En uvurderlig venn på Dragefjellet

Injuria.no • 28. september 2019

Tekst og foto: Annelin Sødal

Du kjenner sannsynligvis allerede til henne. Hvis ikke, går det neppe lang tid før du vet hvem medstudentene dine snakker om når de nevner navnet hennes. Joanna Kaczor er ikke bare kantinemedarbeider på Det juridiske fakultet, men hun er også Dragefjellets gledesspreder, hobbypsykolog og bonusmamma.

Veien til Dragefjellet
Joanna er 39 år, utdannet kokk og opprinnelig polsk. I 2005 flyttet hun til Norge. Søsteren hadde flyttet en stund før henne og fått seg jobb på Kronstad. Dermed falt valget fort på Bergen. Fra å ha jobbet på fabrikk i Polen begynte hun nå i Sammen (tidligere SiB), hvor hun over en periode hadde en rekke vikariat i ulike studentkantiner rundt omkring i byen. Ved en tilfeldighet havnet hun etter hvert i kantinen på Dragefjellet, hvor hun trivdes godt og fort ble værende. I januar 2020 har hun faktisk jobbet på Dragefjellet i hele 10 år! Hvorfor er hun her fortsatt? Joanna forteller at hun ikke kunne tenke seg noen annen jobb enn i kantinen på Dragefjellet. Sett bort i fra om hun ble mangemillionær. Da skulle hun ha åpnet egen kafé rett nedi gaten og den ville selvfølgelig vært Sammens største konkurrent.

Aldri et kjedelig øyeblikk
Sammen med Corali og Cmanidapa, går Joanna på jobb hver dag for å sørge for at studentene på Dragefjellet har en kantine de trives i. På spørsmål om hvordan en vanlig dag i kantinen på Dragefjellet ser ut, er svaret enkelt.

– Travelt.

I Dragefjellkantinen er ingen dag lik. Foruten de dagligdagse gjøremålene for at kantinen skal gå rundt, har gjengen alltid et nytt prosjekt gående. De har for eksempel arrangert «Eksamensgrøt», Oktoberfest-buffét, Asiatisk buffét, Halloween-buffét og julekalender, for å nevne noe. I skrivende stund foregår forberedelser til påfallende ukes temameny: «Brain & Muscle food». I forbindelse med temadager trekker Joanna gjerne på seg en parykk eller et kostyme for å sette stemningen i kantinen.

Heller bak kassen enn på kjøkkenet
For Joanna handler nemlig jobben om mer enn bare å sørge for god mat i kantinen. Selv om hun er utdannet kokk og trives med å tilberede mat til sultne studenter, står hun aller helst bak kassen når klokken slår 12 og studentene strømmer til kantinen for å rekke lunsjrushet. Når jeg spør henne hva hun verdsetter høyest ved jobben hennes tviler hun ikke et sekund.

– Å treffe dere.

Hun sikter til studentene, og forteller at vi gir henne lyst til å jobbe. Hun ønsker ikke å være en ordinær kantinemedarbeider. For Joanna er det viktig å bidra til trivsel på Dragefjellet ved å være en person som ser folk. Det gir henne energi og overskudd, og hun håper hun kan gi det samme tilbake til studentene.

Dragefjellets svar på Moder Teresa
Det er ikke tvil om at det fungerer, studentene på Dragefjellet blir fort glad i Joanna. Hun er også gjerne venn med studenter på Facebook, Instagram og Snapchat. Joanna er aktiv på sosiale medier, og understreker at det er fritt frem å sende en melding om man lurer på noe. Hun videreformidler også gjerne anonyme klager til universitetsledelsen ved behov. Til Joanna kan studentene komme både med sine gode og dårlige dager. En klem eller en skulder å gråte på, når hjemlengselen blir stor eller når det har regnet sidelengs tre uker i strekk, tilbyr hun med glede.

Hvis en spøk er et mer effektivt virkemiddel har hun minst tre på lager. Joanna er selv mor til en gutt på 5 år, og tar gjerne på seg en morsrolle på Dragefjellet.

– Når jeg snakker med vennene mine i Polen og de spør meg hvordan det går med familien, må jeg spørre hvem de mener. Jeg har kanskje én sønn selv, men jeg har tusen barn på Dragefjellet.

Fotovegg i kantinen
Dersom du stopper opp og ser deg rundt mens du står i lunsjkøen, legger du kanskje merke til bilder av nåværende og uteksaminerte studenter som pryder kantineveggen. Fototavlene fikk se dagens lys som et resultat av at en student sendte Joanna et postkort fra Alcatraz. Det gikk ikke lang tid før hun mottok flere postkort. Ballen begynte fort å rulle, og snart var tavlen spekket med bilder og postkort fra ulike deler av Norge og verden.

– Alle som ønsker kan henge opp sitt bilde på veggen. Jo flere, jo bedre, fremhever Joanna smilende.

Helst skulle hun ønske at hun kunne henge opp bilder av enhver student på Dragefjellet. Joanna ønsker ikke å differensiere. Hun har flere ganger blitt spurt om hvem av studentene som er favoritten hennes. På slike spørsmål blir hun oppgitt. En favoritt ønsker hun ikke å utpeke.

– Alle er på sin måte favoritter, fordi vi er så forskjellige, påpeker hun.

– Det må være lov å være glad i alle.

Match made in kantinen
Det ryktes at Joanna er en matchmaker. Når hun får spørsmål om dette, begynner hun å le. Det er tydelig at dette er noe hun har moret seg mye med. Matchmaking har hun vært så engasjert i at hun har laget en uoffisiell datingside på Facebook. Ideen kom fra en student og Joanna opprettet en gruppe for single jusstudenter. Gruppen heter vel og merke «Venner», men i realiteten er navnet kamuflasje for å ufarliggjøre den egentlige meningen, som er å tilrettelegge for at single jusstudenter kan finne hverandre. Til Joannas fortvilelse er det imidlertid lite aktivitet i fb-gruppen. Hun konkluderer med at jusstudentene nok er litt for sjenerte for Joannas «rett på sak»-mentalitet. Til tross for inaktiviteten har hun likevel et lysende håp om at noen bruker siden, selv om det bare er for å effektivt kartlegge hvorvidt crushet på trinnet over er på markedet. Det gjenstår imidlertid fortsatt på to-do listen til Joanna å matche et Dragefjellpar.

Psykolog uten venteliste
Avslutningsvis kommer Joanna med noen tips til nye studenter på Dragefjellet. Ikke overraskende er hun rask med å nevne maten i kantinen. En skikkelig lunsjpause er undervurdert. Hun tenker seg om, og blir mer alvorlig.

– Hvis det er noen som trenger et råd, og ikke helt vet hvem de skal gå til, vil jeg at de skal vite at de kan komme til meg.

Hvis hun ikke har svaret, henviser hun deg gjerne videre til riktig informasjonskilde. Enten det er et praktisk problem eller noe personlig, det spiller ingen rolle.

– All informasjon studentene deler med meg, blir hos meg, understreker hun.

Litt som en hobbypsykolog. Joanna ler, og ber meg fremheve at Sammen tilbyr gratis psykologtjenester. Hos Joanna er det imidlertid ingen ventetid. Selv om Joanna ikke selv var hjernen bak Sammens nye kampanje, kunne hun like gjerne vært det. For budskapet hennes er klart:

­– Du er god nok. Og gi litt mer faen.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.