Dissens: Jussens ferskinger
Tekst: Sarita D. Prabhakar
Det er på tide å ta en liten tur tilbake til gamledager, så langt tilbake som til første skoledag. For oss ferskinger, da. For dere andre er dette bare et lite innblikk i vårt vanskelige og slitsomme liv som hardtarbeidende jusstudenter. Tror dere ikke på oss? Bare se hvor mye vi anstrenger oss med ex.fac. og ex.phil. i kantina, mens dere tar det helt chillern med lunsjpause. Uansett, nå skal dere få sjansen til å se den siste måneden fra vårt underholdende perspektiv.
Første skoledag på Dragefjellet er en vanskelig dag å glemme. Kanskje det er fordi vi oppfører oss som noen livredde riddere som skal krige med fakultets drage, eller så er det bare fordi alle føler seg like fortapt som en isbjørn i Syden. En ting er sikkert; å bli tatt imot av en dekan sto ikke på listen over våre forventninger. Nevnte dekan var en overraskende høflig, formell og inspirerende mann med mye motiverende å si. Men det må ha vært flere enn meg som stoppet opp underveis i talen hans for å spørre seg selv om det skjulte seg et par dragevinger under kappen?
Det skal ikke påstås at det var enkelt å følge med under den hjertevarmende velkomsten. Det kan heller ikke påstås at konsentrasjonen økte etter hvert som flere personer holdt sin veldig «kortfattede» tale hvor de bare skulle uttale noen «få ord». Hørte man nøye nok etter, kunne man få med seg en lav summing av tramping med føtter og tapping med fingre; alle var klare for å møte faddergruppa. De fleste var også klare for en ukes fylla, som objektivt sett er et svært godt utgangspunkt når man legger seg ut på 5 år med et av Norges «mest ettertraktede studier». Gratulerer med plass, forresten. Man kan aldri få nok skryt for å komme inn på rettsvitenskap i Bergen.
Fadderuka var en unik opplevelse for de fleste av oss. Det var som å reise på en fylletur til Rhodos med vennegjengen, bortsett fra at Rhodos var leiligheten til en stakkars fadder og vennegjengen var en gruppe med fremmede folk. Nervøsiteten var høy blant de fleste, noe som resulterte i en altfor høy promille flere dager på rad. Men vi skulle kjapt lære at å være jusstudent ikke bare var fylla og tjohei. Første forelesning kom som et brak. Balansering var få av oss flinke til, og mange sank nok ned i stolen under andre forelesning da vi fikk en skjennepreken for ikke å ha møtt opp på første. Det var vel ikke vår skyld at Kollevågen sto på planen dagen vi hadde første forelesning?
Om noen trodde fadderuka skulle være det største sjokket, var det en stor overraskelse å plutselig bli kastet ut i det selvstendige livet som jusstudent uten daglig fylla. Plutselig skulle man være forberedt og opplagt til forelesning klokken 8.15 om morgenen, og selv om man var ferdig klokken ti, var det forventet at man skal være igjen til fire. Før man visste ordet av det, var «Game of lesesaler» i gang. Skulle man sitte i gamlebygget? Nybygget? På Fløyen? Alle vandret rundt som hodeløse høner, satt seg ned på benker og trapper over hele fakultet. Kantina var ikke en mulighet. Der ble vi og ex.fac- og ex.phil.-bøkene kastet ut før vi fikk sjansen til å sette oss ned. Kanskje til neste år.
Da man endelig hadde kjempet seg til en lesesal, holdt man fast i denne lesesalen for harde livet. Aldri kunne man tenke seg å være utro, og i det hele tatt vurdere tanken på å finne en annen lesesal. Fra nå av var denne lesesalen alt man kunne tenke seg. Dette gjaldt i det minste frem til man la merke til de skarpe blikkene man mottok i det man gikk inn. Det var som om alle andre hadde en førsteklasseradar. Uten unntak ble man dømt om man trådte inn i en lesesal, et bibliotek eller bare tuslet rundt. Og man skulle være særlig modig om man turte å vandre rundt med førsteklassepensum.
Men ikke tro jeg er en negativ frosk. Den første måneden på Dragefjellet har ikke vært helt forferdelig. Man blir kjent med nye folk hver dag, hilser på samme person fem ganger, og glemmer hva dem heter sjette gang man møtes. Men dette er folkene som skal bli din vennegjeng og familie de neste fem årene. Vi deler ganske mye, og kanskje mest av alt mangelen på kunnskap. Det er betryggende å vite at det er flere enn deg som må ta en telefon hjem hver gang man skal vaske klær. Eller at det er flere enn deg som legger oppvasken i vasken, legger seg i sengen og ser på Ex on the Beach, for så å glemme at oppvasken ligger i vasken. Allerede etter en måned har man blitt ordentlig glade i folk, og savnet etter hjembyen minsker for hver dag.
Til syvende og sist, vil jeg på vegne av en fersking si velkommen til alle ferskinger. Med litt humor, masse tårer og en overflod av kaffe er vi klare til å sette vårt spor på fakultetet. Jeg kan med hånden på hjertet gi et løfte om at de neste fem årene vil bli helt forferdelige, men det er akkurat det som kommer til å gjøre de nevnte årene fantastiske.
