En uvurderlig venn på Dragefjellet

Injuria.no • 28. september 2019

Tekst og foto: Annelin Sødal

Du kjenner sannsynligvis allerede til henne. Hvis ikke, går det neppe lang tid før du vet hvem medstudentene dine snakker om når de nevner navnet hennes. Joanna Kaczor er ikke bare kantinemedarbeider på Det juridiske fakultet, men hun er også Dragefjellets gledesspreder, hobbypsykolog og bonusmamma.

Veien til Dragefjellet
Joanna er 39 år, utdannet kokk og opprinnelig polsk. I 2005 flyttet hun til Norge. Søsteren hadde flyttet en stund før henne og fått seg jobb på Kronstad. Dermed falt valget fort på Bergen. Fra å ha jobbet på fabrikk i Polen begynte hun nå i Sammen (tidligere SiB), hvor hun over en periode hadde en rekke vikariat i ulike studentkantiner rundt omkring i byen. Ved en tilfeldighet havnet hun etter hvert i kantinen på Dragefjellet, hvor hun trivdes godt og fort ble værende. I januar 2020 har hun faktisk jobbet på Dragefjellet i hele 10 år! Hvorfor er hun her fortsatt? Joanna forteller at hun ikke kunne tenke seg noen annen jobb enn i kantinen på Dragefjellet. Sett bort i fra om hun ble mangemillionær. Da skulle hun ha åpnet egen kafé rett nedi gaten og den ville selvfølgelig vært Sammens største konkurrent.

Aldri et kjedelig øyeblikk
Sammen med Corali og Cmanidapa, går Joanna på jobb hver dag for å sørge for at studentene på Dragefjellet har en kantine de trives i. På spørsmål om hvordan en vanlig dag i kantinen på Dragefjellet ser ut, er svaret enkelt.

– Travelt.

I Dragefjellkantinen er ingen dag lik. Foruten de dagligdagse gjøremålene for at kantinen skal gå rundt, har gjengen alltid et nytt prosjekt gående. De har for eksempel arrangert «Eksamensgrøt», Oktoberfest-buffét, Asiatisk buffét, Halloween-buffét og julekalender, for å nevne noe. I skrivende stund foregår forberedelser til påfallende ukes temameny: «Brain & Muscle food». I forbindelse med temadager trekker Joanna gjerne på seg en parykk eller et kostyme for å sette stemningen i kantinen.

Heller bak kassen enn på kjøkkenet
For Joanna handler nemlig jobben om mer enn bare å sørge for god mat i kantinen. Selv om hun er utdannet kokk og trives med å tilberede mat til sultne studenter, står hun aller helst bak kassen når klokken slår 12 og studentene strømmer til kantinen for å rekke lunsjrushet. Når jeg spør henne hva hun verdsetter høyest ved jobben hennes tviler hun ikke et sekund.

– Å treffe dere.

Hun sikter til studentene, og forteller at vi gir henne lyst til å jobbe. Hun ønsker ikke å være en ordinær kantinemedarbeider. For Joanna er det viktig å bidra til trivsel på Dragefjellet ved å være en person som ser folk. Det gir henne energi og overskudd, og hun håper hun kan gi det samme tilbake til studentene.

Dragefjellets svar på Moder Teresa
Det er ikke tvil om at det fungerer, studentene på Dragefjellet blir fort glad i Joanna. Hun er også gjerne venn med studenter på Facebook, Instagram og Snapchat. Joanna er aktiv på sosiale medier, og understreker at det er fritt frem å sende en melding om man lurer på noe. Hun videreformidler også gjerne anonyme klager til universitetsledelsen ved behov. Til Joanna kan studentene komme både med sine gode og dårlige dager. En klem eller en skulder å gråte på, når hjemlengselen blir stor eller når det har regnet sidelengs tre uker i strekk, tilbyr hun med glede.

Hvis en spøk er et mer effektivt virkemiddel har hun minst tre på lager. Joanna er selv mor til en gutt på 5 år, og tar gjerne på seg en morsrolle på Dragefjellet.

– Når jeg snakker med vennene mine i Polen og de spør meg hvordan det går med familien, må jeg spørre hvem de mener. Jeg har kanskje én sønn selv, men jeg har tusen barn på Dragefjellet.

Fotovegg i kantinen
Dersom du stopper opp og ser deg rundt mens du står i lunsjkøen, legger du kanskje merke til bilder av nåværende og uteksaminerte studenter som pryder kantineveggen. Fototavlene fikk se dagens lys som et resultat av at en student sendte Joanna et postkort fra Alcatraz. Det gikk ikke lang tid før hun mottok flere postkort. Ballen begynte fort å rulle, og snart var tavlen spekket med bilder og postkort fra ulike deler av Norge og verden.

– Alle som ønsker kan henge opp sitt bilde på veggen. Jo flere, jo bedre, fremhever Joanna smilende.

Helst skulle hun ønske at hun kunne henge opp bilder av enhver student på Dragefjellet. Joanna ønsker ikke å differensiere. Hun har flere ganger blitt spurt om hvem av studentene som er favoritten hennes. På slike spørsmål blir hun oppgitt. En favoritt ønsker hun ikke å utpeke.

– Alle er på sin måte favoritter, fordi vi er så forskjellige, påpeker hun.

– Det må være lov å være glad i alle.

Match made in kantinen
Det ryktes at Joanna er en matchmaker. Når hun får spørsmål om dette, begynner hun å le. Det er tydelig at dette er noe hun har moret seg mye med. Matchmaking har hun vært så engasjert i at hun har laget en uoffisiell datingside på Facebook. Ideen kom fra en student og Joanna opprettet en gruppe for single jusstudenter. Gruppen heter vel og merke «Venner», men i realiteten er navnet kamuflasje for å ufarliggjøre den egentlige meningen, som er å tilrettelegge for at single jusstudenter kan finne hverandre. Til Joannas fortvilelse er det imidlertid lite aktivitet i fb-gruppen. Hun konkluderer med at jusstudentene nok er litt for sjenerte for Joannas «rett på sak»-mentalitet. Til tross for inaktiviteten har hun likevel et lysende håp om at noen bruker siden, selv om det bare er for å effektivt kartlegge hvorvidt crushet på trinnet over er på markedet. Det gjenstår imidlertid fortsatt på to-do listen til Joanna å matche et Dragefjellpar.

Psykolog uten venteliste
Avslutningsvis kommer Joanna med noen tips til nye studenter på Dragefjellet. Ikke overraskende er hun rask med å nevne maten i kantinen. En skikkelig lunsjpause er undervurdert. Hun tenker seg om, og blir mer alvorlig.

– Hvis det er noen som trenger et råd, og ikke helt vet hvem de skal gå til, vil jeg at de skal vite at de kan komme til meg.

Hvis hun ikke har svaret, henviser hun deg gjerne videre til riktig informasjonskilde. Enten det er et praktisk problem eller noe personlig, det spiller ingen rolle.

– All informasjon studentene deler med meg, blir hos meg, understreker hun.

Litt som en hobbypsykolog. Joanna ler, og ber meg fremheve at Sammen tilbyr gratis psykologtjenester. Hos Joanna er det imidlertid ingen ventetid. Selv om Joanna ikke selv var hjernen bak Sammens nye kampanje, kunne hun like gjerne vært det. For budskapet hennes er klart:

­– Du er god nok. Og gi litt mer faen.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982