En uvurderlig venn på Dragefjellet

Injuria.no • 28. september 2019

Tekst og foto: Annelin Sødal

Du kjenner sannsynligvis allerede til henne. Hvis ikke, går det neppe lang tid før du vet hvem medstudentene dine snakker om når de nevner navnet hennes. Joanna Kaczor er ikke bare kantinemedarbeider på Det juridiske fakultet, men hun er også Dragefjellets gledesspreder, hobbypsykolog og bonusmamma.

Veien til Dragefjellet
Joanna er 39 år, utdannet kokk og opprinnelig polsk. I 2005 flyttet hun til Norge. Søsteren hadde flyttet en stund før henne og fått seg jobb på Kronstad. Dermed falt valget fort på Bergen. Fra å ha jobbet på fabrikk i Polen begynte hun nå i Sammen (tidligere SiB), hvor hun over en periode hadde en rekke vikariat i ulike studentkantiner rundt omkring i byen. Ved en tilfeldighet havnet hun etter hvert i kantinen på Dragefjellet, hvor hun trivdes godt og fort ble værende. I januar 2020 har hun faktisk jobbet på Dragefjellet i hele 10 år! Hvorfor er hun her fortsatt? Joanna forteller at hun ikke kunne tenke seg noen annen jobb enn i kantinen på Dragefjellet. Sett bort i fra om hun ble mangemillionær. Da skulle hun ha åpnet egen kafé rett nedi gaten og den ville selvfølgelig vært Sammens største konkurrent.

Aldri et kjedelig øyeblikk
Sammen med Corali og Cmanidapa, går Joanna på jobb hver dag for å sørge for at studentene på Dragefjellet har en kantine de trives i. På spørsmål om hvordan en vanlig dag i kantinen på Dragefjellet ser ut, er svaret enkelt.

– Travelt.

I Dragefjellkantinen er ingen dag lik. Foruten de dagligdagse gjøremålene for at kantinen skal gå rundt, har gjengen alltid et nytt prosjekt gående. De har for eksempel arrangert «Eksamensgrøt», Oktoberfest-buffét, Asiatisk buffét, Halloween-buffét og julekalender, for å nevne noe. I skrivende stund foregår forberedelser til påfallende ukes temameny: «Brain & Muscle food». I forbindelse med temadager trekker Joanna gjerne på seg en parykk eller et kostyme for å sette stemningen i kantinen.

Heller bak kassen enn på kjøkkenet
For Joanna handler nemlig jobben om mer enn bare å sørge for god mat i kantinen. Selv om hun er utdannet kokk og trives med å tilberede mat til sultne studenter, står hun aller helst bak kassen når klokken slår 12 og studentene strømmer til kantinen for å rekke lunsjrushet. Når jeg spør henne hva hun verdsetter høyest ved jobben hennes tviler hun ikke et sekund.

– Å treffe dere.

Hun sikter til studentene, og forteller at vi gir henne lyst til å jobbe. Hun ønsker ikke å være en ordinær kantinemedarbeider. For Joanna er det viktig å bidra til trivsel på Dragefjellet ved å være en person som ser folk. Det gir henne energi og overskudd, og hun håper hun kan gi det samme tilbake til studentene.

Dragefjellets svar på Moder Teresa
Det er ikke tvil om at det fungerer, studentene på Dragefjellet blir fort glad i Joanna. Hun er også gjerne venn med studenter på Facebook, Instagram og Snapchat. Joanna er aktiv på sosiale medier, og understreker at det er fritt frem å sende en melding om man lurer på noe. Hun videreformidler også gjerne anonyme klager til universitetsledelsen ved behov. Til Joanna kan studentene komme både med sine gode og dårlige dager. En klem eller en skulder å gråte på, når hjemlengselen blir stor eller når det har regnet sidelengs tre uker i strekk, tilbyr hun med glede.

Hvis en spøk er et mer effektivt virkemiddel har hun minst tre på lager. Joanna er selv mor til en gutt på 5 år, og tar gjerne på seg en morsrolle på Dragefjellet.

– Når jeg snakker med vennene mine i Polen og de spør meg hvordan det går med familien, må jeg spørre hvem de mener. Jeg har kanskje én sønn selv, men jeg har tusen barn på Dragefjellet.

Fotovegg i kantinen
Dersom du stopper opp og ser deg rundt mens du står i lunsjkøen, legger du kanskje merke til bilder av nåværende og uteksaminerte studenter som pryder kantineveggen. Fototavlene fikk se dagens lys som et resultat av at en student sendte Joanna et postkort fra Alcatraz. Det gikk ikke lang tid før hun mottok flere postkort. Ballen begynte fort å rulle, og snart var tavlen spekket med bilder og postkort fra ulike deler av Norge og verden.

– Alle som ønsker kan henge opp sitt bilde på veggen. Jo flere, jo bedre, fremhever Joanna smilende.

Helst skulle hun ønske at hun kunne henge opp bilder av enhver student på Dragefjellet. Joanna ønsker ikke å differensiere. Hun har flere ganger blitt spurt om hvem av studentene som er favoritten hennes. På slike spørsmål blir hun oppgitt. En favoritt ønsker hun ikke å utpeke.

– Alle er på sin måte favoritter, fordi vi er så forskjellige, påpeker hun.

– Det må være lov å være glad i alle.

Match made in kantinen
Det ryktes at Joanna er en matchmaker. Når hun får spørsmål om dette, begynner hun å le. Det er tydelig at dette er noe hun har moret seg mye med. Matchmaking har hun vært så engasjert i at hun har laget en uoffisiell datingside på Facebook. Ideen kom fra en student og Joanna opprettet en gruppe for single jusstudenter. Gruppen heter vel og merke «Venner», men i realiteten er navnet kamuflasje for å ufarliggjøre den egentlige meningen, som er å tilrettelegge for at single jusstudenter kan finne hverandre. Til Joannas fortvilelse er det imidlertid lite aktivitet i fb-gruppen. Hun konkluderer med at jusstudentene nok er litt for sjenerte for Joannas «rett på sak»-mentalitet. Til tross for inaktiviteten har hun likevel et lysende håp om at noen bruker siden, selv om det bare er for å effektivt kartlegge hvorvidt crushet på trinnet over er på markedet. Det gjenstår imidlertid fortsatt på to-do listen til Joanna å matche et Dragefjellpar.

Psykolog uten venteliste
Avslutningsvis kommer Joanna med noen tips til nye studenter på Dragefjellet. Ikke overraskende er hun rask med å nevne maten i kantinen. En skikkelig lunsjpause er undervurdert. Hun tenker seg om, og blir mer alvorlig.

– Hvis det er noen som trenger et råd, og ikke helt vet hvem de skal gå til, vil jeg at de skal vite at de kan komme til meg.

Hvis hun ikke har svaret, henviser hun deg gjerne videre til riktig informasjonskilde. Enten det er et praktisk problem eller noe personlig, det spiller ingen rolle.

– All informasjon studentene deler med meg, blir hos meg, understreker hun.

Litt som en hobbypsykolog. Joanna ler, og ber meg fremheve at Sammen tilbyr gratis psykologtjenester. Hos Joanna er det imidlertid ingen ventetid. Selv om Joanna ikke selv var hjernen bak Sammens nye kampanje, kunne hun like gjerne vært det. For budskapet hennes er klart:

­– Du er god nok. Og gi litt mer faen.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.