette er utrolig gøy, og det er vel kanskje hovedgrunnen til at jeg er egnet i denne rollen. Juristforeningen bygger på frivillig innsats, og det skal være moro å være med. Hvis ikke lederen synes det er moro, har man et dårlig utgangspunkt, sier han.

Fullservice studenttilbud
Sportslige, kulturelle, faglige og sosiale behov kan dekkes gjennom foreningens mange undergrupper. Om juristforeningen hadde vært et advokatfirma, ville det vært et fullservice tilbud til studentene for at de skal ha det så bra som mulig, ifølge Behrens. Uten tilbudet studentene får gjennom Juristforeningen, ville livet på Dragefjellet vært et helt annet, tror lederen.

– Har du det ikke bra, presterer du heller ikke bra på skolen. Det kan være så enkelt som at du sitter på lesesalen og vet at du har noen å spise lunsj med, nettopp fordi du traff dem på fotballtrening dagen før. Slik skaper man seg et miljø gjennom tilbudene foreningen byr på, sier han.

Studieopplegget på jussen gjør Juristforeningen særegen som studentforening, ifølge Behrens. Alle studentene på samme kull har samme timeplan, felles eksamensperioder og fri på samme tid. Dette legger til rette for at man kan bygge et godt samhold, mener han.

– Jeg tror at tilværelsen som student ville blitt mye kjedeligere om man ikke hadde et sosialt tilbud som bygget opp under samholdet. Det forsterkes gjennom at Bergen er en by mange flytter til uten å kjenne noen fra før. Gjennom å ha en forening som er så tett knyttet opp mot studiet, vil det bli enklere å komme seg inn i både studiehverdagen og studenthverdagen.

Tilrettelegger gjennom tillit
Engasjementet startet tidlig, og Juristforeningen ble en viktig del av studiehverdagen til den nåværende lederen kort tid etter studiestart. Mange timer ble lagt ned på åpne treninger, og allerede etter ett semester satt han med eget verv i Club.Jur.

Nesten to år etter stilte Behrens til valg på Generalforsamlingen som leder i Juristforeningen og fikk tillit fra sine medstudenter til å lede foreningen i den kommende perioden.

– Det var utrolig nervepirrende, og jeg har sjelden vært så stresset. Jeg mener at det som har blitt gjort i foreningen tidligere har vært bra, og jeg ønsket å videreutvikle dette og bidra til å gjøre foreningen enda bedre. Følelsen av å bli valgt var utrolig deilig. Det viste at studentene var enige i at tillit, medbestemmelse og tilstedeværelse er elementer det er viktig å fokusere på som leder for en studentforening, sier han.

Tilliten Behrens trakk frem i valgappellen har han selv fått kjenne på gjennom å ha verv i foreningen.

– Da jeg engasjerte med i foreningen, opplevde jeg at jeg fikk tillit til å gjøre det jeg hadde lyst til. De som satt i foreningsstyret, viste meg tillit gjennom å stole på at jeg hadde kontroll på det jeg drev med. Dermed ga de meg sjansen til å utføre mine oppgaver så bra som mulig. Slik tillit er jeg veldig opptatt av. Min jobb er å tilrettelegge for at folk skal få bruke sine evner på best mulig måte. Undergruppene vet som regel selv best. Da bør vi la detaljstyringen være opp til hver enkelt gruppe. Og så må selvfølgelig foreningsstyret ha en overordnet styring over foreningen i tillegg.

Leder med beina på bakken
Som leder av en studentforening med godt over tusen medlemmer og foreningens ansikt utad, er Behrens’ innflytelse stor. Det synes på ingen måte å ha gått til hode på han.

– Det er selvsagt litt uvant og rart. Men det er litt som å fylle år. Man blir et år eldre, men det føles ikke som om noe er endret likevel. Den følelsen har jeg heller ikke hatt etter at jeg ble leder. Jeg er ikke så opptatt av at jeg er «lederen», og det er kanskje noe av grunnen til at jeg ble valgt. I foreningsstyret er vi alle like. Alle som sitter i styret er utrolig flinke på hver sin måte. Det handler mer om at vi har forskjellige arbeidsoppgaver enn at vi har ulike roller hvor jeg er leder. Det synes jeg reflekteres tydelig i hvordan styret fungerer sammen, sier han.

Den gode gruppedynamikken er helt avgjørende for arbeidet foreningsstyret skal gjøre, mener Behrens.

– Som et foreningsstyre er det viktig å være gode venner. Vi tilbringer mye tid sammen i løpet av et år. Det blir mye hyggeligere om man har et godt miljø.
– Et lederverv i en så stor studentforening medfører at man alltid vil få kritikk. Kritikk er kritikk, og det må man bare ta. Om man ikke hører den, er den mest sannsynlig verre i det stille. Men da er det veldig fint å ha et styre med personer som er både sterke og støttende, og som også tar ansvar selv. Det er mye å sette seg inn i som helt nye i et slikt styre. Det at alle har så klare ansvarsområder, gjør min lederrolle veldig mye enklere. Det tror jeg også synes i resten av foreningen, at de ulike vervholderne i foreningsstyret har full kontroll på det de driver med.

Ønsker inkluderende miljø
Foreningsstyret er for Juristforeningen hva regjeringen er for den norske staten, ifølge Behrens. Mellom hver generalforsamling tar foreningsstyret avgjørelser innenfor rammene satt på generalforsamlingen. Dette skjer i hovedsak i møtene som holdes annenhver uke. De resterende tretten dagene er styrets oppgaver å sørge for at den daglige driften av foreningen er så bra som mulig, forklarer foreningslederen.

Fellesskapet i foreningen er ett av hovedpunktene foreningsstyret ønsker å fokusere ekstra på i tiden fremover.

– Vårt tankesett er at foreningen skal bli enda mer inkluderende, slik at alle som vil være med, har en måte å være med på. Alle undergruppene skal skjønne at de er en del av et større fellesskap, og alle vervtakerne skal sammen jobbe mot ett felles mål om å gjøre studenttilværelsen på Dragefjellet så bra som mulig, sier Behrens.

Sammen mot et felles mål
Interessen, engasjementet og nysgjerrigheten er noe av det som gjør han egnet til rollen som foreningsleder, ifølge ham selv.

– Jeg syns rett og slett dette arbeidet er utrolig gøy. Alle undergruppene er interessante på sin måte, og det tror jeg folk merker at jeg synes. I tillegg tror jeg at jeg er passe pragmatisk. Det er viktig for meg å se løsninger i stedet for problemer, og at prosjekter ikke skal stoppe opp fordi systemet setter en sperre. Det viktigste av alt er kanskje nysgjerrigheten. Jeg er generelt interessert i mennesker. Da passer det ganske fint å være i en studentforening, sier han.

At det ligger mye arbeid bak vervet, legger ikke Behrens skjul på. Det er riktig nok langt fra negativt.

– Jeg kunne nok gjort en del ting på kortere tid. Men det er viktig for meg å gjøre en god jobb, og at folk blir fornøyde. Om noen sender meg en mail, får de svar med en gang. Om en undergruppe spør om et møte, tar vi det på dagen. Alle undergruppene har sine mål som er viktige for dem. Da tar jeg meg tid til å høre på, selv om det kan kreve ekstra tid. Den umiddelbare kontakten tror jeg undergruppene setter pris på. Jeg er veldig opptatt av at jeg som leder skal være tilgjengelig. Man skal kunne spørre om alt og få svar.

Arbeidet som legges ned leder mot det lederen selv kaller et hårete mål.

– Sammen jobber vi mot et felles mål om å gjøre foreningen så bra som mulig. Dette konkretiseres hele tiden gjennom løpende saker. For hver sak må vi vurdere: Gjør denne avgjørelsen foreningen bedre? Slik får man mange seire på veien og en følelse av at man jobber mot det store målet.

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982