Vil bruka 24.800 på kubjeller

Injuria.no • 27. september 2018

Skrevet av André Habbestad
Illustrasjon: Malin Askevold Helle

 

Foreningsstyret i Juristforeningen fekk medhald i frå Foreningsstyret i Juristforeningen i å løyva 24.800 kroner til kubjeller til Foreningsstyret i Juristforeningen. Det får enkelte til å stilla spørsmålsteikn.

Generalforsamling og bløtkakekasting 

Det var på Foreningsstyret sitt møte den 7. september at styret behandla ein søknad i frå seg sjølv om å oppretta ein budsjettpost på 24.800 til ‘’medaljer og dekorasjoner’’ i form av kubjeller. Desse bjellene var meint som tilbehøyr til gallauniformene, og bakgrunnen var eit ønske om å skapa ‘’større tilhørighet til hele foreningen’’ . 

Om tilhøyrsla til foreininga har styrka seg, gjenspeglar dette seg ikkje nødvendigvis i stemninga på Jodel. På @Dragefjellet har debatten om kubjellene rast, og tonen har variert i frå ramsalt kritikk av foreningsstyret sine prioriteringar til like salt kritikk av uthenging av enkeltpersonane i styret. Blant dei som er negative til forslaget har enkelte tatt til orde for å avhalda ekstraordinær generalforsamling i Juristforeningen, medan andre held seg til å føreslå bløtkakekasting. 

Av søknaden som er vedlagt møtereferatet går det fram at styret har vore i kontakt med ein gullsmed, som har komme med eit tilbod om oppstartskostnad på 7600 i tillegg til ein kostnad på 1520 per bjelle. Passande masseproduserte produkt har styret ikkje funne, og vanlege bjeller til storfe blir ‘’for store og tunge’’. Forutan sjølve bjellene, er det i søknaden satt av 2000 kroner til stoff til band i Juristforeningens fargar.

- Forsvarlig pengebruk sett i forhold til foreningens økonomi 

Foreningsstyret seier i søknaden at dei er klår over at 24.800 er mykje pengar, men at dei ser på det som ei investering i ‘’tilhørighet og tradisjoner’’. Vidare blir forslaget forsvart ‘’sett i forhold til foreningens økonomi’’. 

I følge referatet var eit fleirtal av dei ulike gruppene som er representerte i styret positive til forslaget. Representanten for faggruppene la likevel til at dei var av den oppfatning at kjøpet kunne verka elitistisk dersom det ikkje vart betre forklart kor pengane kom i frå. Kulturgruppene var på si side tydeleg positive, og lurte på om inngravering – som økonomiansvarleg slo fast at ville vera dyrare – var ein moglegheit. 

Idrettsgruppene markerte seg som negative til forslaget, og var også dei einaste som endte opp med å stemma nei til søknaden. Dei meinte at ein burde finna ein annan leverandør - og eventuelt å bytta materiale - for å senke prisnivået. Enkelte var av den oppfatning at kjøp av bjeller uansett ikkje var nødvendig all den tid foreningsstyret allereie har eigne band. Andre påpeikte at tilhøyrsle til Juristforeningen kan skapast på betre måtar, for eksempel ved å heller bruka pengane på arrangement som Qas cocktail. 

Humoristisk stikk til foreningsstyret frå Juridisk Lacrosse Club

På sist foreiningsmøte, som føregjekk 25. september, la Juridisk Lacrosse Club fram ein eigen søknad om bjeller, tydeleg inspirert av bronsebjellene til foreningsstyret.

I søknaden, forfatta av JLC-leiar Anny Bjornes, kunne ein lesa at ho ‘’ble litt inspirert av FS sin forrige søknad om kubjeller til seg selv’’. Der foreningsstyret ville ha ti stykk, gjekk JLC for heile tjue.  Likevel – fordi JLC sa seg fornøgde med ein billigare variant – endte dei tjue bjellene opp billigare enn éi av bjellene foreningsstyret har bestilt: 1980 kroner for ti plastbjeller mot 2400 kroner for ei bronsebjelle. 

JLC soknar til idrettsgruppa, og var soleis blant dei som stemte nei til gallabjeller. 

- Jo, me har lenge hatt lyst på kubjeller til å bruka til kampar. Etter at foreningsstyret sendte inn sin kubjellesøknad såg me moglegheita til å søka om heiabjeller med handtak, og samtidig senda eit humoristisk stikk til FS, seier Bjornes. 

Kritikk frå kontrollutvalet 

Ingvild Hoel er leiar av kontrollutvalet, og var til stades på møtet den 7. september. Ho var, ved sidan av representanten for idrettsundergruppene, den einaste til stades som stilte seg kritisk til forslaget. Ho er også den som gjekk lengst i å kritisera den føreslåtte pengebruken.  

- Eg synest ikkje at det er i tråd med ein studentforeinings ånd å bruke såpass mykje pengar på ein så liten sirkel. Me i KU diskuterte dette, og eg meiner at kritikken kjem godt fram i møtereferatet. Dette er pengar som skal komma medlemsmassen til gode, og me ser det som spesielt problematisk at slik utsmykking skal finansierast med ein så stor pengesum i lys av at andre søknadar om ulike typar oppussing har fått avslag eller er blitt nedjustert. Det blir ikkje forholdsmessig.

Hoel peiker på at sist foreiningsstyre fekk innvilga ein søknad på 100 000 kroner til oppussing av eigne kontorlokaler, og at søknaden om kubjeller må sjåast i samanheng med prisen på oppussinga. 

- Dette er mykje pengar å bruke på noko som i all hovudsak kjem ein liten sirkel til gode. Det er heller ikkje forsvarleg pengebruk; kvar gong ein utvidar budsjetta, går dette frå det som er forutsett at blir overskotet. Ein må også huske på at me enno driv og bygger oss opp som organisasjon etter hyttesaka, som kosta oss dyrt.

‘’Hyttesaka’’ sikter til ein periode fleire år tilbake i tid, der Juristforeningen kjøpte og innreda ei hytte som var meint for studentane. Problema oppstod då det vart klårt at investeringane hadde blitt gjort før ein hadde fått dei nødvendige tillatingane.

- Det var ganske mykje pengar som gjekk tapt. Foreininga har som ein konsekvens av dette lagt seg på eit forsiktig pengebruksnivå, for å prøva å bygga opp igjen ein stabil økonomi. Det går greitt med økonomien no, men det betyr ikkje at me skal kunne bruka store summar heile tida. Det har me enno ikkje råd til, etter vår meining. 

At bjellene er ei eingongsinvestering, er ikkje Hoel utan vidare med på.

- Ein må tenke på korleis desse bjellene skal brukast. Dei skal brukast sjeldan, på gallaar og slikt. For det første kan våre gallaar av og til gå over styr, slik at ting kan forsvinna eller bli øydelagde. Uavhengig av om dette er ein eingongsinvestering har foreningsstyret no frå før av vedtatt ei budsjettendring på rundt 8000 på same posten, med same formål, nemleg å skapa samhald og tradisjonar. Denne budsjettendringa blei ikkje kritisert. Når ein to veker etterpå kjem med ein ny post på 24.000 kroner for samhald og tradisjonar – 33 000 på to veker - og to tredjedelar av dette berre kjem styret til gode, blir det ikkje heilt uproblematisk å kalla det for ein eingongsutgift. 

Kontrollutvalsleiaren har også fått med seg rabalderet på Jodel. 

- Kva styret vel å definere som samhald og tilhøyrsle, er ei politisk sak utfor kontrollutvalet sitt ansvarsområde. Eg meiner likevel dei bør ta til inntekt kva for signal som kjem frå resten av foreininga om dette spørsmålet. 

Samtidig understrekar Hoel at sjølve prosessen ikkje manglar demokratisk legitimitet, all den tid generalforsamlinga til Juristforeningen har stilt seg bak noverande kompetansedelegering. 

- Dette er resultatet av endringar gjort på generalforsamlinga, av generalforsamlinga. Det er generalforsamlinga som har innvilga foreningsstyret kompetansen til å vedta desse budsjettendringane, og det er også generalforsamlinga som har redusert kontrollutvalet si moglegheit til å gripa inn. Undergruppene har hatt moglegheit til å uttrykka misnøye gjennom sine representantar i foreningsstyret, utan at dei – med unntak av idrettsgruppene – har gjort dette.

Foreningsstyret ønsker debatten velkommen 

Økonomiansvarleg i foreningsstyret, Ola Asbjørnsen, seier seg einig i at prosessen i alle fall ikkje er udemokratisk, og peiker på måten Juristforeningen er organisert. 

- Ein ting som er viktig å få fram i denne prosessen, er sikkerheitsmekanismane som faktisk finst. Viss minst ti medlem i Juristforeningen går saman, kan dei krevja at ei sak går for stor-FS. Viss tjue gjer det, kan dei kalla inn til ekstraordinær generalforsamling. Der kan alle møta, seier Asbjørnsen.

Leiar av foreningsstyret, Nikolai Bjerke, seier at han ønsker debatten velkommen. 

- Det har nok over mange år vore for lite kjennskap til foreiningas struktur. Organisasjonen er bygd frå botn av og opp. Idrettsundergruppene møter på eit idrettsundergruppemøte, kulturundergruppene møter på eit kulturundergruppemøte, og fagundergruppene møter på eit fagundergruppemøte. Her diskuterer dei sakene seg i mellom, før ein representant for kvar gruppe blir sendt til foreiningsstyremøtet, forklarer Bjerke. 

- Det å ha ein debatt rundt prosessane i foreningsstyret, og i heile foreininga, er sunt. Dette er me veldig opne for, og dersom fleirtalet meiner at prosessen ikkje er riktig, er det noko ein absolutt må ta opp. Samtidig har denne saka blitt behandla i tråd med noverande reglar for Juristforeningen. 

Betre økonomi enn før

Innkjøpet av kubjellene blir i søknaden forsvart opp mot Juristforeningens økonomi. Asbjørnsen poengterer at denne er markant betre enn i tida rett etter Hyttesaka. 

- Me har cirka 4 millionar i kapital, og eit budsjettert overskot på cirka 300 000. Så har me i tillegg dei siste åra passert ein million i driftsresultat. Ein har tidlegare vore inne i ein periode der ein har spart mykje pengar – foreininga haldt rett og slett på å gå konkurs, fordi det var mykje som ikkje stemte. Ein haldt på å velta over. Så har ein dei siste åra fått betre styring og ein betre økonomi. 

Han peiker også på at utgiftene som fell inn under budsjettet utgjer ein brøkdel av det større biletet. 

- Budsjettvedtaket utgjer ikkje meir enn 0,5% av omsetjinga til Juristforeningen.Det er klårt at pengane ikkje er uendelege, men enn så lenge har me ikkje sagt nei til ein einaste søknad om idrettsutstyr eller ting som undergruppene. Dette meiner eg også det er stort rom for. På Jodel blir det presentert eit bilete av at mange undergrupper har fått avslag på ting dei treng, men dette stemmer ikkje. Avslaga på dømesvis oppussing av Portnerboligen kom for over to år og to styrer sidan, då ein framleis førte ein sparepolitikk. 

Asbjørnsen presiserer at ikkje alle søknadar har blitt godkjente, men står fast ved at søknadane som har omhandla ting undergruppene har hatt behov for har gått gjennom. Han oppmodar undergruppene om å ikkje vegra seg for å søka om støtte. 

Det er Bjerke einig i. 

- Det vart i vinter kommunisert ut til undergruppene at økonomien i foreininga er god, og at ein ønsker å løfte foreininga heller enn å driva sparepolitikk.

Tar sjølvkritikk på presentasjonen 

Kubjeller til 2400 per stykk. Korfor måtte dei kosta sopass?

- Dette er tenkt som eit klenodium som skal vara i mange, mange år. Me sjekka opp ulike troféprodusentar, men desse hadde ikkje moglegheita til å lage slike bjeller. Me sjekka deretter opp hos ulike gullsmedar, og fekk då det tilsendte tilbodet. Ein gjekk her for det billigaste alternativet som gav klang. Det er handverket som kostar pengar, ikkje materialet, seier Asbjørnsen.

Var det praktisk eller faktisk umogleg å få tak i billigare kubjeller? 

- Det hadde ikkje vore mogleg å finna tilsvarande bjeller til ein billigare pris. Ein kunne ha fått tak i bjeller som kan hengast rundt halsen, men ikkje noko som svarer til krava me har sett. Tanken har vore at dette skal vera noko som foreningsstyret faktisk vil bruka i framtida. 

- Poenget her er at dette er eit klenodium som skal vera i foreininga sitt eige i mange tiår. Det har tidlegare vore praksis med liknande, men dette har gått tapt. Me vil bygga opp ein kultur, ein tradisjon, og ein identitet som ikkje er ekskluderande, tilføyer Bjerke.

Kontrollutvalet har kritisert kjøpet nettopp på grunn av deira oppfatning om at dette verkar ekskluderande. Dei har argumentert med at bjellene kjem ein avgrensa sirkel med personar til gode. Kva tenker de om det? 

- Me har sett på dette som eit heilskapleg prosjekt, og noko me ønsker å gå inn for, for at det skal resultera i betre tilhøyrsle og sterkare identitet som studentforeining. Ein måte å gjera dette er å pynta seg ved større evenement. Me vil dekorera dei som har vore med i og bidratt mykje til foreininga. Eigentleg ønsker me å komma med tiltak for heile foreininga, for alle undergruppene, og for alle vervhaldarar, der dette inngår som del av det. Så er saken at dette ikkje har blitt presentert som ein heilheit. Dette har skapt ei kjempemisforståing, som har ført til at diskusjonen på Jodel har begynt å rasa, og der tar me sjølvkritikk. 

- Jodel er vanskeleg å forholda seg til

Apropos Jodel: Kva var din reaksjon på reaksjonane? Var dette å forventa? 

- Eg veit ikkje om det er det riktige spørsmålet å stille. Kritikk av foreininga ønsker me at blir fremja, så me er heile tida førebudd på at folk er ueinige i politikken me vedtar. Det som var uventa her, var skalaen. Jodel er ein kanal det er utruleg vanskeleg å forholda seg til, fordi me ikkje veit kven som rettar kritikk mot oss. Det er snakk om eit anonymt forum der mykje er humor og mykje er seriøst, og der grensa mellom det alvorlege og det ikkje-alvorlege blir vanskeleg å trekke. Me har mekanismar i foreininga for å ta opp ueinighetar på ein sakleg måte. At slike debattar blir tatt opp på og eskalerer på Jodel er vanskeleg for oss, fordi det for oss blir uklårt kor og korleis me best kan svara. Me står til ansvar for avgjerslene me tar, og er førebudd på å svare for vedtaka me fattar – både før, under, og i etterkant. 

Kva kunne de gjort annleis?

- Det kunne ha komme tydelegare fram at dette inngår i eit større og meir heilheitleg prosjekt. Forslaget har blitt feil presentert, og det er gitt eit inntrykk som er mogleg å misforstå. Her har ein utan å ha tilstrekkeleg kunnskap om foreiningas struktur, prosessar, økonomi, og forslagets innhald, kasta seg på ein voldsom kritikk.

Denne kritikken meiner Bjerke at har komme til uttrykk i feil forum.

- Me har ikkje fått inn ei einaste innvending om saka i etterkant av møtet, verken frå undergrupper eller enkeltmedlem. Alt har gått føre seg på Jodel. Dersom formell kritikk kjem vår veg, er det sjølvsagt noko som vil bli tatt tak i så fort som mogleg. 

Økonomiansvarleg Asbjørnsen viser til moglegheitene som allereie er der for dei som har noko på hjartet om foreiningsstyrets politikk. 

- Viss folk meiner noko om politikken me fører: kom til oss. Kom på kontoret. Der er det nesten alltid nokon frå styret. Dersom ein meiner at me har vore prosessuelt håplause, har me eit uavhengig kontrollorgan i form av KU. Dei har postkasse i Borggården, der ein kan senda inn tankar heilt anonymt. 

Du har uttalt at ‘’alle avgjørelser vi tar er etter overveide og bevisste valg for hva vi ønsker av en studentforening’’, og at dette sett i eit heilskapleg perspektiv er ‘’viktig for å bygge tilhørighet’’.

Jodelstormen tatt i betraktning: Står du inne for dette?  

- Eg meiner at me har tatt ei gjennomtenkt avgjersle, men forstår at dette har blitt underkommunisert. Formålet har vore å skapa tilhøyrsle, men også ein bevisstheit om historia til og tradisjonane i Juristforeningen. Når me no ser måten dette har blitt tatt i mot på, er me usikre på om det faktisk vil bygga tilhøyrsle. Me står inne for korleis vedtaket er fatta, men dersom ettermælet tilsvarer dei reaksjonane ein har sett så langt, må me vurdera om det skal revurderast – viss dei formelle mekanismane blir satt i verk, vil tida vise om fleirtalet er for eller mot. Dette blir i så fall avgjerande for utfallet, seier Bjerke. 

Tidlegare foreningsstyre fekk innvilga  over 100.000 til oppussing av kontoret sitt i form av nye bord og stolar. Ser styret at slik pengebruk kan problematiserast opp mot ønsket om å framstå mindre fjerne for studentmassen ?

- Kontorinvesteringa har fungert vanvittig bra. Det som har skjedd, er at lokalet har blitt eit møterom der det nesten dagleg er folk. Dette er ei investering som kjem over 200 til gode, då alle vervhaldarar i Juristforeningen har tilgang. Alle er velkomne til å eta lunsj på kontoret vårt, svarer Asbjørnsen. 

Bjerke legg til at ein har gått i frå eit kontorlokale som frå før av var meir eksklusivt, til eit lokale som svarer til foreininga sitt ønske om å vera ein organisasjon som er open for alle. 

---

PS: For ordens skuld må det understrekast at også Injuria er ein underorganisasjon, som på lik linje med andre grupper organisert under Juristforeningen søker om midlar frå den avgrensa fellespotten. Injuria fell inn under undergruppekategorien ‘’fag’’, som stemte for bjellekjøpet. 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.